Om Francis Sejersted og Store norske leksikon

Francis Sejersted gikk bort i dag, 25. august. Det vil komme mange nekrologer, og de kommer til å handle om Nobelkomiteen, Fritt Ord, ytringsfrihet og norsk historie. Men jeg kjente ham som mannen som gav meg troen på prosjekt Store norske leksikon. Derfor tenkte jeg å skrive noen ord om ham og leksikonet her.

Du vet det sikkert: Store norske leksikon ville vært nedlagt om det ikke hadde vært for penger fra Fritt Ord og Sparebankstiftelsen DnB. Dagbladets Jan Omdahl kalte Francis Sejersted arkitekten bak prosjektet, men Francis var så mye mer: Første dagen min på jobb i SNL var han den eneste personen i rommet som virkelig trodde på leksikonet. Det var en idealisme, entusiasme og kjærlighet til prosjektet jeg ikke forstod, men den smittet over på meg etterhvert.

Bilde av Francis etter at han hadde gitt støtte til den siste utgivelsen av Store norske leksikon på papir. Vi er fremdeles usikker på hvordan han greide å holde alle bøkene eller om det er en modell.
Bilde av Francis etter at Fritt Ord hadde gitt støtte til den siste utgivelsen av Store norske leksikon på papir. Vi er fremdeles usikker på hvordan han greide å holde alle bøkene eller om det er en modell i papp.

Etter to uker i den nye jobben satt den sure, venstreradikale jentungen og hjalp den blide, konservative eldre herren med å opprette en bruker i Store norske leksikon på nett. Det gikk ikke så bra.

Du måtte motta et passord på SMS, og sånt drev ikke Francis med. Men i tiden vi jobbet sammen endret det seg: Han ble en av de viktigste faglige bidragsyterne til SNL og artiklene skrev han inn i editoren selv. Han logget seg inn og ut og svarte til og med på spørsmål i kommentarfeltet. Han forandret oss og vi forandret ham.

Men han bidro ikke bare med tekst: Han fulgte oss gjennom hele den politiske prosessen.

Jeg husker den første høringen jeg var med på i Stortinget: Jeg var så nervøs. Jeg hadde kjøpt nytt skjørt. Jeg hadde hørt på Staten Och Kapitalen kjempehøyt før jeg dro hjemmefra for å dekke over at jeg var gått fra å være aktivist til å bli lobbyist.

Da jeg kom på Stortinget hadde jeg ikke skjønt at jeg måtte legitimere meg og gjennom en sikkerhetssjekk, og jeg bablet rare ting til Securitas før jeg plutselig hørte vakten endre tonefall fullstendig og si: «Men er det Dem, Professor Sejersted!» og så ble vi vist inn i en fei. Francis slapp også gjennom metalldetektoren selv om det pep og pep, fordi hverken hatt, stokk eller bukseseler er særlig metalldetektorvennlig. Men noen ganger føler til og med Securitas at det blir for udannet å be folk ta av seg frakken. Tross alt.

Gammelt instagram-bilde av Francis tatt rett etter høring i Kulturdepartementet mens vi spiser napoleonskake på Halvorsens konditori.
Gammelt instagram-bilde jeg tok rett etter høring i Kulturdepartementet mens vi spiser napoleonskake på Halvorsens konditori.

Det var en intens periode. Han skrev kronikk, ble med oss på møter, tok telefoner og spiste ofte lunsj med oss på det bittelille leksikon-kontoret i Drammensveien. Vi satt klumpet sammen med tallerknene våre på knærne og hørte Francis fortelle: Om hvordan det var å være i Sovjet på 60-tallet. Om hvordan han hadde søkt forskningsmidler ved å ringe og «bare spørre» før det fantes noe forskningsråd. Om den gangen han var på åpent møte i Hordaland Høyre og det hadde dukket opp en usedvanelig dyktig ung jente og tenk nå var hun faktisk blitt statsminister.

Han lærte oss at det viktigste var at Store norske leksikon var uavhengig nok, at vi ikke bare kunne få noen penger fra hvem som helst: Hverken stat eller næringsliv skulle få påvirke hva fagpersonene skrev i artiklene. Han var opptatt av at staten skulle bidra økonomisk til SNL, men ikke på hvilket som helst grunnlag: De kunne ikke få eie kunnskapen. Den måtte være fri.

Og vi fikk penger. Dagen etter at det borgerlige budsjettet kom med 5 millioner i leksikonstøtte, hadde vi en stor fest med microbryggeri-øl og høy musikk og dansing. Francis kom. Han spurte den trivelige hipsteren som tok ham i mot i døren hvor han kunne finne hattehyllen (det var ingen). Det kan være at jeg ble brisen og forsøkte å smaske ham på truten i løpet av kvelden, fordi han var der, mest av alt. Fordi han satt og kranglet godlynt om hvorvidt Nina Karin Monsen burde fått den prisen med en masse førti år yngre web-huer.

Jeg jobbet på Store norske leksikon sammen med utvikler Wilhelm Joys Andersen. Han og jeg hadde det til felles at slutten av tenårene våre ble preget av Tron Øgrim og kjærligheten til Internett. Lite visste vi at årene etterpå ville bli preget av Francis Sejersted og kjærligheten til et redigert leksikon.

Men det var nettopp den første leksikonartikkelen Francis publiserte som fikk Wilhelm til å si: «Steke. Dette er jo bra. Kanskje det går an?»

