Facebook som debattforum

Det finnes ingen regler for hvordan man bruker et nettsamfunn. Selv om Facebook har pleid å være stedet for «Hvilket pålegg er du?» og «Ida is våken», betyr det ikke at man bruke det til småprat og pressgrupper for å få pæreisen tilbake.

Man kan bruke det til å diskutere. Etter at Twitter fikk oss til å oppsøke dem vi hadde lyst til å snakke med, ikke de vi følte oss sosialt forpliktet til å snakke med, har vi blitt kjent med de vi hadde lyst til å snakke med og lagt dem til som venner på Facebook. Da er det ikke så rart at praten fortsetter der.

Samtidig har Facebook som debattforum mange mangler.

For det første er det usikkert hvorvidt det er et offentlig sted eller ei. Mens Twitter er offentlig og krever at twitterbrukere tar hensyn til at alle utsagn kan videresendes og kommenteres av fremmede, er Facebook en salig blanding.

Jeg er venn med Halvor Fosli på Facebook, og han åpner profilen med å si følgende «FB-strenger er ikke offentlige ytringer, sitater skal ikke brukes uten godkjenning.»

Det er jo greit for Halvor å si, men PFU har konkludert med at Facebook er en offentlig arena etter denne saken. The End.

Jeg synes PFUs konklusjon er problematisk, siden folk har veldig varierende praksis på hvor åpne profilene deres er. Samtidig diskuterer jeg hver dag med en rekke Facebook-debattanter jeg gjerne skulle sett at diskusjonene ble sett på som offentlige ytringer.

Problemet med å diskutere på Facebook, er at det gjør det vanskelig å ta debatten videre på en konstruktiv måte.

La oss si jeg har en debatt med Halvor Fosli der det blir sagt ting jeg kunne ha lyst til å diskutere videre. Jeg ville da normalt diskutert utsagnene videre på bloggen, men siden Facebook ligger og vaker mellom offentlig og «småprat blant venner», er det frekt å hente sitater fra Facebooktråden og fortsette debatten på min blogg.

Jeg kan ikke lenke til den opprinnelige Facebooktråden så andre kan delta i debatten heller, siden du må være venn eller venners venn for å delta.

Og om jeg blir omtalt i en Facebooktråd, har jeg ingen mulighet for å vite det, siden du ikke kan lenke til folk i kommentarer under en Facebook-oppdatering.

Det betyr at den vanlige sos-med-dynamikken som går på å lenke til hverandre for å få lenker selv ikke fungerer i Facebook-debatter.

Halvor Fosli tjener ikke noe på å få treff fra meg til Facebookprofilen sin. Man kan ikke omtale de man snakker om slik at de blir med i debatten, slik man gjør på andre åpne debattplattformer.

Og i motsettning til tradisjonelle lukkede forumer, kan du ikke melde deg på, bli godkjent av moderator og kaste deg ut i debatten. Du må godkjennes som venn før du får være med i praten.

Jeg synes Facebook fungerer godt til småprat, crowdsearching blant venner, bursdagshilsner og fjas, men svært dårlig til politisk debatt.

Det er også påfallende at den politiske debatten som slår ann på Facebook, er politiske debatter som folk kvier seg for å ta i det offentlige rom. Jeg skjønner at noen har roller i arbeidslivet som gjør at politiske debatter passer best på Facebook, men jeg får lyst til å si:

«Du? Hvis du vil diskutere innvandring, Islam, hijab, whatever, så kom ut på det åpne nettet og ta diskusjonen med folk du ikke kjenner fra før av, også.»

Det er ikke som om det ville tatt dere for mye tid å drive en blogg, når flere av dere oppdaterer en gang i timen og svarer på kommentarer fortere enn de fleste bloggere.

Så kan jeg lenke til dere. Og svare dere her. Også kan dere lenke til meg når dere snakker om meg, og jeg kan lenke til dere når jeg snakker om dere. Og så kan dere få svar fra dem dere ikke hadde invitert i utgangspunktet.

Jeg har diskutert mye på lukkede IRC-kanaler, og det er fint. Det er fint å prøve ut ideer i arenaer der ikke alle kan se. Det er også øyeblikkelig respons, i motsetting til å skrive noe på bloggen.

Men når du oppdaterer profilen din med ti-femten politiske utsagn daglig, kunne du skapt bedre samfunnsdebatt ved å legge det ut i et format der vi kunne lenke til det.

