Jeg vant Den Gyldne Q. Jeg vant Esquils-hjemmelagde-elitistiske-interne-lite-representative kåring av «Norges beste blogger». Uansett om den ikke representerer hele blogger-øyriket burde en sånn positiv tilbakemelding være et høydare.

Jeg burde vært glad. Ja, jeg fikk sommerfugler i magen av nominasjonsrunden, jeg ble glad for alle de pene kommentarer. Nå er jeg bare svimmel og kvalm, så dette blir verdens dårligste takketale.

Jeg blir glad av veldig mange ting. Jeg kan ikke kjøre bergensbanen uten å gå i ekstase av fjell med snø på. «Fjell-fjell-fjell-fjell-tooooog! Stooore fjell!» synger jeg. Like entusiastisk hver eneste gang, til Mr. Jacksons store ergrelse. Jeg går i Star Wars-trance når vi kjører forbi Finse. Jeg tror jeg ser Han Solo grave snøhule mellom alle de nedsnødde små hyttene.

Jeg blir glad av farvekritt og soyamelk og av å plukke sopp i skogen. Jeg blir lykkelig av vannliljer, syriner og lønneblader som plutselig blir knallrøde i slutten av september. Det er plass til så mye lykke i brystet mitt.

Men jeg ble ikke glad av å vinne denne kåringen, og det skremmer meg. Siden jeg ikke klarer å feike «Hoppsan-hurra-hurra!» til dere, må jeg bli litt intim istedet. Here goes:

Hodet mitt er delt i en rasjonell og en emosjonell del. Den emosjonelle delen er overbevist om én ting: At jeg er den mest forferdelige personen i hele verden. Utkrøpent uspiselig. Dum. Slem. Og skyld i alt som er galt noen sinne. Den rasjonelle delen av hodet mitt vet at dette muligens er litt…usynkronisert med virkeligheten.

Dermed leter tenke-delen av hodet etter bevis på at følelsesdelen tar feil. Den rasjonelle delen har nemlig fått med seg at den emosjonelle delen er psykisk syk, og ikke til å stole på. De to delene av hodet ender dermed opp i spennende rettsaker om hva som er Sannheten om Virrvarr. De kan se slik ut:

Føle-Virrvarr: Jeg kan ikke skrive.

Tenke-Virrvarr: Du gjør det hele tiden. Det er en indikasjon på at du er flink til det.

Føle-Virrvarr: Jeg kan ikke skrive.

Tenke-Virrvarr: Spartacus Forlag vil utgi boken din. Det er en indikasjon på at du kan skrive.

Føle-Virrvarr: Jeg kan ikke skrive.

Tenke-Virrvarr: Du kom inn på Forfatterstudiet i Bø på grunn av tekster du skrev. Det er en indikasjon på at du er flink til å skrive.

Føle-Virrvarr: Jeg kan ikke skrive.

På en side er selvfølelsen min avhengig av ekstern bekreftelse for å ikke implodere. På den andre siden er jeg like flink til å forholde meg til positiv respons som en sil er til å være vannbøtte.

Derfor blir denne «Gratulerer – her er en premie!»-greia veldig vanskelig for meg å takle. Den rasjonelle delen av hodet mitt skjønner at dette er et øyeblikk for seiersdans, selvtilfreds glising, jubling og takketaler.

Problemet er at Føle-Virrvarr fremdeles sier «Du suger. Bloggen suger. Ingen liker deg. Og nå som du har vunnet en premie, kommer alle til å synes at du er en overlegen viktigper i tillegg. Du suger.» og førsteplassen blir en påminnelse om hvor mye jeg egentlig sliter. Fordi jeg skjønner at jeg er ganske på bærtur når jeg føler meg som verdens minste lort i verdens største potte samtidig som jeg får positiv oppmerksomhet av en annen verden. Det er en påminnelse om at det sorte hullet jeg har inne i meg ikke kan fylles av andres ros, men av min egen trygghet.

Bare så det er sagt: Jeg får utrolig mye ut av å skrive denne bloggen. Jeg setter pris på alle kommentarene dere skriver. Jeg er helt lamslått av alle de hyggelige kommentarene, stemmene og utspillene om meg på bloggen til Esquil. Tusen takk. Jeg vet ikke hva mer jeg skal si. Jeg møtte meg selv i døra nå.

Edit:
Mr. Jackson lagde denne fine kuen til meg: