Hvil i fred, Regine

Regine Stokke døde idag. Jeg har lest bloggen hennes siden i våres, og har hatt et blogginnlegg om henne liggende i «drafts» siden i sommer en gang. Vi mailet frem og tilbake i august og september. Temaet var åpenhet og Internet.

Regine fikk diagnosen MDS/AML og dødsdommen 14. april i år og blogget seg gjennom helt til det siste. Jeg anbefaler folk å gå tilbake til innlegget 14. april og lese seg frem til idag.

En del folk har reagert på bloggen til Regine. Jeg oppdaget den ved at noen lurte på om jeg kunne uttale meg kritisk om den. De mente den var et godt eksempel på at unge folk brukte sosiale media til å dele alt for mye. Det var jo noe sosialpornografisk ved at folk kunne følge denne jenta inn i døden?

Jeg gikk inn og leste og konkluderte med at jeg var på Regines side her. Hun skrev sterkt, godt og direkte og gikk ikke rundt grøten. Jeg tenkte at grunnen til at folk reagerte på innholdet var at døden er et tabu for oss. Vi er redd døden. Vi snakker lavmælt om døden. Vi unngår døden så langt vi kan.

Regine ble stilt ansikt til ansikt med sin egen dødelighet og skrev om det på en måte alle kunne lese og forstå.

Jeg leste bloggen til 17-åringen og tenkte at «Darn, jenta mi. Du griper fatt i meg. Du rører meg. Du skremmer meg. Jeg sitter her og leser og skjønner at døden finnes for meg også.

Jeg leser og kjenner takknemligheten skylle over meg. Jeg fikk lov til å bli 19. Jeg fikk lov til å bli 20. Jeg skal antageligvis bli mye eldre. Uansett hvor vanskelig jeg har hatt det, så har jeg fremdeles vært i live. Jeg sitter her og leser dagbokinnlegg om blodprøver og True Blood som setter igang tankeprosesser om De Store Spørsmålene.»

Internet er stedet for å snakke om de vanskelige tingene i førsteperson. Bare du kan velge hvilke ord du vil bruke og hvilke tanker du vil dele. Regine Stokke brukte bloggen sin til å skrive om det som var viktigst og vanskeligst for henne, og gjorde på den måten noe for mange fler enn henne.

Før hun døde samlet hun inn 300.000 kr til kreftsaken via bloggen. Hun har fått masse ungdom til å registrere seg som blodgivere og benmargsdonorer. Og ikke minst: Hun har fått folk til å sette ord på to sterke følelser vi alle har: 1. Jeg vil ikke dø. 2. Jeg vil ikke at du skal dø, heller.

Folk skriver kondolanse-kommentarer til Regine på Dagbladet, på Facebook, på Deviantart og i kommentarfeltet hennes. Jeg klarer ikke helt å skrive noe der, så jeg prøver meg på denne minneteksten her.

Jeg spurte en del av skoleklassene jeg besøkte hvilke blogger som de mener er best og som har betydd mest for dem. Svaret? Et samstemt Regine Stokke.

Forsøplede fugler

Hvert år dør tusenvis av albatross-kyllinger av forgiftning, kvelning og sult. Grunnen? Albatross-foreldrene flyr ut over havet og plukker med seg alt som ser ut som mat hjem og stapper det i dem.

Problemet er at de plukker med seg plastavfall som ligger og flyter i tro om at det er mat. Fotografen Chris Jordan har dokumentert fenomenet.

Bildene under er tatt på et par turer på stranden der han bor, og ingen av bildene er photoshoppet eller arrangert. Du kan se samtlige av bildene her.

albatross1

albatross2

albatross3

Om den ufrivillige underkastelsen

Jeg har fått voldsalarm av svigerfar. Det er en bitteliten sort dings som uler ubeskrivelig høyt når du trekker ut pluggen på den. Den skader ingen, den bare skremmer. Den er ubeskrivelig enkel å bruke.

Likevel har jeg øvd og øvd på å trekke ut pluggen, øvd på å putte alarmen i veska og øvd på å ta den ut igjen. Jeg prøver å få bevegelsen til å bli automatisk, få den til å bli noe jeg kan gjøre i søvne, få den til å bli noe jeg kan gjøre selv om jeg er lammet av panikk.

Jeg kjenner jenter som har brukket kjeven til noen som stakk hånden opp under skjørtet deres. Jeg kjenner jenter som har slått ned overfallsmenn på åpen gate. Jeg kjenner jenter som har et skingrende skrik parat om du kommer den for nær.

