Hanne Nabintu Herland – remixed

Jeg skal innrømme det. Jeg orket ikke se hele det omtalte foredraget Hanne Nabintu Herland holdt for Bistandsnemda. Jeg blir så lett flau. Jeg får så lett hodepine. Jeg må hekle grytekluter og lufte gullfisken. Osv.

Heldigvis har noen tatt grep og laget en remix av foredraget til musikk slik at de av oss som ikke orket å lide seg gjennom litt over en time med «Vosj!» og «LIIIIIDER» og banking i bordet. Kos deg med ny og forbedret utgave!

Sorg og sommerfugler – Gunn Hild Lem

Det er mange av dere som leser meg, som også leste Arachnes blogg fra begynnelsen. Enda flere av dere fikk med dere innleggene hun skrev etter at Steinar Lem fikk kreftdiagnosen.

Idag kommer boka om Steinars sykdom, sorgen og livet etterpå. En del av dere lurer kanskje på hvorfor dere skal kjøpe Sorg og sommerfugler – dere har jo lest Gunn Hilds blogg.

Men boka er mer enn bloggen. Jeg leste den ut onsdag kveld etter at redaktøren min snek den oppi veska mi. «Åh, du kommer til å gråte. Du kommer til å gråte.» sa markedssjefen. Han hadde heller ikke greid å legge den fra seg.

(Jeg gråt så jeg skremte hunden.)

Mens jeg leste boka, ble jeg slått av tre ting:

  • Gunn Hild skriver veldig godt. Rett og slett.
  • Vi pleier å holde kreft på avstand. Mormor døde av samme typen kreft som Steinar. Jeg har hatt flere i omgangskretsen som har hatt kreft. Men selv om det er nærme, vet jeg lite om det. Jeg vet ingenting om hvordan veien fra diagnose til eventuell død ser ut, jeg vet ikke hvordan man får sove om natten og jeg vet ikke hvordan man har det mens man går på cellegift. Å lese denne boken, er å få bedre forståelse for kreft.
  • Du slutter å skamme deg over dine egne kriser ved å lese om andres. Gunn Hild beskriver den konkrete, materielle krisen. Hun beskriver sovepiller og søppelmat, mareritt og aggresjon. Selv om jeg ikke har vært gjennom det samme som henne, kjenner jeg igjen modusen hun skildrer fra egne kriser. Jeg tror alle som har gått gjennom noe vanskelig kan lese dette og sitte igjen med mindre skam.

Åkei, det er egentlig mer enn tre ting ved boka. Den er blitt veldig bra, rett og slett. Om jeg skal holde frem noen svaketer ved teksten, så er det at det er en del gjentagelse i de siste kapitlene. To blogginnlegg kan godt handle om det samme, mens to kapitler i en bok ikke nødvendigvis kan det.

Jeg håper at boka vil leses av mange, og få folk til å endre adferd på to områder:

  1. Slutt å plage kreftsyke bekjentskaper med mirakelkurer og urteskit. Du er bare i veien.
  2. Slutt å legge deg oppi hva en sørgende person kan gjøre å ikke gjøre. Enker og enkemenn har akkurat mistet noen de elsket. Du hjelper ikke med å ha meninger om hvordan man sørger «riktig».

Les. Den er velskrevet og du blir klokere. Og storparten av boka består av tekster du ikke har lest før.

Dagens input:

Fri Tanke klinker til med en strålende artikkel fra Gunnar Tjomlid om kritisk tenkning. Les, les.

George Monboit, en av de mest kjente veganerne internasjonalt, har endret mening etter en ny bok som knuser tidligere oppfatninger om bærekraftig landbruk. Det er sjelden du ser «Jeg tok feil»-artikler på kommentarplass.

En gammel, men god TED-talk om visdom. Eller: Hvor byråkrati er så plagsomt som det er.

http://video.ted.com/assets/player/swf/EmbedPlayer.swf

Den mest praktiske søkemotoren

…er ikke alltid google. Nei, selv om google fungerer som en blanding av kalkulator og orakel for meg, er det fortsatt Wolfram Alpha som står mitt hjerte nærest.

Wolfram Alpha er en vitenskapelig nerdesøkemotor som kan brukes til alt. Står det 350 g sukker i kakeoppskriften din og du lurer på hvor mange deciliter det er, kan du bare skrive «350 g sugar to dl» i søkefeltet på WA og få opp at det er 1,9 dl.

Hvis du lurer på hvor mye B12 det er i 100 gram kyllinglever, vet WA det også. Eller svaret på en komplisert ligning. Eller hvor mange kalorier det er i en skje 100% peanutsmør.

Jeg bruker søkemotoren fra alt til baking til budsjett og har etterhvert skjønt at de færreste vet om den. Dermed sprer jeg det videre. Alt Google ikke vet, vet Wolfram Alpha.

De har en rekke eksempler på hvordan du kan bruke søkemotoren på nettsidene sine. Ta en kikk, og få løst alle problemene du har og eventuelt måtte få. Du vil jo vite når neste solformørkelse er, ikke sant? For ikke å snakke om hvor elastisk en furuplanke er – sånn eksakt?

Freak Show

Han er den mest intense, overivrige, humørsyke, overdådige drag queen på søtten du kan tenke deg. Han skal begynne på den mest konservative sosseskolen i hele Florida.

