Om å slå opp med partiet sitt

Jeg skrev et avsindig langt innlegg i går og tok det vekk igjen etter en halvtime. Det var veldig følelsesladet og ganske usammenhengende, i tillegg til at det ikke sa det jeg ville si.

Greia er at det er slutt mellom Rødt og meg for en stund. Jeg har ikke tenkt å gå veldig i detalj på hvorfor, men her er hovedgrunnene:

  • Jeg føler meg bundet opp på bloggen. Jeg er ikke tillitsvalgt i Rødt, men mange Rødtmedlemmer føler likevel at de har krav på omtale og spalteplass på Roteloftet. I tillegg har en del ganske bestemte idéer om hva jeg burde bruke bloggen til i politisk sammenheng og føler at de har lov til å kritisere tekstene mine som om jeg var førstekandidat til stortingsvalget og hadde masse ansvar for partiets profilering.
  • Jeg er i tenkeboksen politisk om dagen. Jeg går gjennom en omfattende refleksjonsprosess der jeg tar for meg alle tidligere standpunkter, undersøker dem og ser om jeg synes de holder vann fortsatt. Når den politiske søkeprosessen stanger med at en del folk føler de har rett til å kontrollere at jeg «blogger riktig», tror jeg det er best å avslutte medlemsskapet.

Kort sagt: Jeg tror jeg bør være politisk singel en stund. Det er slitsomt å føle seg forpliktet til å skrive om ting man ikke føler at man kan stå helt inne for.

Venstresideskolen: Slik bruker du flosklene

Alle partier, organisasjoner og politiske bevegelser har sitt eget språk. Har du lyst til å skrive som en politiker på ytterste venstrefløy? Slapp av, det handler ikke om budskap. Alt handler om ordene og klisjéene dine. Les og lær:

1. Velg deg en sak eller et tema du er engasjert i:

Det kan være alt fra miljøgift og eiendomsskatt til hvorfor gamle damer med hatt burde dempe stemmen når de sitter på bussen til Ullerntoppen. Sørg for å ergre deg skikkelig mye over det.

Sitt lenge og bli sur, sint og amper, for så å tenke at aggresjonen skal ut i teksten. Husk at jo sintere du er, jo flere raddispoeng får du.


2. Sammenlign temaet med en stor, humanitær krise.

Tenk deg om. Finn historiske begreper alle synes er ille, som holocaust, apartheid, McCarthyisme og Vietnamkrigen. Deretter bruker du det historiske begrepet som metafor for det du irriterer deg over.

Er det sivile tap? Typisk jødeutryddelse. Er samfunnet segregert? Da er det apartheid. Blir noen forfulgt? Det er nesten McCarthyisme. Varer krigen eller konflikten lenge? Et nytt Vietnam!

Vips, så er ikke mostanden din mot pelsindustrien bare motstanden din mot pelsindustrien. Med et nett retorisk grep er pelsfarmen Auschwitz og alle som går med pels nazister. Suksess!

Global oppvarming får mer sjvung om det kan være et «globalt apartheid» og Afghanistan – det er Obamas Vietnam.

3. Lær deg å oversette kjedelige tall og begreper til mer hardtslående språkbruk:

Virrvarr sin venstresideordliste – først ut: Svik, har sveket

En politiker gjør noe annet enn det politikeren sa = svik.
En politiker gjør noe annet enn det du vil at politikeren skal = svik.
En organisasjon gjør noe annet enn det du mener en gruppe mennesker tjener på = svik

Eksempler: Stortingets svik mot studentene, Et svik mot Soria Moria, Privatiseringen av Statoil – et oljepolitisk svik.

slakt, massedrap, massakre, folkemord, utrydding:

Et par stykker har blitt drept = slakt
Et dusin har blitt drept = massedrap
Hundre eller flere har blitt drept = massakre
Tusen har blitt drept = folkemord
Flere enn tusen døde = utrydding

Husk at alle ordene blir bedre om du setter brutal foran. Brutalt folkemord er dobbelt så ille som folkemord. Du kan også leke deg med kravet om at massedrapene eller massakren må stoppes, som «Stopp massedrapene på tamilere!» Eller enda bedre – «Stopp de brutale massedrapene på tamilerne!»

Skal du beskrive noe verre enn flere tusen døde, må du ty til metaforene over. «Like brutalt som jødeutryddelsen!» er en slager. Det beste med bruken av ord som slakt og folkemord, er at du kan kalle personene som utfører udådene for slaktere og folkemordere, ikke bare for soldater og politifolk. Jess!

Vær klar over at slakt også kan brukes om andre ting enn døde mennesker. Alt som skal legges ned eller kuttes i, slaktes jo egentlig. Eksempler: Slakt av velferdsstaten, industrislakt og slakt av AFP, for eksempel.

Kamp,kampen, kjemper, til kamp:

Aksjon = kamp
Demonstrere = kjempe
Underskriftskampanjen = kampen
Å mobilisere = til kamp

Alt du gjør er en kamp. Du kjemper mange kamper, og du prøver å få med deg andre til kamp. Eksempler: «Kamp mot privatisering», og «Kampen mot rusen fortsetter». Husk at du både kan ha svik og kamp i samme overskrift, som her: «Meklingsresultatet et svik mot AFP-kampen»

4. Skriv alt i bydende form:

Når du skriver raddisspråk, må du huske at du ikke snakker på vegne av deg selv eller organisasjonen din. Du står og skriker til en usynlig forsamling kjempesinte mennesker, og du skal kommandere dem. Ikke skriv: «Jeg støtter kampen» eller «Vi støtter kampen», men «Støtt kampen!».

Ord som fungerer godt i bydende form er «Stans! Forsvar! Stopp! Knus! Boikott!» «Må» er også din venn. «Frp stoppes!» eller «Regjeringa ta miljøkrisa på alvor.» Regelen er: De du ikke kan kommandere i bydende form, kommanderer du med et «må».

5. Det er forøvrig min mening at kapitalismen må ødelegges:

Det er det samme om du skal skrive om ungdomsklubb på Firda eller ytterligere kutt i eldreomsorgen: Skal du skrive som ytterste venstrefløy, må du få med at det er systemet som er problemet, at du har tenkt å knuse systemet med en hammer og at problemet du skriver et ampert brev om aldri kommer til å løse seg før du har fått med deg alle du kjenner til å gå berserk med hammer en god stund.

Greia med å være revolusjonær er at du er veldig redd for at noen skal glemme ståstedet ditt fra gang til gang, og du ha med en liten «PS: Knus kapitalismen» i hvert innlegg, i tilfelle noen skulle tro at du hadde skiftet standpunkt siden sist (c;

Har du fulgt disse rådene, vil du nå ha et riktig venstreradikalt innlegg. Husk at du med enkle grep kan omformulere det til et leserbrev fra Det Liberale Folkeparti, men at du da må sammenligne alt byråkrati med Sovjet og bytte ut «kapitalismen» med «sosialismen».

Revolusjonært Roteloft anbefaler at hvis du er på utkikk etter reell politisk inflytelse, bør du forsøke å formulere en kritikk uten noen av flosklene over. Det er lekse til neste gang.

Om å kjenne seg som stolt bestemor

Jeg var med på oppstartsmøte av Fredrikstad Rød Ungdom i 2001. Jeg var 14 år og en av tre jenter, samt en bråte med uflidde, langhårede fjortisgutter. En av guttene presenterte seg som Danny Jackson. Vi er gift i dag.

Jeg har drevet RU-lag i Østfold i seks år, lusket rundt i landsstyrer, utvalg og Oslo-lokallag i snart åtte. Og jeg skjønner at jeg begynner å bli for gammel når jeg leser om Fredrikstad RU i avisen og kjenner meg som en stolt bestemor.

Ungdomsorganisasjoner har kortlevde aktivistgenerasjoner. Du blir med i løpet av ungdomskolen, og flytter ut av småbyen og lokallaget året etter videregående. Jeg lærte opp de som lærte opp de som utgjør Fredrikstad RU idag. De er mine barnebarn på 17 år. De har vært ute og demonstrert og jeg er helt irrasjonelt stolt og kry, som bare bestemødre kan bli.

