Virrvarr tester Lush i juliregnet

Jeg har hatt lyst til å gå bananas i nettbutikken til Lush Norge lenge. Det er som om noen har satt seg ned og tatt for seg Virrvarr som potensiell kunde og tenkt: «Hm. Hva skal til for å gi henne skikkelig, skikkelig lyst på hud og hårpleieprodukter?» og kommet frem til Lush-konseptet.

Her er hovedgrunnene til at de gjør meg glade:

  1. De bruker ferske, vegetariske ingredienser som frukt, grønnsaker, leire, sukker og salt, rene essensielle oljer, og noen få, sikre tilsettningstoffer. Du får full innholdsfortegnelse på all kosmetikk du kjøper, samt informasjon om hva de ulike fremmedordene betyr.
  2. Ingenting er testet på dyr, selv ikke enkeltingredienser.
  3. Produktene er håndlaget av blide såpeentusiaster
  4. De er uten konserveringsmidler og så godt som fri for emballasje. De kommer enten i små papirposer eller i flasker og bokser du kan levere tilbake til butikken. Du kan også kjøpe tinnetuier for en billig penge du kan bruke på nytt og på nytt.
  5. Kosmetikken deres er rimelig. Det er ikke dyrt med femti kroner for en boks med ansiktsmaske eller søtti kroner for en krem.
  6. De tenker nytt om bad, dusj, såpe og hudlpeie. De har såper som minner om farverik gele og shampo laget av kaffe og kakao. De har balsam for huden og ansiktsmasker for tærne.
  7. Siden produktene er testet på mennesker, er de så rettet mot funksjon og reelle problemer. «For deg som alltid får masse kviser på ryggen», «For deg som alltid blir allergisk mot all såpe», «For deg som har ekstra sterk skjeggvekst på fjeset eller på leggen» Mye mer matnyttig enn kodeord som blandet problemhud.

Ok, dette ble så mye positivt tørrprat at det høres ut som om de betaler meg. Det gjør de ikke. Jeg har derimot et lønnlig håp om at noen tar poenget og gir meg masse Lushstæsj til jul ^_^

NB: Jeg er veldig bortskjemt. Jeg har allerede fått et par produkter i presang av svigers, og tenkte jeg skulle dele opplevelsen min med dere.

Jeg valgte meg to produkter – et jeg trenger og et for the lolz:

Det jeg trengte var Mask of Magnaminty – en blanding av ansiktsmaske og peeling for dyprens av fjes, hals og nakke. Jeg kunne sikkert kjøpt en ren skrubbekrem, men det er gøy med ansiktsmaske, og reklameteksten lovet meg at den skulle få meg ren selv om jeg hadde løpt maraton i kaninkostyme, så da var jeg solgt.

Lush ansiktsmaske

Masken er laget av porselensleire, malte bønner, kjempenattlysfrø, honning, peppermynte og ringblomstolje, ser ut som lysegrønn, knudrete leire og lukter det frisk pust-spray smaker. Greia er at du skal smøre den i fjeset, vente til den tørker og vaske den av med skrubbende sirkelbevegelser.

Jeg så ut som en klisjé med ansikstmasken på, og Mr. Jackson ble overbegeistret og tilbød seg til å skjære opp agurksikver jeg kunne ha over øynene i tillegg. Peppermynten kald-brant i fjeset på en god måte og tørkeprosessen tok omtrent et kvarter. Skrubbejobben gikk forbausende greit. Leiremasken gikk av uten problemer.

Resultatet? Minten og skrubben gjorde at jeg følte meg veldig fresh, selv om det ikke ble det glatt-glatte resultatet mange parfymeriprodukter etterlater seg. Derimot er jeg helt kvise og ansiktsfett-fri tre dager etter at jeg brukte den, og det er ny rekord for meg.

Moroproduktet ble en badebombe – en veldig rosa badebombe. Think Pink lovet å være en dyprosa badeopplevelse med nesten narkotisk vaniljeduft. Jeg har en forkjærlighet for knallrosa og badekarbesøk, så dette virket som min potensielle bestevenn.

