Legning er vanskelige greier. Guri skrev noen utmerkede innlegg for en tid tilbake om vanskeligheter ved å være bifil og hva slags fordommer man møter, og Martine Votvik har nettopp skrevet en veldig fin om problemet med å knytte seg til en «fil» i det hele tatt. Jeg har lenge tenkt på å skrive en oppfølgerpost til Guri, og dette ble på mange måter resultatet av mange notater satt sammen til en.

Da jeg ble sammen med Mr. Jackson ble jeg jukselesbe i manges øyne. En del andre pustet lettet ut. «Det VAR bare en fase! Ah! Enda godt!» En tredje gruppe merket ingen forskjell- for dem hadde jeg aldri rukket å komme ut av skapet, og det føltes absurd å fortsette runden med samtaler. «Ja, jeg ER bifil, og nå er jeg sammen med en mann» var ingen god ut-av-skapet-historie

.

På mange måter er dette en «ut av skapet»-tekst jeg burde ha skrevet for mange år siden, fordi at jeg vet at når jeg går gjennom mine 20 forbokstaver på folk jeg har klina med, så blir det flest jenter. Det lengste forholdet jeg har hatt utenom Mr. Jackson var til en jente. Jeg tror forholdstallet mellom jentene og guttene i mitt kjærlighetsliv er omtrent 60/40 i jentenes favør. Det er kort sagt ganske få gutter jeg liker utenom Mr. Jackson. Likevel bor jeg i den store heteronormative båsen i de flestes øyne når jeg tross alt er gift med en mann. Jeg opprettholder GS-profilen litt på trass. «Nei, jeg er ikke singel. Nei, kjæresten min er ikke en dame. Men det kunne vært det! Det kunne like godt vært det!»

Da jeg kom ut av skapet som 13-åring, sa jeg at jeg var LESBISK. Med store, fete typer. Eller- når jeg skulle forsøke å være litt mer diskrét: «Forelsket i en jente.» Jeg har fortsatt mareritt om den tiden da jeg hadde skjønt at jeg var forelsket i en jente og ikke sagt det til noen. Det gikk å være en stor, unevnelig følelsesklump i halsen, en brennende, altoppslukende følelse for hun som på det tidspunktet var bestevenninnen min til å bli en skremmende fornemmelse av et større system, en større sannhet om meg selv. Jeg var et digert landskap og jeg avduket sider jeg aldri hadde klart å se i sammeneheng før.

Jeg så meg selv formerlig klenge på Kristine i klassen over meg. Rødt hår, fregner, stort gap mellom fortennene- ingen var så skjønn som henne. Og hun lignet jo bemerkelsesverdig på min andre store barnekjærlighet, Pippi. Jeg husker følelsen da Rebekka tok meg i hånden, om hvor fascinert jeg så på henne når hun danset rundt i skolegården. Jeg så følelsene mine i et nytt lys.

Og likevel- jeg innså mye annet da jeg dro av det dekket, også. Jeg stod og hadde tonnevis med forbudte Fucking Åmål-følelser for den jenta som stod meg nærmest. Jeg hadde venninner som ikke likte «sånne lesbegreier» og en veldig religiøs familie. Og jeg var veldig kristen selv. Med hjertet hamrende i brystet skjønte jeg at om jeg lot denne hemmeligheten komme ut, måtte jeg kanskje si fra meg alt jeg hadde av venner og familie, slik stod det hvertfall tydelig for meg da jeg var melodramatisk og 13 år. Spørsmålet var: Ville hun ha meg? For jeg kunne godt ofre resten av livet bare om jeg fikk Kjærligheten, bestemte jeg meg for. Jeg skulle fortelle det til Henne først, og ville hun ha meg, kom jeg til å gi bleng i resten.

Jeg hadde bare ett problem i det store kjærlighetsdramaet som utspilte seg i hodet mitt, og det var denne Gud jeg ba til hver kveld. Ryktet ville ha det til at han ikke satte pris på sånne forelskelser i andre småpiker, og at følelsene mine ikke var noe jeg burde sette ut i live. Jeg krabbet ned på jenterommet, fant frem Bibelen og gav meg til å lese og lete. Først sjekket jeg Moseloven- og fant ut at, ja, en mann som lå med en mann slik en mann lå med en kvinne, skulle drepes. Likevel stod det jo at man ikke skulle spise kjøtt på fredager og lese horoskopet sitt heller, så jeg antok at disser reglene var gått litt ut på dato.

