Derfor bør du kjøpe boka til Ida Aalen om sosiale medier

Jeg har pleid å si: «Nei, nå orker jeg ikke jobbe mer med sosiale medier.» Jeg likte å jobbe med det i 2010, fordi alt var nytt og idealistisk. Hele norsk offentlighet var i ferd med å dumpe ut på Internett for alvor og jeg kunne lære dem å hilse med hånda istedenfor med foten. Men de siste årene har jeg åpnet Twitter og kikket på hva fagmiljøet mitt har drevet med og følt meg sånn her:

ALLE ER SÅ TEITE ALLE ER SÅ TEITE ALLE ER SÅ TEITE ALLE ER SÅ TEITE
ALLE ER SÅ TEITE ALLE ER SÅ TEITE ALLE ER SÅ TEITE ALLE ER SÅ TEITE

Fordi plutselig var det masse tilfeldige hash-tagger og «lik dette, vinn en stygg trøye» og content føkkings marketing og den eneste som hadde noe lurt å si var KjellTech. Ok, det er en overdrivelse. Det er smarte folk som driver med sosiale medier. Men det er en grunn til at det er lett for Natt & Dag å lage en artikkel om den høye svadafaktoren i bransjen uten å legge til så mye, vel, tekst.

Heldigvis finnes Ida Aalen

Men heldigvis for meg jobber jeg sammen med Ida Aalen. Hun har fått meg til å skjønne at jo, jeg vil faktisk jobbe med sosiale medier. Du kan gjøre det uten å fylle Internett med konkurranser og ubrukelige kampanjer.

Ida «Jobbkone & Navnesøster» Aalen som nå har skrevet sin andre bok om temaet. Og den har jeg lyst til å fortelle deg om, men før jeg gjør det, har jeg et behov for å uttrykke kjærligheten min til Ida.

Alle vil nemlig ha en Ida i livet sitt. Som kan si:

«Dette var bra. Her skjønte jeg ikke en drit.»

Som er så ambisiøs og målretta at ingenting virker umulig:

«Kult blogginnlegg! Burde du sendt det til Aftenposten istedet?»

Og som er klar for å klemme når som helst:

Ida og Ida 4 ever
Ida og Ida 4 ever (tatt på Webdagene i fjor)

Så da skjønner du kanskje at når jeg skriver «Hei, dere, Ida har skrevet en bok!» så er ikke jeg en nøytral aktør her.

Dette er meg:

IDA HAR SKREVET EN BOK IDA HAR SKREVET EN BOK IDA HAR SKREVET EN BOK OG DEN ER SÅ BRA!
IDA HAR SKREVET EN BOK IDA HAR SKREVET EN BOK IDA HAR SKREVET EN BOK OG DEN ER SÅ BRA!

Dette er Ida:

...Ida har skrevet en bok...Ida har skrevet en bok...Ida har skrevet en bok...hvorfor husket jeg ikke hvor slitsomt det var?
…jeg har skrevet en bok…jeg har skrevet en bok…hvorfor husket jeg ikke hvor slitsomt bok-skriving var fra forrige gang?

Derfor tar jeg på meg å drive litt ekstra markedsføring. Jeg elsker boken med hele meg, og jeg vil at du skal kjøpe den og gi Ida mange, mange, mange penger så hun kan betale ned skattesmellen sin og sove godt med sparepenger på konto og reise på loffetur i Asia mens hun drikker sprudlevin. Fordi sånn er det når vennene dine gir ut bøker.

Men Idas bok er ikke bare «bra»: Den har vært nyttig og inspirerende for meg som fagperson og den har gitt meg håpet tilbake på at vi kan ha en smartere samtale om sosiale medier. Derfor tror jeg at du vil ha stor glede-nytte av å lese den, du óg.

Syv grunner til å kjøpe Ida Aalens bok, Sosiale medier:

  1. Fordi den gir deg gode svar på alle de vanlige temaene folk vil diskutere og problematisere om sosiale medier: Blir vi asosiale? Blir vi distraherte? Hvorfor deler folk så mye skrytete? Er alle virkelig så lykkelige? Og hvorfor er det så mye meningsløs småprat, ❤ ❤ ?
  2. Den gir deg det forskningsbaserte svaret på «Hva blir delt på Facebook?»
  3. Den vaksinerer deg mot å hele tiden lete etter  «det neste store» på nettsamfunn-fronten
  4. Den baserer seg på en masse, masse forskning Ida har systematisert, ikke på dine personlige erfaringer fra Twitterfeeden din.
  5. Den gir deg det faglige svaret på alt du lurte på om rosabloggere, men ikke klarte å finne ut ved å scrolle deg gjennom Nettavisens bloggere.
  6. Du får et fabelaktig forord, skrevet av meg. Hallo, du vet du vil.
  7. Den er en lettlest, velskrevet fagbok som greier å være både personlig og morsom, samtidig som den har en gazillion fotnoter.

Oppsummert: Hvis du jobber med sosiale medier og leser denne boka, kommer du til å bli faglig superhelt i løpet av et par lesedager. Og du kommer til å le og kose deg underveis. Best av alt: Dette er en bok som ser det store bildet og som ikke kommer til å bli utdatert neste gang Facebook endrer algoritmen sin.

Hvis du er interessert i temaer som sosiale medier og ungdom/mobbing/psykisk helse/demokrati, vil denne boka gi deg masse lett tilgjengeliggjort forskning, ikke synsing basert på folks personlige opplevelser.

Personlig har jeg brukt Idas bok til å lage et bedre opplegg for å hjelpe bedrifter og organisasjoner til å jobbe smartere med alt fra Facebook til Pinterest.

Du kan også melde deg på boklansering & frokost 10. september og høre meg prate om opplegget mitt der. Ida Aalen snakker også, selvfølgelig.

Salg, salg, salg, salg:

Siden jeg er faglig fangirl har jeg fått min egen rabattkode til deg som leser denne bloggen.

Det betyr at om du kjøper boka og skriver inn rabattkode VIRRVARR, koster boka 50 kr mindre. Dessuten spanderer Fagbokforlaget frakten.

Dette her har Ida og jeg avtalt på sleipeste vis og er gjennomtenkt og überkommersielt, så vennligst la deg manipulere, plz.

Kakle kakle ond plan kakle kakle
Kakle kakle ond plan kakle kakle

PS: Har du noen spørsmål til forfatteren? Hun svarer garantert. Jeg må bare lure henne bort fra pulten hennes osv.

Kjærlighetsbrev til Store norske leksikon

Kjære Store norske leksikon!

