Bok, tittel, forside, smaksprøve

Jeg har jobbet med en bok i litt over fem år og nå kommer den ut hvert øyeblikk. I forrige uke la Haugenbok den ut på forsiden sin som anbefalt bok og sa at folk kunne forhåndsbestille den nå og jeg fikk kaffen i halsen og var sånn «Tusen takk, tusen takk, angst, angst, tusen takk». Foreløpig kan du forhåndsbestille som innbundet, minnekort og CD – (hvem i allverden kjøper bøker på CD? Og minnekort vet jeg ikke hva er en gang), men det skal komme ebok og lydbok til lanseringsdagen 10. september og da blir det epub og «send til Kindle» og mp3-filer til alle som vil ha.

Så altså: Morfar, Hitler og jeg. Boka som har fått meg til å slutte å blogge fordi den krevde så mye energi. Og skrivetid. Og våkenetter. Og sånn ser den ut.

Forsidebildet viser en mann i trenchcoat og en liten jente som står med ryggen til kameraet. Mannen holder et jernkors på ryggen.
Forsiden. Jupp.

 Boktitler og søkemotoroptimalisering

Jeg tenkte jeg skulle dele noen av tankene mine rundt tittel og forside-design. På de to forestående bøkene har jeg jo brukt dere blogg-lesere til å hjelpe meg med tittelen. Det var Hanne Jahren som kom opp med tittelen Jenter som kommer og Dan-Raoul Husebø Miranda som ga Sosiale medier undertittelen Hvordan ta over verden uten å gå ut av huset? Det var ekstremt nyttig begge gangene jeg spurte dere. Men på denne boken har jeg liksom jobbet i hemmelighet og i smug, og jeg tenkte jeg skulle dele litt, sånn i etterkant.

Boktittelen er ikke bare navnet på boken. Det er et verktøy leseren bruker for å finne igjen boken, enten det er på nett eller i butikk eller bibliotek. Jenter som kommer skulle egentlig hete Jentesex, fordi vi tenkte at det var dét folk ville lete etter: «Jenter» og «sex». Men vi fikk beskjed om at Notabene ikke ville ta inn boken hvis vi hadde sex i tittelen, og at det ville være vanskelig å få boken til å stå fremme i bokhandlere på Sørlandet. Vi måtte dempe presisjonsnivået i tittelen på den utgivelsen. Med Sosiale medier var det annerledes. Forlaget overbeviste meg om at jo, skulle jeg skrive sakprosa om sosiale medier, så var boken helt nødt til å ha den kjedeligste og mest opplagte hovedtittelen. Fordi det er det folk søker etter. Etter at jeg begynte å jobbe i Store norske leksikon, har jeg blitt mye mer klar over hvor viktig søkemotoroptimalisering faktisk er. Jobben min har vært å løse mysterier av typen: Hvorfor finner ingen artikkelen om Charlie Chaplin? Åja, det er fordi smartingene har brukt det korrekte navnet i tittelen og kalt ham Charles Chaplin. Og det er det jo ingen som søker på, uansett hvor korrekt det er. Søket er det viktigste verktøyet vårt på nettet. Og det er jo på nettet flere og flere finner bøker. Som på bildet under:

Skjermskudd av nettbokhandelen Haugenbok, der Morfar, Hitler og jeg ligger som en aktuell bok
Crazypants anbefalt bok OMG OMG so much anbefalt much amaze

På Wikingtokt? 

Derfor har jeg utarbeidet tittelen på Morfar, Hitler og jeg med Chaplin-opplevelsen friskt i minnet. Mitt kunsteriske, superlitterære forfatter-ego ville jo helst at boken skulle hete På Wikingtokt – en historie om blod og jord fordi det er den tittelen som gir mest mening for meg, men realiteten er at det er ingen som vet så mye om denne boken som nettopp meg. Boken og jeg har vært så mye alene på rommet at vi har internvitser. Det betyr at den tittelen som er mest presis for meg ikke er den mest forståelige tittelen for alle andre.

Og så er det dette med hvordan du hører om en bok: Når folk søker på Charlie Chaplin i SNL, så vet de hvertfall at de er på jakt etter denne Chaplin-typen. Men folk leter gjerne etter bøker de har hørt om i et radioinnslag som varte i to minutter, eller sett et intervju om der tittelen var «Skriver bok om morfar» og tittelen på boken stod med liten skrift i en faktaboks. De vet enda mindre enn de som googler etter leksikonartikler. Da er det viktig at tittelen er så nærme det folk kunne finne på å søke på, ellers så glemmer de kanskje boken og kjøper den ikke i det hele tatt. Og det har jeg jo ikke lyst til. Ingen skriver bøker for å bli rike – for det blir du ikke med mindre du er Jo Nesbø. Men de aller fleste av oss (med unntak av et par kryptiske professorer) skriver bøker fordi vi har lyst til å bli lest. Og da må noen finne boka, enten det er i nettbokhandelen eller i Bibsys. Jeg tipper at folk kommer til å søke på varianter av «Ida Jackson morfar hitler» eller bare «morfar hitler» og da har tittelen gjort jobben sin.