Fornøyd tenkte jeg at Gud skulle la meg være forelsket i fred, men problemet oppstod hos Paulus. Selv om han sa at kjærligheten var det største av alt, likte han ikke samkvem mellom to av samme kjønn. «Vederstyggelig.» Jeg satt i sengen min og var vederstyggelig av hele meg, vederstyggelig i en pike med langt, vaniljeblondt hår, store pupper og et digert fødselsmerke der ryggen sluttet som minnet om kartet over Island.

Det endte med at jeg skrev et langt brev til Gud, en lang oppsummering over hva jeg trodde på, et oppgjør med Herren i det høye. På dette punktet er det mange veier analysen min kunne tatt. Jeg kunne

1. Kommet frem til at Biblelen ikke var Guds ord likevel og jeg ikke trengte å forholde meg til den.
2. Kommet frem til at om Bibelen var Guds ord og Gud visstnok mente at jeg var syndig, var disse kristendomsgreiene noe stort tøys igrunnen, og det var ikke noe jeg trengte å tro på.
3. Kommet frem til at om Bibelen var Guds ord, så var det ikke sikkert at Gud hadde rett av den grunn.

Jeg gikk for alternativ tre. Her er et lite uttrag:

«Kjære Gud. Jeg har tenkt over dette med homofili og jeg har kommet frem til at jeg ikke mener det er noen synd, og hvis du er uenig med meg, så burde du skjerpe deg.»

Jeg så strengt på Gud og påpekte at det var bare inkonsekvent å skape homofili og forby det på samme tid. Maken til tøys og tull, her måtte han bestemme seg for det ene eller det andre. Enten så var kjærlighet bra, eller så var kjærlighet dårlig. «Du har jo skapt kreft og kviser og kamferdrops- jeg nekter å gå med på at du er ufeilbarlig. På tide å slutte å være så gammeldags?» Kort sagt- jeg irettesatte ham.

I ettertid har jeg tenkt at jeg skjønner hvorfor det er så enkelt for mange kristne å si at homofil er en sykdom, noe som kan helbredes. Det er mye enklere å forklare at du er syk enn at Gud har skapt deg som synder. Legning er vanskelige greier.

Nå tidde Gud ganske stille om dette med homofili etter at jeg gav ham klar beskjed, og jeg gikk ut fra at den som tiet, samtykket. Gud hadde feil, jeg hadde rett og jeg begynte å få mot til å fortelle Kvinnen I Mitt Liv hva jeg følte for henne. Det skjedde mens vi var på hyttetur sammen.

Jeg så for meg to scenarioer i hodet. Enten så kom hun til å skrike ut, fike til meg, rygge bakover som om jeg var spedalsk og si at hun «Aldri, aaldri!» ville se meg mer før hun første bussen hjem. Eller så kom hun til å se på meg med de stålblå øynene sine og si at hun «følte det på sammen måte». Så kom vi til å kysse der ute på svabergene og jeg ville kunne kalle henne «dama mi» og vi skulle inngå partnerskap og flytte sammen i et lite, hvitt hus på landet og adoptere søte, små barn sammen. Jeg var aldri forbredt på det langt mer sannsynlige alternativ tre, som var det som faktisk skjedde. «Hm,» sa hun. «Det var jo smigrende. Vi kan fortsatt være venner, ikke sant? Alt er som før?»

Jeg var ikke forbredt på følelseshelvete som var forbundet med ordet «venn» i en sånn sammenheng, langt mindre på den langsomme seigpiningen det var å skulle dusje og bade og herje rundt med henne som man gjør med alle venninnene sine i den alderen. Dessuten var det betraktelig mer skummelt å komme ut av skapet når jeg ikke hadde noen «Elin» å holde i hånden. Jeg var kjempealene.

Det startet vel med at jeg betrodde meg til én venninne, og trodde hemmeligheten min var trygg der. To dager senere troppet klassevenninnene opp rundt meg, satte blikket i meg og den mest frimodige av dem sa: «Ida. Vi VET det.»

