Jeg, en privat blogger

Det har kommet mye respons på innlegget mitt om utdelingen av Fritt Ord-midlene. Gisle Hannemyr skriver følgende om juryens avgjørelse i kommentarfeltet:

Selv om det finnes mange gode blogger, så er mange av de etablerte norske blogger er ikke bare personlige, de er også i hovedak private, på den måten at de har karakter av å være en slags løpende selvbiografi der det fra tid til annen presenteres en del sterke meninger om krig og fred og politikk og sånn – men ikke så veldig mye mer enn det. Det er selvsagt ikke noe galt med dette, men slike blogger hører etter min mening hjemme i den private sfære, og faller av den grunn utenfor den type prosjekter som det er naturlig for Fritt Ord å støtte.

Private selvbiografier der det fra tid til annen ytres sterke meninger preger altså den norske bloggsfæren, og de er ikke blant bloggene Fritt Ord bidrar til samfunnsdebatten på riktig måte.

Høres kjent ut? Ja, det høres ut som majoriteten av bloggene du leser, undertegnede inkludert. Det er Hjorthen. Det er alle de überprivate tekstene om mobbing som ble en bok til slutt. Det er storparten av innleggene Sonitus velger ut hver dag. Det er oss, vi som har innlegg om katten mellom innleggene om kulturpolitikken. Vi er private, og dermed utenfor den relevante meningsbrytningen.

Og det er jo greit å vite.

Jeg pleier ikke å skille mellom «personlige» og «private» blogger: Jeg skiller mellom inadvente og utadvente blogger. Noen skriver for verden. Andre skriver for seg selv og eventuelt et lukket miljø. Utadvente blogger er spennende for alle, uavhengig av tematikk. Det er skrivestilen som avgjør om noe er interessant eller kleint.

Jeg er litt usikker på om definisjonen på «privat» handler om form eller tematikk, men Gud bedre: Hvis jeg ikke får lov til å skrive om ufine temaer som psykisk helse mens jeg også er med å diskutere politiske spørsmål uten at jeg er en privat selvbiograf, cry me a river og kall meg Karl Ove.

Men alvorlig: Dette er begynnelsen på en interessant debatt om hva blogging er og bør være. Jeg kommer til dette mediet med kvalitetskriterier fra skjønnlitteraturen: Det er leseropplevelsen som er det viktigste for meg. Kanskje det gjør at de som kommer til nettet med en idé om at de skal være journalister ikke skjønner hva jeg driver med. Journalistikk jo være relevant.

Jeg vil gjerne ha med folk videre på den debatten. Og det er helt uavhenig debatten om hvem som fikk penger og hvem som ikke fikk penger. (Slutt å grin, Hans Rustad.)

Er storparten av de norske, etablerte bloggerne private selvbiografer? Og hvis det er tilfelle: Er det egentlig et problem?

Velkommen til Internett, Fritt ord

Dette innlegget er tiltenkt deg som har motatt Fritt Ords bloggstipend, deg som har fått midler til å nyetablere noe, for å være helt presis. Dette er ikke til Masterbloggen, Marias Metode, Ad:varsel eller 5080. Dere er flinke folk og jeg regner med at stiftelsen får avkastning på de investerte midlene.

Ja, jeg søkte, og nei – jeg fikk ikke. Det gjorde ingen personlige bloggere, og jeg gråter ikke. Jeg søkte til Virrrvar.net. Jeg lot være å søke på et nytt prosjekt, fordi jeg vet hvor mye jobb det er å skulle bygge enn blogg fra bånn. Når jeg ser hvor de store summene gikk, lurer jeg imidlertid på om jeg burde gjort det. Jeg har jo bygget en blogg før.

Jeg ville ikke vært en av dem som har fått penger fra Fritt ord for å lære å blogge.

Dette innlegget er derfor dedikert til dere. Dere er i en helt annerledes situasjon enn alle andre som har startet opp en blogg før dere.

Det er vanskeligere for dere:

Dere har ikke bare penger, dere har også forventninger, fallhøyde og fordommer rettet mot dere andre nyoppstartede blogger ikke har vært borte i.

Alle vi andre startet nemlig å blogge i smug. Vi hadde ikke forventningsfulle kikkere fra dag en. Vi trengte ikke ha en plan. Vi kunne blogge et halvt år før vi fant formen, og det gjorde ingenting. Vi kunne ombestemme oss mitt i prosjektet og skrive mer om katten vår og mindre om kommunisme. Vi kunne tabbe oss ut mer.

