Jeg skal innrømme det. Jeg orket ikke se hele det omtalte foredraget Hanne Nabintu Herland holdt for Bistandsnemda. Jeg blir så lett flau. Jeg får så lett hodepine. Jeg må hekle grytekluter og lufte gullfisken. Osv.
Heldigvis har noen tatt grep og laget en remix av foredraget til musikk slik at de av oss som ikke orket å lide seg gjennom litt over en time med «Vosj!» og «LIIIIIDER» og banking i bordet. Kos deg med ny og forbedret utgave!
Det er mange av dere som leser meg, som også leste Arachnes blogg fra begynnelsen. Enda flere av dere fikk med dere innleggene hun skrev etter at Steinar Lem fikk kreftdiagnosen.
Idag kommer boka om Steinars sykdom, sorgen og livet etterpå. En del av dere lurer kanskje på hvorfor dere skal kjøpe Sorg og sommerfugler – dere har jo lest Gunn Hilds blogg.
Men boka er mer enn bloggen. Jeg leste den ut onsdag kveld etter at redaktøren min snek den oppi veska mi. «Åh, du kommer til å gråte. Du kommer til å gråte.» sa markedssjefen. Han hadde heller ikke greid å legge den fra seg.
(Jeg gråt så jeg skremte hunden.)
Mens jeg leste boka, ble jeg slått av tre ting:
Åkei, det er egentlig mer enn tre ting ved boka. Den er blitt veldig bra, rett og slett. Om jeg skal holde frem noen svaketer ved teksten, så er det at det er en del gjentagelse i de siste kapitlene. To blogginnlegg kan godt handle om det samme, mens to kapitler i en bok ikke nødvendigvis kan det.
Jeg håper at boka vil leses av mange, og få folk til å endre adferd på to områder:
Les. Den er velskrevet og du blir klokere. Og storparten av boka består av tekster du ikke har lest før.
Fri Tanke klinker til med en strålende artikkel fra Gunnar Tjomlid om kritisk tenkning. Les, les.
En gammel, men god TED-talk om visdom. Eller: Hvor byråkrati er så plagsomt som det er.
Jeg elsker RSA Animate – en gjeng med folk som lager stilige illustrasjoner av folks foredrag. Her er en til Barbara Ehrenreichs foredrag om The Secret. Det blir så mye artigere å se foredrag på denne måten:
Send den videre til folk som ikke har greid å legge fra seg The Secret-tullet ennå, eller til folk som bare liker gode presentasjoner.
…er ikke alltid google. Nei, selv om google fungerer som en blanding av kalkulator og orakel for meg, er det fortsatt Wolfram Alpha som står mitt hjerte nærest.
Wolfram Alpha er en vitenskapelig nerdesøkemotor som kan brukes til alt. Står det 350 g sukker i kakeoppskriften din og du lurer på hvor mange deciliter det er, kan du bare skrive «350 g sugar to dl» i søkefeltet på WA og få opp at det er 1,9 dl.
Hvis du lurer på hvor mye B12 det er i 100 gram kyllinglever, vet WA det også. Eller svaret på en komplisert ligning. Eller hvor mange kalorier det er i en skje 100% peanutsmør.
Jeg bruker søkemotoren fra alt til baking til budsjett og har etterhvert skjønt at de færreste vet om den. Dermed sprer jeg det videre. Alt Google ikke vet, vet Wolfram Alpha.
De har en rekke eksempler på hvordan du kan bruke søkemotoren på nettsidene sine. Ta en kikk, og få løst alle problemene du har og eventuelt måtte få. Du vil jo vite når neste solformørkelse er, ikke sant? For ikke å snakke om hvor elastisk en furuplanke er – sånn eksakt?
Han er den mest intense, overivrige, humørsyke, overdådige drag queen på søtten du kan tenke deg. Han skal begynne på den mest konservative sosseskolen i hele Florida.
Der har du utgangspunktet for en av de fineste bøkene jeg har lest i det siste.
Freak Show av tidligere Club Kid og Party Monster James St. James burde være på fleres leselister.
Hovedpersonen, Billy Bloom, er kanskje den mest tilstedeværende førstepersonsfortelleren ville sagt detjeg har vært borte i.
Boken er skrevet slik Billy ville fortalt deg om det han opplever. Og siden Billy vet han er en romanfigur, oppstår artige metafiksjonsøyeblikk der hovedpersonen forteller deg at denne detaljen er «crucial to the plot».
Han påpeker også at «Hey! Nå avslørte jeg noe du kunne blitt sjokkert over! Men du leste selvfølgelig baksideteksten, du. Buuu.»
