Nei, jeg starter ikke for meg selv fordi jeg har en genial idé. Jeg gjør det fordi jeg er sta og sær.

Hvis du har lest denne bloggen ille lenge, husker du kanskje at jeg lovet dyrt og hellig at jeg aldri mer skulle jobbe for meg selv. Vel, nå har jeg brutt det løftet, gitt. Jeg sa opp jobben min i Netlife og stiftet mitt eget AS.

Sist gang jeg jobbet for meg selv, var i 2011. Det er mye som har endret seg siden da.

Noe har blitt Sykt Mye Bedre. Jeg kan logge meg inn i Altinn med Bank-ID på mobil, ikke med et ByPass-kort jeg kjøpte på Tippekiosken. Jeg trengte «bare» 30 000 kr i oppstartskapital denne gangen, ikke 100 000 kr slik det var da jeg var ung og dum, og samordnet registermelding er faktisk blitt litt mindre forferdelig siden sist jeg leverte den.

(En dag skal jeg kjøpe en stor kake til alle som jobber med brukervennlighet i Skatteetaten. Dere har gjort mer for livskvaliteten min enn dere aner.)

Men noen ting har også blitt mer irriterende. For eksempel er det å starte firma blitt en ettertraktet livsstil. Det er fullt mulig å bestemme seg for å bli gründer-start-up-maker-entrepenør og ikke gjøre noe annet enn å gå på artige pitche-mingle-inspirasjons-greier på lekre labs/co-working/inkubator-steder og drikke kaffe istedenfor å jobbe.

Ok, de jobber sikkert også, men det er overraskende mange jeg møter som har sluttet i jobben på grunn av en idé de brenner for, og dette å brenne er liksom kjernen av det de driver med. De har ikke noe produkt eller kunder som kjøper produktet ennå, men de har logo og nettside og nedskrevne planer, samt denne draumen de ber på.

Ta DNBs oppstartslos. (Advarsel, fancy video og lyd-nettside!) Åpningssetningen deres er: Alle bedrifter starter som en idé. 

Jeg føler meg helt dust når jeg ser den videoen. Jeg kjenner meg ikke igjen i det hele tatt.

Alle firmaer jeg har vært med å starte, hadde utgangspunkt i at vi fikk så mye oppdrag at det var uansvarlig å ta betalt svart eller ta alle fakturaene via noen sitt enkeltpersonsforetank, og jeg kan ikke huske at vi pitchet noe som helst, vi bare jobbet altfor mye og fikk musearm og ryggproblemer, og tjente en helt vanlig inntekt. Det var mye angst og sammenkrøllede kvitteringer og veldig lite idémyldring. Ingen spurte oss om idéen vår hadde «livets rett», for vi tjente jo penger.

Men det er tydelig at alle politikere til høyre for SV håper at det skal komme klimakrise-reddende økonomisk Viagra ut av dette mystiske oppstartslandet jeg har blitt en del av. Og den etablerte delen av næringslivet vil også være med på leken. «Her skal vi vise frem gründerene våre!» står det på storskjermen utenfor DNB på Karl Johan.

Jeg har ennå ikke sett et eneste bilde av en gründer der, så det kan jo være at etterspørselen etter kule gründere er større enn tilbudet, rett og slett.

Selv er jeg en veldig ukul oppstartsbedrift. Jeg vil jobbe for meg selv fordi jeg liker å gjøre ting på min måte. Målet er ikke å bli millionær. Målet er å få det sånn som jeg vil ha det. Jeg mistenker at bedrifter som har dette som utgangspunkt, overlever lenger enn de som gjør hele «utvikle din geniale idé på start-up-konferanser»-greia. Det er jo mye enklere å nå målet «Tjene helt OK med penger på å jobbe sånn som jeg liker best, kanskje sammen med noen jeg liker» enn «Lage Den Feteste Appen og tjene seg griserik».

Jeg har lært utrolig mye av å jobbe i Netlife. Den aller, aller viktigste tingen jeg lærte var at hvis du lurer på hvordan noe fungerer, ikke spør Google. Undersøk livene til folk rundt deg. Finn noen du er nysgjerrig på og be dem beskrive dagen sin. Spør om du kan få bli med dem på jobb. Se hva de gjør. Lytt mer enn du snakker.

Da jeg vurderte å stifte AS, tok jeg kontakt med 12-15 damer med unger som hadde egne firmaer eller hadde pleid å ha det. Alle gjorde ting som minnet litt om det jeg hadde lyst til å gjøre. Alle hadde liv som lignet litt på mine.

Og når jeg snakket med dem, viste det seg at de hadde mye mer til felles. De var effektive og utåmodige og hatet å sitte i møter. Mange var misfornøyde med hvor lite tid de fikk med ungene sine hvis de jobbet en hel stilling. Når de jobbet for seg selv, kunne de ta mer kontroll over egen arbeidsvherdag.

«Jeg har strukturert arbeidsuken min slik at jeg kan ta en dupp til lunsj hvis jeg har lyst» sa en.

«Jeg skal aldri mer sitte i et personalmøte og irritere meg over at en kollega ikke kan Excel» sa en annen.

«Jeg måtte si fra til noen at jeg går for å hente tidlig i barnehagen. Jeg bare gjør det.» sa en tredje.

«Jeg jobber aldri med noen jeg ikke liker.» sa en fjerde.

Ingen sa at livet som sjef i en liten bedrift var en dans på roser. Det var drit å ikke få betalt når barna var syke, det var stress med økonomistyring og enda mer stress med regnskap og papirarbeide. Ingen hadde egentlig ferier. En del som hadde hatt firmaer og gått tilbake til fast jobb sa: «Aldri mer egen bedrift. Det var helt jævlig.» Andre sa: «Ja, det er helt jævlig. Men det er jo det eneste som er verdt å gjøre.»

Det jeg lurer på er: Har du jobbet for deg selv? Har du et firma? Begynte det som en idé du brant for? Begynte det som penger du plutselig tjente utenom jobb eller studier? Begynte det som frustrasjon over å sitte i åpent landskap? Over å måtte gjøre jobben din på en bestemt måte? Føler du deg oppglødd og inspirert av hvordan det snakkes om start-up og innovasjon om dagen? Eller føler du deg gammel og grinete, sånn som meg?