Jeg er ikke en sånn jente. Jeg har ingen sånne reflekser. Når noen tvinger seg på meg, bøyer jeg meg for dem. Vannet lukker seg over hodet mitt, stemmen min forsvinner, armene mine blir svake, jeg underkaster meg, selv om det er fullstendig ufrivillig.

Paradoksalt nok kan jeg fyke i synet på gynekologen fordi hun trigger et gammelt voldtektstraume, mens når noen faktisk tvinger seg på meg, lukker jeg øynene og venter til det er over. Jeg har den tauseste panikken i verden.

Av og til lurer jeg på hva all lekingen av «Nødt eller sannhet» og «Kyss, klapp og klem» gjorde med oss. Alle disse lekene på slutten av barneskolen der gruppen som helhet bestemte hvem som skulle kysse og ta på hverandre.

«Kyss den peneste jenta du vet. Kyss Lena. Den som flasketuten peker på skal kysse den som sitter til venstre for seg.» Ingen spør Lena om hun vil bli kysset. Det er bare den som skal kysse som har lov til å reservere seg.

Alle reserverte seg mot meg. Sånn er det å være outsider på klassefest. «Jeg klemmer ikke Ida, et sted går grensa.» Du går gjennom ungdomskolen og vet at det er de populære jentene de klyper i rumpa, det er de pene jentene de klår på.

Så når mannen på utestedet plutselig kniper rundt brystene dine, blander panikken seg med skyldfølelsen: «Du burde være takknemlig for at noen vil ta på deg, tjukka. Nå er det din tur.»

Jeg har aldri greid å slå tilbake når noen har slått meg. Jeg har bare rullet meg sammen og ventet til de hadde slått seg ferdig. Du vet du løper langsommere enn dem. Du vet du er svakere enn dem. Spill dø, spill dø, så mister de interessen. La dem få viljen sin, så går de sin vei.

Det er blandingen av «spill dø» og «du bør være takknemlig for at noen vil ta på den stygge kroppen din» som får meg til å fryse. Problemet med å spille dø i sammenhenger hvor folk klår er at de klåfingrede ikke vil se deg skrike og sprelle. De vil få lov til å klå mer. Å spille dø er å gi dem tilgang. Når jeg fyser av at noen putter hånden sin på låret mitt, kryper hånden oppover mot trusa helt uhindret.

At jeg blir grønnblek, panikkslagen og stiv som en stokk er selvsagt detaljer en eventuelt klåfingret person burde være oppmerksom på, men innse det: Er du en person som stikker hånden din opp i tilfeldige skjørt, er du ikke kongen av å lese kroppspråk, heller.

«Ånei, det skjer igjen. Ånei, jeg vil ikke. Ånei, jeg klarer ikke si noe. Ånei, det er min feil. Ånei, han slutter ikke. Ånei, dette ble helt feil. Ånei, alt som har skjedd meg som minner om dette kommer brasende på. Ånei. Ånei.»

Sånn sett er det trygt å ha med Mr. Jackson overalt. Han tar signalene og kommer brautende inn om noen blir veldig nærgående. «Haha, han blir sjalu, han!» ler en tilfeldig bekjent.

Nei, han blir ikke sjalu. Han blir sint. Han ser panikken i ansiktet mitt. Han vet at jeg ikke greier å rømme, at jeg er en kanin frosset i lyset fra frontlyktene, at jeg blir overkjørt hvert øyeblikk. Han kan bryte opp, han kan si nei på mine vegne.

Jeg vet at man kan øve seg på å si nei. Jeg vet at man kan øve seg på å skrike, på å knekke fingre, på å løfte vekk hender og snakke til folk med streng lærerstemme.

Jeg vet at man kan øve seg på å fike til noen og at det først og fremst blir flaut for den man fiker til. Det er bare det at underkastelsesrefleksen er så gammel, så inngrodd og så knyttet til mitt eierskapsforhold til egen kropp. Det er et for stort sprang fra «nei på innsiden» til «nei på utsiden» til at jeg greier det.

Så jeg jobber med denne berømmelige egenverdien. Jeg pugger en lekse som sier at «Jeg har verdi. Jeg har grenser. Jeg har verdi. Jeg har grenser.»