Rosa badebombe lush

Både og, viste det seg. Ballen jeg fikk i posten viste seg å være i overkant mer smuldrete og i underkant mindre rosa enn bildet viste. «Jaja», tenkte jeg. «Den skal jo bare løse seg opp i vann uansett.» Jeg tappet i badekaret, slapp bomben oppi og klappet engasjert i hendene mens den freste rundt og farvet alt Hello Kitty-knæsj. I tillegg drysset den hjerte og blomsterkonfetti overalt i badevannet. Jeg var frelst et øyeblikk, før jeg skjønte at denne vanilje og lavendellukten som visstnok skulle være halve opplevelsen faktisk uteble.

Jeg lurer på om jeg fikk en litt tristere badebombe enn gjennomsnittet, siden ansiktsmasken faktisk både så ut og luktet nøyaktig som beskrevet. Nå skal det sies at badeopplevelsen ikke var bortkastet: Jeg hadde fremdeles et sjokkrosa badekar fullt av hjertekonfetti. Det var bare ingen duft.

Uansett – nå har du også hørt om Lush. Er du så heldig og bor i Trondheim, kan du gå i Lushbutikken og kjøpe over disk. Bestillingen vår var i posten etter halvannet døgn, så nettbutikken er også ganske kjappe. Det er mulig jeg publiserer flere produktanmeldelser fra dem etterhvert som jeg prøver nye ting. Jeg liker å skrive hva jeg synes om ting, har jeg funnet ut (c:

Lørdagsnerding og lesetips

Det er lørdag. Mr. Jackson og jeg liker å bruke lørdagskveldene på nerding. Popcorn og vitenskaplige foredrag, ispedd en god dose Star Trek-episoder, der har du ekteskapet mitt. Jeg tenkte jeg skulle dele litt lørdagsnerdig med dere, slik at du også kan tilbringe helgen foran datamaskinen.

  1. Gretha Christina: A Skeptic’s View of Sexual Transcendence: Dette er ikke et angrep på mer åndelige måter å se på seksualitet, det er en hyllest til sex fra et evolusjonært synspunkt. Fordi naturen ikke trenger noe overnaturlig for å være fantastisk.
  2. Evolution, religion, schizophrenia and the schizotypal personality – et foredrag av Standford-professor Robert Sapolsky. Mannen snakker om psykiske lidelser fra et evolusjonært perspektiv, og trekker sammenhengen mellom dem og religion for å forklare hvorfor de ikke er har forsvunnet i det naturlige utvalget. Foredraget er halvannet time langt, men underholdende og morsomt å følge med på. http://blip.tv/play/AYGHoAKXoHo
  3. Mer Gretha Christina: My vision for a sexual world: Et annet fint essay som trekker en analogi mellom sex og musikk. Ingen perfekt sammenligning, men en fin visjon for et annerledes syn på seksualitet.
  4. Dan Ariely: Are we in control of our own decisions? TEDforedrag fra adferdsøkomom om irrasjonell oppførsel og hvordan vi fatter avgjørelser på bakgrunn av alt annet enn fornuft:
    http://video.ted.com/assets/player/swf/EmbedPlayer.swf
  5. Dan Ariely har også et annet TED-foredrag som heter «Buggy Moral Code» som er verdt en kikk: http://video.ted.com/assets/player/swf/EmbedPlayer.swf
  6. Øystein Elgarøy: Litt om ingenting og fysikkens lover Jeg er alltid litt bitter over den dårlige fysikkundervisningen jeg fikk på skolen når jeg leser Elgarøys kommentarer, og jeg får et overveldende behov for å ta opp realfagene igjen. Dette er en kort kommentar om naturlover, og hvorfor ordet naturlov er ganske misvisende.
  7. Har du tatt de svenske Humanisternas «Hvor religiøs er du?»-test? Syltegeek går gjennom testen og viser hvorfor Humanisterna har en veldig snever religionsdefinisjon. Jeg er ikke religiøs selv, men Syltegeek sin gjennomgang peker på hvordan de fleste av oss setter likhetstegn mellom religion og de store verdensreligionene. Alle former for nyansering gjør meg i humør.
  8. Jakob Nielsen: Banner Blindness: Old and New Findings Om hvorfor reklamebannere og alt som ser ut som reklamebannere er usynlige for de som besøker nettsiden din, og hvorfor den typen reklame som fungerer mest på nett er den mest uetiske sorten.