For du skjønner: Francis Sejersted trodde på dette med fri kunnskap på nettet der alle kan lese. Og etter å ha diskutert med oss Tron Øgrim-lærlinger endte han opp med å publisere det under en Creative Commons-lisens, til og med. Jeg har laget et lite utvalg av mine favoritter under. Les dem, del dem, kopier dem og heng dem på veggen i klasserommet ditt. De handler om historie, men de tilhører fremtiden.

Francis og redaktør Marte Ericsson Ryste i samtale om artiklene hans i SNL, fra Sakprosafestivalen
Francis og redaktør Marte Ericsson Ryste i samtale om artiklene hans i SNL, fra Sakprosafestivalen

Francis Sejersteds Norgeshistorie til allmenheten

Tenk at historieprofessoren jobbet så tett sammen med oss i noe som egentlig best kan beskrives som en hektisk, super-teknisk oppstartsbedrift. Jeg kan ikke helt fatte hvor heldige vi var som fikk bli kjent med ham: Se hvor grundig og samvittighetsfullt han arbeidet med tekstene sine. Komme nær nok til å vite hvilket pålegg vi skulle kjøpe inn når han kom på besøk. Le sammen.

Mens jeg jobbet med dette blogginnlegget klarte jeg på slette det fullstendig og måtte begynne på nytt. Dette er noe som nesten aldri skjer meg, men som skjedde Francis hele tiden mens han jobbet med artikler i leksikonet. Jeg pleide å høre redaktør Marte snakke ham gjennom hva som hadde skjedd: Om at han måtte kladde, lagre ofte, ikke trykke refresh. Og mens jeg tenkte på det, begynte jeg å gråte. Så gråt jeg enda mer da jeg så at de tidligere kollegaene mine begynte å oppdatere SNL-artikkelen om ham.

Men det er så mye du ikke kan skrive i leksikon: Som SNL-redaktør Gunn Hild Lem skrev på Facebook: «Og i tillegg til alt det vakre som er sagt, kom han med boller til redaksjonen.»

Kjærlighetsbrev til Store norske leksikon

Kjære Store norske leksikon!

Jeg har ligget våken på natten og tenkt på deg og grått littegrann, fordi det er trist at vi skal dra fra hverandre. Fire år er lang tid, og selv om jeg skal begynne i en ny og morsom jobb, (Hei, Netlife Research!), kan jeg ikke slutte uten å si noen ord til deg.

Du leksikon, du leksikon, jeg likte deg ikke til å begynne med.

Jeg tok jobben fordi jeg var blakk, fordi det var vinter, fordi jeg var 23 år og hadde ødelagt ryggen ved å sitte krumbøyd over laptopen 20 timer i døgnet, fordi jeg hadde tidenes skattesmell å betale tilbake. Jeg trengte penger og jeg trengte kollegaer og jeg trengte å slutte å være frilanser.

I-need-help-gif1
Meg da jeg ble tilbudt en «ordentlig» jobb i SNL

Jeg syntes «fiks Store norske leksikon» var et absurd prosjekt. Jeg hadde ikke et romantisk forhold til hvordan du hadde vært på papir. Jeg elsket Wikipedia. Jeg ble ansatt for å gjøre deg bra nok til at du kunne få statsstøtte. Personlig ville jeg ikke gitt deg en hundrings.

Da jeg ble spurt om hva jeg forventet av den nye jobben sa jeg: «90% bæsj.»

Amy synger: Lower your expectations
Meg da jeg begynte i jobben på SNL

Jeg hadde litt rett.

Jeg tok veldig feil, og.

Bestefar i Buffalosko

«En 100 år gammel kunnskapsbase» sa de. Jeg skjønte ikke hva det betydde. Jeg visste ikke at 100 år med langsomt, nøyaktig og pirkete tekstarbeid hadde resultert i en byplan for norsk kunnskap: en bunnsolid infrastruktur vi kunne hente frem.

Det var bare så vanskelig å se.

Du kom til meg som en bestefar i Buffalosko:

Eldgammel, pynta med trender som alt hadde rukket å bli umoderne.

Det var pengemangel ved oppdateringen til 2005-utgaven på papir, og du var ikke blitt oppdatert ordentlig på over ti år.

Du var mer et kald krig-leksikon enn et post-11/09-leksikon.

Det var mer spionasje enn om terror, mer om nedrustning enn om Afghanistan.

Du var skrevet av gamle, konservative menn som ikke hadde brydd seg med å oppdatere vokabularet sitt selv om tidene hadde forandret seg (Opp alle jordens åndssvake, moroner og mongoloide!)

Du hadde vært utsatt for det mest traumatiske av alt: En markedsavdeling.

De hadde trodd at løsningen på leksikon-krisa var å få kjendiser til å skrive artikler om fotballklubben de likte best.

De trodde at hovedforskjellen på et papirleksikon og Wikipedia var deleknapper og artige youtubevideoer.

Vi måtte ta noen drastiske, livreddende grep.

(Det var sånn jeg møtte min nåværende arbeidsgiver: Jeg trengte noen til å hjelpe meg med deg. Du kan høre mer om den jobben i dette foredraget.)

Jeg sa til alle at jobben min var å «sminke en gris».

For utenforstående kan jobben med å fikse en nettside se litt sånn ut:

askepott
Se, så pen den grisen ble!