«Du må bestemme deg,» sa den ene. «Enten liker du jenter, eller så liker du gutter. Pappa sier du ikke kan være begge deler, det er ingen ordentlig legning.» «Jeg tror ikke du er lesbisk.» «Såh- bestem deg! Jenter eller gutter?» Det ble gutter, så feig var jeg. I hodet mitt tumlet bildene av Robin Hood og Han Solo, av Nick Carter og Leonardo Di Caprio. «Gutter.» ble svaret.

Mamma var mye vanskeligere enn Gud. Jeg trodde at hun enten skulle være liberal og ha en god forklaring på hvorfor Gud syntes det var helt greit at jeg likte jenter og ikke gutter eller at hun kom til å bli skrekkelig sint, at hun kom til å kalle meg syk og syndig og at jeg kom til å stå utenfor døren med alle tingene mine i en koffert og ingen steder å gå. Jeg hadde ikke forventet en masse tårer, at ansiktet hennes ble hvit-grått og at hun skulle gripe hånden min hardt-vondt-hardt og si: «Er du sikker? Er du helt, helt sikker?»

Jeg hadde ikke forventet at hun skulle komme ned morgenen etter at jeg hadde sagt «Jeg tror jeg er forelsket i en jente…», med et ansikt strimet av gråt og nattevåk. «Det kan jo være det bare er en fase!» hadde hun sagt kvelden før. «Du vil vel ha barn?» «Ida, om du ble sjekket opp av en dame- du ville vel blitt frastøtt? Du ville aldri- du kunne vel aldri egentlig tenke deg å…?» Den morgenen hun satt på sengekanten min gikk det samme spørsmålet om igjen og om igjen. Var jeg sikker? Var jeg helt, helt sikker?

«Nei.» sa jeg. «Jeg tror det var noe jeg inbildte meg en liten stund. Jeg er nok ikke forelsket likevel.» Jeg fikk en lang, varm klem, og siden var det et ikke-tema.

Og i mammas øyne var det nok bare en fase, også. For da jeg hadde med en kjæreste hjem på besøk for første gang, het han Jackson til etternavn. Hjemme fikk de aldri hilse på hverken Silje, Emilie, Mina eller noen av de andre jentene jeg traff. Jeg husker at jeg gikk og leide Silje på vei bort til der hvor mamma skulle hente meg. Det øyeblikket bilen kom til syne, slapp jeg hånden hennes som om den var noe giftig noe. Det sinte, brennende blikket til Silje forsvinner aldri fra hukommelsen min. Jeg så noe av det samme i blikket hennes da hun så Mr. Jackson og meg gå hånd i hånd noen år senere. Jeg var bare juks, både som hetero og homo.

Mange har fine «Ut av skapet»-historier. Her er Alison Bechdels og Erika Moens tegneserie-versjoner av sine, og bildene i denne posten er også fra tegneseriene deres.

Mye av mitt problem med hele legningsgreia er at jeg ikke har noen ordentlig «ut av skapet»-historie, fordi alt jeg gjorde en gang i tenårene var gløtte litt på den store, tunge homodøra før jeg smalt den igjen, og først i 17-18-års alderen kunne si høyt at «Joda, jeg er bifil!», mens mannen min satt der som et trygt og anstendig alibi. Jeg var en dårlig lesbe, en wannabe-spesiell heterojente som gjerne ville kline med jenter på fest fordi det var inn uten å måtte ta noen emosjonelle konsekvenser av det.

Dette var mitt forsøk på en «ut og inn i skapet»-historie.  Kanskje du kan fortelle din?

Jeg er i ferd med å overvinne den O store Gymangsten som har preget mitt liv frem til nå. (Ja, Esquil, dette blir en post om et emne du har lite kjennskap til ^.^) Skrekken for lyden av ball mot gymsalveggen, smellene fra joggesko mot gulvet og synet av kunstgress og grusbane har vært der siden mitt første år på barneskolen. Ja, jeg er redd for edderkopper, berg og dalbaner og menn som lusker etter deg i byen om kvelden, men redselen kan ikke sammenlignes.

Gymtimer er uungåelig. Du har en fast henrettelsesdato hver uke og en sekk med gymtøy som minner deg på angsten dag ut og dag inn. Sekstimeter, fotball, Coopertest, stafett, kanonball, innebandy, armhevninger – de ulike mulighetene for tortur er endeløse.