Dere har ikke vært på nett før, og har dermed ikke brukt opp tabbekvota deres. Dere er faktisk pokka nødt til å gjøre mye teit før det dere gjør kommer til å bli bra, og det kan hverken schpenn eller journalistisk erfaring redde dere fra.

Jeg kan ikke lenke til noen av dere, for dere har ingen domener ennå. Jeg kan lenke til en sped håndfull twitterprofiler, hjemmesider og wikipedia-artikler, men lite av det tyder på at dere har vært her ute og lekt med oss før. Oppdatert: Flere av folka er erfarne nettfolk, men felles er at de har ganske sparsomme Google-biografier og er vanskelige å lenke til. Jeg legger inn lenker der det går an, kom gjerne med flere om dere vet om noen.

Dette innlegget er altså til Walid al-Kubaisi, Anders Sømme Hammer, Elisabeth Breien Ellingsen, Morten Øverbye og Jan Thoresen, Mette Lindbæk, Hanne Tråsdahl og Marte Solbakken, Lan Marie Nguyen Berg og Anna Tostrup Worsley. Dere finner det når dere googler dere selv.

Dette er det dere trenger å vite:

Å blogge er ikke det samme som å publisere artikler i et tidsskrift eller på nettsidene til Human Rights Service. En artikkel er et enkeltstående verk, den har en naturlig begynnelse og en naturlig slutt. Et blogginnlegg er ikke slutt før samtalen i kommentarfeltet er slutt, og et blogginnlegg er ikke ferdig før det har fått noe respons.

Å skrive på nett, enten det er små twittermeldinger eller lange blogginnlegg, er å starte samtaler. Det er en grunn til at alle fjortisbloggene slutter med «Q: Hva har du på deg idag?». Det er for å drive leserne inn i samtalen.

Er du redd for kommentarfeltet? Lær av proffene. Iskwew er en av de flinkeste i Norge til å ta vare på faste lesere og nye besøkende, holde en god tone og samtidig drive debatten fremover. Kast deg utti diskusjonen i kommentarfeltet hennes og øv deg der.

Relasjon, ikke institusjon

Tradisjonelle medier er institusjonsbaserte. Blogger er relasjonsbaserte. Det er relasjonen mellom meg og andre medbloggere og relasjonen mellom meg og leserne mine som gjør at det kommer besøkende hit, besøkende som kommer via lenker hos dem jeg har en relasjon til. Du er avhengig av relasjoner til andre bloggere for å bli lest, mens når du skriver en kronikk i Aftenposten, skaffer institusjonen der lesere.

Her må du finne dine egne lesere. Å vente på at de skal finne deg, er som å sende flaskepost og forvente svar. Ja, dere må skrive interessante tekster, men dere må også bygge broer til andre bloggere. Hvem skal dere krangle med? Hvem skal dere svare krast? Hvem skal dere lenke til? Hvordan skal vi finne dere?

Hjorthen og resten av gjengen bak Sonitus forsøker å holde seg oppdatert på det mest interessante som skjer i Norsk blogging. Ta en kikk på Hjorthens lenkeliste for å se hvordan man knytter kontakt med miljøet rundt. Legg til Sonitus i RSS-feeden for å se hva som skrives hver dag.

Å være kjedelig er strengt forbudt

Du må være bedre enn du er på papir her ute. Jeg kan skrive så kjedelig jeg vil til papirtidsskriftene, så lenge redaktøren synes det er greit nok til å betale meg. Her snur leseren i døra etter å ha skummet et innlegg. Søte katter fungerer. Tørre tekster fungerer ikke. Du må gi leseren en grunn til å bli.

Å blogge er også å skrive oftere og mer enn det du gjør i noe annet skribentyrke. Du holder en liveforestilling, du sitter ikke i skrivestua og trykker. Eller som de sier i programmererland: Release often, release early. Tøm notatboka på Internet.

Til dere som skal gruppeblogge: Lær av Bokmerker hvordan man produserer godt og variert innhold hver dag. Til deg som skal blogge alene: Lær å pitbull-blogge av Sigrun Tømmerås. Du trenger ikke skrive en ferdig tekst, du trenger bare dele noe interessant.