 

Ikke kjøp nytt kjøkken hvis det holder å vaske opp

Jeg har blitt lidenskapelig opptatt av husarbeid. Det føles ikke innafor.

Jeg som pleide å hate rydding. Det var mer innafor. Husarbeid er en av aktivitetene det er sosialt akseptabelt å mislike. Det har lav status, og få fans.

Det var jobben min med nett som lærte meg å elske vasking. Da jeg jobbet med Store norske leksikon var det De Store og Synlige tingene folk var opptatt av. Alle visste at noe var galt, og den opplagte løsningen var å gjøre drastiske endringer på nettsidene, skifte font, skifte logo, skrive en ny strategi, hyre noen nye folk, å pusse opp virket som den eneste – og mest presserende løsningen.

Men jo lengre jeg jobbet med leksikonet så jeg at de største verdiene ble skapt av det daglige «renholdet», at det å skrive litt om på artikkelen Den franske revolusjon gav mer fornøyde brukere enn alt arbeidet med ny teknisk løsning. Det betydde ikke at de store endringene var uviktige. Det var bare ingen som stod på barrikadene for flikking, uansett hvor mye det hjalp.

Da jeg begynte å jobbe som konsulent i Netlife, viste det seg at de fleste kundene gjerne hadde det samme problemet. De hadde en oppvaskbenk full av skitne kopper, og hadde dermed vedtatt å kjøpe nytt kjøkken. De ble ikke særlig entusiastiske når løsningsforslaget fra den dyre konsulenten var den digitale varianten av oppvaskbørste.

Men det er ofte de minste og kjedeligste jobbene som gir de største resultatene. Å la Tore på kontoret få nok tid til å sjekke om alle adressene i medlemslista fremdeles er riktige, gir porto spart og færre klager, som er mer enn du kan si om å få ny logo. Men det er alltid den nye logoen folk drømmer om.

Jeg digget ikke oppdagelsen at vedlikehold var så viktig. Jeg er en rotekopp. Jeg hadde en sterk idé om at det var store, kreative eksplosjoner som gjorde en forskjell her i verden, at jeg kunne få permanent fritak fra rengjøring fordi jeg av og til fant på noe fengende.

Det viste seg imidlertid at jeg brukte mer tid på rengjøring enn renslige folk ved å la det bli så møkkete mellom hver gang. På en blogg som kunne vært skrevet av meg, A slob comes cleanforklarer forfatteren at å ta oppvasken med hver gang du har spist tar 10 minutter, mens å ta oppvasken hver tredje dag tar 3 timer. Å rydde innboksen på slutten av dagen tar 10 min. Å rydde innboksen en gang i måneden, derimot…

«Er dere fornøyd med den nye nettsiden?» spør jeg noen jeg har jobbet for. Det er en måned siden de hadde lanseringsfest, med brask og bram og sjampanje og bilde i Kampanje. «Joda. Det er fint, det. Men det er så mange småting som må fikses, og det har vi ikke satt av tid til, vi skal i gang med et nytt prosjekt.»

Og så skjønner jeg at jeg høres ut som en digital Martha Stewart når jeg forteller dem at nettsider krever jevnlig småflikking. Lar du oppvasken stå i tre år, må du kjøpe nytt kjøkken enten du vil eller ei.

Vi ser ikke rydding, rengjøring, flikking og vedlikehold når det blir gjort bra. Vi ser det når det blir gjort dårlig. Så skål for deg som satte inn oppvasken i oppvaskmaskinen i dag. Skål for deg som slettet tre utdaterte artikler fra Intranettet. Skål for deg som ryddet i kvitteringene. Du er det usynlige arbeidets ninja, og du sørger for at ting ikke faller fra oss omkring deg. Heia!

 

Like litt mindre, blogge litt mer

Det siste året har jeg nesten sluttet med sosiale medier. Twitterkontoen samler støv og jeg har slettet Instagram fra telefonen. Jeg er mindre på Facebook for hver dag som går.

Jeg har ikke sluttet som del av en digital detox. Etter at babyen kom for halvannet år siden, ble jeg uvel av å se de røde varslingsikonene på telefonen. Det var ikke vanskelig å slutte. Jeg slettet en masse apper og savnet dem ikke.

Men etter noen analoge uker kjente jeg at jeg savnet noe annet, en lengsel etter noe som ikke var der nå. Plutselig skjønte jeg at det var Internett jeg savnet.

Vent litt, Ida. Er ikke sosiale medier og Internett to ord for den samme medieopplevelsen? Den glade scrollinga mens du venter på t-banen?

Ikke for meg. Å sitte på Instagram og savne Internett var like logisk som å sitte i Dyreparken i Kristiansand og savne skogen. Jeg vokste opp med et friere og villere Internett. Nå satt jeg her og liket de samme tingene som alle andre.

Plutselig merket jeg at jeg hadde tilbragt masse tid i en veldig kommersiell og veldig masete sfære.

Jo mindre jeg brukte kontoene mine i sosiale medier, jo mer desperate ble de etter å få meg tilbake.

Hver gang jeg logget meg på Facebook, forsøkte Facebook å flørte med meg.

Hei, Ida! HEI IDA! Se på dette minnet fra fire år siden!

Ida! Så godt å se deg igjen! Se, du har vennejubileum med en fjern bekjent i dag!

Ida! Vi savner deg! Du har lagt igjen data her i 10 år, og vi vil så gjerne ha 10 år til! Kom igjen!

Jo mer Facebook flørtet, jo mer fristet var jeg til å slette kontoen min.

Det er klart, Messenger var en annen grunn.

Messenger, mammapermens evige mas.

Ja, jeg hater Messenger:

  1. Det er så lav terskel på å sende folk meldinger på Messenger at jeg får flere meldinger enn jeg klarer å lese, langt mindre svare på.
  2. Folk bruker Messenger-trådene som chatt. Det gjør at samtalene blir uendelige og det er umulig å bli «ferdig» med en utveksling uten å forlate tråden, som folk ofte kan bli stressa og såre av at du gjør.
  3. Alle kan se om du har lest hva de har skrevet, og mange blir stresset om du ikke svarer umiddelbart. Som jeg ikke får til, fordi punkt 1.
  4. Som fører til at du får ENDA FLERE MELDINGER PÅ MESSENGER fra folk som er redde for at de har sagt noe galt og så må jeg si «Nei, jeg hadde bare ikke tid til å svare deg fordi ungen min akkurat kastet en sko i do/en banan i bh-en min/en ball i stekepanna»
  5. Selv om jeg har lyst til å si: «Kjære deg. Pust rolig. Den angsten du føler på akkurat nå er designet av noen, den er ikke naturlig forekommende. Det er bare et stort, multinasjonalt selskap som synes at jeg sjekker mobilen min litt for sjelden, og bruker dine følelser til å presse meg til å gjøre det oftere. Snedig, ikke sant?»