God helg!

Falne prinsesser

Da Dina Goldstein sine døtre ble revet med av Disneyprinsessebølgen, lagde kunstermammaen et motsvar: En fotoserie av eventyrprinsesser hvis historier ikke endte «happily ever after». Hun bruker figurer alle jenter på min alder har et forhold til og forteller nye historier ved hjelp av bilder. Noe av det artigste er hvor presist hun gjenskaper Disneyfigurene. I tillegg har hun også lagt ved et par Grimm-prinsesser, som Rapunzel.

Askepott:

cinderella

Jasmine:

jasmine

Rapunzel:

rapunzel

Snøhvit:

snowwhite1

Jeg har lest Song for Eirabu

Jeg har fulgt boka til Avil fra den var en bitteliten kul på bloggmagen hennes. Nå ligger den på bordet ved siden av meg og er en fullvokst roman med smussomslag og stive permer. Den er blitt proff. Den er blitt pen.

songforeirabu

Den har fått kart og illustrasjoner som gir meg følelsen av fantasysommer. Jeg kjenner den usynlige broen mellom det å lese Song for Eirabu sommeren 2009 og det å lese Ringenes Herre sommeren 2001 sitre litt mens jeg skriver.

Jeg skal være helt ærlig: Jeg har hørt Avil lese opp fra boka flere ganger før jeg leste den selv. Jeg har lest utdrag på bloggen hennes, jeg har fått prøvesmake teksten før jeg fikk lese hele boka. Og jeg har ikke vært 100% overbevist.

Språket har vært vakkert, bildene har vært vakre, men de har ikke vekket suget i meg. Jeg har vært bekymret for at den litt sagastilaktige nynorsken manglet det vi forfatterspirer liker å kalle «hook» – kroken som skal hale deg inn i teksten.

Etter å ha lest sammenhengende i halvannet døgn, kan jeg konkludere med at jeg har bekymret meg unødig: Tre sider ute i boken hadde jeg glemt at det var Avil sin bok jeg leste, glemt at det var en bok jeg leste og gikk over til å engasjere meg helhjertet i personene og Eirabu. Jeg har lest boka i ett strekk og bare tatt pause for å sove.

Jeg elsker spoilers, men Avil hater dem, så jeg kommer ikke til å gi dere et sammendrag av boken her, siden det er hennes bok og jeg er en snill leser som tross alt kjenner forfatteren.

Derimot har jeg tenkt å skrive litt om hva det er som gjør boka generelt:

Song for Eirabu er første bind i en fantasyserie basert på norrøne myter. Boka er skrevet på så deilig nynorsk at jeg nesten ble lurt til å bytte målform i løpet av lesningen. Nynorsken kan være en barriere for noen, men en barriere du blir litt rikere av å krysse. Jeg har slått opp og lært flere nye ord i løpet av det siste døgnet, som skjor, eller skjære, som fuglen heter her på østlandet.

Boka handler om skjebne, krig, storpolitikk og verdens undergang, men å oppsummere det slik blir for snevert. Det som driver boka fremover er ikke de spennende hendelsene, men relasjonene mellom personene. Hovedpersoner som biroller er fullverdige deltagere i historien, mangfoldige personligheter med redsler, håp, drømmer og kvaliteter.

Siden fortellervinklingen skifter gjennom historien, får vi bli kjent med figuerene fra mange slags vinkler: Faren til Ragna er ikke den samme personen for søsteren til Ragna. Prinsessen i Syrren sitt syn på kongen i Syrren gir oss et ganske annet bilde av hvem han er enn vi får når kongen er i fortellingens sentrum. Som leser blir du kjent med personene og begynner å bry deg om dem. Menneskene puster og har liv i Song for Eirabu og selv de mest motbydelige og slemme er rørende og forståelige.