Vis mer enn vanlig

Du har bedre plass på Internett enn i tradisjonelle medier. Du må ikke være like snever, like krass, like påståelig, like avbalansert som du må i leserinnlegget, kronikken eller i radiokåseriet. Det er ingen sjanger her, så ta deg til rette.

Du har tid til å forklare hvorfor du mener det du mener, endre mening, oppklare en misforståelse eller fortelle en vits. Husk at du kommer til å ta feil rett som det er og at du har muligheten til å rette det opp. Du har ikke begrenset taletid. Bruk det for det det er verdt.

Se hvordan Kristin Clemet bruker bloggen til å snakke om temaer som krever mer forklaring enn det hun kan gi deg i et debattprogram på TV. Bla deg bakover i arkivet mitt og se hvor mange ganger jeg har måttet endre mening og oppdatere innlegg på bakgrunn av inspill fra leserne.

Velkommen skal dere være

Jeg håper at dere kommer til å klare å realisere prosjektene deres. Jeg vet imidlertid at blogging er vanskeligere enn det ser ut. Det blir ikke enklere av penger og annerkjennelse før man har begynt. Når du skriver bok på Fritt Ord-midler, bruker du lang tid med redaktøren din mens dere finner formen på det ferdige produktet som skal ut i verden.

Det er mye naknere å blogge, og om vi innfødte dumper innom bloggen din juni neste år, og ser at du har sju innlegg og moren din som eneste kommentator, kommer vi til å le av deg.

Det er flott at Fritt Ord vil betale nye stemmer for å få dem til å bidra til Internett, men det er ikke pengene som avgjør om folk får det til her ute.

Så værsågod: Her er redskapene jeg tror du trenger. Bidra gjerne med flere inspill i kommentarfeltet – så blir kanskje dette innlegget mer verdifullt enn 500 000 kroner (c;

Jeg er «glad» for å ha en «venn»

Denne teksten stod i Fredriksstad Blad på lørdag.

Det er en del opplevelser i barndommen som merker deg for livet. For noen var det Gremlins. For andre var det Pompel og Pilt. Min største fiende i oppveksten var en barnesang med tittelen «Jeg er glad for å ha en venn». Høres uskyldig ut, gjør det ikke? Åneidu.

«Jeg er glad for å ha en venn» var riktignok en av disse politisk korrekte barnesangene som hverken henviser til Jesus eller Vesle Hoa, en skikkelig gladsang vi øvde inn til anledninger der vi skulle stå i finkjole med sløyfe i håret og skråle for stolte foreldre. Sangen er i følge Google skrevet av Vidar Kristensen, mannen som rimte «deg» på «meg» og «jeg» på «lei», og ikke hadde kommet opp med et bedre refreng enn «Jeg sier det gjerne igjen og igjen, jeg er glad for å ha en venn».

Det var imidlertid ikke mangelen på gode rim som gjorde sangen skumlere enn Snehvits stemor. Det var det faktum at jeg ikke hadde en venn store deler av barneskolen, mens velmenende voksne tvang meg til å uttrykke min takknemlighet for det ikke-eksisterende vennskapet i plenum.

Jeg demonstrerte mot sangen på mitt eget, passiv-aggressive vis med å forsøke å se så trist ut som mulig mens jeg fremførte den. Melodien hadde et anstrøk av moll, og den passet godt til Elvisaktig hulkestemme akkompagnert av dirrende underleppe og lidende blikk.

Etterhvert som jeg ble eldre, forstod jeg at jeg ikke var den eneste på barneskolen som demonstrerte mot gladsangen på denne måten. Hver eneste gang jeg så sangen fremført på 17. mai, var det alltid et par stykker med store, triste torskeøyne og furteleppe. Det var alltid noen som så ut som om de heller ville bli tvunget til å lære Terje Vigen og fjørtiåtte salmevers utenat enn å måtte tralle to minutter med «Hjertet mitt liker at du er nær, da blir det lyst og trivelig her». Jeg var rett og slett ikke den eneste ensomme ungen på barneskolen.

Mari Rysst skriver i «Myten i den tapte barndom» at bestevennrelasjonen på barneskolen er like viktig og full av drama som kjæresterelasjonen er på videregående. For jentene er det svært viktig å ha en fast bestevenninne, og bestevenninner skal både holde hverandre i hånden, sitte siden av hverandre, herme etter hverandres klesstil og ikke leke med noen andre enn bestevenninnen.

