Jeg skal innrømme det. Jeg orket ikke se hele det omtalte foredraget Hanne Nabintu Herland holdt for Bistandsnemda. Jeg blir så lett flau. Jeg får så lett hodepine. Jeg må hekle grytekluter og lufte gullfisken. Osv.
Heldigvis har noen tatt grep og laget en remix av foredraget til musikk slik at de av oss som ikke orket å lide seg gjennom litt over en time med «Vosj!» og «LIIIIIDER» og banking i bordet. Kos deg med ny og forbedret utgave!
Det er mange av dere som leser meg, som også leste Arachnes blogg fra begynnelsen. Enda flere av dere fikk med dere innleggene hun skrev etter at Steinar Lem fikk kreftdiagnosen.
Idag kommer boka om Steinars sykdom, sorgen og livet etterpå. En del av dere lurer kanskje på hvorfor dere skal kjøpe Sorg og sommerfugler – dere har jo lest Gunn Hilds blogg.
Men boka er mer enn bloggen. Jeg leste den ut onsdag kveld etter at redaktøren min snek den oppi veska mi. «Åh, du kommer til å gråte. Du kommer til å gråte.» sa markedssjefen. Han hadde heller ikke greid å legge den fra seg.
(Jeg gråt så jeg skremte hunden.)
Mens jeg leste boka, ble jeg slått av tre ting:
Åkei, det er egentlig mer enn tre ting ved boka. Den er blitt veldig bra, rett og slett. Om jeg skal holde frem noen svaketer ved teksten, så er det at det er en del gjentagelse i de siste kapitlene. To blogginnlegg kan godt handle om det samme, mens to kapitler i en bok ikke nødvendigvis kan det.
Jeg håper at boka vil leses av mange, og få folk til å endre adferd på to områder:
Les. Den er velskrevet og du blir klokere. Og storparten av boka består av tekster du ikke har lest før.
Fri Tanke klinker til med en strålende artikkel fra Gunnar Tjomlid om kritisk tenkning. Les, les.
En gammel, men god TED-talk om visdom. Eller: Hvor byråkrati er så plagsomt som det er.
Jeg elsker RSA Animate – en gjeng med folk som lager stilige illustrasjoner av folks foredrag. Her er en til Barbara Ehrenreichs foredrag om The Secret. Det blir så mye artigere å se foredrag på denne måten:
Send den videre til folk som ikke har greid å legge fra seg The Secret-tullet ennå, eller til folk som bare liker gode presentasjoner.
…er ikke alltid google. Nei, selv om google fungerer som en blanding av kalkulator og orakel for meg, er det fortsatt Wolfram Alpha som står mitt hjerte nærest.
Wolfram Alpha er en vitenskapelig nerdesøkemotor som kan brukes til alt. Står det 350 g sukker i kakeoppskriften din og du lurer på hvor mange deciliter det er, kan du bare skrive «350 g sugar to dl» i søkefeltet på WA og få opp at det er 1,9 dl.
Hvis du lurer på hvor mye B12 det er i 100 gram kyllinglever, vet WA det også. Eller svaret på en komplisert ligning. Eller hvor mange kalorier det er i en skje 100% peanutsmør.
Jeg bruker søkemotoren fra alt til baking til budsjett og har etterhvert skjønt at de færreste vet om den. Dermed sprer jeg det videre. Alt Google ikke vet, vet Wolfram Alpha.
De har en rekke eksempler på hvordan du kan bruke søkemotoren på nettsidene sine. Ta en kikk, og få løst alle problemene du har og eventuelt måtte få. Du vil jo vite når neste solformørkelse er, ikke sant? For ikke å snakke om hvor elastisk en furuplanke er – sånn eksakt?
En del folk jeg kjenner mener at man ikke kan kombinere morsomt og sexy. Det kan ikke være porno og tøys samtidig.
Oglaf er en tegneserie som opererer i skjæringspunktet mellom hot og tull: Serien var opprinnelig tenkt som en erotisk fantasy-serie, men utviklet seg raskt til ren slapstick med mye nakne mennesker.
Siden jeg alltid har syntes at sex er veldig morsomt (jeg mener, du har to nakne mennesker som klasker kroppsdeler mot hverandre mens de stønner og brøler), er Oglaf akkurat min kopp med te.
Og siden jeg er tilhenger av å dele alt jeg liker, publiserer jeg et par av mine favoritter her. Hvis du liker det, kan du jo lese fra begynnelsen her.
Fountain of girl
Snow Queen:
Det er også en del ikke-seksuelle, som denne:
Bear:
Han er den mest intense, overivrige, humørsyke, overdådige drag queen på søtten du kan tenke deg. Han skal begynne på den mest konservative sosseskolen i hele Florida.
Der har du utgangspunktet for en av de fineste bøkene jeg har lest i det siste.
Freak Show av tidligere Club Kid og Party Monster James St. James burde være på fleres leselister.
Hovedpersonen, Billy Bloom, er kanskje den mest tilstedeværende førstepersonsfortelleren ville sagt detjeg har vært borte i.
Boken er skrevet slik Billy ville fortalt deg om det han opplever. Og siden Billy vet han er en romanfigur, oppstår artige metafiksjonsøyeblikk der hovedpersonen forteller deg at denne detaljen er «crucial to the plot».
Han påpeker også at «Hey! Nå avslørte jeg noe du kunne blitt sjokkert over! Men du leste selvfølgelig baksideteksten, du. Buuu.»
Boken er lest på en halv dag, og jeg lo så jeg fikk te i nesen underveis. Likevel er Freak Show også en alvorlig bok.
James St. James skriver hjerteskjærende overbevisende om mobbing og hatvold, om angsten som får deg til å gjemme deg i skapet under vasken og om å lete etter krefter til å fortsette å være seg selv.
En annen fin ting med Freak Show er beskrivelsen av alle antrekkene Billy setter sammen. Trodde du at du ikke var interessert i klær? Tro om igjen.
Billy limer frokostblanding i fjeset for å lage den riktige sump-monster-looken, han er Kali og Cleopatra i en og samme kjole og synes det er helt logisk å gjemme en såpeboblemaskin i parykken. Hvem vil ikke sprudle litt ekstra?
I ettertid har jeg stått foran klesskapet og tenkt: «Virrvarr, Virrvarr. Her er det for lite bling.»
Kort sagt: Du vil lese den, du også.