Jeg har ligget våken på natten og tenkt på deg og grått littegrann, fordi det er trist at vi skal dra fra hverandre. Fire år er lang tid, og selv om jeg skal begynne i en ny og morsom jobb, (Hei, Netlife Research!), kan jeg ikke slutte uten å si noen ord til deg.

Du leksikon, du leksikon, jeg likte deg ikke til å begynne med.

Jeg tok jobben fordi jeg var blakk, fordi det var vinter, fordi jeg var 23 år og hadde ødelagt ryggen ved å sitte krumbøyd over laptopen 20 timer i døgnet, fordi jeg hadde tidenes skattesmell å betale tilbake. Jeg trengte penger og jeg trengte kollegaer og jeg trengte å slutte å være frilanser.

I-need-help-gif1
Meg da jeg ble tilbudt en «ordentlig» jobb i SNL

Jeg syntes «fiks Store norske leksikon» var et absurd prosjekt. Jeg hadde ikke et romantisk forhold til hvordan du hadde vært på papir. Jeg elsket Wikipedia. Jeg ble ansatt for å gjøre deg bra nok til at du kunne få statsstøtte. Personlig ville jeg ikke gitt deg en hundrings.

Da jeg ble spurt om hva jeg forventet av den nye jobben sa jeg: «90% bæsj.»

Amy synger: Lower your expectations
Meg da jeg begynte i jobben på SNL

Jeg hadde litt rett.

Jeg tok veldig feil, og.

Bestefar i Buffalosko

«En 100 år gammel kunnskapsbase» sa de. Jeg skjønte ikke hva det betydde. Jeg visste ikke at 100 år med langsomt, nøyaktig og pirkete tekstarbeid hadde resultert i en byplan for norsk kunnskap: en bunnsolid infrastruktur vi kunne hente frem.

Det var bare så vanskelig å se.

Du kom til meg som en bestefar i Buffalosko:

Eldgammel, pynta med trender som alt hadde rukket å bli umoderne.

Det var pengemangel ved oppdateringen til 2005-utgaven på papir, og du var ikke blitt oppdatert ordentlig på over ti år.

Du var mer et kald krig-leksikon enn et post-11/09-leksikon.

Det var mer spionasje enn om terror, mer om nedrustning enn om Afghanistan.

Du var skrevet av gamle, konservative menn som ikke hadde brydd seg med å oppdatere vokabularet sitt selv om tidene hadde forandret seg (Opp alle jordens åndssvake, moroner og mongoloide!)

Du hadde vært utsatt for det mest traumatiske av alt: En markedsavdeling.

De hadde trodd at løsningen på leksikon-krisa var å få kjendiser til å skrive artikler om fotballklubben de likte best.

De trodde at hovedforskjellen på et papirleksikon og Wikipedia var deleknapper og artige youtubevideoer.

Vi måtte ta noen drastiske, livreddende grep.

(Det var sånn jeg møtte min nåværende arbeidsgiver: Jeg trengte noen til å hjelpe meg med deg. Du kan høre mer om den jobben i dette foredraget.)

Jeg sa til alle at jobben min var å «sminke en gris».

For utenforstående kan jobben med å fikse en nettside se litt sånn ut:

askepott
Se, så pen den grisen ble!

Men det var mer sletting enn sminking, mer slåssing enn pynting.

slåss
Klar, ferdig SLETT!!!!!

Klar, ferdig SLETT!

Jeg slettet femti tusen av artiklene dine i løpet av det første året.

(To tredjedeler av dem var tomme og lå i en kategori som het «diverse».)

Vi slettet artige pressemeldinger.

Vi slettet webapper.

Vi slettet en skoleportal, femti skjønnlitterære kåserier skrevet av ymse kjendiser, vi slettet kolofon og register og tomme artikler og umotiverte bilder av William Nygaard så folk skulle kunne finne det de faktisk lette etter: Jødedommen. Den kalde krigen. Henrik Wergeland.

Jeg satt sammen med Wilhelm datanerd og slettet kode.

Slettet rare kvakksalver-script som lovet bedre søkemotoroptimalisering og flere klikk på annonsene, men hvis eneste funksjon var å gjøre nettsidene trege som sirup.

Slettet 300 delebokser til sosiale medier som ingen bruker lenger (Hei, Stumble Upon!) Slettet Stockphoto-helvete.

Slettet spam. Slettet brukere som het hengekuk og rottegutt og følgmegforflerefølgere.

Og du steg frem.

Du så ikke ut som om jeg hadde forventet.

udyret
Vel, se på det leksikonet…
belle
Det ser jo litt annerledes ut, gjør det ikke?

Litt om Wikipedia

Jeg likte det jeg så.

Så begynte den ordentlige jobben: Den som krevde forfattere.

Og du utfordret synet mitt på selve Internettet, lille leksikon.

Jeg pleide å tenke at Wikipedia hadde poenget med nettskriving: Å skrive anonymt for ingen penger var nettets natur.

Ingen ville skrive hos oss hvis det måtte godkjennes av en redaktør, det var jeg viss på.

Men det er faktisk bare er Wikipedia som fungerer som Wikipedia.

99% av alle skikkelig gode tekster blir til under følgende forhold:

Flink forfatter skriver for penger.

Flink forfatter får teksten bearbeidet av redaktør.

Flink forfatter får navnet sitt på teksten og heder og ære og alt det der.

Det er sånn jeg vil ha det når jeg skriver, for pokker!

Så leksikonet sa:

Feil
Jupp.

Det jeg trodde var helt umulig arbeidsforhold for leksikonproduksjon viste seg å være standardoppskriften for skikkelig gode tekster.

Da vi fikk de første tekstene produsert på denne måten, ble jeg høy på dem.

rusa
Men dette er jo…bra!

Jeg husker første gangen jeg leste Francis Sejersteds nyskrevne historieartikler og tenkte: «Vent nå litt. Dette er jo bra på ordentlig! Det er noe ingen andre har!»

Og sånn ble jeg forelsket i deg, lille gris.

Leksikongrisen jeg bare skulle sminke, viste seg å være penest naturell.

Den trengte bare litt kjærleik.

allyouneedislove
Og redaksjonell bearbeiding. Kjærleik og redaktører, jævler!

Verden trenger redaktører

Vi oppdaget et magisk verktøy: Det heter redaksjonell kontroll. 

Redaksjonell kontroll betyr at du kan si:

«Nei, du får ikke skrive 4oo artikler om lokalkjendiser fra Bærum. Du får skrive én artikkel: Om Bærum. Og den skal være skitbra, ellers kan vi bytte deg ut og så får du ingen penger.»