Rysst beskriver hvordan jentene i fjerdeklasse bruker mye tid på å snakke om hvem som er bestevenninnen til hvem, og å spørre noen om de vil være bestevenninnen deres er mer alvorlig enn å spørre en gutt om de «har sjans». Jeg kjenner igjen Ryssts observasjoner fra min egen barneskoletid. Faktisk fikk jeg min første bestevenn ved at min tremenning fra Oslo spurte meg om jeg ville fylle ut bestevennsiden i skoledagboken hennes om hun fikk fylle ut min. Hun tenkte at vi kunne jo lage et proforma-bestevennskap så vi ikke virket så ensomme, sett fra utsiden. Fasade er viktig på barneskolen.

Rysst skriver at sosiale miljøet barneskolejenter i mellom er inndelt i det hun kaller dyader og det hun kaller satellitter. Dyadene er stabile bestevenn-par mens satellittene er jenter uten bestevenner som forsøker å bryte opp dyadene for å kunne danne en dyade selv. Bestevennrelasjonen er altså ikke bare viktig, den er også under konstant sosialt press. Å være satellitt er både ensomt og slitsomt, beskriver Rysst. Jeg tipper det var dem som sang med nedovermunn og desperat blikk.

Forholdet mellom satellitter og dyader er et viktig virkemiddelmiddel i jentemobbingen. Mens guttemobbingen gjerne viser seg i form av blåmerker og bøker i sølepytter, skjer jentemobbingen det «usynlige» sosiale spillet. Eller som Liv Skotheim skriver i «Bitching»: «De intense jentevennskapene innebærer en risiko for sårhet og kulde når de svikter. Og siden venninnene er en slags indikator på hvor vellykket du er, blir frykten for å bli frosset fra fellesskapet en stressfaktor. Jenter mobber som regel jenter de kjenner, og relasjonen brukes som et middel i mobbingen.»

Jeg håper at lærerne blir flinkere til å ta «bitchingen» på alvor, og at foreldre blir klar over hvor mye alvor det er i Tuppen og Lillemor-dramaene som spiller seg ut i skolegården.

Barneskolejentene er definitivt glad for å ha en venn, men ikke på den søtladne, uskyldige måten sangen beskriver. Det er litt som å sette tiendeklassingene til å synge «Jeg er glad for å ha en kjæreste» og observere de ukyssedes fortvilede fjes.

Generasjon SEX

Jeg skal skrive en anmeldelse av Generasjon SEX til Prosa, men papir er trege greier, og boka snakkes om nå.

Hannah Helseth har skrevet en bok om kvinnekampens vanskeligste og mest interessante temaer, henholdsvis seksuell trakassering, parforhold, voldtekt og Deiligst.no. Og hun gir mye av seg selv.

Boka er en blanding av personlige opplevelser og forskningsformidling, og blandingen funker, fordi skillet er tydelig, helt ned til fontbruken. Du vet alltid når du leser forsker-Hannah og når du leser personlig-Hannah.

Kombinasjonen er interessant, for Helseth skriver ikke om slagord og ferdige løsninger, hun skriver om ambivalens, usikkerhet og ekstreme opplevelser.

Jeg har tenkt å spare de lange, velformulerte setningene til Prosa-artikkelen, men jeg vil gjerne si en ting:

Jeg fikk vondt i magen av å lese denne boka, for flere av tekstene kunne jeg skrevet selv. Jeg måtte brekke meg etter voldtekstkapittelet, og det er et tegn på at hun har truffet en nerve.

Det kjipe med Hannahs fortelling, er at det er historien til den skoleflinke, nerdete, upopulære jenta som ikke var flink til å være jente. Det er min fortelling også, og det er fortellingen til de fleste jenter jeg kjenner som engasjerer seg i feminisme.

Det er fortellingen om oss som «failed at girl» på ungdomskolen. Jeg lurer på hvordan fortellingen til den mest vellykkede jenta på ungdomskolen ville sett ut, men det ser ikke ut som om hun er engasjert feminist.

Det fineste med Generasjon SEX er at den ikke har noen fasit, bare mange spørsmål og nyanser. Helseth trekker frem undersøkelser som viser at det å være stripper både kan være stas og veldig vanskelig – på en gang, og boka har ingen moralske pekefingre.

