ACEO-kort, kunst du kan ha i lommen!

Første gang jeg var hjemme hos Natasha, sa hun til meg:
«Du må lage ACEO-kort!» Svaret mitt lød vel noe i rettning av:
«Huh?»

Hun forklarte meg konseptet. En sveitsisk kunster ble inspirert av fotballkort, pokemon-kort og andre byttekort barn gikk rundt med i lommen. Han begynte å lage bittesmå miniatyrbilder og overtalte andre kunstervenner til å gjøre det samme så de kunne bytte seg i mellom. Reglene var at folk enten kunne bytte seg inn med selvlagede kort, eller kjøpe kort av andre kunstere som laget ACEO. Spesielt forseggjorte kort var selvsagt verdt flere kort enn enklere utgaver, originaler mer verdifulle enn opptrykk og kjente kunsteres ACEO-kort var selvsagt mer ettertraktede. Likevel er reglene for å lage kort svært enkle:

  1. Du kan lage i hva slags materiale du vil. Lær, papp, papir, utskåret tre- valget er ditt.
  2. Det må være 6,5 cm ganger 9 cm stort.

Fenomenet er ikke særlig utbredt i Norge, men jeg forelsket meg i konseptet likevel. Her er ni av de siste kortene jeg har laget. De er litt emo, litt tegneserie og litt papirklipp.

aceo-kort
mer aceokort

Ulempen er at jeg ikke har så mange å bytte med, selvsagt. Og hva er bedre enn å sette ut et lite håndarbeids-meme i juli? Jeg utfordrer Binka, Streck, Spillliv-Tomas, Avil og Engeline til å lage sine egne. Det trenger ikke være noe fancy, og du kan godt bruke foto eller gjøre det digitalt. Kom igjen! Kunstbevegelse!

Du kan lese mer om ACEO her og her.

I går som kjennes som idag

 NB: Dette innlegget er Not Safe For Work.

Fordi jeg får heller ikke lagt meg, selv om det er over midnatt og jeg skriver slettes ikke nok på det jeg skal skrive på. Jeg hadde forlagsmøte idag, et av de magiske møtene der jeg både blir kjent med en ny Oslo-café og får gratis mat og drikke, fordi sånn er møteland. Jeg snakker med den snille redaktøren min og hun trekker kortet til slutt og jeg kjenner studentøkonomien puste lettet ut.

Forlaget har funnet ut at det er bedre at boken vår blir en del av bokhøsten enn at den kommer ut i januar. Så hva sier man da? Sånn bortsett fra å nikke og smile og innse at man ikke har et år å skrive den på, men under et halvt, siden trykking tar tid og all tekst bør foreligger ferdig til midten av mai.

Jeg kommer hjem og kikker på stabelen med mitt elskede universitetspensum og tenker at «Hm, ok. Det blir et travelt halvår. Lese og skrive og skrive og lese. Og tegne.» Ja, for det er snakk om at vi skal illustrere boken selv. Og jeg har skrekkelig lyst, selv om jeg vet det er mye jobb. Dermed har jeg tilbragt det siste døgnet med å tegne fitter og sexscener og andre relaterte ting. De er ikke ferdige, ikke på langt nær.

De skal digitaliseres og lagres som .tif-filer og forbedres i Photoshop, slutte å være mine skannede tusj-tegninger, mine små LETRASET-farvede finurligheter, og bli ting som kan trykkes i en ordentlig bok. Mens jeg viste frem tegningene til redaktøren min, kom kelneren bort til oss. Han spurte om vi ville ha noe mer å drikke på lett gebrokkent norsk, men stoppet som fjetret av alle tegningene av nakne, skrevende damer som lå utover bordet vårt. Han forsvant fort, og da han kom tilbake, hadde jeg skyflet alle tegningene ned i mappen min igjen.

«Hvor er de tegninger som her var?» spør kelneren. Jeg smiler og peker på dokumentmappen min. «Ah- kan jeg få se en gang til?» Jeg tar dem opp og gir til ham, klart han kan få se. Han blar og glor til øyet blir stor og vått, og redaktøren min for lengst har begynt å fnise høylydt. «Haha- vi kunne henge dem på veggen her! Din kunstner!» Han peker bak bardisken, og jeg forklarer at de er til en bok, det er illustrasjoner til en bok om temaet. Han klapper meg på hodet og kikker igjen. «Veldig bra, veldig bra.» Han glor og glor på de to oral-sex-damene på tegningen. Jeg klarer hvertfall å fascinere en tilfeldig kelner. Klart jeg kan illustrere min egen bok, tenker jeg.

Jeg har feber, får ikke sove om natten og har akkurat fått kuttet deadline’en min med et halvt år. Og det er i grunnen helt fint å være meg likevel.
Her er en liten eksempel-illustrasjon, så dere vet hva kelneren glodde på.

Vulva

Dette er en av anatomi-illustrasjonene. Det slår meg plutselig at den kanskje er litt støtende å legge ut?

Sånn plutselig veldig nakent kjønnsorgan, mener jeg.

Then again, jeg har tegnet så mye sånt noe nå at jeg har blitt helt immun. Jeg synes bare det er pent. Jeg kommer til å bli livmorsfeminist i prosessen. «Aww, look at that cute, little cunt.» Der har du meg.

Så- hva tror dere? Er dette en type illustrasjoner som funker? Eller har dere satt morgenkaffen i halsen og er for flaue til å kommentere? (Ja, jeg mener DEG, Kristin! ^_^)