Boken er lest på en halv dag, og jeg lo så jeg fikk te i nesen underveis. Likevel er Freak Show også en alvorlig bok.
James St. James skriver hjerteskjærende overbevisende om mobbing og hatvold, om angsten som får deg til å gjemme deg i skapet under vasken og om å lete etter krefter til å fortsette å være seg selv.
En annen fin ting med Freak Show er beskrivelsen av alle antrekkene Billy setter sammen. Trodde du at du ikke var interessert i klær? Tro om igjen.
Billy limer frokostblanding i fjeset for å lage den riktige sump-monster-looken, han er Kali og Cleopatra i en og samme kjole og synes det er helt logisk å gjemme en såpeboblemaskin i parykken. Hvem vil ikke sprudle litt ekstra?
I ettertid har jeg stått foran klesskapet og tenkt: «Virrvarr, Virrvarr. Her er det for lite bling.»
Kort sagt: Du vil lese den, du også.
Det er rart med forfattere man først og fremst kjenner via blogger. Du har ikke alltid lest det de har skrevet og utgitt, men du har lest så mye annet de har skrevet, du har lest diktene som ikke kom med i boka du vet ble utgitt, du har lest om den slitsomme prosessen med det var å komme på trykk og du har lest om de spede spirene til nye bøker.
Tarald Stein er en sånn. Jeg har et sterkt bilde av skribenten Tarald før jeg plukker opp boka hans. Det har ikke så mye å si for hvordan jeg leser boka, men det har mye å si for hvorfor jeg valgte å lese boka i utgangspunktet.
Jeg leste boken til lunsj. Det er sjelden jeg leser diktsamlinger i ett strekk. Jeg er en av dem som alltid har en diktsamling i vesken, som slår opp på en tilfeldig side og slurper i meg før jeg legger fra meg boka igjen.
Romaner må liksom ha en viss tid sammen med deg, og så er det slutt. Diktsamlinger varer.
Likevel – Framandkar var litt annerledes. Det er en liten, hvit bok med åtti små dikt. Diktene kan leses hver for seg, men de har en slags driv som gjør den til en poetisk pageturner.
Før jeg begynte å lese, så diktene nesten litt beskjedne ut. De tok så lite plass, de hadde så mye luft rundt seg. Den følelsen forsvant da jeg begynte å lese. Det er lavmælte, intense dikt, der hvert utsagn gjerne har trippelbunn.
Tematikken i Framandkar er transseksualitet – eller nærmere bestemt: Et forsøk på å beskrive det å være en mann i kvinnekropp fra innsiden for oss som ikke kan skjønne hvordan det er «å ha to kjønn i kraniet/et for fortid/et for framtid», annet enn som et tankeeksperiment.
Diktene er likevel mye større enn tematikken. Hvert enkelt er rett og slett en oppvisning i godt, poetisk håndtverk, og fremmedgjøringen, fortvilelsen og møtene med psykiatrien som Tarald beskriver er noe mange flere kan kjenne seg igjen i. Selv om Framandkarens historie er fremmed for de fleste av oss, er følelsen av å være fremmed noe allment.
Når jeg leser, tar jeg alltid notater om hva jeg føler jeg som skribent kan lære av det jeg har mellom hendene. Det var tre ting som jeg merket meg spesielt med Framandkar:
Jeg skulle gjerne gitt noen eksempler her, men jeg sliter med å få til formatteringen riktig på bloggen, så jeg har ikke lyst til å gjengi dikt og dermed fjerne den delen av diktene som ligger i oppsettet.
Jeg nøyer meg med å publisere et par av diktene der oppsettet ikke er så komplisert:
Om morgonen vaknar eg
med bankande kjepp
mot døra til røynda
som om han trur
han finst
Slik drakan vakner i ei hole
der ingen ser
der ingen er
Teiknar meg sjølv
ein fyrstikkmann alltid på nippet
til å ta fyr
ta form
bli til
Oppsummert? Boka er sart og kortfattet, sterk og stilsikker. Det eneste jeg har å utsette på den, var at jeg ikke fikk den langdryge, oppstykkede leseopplevelsen jeg liker fra diktsamlinger. Igjen – det er et luksusproblem. Jeg synes du bør fange deg et eksemplar.
Jeg har hatt lyst til å gå bananas i nettbutikken til Lush Norge lenge. Det er som om noen har satt seg ned og tatt for seg Virrvarr som potensiell kunde og tenkt: «Hm. Hva skal til for å gi henne skikkelig, skikkelig lyst på hud og hårpleieprodukter?» og kommet frem til Lush-konseptet.