Den viser til undersøkelser som peker på hvordan middelklassejenter med høy utdannelse transcenderer tradisjonelle kjønnsrollemønstre, mens jenter med lav utdannelse romantiserer en kvinnerolle vi ofte ser på som avleggs, og ser på en rekke nye teorier om jenters seksuelle kapital – en kapital som kan gi fordeler, men som er svært tidsbegrenset og tilfeldig.

Der boka er tynnest, er når Helseth skal beskrive den nye, seksualiserte generasjonen. Noen halvkvedede viser om Twitter, blogging og Deiligst.no får meg ikke akkurat til å kjenne mine jevnaldrende noe bedre.

Jeg skal par-anmelde boka sammen med Mari Ryssts Myten om den tapte barndom og uten å si for mye om innholdet: Det ser ikke ut til at barn og ungdom idag er så mye mer seksualisert enn generasjonen før. Generasjonskommentaren er dermed den minst relevante og interessante. Det eneste den er godt for er å gi boka en tabloid vinkling.

Jeg kjenner meg langt mer igjen i Helseths personlige historie, som forøvrig går Råtekst-essayene en høy gang.

(Nei, jeg gidder ikke si noe om Glitterfitter her.)

Oppsummert:

Kjære medfeminister på nett: Generasjon SEX er verdt å få med seg. Den er lest på halvannen time, og dytter feminismedebatten på norsk i en mer interessant retning. Det er en debattbok, men det er først og fremst en problematiseringsbok, en ganske personlig sådan.

Du lærer lite om Generasjon SEX, men det forhindrer deg ikke fra å bli litt klokere underveis. For Helseth har ikke alle svarene, men mange interessante spørsmål.

Å endre mening

Da jeg begynte å skrive denne bloggen var jeg kristen, steinerskole-entusiast og kommunist. Idag er jeg ingen av delene.

Du skjønner: Jeg er glad i å rydde. Jeg liker å rydde i skuffen, og jeg liker å rydde i hodet. Jeg liker å sette meg ned med ting jeg har vært overbevist om i lengre tid og prøve å plukke det fra hverandre. Ikke alt lar seg lime sammen igjen, deriblant barnetroen, skolesystemet jeg var en del av og politikken jeg har pleid å promotere.

En venn av meg sa til meg at når man forlater en ideologisk retning eller bevegelse, bør man ikke bare fokusere på hvor feil man tok og på hvor fæle de man nettopp har forlatt er. Man bør se på hva man lærte og hva man tar med seg videre.

Så istedenfor å skrive et innlegg om hva jeg ryddet bort, har jeg tenkt å skrive et innlegg om hva jeg sitter igjen med.

Kristendommen

  1. Salmer, bønner, liturgi: Jeg kan det. Og jeg har ikke sluttet å like det, selv om jeg ikke bruker det til noe mer sakralt enn skråling over oppvasken.
  2. Bibelkunnskap. Enhver litteraturviter vet hvor mye av europeisk litteratur som har referanser til Bibelen. Å ha vært ivrig, kristen bibelleser gjør at jeg kjenner fortellingene, både de fine og de forferdelige. Da unngår man øyeblikk alá «Nevn to disipler?» «David og Goliat». Og det er jo alltid kjekt.
  3. En forståelse av begrepene tro, synd og fromhet som ikke er basert på teori, men på praktisk erfaring.

Steinerskolen

  1. Alle sangene, både de om St. Mikael som dreper dragen, og de kompliserte, latinske korverkene vi sang firstemt. Seriøst, folk går på Steinerskolen for å stemme i.
  2. Alle diktene. Jeg vet at de færreste digget denne biten av skoletiden, men for meg var det perfekt å fremføre Shakespeare på engelsk og lære utenat If i femte klasse. At det ble litteraturvitenskap på meg etter vgs, er steinerskolens fortjeneste.
  3. Silkeboka. Å skrive sine egne tanker om et tema i sin peneste skjønnskrift med fine kruseduller og blyantspiss-skyer rundt har satt sine spor på hvordan jeg skriver i notatbøkene mine. Og det er fint. Jeg kan godt lage silkebøker til jeg dør.

Rødt/RU/RV/AKP

  1. Å drive organisasjon. Jeg er en rå jævel på møteinnkalling, løpeseddelutdeling, frifond-søknader og dagsorden. Jeg kan landsmøte, landsstyremøte, lokallagsmøte og hemmelig fraksjonsmøte. Ring meg, så tar vi et møte.
  2. Marxisme. Du slipper ikke unna Marx på universitetet, og det var kjekt å kunne teoriene ut og inn mens resten av kollokviegruppa gråt over Bourdieu. Å ha tvunget seg til å lese filosofi og teori tidlig i tenårene betaler seg, selv om det var drepende kjedelig på studiesirkel.
  3. Å være upopulær. Du gror tykk hud når du sitter i debatt etter debatt som den lille, rare gærningen. Etter å ha sittet i skoledebatt for RV, er det ingenting som er skummelt lengre. True story.