Sånn. Nå er du også markedsførings-reklame-SEO-ekspert. Ikke vanskelig. (Her kan du lese mer om søkemotoroptimalisering om du er interessert.)

Forside og kontekst

Så er det forsiden. Igjen har jeg prøvd å se for meg boken min i kontekst. I min ideelle verden skulle alle bøkene jeg skrev hatt rent typografiske forsider med fin skrift – gjerne med favorittfargen min, turkis. Men realiteten er at boken min kommer til å stå sammen med veldig, veldig mange andre krigsbøker når den er i bokhandelen. Og da er det viktig at den 1. ser ut som en krigsbok, men 2. ikke ser såå mye ut som en krigsbok at den forsvinner i mengden. Derfor var jeg i Eldorado bokhandel og tok bilder av krigsbøker.

 

En bokylle med masse sorte og røde bøker med dystre bilder og knyttede never med titler som Hitler, Eichmann og 9. april. Doom and gloom.
Dette er halve hylla, til opplysning. Det er mange bøker der ute om Krigen. 

Krigsbøker er påfallende homogene. De er sorte og røde og har alvorlige menn og knyttede never på forsiden. Sammen med denne gjengen vil boken min se lysere og klarere og mer menneske-orientert ut, og de mørkeblå elementene vil friske opp i en ellers veldig dyster hylle. Ikke at forsiden min er noen solstråle i seg selv, men sammen med denne gjengen her, så er den en liten fiol. En saklig og alvorlig fiol. Legg merke til at forsiden min nesten ikke har noe sort, utenom jernkorset. Mens resten av krigsbøkene har titler av typen Menn i mørket og nok sort til en goth-kongress.

Smaksprøve på tekst

Men det viktigste i boken er jo hverken tittel eller omslag: Det er teksten. Og teksten er jo den egentlige babyen min. Alt det andre er pynt og navigasjon. Jeg forsøkte å skrive om morfar og krigen første gang i 2008, på Virrvarr.net. Det er rart å lese den teksten på nytt, mest fordi jeg egentlig visste ganske lite om alle de forferdelige tingene morfar faktisk hadde vært med på under krigen da jeg skrev den første teksten. Men den er på mange måter den viktigste introduksjonen til hele prosjektet – der boken begynte, før jeg hadde gjort noe særlig research.

Du kan også lese et utdrag fra dagens manus (med forbehold om små endringer) i årets forlagskatalog. Der kan du se hvordan skrivestilen har endret seg fra det første blogginnlegget. Jeg er blitt mindre sentimental siden 2008. Jeg har mer kunnskap om den faktiske historien. Men jeg tror de to tekstene er fine å lese i sammenheng, sånn tross alt.
Så da er det bare å begynne å lese. I hvertfall litt.

Rosablogg fra skrivelivet

Det nærmer seg bokutgivelse. Det gjør at hverdagen min går litt i oppløsning. Jeg har hatt et par år med en deilig, forutsigbar jobbe-skrive-løpe-middag-jobbe-skrive-løpe-middag-balanse. Nå er det plutselig fotografering og sitatsjekk og rare kaffemøter og lydbokskuespillere som lurer på om jeg vil uttalt 20 som tyve eller tjue. (Tyve. Sånn er det å være fra riksmålsland.) Jeg tenkte jeg skulle prøve meg på litt akademisk rosablogging alá Sunniva Rose og dele litt liv oppi alt kose-kaoset. Og liv er jo gjerne synonymt med bilder.

 

Jeg kommer fra internett. Det er der jeg har skrevet meg varm, og jeg kan ikke se for meg en annen måte å være forfatter på, forklarer hun.   Hun har akkurat skrevet ferdig boka hun lanserer til høsten. Handlingen er fjern fra hennes egen virkelighet, om morfaren hennes, og det var et Google-søk som satte i gang arbeidet.
Jeg er i klassekampen og snakker om forfattere på Internett fordi jeg er en forfatter på Internett.

Jeg har vært i en ikke-snakke-med-pressen-koma mens jeg har gjort ferdig manus. Men nå er jo manus ferdig, så da snakker jeg med avisen. Om for eksempel medblogger Kristine Tofte.

Drodling i grønn tusj med tankekart til kronikk om ekstremisme.
Her kladder jeg kronikk om boka på papir. Ja, jeg kladder det meste på papir.