Og det er ikke uerfarne debattanter og skribenter som bruker Facebook som debattforum. Det er folk som jobber med det skrevne ord.

Så jeg lurer på: Diskuterer dere her fordi dere ikke vil at samtalene skal kunne søkes opp på deres navn når noen googler dere?

Eller diskuterer dere her fordi det er for mye jobb å bygge opp en egen leserskare, når man bare kan prate med de som allerede har friendet deg?

Jeg vet at jeg ender opp i Facebook-diskusjoner fordi jeg ikke klarer å la være å kommentere. Hva med dere?

Takknemlig? Tja.

«Jeg prøver å være takknemlig, og skrive opp alt jeg er takknemlig for,men..»

«Takknemlig?» Psykologen min avbryter meg.

«Ja? Det er så mye som er bra i livet mitt, og jeg…»

«Og det skal du være takknemlig for?» Hun setter øynene i meg.
Jeg er forvirret. Alle er så opptatt av å skrive takkelister, takke for alt det gode når man legger seg, av å si alt man er takknemlig for.

«Det er forskjell på å være glad for noe og å være takknemlig for noe. Storparten av det gode i livet ditt har du jobbet hardt for. Det er ingen som har gitt det til deg. Du har nedlagt mange arbeidstimer i all lykken du har nå. Den eneste du kan takke, er deg selv. Og da heter det ikke «takknemlig». Da heter det stolt

Jeg kom med en del innvendinger. Det er mange som har hjulpet meg, hjelp jeg har vært takknemlig for. Samtidig har hun et viktig poeng. Det er viktig å vite når man skal takke og når man skal feire.

Og det er ikke som om de menneskene som har hjulpet meg får vite om takknemligheten min ved at jeg ligger og sier det høyt for meg selv før jeg går og legger meg.

Takknemlighetslistene er en slags moderne bønn og lovsang som ikke tjener noe formål. Det er ikke Gud, Universet eller karmalovene som har slengt gode ting min vei.

Det er mange mennesker som fortjener takk, men de har ikke hjulpet meg hele veien. Vi er handlende subjekter som griper muligheter, tar initiativ, rydder opp og holder koken. Skal vi krysse målstreken, må vi gjøre det for egen maskin.

Jeg har hvertfall tenkt å bytte ut takknemlighetslisten med en skryteliste. Tross alt.

Mat, angst, identitet

Arachne har skrevet et blogginnlegg om matvaner og klasseskiller. Det er et interessant tema. Det fikk meg til å tenke på Frøken Makeløs sitt innlegg fra en tid tilbake, «Er det femi å spise sunt?», selv om innleggene er ganske forskjellige.

Arachnes innlegg handler om følgende dilemma: Selv om man kan se at det er sterke, sosiale strukturer som fører til overvekt og dårligere kosthold hos den lavtlønnede delen av befolkningen, endrer det ikke det faktum at det er hver enkelt person som må endre sine matvaner. Og at det ofte kan være både tungt og vanskelig.

En beskrivelse jeg kan relatere til. Som tidligere psykiatrisk pasient med en tung diagnose ligger jeg øverst på feiting-statistikken. Psykiatriske pasienter er også overrepresentert på røyke-statistikken og diabetes/hjerte-kar-statistikken. Det er fremdeles ikke informasjon som hjelper meg å gå ned i vekt. «Jeg er feit fordi jeg er sprø» er en veldig dårlig unnskyldning.

Makeløs beskriver sin forundring over den mannlige delen av omgangskretsen som synes det er snobbete med sunn mat og ler av fiber og antioksidanter. Et mannsideal jeg kjenner igjen fra omgangskretsen min. Du må ikke finne på si at noe er bra for dem. Da vil de ikke ha det. Det er maskulint å behandle kroppen sin dårlig.(Unntakene er en homse, en med for høyt blodtrykk og en med cøliaki.)

Matvalgene dine er også et uttrykk for identitet. Jeg er en sånn person som kan navnet på mer enn fire eplesorter og spør etter kalmataoliven, ikke «de lilla der». Jeg vet at pinjekjerner er rike på e-vitamin og at kroppen lettere tar opp antioksidantene i tomat sammen med litt, sunt fett. Eller, som flere av vennene mine har påpekt, «En sånn jævla vestkantsoss». En sånn jævla vestkantsoss hvis matidentitet kommer til å få meg til å leve lenger enn de hvis matidentitet involverer mye grændis og gräddost.