Wikipedia er demokratisk. Det betyr at du må vinne diskusjonen hvis du er uenig i at handlingsreferater fra samtlige Dr. Who-episoder er leksikonrelevante.

Redaktører kan bare si:

what__
(Hei, Georg, denne giffen er til deg.)

Redaksjonell kontroll gir deg, vel, kontroll.

På tittel, språkvalg, tone, oppsett, prioritering.

Det er slitsomt. Det tar lang tid. Men det blir høy kvalitet om du gjør det ordentlig. Og det visste du, lille leksikon. Det var redaksjonell kontroll som gjorde at du overlevde i 100 år.

Nei, du hadde ikke artikkel om World of Warcraft. Nei, ikke om Hanne Nabintu Herland, heller. Men du hadde en om Patrick Modiano fordi fagpersonene hadde prioritert de viktigste franske forfatterne for mange år siden og sørget for å skrive dem inn.

Og jeg så på deg og jeg skjønte: Du har noe ingen andre på norskspråklig Internett har. Du konkurererer ikke med Wikipedia. Du har noe helt annet.

Du trenger ikke flere artikler. Du skal ikke utvide med alle filmer, alle dataspill, alle lokalkjendiser, alle karakterene i Harry Potter, alle funksjoner i et programmeringsspråk, alle arter i hele verden. Du skal være stedet der filosofer skriver om Kant med fullt navn. Ingen skrivefest.

Du trengte ikke en make-over. Du trengte bare plass til å være deg selv.

wholeass
Bare vær leksikon. Det holder i massevis.

Du har forandret meg, Store norske leksikon. Du har smittet meg med elitismen din. Du har lært meg at tekster blir best om vi håndplukker skribentene våre og velger de flinkeste. Du har lært meg at tekstarbeid er tekstarbeid, uansett medium.

Vi har kjent hverandre en stund nå. Jeg har fulgt deg gjennom stortingsvalg, skoleferier, stemmerettsjubileum og 1814-fest, jeg har sett deg gå fra å være en tung og majestetisk bok til å bli et offentlig sted folk fyker gjennom i tusentall.

Statstøtte, OMG!

I begynnelsen friket jeg ut når jeg at besøkene økte. Åneiånei, det er ikke ryddet her, det er ikke bra nok, finner de det de leter etter, vil folk klage på Twitter nå, får vi sinte e-poster?

11
Ågudnåleserdeartiklene!!!!111one

Det har gått over.

Det er snart to år siden vi sluttet å si «beklager, vi er under ombygging, vettu!» til vi begynte å ta 100% ansvar for rotet selv. Og det blir færre og færre sinte e-poster for hver måned som går.

Sist, men ikke minst:

Du fikk statstøtte. Det hadde jeg ikke trodd. 5 millioner på fast budsjettpost, pluss bidrag fra universitetene på toppen av kaka. Det er helt sykt.

Du har gått fra å være den mest kommersielle av alle utgivelsene i norsk bokbransje (Husk at det pleide å være leksikonselgere overalt, omg) til å bli 100% gratis til folket.

Det er din fortjeneste.

Du hadde det som trengtes, Store norske.

Vi måtte bare hjelpe deg tilbake i rett spor.

Og nå skal du klare deg uten meg.

Det er så rart. Det er så trist. Og det er fint, og.

Sippete avskjed

I 2016 blir du 110 år gammel. Og du skal leve i 100 år til.

Du skal bli eldre enn meg. Jeg skal dø som eldgammel dame (hei, farmor, 93, still dancing), men du skal bli mye, mye eldre.

Jeg vet at du er robust nok til at tekstene dine kan flyttes sømløst til hva enn som blir fremtidens plattform, at du skal kunne gjøres flytende og brukes intravenøst om det trengs, at du skal være eldgammel og evigung på samme tid, så slitesterk at du varer mer enn en menneskekropp eller ti. Jeg trodde du var døden nær da jeg traff deg, men du spratt tilbake, seigere enn noen hadde forutsett.

Jeg reiser fra deg og vet at jeg tok feil.

Du var klokere enn meg.

Kjære lille, store leksikon.

Kjære lille gris som ser best ut uten sminke.

Takk for at jeg fikk være hos deg og jobbe med deg og se deg vokse og herdes og vinne priser og forme deg og forme alle oss som jobbet med deg.

Jeg skal videre nå. Jeg skal ta alt du har lært meg og bruke det til å hjelpe andre.

giphy5
Men du vet at jeg liker deg best, ikke sant? Ohyes, you do.

Ok, det er ikke bare dansing.

feels
SNUFS!

Post-Morfar, Hitler og jeg

Det er på tide å legge krigen bak seg. Nå lever Morfar, Hitler og jeg i verden og klarer seg selv. Den er ikke min mer. Den er din.

I helgen har jeg ryddet på skrivebordet mitt og fjernet fire år med notatbøker og ruteark og historiebøker fulle av post-it-lapper. Det ble en hel flyttekasse full. Nå står den på loftet. Jeg måtte rydde i rommet for å få plass i hodet.

Det er så mye av arbeidsmetodene jeg har brukt mens jeg har jobbet med boken som ikke er eksplisitt synlig i teksten som står på trykk nå.
Metoden var derimot svært synlig i alt rotet på pulten min. Jeg tenkte jeg skulle ta deg med inn i en liten skrivemetode-prat her på bloggen, og vise frem litt rot underveis. Men først må vi snakke om Merete Morken Andersen.

Merete Morken Andersens muser

Jeg utviklet et symbiotisk forhold til Merete Morken Andersens tanker om skriving da jeg kjøpte Skriveboka i 2009. (Du kan lese Virrvarr-anmeldelsen av den her.) Morken Andersen er opptatt av skrivingen som en prosess med fem ulike muser du kan påkalle. De musene har hjulpet meg gjennom noe som ellers ville vært en særdeles uoversiktlig skriveprosess. La meg introdusere deg for dem, så kan de komme og bo på skriveloftet ditt, også.