Men det var mer sletting enn sminking, mer slåssing enn pynting.

slåss
Klar, ferdig SLETT!!!!!

Klar, ferdig SLETT!

Jeg slettet femti tusen av artiklene dine i løpet av det første året.

(To tredjedeler av dem var tomme og lå i en kategori som het «diverse».)

Vi slettet artige pressemeldinger.

Vi slettet webapper.

Vi slettet en skoleportal, femti skjønnlitterære kåserier skrevet av ymse kjendiser, vi slettet kolofon og register og tomme artikler og umotiverte bilder av William Nygaard så folk skulle kunne finne det de faktisk lette etter: Jødedommen. Den kalde krigen. Henrik Wergeland.

Jeg satt sammen med Wilhelm datanerd og slettet kode.

Slettet rare kvakksalver-script som lovet bedre søkemotoroptimalisering og flere klikk på annonsene, men hvis eneste funksjon var å gjøre nettsidene trege som sirup.

Slettet 300 delebokser til sosiale medier som ingen bruker lenger (Hei, Stumble Upon!) Slettet Stockphoto-helvete.

Slettet spam. Slettet brukere som het hengekuk og rottegutt og følgmegforflerefølgere.

Og du steg frem.

Du så ikke ut som om jeg hadde forventet.

udyret
Vel, se på det leksikonet…
belle
Det ser jo litt annerledes ut, gjør det ikke?

Litt om Wikipedia

Jeg likte det jeg så.

Så begynte den ordentlige jobben: Den som krevde forfattere.

Og du utfordret synet mitt på selve Internettet, lille leksikon.

Jeg pleide å tenke at Wikipedia hadde poenget med nettskriving: Å skrive anonymt for ingen penger var nettets natur.

Ingen ville skrive hos oss hvis det måtte godkjennes av en redaktør, det var jeg viss på.

Men det er faktisk bare er Wikipedia som fungerer som Wikipedia.

99% av alle skikkelig gode tekster blir til under følgende forhold:

Flink forfatter skriver for penger.

Flink forfatter får teksten bearbeidet av redaktør.

Flink forfatter får navnet sitt på teksten og heder og ære og alt det der.

Det er sånn jeg vil ha det når jeg skriver, for pokker!

Så leksikonet sa:

Feil
Jupp.

Det jeg trodde var helt umulig arbeidsforhold for leksikonproduksjon viste seg å være standardoppskriften for skikkelig gode tekster.

Da vi fikk de første tekstene produsert på denne måten, ble jeg høy på dem.

rusa
Men dette er jo…bra!

Jeg husker første gangen jeg leste Francis Sejersteds nyskrevne historieartikler og tenkte: «Vent nå litt. Dette er jo bra på ordentlig! Det er noe ingen andre har!»

Og sånn ble jeg forelsket i deg, lille gris.

Leksikongrisen jeg bare skulle sminke, viste seg å være penest naturell.

Den trengte bare litt kjærleik.

allyouneedislove
Og redaksjonell bearbeiding. Kjærleik og redaktører, jævler!

Verden trenger redaktører

Vi oppdaget et magisk verktøy: Det heter redaksjonell kontroll. 

Redaksjonell kontroll betyr at du kan si:

«Nei, du får ikke skrive 4oo artikler om lokalkjendiser fra Bærum. Du får skrive én artikkel: Om Bærum. Og den skal være skitbra, ellers kan vi bytte deg ut og så får du ingen penger.»

Wikipedia er demokratisk. Det betyr at du må vinne diskusjonen hvis du er uenig i at handlingsreferater fra samtlige Dr. Who-episoder er leksikonrelevante.

Redaktører kan bare si:

what__
(Hei, Georg, denne giffen er til deg.)

Redaksjonell kontroll gir deg, vel, kontroll.

På tittel, språkvalg, tone, oppsett, prioritering.

Det er slitsomt. Det tar lang tid. Men det blir høy kvalitet om du gjør det ordentlig. Og det visste du, lille leksikon. Det var redaksjonell kontroll som gjorde at du overlevde i 100 år.

Nei, du hadde ikke artikkel om World of Warcraft. Nei, ikke om Hanne Nabintu Herland, heller. Men du hadde en om Patrick Modiano fordi fagpersonene hadde prioritert de viktigste franske forfatterne for mange år siden og sørget for å skrive dem inn.

Og jeg så på deg og jeg skjønte: Du har noe ingen andre på norskspråklig Internett har. Du konkurererer ikke med Wikipedia. Du har noe helt annet.

Du trenger ikke flere artikler. Du skal ikke utvide med alle filmer, alle dataspill, alle lokalkjendiser, alle karakterene i Harry Potter, alle funksjoner i et programmeringsspråk, alle arter i hele verden. Du skal være stedet der filosofer skriver om Kant med fullt navn. Ingen skrivefest.

Du trengte ikke en make-over. Du trengte bare plass til å være deg selv.

wholeass
Bare vær leksikon. Det holder i massevis.

Du har forandret meg, Store norske leksikon. Du har smittet meg med elitismen din. Du har lært meg at tekster blir best om vi håndplukker skribentene våre og velger de flinkeste. Du har lært meg at tekstarbeid er tekstarbeid, uansett medium.