Det er den samme matidentiteten som kommer til uttrykk når folk begynner å skjelle ut vegetarianere ved middagsbordet. Utsagn som «Det er ikke mat uten kjøtt!» handler mer om identitet enn om politikk.

Dessuten er det ikke alle som responderer godt på statlige opplysningskampanjer eller lærebøker i godt kosthold: Hvis noe er en etablert sannhet, er det nemlig helt sikkert galt. Det er jo tilsettningstoffer i den lettmargarinen. Smør, derimot, er naturlig og kommer rett fra kua. Ideen om at de etablerte institusjonene tar feil, sitter sterkt i mange miljøer.

Dessuten er ikke sunn mat «ordentlig mat». Greit at det skal være bra for deg, men det er ikke «ordentlig mat». Ordentlig mat er gjerne biff med bernaise, egg og bacon, hamburger og pølse.

Eller for å si det med Bruce Feirstein:

Men det er mye angst forbundet med mat, også. Det er mye diskusjon rundt hvorvidt man skal inkludere tvangsspising som en egen spiseforstyrrelse i diagnosesystemet. Finn Skårderud skriver i en artikkel hos Lommelegen: «Med overspisingslidelser som en ny kategori av spiseforstyrrelser er vi i ferd med å forklare visse former for overvekt som primære psykiske tilstander.»

En del undersøkelser ser ut til å peke i en retning av at mange overvektige som sliter med å holde dietter selvmedisinerer med mat, ikke alkohol eller tilsvarende.

Jeg tror at det å se på følelsene bak de mest vanvittige matvanene kan hjelpe vel så mye som kostholdstips. Jeg har hvertfall fått mye ut av å legge merke til om jeg spiser fordi jeg er sulten eller om jeg spiser fordi jeg er stresset, trist eller sint. Mat er omtrent den eneste sosialt aksepterte måten å selvmedisinere seg på.

Eller, for å si det med Karin Sveen:

«Mat er mager trøst. Det er derfor det skal så mye til.»

Sterke meninger

Denne teksten stod i Fredriksstad blad på lørdag.

Jeg har meninger om det aller meste. Av og til mener jeg ting altfor sterkt og altfor mye. Derfor har jeg noen huskeregler jeg bruker når jeg skal uttale meg om noe.

Hver gang jeg har tenkt noe jeg synes er sinnssykt smart og innmari lurt, stiller jeg meg selv disse spørsmålene før jeg slår i bordet. Det er to grunner til at jeg gjør dette.

For det første er det ikke alltid at magefølelsen min er så smart. For det andre er det flaut å mene noe veldig bastant som i etterkant viser seg å være helt på jordet. En ting er å løse verdensproblemene over noen øl med gode venner.

En annen ting er å skrive den samme løsningen på verdensproblemene i avisen.

I disse internett-tider kommer denne teksten til å være knyttet til navnet mitt i mange år fremover. Da er det greit å være kritisk til seg selv.

Mange mener det viktigste er å ha sterke meninger og stå på sitt, uansett hva andre sier. Jeg tror på det å tvile på egne meninger og tenke seg om to ganger.

Det er også utgangspunktet for min første huskeregel, og den jeg minne meg om flest ganger: At du mener noe veldig, veldig sterkt gjør det ikke veldig, veldig sant.

Ja, det kommer rett fra hjertet eller rett fra levra, men det at noe er usensurert gjør det ikke automatisk lurt eller relevant. Som regel er det omvendt: Når du er veldig følelsesmessig engasjert i noe, er du ikke villig til å ta inn motargumenter uansett hvor gode de er.

Aslak Nores debattbok Ekstremistan handler først og fremst om at han med flere er bekymret over innvandringen, og at den følelsen må tas på alvor. Jeg er skeptisk.

Frykt kommer fra den delen av hjernen vi deler med mus og firfisler, og er ikke alltid til å stole på. Jeg er redd for edderkopper, men de er ikke farlige. Jeg er ikke redd for å kjøre bil uten bilbelte, men det er farlig.

At Nore med flere er redd innvandrere er ikke noe argument for at innvandrere er farlige. På samme måte må jeg, som har masse fordommer mot Frp, innse at min irritasjon over Siv Jensen ikke er et politisk argument.