Der har du utgangspunktet for en av de fineste bøkene jeg har lest i det siste.

Freak Show av tidligere Club Kid og Party Monster James St. James burde være på fleres leselister.

Freakshow

Hovedpersonen, Billy Bloom, er kanskje den mest tilstedeværende førstepersonsfortelleren ville sagt detjeg har vært borte i.

Boken er skrevet slik Billy ville fortalt deg om det han opplever. Og siden Billy vet han er en romanfigur, oppstår artige metafiksjonsøyeblikk der hovedpersonen forteller deg at denne detaljen er «crucial to the plot».

Han påpeker også at «Hey! Nå avslørte jeg noe du kunne blitt sjokkert over! Men du leste selvfølgelig baksideteksten, du. Buuu.»

Boken er lest på en halv dag, og jeg lo så jeg fikk te i nesen underveis. Likevel er Freak Show også en alvorlig bok.

James St. James skriver hjerteskjærende overbevisende om mobbing og hatvold, om angsten som får deg til å gjemme deg i skapet under vasken og om å lete etter krefter til å fortsette å være seg selv.

En annen fin ting med Freak Show er beskrivelsen av alle antrekkene Billy setter sammen. Trodde du at du ikke var interessert i klær? Tro om igjen.

Billy limer frokostblanding i fjeset for å lage den riktige sump-monster-looken, han er Kali og Cleopatra i en og samme kjole og synes det er helt logisk å gjemme en såpeboblemaskin i parykken. Hvem vil ikke sprudle litt ekstra?

I ettertid har jeg stått foran klesskapet og tenkt: «Virrvarr, Virrvarr. Her er det for lite bling.»

Kort sagt: Du vil lese den, du også.

Jeg har lest Framandkar av Tarald Stein

framandkar

Det er rart med forfattere man først og fremst kjenner via blogger. Du har ikke alltid lest det de har skrevet og utgitt, men du har lest så mye annet de har skrevet, du har lest diktene som ikke kom med i boka du vet ble utgitt, du har lest om den slitsomme prosessen med det var å komme på trykk og du har lest om de spede spirene til nye bøker.

Tarald Stein er en sånn. Jeg har et sterkt bilde av skribenten Tarald før jeg plukker opp boka hans. Det har ikke så mye å si for hvordan jeg leser boka, men det har mye å si for hvorfor jeg valgte å lese boka i utgangspunktet.

Jeg leste boken til lunsj. Det er sjelden jeg leser diktsamlinger i ett strekk. Jeg er en av dem som alltid har en diktsamling i vesken, som slår opp på en tilfeldig side og slurper i meg før jeg legger fra meg boka igjen.

Romaner må liksom ha en viss tid sammen med deg, og så er det slutt. Diktsamlinger varer.

Likevel – Framandkar var litt annerledes. Det er en liten, hvit bok med åtti små dikt. Diktene kan leses hver for seg, men de har en slags driv som gjør den til en poetisk pageturner.

Før jeg begynte å lese, så diktene nesten litt beskjedne ut. De tok så lite plass, de hadde så mye luft rundt seg. Den følelsen forsvant da jeg begynte å lese. Det er lavmælte, intense dikt, der hvert utsagn gjerne har trippelbunn.

Tematikken i Framandkar er transseksualitet – eller nærmere bestemt: Et forsøk på å beskrive det å være en mann i kvinnekropp fra innsiden for oss som ikke kan skjønne hvordan det er «å ha to kjønn i kraniet/et for fortid/et for framtid», annet enn som et tankeeksperiment.

Diktene er likevel mye større enn tematikken. Hvert enkelt er rett og slett en oppvisning i godt, poetisk håndtverk, og fremmedgjøringen, fortvilelsen og møtene med psykiatrien som Tarald beskriver er noe mange flere kan kjenne seg igjen i. Selv om Framandkarens historie er fremmed for de fleste av oss, er følelsen av å være fremmed noe allment.

Når jeg leser, tar jeg alltid notater om hva jeg føler jeg som skribent kan lære av det jeg har mellom hendene. Det var tre ting som jeg merket meg spesielt med Framandkar:

  • Å fatte seg i svært innholdsmettet korthet.
  • Å bruke oppsettet på diktene svært bevisst.
  • Å vri på lekne ordspill for å få mer betyndning inn i få settninger.

Jeg skulle gjerne gitt noen eksempler her, men jeg sliter med å få til formatteringen riktig på bloggen, så jeg har ikke lyst til å gjengi dikt og dermed fjerne den delen av diktene som ligger i oppsettet.

Jeg nøyer meg med å publisere et par av diktene der oppsettet ikke er så komplisert:

Om morgonen vaknar eg
med bankande kjepp
mot døra til røynda
som om han trur
han finst
Slik drakan vakner i ei hole
der ingen ser
der ingen er

Teiknar meg sjølv
ein fyrstikkmann alltid på nippet
til å ta fyr
ta form
bli til

Oppsummert? Boka er sart og kortfattet, sterk og stilsikker. Det eneste jeg har å utsette på den, var at jeg ikke fikk den langdryge, oppstykkede leseopplevelsen jeg liker fra diktsamlinger. Igjen – det er et luksusproblem. Jeg synes du bør fange deg et eksemplar.