Vi har kjent hverandre en stund nå. Jeg har fulgt deg gjennom stortingsvalg, skoleferier, stemmerettsjubileum og 1814-fest, jeg har sett deg gå fra å være en tung og majestetisk bok til å bli et offentlig sted folk fyker gjennom i tusentall.

Statstøtte, OMG!

I begynnelsen friket jeg ut når jeg at besøkene økte. Åneiånei, det er ikke ryddet her, det er ikke bra nok, finner de det de leter etter, vil folk klage på Twitter nå, får vi sinte e-poster?

11
Ågudnåleserdeartiklene!!!!111one

Det har gått over.

Det er snart to år siden vi sluttet å si «beklager, vi er under ombygging, vettu!» til vi begynte å ta 100% ansvar for rotet selv. Og det blir færre og færre sinte e-poster for hver måned som går.

Sist, men ikke minst:

Du fikk statstøtte. Det hadde jeg ikke trodd. 5 millioner på fast budsjettpost, pluss bidrag fra universitetene på toppen av kaka. Det er helt sykt.

Du har gått fra å være den mest kommersielle av alle utgivelsene i norsk bokbransje (Husk at det pleide å være leksikonselgere overalt, omg) til å bli 100% gratis til folket.

Det er din fortjeneste.

Du hadde det som trengtes, Store norske.

Vi måtte bare hjelpe deg tilbake i rett spor.

Og nå skal du klare deg uten meg.

Det er så rart. Det er så trist. Og det er fint, og.

Sippete avskjed

I 2016 blir du 110 år gammel. Og du skal leve i 100 år til.

Du skal bli eldre enn meg. Jeg skal dø som eldgammel dame (hei, farmor, 93, still dancing), men du skal bli mye, mye eldre.

Jeg vet at du er robust nok til at tekstene dine kan flyttes sømløst til hva enn som blir fremtidens plattform, at du skal kunne gjøres flytende og brukes intravenøst om det trengs, at du skal være eldgammel og evigung på samme tid, så slitesterk at du varer mer enn en menneskekropp eller ti. Jeg trodde du var døden nær da jeg traff deg, men du spratt tilbake, seigere enn noen hadde forutsett.

Jeg reiser fra deg og vet at jeg tok feil.

Du var klokere enn meg.

Kjære lille, store leksikon.

Kjære lille gris som ser best ut uten sminke.

Takk for at jeg fikk være hos deg og jobbe med deg og se deg vokse og herdes og vinne priser og forme deg og forme alle oss som jobbet med deg.

Jeg skal videre nå. Jeg skal ta alt du har lært meg og bruke det til å hjelpe andre.

giphy5
Men du vet at jeg liker deg best, ikke sant? Ohyes, you do.

Ok, det er ikke bare dansing.

feels
SNUFS!

Jeg begynner å jobbe i Netlife Research

Jeg slutter å jobbe som kommunikasjonssjef i Store norske leksikon og begynner som konsulent i Netlife Research 1. januar 2015. Det er en rar setning å skrive: Store norske leksikon har vært noe av det viktigste i livet mitt siden 2011. Nå skal jeg ut i det «ordentlig» private næringslivet, og du, kjære leser, kan faktisk kjøpe meg. Vel, tiden min og kompetansen min, i det minste.

Jeg ble kjent med Netlife da jeg jobbet sammen med dem og WJA om de nye nettsidene til Store norske leksikon. Før jeg ble kjent med dem, pleide jeg å tenke at jeg var en av ti personer i Norge som forstod Internett overhodet. Å jobbe med dem var en skikkelig realitetssjekk: Det viste seg at det fantes folk som visste mye, mye mer enn meg. Jeg lærte masse av samarbeidet – så mye at det føles naturlig å jobbe der selv for å lære enda mer. Så nå skal jeg jobbe der som innholdsrådgiver. Det betyr at jeg skal hjelpe folk med det aller, aller viktigste de har på nettstedet sitt: Tekst. Bilde. Metadata. Redaksjonell drift. Alt som er gøy, med andre ord.

Om å ta seg vann over hodet

Mens jeg skriver dette føler jeg at språket mitt ikke strekker til. Det er ikke mulig å beskrive tiden min i Store norske leksikon og samarbeidet mitt med Netlife i noen skarve setninger. Jeg trenger å veive med armene og skjære grimaser og sånn.

Heldigvis har jeg bedre verktøy til rådighet. Jeg holdt et foredrag om Prosjekt Store norske leksikon sammen med Ida Aalen fra Netlife på Webdagene tidligere i høst. Du kan se hele foredraget på video under. Det handler om følelser og webteknologi, og er min kjærlighetserklæring/avskjedstale til SNL.

PS: SKRYTEMELDING! Folk på Webdagene kåret det til det beste foredraget på konferansen! Og det er jo litt sånn…

Katy-Perry-omg

 

Så…se på meg?

 

Ida Aalen & Ida Jackson: Ta deg vann over hodet (Webdagene 2014) from Netlife Research on Vimeo.

Post-SNL-blogging

PS: Jeg kommer til å bruke tiden frem mot jul på å oppsummere flere leksikon-erfaringer her på bloggen. Om du er opptatt av kunnskap/kommunikasjon/web: Stay tuned!

PS PS: Kanskje det er akkurat deg som skal erstatte meg i leksikonredaksjonen? Ta en kikk på leksikonbloggen.