Menneskeskildringene er bokas vannmerke, det er det som skiller den fra en orginal idé og et spennende plot og litteratur som blir sittende i deg etter at du har lest ferdig. De fleste fantasybøker oppsummeres som «kampen mellom det gode og det onde», men jeg vil ikke si at det er hovedtemaet i boka: «Kampen mellom forutsetninger og fri vilje» er kanskje nærmere?

Uansett: Song for Eirabu er helstøpt: Du tror på verdenen, tror på menneskene og rives med i alt fra krigsskildringer til de nære, personlige relasjonene. Språket flyter og personene puster. Kartet binder fortellingen sammen, men du trenger bare slå opp de første søtti sidene. Etterpå er du lommekjent i Eirabu.

Noe av det jeg liker best, er Avil (eller Kristine Tofte, om du vil), sin variant av tusser, byttinger, alver og guder. Det er ofte de samme folkeslagene som går igjen i fantasyromaner, og alver og dverger er på mange måter blitt arketyper innen sjangeren. I Song for Eirabu er alvene ulver og dvergene syngende, meditative smeder i fjellet. Jeg har ofte tenkt at «Darn, hvorfor er det ingen som skriver inn tusser og byttinger i bøker?» og nå har Avil gjort det.

Det er mulig dette begynner å nærme seg skamros, men den kritiske litteraturviteren i magen finner ikke noe å sette fingeren på. Tvert i mot, jeg er bare i humør til én ting: Å tegne hovedpersonene i boka. Lage litt skikkelig fan-art mens jeg venter på at Avil skal skrive neste bok.

SerendipityCat har også skrevet om boka. Bildet over er stjålet fra henne.

Curly skriver bok om mobbing: Mitt bidrag

Jeg liker at bøker blir til i bloggerby. Vi er et sted der folk snakker sammen, setter sin egen dagsorden og diskuterer ting vi synes folk burde diskutere, og sånt kan det bli gode bokkonsept ut av. Curly fra A Curly Life har satt i gang et skriveprosjekt som heter «Den store mobbeboka for voksne».

Hun står også bak Erfaringsbloggen, en samleblogg for pårørende til rusmisbrukere. Målet er, i følge forfatteren selv, å gi mobberne og mobbeofferene en sterk stemme som løfter både viten og diskusjoner om mobbing opp på et plan som bidrar til innsikt og varig endring. Hun har laget en egen blogg der vi kan følge skriveprosessen hennes hele veien.

Noe av det Curly ønsker seg fra alle oss lesere og medbloggere er tekster og personlige historier, anonyme eller under fullt navn. Du trenger ikke å ha vært mobber eller mobbet for å delta; foreldre, kjærester, lærere, arbeidsgivere og andre som har vært pårørende oppfordres også til å skrive.

Jeg ble svært engasjert første gang Curly og jeg diskuterte prosjektet og bestemte meg for å bidra med en tekst. Det var skumlere å skrive enn jeg hadde trodd. Som du kanskje har merket, har jeg skrevet lite eller ingenting om mobbing her på bloggen.

Jeg er litt usikker på hvorfor. Jeg har tenkt at det ville høres sytete ut. At det ikke passet seg. At mobbing var et sånt privat, ekkelt problem på lik linje med forstoppelse og underlivssopp. Okei, jeg er uærlig her. Jeg ville heller skrevet et innlegg om forstoppelse eller underlivssopp, enn et innlegg om mobbing.

Nå har jeg en slags lakmustest på dette med tekster og relevans: Hvis en tekst kjennes skremmende og umulig å skrive, er den antageligvis viktig for flere enn meg. Curly har overbevist meg om hvor viktig det er å gi mobbingen et ansikt, å fjerne det klamme offerstempelet ved mobbingen. Jeg skammer meg over den tiden i livet mitt da jeg var den svake. Jeg vet det ikke er grunn til det.

Såh. Here goes. Min tekst. Min mobbehistorie. Mitt bidrag til Curlys bok. Dette er den uredigerte versjonen, Curly står fri til å klippe og lime som hun vil. Bidra, du også.

Forseglet:

«Jeg legger meg ikke opp i jenteproblemer», pleide barneskolelæreren min å si.