Boken handler om hvordan jeg ble kjent med morfar, SS-mannen og nasjonalsosialisten, gjennom tekstene han skrev i SS-ukeavisen Germaneren. Jeg har en slags idé om at jeg kan bruke den lærdommen til å si noe om ekstremisme generelt. Derav kronikk-kladding. Alle vet at man skriver bedre med farget tusj, forresten. Det er helt sant.

Interiør fra Nighthawk Diner på Grunerløkka.
Fotografering og frokost på Nighthawk. Bildene skal til Kvinner og klær.

«Du vet at mange nekter å bli fotografert til magasin hvis ikke de får styling?» sier fotografen mens han sjekker lyset. Det eneste kravet jeg hadde til fotograferingen for Kvinner og Klær var «ingen styling, ingen styling, ingen får bestemme hva jeg skal ha på meg, ingen styling.» Men jeg vil ikke se ut som en dame i et dameblad. Jeg vil se ut som meg. Og det fikk jeg lov til.

Bilde av fotografen, som har langt hår og Games of Thrones-t-skjorte
Geir fotograf var heldigivs mye mindre skummel enn jeg hadde trodd. Foto av fotograf = meta

Heldigvis var fotograf Geir en veldig lite skummel fyr. Han var så lite skummel at han var direkte hjemmekoselig. Vi snakket om film og musikk og øko-greier og han fikk meg til å le veldig masse.

Hånd, penn, blokk og cafebord
Journalist Lena tar notater

Dette er Lena journalist. Hun er også Lena Barnebokforfatter. Det synes jeg er veldig artig, siden MIN barnebokhovedperson også heter Lena. Egentlig ville vi bare snakke om barnebøker, men så snakket vi om krigen istedet. Sånn har det blitt. Fordi det var jo jobben vår mens vi var på cafe. (Cafe Libeling på Grünerløkka, som er best. Jeg synes du skal dra dit og gi dem alle pengene dine. Gratisreklame, værsågod, nabolag.) Lena var flink til å lese og enda flinkere til å notere underveis.

Bilder av sort-hvittfotografier
Familiebilder til Kvinner og klær-intervju

«Jo flere bilder, jo lengre artikkel i magasin, vet du» sa Lena. Så da tok jeg med Best of Familiealbum til artikkelen. Her kan du se hvor kjekk morfar var da han var ung. Og hvor flink han var til å brodere. Også kan du muligens se mange, mange, mange små SS-menn stilt opp for SS-klassebilde.

Lydbokhylle på Lydbokforlaget
Bokhylle? Lydbokhylle!

Morfar, Hitler og jeg er også den første av bøkene mine som blir ordentlig lydbok. Jeg var på lydbokforlaget for å testlese sjøl, men det var mye vanskeligere enn jeg trodde. Jeg tror jo jeg er flinkest til alt, men det var ikke tilfellet med lydboklesning. Lydboklesing er et fag, og heldigvis har Lydbokforlaget proffer som kan gjøre skikkelig jobb. Hvordan leser man tekst som står i hermetegn høyt? Hvordan leser man sitater på en god måte? Hvordan leser man triste ting uten å høres så trist ut at publikum blir trist på en ikke-rørende måte? Hvordan leser man fotnoter? Osv. All hail til lydbokleserne. De sikrer dere lydboklyttere et framifrå produkt.

Kontor ute på en veranda i sterk sol
Utekontoret mitt i Berkeley, California, mens jeg gjorde ferdig manus

Storparten av ny-boken er skrevet i USA, henholdsvis Berkeley utenfor San Fransisco. Det er det likaste stelle på jorda, som vi sier i Fredrikstad. Det er øko-hippie-skeiv-nerd-paradis med sol-sol-sol og eucalyptustrær. Her er bilde av Free Speech Café, uteservering med stikkontakter og WiFi.

Bilde av ferdig bokmanus, printet ut.
FERDIG MANUS OMG

Det er veldig rart å bli ferdig. Jeg har jobbet med denne boken av og på i seks år. Og jeg har tenkt ekstremt lite på utgivelse. Men plutselig en dag så jeg målstreken. Og så får den forside og sidetall og satskorrektur og så reiser den av gårde ut i verden. Det er fortsatt såpass uvirkelig at jeg føler meg…sjenert? Ja, sjenert. En skulle ikke tro det var mulig å være sjenert etter å ha skrevet en bok som Jenter som kommermen det gjør det altså. Dette er skumlere enn dildo, sånn til informasjon.

Bilde av forfatteren som skjærer grimase.
Ingen rosablogging uten selfie. Eller selvbilde, som vi sier hjemme hos oss.