Per i dag er både Facebook og Messenger en så stor del av infrastrukturen i livet mitt at det ikke bare er å hoppe av. Det er her jeg kjøper brukte barneklær og får med meg når ting skjer på det lokale biblioteket mitt. Så istedenfor å slette fullstendig, har jeg bare tatt en storrengjøring der.

For det er ikke så mange år siden at Facebook var en privat bakhage der du delte ting du ville delt i en konfirmasjonstale eller et julebord med jobben. Nå er ting som deles like offentlig som en artikkel i Aftenposten. Så jeg har gått gjennom profilen min og slettet med dette som utgangspunkt. Ville jeg latt en avis publisere dette bildet? Ikke? Da hører det ikke hjemme på Facebook heller.

Målet er å frigjøre tid brukt på sosiale medier for å være mer ute i Internett-skogen jeg savner. Jeg begynte å blogge i 2006 fordi jeg likte tanken på å kunne skrive fritt, uten å måtte spørre noen om lov. Og bloggen er her fortsatt, vi har bare blitt så vant til å tenke på blogger som inntektskilder eller reklame i disse dager. Det er mindre allmenning og mer Aker Brygge her nå. Å skrive gratis på norsk, på et sted folk kan lese uten å logge inn og uten å måtte legge igjen noe personinformasjon, er en radikal ting.

Så: Velkommen tilbake til bloggen min. Jeg har savnet den. Og her kan du lese så mye du vil. Vi trenger ikke være venner på noe sosialt nettverk for at du skal gjøre det. Du trenger ikke å følge meg. Og setter du pris på det du leser, kan du gjøre mer enn å bare dele teksten, du kan gjenbruke den. Den er Creative Commons-lisensiert. Vel bekomme.

 

Om amming og livet som pattedyr

For tre måneder siden ble jeg mor. Siden da har jeg tilbragt dagene mine som pattedyr. Forrige uke var Verdens Ammeuke. Jeg feiret med å skrive denne teksten.

Jeg hadde store forventninger til det første møtet med barnet etter fødselen. Jeg var sikker på at jeg ville forelske meg. Jeg hadde planlagt hvordan jeg skulle plukke ham opp, hva jeg skulle si for å ønske ham velkommen.

Sånn ble det ikke. Jeg var så full av smertestillende etter hastekeisersnittet at hendene mine var numne. Jeg husker ikke hva jeg sa. Det gjorde ingenting. Det viste seg at jeg hadde satt en nyfødt dyrunge til verden, en famlete hvalp som bare ville spise og snuse.

Det fikk han lov til. Så måtte han være sammen med jordmor, fordi jeg var for ruset til å være alene med ham. Noen timer senere våknet jeg opp i ørska, ringte på sykepleier og sa: «Jeg tror jeg har en baby?» De skjønte hva jeg ville. De trillet ham inn til meg.

Nyfødte er ikke  Lano-unger. Det er så mye du ikke ser på de idylliske «Alt er bra med mor og barn»-bildene i Facebook-feeden. Du ser ikke skiten de lagrer de de sammenknyttede hendene sine. Du går glipp av de lange, skarpe neglene, den flassende huden og det svarte såret som skal bli navlen deres. «Kattunger er heller ikke så søte rett etter at de er født» sa jeg til meg selv. Så jeg la fra meg de vanskelige tankene om at jeg hadde satt et nytt menneske til verden. Jeg hadde født et pattedyr. Jeg var et pattedyr. Jeg hadde hjulpet andre pattedyr å ta vare på ungene sine, selv om de dyrene riktignok var hunder og katter. Jeg kom til å greie det.

«De sover for det meste når de er så små» hadde folk sagt. «Opp til 20 timer» stod det i babybøkene jeg hadde lest. Vel, ikke min. Han ville bare spise. Jeg lot ham få lov. Det vil si: Jeg gjorde som han gav meg beskjed om. Hvis jeg la ham i kurven sin, skrek han seg rød i løpet av et halvt minutt mens han virret med hodet og gapte etter pupp. Snart hadde begge brystvortene mine dype, blødende hakk og jeg hadde fått melk.

«Vekk den nyfødte og legg til brystet hver tredje time,» stod det i brosjyren om amming. Det stod ingenting om lysvåkne spisemaskiner. Jeg hadde lyst til å google «Ammer jeg for mye?», men jeg hadde ikke hendene fri til å gjøre det. Jeg ammet jo så mye.

«Jeg var som et dyr de første ukene» sa en venninne av meg. «Jeg tror ikke jeg tenkte, jeg bare gjorde.» Jeg skulle ønske jeg hadde hatt det sånn. Jeg klarte ikke å skru av hjernen. Jeg lengtet etter å skrive og lese mens jeg øvde på riktig sugetak. Jeg savnet nyheter og voksenprat mens jeg øvet på riktig ammestilling. «De kaller det mammaperm» sa jeg til mannen min, «men det er jo en ammeperm.»

Jeg likte ikke å amme. Hver gang jeg la ungen til brystet med hakket på, kom melken med en smerte som best kan beskrives som å stikke brystvorten i blyantspisseren. Jeg måtte gjøre pusteøvelser for å holde panikkangsten på avstand. Så hvorfor sluttet jeg ikke?

Det var hvertfall ikke fordi morsmelk er «den perfekte næringen for ditt barn». Etter to uker med intense smerter gav jeg blaffen i at amming skulle gi ungen høyere IQ og lavere diabetesrisiko. Det tok ikke mange dagene før jeg kunne se at morsmelk var den nyfødtes alkohol. Det lille dyret sugde seg fast og falt inn i en lykkelig døs.