Jeg har hatt nedsatt grovmotorikk fra jeg var liten, og for min del var gymtimene en oppvisning i absolutt fornedrelse. Nei, jeg kunne ikke ta imot ballen. Nei, jeg kunne ikke hinke på venstre ben. Nei, jeg kunne ikke hoppe høyde. Nei, jeg kunne ikke balansere. Jeg falt, jeg slo meg, og folk lo eller var sinte litt ettersom. «Det er din feil at vi ikke vant på idrettsdagen» «Nei, du får ikke idrettsmerket» «Du får ikke være på laget vårt». I begynnelsen var gymtimen en kilde til mobbing. Det er ikke kult å være den som snubler, aldri får ting til og ser rar ut i forsøket på å løpe eller hoppe.

Heldigvis var læreren litt forståelsesfull. Så kom ungdomskolen, og vi gikk fra å ha en snill dust med sans for friluftsliv til et monster av en gal svolværing med sans for kollektiv avstraffelse og blodgym. «Hær ska vi løp te vi SPYR!» skrek hun utover åttendeklassingene, og jeg skjønte at heretter holdt det ikke med barneskolens «Jeg har glemt gymtøy.» «Jeg har «Vanelig grunn» (les: Mensen)» «Jeg er forkjølet» «Jeg har vondt i foten». Jeg måtte ty til mer drastiske metoder. Det var ikke lenger de andre i klassen som var skumlest, det var læreren.

Klarer du ikke å hoppe høyde, sier du? Da skal du hoppe og hoppe til du får det til mens hele klassen ser på. Får du det ikke til etter nok forsøk, skal hele klassen ta hundre armhevninger. Kom du sist da vi løpt to-kilometeren? Vel, vi kan ikke forvente mer fra Ida, hun er så tjukk. (Jeg var størrelse 38 på denne tiden, og ikke veldig tjukk) Slik gikk de timene jeg deltok i.

Jeg utviklet egne metoder for å slippe unna. Å fly på do og stikke fingeren i halsen var en ypperlig måte å slippe unna resten av timen. Løper man sekstimeter på grusbane, er det å snuble med vilje og pådra seg noen solide skrubbsår på hender, knær og fjes den beste måten å avslutte det hele på. Ta nok løpefart og kræsj i grusen på starten av timen, så kan du gå hjem etter å ha blitt utstyrt med plaster. En venninne av meg hoppet fra taket på en av de lavere skolebygningene for å brekke benet. Hun slapp mange gymtimer på grunn av det, og bruddet og gipsen så hun på som en investering.

Heldigvis- da vi ble eldre, bare skulket vi istedet. Hadde det ikke vært for gymteorien på vgs, ville jeg aldri bestått der heller, sa læreren min.

Da jeg var ferdig på vgs og jeg skjønte at jeg ikke skulle ha mer gym i mitt liv, var jeg nesten euforisk. Ferdig sonet fengselsstraff, eller noe i den stilen. Det triste var at den samme skrekken kom tilbake så fort jeg så et treningssenter eller noen hostet om muligheten for å jogge en tur. Skulle jeg trene, skulle det være i min egen stue, der ingen så meg. Der ingen tvang meg. Der ingen forventet at jeg skulle prestere noe. Kort oppsummert- det ble lite trening, bortsett fra noen halvhjertede situps på mitt eget kjøkkengulv.

Nå har jeg trent i fire uker uten å feige ut. Tre ganger i uken, til og med. Jeg pakker til og med «gymtøy» uten å bli altfor redd. Det er pilates og yoga, da. «Homotrimmen», sier mannen min og er farlig politisk ukorrekt. Men det ER trening og jeg DØR ikke. Ja, jeg gikk dit flere ganger før jeg torde å gå inn og melde meg på. Det er noen ting som gjør det mulig: Ingen konkurranse, ingen krav, og enkeltrom, ikke gymgarderobe. Ja, jeg går på vestkanttrim for å få privat dusjkabinett og omkledningsrom. Alt for at det ikke skal minne om skolen.

Så når de maser om «mer gym» for å fikse folkehelsa, fnyser jeg. Annerledes gym, kanskje. Jeg brukte gymtimene mine til selvskading og smugrøking i 12 år. Først nå har jeg begynt å trene.