  • Først er det Samleren, den ukritiske trålen i hjernen som gjør at du har noe å skrive om. Samleren elsker å bokmerke alle nettsidene i hele verden og bruker opp alle pengene mine på Amazon. Jeg ser Samleren i stabelen med rare bøker om rasisme, antisemittisme, Oslo-severdigheter med krigshistorisk bakteppe, PDFer lastet ned fra skumle nynazist-nettsider, en Kindle full av masteroppgaver i alt fra statsvitenskap til religionshistorie. Jeg endte opp med å bruke omtrent en tiendedel, men sånn er Samleren: Han samler alt og stiller ingen spørsmål.
  • Så er det Skaperen, den gnisten som plutselig kobler sammen noen rare ting Samleren samlet og SVUPP så har du en idé som føles som om den kom fra ingensteder, men som egentlig er et produkt av mange ukers arbeide. Skaperen gjør seg gjeldende som en prikking, en plutselig aha-opplevelse. Det er Skaperens som insisterer på at du må notere noe på mobilen selv om trikken er her om ett minutt.
  • Neste muse er Ordneren. Det er han jeg er dårligst til å påkalle. Det er han som rydder kildelister, fikser stavefeil og sørger for å ha et godt mappesystem i Dropbox så du ikke mister noen versjoner av teksten. Ordneren forvandler Samlerens rot og Skaperens råtekst til en ordentlig tekst. Min erfaring er når jeg sitter fast i selve skriveprosessen, helper det å påkalle Ordneren. Det er forbausende hvor mye lettere skrivingen går etter å ha ryddet litt i manus. Det er som å skifte gir.
  • Min favoritt-muse? Jeg trodde aldri du skulle spørre! Det er Danseren, selvfølgelig. Du tenker aldri at du skal påkalle Danseren. Danseren dukker opp. Danseren er den rare følelsen av å være i flyt og bare skrive skrive skrive skrive ikke stoppe ikke tenke bare få ut flere hundre sider i word kom igjen du klarer det bare vær her vær og her er et rim, som ost og prim, kjenner du versene? Danseren må være med og spille på lag med Ordneren og Skaperen hvis du skal lage et ordentlig manus. Det er den kroppslige fornemmelsen av å skrive. Det er Danseren som stryker i teksten uten at du skjønner hvorfor, det bare stemte ikke, rytmen var feil, det klang ikke. Hvis Danseren uteblir må du gå en tur, trene, tøye ut, påkalle nervesystemet, flytte ut av hjernen.
  • Sist, men ikke minst er det Analytikeren. Det er den vanskeligste av musene å få øye på. Det er så lett å tenke at å skrive er, vel, å skrive. Men Analytikeren dukker ikke opp før etter at manuset ditt foreligger i sin helhet. Han dukker opp etter at du har latt det ligge i skuffen en måned og leser det på en armlengdes avstand. Det er han som stiller spørsmålet: Hva er poenget med denne teksten? Hvorfor må dette være en bok? Hva er det du vil si?

Analytiker-fasen var lang på Morfar, Hitler og jeg. Jeg hadde klart det første fullstendige førsteutkastet i januar 2013. Jeg printet det ut mars 2013 og leste det høyt for meg selv.

Notatbok fra Morfar, Hitler og jeg

Underveis tok jeg masse notater. Jeg tenkte jeg skulle dele noen av dem med dere.

På Wikingtokt: En strukturering av morfars bok. Temaer som må forklares: Hvorfor er Per viktig? Hva var Divisjon Wiking? Hva var operasjon Barbarossa? Hva hvar Germanske SS Norge? Hva var pangermanismen? Hva skjedde på Østfronten?
Før jeg begynte å lese manuset mitt laget jeg en oversikt over spørsmål jeg som «leser» måtte få svar på i løpet av boken. Så kunne jeg notere hvor godt de var besvart underveis.

Det er morsomt å gå tilbake i notatbøkene. I 2013 trodde jeg at boken kom til å hete På Wikingtokt. Morfars roman som var planlagt i 1946 skulle hete På Wikingtokt, og jeg likte at tittelen kunne være den samme. Jeg ombestemte meg av grunner jeg har blogget om før.

Logg: Tirsdag 5. mars: Leste og kommenterte ferdig "På Wikingtokt", laget en temaoversikt og en tidslinje over Pers liv. Har funnet språklige styrker og innholdsmessige svakheter i manus. Har et behov for å se på Bloodlands og Bogens masteroppgave igjen. Bør også lese i "Himmlers Norge". og sende e-poster til Mamma, Kari og Fritt Ord når jeg kommer hjem. I morgen: Begynn å jobbe deg gjennom manus etter egne kommentarer. Les.
En side i loggboken jeg førte under skriveoppholdet mitt i San Fransisco i 2013. Hovedpoenget med å føre loggbok: Å ha et sted å sjekke at jeg faktisk hadde jobbet masse når angsten for ikke å ha jobbet nok kom (Det gjør den alltid når du jobber alene.)

Takket være pengene jeg fikk fra NFF og Fritt ord, kunne jeg kjøpe meg fri og bare skrive i perioder. Noe av det interessante ved å lese den gamle loggboken er å se hvor ofte jeg gikk tilbake og leste i de viktigste kildene mine, som Bloodlands og Himmlers NorgeJeg hadde med meg så mange bøker til USA at jeg måtte sende dem tilbake til Norge som postpakke fordi bagasjen ble for tung…

Spørsmål til manus: Hva er opprører, oppgjøret og take away? Lær om ideologien, lær om grusomhetene, om arret i familien, noe om svakhet, traume og kroppen, SS, Pers krig, folkemord, ideologien og meg, ideologien der kroppen er alt.
Etter å ha forsikret meg om at manus besvarte de grunnleggende spørsmålene, som «hva var SS?», måtte jeg tydeliggjøre hva som var de viktigste poengene leseren skulle ha med seg fra hvert tema. Jeg tegnet dem som lag rundt temaet «Pers krig». Som du kan se, syntes jeg at det manglet noe om svakhet på et tidspunkt. Da måtte jeg jobbe det inn i sirkelen/teksten.

En av de nyttigste foredragene jeg har hørt om skriving var når Ivo de Figueiredo snakket om rytme og struktur i lange sakprosatekster på Aschehougs Sakprosaskole. Han viste hvordan ulike forfattere veksler mellom å være tett på handlingen og fordypet i mer abstrakte analyser, hvordan de zoomet inn og ut av temaet. Jeg forsøkte å tegne mønstre for min egen bok. Tegningen over skal representere boken som helhet.