Det er nesten umulig å kommunisere med de nyfødte, men melken min nådde gjennom. Det var mer overbevisende for meg enn allverdens snakk om helse.

Og ammingen roet meg også. Etter at den første smerten hadde gitt seg, ble jeg fylt av en mild rus, som å ta to Valium. Det prikket i armhulene mine. Det sildret og rant inne i meg og ungen svelget fornøyd. Vi ble høye sammen, dyrungen og jeg.

Mitt pre-fødsels syn på morsrollen måtte skrives om. Jeg hadde tilbragt ungdomstiden min med å snakke om kjønn som en kulturell konstruksjon, og jeg var forberedt på å dele ansvaret for babyen 50/50 med mannen min.

Selvfølgelig visste jeg at det ikke gikk an å dele på ammingen, men jeg trodde ikke at det kom til å ta så mye tid, heller. Den gang ei. En uke etter fødselen gikk det opp for meg at «arbeidsdelingen» i barseltiden bestod av at mannen min tok 100% av husarbeid og matlaging mens jeg var blitt en ku.

Så fort han var tilbake på jobb, følte jeg meg ekstremt utilstrekkelig. Den nyfødte og jeg var ikke en voksen og et barn ennå. Vi var et tohodet troll, nesten-adskilt, men ikke adskilt nok til at jeg fikk dusjet og spist. Jeg fikk i hvertfall ikke satt på en tøyvask med nedgulpede, ned-bæsjede klær.

«Jeg får bare la ham ligge og skrike litt» hadde jeg tenkt før jeg ble mor. Men så var dyret der. Når han skrek, skrek han så kroppen min svarte. Jeg fikk det ikke til å legge ham fra meg.

Så vi ba om hjelp. De første syv ukene levde den nyfødte og jeg i en seig, pre-industrialisert verden der vi fikk besøk hver dag, og alle som kom på besøk var der for å hjelpe til.

Jeg sa: Sett på en tørketrommel, ta ut søpla, her er en baby, jeg må dusje, kan du smøre en brødskive, hold hånden hans mens jeg legger ham til brystet, hold ham, jeg vet han skriker, men jeg må på do, og hvis du har ham, så vet han at han ikke er forlatt, det er viktig for meg.

Ting jeg ikke orket:

  • Folk som spurte om jeg var lykkelig nå.
  • Folk som sa at vi måtte ta en kaffe snart, «nå som du har fri på dagtid»
  • Folk som sa jeg måtte «Nyte denne tiden».

Ikke for det: Jeg hadde en god barseltid. Jeg dusjet og jeg spiste middag. Jeg var ute av huset flere ganger. Ingen av tingene var min fortjeneste. Jeg var ingen selvstendig kvinne. Jeg var et meieri.

Kjente jeg på ammepresset? Jeg kjente hvertfall på kravet til ammeprestasjon. De sier: Etter fødselen skal du amme barnet ditt. De sier ikke: Etter fødselen skal du lære deg en fysisk krevende fulltidsjobb på færrest mulig liggedøgn. Jeg satt med ungen i armene i sykehusnatten og følte meg lurt.

Den eneste jeg følte at ikke hadde prøvd å lure meg, var Gro Nylander. Du kan ikke lese en nyhetssak om ammepresset uten å se et bilde av henne og hun får skylden for alles vonde ammefølelser. Og likevel: Da jeg var søvnløs og nyoperert med herpa brystvorter, var det bare boken hennes, Mamma for første gang, jeg følte at virkelig handlet om meg. Hun skrev om tøffe fødsler og om å føle seg spist opp, som hadde konkrete råd mot vonde operasjonssår og tette melkeganger. Hun annerkjente innsatsen min og satte ord på angsten min.

I skrivet fra helsestasjonen stod det til sammenligning at jeg burde «legge vekk bok og mobiltelefon og nyte ammestundene.» Yeah, right.

«Gap opp for Gro Nylander» sa jeg til dyrungen mens vi øvde på riktig sugetak.

I etterkant har jeg tenkt på ukene jeg lærte å amme som tiden jeg lærte å løpe. Javisst kan alle løpe. Vi har to ben, har vi ikke? Og likevel skal det ikke mer enn litt dårlig løpeteknikk og en litt for lang tur før du får benhinnebetennelse og smerter i ukesvis.

Den viktigste løpeturen jeg har hatt, var sammen med en erfaren løpevenninne som kritiserte nybegynnerfeilene mine. «Slutt å knyte nevene som en gorilla, du kommer til å få vondt i skuldrene. Er det de gamle gymskoene dine fra videregående? På tide å kjøpe nye.» Sånn føltes det å få god ammehjelp, også.

Det statlige ammepresset føles derimot som om du skulle få en brosjyre der det står: «Det beste er å løpe en mil, men du er ikke en dårlig borger om du ikke får det til. Det er likevel viktig å huske på at de aller, aller fleste kan løpe en mil om de prøver. Om det ikke skulle gå bra med løpingen, kan du svømme, men løping er og blir best.» Hvert eneste møte med helsevesenet skulle deretter starte med spørsmål om hvor mange minutter du brukte på mila di.

Men jeg øvde. Jeg øvde og øvde på det som skulle være så «naturlig». Jeg lærte gode ammestillinger. Vi fikk godt sugetak. Jeg lærte meg å skjønne når ungen var sulten før han hadde skreket seg rød. Men det betydde ikke at jeg fikk en amme-medalje på helsestasjonen. Det kom nye krav: Kravet til å amme på en anstendig måte.

«40 minutter amming? Det er nok ikke 40 minutter effektiv spising» sa helsesøster. «Du må slutte å la ham bruke deg som smokk, han bare kosesuger», sa en annen. «Det er på tide å få mer struktur på måltidene nå» sa en tredje.

Men jeg så på dyreungen og tenkte: Du er nyfødt. Hvorfor i all verden skulle du være effektiv? Jeg tenkte: Dette er egentlig en frykt for nytelse. Bryst er best, ingen protest, men det skal være sunt og næringsrikt, ikke overskridelse. Ikke digg.

«Gå på fylla du, rare dyr» sa jeg til ungen. «Slå deg løs.»

Melkefylla.jpg

Og slik ble den brisne, lille dyrungen ble mer og mer tilstede i verden. Alt endret seg, hele tiden.