Jeg har begynt med briller. Og fått langt hår. Siden jeg pleide å lage masse selvportrett på Internett. Briller er veldig bra, fordi da ser man mye bedre. Hilsen Fru Åpenbar Innsikt.

Så sånn går dagene. I hvertfall de rare bokdagene.

Gaffateip for webredaktører

Da jeg begynte å jobbe for Store norske leksikon tenkte jeg: Jeg må lese noen bøker om hvordan være webredaktør. Folk snakket om Store norske leksikon som «kulturarven», men det egentlig en evfemisme for «så mange tekster at ingen har oversikt».

Jeg lærte mye av å lese om tekst på nett. Men storparten av de som ga oppskrifter på hvordan hanskes med så store mengder tekst tok utgangspunkt i at du hadde bedre tid og mindre tekst enn vi i SNL hadde.

Kloke hoder, som Kristina Halvorson, anbefalte å ta en vareopptelling på tekstene på nettstedet ditt: Åpne execl og systematisere hele skiten. Den metoden fungerte ikke særlig godt for meg: Å få oversikt over alt ville vært galskap.

Jomfruer i nød

Så jeg måtte finne opp mine egne «metoder»: Ikke arkitekttegninger, men gaffateip. Mitt første og viktigste gaffateip-triks er å redde jomfruer i nød. Har du en nettside med en del tekst på + et internt søk har du alt du trenger. Forresten: Det hjelper å ha en god kollega/venn/støttekontakt og mye kaffe også. Kanskje litt øl etter at dere er ferdige med teipingen og trenger å gråte litt, særlig hvis tekstene dine er gamle.

Å jakte på jomfruer i nød er enkelt:

Du spør deg selv: Hva ville vært det pinligste å finne på nettstedet mitt? Hva ville vært det verste, det kjipeste, det dummeste? 

Så søker du på det.
Du gråter eller grøsser litt når du finner noe pinlig.
Så fjerner du det.
Eller skriver det om.

Hva er pinlig for deg?

Illustrasjon av papirleksikonet som lukter vondt
Gammel, stinkende tekst med vakker skinnrygg

Store norske leksikon ligner ikke på noen andre nettsteder. En av grunnene er at mange av tekstene er gamle. Og når jeg mener gamle, så mener jeg ikke «ikke oppdatert om oss-siden etter 2003»-gamle. Førsteutgaven av Store norske leksikon kom ut i 1906. Det er mye som har endret seg siden 1906. Uttrykket «jomfruer i nød» kommer av at jeg søkte på ordet «jomfru» i leksikonet og fant det i en rekke tekster om kjønn, seksualitet og kjærlighetsliv. Det var en sterk indikasjon på at de tekstene trengte en opprydding.

Andre ord jeg søkte på

  1. Hottentott
  2. Moron
  3. Fruktsommelig
  4. Renesansse (og andre feilstavede ord)
  5. Pike
  6. Ord som knirket, som fargefjernsynsapparat

Noen ord, som ikke nødvendigvis må være en jomfru i nød, viste seg å være det når du leste det i kontekst. Det finnes artikler der det kan stå»neger» i et moderne leksikon uten at det blir rart. Det er verre med «negerslaveriets bevarelse»…

(PS: Dagbladet skrev en artikkel om letingen min etter pinlige ord i SNL! Den er gammel nå, men fortsatt verdt en kikk!)

En person sier: "Vi har en sartikkel om negerslaveriets bevarelse?" En annen sier: "Jeg slettet idiot - se åndssvak, jeg"
Let, og du skal finne. Og muligens få panikkanfall.

Jomfruer i nød hos andre

Jeg har hjulpet andre å tenke på jomfruer i nød de kan lete etter på sine nettsteder. Det kan være:

  1. Telefonnummere eller e-postadresser som ikke er i bruk lenger
  2. Navn på avdøde medarbeidere
  3. Henvisninger til sosiale medier dere definitivt ikke bruker lenger, som Google Wave
  4. Alt med ordet «invitasjon» i seg som er eldre enn arrangementet du inviterte folk til
  5. Stavefeil
  6. Gamle navn på tjenester og produkter  som ikke gjelder lenger
  7. Osv osv

Litt er bedre enn ingenting

Alle som jobber med tekst blir overveldet, uavhengig av format. Men det går ann å bare fikse littegrann, og fremdeles se at det nytter. Folk leser ikke hele nettsiden din fra perm til perm som en bok. Hvis du fikser de pinligste feilene, sparer du deg selv for sure e-poster og flaue Twitter-utvekslinger. Jeg har brukt den samme teknikken på bokmanus som skal oppdateres før de skal ut i pocket: Søke på ord jeg håper at ikke står der. Så får resten heller være. Ok, egentlig handler dette rådet om å være lat på en lur måte.