Ikke fullt så positivt

Som du kanskje ser, er det en del ting jeg ikke tar med meg videre som positive erfaringer. Tryggheten du får som kristen blir ofte fremholdt som noe positivt, men jeg opplevde heller at jeg brukte mye energi på å bekymre meg om jeg var kristen på feil måte og på om alle mine ikke-troende venner ville få evig liv eller ei.

Mange har sans for Steinerskolens alternative perspektiver, mens det er den biten jeg er mest kritisk til. Det verste med Steinern var uten tvil den elendige realfagsundervisningen, noe som ikke fremstår som så rart, siden Steiner hverken var tilhenger av evolusjonen eller atomteorien. Alle jeg kjenner som har tatt realfag etter steiner-vgs, har måttet ta opp samtlige fag, selv om vi hadde matte, fysikk, kjemi og biologi alle tre årene.

Som du kanskje legger merke til, holder jeg frem sangene til kristenfolket og steinerbevegelsen, men ikke sangene til ML-bevegelsen. Det er fordi jeg har hatet dem fra jeg ble med i RU, og det tok lang tid før jeg klarte å venne meg til dem.

Jeg fikk utslett av å høre en gjeng fjortiser synge entusiastisk om hvordan de skulle gni møkk i fjeset på streikebryterne og knekke nakkene deres. Jeg tok opp sangen med noen i ledelsen, som fortalte meg at grunnen til at man sang om drepe streikebrytere, var fordi det hadde vært et viktig virkemiddel for å vinne de første, harde streikene. Velferdsstaten var tuftet på streikebryter-drap, i følge dem.

Selv om man kjøper argumentasjonen, syntes jeg det var en absurd ting å skrive hurra-sang om. Det var litt som om man skulle feire de alliertes seier over nazistene med en trall om bombingen av Dredsen.

Til slutt

Selv om jeg har gitt opp minst tre ideologier/livssyn, betyr det ikke at de utelukkende var negative. Det betyr at jeg tenkte gjennom dem og ombestemte meg. Jeg vil heller være en kritisk person enn en standhaftig person. Jeg synes det er betryggende med mennesker som endrer mening og vil gjerne være en sånn selv.

Felles for de tre over var at personlig overbevisning gikk over til å bli sosial forpliktelse. Da er det greit å avslutte de sosiale forpliktelsene og lete etter nye tanker som stemmer overrens med de personlige overbevisningene.

Har du noen erfaring med å gi opp et livvsyn/ideologi? Jeg vil gjerne høre om det i kommentarfeltet.

«Tala om klass»

Kjetil Rolness har en kommentar om feminisme vs klassekamp i Dagbladet, og selv om alle erfarne feminister og likestillingsentusiaster vil se de samme feilene som meg i Rolness’ gjennomgang av det han kaller «tellefeminisme», har han ett godt poeng: Vi snakker langt mer om kjønnsforskjeller enn klasseforskjeller i offentligheten.

Utgangspunktet hans er hvordan alle snakker om manglende kvinnelige artister på Øya, mens ingen snakker om dansbandfestivalen på Seljord, selv om den trekker mer publikum og går rundt uten statstøtte. Hva er mest glemt – de kvinnelige artistene alle savner, eller kulturen til en del av befolkningen vi liker å le av?

Hva foreldrene våre driver med har en langt større påvirkning på valgene vi tar enn kjønn og etnisitet. Likevel er det «ufint» å snakke om klasse. Det er gammeldags. Det lukter litt vulgærmarxistisk.

Men som en venn av meg sier: «Hvis noen sier til meg at Oslo ikke er en klassedelt by, vet jeg hvilken side av byen de bor på.» Folk på østkanten lever langt kortere enn folk på vestkanten, og forskjellene øker. Folk på Sagene lever 15 år kortere enn folk på Vestre Aker. Klasseskillet er fysisk.

