Akkurat nå…

skal jeg skrive masse. Skrive masse som ikke er blogg.

Jeg skal holde innledning i Tønsberg på lørdag om marxisme, og jeg skal ha klart 10 kB (lol) med tekst til en artikkel om hvorfor det er kommunisme å dele mp3-filer og hvordan utviklingen i teknologien fører til utvikling av sammfunsformene.

Jeg føler jeg omgås for mange nerder når jeg får vite hvor mye jeg skal skrive målt i antall kB ren tekst. Artikkelen skal til Rødt! og jeg skal skrive den sammen med Wilhelm. Ergo kommer jeg ikke til å oppdatere på en liten stund. Plikten kaller osv.

Ellers har jeg satt meg et mål om å skrive ca 400 ord om dagen, minst. Bare for å holde skriveferdigheten i gang. Dette kommer nok også bloggen til å nyte godt av. Hvis jeg klarer å holde mine egne mål, da (c;

Det mest provoserene med meg – en avsløring, og ett debattinnlegg

Det er egentlig ganske mye med meg, min person og mine meninger som folk av ymse slag lar seg provosere av. Søstrene mine lar seg jevnlig irritere over at jeg ikke napper øyenbrynene mine eller gidder å barbere meg under armene. I ulike sammenhenger er det å være feminist, kommunist eller rett og slett RV-er utrolig provoserende. Tanter, medstudenter og folk man treffer på fest klikker gjerne av overnevnte. Og selv innenfor RV og RU blir folk stadig vekk provosert over at jeg er Akp’er. Ganske så greit. Noen meninger koster litt sosial stigma.

Noe annet som lett provoserer, er det at jeg er kristen. I følge Mimir er jeg «kristenkader fra Fredrikstad»; det er noe folk biter seg merke i. Noe som mine bedehus-kusiner synes det er det mest naturlige i verden, provoserer partikameratene. Det er greit, sånn skal det være. Bedehus-kusinene liker ikke commie-biten, kommunistene liker ikke kristenbiten. Det er litt orden i sakene.

Likevel er jeg noe som Nesten Alle blir mektig provosert over i de fleste sammenhenger, og som kanskje er noe av det mest stigmatiserte jeg smykker meg med til daglig: Jeg er avholds. Jeg drikker ikke alkohol.

«Er du gravid?» «Går du på antibiotika? Det var før du ikke kunne drikke under kur, vettu!» «Du kan jo bare ta én øl?» «Skal du kjøre, eller?» «DRIKKER du ikke?» «Vel, ok for meg at du ikke drikker, altså, men jeg drikker så mye jeg vil så ikke klag! Jeg TAKLER ikke moralister!» «Vel, jeg har det gøy, jeg!» And so on, and so on. Her er bedehustanter, søsken, medstudenter og partikamerater enige med den jevne Morten Meningsløs jeg treffer på fest. Det er farlig provoserende å drikke brus på utesteder når alle andre drikker øl. Det å være edru pådrar meg langt med dritt enn det å være kristen, kommunist, usminket og feminist til sammen. De gangene jeg har gått i minkpels sammen med dyrevernere bare på faen får jeg mindre kritikk. (Ja, jeg har en gammel minkpels. Ikke spør)

Jeg vil få utbasunere dette én gang for alle. Jeg har det ikke kjedelig selv om jeg ikke er full. Jeg forakter ikke deg selv om jeg drikker brus og du øl. Får du dårlig samvittighet og blir sur av at jeg er ute på byen og drikker farris, ligger problemet hos deg, ikke hos meg. Jeg har det helt fint, til og med hyggelig så lenge ikke folk spyr, klår eller brøler for mye. Jeg bare drikker ikke. Hvorfor er det så sjokkerende? Det er ingen som rynker på nesa av den jevne ikke-røyker når de ikke vil bli med ut og ta en sigg? Ingen som setter øynene i deg og spør intimt, litt anklagende og gravenalvorlig: «Hvorfor røyker ikke du?»

Jeg skulle ønske jeg ble behandlet som en ikke-røyker når jeg gikk ut i helgen sammen med en masse folk jeg ikke kjenner kjempegodt etter en konferanse. Jeg skulle ønske at dere som dyttet øl på meg, kom med teite kommentarer og tok meg til side for å hviske meg unnskyldene i øret om det var en spesiell grunn til at jeg ikke drakk ikke hadde dette som den naturlige refleksen deres.