Og neste gang noen tvinger seg på meg mens jeg går i Oslo alene, så skal vesken min lage lyd nok til at folk hører meg en kilometer unna. Det er én bevegelse med fingeren. En liten bevegelse med fingeren. Jeg skal øve til jeg kan gjøre det gjennom lammelsen og panikken.

Det blir min måte å knekke nesen til noen på. Inntil videre.

Nummen

«Jeg er en hvitmalt snøkule» sier hun. «Ingen kan se all snøen som svømmer inni. Jeg er hvit og lukket.»
Når hun forteller meg at hun har blitt seksuelt misbrukt blir jeg ikke overrasket. Jeg kjenner følelsen fra tenårene. Lukket. Ugjennomtrengelig. Stille.

Jeg var så redd jeg skulle bli gal. Alle mennesker var kilometervis unna meg, selv når de klemte meg. Selv når de hvisket i øret mitt. Jeg så hele verden fra den gale enden av kikkerten, jeg var ikke tilstede, ingenting var på ordentlig.

«Hjernen klarer ikke ta inn det som har skjedd med en gang. Signalene blir for sterke.» forklarer psykologen meg. Det gir mening. For et døgn siden var minnet om avstanden mellom meg å verden nettopp det. Et minne. Et minne om å være seksten og ligge inntil Mr. Jackson og gråte. «Du er ikke her. Du er ikke her. Hvorfor kan jeg ikke komme nærmere deg? Hvorfor er alle så langt borte?»

Nå er avstanden tilbake, som en tone jeg trodde jeg skulle slippe å høre igjen. Politiet var så langt borte at jeg kunne forklare dem alt sammen uten problemer. Mr. Jackson og jeg kjørte toget til Fredrikstad sent på kvelden, men alle de andre passasjerene var en film som flimret foran øynene mine. Svigerfamilien klemte på meg, men jeg enset det knapt.

Idag har jeg lest om storpolitikk, om folk som dør andre steder, om tortur. Jeg koker ikke over av urettferdighet jeg pleier å koke over av. Det er som å lese sjakkspalten i avisen. Noen trekk forundrer meg, noen trekk provoserer meg, noen trekk er tilfredstillende. Det er tårn og springere som skriver opprørte kronikker. Det er konger og dronninger som er statsminister og presidenter. Det dør bønder hele tiden.

Jeg lurer på om grunnen til at det var enklere for meg å være politisk aktiv før, var at alle hendelser var flytting av sjakkbrikker. I de senere årene har jeg fått følelser, betenkeligheter, nyanser, aggresjon og empati, og det krystallklare bildet av hva som var bra og hva som var dårlig har gått i tusen knas. Kanskje jeg må være i konstant fortregningsmodus for å tåle politikken? Jeg vet ikke.

Jeg vet at følelsen av å være avskåret fra verden er forbigående. Jeg vet hvorfor jeg føler det. Jeg vet at jeg har følt det før. Jeg vet at det kommer til å gå over. Jeg vet at smerten kommer senere når nummenheten har trukket seg tilbake.

Jeg er klar over teppet av kvalme som ligger bak nummenheten. Jeg er klar over at halve problemet med gårsdagens ubehageligheter er at å oppleve noe som minner deg om jævlige situasjoner du har vært i før gir deg samtlige jævlige situasjoner i fanget.

Facehugger-tungen som boret seg inn i mellom leppene mine i går vekker til live følelser fra opplevelser hjernen min har drept og stoppet ut. Nå våkner de stive, døde minnene til live som en zombiehær av seksuelle overgrep og jeg må slåss mot alle de gamle voldtektsminnene, ikke bare gårsdagens overfall. Vi stirrer på hverandre. Vi sier ingenting.

Jeg skal bli sint senere. Jeg skal bli sint senere. Nå? Nå er jeg en tom korridor. Nå er jeg ingensteder. Jeg er hvit utenpå og fragmentert på innsiden.

Jeg hadde følelser for et døgn siden. Jeg vet de kommer igjen.

Om rovdyr

Det hender jeg renner over, spesielt når jeg er sliten. Jeg rant over idag, Internet, du trenger ikke vite hvorfor, det var en teit krangel, jeg var i sentrum, jeg måtte gå meg en tur. Det kjipe er at når jeg blir lei meg for én ting, blir jeg lei meg for alle tingene. Det førte til at jeg satt i en av sidegatene til Hausmannsgate og gråt mine øyne ut.