Når jeg henger opp jakken min på en knagg, går alle jentene bort og flytter alle jakkene sine én knagg bort fra min, slik at det blir luft mellom mitt og deres. Hvis noen er nær meg i friminuttet, må de kaste vanten sin i søpla. Hvis noen skal være ekle mot en kamerat, tar de luen hans og gnir den i ansiktet mitt.

Da skjærer alle grimaser og stakkaren som har fått Ida-lus på luen holder den på strak arm mellom tommel og pekefinger. «Ikke vær så…Ida.» De bruker navnet mitt som skjellsord. Jeg hører dem krangle, jeg vet at de vet jeg hører på. De bygger opp fornærmelsene av hverandre som en perfekt sonett: «Drittunge! Gorilla vrengtryne! Fitte! Hore! IDA!» Den som blir kalt Ida taper alltid. Ida er verst.

«Jeg skjønner ikke hva som går av deg!» sa barneskolelæreren min. «Du eier ikke sosial intelligens!» Jentene i klassen hadde samlet sammen alle bursdagsgaver de hadde fått av meg opp gjennom årene og gitt dem tilbake. Esken stod på pulten min da jeg kom inn i timen. Den var full av Barbiedukker, glansbilder, viskelær og farveblyanter.

«Du trenger ikke gi oss tilbake noe av det du har fått av oss. Alt du har tatt i har blitt ødelagt.» lød beskjeden. Da jeg satt sammenkrøpet i en krok i gangen og gråt så det ljomet stod de rundt og så spørrende på meg. «Hva skjer her?» spurte barneskolelæreren min. «Aner ikke,» sa jentene. «Vi prøvde bare å hjelpe. Du vet hvordan hun er.»

Jeg vet hvordan jeg er. Jeg lærte å lese da jeg var to år. I løpet av førsteklasse pløyde jeg Snorres Kongesaga, Charles Dickens samlede verker, lærte meg å regne ligninger med utgangspunkt i en gammel lærebok jeg fant hos farfar og pugget alle verdens flagg og hovedsteder. I løpet av skoletiden min var det aldri noen lærer som sa til meg at jeg var flink.

Jeg var bare brysom. «Du snakker for mye i timen. Du skriver for lange stiler. Du regner ut mattebøkene for fort.» Steinerskolelærerne var enda mer nådeløse: «Du har en kald, sjelløs, kunnskapshungrig side. Du må dyrke frem den varme Ida, ikke den overlegne Ida.» At jeg muligens var en teskje talentfull, skjønte jeg ikke før på universitetet en gang.

Jeg var alltid schvær. Ikke tjukk, selv om jeg trodde alle former for «stor» var det samme som tjukk. Jeg var bare høyere, og jeg kom i puberteten mye tidligere enn alle andre. Jeg gikk på barneskolen, var 165 høy og hadde pupper nok til å fylle en stor C-cup. Typisk tjukk.

Jeg fikk mensen da jeg var ti. En av jentene i klassen fant det ut og skrev «Ida har mensen» på veggen med sprittusj. Jeg fikk et langt, unnskyldende brev fra henne i begynnelsen av åttende klasse. Da hadde hun fått mensen selv. Pinlig.

Jeg var klønete, mer enn klønete. Jeg hadde svake ankler, nedsatt grovmotorikk, dårlig balanse, var plattfot og krumrygget (jeg var så schvær) og snublet for hver tiende meter. Jeg lærte å sykle i 2003, sammen med kjæresten min, et sted ingen så meg. Jeg var ti år, hadde trusen full av Saba Selfsit og sykkel med støttehjul. Gym var mitt private helvete. Når livet går meg imot tenker jeg alltid: «Men jeg skal aldri ha gym mer i hele mitt liv!»

De sa at Steinerskolen var bra for barn som ble mobbet på offentlig. Det var det ikke for meg. Der fikk jeg både gutteproblemer og jenteproblemer, og gutteproblemer betyr som kjent fysisk vold. Et par av lærerne mobbet meg også, gymlæreren spesielt.