«Han hater å ligge på stellebordet» sa jeg til venninnen som skiftet bleie på ham. «Han skriker alltid sånn, det har ikke noe med deg å gjøre.»

«Han elsker å ligge på stellebordet» sa jeg til en venninne et par uker senere. «Da jakter han på tærne sine, det er den beste leken.»

«Hold hånden hans mens jeg legger ham til puppen, ellers prøver han å få den inn i munnen» sa jeg først.

Så sa jeg: «Hold meg med selskap, han spiser så lenge.»

Deretter: «Nå må du gå ut, han blir distrahert av selskap når han spiser.»

Hver uke har jeg fått en ny unge. Hver uke blir vi kjent på nytt. Jeg prøver å minne meg på det når jeg blir bekymret for at jeg ikke en bra nok mor.

Vi trenger ikke prestere. Vi trenger bare å komme oss gjennom dette sammen.

Det er ingen som kommer til å spørre om ungen min fikk morsmelk og eller NAN når han begynner på skolen. Det er ingen som kommer til å spørre om han sov godt i vogna som baby eller om han bare sovnet etter dype knebøy på kjøkkengulvet. Det som tar opp all plassen nå, og så går det over.

 

 

Om å bli mor

«Alle har en mor et sted. (…) De har lidd for vår skyld, og oftest et sted hvor vi ikke kunne se dem.» – Lydia Davis, fra teksten Mødre, Det hun visste

For åtte uker siden ble jeg mor. I ni måneder var jeg en dobbelt-kropp: To hjerter, to hjerner, fire nyrer og et helt nytt organ jeg aldri hadde hatt før: En morkake.

Kroppen min likte ikke å gro det nye organet. Med morkaken kom kvalmen. Jeg hadde vært gravid i seks uker da egg og bacon skiftet smak i munnen min. Det smakte treflis, petroleum, talkum. Det er viktig å spise sunt i svangerskapet, sto det overalt. Magre meieriprodukter, grovt brød, mørkegrønne grønnsaker. Jeg hørte rådene messe inne i meg som et kor i en gresk tragedie mens jeg saumfarte dagligvarebutikkene etter rognebærgelé, grapefrukt og Bitter lemon: De eneste tre tingene jeg kunne tenke meg å spise.

De første tolv ukene krympet den gamle kroppen mens den nye kroppen vokste. Jeg spiste for en kvart. Den bygget seg selv med syv kilo Ida Gammel årgang, samt folatpillene jeg skyldte ned med bitter brus og salte kjeks.

Den nye kroppen vokste. Jeg så den som et spøkelse på ultralydsskjermen med gjennomsiktige sprellende armer og fire hjertekamre som åpnet og lukket seg. Jeg hørte lyden av hjertet og gråt: Det er en passasjer her. Det er noen som kommer.

Så tok kulturen oss igjen. Å være dobbelt-kropp var å melde seg inn i en fortelling om Den gravide kvinnen, om ni magiske måneder med forberedelser og forventninger. Jeg fikk en liste med påbud og forbud så lang at det minnet mest om reglene for en religiøs sekt. Alle måltider måtte begynne med et forhør: Er denne vasket? Pasteurisert? Økologisk? All aktivitet måtte granskes. Er dette trygt? Du vet vel at du ikke skal sove på ryggen eller drikke kaffe, hvert fall ikke mer enn to kopper, at intervalltrening og badstu kan føre til spontanabort?

De første ukene levde jeg i en sekulær gudsfrykt mens jeg leste mammabøker, mammablogger, hang i mammagrupper på Facebook og lot meg fylle med mammaangst. Så ble jeg sint og lei. Så brøt jeg det ene gravid-tabuet etter det andre, til det bare var vin og noen andre få forbud igjen. Jeg forstod at jeg ikke behøvde å ha svangerskap som hobby hvis jeg ikke ville: Kroppen inne i kroppen grodde uansett.

Så forsvant kvalmen. I noen måneder merket jeg ingenting. Jeg bare visste at vi var to. Så vokste magen seg stor, så stor at jeg ble sykmeldt. Jeg ble sjokkert over meg selv. Jeg var jo en sånn kropp som kunne jobbe gjennom alt. Men det hadde skjedd en maktovertakelse inne i meg: Den andre kroppen tok mer plass for hver dag som gikk, og selv om jeg ble større og større, føles det som om jeg krympet. Jeg var bare kokongen rundt den andre kroppen som tok spenntak der inne, hylsteret rundt hæler og knær som laget spisse støt mot mellomgulvet, dype dunk i bekkenet.

Jeg spiste mindre og mindre, magesekken hadde ikke plass. Åndedrettet mitt ble lite og trangt, lungene hadde ikke plass.

Tverrsnitt gravid kropp

Når jeg slo opp tverrsnitt av gravide kropper, forstod jeg at alle organene mine hadde flyttet på seg. Når det rumlet i magen min, hørtes det ut som om det kom fra ryggen. Det ga meg klaustrofobi, selv om det ikke var meg som lå tett sammenpakket: Det var det den andre kroppen som var.

Jeg var varmere, også. Kroppen i kroppen hadde skrudd opp termostaten. Jeg tilbragte nettene oppe på dynen, slumrende med en kjempepute mellom bena for å støtte magen, en annen under bena for at de ikke skulle hovne opp og et berg under hodet for ikke å bli vekket av halsbrann.

Jeg sov ikke lenger selv. Den andre kroppen sov meg. Plutselig kunne jeg bli så søvnig så brått og så sterkt at jeg måtte løpe til sengen slik andre løper på do.

Og jeg spurte meg selv: Hvem er jeg nå? Hvem er jeg, nå som kroppen min er to kropper og ingenting ved meg er som før?

Jeg kunne ikke tenke på moren min uten å gråte. Den første og sterkeste morskjærligheten jeg følte under svangerskapet, følte jeg for min egen mor. En gang gikk hun rundt slik jeg gikk rundt nå, mens jeg sparket henne fra innsiden, i en tid jeg har glemt og hun alltid vil huske.

Jeg skjønte at jeg kommer fra en lang, lang rekke av mødre. Det gjør vi alle som en. Det er ingen annen vei til livet enn via livmoren, og nå var jeg selv en dør, en vei inn. Og å være mor er å gå tung og alene-sammen med en fremmed, og ofte, svært ofte, er det å være redd. Jeg tenkte på farmor. Jeg tenkte på mormor, med sine seks barn, på oldemor med sine tolv barn.