Generell struktur: 1. Innerst inne, deretter pil til Wikipedia, så pil til innerst inne, så pil til Germanske SS Norge, på til "Til du vet hva boken handler om". Jeg har tegnet et venndaiagram der jeg lar sirkelen "følelser" overlappe med sirkelen "Historie" og i midten har jeg satt pilen "boken min". Deretter gyver jeg løs på kapittel to der jeg veksler mellom  andres følelser og historie. Min kommentar til meg selv (i en annen farge): "Si det i klartekst: Mofars krig var hemmelig og unnskyldningene var som alle andres jug."
Vinteren 2014 jobbet jeg meg gjennom manuset kapittel for kapittel og forsøkte å tegne vekslingen i tematikk og tempo: Tett på/historie/tett på/historie. Jeg tegnet boken min som et venndiagram der følelser og historie møttes. Jeg skrev kommentarer til meg selv om hva jeg syntes manglet, som i kapittel to der jeg ville ha KLARTEKST.
Vanskelige spørsmål om Krigsboka: 1. Hva er ondskap? 2. Hva med Utøya? 3. Hva vil jeg finne ut? Hvorfor? Er det forferdelige fremmed? Det forferdelige er alltid nær.
Jeg stilte vanskelige spørsmål til mitt eget manus og forsøkte å lete etter svar på dem. Det var veldig nyttig. Her fikk jeg også god drahjelp fra redaktør Harald, som kom på flere vanskelige spørsmål etter at han hadde lest.
Hva er narrativet? Ida + hemmeligheten, Ida + mamma, morfars historie, morfars tekst: Fordelt på spørsmål: Hva gjorde han? Hva trodde han på? Hva skjedde etter krigen? HVORFOR?!
Til slutt måtte jeg spørre meg selv: Hva er fortellingen her? Jeg fordelte det tematisk i fire kategorier og fire spørsmål. Hvis du kikker på denne notatboksiden mens du leser boken, vil du se at de overlapper svært mye. Dette er det nærmeste Morfar, Hitler og jeg hadde en slags kommandolinje/grunnoppskrift.

Hadde jeg ikke gått i Analytiker-modus med boken, hadde jeg gått meg bort i den. Bøker er så lange, og vi trenger fugleperspektivet for å se helheten i det vi driver med. Å stille masse spørsmål til egen tekst og se om teksten besvarer dem er en metode jeg anbefaler varmt. Jeg skjønner kanskje at det å tegne den narrative strukturen sin ikke fungerer for alle, men jeg fikk mye ut av det. Det hjalp også å ha tegninger av boken jeg kunne se på mens jeg skrev, for å minne meg på hva jeg faktisk var der for å jobbe med.

Analytikerspørsmål du kan stille din egen tekst:

  • Hvilke spørsmål vil jeg at denne teksten skal besvare?
  • Hva vil jeg at leseren skal sitte igjen med? Gjør de det etter å ha lest den?
  • Veksler jeg mellom ulike temaer/stemninger her? Eller er det monotont?
  • Hva er kjernen i denne teksten? Kan den bli én idé?

Gratis bøker OMG!

Jeg ble utrolig glad og skrullete av alle kommentarene som kom på forrige innlegg, og egentlig har jeg lyst til å gi dere bøker alle sammen (men det har jeg ikke budsjett til). Derfor har jeg prøvd å gjøre et utvalg:

  1. En til Livet leker, så hun kan gi den til en av elevene hennes (hun er lærer).
  2. En til Undreverset, fordi hun lenket inn Janelle Monae og fordi hun faktisk er en av innbyggerne i Gode, gamle Bloggerby som holder stand.
  3. En bok/stykk lydbokfil til Malin (så hun kan lytte videre når lesinga går trått, det hjelper meg når hjernen min er grøt) og dele med alle som lurer på om de skal ha bok eller middag (jeg forsøker å sørge for at de kan få begge deler).
  4. En bok til mannen i Marthes liv som snart er ferdig med masteroppgave (fordi masteroppgave og bok er mye samme greia og alle som har skrevet bøker fortjener uendelig med premie, kos og sjokolade. *kremt* *host*)
  5. En til Beate Sørum fordi hun sier at jeg er kul og fordi jeg er litt avstandsforelska i henne. (Jeg er enkel sånn.)

Send meg en e-post med adressen deres, så sender jeg så fort jeg kan! Skriv på hva dere ønsker at jeg skal skrive av ev. hilsner. Værsågod!
Alle andre: Jeg ville egentlig gitt dere bøker alle i hop! Men jeg har ikke så mange. Vi får se om det blir flere muligheter! Kanskje vi har Lena Give Away-neste gang?

Brageprisen? BRAGEPRISEN!!!!!!11one

I går ble jeg nominert til Brageprisen for sakprosaboken Morfar, Hitler og jeg  og det er så ekstremt ekstatisk sinnsykt skrullete stas at jeg har mistet ordforrådet. Greia er: Å bli nominert til Brageprisen er stort. Juryene velger ut fire titler fra alle årets bøker. At min bok var en av de fire som ble valgt ut er…ja.

La meg sitere retningslinjene til sakprosajuryen:

Prisen tildeles en sakprosabok for voksne. Prisen tildeles på grunnlag av litterære kvaliteter, respekt for stoffets egenart, nyskapning, originalitet eller kunnskapsformidling.

SHIT BANDITT DET ER SÅ SYKT BRA!!!! JEG HAR SÅ MANGE FØLELSER AT JEG ER STUCK I CAPS LOCK!

Meg da forlaget fortalte meg om nominasjonen:
lokeomg

Meg som hadde masse følelser etterpå:
robertomgcharliecryingronomg

Meg på pressekonferansen etter at Pål Nordheim (også Brageprisnominert) sa til meg at det viktigste i sånne situasjoner var «å ikke sjenere seg»:

tinafeyomg

Godt råd. Feil publikum.

Dønn ærlig: Jeg er ikke en sånn reservert forfatter med bluse og god oppdragelse. Jeg er en av de yngste damene som har vært nominert til en sakprosapris som har vært dominert av gamle menn. Jeg er så gira at jeg ikke klarer å være dannet, smakfull og fattet. Jeg vil ikke, heller. Det er tre uker til vinneren blir offentliggjort. Jeg har selvfølgelig lyst til at det skal være meg. Det har alle de nominerte: Alt annet er å gjøre seg til. Men å bli nominert er en pris i seg sjøl, og jeg har tenkt å feire nominasjonen som nettopp det.