«Dåkker tar ikkje armhevinga med knærne i, med mindre dåkk e så tjokk og lat som ho Ida!» «Ka e det du har gjort med håret ditt? Det e jo heilt forjævlig! Æ må få lov til å si at du sjå støgg ut når du sjår støgg ut?» Hele klassen stod rundt og hørte på. Som om ikke det stakkars håret hadde fått nok pepper allerede.

På Steinerskolen var det viktig med kule klær. Jeg skriver «kule klær», fordi det var den våte drømmen min gjennom mange år. «En dag skal jeg bli stor og å ha kule klær.» Så skjønte jeg at trikset når man ikke hadde råd til dyre merker og bare gikk i arvetøy uansett, var å kle seg frikete.

Bedre å være rar med vilje enn å bare være feil i klær mamma syntes var fine. Likevel var det et par år da jeg trippet rundt i kordfløyelsbukser og kåpe mens alle andre så ut som marsvin med platåsko og nylondress. 2000 var et fint år fashionmessig.

Steinerbarna var mer aggressive. Jeg kunne gå ut av klasserommet for så å bli overfalt av en gjeng i gangen. «Ugly woman, walking down the street! Ugly woman I would not like to meet! I can’t believe it! Your not the truth! No one can look as bad as you! MERCY!»

Noen ganger ringte de hjem til meg. De spurte foreldrene mine sukkersøtt om de kunne få snakke med Ida. Så glad jeg var da jeg hørte det var telefon til meg! Kanskje noen ville at jeg skulle være med dem hjem? Være med dem på kino? Kanskje det var Julie, hun hadde smilt til meg et friminutt og snakket et par setninger med meg, kanskje det var Camilla…

Når jeg tok telefonen, kunne jeg høre at det var mange på den andre siden av linja. De hadde telefonenpå høyttaler. «Hei, Ida! Vi har en liten klassefest her, vi. Beklager at vi ikke inviterte deg, altså, men du ville bare ødelagt. No offence.»

Fnising i bakgrunnen. Jeg hører Julie og Camilla si «Heeei, Idahahaha!» «Men vi lurte å en ting, skjønner du: Hvorfor har du ikke tatt livet av deg ennå? Jeg mener – det er jo ingen grunn til at du skulle være i live, det ville vel vært bedre for deg om du gikk og hang deg? Neinei, ikke legg på!» Latterbrøl.

Etter en sånn telefonsamtale kunne de være stille lenge. Jeg gikk gjennom skolegården på nåler, jeg sa ikke noe til noen på dagevis, forseglet meg selv, kjente ikke igjen stemmen min om jeg måtte svare på noe en lærer spurte meg om.

Så kunne de plutselig slå til igjen: Jeg sto oppe i skogen bak skolen og ventet på at friminuttet skulle ta slutt. Da kom det plutselig løpende en skokk med folk fra klassen, og to av guttene slang meg opp mot nærmeste trestamme.

«Hater du Tomas? HATER DU TOMAS?» hylte jentene. Tomas, sjefsmobber og igangsetter bykset på meg og slo meg i magen og i ansiktet. «HATER DU MEG, ELLER? HATER DU MEG?» Stemmen min sviktet.

«Jeg…jeg…vet ikke hva du snakker om?» Triumferende dro han frem skoledagboken min. Jeg hadde etterlatt den nederst i ryggsekken. «Elsker: Ingen. Hater: Tomas. SE!» Dum som jeg var, hadde jeg fylt ut en side om meg selv. «Hva mer står det? Hva mer står det?» Jeg lukket øynene, forseglet kokongen fullstendig.

Jeg var ubrukelig. Jeg var motbydelig. Jeg var fortapt. Jeg ble mobbet på den første skolen jeg gikk på. Jeg ble mobbet på den andre skolen jeg gikk på. Det første selvmordsforsøket fant sted i slutten av sjetteklasse. Ingen fikk vite noe. De andre fant sted med ujevne mellomrom.

Når de voksne grep inn, føltes det som om de gjorde det av plikt, ikke av omsorg. Litt sånn «Ida, da. Nå har du klaget så mye igjen at jeg blir nødt til å snakke med et par folk i klassen.» Det var aldri noe opplegg, mobbingen fikk aldri konsekvenser, mobbernes foreldre ble aldri koblet inn, mine foreldre ble aldri koblet inn. Det var meg mot en massiv vegg av ondskapsfulle medelever, med et og annet mellomspill som het «Fy, sånn får dere ikke gjøre» uten oppfølging.