Jeg leste alle bøker på nytt og tenkte på alle fødslene og svangerskapene som skjer i bisetninger i verdenslitteraturen. Jeg tenkte på juleevangeliet, på Maria høygravid og førstegangsfødende skumpende på ryggen til et esel, på å stå vaggende og tung foran herberget og ikke slippe inn, kanskje stønnende av rier. Og jeg tenkte: At jeg ikke har sett dette før, hvor sterkt patriarkatet er i alle fortellingene våre, der barn blir født i bisetninger.

Jeg gledet meg til fødselen. Jeg gledet meg til at kroppen skulle ta kontroll og gjøre det jeg var sikker på at den kunne: Føde.

Jeg var så naiv. Jeg var høy på den romantiske idéen om fødselen som noe vakkert, noe jeg var skapt for å håndtere. Kanskje trengte jeg å være så høy, slik at jeg ikke skulle være redd på forhånd. Jeg jublet da de første riene tok tak. Det gjorde jeg ikke så lenge.

Hvordan finner vi et språk for smerte andre kan forstå? Jeg ble sugd inn i et rom dypt inne i meg selv jeg ikke visste at fantes. Hver ri trakk meg lengre inn. Til slutt fantes det ikke noe annet. Jeg hadde øvd på en smertelindrende pusteteknikk med følgende mantra: Sa Ta Na Ma. Fødsel, liv, død, gjenfødelse. Under øvelsene hadde jeg syntes at mantraet var vakkert. Fanget i smerterommet endret mantraet seg. Jeg kjente hvor nær fødsel og død er hverandre. Dette var ikke noe kroppen min «kunne». Det var en kraft inne i meg som forvandlet nedre del av kroppen til skålen i en morter og fratok meg all kontroll.

Jeg hadde trodd jeg skulle finne en eller annen styrke i meg selv jeg ikke visste at jeg hadde, at naturen hadde noe å lære meg. Og dét hadde naturen: Den lærte meg at den er grusom.

Hadde jeg forsøkt å føde min førstefødte utenfor et ordentlig sykehus, ville både barnet og jeg gått til grunne. Det var ingenting jeg kunne ha gjort på forhånd, ingenting legene eller jordmødrene kunne ha sett på kontroll. Det var bare en liten og livsfarlig biologisk tilfeldighet.

De sier at fødsel ikke er en sykdom, men det dør 500 000 kvinner i barsel i året på verdensbasis. Etter hastekeisersnittet var jeg ikke rørt av naturens mirakel. Jeg var rørt over vestlig sivilisasjon, over velferdsstaten og moderne medisin. Og av det tynne, høye skriket vi hørte ljome gjennom operasjonsstuen: Den andre kroppen blitt sin egen. Sa Ta Na Ma.

Det er åtte uker siden. Jeg skriver dette med fingrene seige av morsmelk, med den andre kroppen sovende i bæresjalet. Han snorker.

Barsel må få sitt eget innlegg. Det var ingenting jeg hadde lest som kunne forberede meg på hvordan det ville være. Jeg trodde naivt nok at «morsrollen» var en sosial konstruksjon jeg kunne forme som jeg selv ville. Det var før jeg skjønte at puppene mine begynte å renne hver gang babyen skrek, at han ville kjenne igjen kroppen min som om det var hans egen. Det hadde den jo nettopp vært.

Så jeg har levd i dette vakuumet av melk og gråt og bittesmå hender med sørgerender og tenkt på Hélène Cixous og at jeg må fange denne opplevelsen med språk. Fordi jeg savnet et annet språk om svangerskap, fødsel og barsel enn det jeg hadde lest mens jeg selv gikk gravid. Men til nå har det ikke gått, fordi jeg har ikke fått hendene fri. Det har vært noen andre i dem. 

Censor the body and you censor breath and speech at the same time. Write yourself. Your body must be heard. – Hélène CixousThe Laugh of the Medusa

 

Mobbetekst fra fortiden

I 2009 skrev jeg en tekst om mobbingen jeg var utsatt for på barne og ungdomsskolen. Den teksten startet en bloggstafett som endte opp som boken Fordi jeg fortjener det, redigert av Kristin Oudmayer. Erlik Oslo fikk lov til å trykke teksten. For en uke siden la de den ut på nett, seks år etter at den først ble publisert. Å hjelp, tenkte jeg. Håper at ingen legger merke til den.

Den gang ei. Den blir delt og likt og kommentert. Innboksen min er full av meldinger og telefonsvareren min full av triste stemmer.

Og jeg føler meg ukomfortabel. Jeg føler meg kvalm, flau og blottstilt, og ikke minst sur på Ida, 22, som skrev teksten folk deler og leser nå.

Misforstå meg rett: Teksten er sann. Alle hendelsene som står der skjedde. Da jeg skrev den, kjentes det ut som om jeg tømte ut sjela mi. Jeg var 120% meg selv.

Men jeg leser den og tenker: Ida da. Ida da. Ida da.

Kjære Ida, 22 år

Ja, vi ble mobbet som barn. Ja, grufulle ting skjedde. Og jeg skjønner at du hadde lyst til å gi den følelsen videre: Skrive en tekst som ga alle leserne den samme vonde følelsen du hadde.

Men Ida, 22: Hvilke fortellinger forteller vi oss selv om mobbing? Du fokuserte på at du fikk julegavene dine i retur, selv om du vet at det aller vondeste var ensomheten: Den kjedelige og udramatiske tiden du var helt usynlig, der du snakket så lite at når du åpnet munnen kjente du ikke stemmen din igjen.

Du klarer ikke formidle hva den stillheten gjorde med deg. Du føler at du må peke på den tingen som objektivt sett var hårreisende for å gjøre deg fortjent til den vonde følelsen. Selv om det er mange flere som har slitt med de samme stille redsel-dagene enn som har fått julegavene sine i retur. Du har skrevet teksten din for max effekt.

Så flinkt, så flinkt et barn

Kjære Ida, 22, du vil så gjerne at leseren skal se hvor flink du var. Som om mobbingen ville vært noe mer spiselig om du hadde vært dum og talentløs. Som om det at du lærte å lese tidlig gjør det ekstra synd på deg. Gjenta etter meg: Ja, du var en flink unge. Det gjør ikke de fæle tingene fælere.