Blogginnlegg med evig liv

Å jobbe i Store norske leksikon har fått meg til å tenke annerledes om det å blogge. Jeg pleide å tenke på bloggen min som en slags en-kvinnes-radioshow: Jeg skulle lage nye ting hver dag, dele nye ting hver dag i sosiale medier og behandle arkivet mitt som en blanding av en intellektuell elefantkirkegård og en logg over det jeg hadde skrevet før. Jeg forventet at alle som leste bloggen min var som meg – sosiale medie-avhengige: Folk som fulgte med vel så mye som de «leste ting på nettet». Folk som ventet på at det skulle skje noe nytt, enten det var på Twitter eller i RSS-feeden. Men SNL har vist meg at alle de som ikke følger nøye med, deler ikke nettet inn i nye og gamle tekster: For dem er teksten alltid ny, fordi de ikke har lest den før. De finner den via Google, og forventer at den skal ha et evig liv. Blogginnlegg, derimot, er ofte skrevet med tanke på at de skal leve i en dag eller to. Det var hvertfall mine. Så jeg tenkte jeg skulle dele noen tanker om blogging, potetmos og evig liv.

Selvportrett av bloggeren der hun synger i en mikrofon på en laptop. Tekst: Ikke minst er blogging å lage show og være sin egen superstjerne.
Ida leker bloggsuperstjerne, fra en tegneserie på gamlebloggen.

Å skrive potetmos

Første gang jeg ble oppmerksom på blogginnlegg med evig liv, var da min forhenværende svigermor, Lene, laget seg en oppskriftsblogg. På dette tidspunktet, i 2008, var jeg selvutnevnt blogg-ekspert og visste hvordan alt burde gjøres. Men Lene  fulgte ikke noen av de smarte rådene jeg kom med. Jeg ble frustrert. Jeg syntes hun gjorde alt feil. Her er det hun gjorde:

  1. Hun publiserte veldig mange innlegg i løpet av en dag
  2. Hun lot det gå en måned eller tre uten oppdateringer.
  3. Når hun oppdaterte, la hun ikke nødvendigvis inn en ny oppskrift: Hun gikk inn og rettet på oppskriftene hun allerede hadde publisert.

«Jaja, sånn går det, hun får bare ha en hemmelig blogg med null lesere», tenkte Ida, 21 år og besserwisser.

Men det viste seg at svigermor fikk en god del lesere. Ikke Fotballfrue-tall, men en jevn strøm av besøk gjennom hele uka og en topp på søndag formiddag, fordi da var det mange som lette etter oppskrifter. På et tidspunkt da det var færre matblogger enn det som finnes på norsk i dag, lå hun nesten øverst på Google på «potetmos», fordi hun hadde en god potetmos-oppskrift. Det viste seg også at folk som har laget en oppskrift en gang og vært fornøyd, kommer tilbake for å sjekke oppskriften igjen. Hun hadde tilbakevendende besøkende som leste brødoppskriftene hver gang de skulle bake brød, og som kom med rettinger og forslag i kommentarfeltet. Ellers var det minimalt med sosial interaksjon på bloggen. Ikke noe deling. Ikke noe viral-super-hashtag-hype. Bare folk som lette etter «surdeig rugbrød» og fant det de lette etter. (Seriøst, jeg tror fremdeles at dette surdeigsbrødet er verdens beste brød. Har du en surdeig og gode bakeferdigheter, må du prøve å lage det.)

21-år gamle meg var ganske forvirret over at bloggen til Lene ikke oppførte seg sånn som jeg hadde forutsett. Jeg undersøkte min egen blogg og skjønte jeg at jeg hadde flere potetmos-innlegg, også. Det var plenty av blogginnlegg folk kom tilbake til og leste flere ganger uten å dele dem eller ta kontakt med meg. Som innlegget om hvordan søke privatpraktiserende psykolog i Oslo. Og innlegget om ulike typer vibratorer. Disse tekstene levde sitt eget liv, på sidelinjen av de «vanlige» leserne mine, som kommenterte like ivrig på lange essays og tekster av typen «Jeg har det bra og her er et bilde av en katt».  Lærte jeg noe av potetmosopplevelsen? Nope. Forskjellen på Lene og meg, var at Lene tok redaksjonelt ansvar for tekstene sine i et livsløpsperspektiv: Hun oppdaterte brødoppskriftene med mer nøyaktige mål og testet dem ut på nytt. Jeg gadd ikke så mye som å korrekturlese blogginnlegg jeg skrev i fjor. Egentlig ble jeg litt sur over at de leste gamle innlegg. En del av bloggkontrakten var jo å lese siste innlegg først?