Dagsavisen har de siste dagene skrevet om hvordan nordmenns alkoholforbruk hindrer integrering. Hvordan ungdom med muslimsk bakgrunn er helt integrert hele barneskolen, og deler av ungdomskolen, til de blir så gamle at fyllefester er den naturlige sosisiale omgangsformen. Dette fortsetter hele det voksne livet, og er grunn nummer 1 til at innvandrere først og fremst omgås andre innvandrere med samme bakgrunn.

17. mai, julebord, bli kjent-fester, universitetets fadderordning- alt sammen virker veldig ekskluderende. Nordmenn bonder ved å drikke. Dermed havner innvandrerne våre i samme skvisen som jeg gjør når jeg er ute, bare verre. Det å gå på fylla blir nesten påkrevd for å være skikkelig norsk. Du blir fanget mellom to kulturer, to måter å være sosial på.

Det snakkes stadig om hijab i forhold til integrering, og mange oppfordrer innvandrermiljøene til å ta debatten. Vi som nordmenn må diskutere den ekskluderende alkohol-kulturen vår; en sosial omgangsform som utestenger dem som ikke har vår kristne, hvite kulturbakgrunn. Jeg var på fest i Cairo der folk danset som gale hele natten uten å drikke annet enn te og vann. Her har vi noe å lære. Jeg hadde synes det var fryktelig moro å gå ut for å danse på byen uten at dassen var spydd ned og folk slitsomme. Her har vesten masse å lære av islam- how to party whitout fighting, throwing up and getting a hang-over. Rett og slett.

– Fred ut.

Kvinnekonferanse

Jeg sniker meg avsted på kvinnekonferanse denne helgen, sammen med masse RV, RU og Akp-damer fra hele landet. Det blir gøy^^

Eksamen er over, jeg har søkt på nye emner til høsten og laget julekalender(ifølge Mari en pulekalender :P)med små dikt med oppskrifter på koselige ting å gjøre hver dag til min kjære mann. Det er desember, jeg har fri og verden er best. Eller som det heter på godt norsk: yay!

Fisker og baby-svømming

Det er kommet en ny versjon av SimAquarium– min elskede fiskespill! I den nye utgaven kan du gi fiskene dine viagra hvis de puler for sakte, mate dem og pleie dem som en annen tamagotchi. Soo nice!

Ellers?

Jeg har fått jobb på en babysvømmingssenter. Har du en unge du vil bade, kan du gjøre det på jobben min. Veldig fint. Gratis reklame til dem her

Eksamen i overimorgen, alt for nå

Liste!

Jeg har knabbet denne listen fra Ingrid B

Hvor bor du:
Oslo, Ullevål
 
Hvilke bok holder du på med nå?
Don Quijote. Fordi jeg har eksamen. Og American Gods av Neil Gaiman. Fordi jeg må trøste meg litt når jeg har eksamen.
 
Hvilke motiv har du på musmatta di??
 
Jeg sitter mest på lap-topen. Ellers har jeg en med rettskrivningsregler fra Riksmålsforbundet.
 
Hva er ditt favorittselskapsspill??
Åh- jeg kan veldig mange!Hm. Alle mimie-leker og teatersport-ting er gøy,da. Og quizz ^^
 
Hva er din favorittduft??
Syriner som blomstrer. Og Danny, på generell basis (c;
 
Hva er din verste duft??
Svovel.
 
Hva er din favorittlyd??
Regn mot tak og vinduer.
 
Verste følelsen i verden??
Dårlig samvittighet, med skuffelse på god nummer to.
 
Hva er det første du tenker på når du står opp??
«Hm…hvor mye lenger kan jeg sove?…*gjesp*»
 
Favorittfarge.
Gylden. Sånn flytende honningfarve.
 
Hvor mange signaler går det før du svarer når telefonen ringer?
Lenge. Jeg har den alltid på andre siden av huset, i bunnen av veska ol. Jeg ringer alltid opp.
 
Hva skal ditt barn hete??
Ronja, Lotte eller Ellinor om det blir jente. Egentlig liker jeg sprø, belastede navn som Medea, men jeg unner ikke ungen det på ordentlig. Guttenavn? Jeg liker Gabriel, men mannen jeg eventuelt skal ha barn med nekter. Han liker Hans. Så vi får se (c;
 
Hva betyr mest her i livet?
Å skape nye, fine ting og organisere for å forandre de tingene som ikke fungerer. Samvær med dem jeg er glad i.
 
