Jeg leverte inn en artikkel til Filologen i går sammen med Magiske Mari (min bestevenninne jeg stadig kommer tilbake til), og innså at ikke så veldig mange andre enn filologer vil skjønne noe som helst av den. Det er jo greit siden den skal i Filologen, men det er litt kjipt om jeg vil snakke med andre om det jeg driver med. Vet du hva logosentrisme er? Skjønner du hva jeg mener om jeg snakker om å oppløse de binære diskursene? Eller dekonstruksjon av kjønnsdikotomien? Det var det jeg tenkte. Det er ikke du som er dum, det er disse ordene som er litt snodige.

Derfor tenkte jeg: Faen, jeg skal klare å forklare de rare, men AKK-så nyttige, teoriene mine med normal språkbruk. Og passende nok har jeg tenkt å starte med å si noen ord om Foucaults diskursbegrep. Eller-

Hvordan vi misforstår hverandre:

Først- litt tegnteori. Ja, vi må ha litt tegnteori:  En kjekk mann som het Saussure laget en teori om tegnene i språket. Du har noe som heter signifikant og noe som heter signifikat. Eller- på norsk: Dingsen og navnet på dingsen.

La oss ta en katt som eksempel. Du har et mjauende, malende dyr med pels, værhår og klør og du har ordet katt som viser til det mjauedyret, ikke sant? Ganske enkelt og greit. Dessverre er ikke alltid forholdet mellom dingsen og navnet på dingsen så enkelt som når du har med katter å gjøre. Rett og slett fordi noen ting er litt mer abstrakte enn katt og kransekaker.

På skolen pleier vi å si at forholdet mellom signifikat og signifikant er arbitrært, eller at tegnet er arbitrært. Det er en ganske jålete måte å si at det er ikke et nøyaktig forhold mellom dingsen og navnet på dingsen. På noen afrikanske språk bruker man samme ord for både blå og grønn. Ergo er det ikke en automatisk (populært kalt gudegitt i  gamle dager) sammenheng fargen blå og ordet for den fargen. Henger du med? På samme måte kan betydningen vi putter i et litt mer abstrakt begrep, som frihet eller sannhet, være forskjellig.

Ord som lov og rett betyr helt forskjellige ting i læreboka til en juss-student enn i læreboka til en som skal bli prest. Altså kan et ord bety helt forskjellige ting avhengig av hva slags miljø og bakgrunn du har. Juristen og teologen kommer fra hver sin diskurs, og har hvert sitt innhold i ordene ovenfor. Altså forandrer ord innhold utfra hvilken diskurs ordet brukes i, og det gjør at vi får et tydelig gap mellom Dingsen og Navnet på dingsen. Juristen og teologen kan bruke samme ord og snakke om helt forskjellige ting.

La meg gi et annet eksempel: Jeg er med i et lite parti på ytterste venstrefløy som har sin egen diskurs, altså sin egen språkbruk, og helt eget innhold i mange ord.

Når jeg sier «Jeg er kommunist» legger jeg et helt annet innhold i det begrepet enn mange av dem jeg diskuterer med gjør. Mens jeg sier «kommunisme» og tenker «Fred, frihet og alt gratis, ingen klasser, ingen stat og nix undertrykkelse» tenker folk som ikke kommer fra min diskurs f.eks: «Kommunisme: Staten styrer alt, alle står i matkø og det er ingen yttringsfrihet eller demokrati. Grått østblokkland jeg ikke vil bo i.» Vi bruker samme ordet, men har HELT ulikt innhold, fordi vi kommer fra hver vår diskurs.

Diskursbegrepet er genialt når man skal løse opp i misforståelser og finne ut hva man faktisk er uenig om. For et par år siden var jeg med på en intern diskusjon om hvorvidt man skulle bruke ordet «indvidualisme» og være «individualister». Det var en ganske tøysete diskusjon, fordi folk la helt forskjellige ting i det begrepet. Noen kom fra en diskurs der «individualisme» betydde «friheten til å være deg selv og forme deg selv til en unik person». Det hørtes jo fint ut? Men når de diskuterte med folk som kom fra en diskurs der «individualisme» betydde noe litt mer Ayn Rand-aktig: «Du er din egen lykkes smed og skal mele din egen kake. Du kan ikke hjelpe andre enn deg selv», ble de ikke enige.

– Vi må være individualister- det er så fint!
-.Er dere sprø? Det er jo kjempeskadelig! Og usosialt!

Løser vi konflikten med diskursbegrepet i bakhodet, er det ikke så vanskelig. Fordi den ene siden var ikke mot at folk skulle få være seg selv, og den andre siden var heller ikke tilhengere av at alle skulle være sin egen lykkes smed. Kort sagt- en misforståelse basert på hva man la i ordet «Individualisme».

Det er så greit når man har med katter å gjøre. Du har katten og ordet «katt», eller hesten og ordet «hest». Ellers er innholdet av ord og begreper diskursbestemt, og det samme er betydningen av symboler. Hjorten hadde et innlegg for en tid tilbake der han viste til hvordan rosa hadde vært guttefargen og blå jentefargen på tidlig 1900-tall. Hvilken betydning en farve eller et symbol har avhengig av tidsepoke, miljø og kulturkrets. På samme måte som det å riste på hodet kan bety å takke ja i noen kulturer, kan et ord ha helt forkskjellig innhold fra diskurs til diskurs.

Er vi klar over dette, kan vi skjønne hvorfor vi misforstår hverandre, også. Fordi ord har ingen fastsatt betydning, men endrer seg fra kulturkrets til kulturkrets. «Sosial» på politikerspråk er ikke det samme som å være «sosial» med vennene sine.

Den kjekke mannen som heter Foucault har etablert begrepet «diskurs» i en tekst der han påpeker at vi som lesere ikke kan være sikre på at vi vet den opprinnelige betydningen av et utsagn i en tekst når vi leser den, fordi vi er en del av en annen diskurs som kanskje legger et helt annet innhold i ordet enn det forfatteren gjorde da hun skrev. Om man er bevisst på hvilken diskurs man tilhører, er det lettere å sette seg inn i andres meninger og skjønne hva folk du diskuterer med egentlig mener.

Vel- dette er et av redskapene jeg har i verktøykassen min når jeg skal plukke frahverandre en tekst, en konflikt eller noens argumenter. Er det ikke nyttig?

Dette var mitt forsøk på å komme meg ut av universitetsdiskursen min etter å ha skrevet fagartikkel – et litt sleipt forsøk siden jeg prøver å trekke med meg leserne inn ^.^