Jeg ringte Mr. Jackson. «Jeg kommer og henter deg,» sa han. «Bli der du er, så kommer jeg og henter deg og vi tar en drosje hjem.» Mr. Jackson henter meg i mange rare situasjoner når jeg ikke greier ting mer.

Så jeg satt og gråt og ventet. Det kommer en gjeng menn forbi. En av dem ser på meg med store sympatiske øyne og klapper meg på hodet idet han går forbi. Jeg smiler. Ser jeg så miserabel ut?

Klappe-på-hodet-mannen kommer tilbake med en kompis. Han spør om det går bra. Nei, sier jeg. Det går ikke bra. Han setter seg siden av meg. Hva har skjedd? Jeg svarer noe usammenhengende. Alt er så vanskelig. Han klapper meg på hodet. Hva heter du? Spør han. Ida, sier jeg. Så, så, Ida, sier han. Jeg spør hva han heter. Han svarer. Mannen min kommer snart og henter meg, sier jeg. Jeg er for trist til å være ute nå.

Så kommer kysset. Et digert, klissent sugefiskkyss med tunge og tvang. Jeg fryser. Jeg friker. Jeg dytter ham unna. Han presser seg inntil meg, presser hendene opp under genseren, gnir underlivet sitt mot underlivet mitt. Panikken tømmer hodet mitt for tanker og reaksjoner. Taxien med Mr. Jackson svinger rundt hjørnet.

De to mennene beinflyr nedover gaten og forsvinner.

«Var de utenlandske?» spør Mr. Jackson. Spør vennene. Spør politiet.

Ja, de var like utenlandske som psykologen min, som drosjesjåføren, som studiekameratene mine. Jeg driver og holder fast i tankegangen om at ikke alle med mørk hud er voldtektsmenn, selv om følelsene mine sier at dette burde jeg forventet når jeg snakket med tilfeldige, utenlandske menn som tok kontakt.

Jeg hadde bare en naiv forestilling om at folk som vil trøste deg ikke vil voldta deg.

Dameplager

«AAAaaaagh!»

Det siste halvannet døgnet har forsvunnet i plutselige, stikkende smertetak nederst i magen. Jeg har brølt i butikken og svimt av på do, prøvd alle tenkelige smertestillende og ikke hatt noen effekt. Idag ringte vi legevakten. Jeg var dum nok til å fortelle sykepleieren på telefonen at jeg hadde mensen ved siden av stikke-smertene.

«Da er det bare dameplager» sa hun. «Legg en varmeflaske på magen og vent til det går over.»
«Du?» freste jeg. «Jeg har hatt mensen før. Mange ganger. I mange år. Jeg pleier ikke svime av. Jeg pleier ikke å våkne skrikende om natten. Jeg pleier å ha god effekt av Ibux. Dette er noe annet!»
«Det er bare sånt vi kvinner må lære oss å leve med, jenta mi. Mensen er kjipe greier.»

Jeg ringte en legevenninne av familien, fikk støtte, noen fancy fremmedord og beskjed om å hilse fra henne. Vi ringte legevakten igjen og fikk møte opp for undersøkelse.

Det viste seg å være nyrestein. Skikkelig manneplage, med andre ord.

Om mobbing og mestring

Jeg skrev en personlig tekst om mobbing for et par dager siden, et bidrag til Den store mobbeboka for voksne som driver og tar form i disse dager. I dagene som har gått har det dukket opp mange sterke, personlige innlegg om å være mobbet, å mobbe eller se noen bli mobbet og ikke bry seg rundt om i bloggosfæren.

Hjorthen har skrevet et metainnlegg om mobbebloggingen og reist den nødvendige problemstillingen: Ja, mobbing er et problem, og det er viktig å synliggjøre det. Men å synliggjøre er ikke det samme som å løse mobbeproblemet. «Trenger vi kanskje mer kunnskapsformidling og færre ukebladshistorier»? spør han.

Siden mye av lidenskapen min er å suge opp informasjon, problemløsningsteknikker og mestringsstrategier, følte jeg for å gripe den tråden og skrive et oppfølgingsinnlegg. Jeg er hverken psykolog eller pedagog, og mitt syn på mobbing er farget av at jeg først og fremst ble mobbet, ikke av at jeg har observert andre bli mobbet eller løst noen mobbekonflikter.

Samtidig har jeg jo vært mobbet, for så å oppleve å slutte å være mobbet. Det er jo en slags kompetanse.