Hva er din favorittmat?
Elsker indisk mat. Ellers er jeg svak for alle skarpe oster, honning, krydder, oliven- masse råvarer.
 
Sjokolade eller vanilje?
Eh- jeg tåler ikke sukker, så dette er litt sære valgmuligheter. Men sjokolade er best.
 
Liker du å kjøre fort??
Nei. Hater det. Skummelt.
 
Sover du med kosedyr?
Nei, mannen jeg har oppi senga bare sparker dem ut.
 
Hva var din første bil??
Har ikke bil, kan ikke kjøre bli. Men har hatt en skikkelig fet tråbil en gang i tiden.
 
Om du fikk treffe hvem du ville – hvem ville du helst møte, død eller levende?
Vanskelig. Sannelig om jeg vet.
Favorittdrikk?
Farris- alle typer. Farrisavhengig. Ellers elsker jeg juice, vann og kaffe med melk.
 
Hvilket stjernetegn er du?
Fisk
 
Spiser du enden på broccoli?
Ja.
 
Om du kunne få nøyaktig hvilken jobb du ville – hva ville det være?
Tegneserieforfatter.
 
Om du kunne farge håret i hvilken farge du ville, hvilken ville det være?
Grønt. Har hatt magenta, men det forsvant i første vask. Mindre pent.
 
Er glasset halvtomt eller halvfullt?
Halvfullt.
 
Favorittfilm(er)?
Hm. Jeg ser ikke så mye film..»The Wall», «Spirited Away», «La Vita Bella», «Star Wars (de gamle)», «Fucking Åmål»
 
Skriver du uten å se på tastaturet?
Kommer an på hva jeg skal gjøre. Som regel.
 
Hva finnes under din seng?
Jeg har loftseng, så jeg har pulten og pc’n under sengen min.
 
Hva er ditt favorittall?
11
 
Favorittsport å se på??
Haha- ser sjelden sport.
 
Kaffe eller is??
Kaffe.
 
Frase/ord du bruker ofte?
«Men altså:»- etterfulgt av etellerannet veeldig klokt noe.
 

Kan ikke Mathilde og Katarina ta oppfordringen og fylle ut de også?

Addicted.

Jeg har noe å tilstå. Jeg er avhengig. Jeg klarer meg ikke uten.  Jeg bruke det.  Jeg prøver å la være, men det henter meg alltid igjen. Hm? Hva sier du? Sigaretter? Kokain? Sjokolade? Nesespray?Nei, nei. Jeg snakker om smilyes. Smilefjes. Smilis. Hva de nå heter… (c;

Det kom meg msn, tror jeg. Da jeg fortsatt var Windows-bruker (bank i bordet) hadde jeg msn med ørtogførti typer smilefjes- ikke bare sånne «vanlige» med bredt smil, sur, sint og «rekke tunge»- men grønne hoppedyr, dansende bananer, gorillaer i tanga: Kort sagt- full pakke.

Jeg vet at noen av mine «jeg elsker ren tekst»-venner grøsser nå, men på mange måter var det greit. Da jeg hadde «jumpin-hippo»-smily brukte jeg det bare når jeg kommuniserte på msn. Det snek seg aldri inn andre steder- det  holdt seg på et sted. Nå når jeg har gått over til tekstbaserte smilefjes, har det tatt helt av.

Jeg skriver dikt og føler at jeg burde ha en (c; eller en ^^ et sted, jeg synes poengene i eksamensoppgaven min ville komme mye tydligere frem om jeg understreket dem med et 0_O eller en 😛

På mange måter blir disse smilefjesene like mye språklig berikelse som de blir irritasjonsmomenter. De utgjør det vi ikke kan få av mimik og kroppsspråk i en samtale.  For brukes de feil, blir samtalene virkerlig snåle.

Et eksempel:

Søsteren min pratet med en venn av seg på WoW. Den samtalen gikk følgende.

Eli-Anne: How are you?

Friend: I’m Ok :S

Eli-Anne: Oh? Something wrong?

Friend: No? I said I’m Ok :S

Eli-Anne: But why the «:S»-smily?

Friend: That? Oh, I always look that way.

Som sagt. Full forvirring. Hvem vet- kanskje blir smilefjes en mer akseptert del av språket? Hva med smilefjes i ordbøker? Jeg er helt sikker på at jeg får lov å skrive smilefjes i masteroppgaven min før jeg får lov å skrive «sjole» og «sjøpe». Og godt er det.