Store norske infrastruktur

Da jeg begynte å jobbe i Store norske leksikon, forstod jeg imidlertid at jeg hadde overtatt et nettside som bestod av 99,9% potetmos. Tekster folk leste og brukte, men hadde et asosialt forhold til. De var ikke særlig virale. Fordi du ikke trenger å fortelle Twitter-vennene dine at du fant ut hva Norges største fylke var. Det er som å skrive på Facebook at 13-trikken kom i dag, også. Det er fordi nettsider som Lenes oppskriftsblogg og Store norske leksikon er mer infrastruktur enn underholdning, og du forventer at infrastruktur skal fungere uavhengig av deg. Den eneste grunnen til å dele noe på Facebook om 13-trikken er hvis du er skikkelig misfornøyd. Den eneste virkelige grunnen til å legge igjen en kommentar på en artikkel i Store norske leksikon er for å fortelle redaksjonen sånt som dette:

29. MAI 2011 SKREV GUTTORM KITTELSEN BEHANDLET Hei,  Engelsk horn eller cor ingles/corno inglese har ingenting med England å gjøre. Cor anglé betyr vinklet horn. Anglé har i tidens løp blitt misoppfattet som inglese, altså engelsk, så det har ingen mening å påstå at navnet kommer av at instrumentet var mye brukt i England på slutten av 1700-tallet. Jeg er overrasket over å finne en så upresis beskrivelse i et leksikon.  Et raskt søk av corno inglese på Wikipedia ga følgende resultat som underbygger min forklaring (andre setning):  Il corno inglese è uno strumento musicale a fiato ad ancia doppia e canna conica, usato non solo in ambito orchestrale ma anche come strumento bandistico. Molto probabilmente deve il suo nome all'espressione francese corne d'angle o cor anglé, quindi "angolato", per l'angolo che presentava al centro della canna, successivamente tradotta erroneamente "inglese" ("anglais", dalla pronuncia analoga ad "anglé"). (Questo è erroneo; vedi l'articolo inglese corrispondente.)  Med vennlig hilsen
En kritisk kommentar til SNL-artikkelen om engelsk horn, som hverken er et horn eller fra England.

 

Mens jeg kom fra et Internett der du hele tiden skulle bidra med noe nytt og fristende, flyttet jeg inn i et Internett der den viktigste arbeidsoppgaven var å rydde i sitt eget rot. Teksten trengte ikke innovasjon: Den trengte forvaltning. Realiteten er at store deler av nettet nettopp er infrastruktur. Jeg går ikke til Skatteetaten.no for å bli underholdt. Jeg trenger ikke at Oslo kommune har spennende nettsider. Jeg skal kaste et juletre. Men HVOR?!? Mange blogger befinner seg i skjæringspunktet mellom underholding og nyttig tjeneste: Jeg liker å kikke rundt på Trines matblogg, men ni av ti ganger skal jeg bake den samme biscottioppskriften jeg alltid bruker, og da leser jeg på et nettbrett som er klissete av mel og sukker.

Siden å være blogger er å produsere store mengder med tekst år ut og år inn, er det ikke rart å at vi slumper til å lage litt infrastruktur, også. Men jeg var ikke opptatt av å forvalte min del av infrastrukturen når jeg blogget. Jeg bygget veier og lot dem gro igjen. Alle de rare folka som bare leste ett innlegg og forsvant igjen var liksom annenrangs besøkende: Jeg trengte ikke ta så mye hensyn til dem. Realiteten var nok imidlertid at det var de som trengte teksten min mest. Hvem vil jeg ta mest hensyn til – hun som leter etter psykolog og lurer på hvordan, eller venninnen min som bare liker å lese alt jeg skriver? De som leser om «matforgiftning» i Store medisinske leksikon klokka 2 på natta fra mobilen har et mer akkutt behov for leksikonet enn de som leser alle artiklene våre om blimerker en søndag formiddag. Førstnevnte er på på do og er redde for at de har fått salmonella. Sistnevnte slår ihjel litt tid.

Bloggforvaltning 101

Så hvordan kan du ta bedre vare på infrastrukturen på bloggen din? Først må du vite hvilke innlegg som faktisk blir lest mer enn den første uka. Du kan enten bruke statistikkverktøyet i WordPress, eller Google Analtyics-kontoen din om du har det. Mest lest-listen gjennom et år kan være en god indikator, men ta en kikk på hvor mange lesere innlegget har hatt gjennom et år, ikke bare til sammen. Noen innlegg er rett og slett mest lest fordi de var på Lesernes VG. Siden har ingen lett etter dem.