Bok, tittel, forside, smaksprøve

Jeg har jobbet med en bok i litt over fem år og nå kommer den ut hvert øyeblikk. I forrige uke la Haugenbok den ut på forsiden sin som anbefalt bok og sa at folk kunne forhåndsbestille den nå og jeg fikk kaffen i halsen og var sånn «Tusen takk, tusen takk, angst, angst, tusen takk». Foreløpig kan du forhåndsbestille som innbundet, minnekort og CD – (hvem i allverden kjøper bøker på CD? Og minnekort vet jeg ikke hva er en gang), men det skal komme ebok og lydbok til lanseringsdagen 10. september og da blir det epub og «send til Kindle» og mp3-filer til alle som vil ha.

Så altså: Morfar, Hitler og jeg. Boka som har fått meg til å slutte å blogge fordi den krevde så mye energi. Og skrivetid. Og våkenetter. Og sånn ser den ut.

Forsidebildet viser en mann i trenchcoat og en liten jente som står med ryggen til kameraet. Mannen holder et jernkors på ryggen.
Forsiden. Jupp.

 Boktitler og søkemotoroptimalisering

Jeg tenkte jeg skulle dele noen av tankene mine rundt tittel og forside-design. På de to forestående bøkene har jeg jo brukt dere blogg-lesere til å hjelpe meg med tittelen. Det var Hanne Jahren som kom opp med tittelen Jenter som kommer og Dan-Raoul Husebø Miranda som ga Sosiale medier undertittelen Hvordan ta over verden uten å gå ut av huset? Det var ekstremt nyttig begge gangene jeg spurte dere. Men på denne boken har jeg liksom jobbet i hemmelighet og i smug, og jeg tenkte jeg skulle dele litt, sånn i etterkant.

Boktittelen er ikke bare navnet på boken. Det er et verktøy leseren bruker for å finne igjen boken, enten det er på nett eller i butikk eller bibliotek. Jenter som kommer skulle egentlig hete Jentesex, fordi vi tenkte at det var dét folk ville lete etter: «Jenter» og «sex». Men vi fikk beskjed om at Notabene ikke ville ta inn boken hvis vi hadde sex i tittelen, og at det ville være vanskelig å få boken til å stå fremme i bokhandlere på Sørlandet. Vi måtte dempe presisjonsnivået i tittelen på den utgivelsen. Med Sosiale medier var det annerledes. Forlaget overbeviste meg om at jo, skulle jeg skrive sakprosa om sosiale medier, så var boken helt nødt til å ha den kjedeligste og mest opplagte hovedtittelen. Fordi det er det folk søker etter. Etter at jeg begynte å jobbe i Store norske leksikon, har jeg blitt mye mer klar over hvor viktig søkemotoroptimalisering faktisk er. Jobben min har vært å løse mysterier av typen: Hvorfor finner ingen artikkelen om Charlie Chaplin? Åja, det er fordi smartingene har brukt det korrekte navnet i tittelen og kalt ham Charles Chaplin. Og det er det jo ingen som søker på, uansett hvor korrekt det er. Søket er det viktigste verktøyet vårt på nettet. Og det er jo på nettet flere og flere finner bøker. Som på bildet under:

Skjermskudd av nettbokhandelen Haugenbok, der Morfar, Hitler og jeg ligger som en aktuell bok
Crazypants anbefalt bok OMG OMG so much anbefalt much amaze

På Wikingtokt? 

Derfor har jeg utarbeidet tittelen på Morfar, Hitler og jeg med Chaplin-opplevelsen friskt i minnet. Mitt kunsteriske, superlitterære forfatter-ego ville jo helst at boken skulle hete På Wikingtokt – en historie om blod og jord fordi det er den tittelen som gir mest mening for meg, men realiteten er at det er ingen som vet så mye om denne boken som nettopp meg. Boken og jeg har vært så mye alene på rommet at vi har internvitser. Det betyr at den tittelen som er mest presis for meg ikke er den mest forståelige tittelen for alle andre.

Og så er det dette med hvordan du hører om en bok: Når folk søker på Charlie Chaplin i SNL, så vet de hvertfall at de er på jakt etter denne Chaplin-typen. Men folk leter gjerne etter bøker de har hørt om i et radioinnslag som varte i to minutter, eller sett et intervju om der tittelen var «Skriver bok om morfar» og tittelen på boken stod med liten skrift i en faktaboks. De vet enda mindre enn de som googler etter leksikonartikler. Da er det viktig at tittelen er så nærme det folk kunne finne på å søke på, ellers så glemmer de kanskje boken og kjøper den ikke i det hele tatt. Og det har jeg jo ikke lyst til. Ingen skriver bøker for å bli rike – for det blir du ikke med mindre du er Jo Nesbø. Men de aller fleste av oss (med unntak av et par kryptiske professorer) skriver bøker fordi vi har lyst til å bli lest. Og da må noen finne boka, enten det er i nettbokhandelen eller i Bibsys. Jeg tipper at folk kommer til å søke på varianter av «Ida Jackson morfar hitler» eller bare «morfar hitler» og da har tittelen gjort jobben sin.

Sånn. Nå er du også markedsførings-reklame-SEO-ekspert. Ikke vanskelig. (Her kan du lese mer om søkemotoroptimalisering om du er interessert.)