Hovedforskjellen mellom skolekameratene mine og meg på barneskolen, er klasseforskjellen. Majoriteten av jentene er utdannet hjelpepleiere og er blitt mødre til halvannen unge i en alder av 22. Det er et liv ingen av venninnene mine lever.

Da jeg var aktiv i Rød Ungdom, snakket man mye om klasse generelt, og arbeiderklassen spesielt. Samtalen var normativ, ikke deskriptiv: Jeg burde ikke begynne på Universitetet, og jeg burde hvertfall ikke begynne på et abstrakt synserfag. Jeg burde ta meg en jobb på Rimi eller begynne i lære. Jeg burde snobbe ned.

Samtidig visste jeg at deler av klasseidentiteten min stakk dypere enn hva jeg eventuelt ville jobbe med: Jeg kom ikke til å slutte å høre på Miles Davis, lese Proust eller bytte ut P2 med TV2 selv om jeg fikk en jobb på en fabrikk.

Familien min var kanskje økonomisk underklasse, men det lille de hadde av penger brukte de på bøker, bøker og flere bøker. Da jeg begynte på Steinerskolen, var nesten samtlige foreldre slik: Lesende, nerdete og blakke: De kunne Haugtussa utenat, men de svimte av så fort noen sa «selvangivelse».

De kunne skrive kronikker i Aftenposten som ingen andre, men de kunne aldri registrere et enkeltpersonsforetak uten å bli skjønnslignet.
Min klassereise har ikke bestått i å snobbe oppover på kultursiden, men å lære seg hvordan man driver sitt eget foretak uten å dø.

Klasse er vanskelig. I tekstsamlingen «Tala om klass» skriver en rekke svenske damer om sine forsøk på klassereise – forsøk på å snobbe oppover når man ikke kan de sosiale kodene og alltid er feil. De skriver om skammen over å ikke være fin nok.

På ytre venstre sliter mange jeg kjenner med «klasse-skam», men det er skammen over å være for fin: Et problem i en politisk organisasjon som har som mål å organisere arbeiderklassen, men som tiltrekker seg store mengder medlemmer fra høyt utdannede middelklassehjem.

Eller som en venninne av meg sa til meg: «Jeg har bestemt meg for å omfavne min indre småborger. Jeg skal slutte å skamme meg over bøkene jeg leser og maten jeg spiser. Jeg skal slutte å skamme meg over den småborgerlige jobben min.»

Og samtidig er det kulturelle bare toppen av isfjellet. Jeg kan jogge meg en tur i løpet av arbeidsdagen. Jeg må aldri løfte tungt eller jobbe skift, og jeg kommer antageligvis ikke til å måtte slite med NAV fordi håndleddene mine er føkka innen jeg er femti.

Og når jeg må slite med NAV, med psykiatrien, med legevakten, får jeg bedre behandling enn dem som er rundt meg, fordi jeg kan kodene, behersker språket og har en jobb som med litt mer status.

Igjen – jeg er dårlig på å snakke om klasse. Jeg har aldri hatt en jobb som ikke involverte tekst. Jeg har aldri jobbet skift. Jeg har tilbragt storparten av ungdomstiden med å rynke på nesen av kulturen til dem som jobber skift mens jeg var aktiv i en politisk bevegelse som sang om arbeiderklassen.

Men det er den sosiale forskjellen som betyr mest, og det er den sosiale forskjellen vi snakker minst om. Så jeg forsøker å starte en samtale – en samtale med et mer interessant utgangspunkt enn Kjetil Rolness.

Fordi jeg ikke kjøper at det å være opptatt av likestilling er det samme som å ikke være opptatt av klasse.

Prosjekt vegetarianer

Jeg prøver meg som vegetarianer.

For mine nærmeste er ikke dette noe sjokk. Mr. Jackson mente jeg hadde klynket om det fra det første året vi ble sammen, og jeg tilbereder aldri kjøtt eller fisk utenom når jeg lager tunfisksalat.

Jeg er lykkelig når jeg handler grønnsaker, blir litt satt ut av kjøttdisken og lager bare veggismat når jeg er alene. Når det verste jeg kan tenke meg er kjøttdeig og kokt skinke, er ikke det å slutte å spise kjøtt et unaturlig valg.

Likevel er det ikke bare-bare å bli vegetarianer. De siste ukene har jeg stått på 7-11 og spurt meg selv: «Hm. Hva ville jeg kjøpt her om jeg ikke spiste kjøtt? Antageligvis en…bolle.» Å stille i selskaper og på arrangementer med spesielle matbehov er heller ikke så kult. Jeg har veggisvenner selv og vet at det er pes.