Så kommer den kjipe jobben: Å lese tekstene på nytt. Jeg vet, det gjør vondt, gjør det ikke? Det føltes som en sånn fantastisk tekst da du publiserte den for to år siden. Nå lukter den litt rart. Kanskje har den noen brukne lenker. Kanskje har bildet du lenket inn dødd. Kanskje du er blitt uenig med deg selv. Kanskje du finner masse stavefeil du ikke la merke til sist. Men det er verdt å lide litt for å gjøre den gamle teksten god som ny igjen: Fordi folk bruker den til noe.

Alle de gamle blogginnleggene mine er så tydelig preget av dagen de ble skrevet på. «Kjære bloggen, i det siste har jeg vært sløv til å skrive, men nå kom jeg på at du sikkert vil lære noen smarte Photoshop-triks jeg har hatt mye nytte av…» Det ser så fint ut når det ligger øverst i feeden, men det er helt irrelevant informasjon hvis nesten alle som leser innlegget søker på «Photoshop layers hjelp hjelp jeg dør».

Potetmos fra Virrvarr.net med ødelagt bilde, brukne lenker og formuleringer av typen "grunnen til at jeg skriver om vibratorer idag..."
Potetmos fra Virrvarr.net med ødelagt bilde, brukne lenker og formuleringer av typen «grunnen til at jeg skriver om vibratorer idag…»

Det er ikke bare how-to-blogginnlegg som det kan være smart å flikke på ved jevne mellomrom. Jeg hadde mye semi-litterære tekster på Virrvarr.net og det hendte at noen spurte om de kunne trykke et par av tekstene på papir. Jeg sa ja, men jeg var også litt sånn «Men jeg har ikke LEST DEN PÅ FIRE ÅR HALLO??? GI MEG EN TIME!!!!»   Tekster skrevet på nett kan i prinsippet redigeres hele tiden, men realiteten er at hvertfall jeg bare brukte redigeringsmulighetene mine de to-tre første dagene etter publisering. Så var teksten «ferdig».

Hva slags infrastruktur har du skrevet?

Etter hvert som jeg har begynt å tenke på nett-tekst som infrastruktur, har jeg lagt merke til flere blogginnlegg som folk bruker mye – selv om de ikke følger bloggen fast. Hagesenteret mitt anbefalte meg innlegg på Moseplassen, og Martin Bekkelund ser jeg stadig vekk henvist til, som dette innlegget med tips til konferansearrangører. Jeg har sett Sigve Indregaards blogginnlegg om tran og IQ  bli sitert av mange småbarnsforeldre som ellers ikke har lest stort på bloggen hans – eller noe av det han har skrevet i Morgenbladet. Noen drevne bloggere, som Beates rasteplass, har tatt hensyn til at mye av arkivet hennes leses kontinuerlig og har lagt inn disclaimere i en del gamle innlegg. Jeg har vurdert å gjøre noe tilsvarende på Virrvarr.net, men har ikke orket ennå. Nå er målet mitt å fiske opp flere eldre innlegg og inkludere dem blant det «nye» jeg skriver: Redigere, ikke bare publisere. Fordi de gamle tekstene mine eksisterer på nett uansett. Men nå er målet mitt å gi dem et videre liv. 

En smugkikk i matdagboka

Det var et par folk i kommentarfeltet som spurte om de kunne få smugkikke i matdagboken min. Nå er jeg i utgangspunktet skeptisk til bloggere som deler «slik bør du spise»-innlegg i sosiale medier. Du vil ikke stjele kostholdet til hvem som helst. Det kan faktisk være skikkelig farlig, fordi folk kan være skikkelig usunne, eller bare skikkelig sprø.

På en annen side tenkte jeg det kunne være fint for folk å få et usensurert innblikk i hvordan jeg faktisk spiser. Jeg møter stadig folk som tror at jeg er Norges mest disiplinerte person og at jeg bare spiser sunn mat dagen lang. Sånn er det ikke.

Andre igjen har veldig sterke meninger om hva jeg burde slutte å spise fordi det er farlig for meg. For folks oppskrift på å bli sunn og sprek er gjerne å slutte med alt mulig. Slutt med sukker. Slutt med smør. Slutt med e-stoffer. Slutt med aspartam. Slutt å spise planter som gror under jorda. Slutt å spise kjøtt. Slutt å spise mat som er varmet opp mer enn 40 grader. Slutt å spise rå mat. Slutt å spise mat folk ikke hadde tilgang på i steinalderen. Slutt å spise gluten. Listen over forbudt mat er uendelig.