Forside og kontekst

Så er det forsiden. Igjen har jeg prøvd å se for meg boken min i kontekst. I min ideelle verden skulle alle bøkene jeg skrev hatt rent typografiske forsider med fin skrift – gjerne med favorittfargen min, turkis. Men realiteten er at boken min kommer til å stå sammen med veldig, veldig mange andre krigsbøker når den er i bokhandelen. Og da er det viktig at den 1. ser ut som en krigsbok, men 2. ikke ser såå mye ut som en krigsbok at den forsvinner i mengden. Derfor var jeg i Eldorado bokhandel og tok bilder av krigsbøker.

 

En bokylle med masse sorte og røde bøker med dystre bilder og knyttede never med titler som Hitler, Eichmann og 9. april. Doom and gloom.
Dette er halve hylla, til opplysning. Det er mange bøker der ute om Krigen. 

Krigsbøker er påfallende homogene. De er sorte og røde og har alvorlige menn og knyttede never på forsiden. Sammen med denne gjengen vil boken min se lysere og klarere og mer menneske-orientert ut, og de mørkeblå elementene vil friske opp i en ellers veldig dyster hylle. Ikke at forsiden min er noen solstråle i seg selv, men sammen med denne gjengen her, så er den en liten fiol. En saklig og alvorlig fiol. Legg merke til at forsiden min nesten ikke har noe sort, utenom jernkorset. Mens resten av krigsbøkene har titler av typen Menn i mørket og nok sort til en goth-kongress.

Smaksprøve på tekst

Men det viktigste i boken er jo hverken tittel eller omslag: Det er teksten. Og teksten er jo den egentlige babyen min. Alt det andre er pynt og navigasjon. Jeg forsøkte å skrive om morfar og krigen første gang i 2008, på Virrvarr.net. Det er rart å lese den teksten på nytt, mest fordi jeg egentlig visste ganske lite om alle de forferdelige tingene morfar faktisk hadde vært med på under krigen da jeg skrev den første teksten. Men den er på mange måter den viktigste introduksjonen til hele prosjektet – der boken begynte, før jeg hadde gjort noe særlig research.

Du kan også lese et utdrag fra dagens manus (med forbehold om små endringer) i årets forlagskatalog. Der kan du se hvordan skrivestilen har endret seg fra det første blogginnlegget. Jeg er blitt mindre sentimental siden 2008. Jeg har mer kunnskap om den faktiske historien. Men jeg tror de to tekstene er fine å lese i sammenheng, sånn tross alt.
Så da er det bare å begynne å lese. I hvertfall litt.

Gaffateip for webredaktører

Da jeg begynte å jobbe for Store norske leksikon tenkte jeg: Jeg må lese noen bøker om hvordan være webredaktør. Folk snakket om Store norske leksikon som «kulturarven», men det egentlig en evfemisme for «så mange tekster at ingen har oversikt».

Jeg lærte mye av å lese om tekst på nett. Men storparten av de som ga oppskrifter på hvordan hanskes med så store mengder tekst tok utgangspunkt i at du hadde bedre tid og mindre tekst enn vi i SNL hadde.

Kloke hoder, som Kristina Halvorson, anbefalte å ta en vareopptelling på tekstene på nettstedet ditt: Åpne execl og systematisere hele skiten. Den metoden fungerte ikke særlig godt for meg: Å få oversikt over alt ville vært galskap.

Jomfruer i nød

Så jeg måtte finne opp mine egne «metoder»: Ikke arkitekttegninger, men gaffateip. Mitt første og viktigste gaffateip-triks er å redde jomfruer i nød. Har du en nettside med en del tekst på + et internt søk har du alt du trenger. Forresten: Det hjelper å ha en god kollega/venn/støttekontakt og mye kaffe også. Kanskje litt øl etter at dere er ferdige med teipingen og trenger å gråte litt, særlig hvis tekstene dine er gamle.

Å jakte på jomfruer i nød er enkelt:

Du spør deg selv: Hva ville vært det pinligste å finne på nettstedet mitt? Hva ville vært det verste, det kjipeste, det dummeste? 

Så søker du på det.
Du gråter eller grøsser litt når du finner noe pinlig.
Så fjerner du det.
Eller skriver det om.

Hva er pinlig for deg?

Illustrasjon av papirleksikonet som lukter vondt
Gammel, stinkende tekst med vakker skinnrygg

Store norske leksikon ligner ikke på noen andre nettsteder. En av grunnene er at mange av tekstene er gamle. Og når jeg mener gamle, så mener jeg ikke «ikke oppdatert om oss-siden etter 2003»-gamle. Førsteutgaven av Store norske leksikon kom ut i 1906. Det er mye som har endret seg siden 1906. Uttrykket «jomfruer i nød» kommer av at jeg søkte på ordet «jomfru» i leksikonet og fant det i en rekke tekster om kjønn, seksualitet og kjærlighetsliv. Det var en sterk indikasjon på at de tekstene trengte en opprydding.

Andre ord jeg søkte på

  1. Hottentott
  2. Moron
  3. Fruktsommelig
  4. Renesansse (og andre feilstavede ord)
  5. Pike
  6. Ord som knirket, som fargefjernsynsapparat

Noen ord, som ikke nødvendigvis må være en jomfru i nød, viste seg å være det når du leste det i kontekst. Det finnes artikler der det kan stå»neger» i et moderne leksikon uten at det blir rart. Det er verre med «negerslaveriets bevarelse»…

(PS: Dagbladet skrev en artikkel om letingen min etter pinlige ord i SNL! Den er gammel nå, men fortsatt verdt en kikk!)

