Jeg har vært på møte med Fredriksstad Blad idag. I tillegg til å ta masse fine mennesker i labben, drikke kaffe av pappbeger og underskrive en rekke papirer, har jeg fått avklart at alle innleggene jeg skriver i papiravisen kan publiseres på bloggen så lenge de ikke står på f-b.no. Woho!

Så – her er innlegget jeg hadde i avisen. Og hvis du kjenner meg RL og har vært med på herlighetene under: Jeg har endret karakteristikker, navn og andre småting så dere ikke skal føle dere utlevert i lokalpressen. Jeg er snill sånn.

Historier om hatvold:

Da jeg var fjorten var jeg forelsket i en jente med langt, vaniljeblondt hår og fregner på nesen. Bortsett fra at vi var jenter som kysset jenter, innbiller jeg meg at vi var som fjorteåringer flest. Voksne var teite, barn var teite, jevnaldrende var teite. Kort sagt – vi var de eneste kule i hele verden.Forskjellene på min fjortisperiode og andres var likevel til å ta og føle på.

Våren jeg kysset jenta jeg likte for første gang, var klassefestene fulle av små jenter og gutter som slikket hverandre over hele fjeset. Da leppene mine møtte leppene hennes, stoppet hele torget omkring oss og måpte. Vi kunne ikke kline uten at noen brakk seg. Vi kunne ikke omfavne hverandre offentlig uten at noen kastet noe på oss.

Jeg skjønte ganske raskt at det å kysse kjæresten min offentlig gjorde meg til trøbbelmagnet. Første gang jeg besøkte henne på skolen – vi gikk på hver vår ungdomskole i Rolvsøyområdet – gjorde vi feiltrinnet å kysse hverandre i skolegården. Noen hektiske minutter senere hadde et par av lærerne slept meg ut med beskjed om å aldri sette mine ben der igjen. «Dere lager jo opptøyer her! Elevene blir jo helt gale!»

To dager senere visste alle på min alder i Fredrikstad,og omegn hvem jeg var. Jeg var «hu gærne dama i den brune jakka som hadde klina med Marie!» Dette fikk uventede reaksjoner: 1. Jeg fikk uanstendige tilbud fra eldre menn – ut fra en slags logikk om at siden jeg hadde villet kysse en jente på min egen alder, måtte jeg ha lyst til å være med hjem til kællær som var tredve år eldre enn meg for å se på frimerkesamlingen deres… 2. Guttegjenger begynte å overfalle meg når jeg gikk i byen.

17. mai, et par uker etter den berømmelige kyssingen i skolegården, ble kjæresten og jeg angrepet i Sarpsborg sentrum. Det var gutter på 16-17 ,bevæpnet med egg, stinkspray og Thousand Island. Jeg husker ikke så mye. Jeg husker jakten som endte i fontenen utenfor Sarpsborg rådhus, jeg husker lukten og konsistensen av våte blonder og bunadsstoff dynket i eggehvite og fet salatdressing. Og ja – en ting til: Følelsen av alvor.

Det kunne vært verre. Jeg kunne ha vært en gutt som kysset gutter. I senere tid har jeg tenkt at jeg burde hatt en plan for hva jeg skulle ha gjort da Volvoen full av blonde ræggergutter med wonderbaum i capsen skrensjet opp på siden av meg og den sminkede kompisen min. Jeg burde ha hatt en annen strategi enn å hyle og slå hendene for ansiktet da de grep tak i ham og halte ham inn i bilen. Jeg burde hatt noe fornuftig å si til folk på legevakten da jeg hadde fått slept ham dit halvannen time senere.

Jeg var fjorten år i 2001. Homokampen har beveget seg med stormskritt siden da. Jeg skal med hånden på hjertet innrømme at jeg aldri hadde trodd at den nye ekteskapsloven ville bli vedtatt så tidlig som i fjor. Problemet er at selv om rettighetskampene er kommet lengre på papiret idag enn i 2001, er de samme mekanismene som fikk folk til å spytte dama mi i fjeset og kaste sten på kompisen min fremdeles til stede.

Ifølge en undersøkelse fra 2006 har to av ti lesber og fire av ti homser blitt utsatt for vold som krevde legebehandling fordi de var homofile. Opplevelsene mine med egg og klappjakt gjennom byen ville ikke blitt regnet med som vold i rapporten – jeg ble ikke så skadet at jeg måtte til legen etterpå. Knuffing, trusler og generell ubehagelig oppførsel kommer i tillegg til tallene over. Vold mot homofile løses ikke med lovendringer, fordi problemet ligger i holdningene til folk.

Men hva er egentlig nordmenns holdninger overfor homofile? I følge en forskningsraport fra UIB fra 2008, kom det frem at en tredjedel av alle norske menn er enig i utsagnene «Jeg synes homofile menn er frastøtende». og «Når jeg tenker på homofile menn, grøsser jeg». Prøv å bytte ut «homofile menn» med en hvilken som helst annen minoritet i samfunnet. Svartinger? Tatere? Jøder? Ville du akseptert at mange syntes de var «frastøtende» og grøsset når de tenkte på dem?

Kombinasjonen av vold mot en minoritet og sterke følelser av avsky mot samme minoriteten bør få varsellampene til å blinke hos de fleste. Hatvold betegnes ofte som et storbyfenomen, men mine erfaringer sier meg at det ikke er tilfelle.

Østfoldbyene er ikke noe unntak, og alle har ansvar. Homofile for å anmelde, politiet for å ta anmeldelsene på alvor, mens samtlige andre har ansvar for å bekjempe hverdagshomofobien. Fordi homokampen slutter ikke ved retten til å gifte seg. Den handler også om retten til å gå trygt på gaten.

Siden jeg faktisk kan lenke til kildene mine når ting er ånnlain, finner dere undersøkelsen om homofobi her og undersøkelsen om hatvold her.