Her er hovedgrunnene til at de gjør meg glade:
Ok, dette ble så mye positivt tørrprat at det høres ut som om de betaler meg. Det gjør de ikke. Jeg har derimot et lønnlig håp om at noen tar poenget og gir meg masse Lushstæsj til jul ^_^
NB: Jeg er veldig bortskjemt. Jeg har allerede fått et par produkter i presang av svigers, og tenkte jeg skulle dele opplevelsen min med dere.
Jeg valgte meg to produkter – et jeg trenger og et for the lolz:
Det jeg trengte var Mask of Magnaminty – en blanding av ansiktsmaske og peeling for dyprens av fjes, hals og nakke. Jeg kunne sikkert kjøpt en ren skrubbekrem, men det er gøy med ansiktsmaske, og reklameteksten lovet meg at den skulle få meg ren selv om jeg hadde løpt maraton i kaninkostyme, så da var jeg solgt.
Masken er laget av porselensleire, malte bønner, kjempenattlysfrø, honning, peppermynte og ringblomstolje, ser ut som lysegrønn, knudrete leire og lukter det frisk pust-spray smaker. Greia er at du skal smøre den i fjeset, vente til den tørker og vaske den av med skrubbende sirkelbevegelser.
Jeg så ut som en klisjé med ansikstmasken på, og Mr. Jackson ble overbegeistret og tilbød seg til å skjære opp agurksikver jeg kunne ha over øynene i tillegg. Peppermynten kald-brant i fjeset på en god måte og tørkeprosessen tok omtrent et kvarter. Skrubbejobben gikk forbausende greit. Leiremasken gikk av uten problemer.
Resultatet? Minten og skrubben gjorde at jeg følte meg veldig fresh, selv om det ikke ble det glatt-glatte resultatet mange parfymeriprodukter etterlater seg. Derimot er jeg helt kvise og ansiktsfett-fri tre dager etter at jeg brukte den, og det er ny rekord for meg.
Moroproduktet ble en badebombe – en veldig rosa badebombe. Think Pink lovet å være en dyprosa badeopplevelse med nesten narkotisk vaniljeduft. Jeg har en forkjærlighet for knallrosa og badekarbesøk, så dette virket som min potensielle bestevenn.
Både og, viste det seg. Ballen jeg fikk i posten viste seg å være i overkant mer smuldrete og i underkant mindre rosa enn bildet viste. «Jaja», tenkte jeg. «Den skal jo bare løse seg opp i vann uansett.» Jeg tappet i badekaret, slapp bomben oppi og klappet engasjert i hendene mens den freste rundt og farvet alt Hello Kitty-knæsj. I tillegg drysset den hjerte og blomsterkonfetti overalt i badevannet. Jeg var frelst et øyeblikk, før jeg skjønte at denne vanilje og lavendellukten som visstnok skulle være halve opplevelsen faktisk uteble.
Jeg lurer på om jeg fikk en litt tristere badebombe enn gjennomsnittet, siden ansiktsmasken faktisk både så ut og luktet nøyaktig som beskrevet. Nå skal det sies at badeopplevelsen ikke var bortkastet: Jeg hadde fremdeles et sjokkrosa badekar fullt av hjertekonfetti. Det var bare ingen duft.
Uansett – nå har du også hørt om Lush. Er du så heldig og bor i Trondheim, kan du gå i Lushbutikken og kjøpe over disk. Bestillingen vår var i posten etter halvannet døgn, så nettbutikken er også ganske kjappe. Det er mulig jeg publiserer flere produktanmeldelser fra dem etterhvert som jeg prøver nye ting. Jeg liker å skrive hva jeg synes om ting, har jeg funnet ut (c:
Det er lørdag. Mr. Jackson og jeg liker å bruke lørdagskveldene på nerding. Popcorn og vitenskaplige foredrag, ispedd en god dose Star Trek-episoder, der har du ekteskapet mitt. Jeg tenkte jeg skulle dele litt lørdagsnerdig med dere, slik at du også kan tilbringe helgen foran datamaskinen.
God helg!
Da Dina Goldstein sine døtre ble revet med av Disneyprinsessebølgen, lagde kunstermammaen et motsvar: En fotoserie av eventyrprinsesser hvis historier ikke endte «happily ever after». Hun bruker figurer alle jenter på min alder har et forhold til og forteller nye historier ved hjelp av bilder. Noe av det artigste er hvor presist hun gjenskaper Disneyfigurene. I tillegg har hun også lagt ved et par Grimm-prinsesser, som Rapunzel.
Askepott:
Jasmine:
Rapunzel:
Snøhvit:
Ida Jackson 