Resultatet ble at fra jeg var syv til jeg var femten levde jeg alene, på innsiden, bak ansiktet, uten stemme. Jeg diktet opp venner. Jeg skrev venner. Jeg snakket til venner som ikke var der. Jeg falt gjennom hull i asfalten i skolegården og ned i hemmelige verdener der jeg var trygg.

Jeg svevde rundt i det drømmelandet i flere måneder av gangen. Jeg husker skoleår som mest av alt var skygger, skygger av dager jeg gjemte meg på loft, i kjellere, dager jeg fløt over linoleumen og aldri var til stede, vattdager som dempet alt annet enn de plutselige stikkene fra de andre.

Det er langt unna nå. I årene som fulgte har det hendt at gamle klassekamerater ringer meg opp midt på natten. De er fulle. De vil snakke. «Unnskyld» lyder refrenget. «Unnskyld.» Jeg har tilgitt dem for lenge siden.

Lærerne, derimot. De var voksne. De hadde ansvar.

De har aldri bedt om unnskyldning.

Blogganbefalinger og fine bilder

Siden det er søndag, siden jeg har spist mitt første måltid med hel, ikke-most mat på halvannen uke og siden Internet til syvende og sist handler om å dele:

Blogginnlegg du bør få med deg:


Fine nerdeting:

LCDskjerm-postkort:

LCDskjerm-postkort

Delete-hviskelær:

Delete-hviskelær

Stephen Hawkings-legofigur:

Stephen Hawkin legofigur

Små bilder som oppsumerer mitt livssyn: (Oo, så pretensiøst)

Rødt lys betyr «Stopp! Fare!» Rødt hjertelys betyr «Ikke gå ut i veien og bli most, for folk er glad i deg og livet er fint!» Mmm.

Trafikklyshjerte

Kunne ikke sagt det bedre selv:

Masturbasjon- en oppfordring

Og alt blir bedre med en klem. Alt blir enda bedre med en gruppeklem. Osv:

Fugleklem

Sjekk ut vi.sualize-profilen min for å finne ut hvor bildene er fra. Nerdegreiene får man kjøpt, til og med.

Blogger du bør hilse på

Le Love: bilder av kjærlighet og forelskelse. Hjerteknusende. Tåkrøllende. Godt.

Bilde av forelsket par

Vegan YumYum: Selv om du elsker biff og bacon er dette den lekreste og mest kreative matbloggen i gata. Hva med Mojito-muffins? Oppskrift på hjemmelaget grønnsaksbuljong? YumYum har det og mere til.

Grønnsaksbuljong


FMylife:
Glem PostSecret – FMylife har alt du savnet av såre, morsomme, velfortjente og pinlige historier og den oppdateres hele tiden. Hva sender folk inn? Små, korte beskrivelser av episoder i livet deres som var skikkelig ille. Alle avslutter med FML- Fuck My Life. For eksempel:

Today, I was sitting in class and I fell asleep during the lesson. I was wearing sweatpants and had an erection. My teacher came up to me and grabbed my penis. She thought it was my phone. FML

Today, my boyfriend told me he couldn’t hang out with me because he felt really sick. I went to his house anyway to surprise him with homemade soup. I walk in to his room only to find him hooking up with my sister. She can’t drive, our mom drove her there. FML

Today, my girlfriend dumped me proclaiming she wanted someone more like her «Edward». I asked her who Edward was. She held up a copy her «Twilight» book. She was talking about a fictional vampire. FML


Passive-aggressive notes:
Jeg fant denne brønnen av visdom via Dodofuglen
. Bloggen samler på lapper folk henger opp som beskjed til kolleger, naboer og tilsvarende med beskjed om å rydde opp etter seg eller sette ting tilbake på plass. Så mange fine, sinte brev, lapper og eposter:

Except Graham

Tygg maten bedre

Da regner jeg med å ha matet noen RSS-lesere (c;