La meg gi dere litt bakgrunnsinformasjon på lokalsakene:

Fredrikstad fikk Frp-ordfører ved siste kommunevalg, og valgløfte nummer 1 var å avvikle eiendomsskatten. Arbeiderpartipamp Ole Haabeth ble byttet ut med uerfarne, men akk så ivrige Eva Kristin Andersen. Kommunen hadde masse gjeld, og FRP sin oppgave var å finne andre måter å få inn penger på enn via skatteseddelen. I tillegg skulle sykehjem og servicetorg og faderullan bli myye bedre på 1-2-3.

Og joda, de gjorde en del søte innsparingstilltak, som å slutte å klippe gresset på kommunal eiendom. Til og med de andre borgerlige partiene sutret over dette. Fredrikstad liker jo å late som om de er en turistby, og det er litt kjipt å se ut som en overgrodd hage når sommergjestene kjører ut mot Hvaler.

Neste skritt i The Grand Master Plan er å selge kommunal eiendom, som er en klassisk, midlertidig inntektskilde. Søviknes i Os har vel solgt kommunale parkbenker til Clear Channel og lagt ut kommunale kaffetraktere på Finn.no etter å ha solgt det kommunen eide av større eiendommer.

La oss overføre dette til Fredrikstad: Hva kan dere selge i min lille fødeby, Eva Kristin? Ikke vri hjernen din med å finne bortgjemte, kommunale badestrender eller svømmehaller ingen bruker. Det må være store bygninger i sentrum du får øye på når du går en tur rundt rådhuset. St. Croix-huset ligger der jo som et landemerke og huser bare kaféer, kulturskoler, frivillige organisasjoner, raddiser og mennesker med mystisk hudfarve som danser rar dans. Typisk salgsobjekt.

Litt reklameplakater hadde gjort seg på de røde murstensveggene. Dyrere kaffe til småbarnsfamiliene og noe annet enn lokale band og teatergrupper på scenen, og jag ut alle de ungene som løper rundt i ballettdrakt og med fiolinkasse. Jeg skjønner at om Frp vil selge noe, vil de selge noe stort og synlig. Hvilke andre ting vil være lette å få solgt? Jo, kommunalt eide foretak som går bra. Fredrikstad Kino, selvsagt.

Ikke bare har de bedre lokaler enn alle andre Oslokinoer enn Colosseum, ikke bare har de saler nok til å kjøre smale kunstfilmer og store blockbusters på en og samme kveld; de har førpremierer, animasjonsfilmfestivaler og engasjerte entusiaster som jobber der. Best av alt – Fredrikstad Kino er en del av det rådhuset som kommunen tidligere satte seg i gjeld for å bygge. Å selge det du satte deg i gjeld for å investere i er det beste regnestykket jeg har hørt på lenge.

«De private må også få prøve seg og se om de kan drive det bra!» sier Fredrikstad Frp entusiastisk. Jeg tror at flere ville gått med på denne argumentasjonen om de hadde snakket om kommunal virksomhet som gikk dårlig.

Hvis kinoen hadde vært som Sarpsborg kino; dvs hatt halvannet lerret og ikke fått storfilmene før de var ferdig med å gå i alle andre byer, ville ikke protestene blitt så høylydte. Klassisk, borgerlig privatiseringspolitikk er å la kommunal eiendom forfalle før politikerne foreslår det solgt. «Ingen vil bade i dette triste svømmebassenget, uansett. La private ta hånd om det.» Fredrikstad Frp er ikke så drevne i dette «sitte i posisjon»-greiene.

Åh – men nok politikk! De søte barnebarna mine laget sørgemarsj for kinoen, og fikk alt fra Rødt til LO til Krf til å komme med støttende utspill. Nusselige, er de! Vel, strengt tatt er de sjuskete, uflidde raddiser med en dyster «prest» i spissen, men – hey! De er mine barnebarn, og derfor de søteste i verden ^_^ Som bestemødre flest, vil jeg selvfølgelig vise dere et bilde:

Sørgemarsj for kino