Da jeg var en liten raddis hadde vi buttons med påskriften «Bush er en bæsj». Ikke akkurat en hardtslående kritikk av USAs utenrikspolitikk.

Resonnementer jeg kommer opp med når jeg er skikkelig provosert er det dermed en grunn til å være skeptisk til. Det betyr ikke at det ikke finnes velbegrunnet bekymring og rettferdig harme, men frykt og sinne i seg selv er dårlige argumenter.

Den andre huskeregelen min er mer filosofisk. Den lyder: «Husk at verden finnes på ordentlig.»

Jeg har den for å minne meg på at verden finnes uavhengig av meg, og at om jeg har feil informasjon om hvordan den henger sammen, er det mitt ansvar å skaffe ny informasjon og sørge for at verdensbildet mitt passer med den verden som faktisk fins.

Jeg kan mene at jorda er flat alt jeg orker. Det gjør ikke jorda flat. Eller for å ta et mer nærliggende eksempel: Jeg har alltid ment at å resirkulere plast er viktig for miljøet og følte at jeg hadde vunnet en stor politisk seier da det ble innført i Oslo.

Så kommer det en ny undersøkelse som viser at å plastgjenvinning er så godt som betydningsløst for miljøets del.

Jeg blir litt skuffet og lei meg, men jeg minner meg selv på at verden finnes, og at min idé om at gjenvinning er bra taper mot en undersøkelse gjort av folk som har studert det reelle fenomenet gjenvinning.

Jeg blir litt fristet til å be forskerne slutte å forstyrre engasjementet mitt med fakta, men det er en taperstrategi. Jeg må pent endre mening og slåss for andre miljøtiltak isteden.

Evnen til å ombestemme seg er ikke særlig verdsatt i norsk offentlighet. Da Willy Pedersen gikk fra å være kritiker av legaliseringsbevegelsen til å bli tilhenger av legalisering av hasj, fokuserte både Dagbladet og VG på at han hadde ombestemt seg.

Hvordan kunne folk stole på Pedersen når han hadde ombestemt seg før? Da kunne han jo bare ombestemme seg igjen senere? Å endre mening ble fremstilt som noe vinglete.

Man kunne ikke ha tillit til folk som ombestemte seg i hytt og gevær. Det var viktigere å være sterk i troen enn å tvile seg frem til en bedre idé enn man pleide å ha.

Personlig synes jeg det er noe veldig tillitvekkende med folk som kan ombestemme seg og innrømme at det er nettopp det de har gjort.

Siv Jensen var mot operahuset i Bjørvika helt til det var ferdigbygget og populært. Da hadde hun vært for operahus bestandig.

Å kunne innrømme at man har ombestemt seg er nemlig svært nærliggende å kunne innrømme at man har tatt feil.

All denne angsten

«Men boka?» spør hun. «Hva kommer til å skje med BOKA?» Det er så mye redsel når folk spør meg om Internet. Nei, du er ikke folk i dette tilfellet. «Folk» betyr forfattere, forlagsfolk og journalister i dette tilfelle.

«Tror du papiravisen kommer til å dø? Tror du papirets tid er forbi? Hva med forlagene? Hva med meg? Kommer jeg til å miste jobben?»

«Litteraturen dør ikke.» sier jeg.

«Men boka?»

Jeg vet ikke om du kommer til å miste jobben. Jeg kan ikke si deg hvordan du skal redde arbeidsplassen din. Jeg vet ikke hva som kommer til å skje med boka slik vi kjenner den, men jeg vet at tiden ikke står stille og at utviklingen ruller videre mens du sitter og er redd. Og jeg tror angsten er farligere enn det du er redd for.

Debattforberedelser og sykelønn

NRK ringte i går og sa at det hadde blitt litt endring i planene:

1. Tredjemann i panelet har blitt byttet ut med Kåre Willoch
2. Pappaperm har blitt byttet ut med AFP (avtalefestet pensjon)

Jeg har brukt storparten av gårsdagen til å lese om sykelønn, og har kommet frem til at jeg synes debatten som har gått i avisene den siste tiden har vært veldig, veldig rar. Jeg har tenkt å tenke litt høyt for dere her på bloggen:

Virrvarr tenker høyt om sykelønnsdebatten:

«Nordmenn blir sykere og sykere», «Sykelønnsordningen er en bombe under velferdsstaten. Nå har den gått av.» «Norge har det høyeste sykefraværet i verden.» «Det har aldri vært høyere sykefravær enn det er nå.»