Men jeg har konkludert med at det er greit å begynne gradvis. Jeg lager veggismat hjemme, velger veggisalternativer så lenge de finnes og velger det sunneste alternativet ikke-veggis-alternativet når det bare er boller og kjeks på veggismenyen.

Jeg har gått for lakto-ovo-vegetarvarianten etter et mislykket veganerprosjekt i 2008 som endte med veldig dårlige blodprøver og mye vitamintilskudd, noe som gjør at kostholdet mitt forblir det samme utenom et og annet kyllingbryst.

Folk blir vegetarianere av en rekke forskjellige grunner. Merkelappen inkluderer alt fra folk som ikke liker kjøtt til politiske aktivister, samt en del religiøse veggiser og folk som har hoppet på en snurrig kostholdsfilosofi om at all mat bør spises rå. Jeg er ikke enig med alle gruppene selv om vi gjerne kan dele matoppskrifter. (Untatt rå-folka. Sorryborry.)

Jeg skal innrømme at selv om jeg er opptatt av både miljø og dyrevelferd, er hovedgrunnen til at jeg kutter ut kjøttet og fisken grunnet i personlige preferanser. Jeg liker veggismat bedre, og jo dårligere jeg blir psykisk, jo færre typer animalsk protein liker jeg. Å spise veggismat blir dermed å beskytte seg mot å plutselig brekke seg i sosiale sammenhenger, noe som ikke akkurat gleder verten.

Hadde jeg bare vært opptatt av miljø eller dyrevelferd, ville jeg antageligvis ikke kuttet ut alt hele tiden. Jeg ville bare prøvd å spise mest mulig veggismat og skeiet ut med litt kjøtt en gang i blant. Det er ikke sånn at all eventuell co2-reduksjon og forbrukerpåvirkning vil gå i dass om du spiser kjøtt eller fisk en gang i uka.

Så jeg skjønner at ved å gå over i 100%-veggis-kategorien gjør jeg noe som mange til syvende og sist gjør ut av etiske årsaker. En etikk jeg har forståelse for, men tidvis problemer med. Jeg klarer ikke å se hvorfor det er like etisk problematisk å spise blåskjell som å spise gris. Grisen er like smart som en hund, mens blåskjellet ikke har en hjerne.

Jeg vet at en del argumenterer ut fra at man ikke skal drepe noe levende, men jeg synes det er en slippery slope. Jeg hadde en lang diskusjon med en del Noah-aktivister om hvor grensen går for dyr, og de kunne ikke gi meg noe godt svar. Noen mente det var problematisk å klaske mygg, andre mente det var greit.

Dyrevernspørsmålet er kilde til en rekke interessante etiske diskusjoner. Jeg kjenner plenty med folk som gafler innpå svinekjøtt, men som sier aldri ville greid å spise grisen om de hadde kjent den, flust med folk som ikke klarer å ta mark på kroken, men klarer å spise kjøtt så lenge det er avstand nok.

For meg er det omvendt. Jeg har vært med på partering av døde dyr og sløyer min egen fisk. Jeg er ikke prinsipiell motstander av å drepe dyr for å spise dem (det er ikke som jeg hadde bjelle på katten min, heller), men industriell kjøttproduksjon er langt mer enn døde dyr. Det er redde dyr i trange båser, dyr som behandles på måter vi aldri ville behandlet katten eller undulaten vår.

Jeg har kjent flere griser, utegriser og griser i grisefjøs. Det er smarte, renslige dyr som bygger reir og leker med ungene sine. Det er ikke så merkelig at dyr som trenger samvær, mosjon og plass for å ha det bra blir frustrerte og psykisk syke av å bo i en betongbinge på under en kvadratmeter hele livet. Jeg kan ikke tenke meg at noen synes det er greit?

Samtidig hjelper ikke jeg grisen så mye ved å la være å spise allerede død gris. Mange vegetarianere snakker til altetende mennesker som om de er for dyremishandling bare fordi de spiser kjøtt og fisk. Jeg tror imidlertid langt flere er enig i politikken selv om et fåtall tar standpunktene ut i den praktiske etikken, men jeg har ingen fasit her.

Jeg vil gjerne høre folks tanker rundt dette i kommentarfeltet. Jeg vet vi har både veganere og antiveggiser her.