Jeg klarer ikke være kul når jeg føler meg som denne hunden her:

excited-dog-o
Og jeg skriver dette blogginnlegget for å slikke deg i ansiktet. Hvis du har lest noe som helst jeg har skrevet mellom nå og da jeg begynte å blogge i 2006, så elsker jeg deg. Jupp, akkurat deg. Jeg elsker at du har lest og delt og kommentert og kritisert og anbefalt og kjøpt og lånt og lastet ned. Jeg elsker alle dere som har gitt meg følelsen av at det er verdt å bruke skikkelig lang tid på en tekst. Jeg hadde ikke orket å begi meg ut på et sånt prosjekt som Morfar, Hitler og jeg hvis jeg ikke visste at det fantes Veldig Bra Folk på andre siden av ethernettkabelen min jeg kunne skrive den til.

Derfor feirer jeg nominasjonen ved å gi bort et par bøker til de av dere som ikke har lest den ennå. Hvis du har lyst på bok, kan du legge igjen en «Jeg vil ha bok hurra hurra»-skål i kommentarfeltet. Det er også lov å ønske seg en bok til noen andre enn seg sjøl (som tanter og besteforeldre og veldig veslevoksne nieser). Jeg kommer til å velge ut et par og ta kontakt med dere om du vil ha ebok eller papirbok osv.

(Advarsel: Det er ikke en veldig glad bok, selv om jeg er en veldig glad forfatter akkurat nå. Du kan lese første kapittel her, så vet du hva du går til.)

Kort oppsummert: Hurra!

Jeg begynner å jobbe i Netlife Research

Jeg slutter å jobbe som kommunikasjonssjef i Store norske leksikon og begynner som konsulent i Netlife Research 1. januar 2015. Det er en rar setning å skrive: Store norske leksikon har vært noe av det viktigste i livet mitt siden 2011. Nå skal jeg ut i det «ordentlig» private næringslivet, og du, kjære leser, kan faktisk kjøpe meg. Vel, tiden min og kompetansen min, i det minste.

Jeg ble kjent med Netlife da jeg jobbet sammen med dem og WJA om de nye nettsidene til Store norske leksikon. Før jeg ble kjent med dem, pleide jeg å tenke at jeg var en av ti personer i Norge som forstod Internett overhodet. Å jobbe med dem var en skikkelig realitetssjekk: Det viste seg at det fantes folk som visste mye, mye mer enn meg. Jeg lærte masse av samarbeidet – så mye at det føles naturlig å jobbe der selv for å lære enda mer. Så nå skal jeg jobbe der som innholdsrådgiver. Det betyr at jeg skal hjelpe folk med det aller, aller viktigste de har på nettstedet sitt: Tekst. Bilde. Metadata. Redaksjonell drift. Alt som er gøy, med andre ord.

Om å ta seg vann over hodet

Mens jeg skriver dette føler jeg at språket mitt ikke strekker til. Det er ikke mulig å beskrive tiden min i Store norske leksikon og samarbeidet mitt med Netlife i noen skarve setninger. Jeg trenger å veive med armene og skjære grimaser og sånn.

Heldigvis har jeg bedre verktøy til rådighet. Jeg holdt et foredrag om Prosjekt Store norske leksikon sammen med Ida Aalen fra Netlife på Webdagene tidligere i høst. Du kan se hele foredraget på video under. Det handler om følelser og webteknologi, og er min kjærlighetserklæring/avskjedstale til SNL.

PS: SKRYTEMELDING! Folk på Webdagene kåret det til det beste foredraget på konferansen! Og det er jo litt sånn…

Katy-Perry-omg

 

Så…se på meg?

 

Ida Aalen & Ida Jackson: Ta deg vann over hodet (Webdagene 2014) from Netlife Research on Vimeo.

Post-SNL-blogging

PS: Jeg kommer til å bruke tiden frem mot jul på å oppsummere flere leksikon-erfaringer her på bloggen. Om du er opptatt av kunnskap/kommunikasjon/web: Stay tuned!

PS PS: Kanskje det er akkurat deg som skal erstatte meg i leksikonredaksjonen? Ta en kikk på leksikonbloggen.

Bonusspor til Morfar, Hitler og jeg

Denne uken kommer Morfar, Hitler og jeg i bokhandlene. Det har vært en del presse, men det er mye kjedeligere å bli intervjuet enn å skrive selv. Derfor har vi blogger, gudskjelov! Derfor har jeg laget et bonusspor til boken som bare er til deg, kjære leser.

Wikipedia og Virrvarr.net

Jeg fant ut at morfar hadde vært nazist julen 2008. Det hadde vært det rareste året i mitt liv: Det var året jeg var på psykiatrisk hele sommeren. Det var året den første boken min kom ut. Det var året Virrvarr-bloggen vant priser og levde sitt eget liv. Det var året jeg gikk ned ti kilo og la på meg femten. Jeg var 21 år og selvlysende selvopptatt og høy på verden og sint på alle og glad i alle. Så jeg googlet meg selv igjen igjen igjen igjen på alle tenkelige og utenkelige måter. Til jeg prøvde ut en versjon med pikenavnet mitt: «Ida Sofie Tjøstland Søland». Da dukket det opp en bitteliten stubb av en Wikipeda-artikkel. Den så sånn ut:

 Per Asbjørn Pedersen Tjøstland (født 27. februar 1918 til gården Tjøstheim på Fister i Rogaland, død 14. desember 2004 i Stavanger) var siste redaktør av Germanske-SS Norges avis Germaneren under andre verdenskrig.  Han var gift med Gerd Ingebjørg Essen og hadde seks barn.
Den første artikkelen

Først trodde jeg artikkelen var jug. Eller hvertfall overdrevet. Men Wikipedia er magisk: Spør etter kilder, og du skal få dem – innen få timer. (Nå har artikkelen gått hele veien rundt og henviser til boken min som henviser til artikkelen. Veldig meta.)

Uansett: Artikkelen fikk meg til å frike ut. Hva var Germanske SS Norge? Hva var Germaneren? Jeg begynte å spørre rundt i familien, på nettet, på bilbioteket, men først? Først skrev jeg om det på bloggen, selvfølgelig. For sånn var livet mitt da jeg var 21: Bloggen først, alt annet siden. Og i det lille blogginnlegget ligger kimen til boken:

Du kan ikke nyansere historiske fakta. Det finnes ingen formildende omstendigheter rundt deltagelse i Germanske SS. Jeg kan ikke legge til i wikipediaartikkelen at han alltid smilte og broderte verdens vakreste julekalender til barnebarna sine selv om han var organisert nazist en gang i tiden. Det fine er at jeg kan skrive det her. (Virrvarr.net, 2008)

Du kan se hvor like tekstene er hvis du leser første kapittel av boken verdens beste Wilhelm har lagt ut på nett for meg. Jeg siterer:

Du skjønner – jeg elsket besteforeldrene mine. Hvis noen dagen før det skjebnesvangre Google-søket hadde bedt meg om å lage en liste over verdens snilleste mennesker, ville jeg ha plas­sert morfar og mormor øverst. Når jeg henter frem de lykkeligste minnene fra oppveksten min, er morfar alltid hovedpersonen. Etter at jeg fikk vite at morfar hadde vært nasjonalsosialist, ble disse minnene grumset til av en visjon av en ung mann som hevet høyrearmen til Sieg Heil. Jeg ble fysisk dårlig. (Morfar, Hitler og jeg, 2014)

Disse to utdragene er svaret på hvorfor jeg har skrevet denne boken, sånn egentlig: Jeg har prøvd å få SS-mannen og bestefaren til å sameksistere i bevisstheten min. Det har vært skikkelig vanskelig. Jeg har ikke skrevet denne boken fordi jeg hadde lyst. Jeg har skrevet denne boken fordi stoffet tvang meg. Jeg har vært rasende på teksten 80% av tiden, men jeg har våknet midt på natten og måttet skrive åkke som.

Men nok om meg. Det er på tide at du får møte Per, er det ikke?

Per Pedersen, forfatter og soldat

Sort hvitt bilde av en ung mann i SS-uniform som leser en avis i solveggen
Det eneste bildet jeg har av morfar på Østfronten

 

Kom og hils på Per Pedersen, 23 år, SS-mann, frontkjemper og en av de aller første norske frivillige på Østfronten. Han var med på angrepet på Sovjetunionen fra 1941 til 1943. Da han kom hjem fra krigen som var kaldere og skitnere enn dette bildet gir inntrykk av, ble han først journalist, så redaktør i ukeavisen til SS i Norge, Germaneren. Dette bildet er det eneste morfar tok vare på av seg selv fra tiden på Østfronten. Du ser for deg at det kunne vært et profilbilde på Facebook, ikke sant? Det sier liksom alt: Her er den intellektuelle SS-mannen, bokorm og soldat, nybarbert, vannkjemmet – i solsiden av verdenshistoriens mest morderiske krig.

 

Gruppebilde av regiment Nordland
Gruppebilde av Regiment Nordland før de angrep Sovjetunionen

Han var en av mange og en av få på samme tid, en av 120 som meldte seg frivillig til regiment Nordland fra Norge vinteren 1941. Han ble sverget inn i SS av Heinrich Himmler personlig da Himmler var på norgesbesøk for å ta en kikk på de ekstra übernordiske rekruttene sine. Han vervet seg før det var snakk om å slåss mot Sovjet. Quisling oppfordret til kamp mot «krigshisseren England» da han stakk ned på vervekontoret.

Himmler og de norske rekruttene
Himmler hilser på hirden, Quisling i bakgrunnen.

Men det er ikke primært Himmler og Østfronten som har holdt meg våken om natten: Det er det Per Pedersen skrev om Himmler og Østfronten. Her er en faksimile av den aller, aller første teksten morfar hadde på trykk som journalist. Den er både en introduksjon av Per Pedersen, nasjonalsosialist og Per Pedersen, ambisiøs forfatter. Han har skrevet et intervju med seg selv.

Faksimile fra Per Pedersen TJøstlands tekst i Germaneren
Faksimile fra Germaneren, scan fra Bjørn Westlie

Første gang jeg leste denne teksten, fikk jeg sjokk. For Per og jeg skriver veldig likt. Intervjuene mine med meg selv var den viktigste «sjangeren» på Virrvarr.net. La meg sitere litt fra Pers intervju med Per:

SS-Rottenführer Pedersen satt bak skrivemaskinen sin heime i sin leilighet i Welhavensgate og så forbauset opp på oss da vi trådte inn i det aller helligste uten å banke på døren.

– Hva i all verden?

Vi gjøv like på:

– Når meldte De Dem til fronttjeneste?

– Takk som spør. Den trettende januar, nitten en og førr.

– Snakker De alltid på rim?

– Nei.

[…]

– Kan De fortelle noe om denne tiden?

– Nei.

– Nei?

– Jeg skriver her en bok om livet ved fronten. Derfor skrivemaskinen og alt papiret.

– De vil debutere altså?

– Noe liknende, ja.

SS-Rottenführer Pedersen vilde ikke røpe noe mer angående boken.

– Dere får finne på noe, sa han.

 

Midtpartiet av intervjuet er sitater fra Per Pedersens kommende bok om «tiden ved fronten», På Wikingtokt. Den gikk som en føljetong i Germaneren og var planlagt utgitt i 1946. Selv om ikke morfar hadde snakket til oss i familien om tiden hans som SS-mann, hadde han skrevet nok til at kunne lese meg tett, tett innpå.

Så tett innpå at krigen begynte å se helt annerledes ut. Ikke bedre: Skitnere, kaldere, verre. Men jeg leste også så tett at jeg begynte å forstå hvordan nasjonalsosialismen så ut hvis du faktisk trodde på den. For morfar var en forkynnende SS-mann: Tekstene hans er skrevet til alle oss som ennå ikke har gjennomgått «revolusjonen i sitt indre» som han mener må til. Morfars debuttekster i Germaneren handler om to ting: At Per Pedersen er en forfatter og at NS er fullt av dvaske, late, sedate nasjonalsosialister som ikke er nasjonalsosialistiske nok. Han er ikke en fremmed James Bond-skurk. Han er en politisk aktivist i 20-årene. Han ligner så mye på den Rød Ungdom-jenta jeg var, hun som elsket utsagn av typen «Hva begynner på SV og slutter på IKER? SV-POLITIKER!»

Jeg kom til morfars nazi-tekster på leting etter en fremmed, men det føltes som å se seg selv i speilet – minus innholdet i ideologien, selvfølgelig. Den er så forferdelig at den fortjener et eget blogginnlegg.

Poenget mitt er å si at denne boken handler ikke om «en familiehemmelighet», primært: Den handler om ekstremisme, arv, traumer og om å tenke krigen på nytt. Og så handler den om familiebånd, politisk raseri og privat kjærlighet.

Nå passer det med et bilde av morfar, søstrene mine og meg.

Familiebilde av ung Ida, Per og Idas to søstre
Morfar, søstrene mine og meg.

 

Det er vanskelig å vite hvor jeg skal slutte. Jeg kunne skrevet hundre sider til.