Slik sparkes debatten i gang tidligere i høst. Det slås fast at vi er for mye syke, at vi er sykest i verden og at alt sykefraværet kommer til å koste så mye at det går ut over resten av velferdsstaten. I tillegg kommer lathets-argumentet på banen.

Etter å ha trålet kronikk på kronikk hos de store nettavisene, har jeg skjønt at tre fjerdedeler av det som har blitt skrevet om sykelønn i år, er personlige opplevelser med late medarbeidere og leger som vil sykemelde deg for den minste ting. «Og er det SÅNN i hele landet, ja daaa!» avslutter kronikk etter kronikk.

Jeg ble sittende og se ut som et spørsmålstegn. Anekdotisk bevis er jo ikke akkurat bevis. Det er ikke alle «Er nordmenn blitt late? Ja eller nei?»-undersøkelsene avisene har kjørt, hvor opp til 70 % av leserne er helt overbevist om at vi blir latere og latere for hver dag.

Siden jeg er så vant til å omgås folk med psykiske lidelser, ME og andre usynlige sykdommer tenker jeg mitt når folk mener de ser medarbeidere som helt sikkert ikke er syke, men som er sykmeldt for det. Jeg tenker at legen min antageligvis har bedre innsikt i helsetilstanden min enn semi-fremmede som bare treffer meg når jeg har en veldig god dag og ikke skjønner hva hele denne «Ida har vært syk»-greia er.

Men det er likevel en digresjon. Fordi: Hvis man mener at nordmenn er blitt latere, så må det vel finnes andre måter å måle det på enn hva folks opplevelser med kollegaer og ansatte? Hva med å se på produktivitet per person? Der ligger vi på verdenstoppen, så enormt late kan vi ikke være.

Videre er utsagnet om at sykefraværet i 2009 er høyere enn noensinne bare tull og pølsevev: Det er like høyt som sykefraværet i 2001 og lavere enn sykefraværet i 2002 og 2003. Det som er spesielt med 2009 er den høye, prosentvise økningingen i sykefraværet.

Iskwew hadde et informativt innlegg
om hvorfor økonomene bekymrer seg over høyere prosentvis økning. Det er nemlig sånn at hvis sykefraværet fortsetter å øke i samme tempo i 2010, 2011, 2012 osv, har vi et problem med å få ting til å gå opp. Og det er jo verdt å tenke over.

Men hvorfor økte sykefraværet så mye i 2009? Hva gjorde at året skilte seg ut? Var det late nordmenn? Var det egoistiske damer med bekkenløsning? Eller var det svineinfluensaen, og norske myndigheters beskjed om at alle måtte være hjemme minst en uke hvis de følte seg litt sjabre? Jeg holder en knapp på det siste.

Så med mindre 2010 blir marsvininfluensaens år, tett etterfulgt av kattungeinfluensaen og hesteinfluensaen, så vil antageligvis ikke sykefraværet øke med samme fart som i 2009.

Videre er det grunn til å se på forholdet sykelønn og sysselsetting. Du skjønner – for å være sykelønnsmottager, så må du jo ha vært lønnsmottager først. Norge ligger på sysselsettingstoppen – vi har over ca 80% av arbeidsstokken vår i jobb.

Det er høyere enn alle OECD-land untatt Sveits og Island. Det betyr at en del folk som i andre land ikke ville hatt jobb, og dermed ikke rett på sykelønn, er syke helt gratis.

Det finnes masse studier på sammenhengen mellom høy arbeidsledighet og lavt sykefravær. Når det er høy arbeidsledighet, er det også lite sykefravær, mens når de fleste har en jobb, blir sykefraværet høyere.

Man er litt usikker på årsakene til sammenhengen, men regner med at når det er knapt med jobber, biter folk tennene sammen og går på jobb likevel. De er redde for å miste den hvis de er mye syke. I tillegg ser man at grupper som er mer syke enn andre skvises lettere ut når det er høy arbeidsledighet, f.eks kronikere og eldre.

Samtidig er det sånn at vi gjerne vil ha så høy sysselsetting som mulig. Det blir mer skatt i kassa, færre på arbeidsledighetstrygd (som også er en utgift) og flere folk som er glade og fornøyde fordi de har en jobb.