Her er et slags «Kapittel 2» av mobbehistorien min, som handler om hvordan klassen min til slutt fikk en lærer som greide å løse en årelang konflikt og et svært satt trakasseringsmønster. Det er ikke direkte kunnskapsformidling, men det er en mestringshistorie. De er vel så viktige å dele som lidelseshistoriene.

Forklaring? Jeg har ingen forklaring!

Vi ble tatt ut av timen helt uten forvarsel. Greit, ikke helt uten forvarsel. Den nye læreren hadde fått med seg at jeg tømte seigt søppel i gymbagen til han som hadde vært primus motor i mobbingen av meg. Den nye læreren hadde også fått med seg det voldelige sammenstøtet mellom oss i gangen etterpå, etter at han hadde åpnet gymbagen og bannet høyt i timen.

Han satt bak kateteret og hørte dødsdommen min bli utlyst på tvers av klasserommet. Jeg burde kanskje skjønt at han ville reagere, det var bare sånn at jeg var så vant til at ingen lærere reagerte lenger.

Vi skulle ikke ha samtale på noe grupperom, ånei. Den nye læreren tok oss med hjem til seg selv midt i arbeidstiden, disket opp med en skikkelig luksuslunsj og tvang oss til å sitte siden av hverandre rundt et lite kjøkkenbord. Da vi skulle sette oss, så jeg og gutten som hadde mobbet meg gjennom fire år på hverandre. Vi tenkte det samme begge to: «Føkk. Dette er første gang vi har sittet siden av hverandre. Ever.»

Vi spiste i pinlig stillhet. Så pinlig at jeg fremdeles husker maten. Jeg må ha studert det pestoglasset så inngående at det er brent inn i hjernebarken til jeg dør.

Samtaledelen kom altfor fort. Læreren min gjorde seg overforståelsesfull, patetisk alvorlig og nesten komisk pedagogisk. «Jeg vil at alle skal si det de føler, være ærlige med hverandre og snakke åpent sammen.» Vi begynte å føle oss ukomfortable. Klamt!

Han satte øynene i mobberen min: «Kan du fortelle oss hvorfor du ikke liker Ida?»

Det ble stille. Han vred seg i stolen. «Eh. Heh. Eeeeh. Altså. Sii det…»

«Du må jo ha en grunn for å mislike henne?» spurte læreren.

«Joo..jooo. Det begynte jo for så lenge siden…»

«Fortell hvorfor du begynte å mislike henne i utgangspunktet, da.» sa læreren tålmodig.

«Heh. Off. Ånei.» Han ser på meg. «Du var så stygg på håret?»

Jeg ler.

«Ok,» sier læreren min. Han spør meg hvorfor jeg misliker sjefsmobberen min.

«Fordi du har behandlet meg som dritt.»

«Fordi hun var stygg på håret?» skyter læreren min inn.

Han ler.

Situasjonen er surrealistisk. Vi er femten år, vi føler oss voksne, vi sitter og skal forklare et mobbeforhold som har strukket seg over mange år. Læreren har ingen formaninger, bare spørsmål. Problemet er at svarene på spørsmålene høres så helvetes teite ut når den stakkars mobberen min må si dem høyt. Grunnen til at mobberne mine misliker meg, er fordi jeg er meg, og alle har alltid mislikt meg.

«Du liker ikke Ida fordi hun er Ida?» oppsumerer den nye læreren.
«Eh. Altså. Ja. Nei, det..» Han vrir seg, flirer tamt, ser i bordet, ser på meg.
«Jeg tror jeg må ha en røyk.»

Han går ut på verandaen. Jeg kommer etter. Jeg får en klem. Vi snakker om andre ting, men vi snakker. Det er mai, vi går i tiendeklasse, jeg har vært redd for ham siden jeg begynte på Steinerskolen i sjetteklasse. En lærer med riktig fremgangsmåte og forståelse av situasjonen klarte å løse mobbesituasjonen på en ettermiddag.

Så det går an. Jeg er ingen fagperson, men jeg har sett det i praksis. Jeg vet jo ikke om dette er noe som ville fungert i alle situasjoner, at det er avhengig av hva slags relasjon man har til læreren sin og ikke minst hvor gamle man er.

Likevel – selv om konflikten var beinhard, var den ikke uløselig. Jeg antar at det er folk ute i leserskaren med bedre peil enn meg?

Noen som har mestringshistorier å dele? Noen som har kompetanse på å løse mobbesituasjoner der ute?