Alt for i dag! 😀

Montaigne, blogging og japanske dyr med spisse ører

Jeg tror Michel de Montaigne hadde likt å blogge. Riktignok levde han fra 1533 til 1592, og hadde aldri forstått seg på en datamaskin. Dermed ville han heller aldri forstått prinsippet om at folk over hele verden kan lese det du har skrevet sekunder etter at du er ferdig. Og øyeblikkelig være i stand til å kommentere det. Selv satt han og skrev i et tårnværlse alene, som den overklassepampen han var, og ble utgitt dusinvis av år etter at han begynte.

Du har aldri hørt om mannen, sier du? Skjerpings. Gjør som skikkelige folk og slå opp på Wikipedia 😀 Der vil du finne ut at han er skaper av en egne sjanger- nemlig essayet. Siden jeg her tilbragt de siste ukene med å definere hva et essay er til eksamen, begynner jeg å bli ganske god venn med denne sjangeren. Beslektet med brevet, er det en personlig, velformulert tekst om akkurat hva du vil og det du assosierer med det. Montaigne går inn i en tradisjon av platon-tilhengere som mener at «det eneste du vet, er at du intet vet»- og siden innsikten om uvitenhet stammer fra selvinnsikt, er den eneste du egentlig skal utforske deg selv. Med dette som filosofisk bakteppe skriver Montaigne tekst på tekst om hva han liker av bøker, hva han tenker om kannibaler, hva han synes lukter godt og at han liker å klø seg i øret. I tillegg er det velformulert, poetisk og morsom lesning.

Hva er poenget mitt? Sånn bortsett fra at folk bør unne seg å lese denne mannens finformulerte dagbok-notater? Jo, nemlig det at hadde Montaigne levd i dag, hadde han ikke skrevet noen «essay». Han hadde bare laget seg en blogg og skrevet i vei. Og vi andre som blogger, er på mange måter etterfølgere av essayet.  Bloggen er ikke en offentlig dagbok så mye som det er en evig oppdaterbar essay-samling, fri til å leses, endres, kommenteres.  Så skriv i vei, fellow-bloggers, og vit at dere er en del av en større litterær tradisjon.

Ellers? 

Jeg har fått bihulebetennelse. It sucks- kort oppsumert.  Og jobb hos en lege som heter Fritjof Anderson. Alle dere som har hørt «Rosa på bal» kan le med meg. Jeg skal herved ( i følge Lindrupsen) gå fra å være slask (les: student) til bare deltidsslask. Jeg har nesten klippet håret og fått meg en jobb.

Totoro

Jeg er forelsket i Totoro- så den sammen med Mannen i natt, og blir som alltid veldig glad av at han liker ting som jeg liker. Alle som ikke har sett den , får gå på Pirate Bay og skaffe seg den. I love it. I love anime. So much at jeg bare må skrive litt om hva som er så fantastisk med filmen.  For det slår meg når jeg ser japansk tegnefilm, eller barnetegnefilm i dette tilfellet, at Disney suger. Suger, suger hardt. Totoro har et komplisert, subtilt plott og er likevel en barnefilm. Den er blottet for tragiske kategorier som slem og snill, skurk og helt, prins og prinsesse. Mens Askepott har en slem stemor som gjør slemme ting, klarer Totoro å være magisk, facinerende og morsom uten å ha skurker, vold eller noe i den stilen. Filmen handler om det å være barn og være naboen til et mystisk skogvesen, og hvordan det påvirker livet ditt. Enkelt og greit. Det er en dasj av Narnia i plottet, men i motsetning til hos Lewis finnes det ingen slemme barn og voksne som ikke tror deg når du kommer ut av klesskapet. «Så heldig du er som traff et skogvesen!» sier pappa til fireåringen. Sånn kan det gjøres. Det er ingen sementerende, urealistiske kjønnsroller du møter i filmen. Barna er barn, først og fremst, og jenter i annen rekke. Ingen prins å gifte seg med, ingen overdreven fnising eller gråting, bare skrubbsår på knærne og lykkelige grimaser. Hadde det ikke vært for de snodige japanske skogvesnene som er fete, har spisse ører og kan fly, ville dette vært en forbasket realistisk tegnefilm. Når jeg får barn, ser vi heller på denne enn Tornerose.

Alt for nå