Siden innføringen av IA-avtalen (Inkluderende arbeidsliv, that is) i 2001, har dessuten eldre begynt å bli lenger i jobbene sine og ta ut pensjon senere. Dette er bra for økonomien som helhet, men det slår ut på sykefraværet.

Jo eldre du blir, jo oftere blir du syk. I tillegg har flere og flere damer begynt å bli gravide mens de er i jobb. Det er en fin ting for likestillingen og damene, men det gjør at man regner med at opp til 40% av damers sykefravær er «forplantningsrelatert».

Da kan du enten ta en Clemet og kjefte på de late gravide med utgangspunkt i dine egne opplevelser som frisk og effektiv gravid, eller så kan vi stole på legene som sykmelder de gravide når de gjør. Ofte ser legene på ting du ikke ser som kollega til en gravid dame.

En venninne av meg fortalte i går om en kollega av henne som hadde blitt sykmeldt i svangerskapets 20. uke. Jenta selv syntes dette var litt vel tidlig, men legen insisterte: Hun var gravid med tvillinger, og han ville ikke risikere en prematur fødsel. Og til dere samfunnsøkonomer der ute: En prematur tvillingfødsel er mye, mye dyrere for staten enn noen ukers sykemelding.

Men likevel: Det som er vanskeligst for meg med sykelønnsdebatten er hvor mye penger man egentlig håper å spare på å kutte i sykelønnsordningen. For det er jo det dette egentlig handler om: Å spare penger. IA-avtalen fra 2001 har som mål å redusere sykefraværet med 20 %. Hvis vi tar utgangspunkt i det tallet og ser på sykelønnsutbetalingene fra 2009, er det snakk om ca. 7,5 millarder kroner.

Hvis vi regner med at svineinfluensa-boomen på sykefraværet kommer til å flate ut i årene som kommer, er det utelukkende disse 7,5 milliardene som er motivasjonen bak å stramme inn ordningen. Hvor de skal spares inn, er en politisk besluttning, ikke en dyd av nødvendighet, som man skulle trodd med dagens debattklima.

Siden det å ha lav arbeidsledighet fører til høyere sykefravær, er man nødt til å sparke folk ut av sykelønnsordningen for å få fraværet til å gå ned. Sånn sett skjønner jeg retorikken om «late nordmenn», siden det er det beste etiske forsvaret for en del av tiltakene man vurderer å sette inn for å senke sykefraværet.

La oss se på de ulike tiltakene som er foreslått:

Den nederlandske modellen:

Flere i kommentarfeltet gjorde meg oppmerksom på en Aftenpostenartikkel om sykelønnsløsningen i Nederland. Mange syntes den virket som en god idé. Konseptet fra Nederland er at bedriftene må betale for ansattes sykefravær også etter 16 sykedag. Meningen med tiltaket er at bedriften skal ta større ansvar for ansattes helse og velferd, siden de tross alt må betale regningen om noe går dårlig.

Problemet med den Nederlandske modellen er at den også gir bedriften insentiv til å ikke ansette folk med dårlig helse. Undersøkelser fra Nederland viser at det har blitt vanligere og vanligere med siling på bakgrunn av helse i ansettelsesprosessen.

Man siler også kvinnelige ansatte på bakgrunn av helsetilstanden til barna deres. Det er jo de som er hjemme med barna. I tillegg er det et tydelig incentiv til å si opp sykmeldte ansatte fra bedriftens side. Ja, du kan si opp folk mens de er sykmeldt.

Den svenske modellen:

Greia er at flere politikere vil at NAV skal overprøve fastlegen din i sykemeldingsspørsmål. Den svenske varianten av denne typen overprøving er å sette standarisert sykmeldingstid basert på hvilken diagnose det er du har fått. På den måten vil alle med en tung depresjon være sykmeldt like lenge, alle med et brukket ben være sykmeldt like lenge, alle med en kreftoperasjon vil være sykmeldt like lenge.

Problemet med tiltaket er rent legevitenskaplig: Folk har forskjellige sykdomsforløp selv om sykdommene kan ha samme merkelapp. Å gjøre at NAV kan gripe inn i sykmeldingsprosessen, er pr. definisjon at NAV kan gripe inn i den medisinske behandlingsprosessen. Det er ikke NAV-folket kvalifisert til.