Skulle jeg skrevet mobbeteksten på nytt, skulle jeg fortalt en annen historie. Jeg skulle fortalt om en jentunge som ikke vasket seg ordentlig, som snakket rart, som skrøt av ting de andre ikke syntes var noe å skryte av, som gjorde de andre ukomfortable.

Jeg fortalte om hvordan de nektet å henge jakka si siden av min. Jeg utelot å fortelle om hvor sjelden jeg skiftet klær. Jeg fortalte om hvordan de sa jeg var ekkel og ødela alt jeg tok på. Jeg fortalte ikke om hvordan de hadde sett meg pelle meg i nesa og spise busene. Jeg fortalte om hvordan jeg var skoleflink og ikke fikk skryt for det. Jeg fortalte ikke hvordan jeg lo av de andre når de ikke fikk til ting jeg syntes var lett.

Historien du skrev, Ida, 22 år, forvandler deg til Oliver Twist. Stakkars lille Oliver, så klok og dydig, og alle er slemme med ham. Men barnet du var var mye nærmere Hannah i Girls: Vanskelig å like og alle var slemme med henne.

Den verdige trengende

Jeg er streng med deg, Ida, 22, fordi jeg vet at fortellinger har makt. Nå har du skrevet noe som griper folk og det former dem. Men du har skrevet en gripende historie om den verdige trengende. Om en uskyldig jente alle får behov for å beskytte, som noen burde ha reddet.

Men du vet at en av grunnene til at ingen voksne grep inn var at de forstod godt hvorfor barna deres ikke ville leke med deg. Vi var ikke verdige, Ida, 22. Vi var bare veldig, veldig trengende.

Og likevel skriver du en gripende fortelling om et flinkt og uskyldig barn som trenger beskyttelse, ikke om en ubehagelig unge det er vanskelig å like og lett å skjønne hvorfor ingen vil ha på bursdagfesten sin. Selv om det er den ungen du var, og det er den ungen som trenger deg, Ida, 22. Hun trenger at du forteller en historie om henne.

Et eksempel:

Alle de ansatte i en barnehage fikk i oppgave å skrive ned det barnet de likte best og det barnet de likte dårligst. Alle skrev forskjellige favorittbarn, men alle likte det samme barnet dårligst. Det var det barnet som trengte dem mest.

Du gjør ingen barn noen tjeneste ved å fremstille deg selv som et likandes mobbeoffer, Ida, 22. Skriv deg som den illeluktende, pinlige, busespisende ungen du var, selv om du skammer deg over henne.

Kanskje det gir de voksne leserne mer empati med det vanskelige barnet ungen deres ikke vil sitte siden av på bussen.

Sjefsmobberen

Og så er det den siste og vanskeligste tingen, Ida, 22. Den vi må snakke alvorlig om.

Det var mange mobbere i skoletiden din. Du navngir én i teksten: Sjefsmobberen.

Du beskriver hvordan han ringte hjem til deg og ba deg ta livet av deg. Jeg skjønner hvorfor henger ham ut. Jeg gjør virkelig det. Mobbingen var fremdeles et ubearbeidet traume. Du ville slippe de vonde følelsene ut i verden. Du ville at mobberen skulle kunne finne teksten og angre.

Den mobberen døde samme år som du skrev denne teksten. Han tok en overdose.

Er du sikker på at du vil fortelle historien hans som et drama der han er skurken og du er den det er synd på? Vil du skrive en så ukomplisert fortelling? Jeg tror ikke det, Ida, 22. Jeg tror du vil mer enn det. Jeg kjenner deg.

La oss gå til det ubehagelige stedet

Tenk deg om. Gå dit skammen bor. Du var forelsket i han som mobbet deg mest. Du spurte om han ville bli kjæresten din. Han sa nei. Du hørte ikke på ham. Du fulgte etter ham overalt. Du klådde på ham. Du skriver om hvor tidlig du kom i puberteten i teksten din. Vel, en konsekvens av dette var at du var dobbelt så høy som mobberen din.

Du var en klønete, kåt 11 åring som forsøkte å komme i buksene på en unge som var ganske redd for deg. Og så ringte han hjem til deg og ba deg ta livet av deg.

Det gjør ikke mobbingen mindre ille. Men det er en annen fortelling, Ida, 22. Det er en vanskeligere fortelling.

Du har skrevet en tekst som gir alle lyst til å hjelpe deg, Ida, 22. Ingen får lyst til å hjelpe mobberen din, og nå er han død.

Ubehandlede følelser

Da du skrev teksten, Ida, 22, var du ute av stand til å lese den høyt. Du gråt for mye.

Jeg gråter ikke lenger nå. Ja, jeg er preget av alle tingene som har skjedd med meg. Vi er alle summen av alt som har skjedd med oss. Men de siste fem årene har jeg hatt det godt. Da jeg skrev den teksten hadde jeg det ikke godt. Derfor er det ekstra ubehagelig når folk leser den. De møter en yngre og mer skadet meg.

Jeg er forberedt på at disse gamle tekstene vil bli lest. Neste år har jeg skrevet på nett i ti år. Og flere år skal det bli. For hvert år jeg skriver, vil det dukke opp tekster som vil få meg til å angre på at jeg skrev dem. Jeg tåler det. Men jeg forbeholder meg retten til å kritisere mitt yngre «jeg», å gå i dialog med henne.

Du fortjente det ikke

Kjære Ida, 22. Jeg vet at du fortsatt følte at du kanskje hadde fortjent mobbingen da du skrev den teksten. At du ville være sikker på at leserne forstod at jo, det var et overgrep, nei, du fortjente det ikke. Du ville hamre det inn.

Men vi ofre har ikke ansvar for å være ofre på «riktig» måte. Det er en skadelig tankegang. Alle ofre er likestilte, uansett om de hadde på seg miniskjørt eller kjeledress, uansett om de var Oliver Twist-elskelige eller Hannah Horvath-ekle.

Og vi må fortelle andre historier om de som skader oss. Hvil i fred, kjære mobberen min. Jeg skulle ønske vi hadde hatt mulighet til å bli voksne sammen, til å kunne snakke sammen ordentlig.