En person sier: "Vi har en sartikkel om negerslaveriets bevarelse?" En annen sier: "Jeg slettet idiot - se åndssvak, jeg"
Let, og du skal finne. Og muligens få panikkanfall.

Jomfruer i nød hos andre

Jeg har hjulpet andre å tenke på jomfruer i nød de kan lete etter på sine nettsteder. Det kan være:

  1. Telefonnummere eller e-postadresser som ikke er i bruk lenger
  2. Navn på avdøde medarbeidere
  3. Henvisninger til sosiale medier dere definitivt ikke bruker lenger, som Google Wave
  4. Alt med ordet «invitasjon» i seg som er eldre enn arrangementet du inviterte folk til
  5. Stavefeil
  6. Gamle navn på tjenester og produkter  som ikke gjelder lenger
  7. Osv osv

Litt er bedre enn ingenting

Alle som jobber med tekst blir overveldet, uavhengig av format. Men det går ann å bare fikse littegrann, og fremdeles se at det nytter. Folk leser ikke hele nettsiden din fra perm til perm som en bok. Hvis du fikser de pinligste feilene, sparer du deg selv for sure e-poster og flaue Twitter-utvekslinger. Jeg har brukt den samme teknikken på bokmanus som skal oppdateres før de skal ut i pocket: Søke på ord jeg håper at ikke står der. Så får resten heller være. Ok, egentlig handler dette rådet om å være lat på en lur måte.

Skrytebrev fra jobben

Jeg tilstår. Jeg tilstår. Dette er et rent skryteinnlegg. Dette er et skryteinnlegg om noe jeg har gjort på jobben, no less. Det er bare at jeg er så inmari fornøyd. Se på bildet under, og hopp over teksten om du er lei av å lese om Store norske leksikon allerede.

Min lille Google-revolusjon

«Jeg bare googler noe og så går jeg på nettsiden som er øverst på google. Og det er jo aldri dere.»

Når vi spør folk om de bruker Store norske leksikon, er dette det vanligste svaret vi får. Folk bruker ikke leksikonet fordi de ikke finner leksikonet. Da jeg begynte i jobben, var spørsmålet alle stilte meg: «Men hvordan skal du løse Google-problemet?» Og de spurte på en måte som gjorde det tydelig at de trodde det ville være et umulig problem å løse.

Men nå har vi faktisk løst det – i hvertfall nesten. Vi har forbedret googlerangeringen vår enormt på noen få uker. Vi havner fortsatt langt nede på søkeord som enten er mye skrevet om på blogger og forum, søkeord det er mye Google-ads på og søkeord som betyr det samme på engelsk, men bortsett fra disse untakene, kommer artiklene til Store norske leksikon som regel på første, andre eller tredje plass.

Du kan for eksempel forsøke å søke på:

  1. Katti Anker Møller
  2. Narsissisme
  3. Solidaritet
  4. Bjørnstjerne Bjørnson

Eller alle andre ord som måtte falle deg inn.

Slik fikk vi det til

En av de som jobber med nettsidene våre heter Wilhelm Joys Andersen. Det første Wilhelm gjorde da han begynte, var å sammenligne artikkelstrukturen i Store norske leksikon og artikkelstrukturen til norsk Wikipedia. Hva var forskjellen? Hvorfor lå Store norske så langt bak på Google?

Her er det han fant ut – forenkelt slik at det skal være lesbart for alle. Det første Wilhelm gjorde, var å skru av CSS’en på en av artikkelsidene våre for å kunne se hvordan leksikonet ser ut for Google. Google ser hverken hvilke farger du bruker på nettsiden din eller hvilken skrifttype du bruker. Google ser HTML’en din, og tenker at «Hm. Det som ligger øverst, er nok viktigst.»

På Wikipedia, var det som lå øverst i HTML’en til en artikkel begynnelsen på selve artikkelen. På Store norske var det dermot nesten fire hundre linjer med rot. Tomme reklamebokser, menyelementer, bildetekster – you name it. Du måtte scrolle mange skjermlengder for å komme til selve artikkelen.

«Ok», sa jeg til Wilhelm. «Da er det bare å begynne å slette.»

Og Wilhelm slettet. Og slettet. Og slettet. Og slettet. Han røsket ut flere hundre linjer drit bare han og Google kunne se, elementer som var usynlige for brukerne. Alt det han ikke slettet, puttet han under selve artikkelen, slik at det ikke lå i veien.

Det andre Wilhelm påpekte da han begynte i jobben, var at vi alltid hadde «Store norske» foran alt. Det betydde at overskriftene våre på Google var «Store norske leksikon – Katti Anker Møller», mens Wikipedia hadde «Katti Anker Møller – Wikipedia.» Denne lille, semantiske forskjellen var en av grunnene til at du ikke fikk opp Store norskes artikkel om du bare søkte på Katti Anker Møller. Om du derimot søkte på «Leksikon Katti Anker Møller», kom artikkelen vår opp på toppen. Løsningen var enkel: Bytte plass på ordene og få Google til å indeksere oss på nytt.

Nå begynner vi å se resultatene av denne jobben. Ja, vi har for få lenker. Ja, det er for få som lenker til oss. Ja, vi har mange feil i artiklene. Men nå har vi hvertfall ikke et teknisk hinder mellom oss og Google mer. Og å fjerne det tekniske hinderet har faktisk gitt veldig konkrete resultater.

