Delirium har skrevet et intressant innlegg om hvorfor hun ikke vil kalles feminist og vil ha et nytt begrep som skal romme innholdet person som er for likestilling. Hun mener «feminisme» er blitt et stigmatisert begrep hos damen i gata og i mediabildet. Som kommunist er jeg nok blitt ganske immun mot stigma. Fordommer mot feminister som stygge troll med hår under armene kan nok gi ordet en sur bismak, men det blir ikke verre enn å bli konfrontert med Stalin i enhver sammenheng (c; Videre tar hun opp kjønnskvotering og hvorfor hun er motstander av det. Dette hopper jeg elegant over og sparer til et senere innlegg. Det er det tredje og siste punktet jeg har lyst til å se nærmere på og diskutere mer:

For å sitere henne: For meg blir feminisme som tydelig er et feminint ladet ord feil av mye samme grunn som at det ikke lenger heter “politimann”, men “politikonstabel”. Vi burde unngå kjønnsladede ord for å beskrive kjønnsomfattende og kjønnsnøytrale ting, posisjoner, holdninger og mennesker.

Slik jeg leser henne mener ordet «feminisme» blir problematisk rett og slett fordi det er en ideologi som tar utgangspunkt i kjønn når man samtidig ikke vil at kjønn skal spille noen rolle, at folk skal behandles likt uansett om de har utovertiss eller innovertiss og at det blir galt å snakke om «kvinnekamp» fordi man fremdeles henger seg opp i kjønn som kategori. Den svenske feministen Nina Bjørk sier at det skal ikke være fint å være kvinne, det skal være uintressant. Skal man kvotere på bakgrunn av kjønn når man vil diskrimminering på bakgrunn av kjønn til livs? Er det ikke litt dobbeltmoralsk å bruke et feminint ladet ord om man vil frigjøre seg fra kjønnet undertrykkelse?

Først og fremst: Dette er en veldig spennende problemstilling, og et stridspunkt i feministisk teori. Jeg har lyst til å trekke en parallell her til Judith Butler og queer-teori, som jeg mener Deliriums innvendig mot ordet feminisme kan sees i sammenheng med. Hm? Henger du ikke med når jeg snakker om queer-teori, sier du? Kort forklart er det en gren av feminismen som tar utgangspunkt i noen grunnleggende prinsipper. Here we go:

1. Butler mener kjønn er en sosial konstruksjon, imitasjon av en rolle det ikke finnes en orginal til. Biologi spiller liten eller ingen rolle for hvem du er og hvordan du oppfører deg, ei heller på hvem du tiltrekkes av. En av kjerneproblemstillingene i queerteorien er drag. Hva slags kjønn har en person i drag? Du ser noe som kan se ut som og oppfører seg som en dame, mens anatomisk sett er en mann. Kjønn er ikke noe du er eller blir, kjønn er noe du gjør og godt kan gjøre annerledes.

2. Butler mener også at alle kategorier er begrensende og kategorier danner raskt hierarkiske strukturer. Mann er bedre enn dame, hetero er naturlig, mens homo er avvik. Butler og queer-tilhengerne ønsker seg kjønnsanarkisme, at folk er individer og personer og må definere innholdet i sin personlige rolle selv. «Jeg skjønner det er politisk viktig å kalle seg lesbisk» sier Butler, «men jeg vil helst ikke tilknytte meg noen kategori.»

Jeg synes det høres fantastisk ut på mange måter. Selvsagt vil jeg kaste alle kjønnsroller på båten og kreve å bare være person, ikke kvinne, bifil, eller noen av de merkelappene der. Problemet jeg ser med både Deliriums argumet mot «feminisme» som begrep og Butlers mot «kvinne» som kategori, er at de ikke tar høyde for et par ting: For det første at vi lever i et mannssamfunn og at når problemet er kvinneundertrykkelse og man skal snakke om kvinners situasjon, må man snakke om kvinner. Kjersti Ericsson har skrevet en artikkel om dette problemet hun kaller Mary Wollstonecrafts dillemma, der hun skisserer følgende problemstilling: «På en måte vil vi si «Det finnes ikke kvinneyrker». På den andre siden ser vi at yrker med høy kvinneandel, som hjelpepleiere har svært lav lønn og vil si «Høyere lønn til kvinneyrkene nå!» » Når det er plenumsdiskusjon, og bare menn tegner seg, må man kunne si at «ingen kvinner snakket» for å kunne sette ord på problemet.

For det andre er ikke jeg ikke feminist fordi kvinneundertrykkelse er noe man kan endre ved å endre språkbruk eller holdninger. For å bruke et gammeldags begrep: «mannsmakten» er materiell og reell. Kvinner eier 1% av verdens eiendom, og det tallet blir ikke annerledes om man oppløser kjønn som kategori eller ikke vil bruke kjønnsladede ord. Jeg mener at problemet med Butler og Deliriums poenger, er at det på mange måter flytter fokuset fra menns undertrykkelse av kvinner til at både menn og kvinner er begrenset av kjønn som kategori.

Ideelt sett vil jeg ikke at kjønn skal spille noen rolle, men jeg vet det gjør det. Selv om jeg kan dra en kjønnsanarkist-greie og kalle meg person, ikke kvinne, vil fremdeles min fremtidige arbeidsgiver se på meg som dame og spørre seg «Når kommer hun til å bli gravid, mon tro?» når han skal annsette meg. Hvis jeg vil endre kvinners stilling i samfunnet i dag, kan jeg ikke behandle problemstillingen kjønnsnøytralt, selv om jeg i prinsippet er for kjønnsnøytrale løsninger. Kvinneundertrykkelse er ikke et kjønnsnøytralt problem, og motarbeides av en ideologi som dermed har en kvinnelig kjønnet merkelapp: «Feminisme»

Derfor: Kall meg feminist, ingen andre ord blir presise nok.