Å la statlige ansatte som aldri har møtt en pasient overprøve pasientens lege kan i beste fall få inkompetente og i verste fall svært helseskadelige konsekvenser. I Sverige har man hatt flere tilfeller av psykiatriske pasienter som har tatt livet av seg på bakgrunn av plutselig overprøving av behandlingsløpet deres.

Å tvinge syke folk ut i arbeid, fører til høyere sykenærvær – altså syke folk i en jobb som burde gjøres av en frisk person. Syke folk som tvinges ut i jobb blir sykere og du får enda høyere langtidsfravær.

I tillegg er problemet med den svenske modellen at de overprøver sykemeldinger ikke basert på stillingen den sykmeldte er i, men opp mot alle jobber i hele Sverige. Hvis man mener du ville vært frisk nok til å ta en annen jobb enn den du har, mister du sykelønna, får beskjed om å si opp jobben og finne en ny. Ikke akkurat en ideell situasjon for noen som ikke er frisk.

Jens Stoltenberg har sagt at den svenske modellen kan være en mulighet i Norge, også.

Karensdager og kutt i sykelønn:

Karensdager betyr at du ikke får lønn for de dagene du er borte. Kutt i sykelønn betyr at du bare får 80% lønn for de dagene du er borte. Ingen på stortinget har foreslått dem, men de er Civitas favoritttiltak. Argumentet er at det skal «lønne seg å arbeide».

Problemet med karensdager er at folk med dårlig råd tvinger seg selv på jobb selv om de er syke. Det fører til alt fra økt influensasmitte til mer langtidsfravær. Idéen med karensdagene er å hindre at folk bare tar seg en egenmelding for å slappe av.

Problemet er at de rammer alle – også de som har akkutt migrene eller skikkelig omgangssyke. Det er en slags kollektiv avstraffelse av alle arbeidstagere i tilfelle noen av dem skulker.

Nå er det sånn at det egenmeldte sykefraværet har ligget svært stabilt veldig lenge. Det er ingen grunn til å redusere det.

I Danmark innførte man en karensdag på åttitallet, men fjernet den fordi den virket mot sin hensikt: Hadde man først muligheten til å «sykmelde seg» en dag og betale for det, tok man gjerne et par dager til i samme slengen. I tillegg fikk karensdagen langtidsfraværet til å øke litt.

På toppen av det hele rammer disse løsningene bare lavtlønte i slitsomme jobber. Har du god lønn, har du råd til å ta en dag eller to for å ivare ta egen helse. Eller skulke, om du vil.

————————-

Ja, dette var en lang oppsummering. Jeg skal ikke si dette på TV. Jeg skal skrive on-linere. Jeg måtte bare sortere informasjonen jeg har funnet til nå. Kilder kommer senere.

Jeg tror konklusjonen min er at det er mange andre og bedre måter å spare penger i statskassa enn å kutte i sykelønnsordningen, og at vi ikke har noe sykefraværsproblem med mindre fraværet øker på samme måte som i 2009.

I tillegg virker det som om gode sykelønnsordninger er en av hovedteoriene på hvorfor vi har så mange i arbeid, og jeg tror høy arbeidsledighet er et større problem enn sykefravær.

Debatten om late nordmenn er et absurd og i overkant synsete sidespor. Seriously.

Sist, men ikke minst: Jeg stoler en million ganger mer på legen enn jeg gjør på NAV.

Dette kan du bruke litteraturvitenskap til:

Igår var jeg på slippfesten for nyeste nummer av Prosa sammen med klassen min fra Sakprosaskolen. Festen startet med en debatt om forholdet mellom fakta og fiksjon, med utgangspunkt i Fløgstad-debatten i sommer. Jeg syntes debatten var helt åkei, ikke veldig nyskapende, men åkei.

Etterpå skjønte jeg at store deler av klassen ikke hadde skjønt bæret. Og det gikk opp for meg at diskurs, virkelighetseffekten, litteraritet, dobbeltkontrakten og Roland Barthes faktisk er fremmedord for de fleste. Det er et internt stammespråk som ikke snakkes av de aller fleste.

Og det er dette stammespråket du utdanner deg i når du blir litteraturviter. Så – til deg som sliter over Paul De Man og Arne Melberg: Du får bruk for det. Du kan skjønne de interne diskusjonene i skriveland.