Det er én ting jeg liker i den gamle teksten, dog: Den avslutter med å legge ansvaret hos de voksne, hos lærerne og foreldrene. Det mener jeg fortsatt. Det er en god avslutning.

Men derfor er det desto viktigere å fokusere på de vanskelige historiene. Ellers kjenner ikke vi ikke igjen tragediene når skjer med barn vi har mulighet til å hjelpe.

Artikkel om sosiale medier i A list Apart

Jeg har mange drømmer jeg forsøker å sette ut i live. Noen drømmer er det mange som deler med meg:

  • Hoppe i fallskjerm (Check!)
  • Gi ut en bok (Check, check, check, check, check, check!)
  • Ta dykkersertifikat (Si fra om du vil være med!)

Noen av dem er mer idiosynkratiske og handler om veldig Ida-spesifikke drømmer: 

  • Skrive hørespill for Radioteateret på NRK
  • Lage en sufflé som ikke faller sammen
  • Skrive en artikkel for web-tidsskriftet A list Apart

Nå har jeg fått realisert det siste punktet sammen med Ida Aalen:

Vi har skrevet en artikkel om sosiale medier til A list Apart.

Det er så stas at jeg er skamrødmer og har sommerfugler i magen på en gang. Men realiteten er at med mindre du tilhører et Spesielt Nerdete Fagmiljø har du mest sannsynlig ikke hørt om tidsskriftet overhodet, og da skjønner du ikke hvorfor jeg er halvt i svime over å få noe publisert der.

Så jeg tenkte: La meg forklare hvorfor A list Apart betyr så mye for meg.

Hvorfor jeg er så gira og glad

Fordi en god redaktør er det beste som kan skje teksten din

A list Apart er et sted der det tar lang tid å bli publisert. Det er fordi de bruker masse tid på redigering, polering og faglige innspill på alle tekstene de velger å ta inn. Er det noe jeg har lært av å skrive noen bøker, så er det at tekster blir ikke egentlig noe å skryte av før redaktører har harvet over dem noen ganger. To write is human, to edit is divine - Stephen King

A list apart er ikke «smidige» eller «innovative» i hvordan de behandler tekstene. De er så grundige og tradisjonelle at de minner mer om et akademisk tidsskrift enn en blogg. De mente Ida Aalen og min sin artikkel hadde hatt «få redigeringer». Det betydde åtte runder frem og tilbake med innspill. Og siden alt skjedde i Google Docs, kunne vi se redaktøren vår gyve løs på teksten vår i sanntid. Guddommelig.

(Til alle redaktørene mine i Aschehoug: Dette komplimentet er til dere også. Kjærleik kjærleik.)

Fordi å bli publisert på engelsk er dritskummelt og fantastisk i seg selv

Kjære engelsklærer jeg hadde på VGS: SE HER! Tenk på det!

Jennifer-Lawrence-Oh-My-God

Fordi ingenting er så fantastisk som å få bidra til utviklingen av fagmiljøet ditt

Å skrive noe faglig er skumle greier. Du gjør noe lurt. Du spør deg selv: Har noen andre i fagmiljøet mitt skrevet om det samme? Som regel har de det. Men av og til ser du at du gjør noe lurt fagmiljøet ditt ikke har skrevet om ennå. Så da skjønner du at «Okei, det er min jobb å prøve å tette det hullet.» Du forsøker å formulere det lure du gjør så tydelig og ryddig som mulig og så lusker du bort til de lure folka med den fulle oversikten og sier «Hallo-hallo? Er dette relevant nok til å være med i oversikten vår? Er dette en bitteliten bit som mangler?» Og hvis de faktisk sier: «Ja, denne mangler, takk skal du ha», så er det helt sinnsykt stas. Det betyr ikke at den lille biten du bidrar med er ny eller din unike idé, men at du var den som tok ansvar for å få den med i ditt fagmiljø, i ditt kunnskapsfjell. Det er sånn alle fag utvikler seg. For meg er det et enormt skritt å gå fra «Noen som bruker andres fagkunnskap» til å «Bidra med min fagkunnskap». Kanskje enda mer stas enn å skrive bok.

Fordi A list Apart har formet synet mitt på Internett siden 2007

Alle de store, faglige aha-opplevelsene mine da jeg lærte meg å bli en internett-arbeider kom fra A list Apart.

Det var her jeg lærte at det jeg gjorde på nett hadde et navn: Innholdsstrategi og innholdsforvaltning.

Det var her jeg leste artikkelen som ble mantraet vi jobbet etter i Store norske leksikon: Det er leseren som er hovedpersonen på denne siden.

Her leste jeg den første sjekklisten for å skrive virkelig godt nettinnhold og ta vare på det.

Fordi artikler på A list Apart er skrevet for å vare lenge

Du ser artiklene jeg henviser til over? De begynner å dra på åra. Men det gjør ingenting. De er like relevante i dag. Det kan du ikke si om så mange av blogginnleggene om «Ny funksjonalitet på Facebook» fra samme år. Gode fagtekster må tåle tidens tann. Jeg tror og håper at Ida Aalen og jeg har greid å si noe overordnet om å jobbe med sosiale medier.

Du kan lese og bedømme selv: Artikkelen vår i A list Apart.

Seriøst, har du lest helt hit?

Da er du mer interessert enn de fleste. Kanskje du jobber med det samme som meg? Kanskje du er min helt spesielle venn? Da har du kanskje lyst til å høre Ida Aalen og meg snakke om sosiale medier på Webdagene 21 – 23. oktober? Du vet, neste uke?

Ja, det er en næringslivskonferanse om internett. Det betyr at den er dyr.

Ja, det er jobben min som arrangerer den. Det betyr at jeg er det kjipe reklame-dyret når jeg skriver om det.

Men mellom deg og meg: Om du har lyst til å komme, så send meg en epost  og si «Hei, Ida. Jeg er din hemmelige internettvenn, kan jeg få en rabatt?» Og så får du det.

Om du er blakk: En av de aller viktigste grunnene til å skrive fagartikler er at det skal være en gratis gave til verden. (Dyre, lukkede, akademiske tidsskrift: Jeg skuler stygt på dere nå.)

Så artikkelen er ekstra mye til deg. Værsågod!

Den er din for alltid, darling.