Hurra!

NNL – oppsumert

Kjære alle som deltok i spørretimen om Norsk nettleksikon: Tusen, tusen takk. Det var en fantastisk kickstart av den nye bloggen, og jeg fikk veldig mange gode og konstruktive innspill. Og ikke minst: Jeg fikk vist styret i NNL en helt ny side av nettet og nettengasjementet. De fikk bakoversveis, men på en god måte.

I skrivende stund er det 216 kommentarer under innlegget om Store norske leksikon. Det har ikke vært lett å holde oversikten hele veien, men jeg skal greie å oppsummere likevel. Dere er nemlig jevnt over enige om hva som er problemet med leksikonet.

Problemer med Store norske, grovt sett:

  1. Mange av dere ante ikke at nettleksikonet eksisterte før jeg blogget om det. Epic fail.
  2. De av dere som vet om leksikonet, glemmer det. Det kommer ikke opp på google. Det gjør derimot Wikipedia. (Med minder du inkluderer «leksikon» i søket, da. «Egypt leksikon» gir deg SNL´s artikkel om Egypt. Bare «Egypt» gir deg Wikipedia. )
  3. De av dere som sjekker SNL, liker ikke det dere finner.
  4. De av dere som har prøvd å bidra til SNL, har slitt med å få det til.

Problemer med Store norske, mer detaljert:

  1. Artiklene er for korte, og bygget opp som en leksikon artikkel på papir, med en åpningstekst ala «kristendommen, religion som har sitt grunnlag i Jesu liv og forkynnelse, den største av verdensreligionene, beregnet til ca. 2016 mill. tilhengere (år 2000).»
  2. Artiklene er vanskelige å finne. Søkefunksjonaliteten er for dårlig.
  3. Det er ingen lenker mellom artiklene. Du må søke på «Paulus» istedenfor å trykke på lenken til artikkelen om «Paulus» på SNL.
  4. Det er ingen lenker til eksterne kilder.
  5. Når du går på «Les mer» får du kildehenvisninger til papirbøker som ikke er på nett. Og en lenke til Bibsys. Epic Fail.
  6. «Kvalitetssikret»-ikonet ser frekt og patetisk ut når artikkelen er dårlig.
  7. Dere stoler mindre på SNL enn på Wikipedia på grunn av færre lenker og kilder.
  8. Det er få bilder.
  9. Artiklene med åpen lisens er for dårlige.
  10. Det føles feil å jobbe gratis for et leksikon som intil nylig var eid av landets rikeste forlag (Hei, Aschehoug!). Det føles bra å jobbe gratis for Wikipedia, der alt er fritt.
  11. Mange av artiklene er pinlig elendige. De er enten for korte – som Målungdommen, direkte støtende – som transseksualisme, fulle av faktafeil – som Judith Butler, eller skrevet av folk som har mye å tjene på å fremstille seg selv i et godt lys – som alle artiklene om alternativ medisin. Og det er bare artiklene mine lesere har irritert seg over (som er mer enn gjennomsnittlig opptatt av nynorsk, queerteori og å denge healere.)
  12. Det  tar tid å foreslå endringer. Av og til får man ikke noe svar i det hele tatt.
  13. Nyhetsbrevet oppleves som spam.
  14. Designet er stygt.

Mine tanker:

Manglende lenker, ingen kategorier, korte artikler og snodig språk handler om at dette pleide å være et papirleksikon. De manglende lenkene føkker forholdet til Google og den dårlige søkefunksjonaliteten gjør at folk ikke finner stoff som faktisk er i leksikonet. Heldigvis er dette ting som er lett å fikse.

Noe av det er apejobb – som å lenke i tidligere artikler, noe av det er utviklerjobb – som å få et bedre søkefelt, og noe av det handler om å instruere forfatterne til å lenke mer aktivt, både til eksisterende artikler og stoff utenfor SNL. Å få folk til å skrive lenger og mer utfyllende er også gjennomførbart.

Når det gjelder hvordan forholdet mellom fagansvarlige, bidragsytere, redaktører og styret til NNL skal fungere, må vi ha en ny spørretime på det senere. Hvem som skal ha lov til å skrive hva og om de eventuelt skal ha betalt for det, blir en vanskelig diskusjon som jeg ikke kan si noe lurt om nå.

Hva pinlige artikler angår, tror jeg det bare er å brette opp armene. Og være redaktører med en mer aktiv agenda. Personlig tror jeg ikke vi må være redde for å slette artikler fra store «bautaer» som Store medisinske leksikon. Greit at leger skriver smart om blodpropp, men det kan jo være at andre enn psykoanalytikerne kan ha noe saklig å si om biseksualitet? For å gjøre en lang rant kort: Bæsj må bort.

Veien videre

Jeg kommer til å holde dere løpende oppdatert om hva som skjer fremover. Det er mulig vi kommer til å holde en konkurranse om å skrive noen nye «mønsterartikler» til NNL, og da kan det være at det er artiklene som ble klaget på her som skal byttes ut med noe nytt og bedre. Har du forslag til hvordan en «mønsterartikkel» burde se ut, eller hva du kunne tenke deg som premie, er det bare å slå seg løs i kommentarfeltet.

Eller om du sa noe genialt om NNL jeg ikke fikk med meg, kan du si det på nytt 😀