Åh, vent! Jeg har skrevet et par hundre sider til! Du kan, som nevnt, lese de første 15 sidene her. Du kan forhåndskjøpe boken eller vente til den kommer i slutten av denne uken. Er du i Oslo og har tid og lyst, kan du stikke innom lanseringsarrangementet på Oslo Bokfestival på lørdag. Da kan du få den signert, også.

Presse-lenker

Har du lyst til å lese noen av avisoppslagene? På lørdag var jeg på forsiden av VG etter å ha blitt intervjuet av en så flink journalist at han fortjener at du kjøper VG + for å lese teksten hans. Jeg var på Søndagsåpent  og God helg i P1 og snakket om boken. Og jeg var på forsiden av Dagsavisen i forrige uke, hagefestbrisen og pressekonferanse-loka. Jeg var også på litteraturfestival i Fredrikstad i helgen, og Fredriksstad blad dekket det.

 

Lena blir prinsesse (kanskje)

Jeg har skrevet to bøker i høst. Jeg skal være dønn ærlig: Den ene var mye morsommere å skrive enn den andre. Det er fordi den var mye kortere og mye mer tøysete. Problemet med å skrive om krigen er at det blir så lite tid til å sitte og fnise for seg selv.

Så jeg tenkte jeg skulle introdusere deg for boken jeg har sittet og fnist av mens jeg skrev: Lena blir prinsesse. 

Den rosa forsiden til Lena blir prinsesse, en lettlestbok fra Aschehoug. På forsiden står Lena med grønn makaronikrone på hodet og blå ullkjole og ser misfornøyd ut.
Veldig Rosa Forside

Smaksprøve

Her er en smaksprøve på Lena-boka. Illustrert av Hilde Hodnefjeld.

Dette er Lena. Hun er syv år. Når Lena blir stor, skal hun bli prinsesse. Prinsesser er veldig pene. Lena er veldig pen. Det har Lena bestemt. På bildet holder Lena en bok som heter fakta om prinsesser tett intill seg.

Dette er Anne Marthe. Hun er bestevenninnen til Lena. Når Lena er prinsesse, er Anne Marthe hest. Prinsesse Lenas hest. Anne Marthe sier: Vrinsk.

Dette er Hege Susann. Hun er åtte år. Hun er IKKE bestevenninnen til Lena. Hege Susan liker også å bestemme. Like godt som Lena.

Lena, Anne Marthe og Hege Susan er på aktivitetsskolen. De sitter rundt bordet og tegner. De har funnet alle de fineste tusjene: Den rosa, den knallrosa, den lyserosa, den røde. Bilde av tusjer og tegning av rosa prinsesser.

Lena tegner Prinsesse Lena. Hun har krone på hodet. HUn har kjole med sløyfe på. Lena skriver: PRINSESSE LENA. ANne MArthe tegner en hest. Hun skriver: HESTEN ANNE MARTHE. HEge Susan tegner Prinsesse Hege Susan. MEd diger krone og diamanter. Og en stor kjole med tusen sløyfer. Hun skriver: PRINSESSE HEGE SUSAN.

Bildet viser Lena, Anne Marthe og Hege Susan som tegner sammen. Hege Susan smiler lurt.

Lena blir prinsesse er en lettlestbok skrevet for at barn mellom 5-7 år skal kunne lese den alene, men den er fin å lese høyt, også. Du kan kjøpe den her.  

Dette er den tredje boken i serien om Lena. I de to forrige har hun laget parfyme (som luktet vondt) og farget håret (som hun måtte klippe av). Jeg tror ikke jeg avslører noe ved å si at hun kanskje ikke blir prinsesse, heller? Jeg har skrevet om tankene mine bak Lena-bøkene før. Jeg skrev den første boken fordi jeg hadde lyst til å skrive en jente-karakter som kunne være en motvekt til passive barnebok-jenter der ute. Etterhvert som jeg har jobbet med bøkene har jeg kommet frem til noen flere prinsipper jeg skriver etter. Nå har jeg samlet dem i noe så pompøst som en barnebok-poetikk (et fancy ord for refleksjon rundt egen skriving.)

Barnebok-poetikk

  1. Barn er aldri smartere enn voksne. Selv den smarteste 5-åringen jeg kjenner, som kan legge sammen store tall i hodet og lærer nye dataspill i racerfart forstår mindre enn den dummeste voksne jeg kjenner. Barn har, naturlig nok, veldig lite erfaring. Eksempel: Den supersmarte ungen bygget verdens mest kompliserte byggeklosstårn, så på det med et fornøyd blikk og sa: «Sånn! Sånn skal det være for alltid!» og var knust da tårnet raste tre minutter senere. Absolutt alle voksne forstod at det kom til å skje. Smarte barn som lurer voksne er et realismebrudd som ikke tar barn på alvor. Derfor er det viktig for meg å skrive Lena inn i en verden der de voksne faktisk vet best.
  2. Barn er sjelden snille eller uskyldige. Min tese er at de fleste barn er selvsentrerte, hensynsløse og mest opptatt av seg selv. Og det er helt greit: Når du er en liten unge, er det jobben din. Det er koselig for oss voksne med historier om søte og omtenksomme barn, men snille barn er fabeldyr. Derfor er Lena sjefete og ikke særlig snill mot bestevenninnen sin, Anne Marthe, bortsett fra når hun får tydelig beskjed om å være det. Lena er opptatt av å bestemme og å få viljen sin, av å være best, og av å vinne. Det betyr at hun lyver og jukser og lager hemmelige planer som går galt. Sånn sett har Lena overraskende mange personlighetstrekk til felles med Egon i Olsenbanden, utenom at Egon faktisk lurer noen av og til.
  3. Det skal ikke skje ting med hovedpersonen: Hovedpersonen skal få ting til å skje. Dette er spesielt viktig i bøker med jenter i hovedrollen. Det er så lett å skrive en bok om hva Lise følte da katten ble borte/familien flyttet/bestevenninnen flyttet/det flyttet en ny gutt inn i nabohuset, men det fører til skikkelig kjedelige hovedpersoner, og du er med på å forsterke noen enda kjedeligere historier om kjønn.
  4. Du trenger ikke å dikte opp en «guttejente» som liker «gutteting» for at hun skal være en aktiv hovedperson. For meg er det viktig at Lena er skikkelig opptatt av jenteting, som parfyme, hårfarge, lebestift og kjoler, og likevel er en aktiv, overskridende og bøllete jente. Jeg elsket rosa, prinsessekjoler og Barbie-dukker da jeg var barn, og jeg blir skikkelig glad av å se hvor rosa den nye boken har blitt.

Enig? Uenig? Har du ting som irriterer deg i barnebøker?