Jeg har ikke sluttet å spise noen former for mat. Jeg vet at det ikke var sukker, gluten, melk, e-stoffer, mettet fett eller animalsk protein som gjorde at jeg ble feit. Jeg ble feit av å spise sinnsykt mye mat. Jeg pleide å spise et skolebrød om dagen på vei hjem fra jobb. Jeg pleide å kjøpe en sjokolade jeg inhalerte det øyeblikket jeg var på vei ut av butikken. Og jeg drev med rituell overspising når jeg var alene. Å se på kostholdet mitt og si: «Det er nok at du spiser karbohydrat som gjør deg tjukk» ville være som om rådgiverne på luksusfellen skulle si: «Det er nok det at du kjøper ting fra Statoil som gjør deg blakk.» Sure, jeg ville måttet slutte å spise 5-6 skolebrød i uka om jeg bestemte meg for å kutte karbohydrater også, men det var ikke karbohydratene i skolebrøene som var skyld i vektoppgangen. Jeg ville gått opp like mye i vekt om jeg hadde spist cashewnøtter istedenfor kake. Kroppen lagrer energi den ikke får brukt opp som fett, og det er ett fett hva de kaloriene kommer fra.

Så, jeg teller kalorier. Og skriver ned hva jeg spiser hver dag. Og jeg gjør det fordi jeg elsker mat så mye at jeg nekter å slutte med noe av det. Ofte spør folk meg om jeg kommer til å bli spiseforstyrret av å telle kalorier. Til det kan jeg bare svare:

Mat! ❤

Den eneste maten jeg ikke elsker dypt og inderlig er rar helsekostmat og trist lettost. Så det spiser jeg ikke.

Mitt forhold til lettost. Og Spirulina.

Dette har jeg spist i dag:

  • 07:30 Drakk 1 dl ekstra lett melk med seks gram O’boy etter morgentrening, 63 kalorier. Folk påstår sjokolademelk er bra etter trening, men jeg gjør det mest fordi jeg elsker O’boy. Noen ganger lurer jeg meg til å trene bare for at jeg skal få O’boy.
  • 08:00 Kokte havregrøt. 1 dl store havregryn, 1 dl ekstra lett melk, 15 gram rosiner, 6 gram økologisk peanøttsmør, et tonn kanel. Peanøttsmør er med for fett og god smak. 258 kalorier. Tok en espresso og spiste en klementin. 22 kalorier til.
  • 09:30 Ble litt sulten på jobb. Spiste en klementin til, pluss 10 gram av frøblandingen jeg har i veska, helsefrikete snack med ristede, økologiske soyabønner, solsikkefrø og gresskarfrø. 79 kalorier.
  • 12:30 Tid for lunsj! Jeg piste 70 gram grovt speltbrød fra Baker hansen, AKA to relativt tynne brødskiver. Jeg spiste 40 gram makrell i tomat på den ene og 20 gram avokado og 20 gram spekeskinke på den andre. Avsluttet måltidet med å momse to gulrøtter og fem cherrytomater. 378 kalorier til sammen.
  • 15:00 Drakk 1,2 dl lettere litago sjokolademelk jeg glemte jeg hadde i kjøleskapet. Åh, sjokolademelk! Åh, melk. Gud som jeg elsker melk, det er helt flaut. 59 kalorier.
  • 17:30 Middag! Dagens høydepunkt, siden det beste jeg vet i hele verden er å lage mat og høre på P2. Jeg er en gammel dame. Jeg laget ovnsbakt kyllingfilet med flaskegresskar og bacon med en stor ruccolasalat til. Her balanserte jeg koseingredienser (14 gram bacon og 13 gram parmesan) opp mot litt kjedeligere lettprodukter (3 ss lett matfløte). Jeg spiste 180 gram gresskar og 100 gram ruccola, så ganske mye grønnsaker. Det kom på tilsammen 490 kalorier.
  • 19:00 Kveldskos. Jeg har spist 1349 kalorier til nå i dag. Jeg pleier å spise et sted mellom 1600 og 1900 kalorier, litt avhengig av hvor mye jeg trener den uka. Det betyr at jeg har minst 250 kalorier å bruke på kveldsmat og kos. Jeg pleier å spise knekkebrød med peanøttsmør til kvelds, men det er også mulighet at jeg slenger på mer klementin og sjokolade. Det er tross alt snart Halloween.

Kosthold trenger ikke være komplisert

Dagen i dag er representativ for hvordan jeg har spist resten av året. Jeg prøver å spise masse, masse grønnsaker, ganske mye frukt og mest grove kornprodukter. Jeg tar tran, men det er også det eneste kosttilskuddet mitt. Jeg spiser også sukker, smør, bacon, fancy ost og alt annet som gjør meg glad. Jeg bare spiser det i små mengder. Utenom det fancy peanøttsmøret mitt fra Helios spiser jeg lite mat fra Helsekosten, og byggesteinene i kostholdet mitt er som klippet ut av en husstellbok fra 1960-tallet: Havregryn, melk, makrell i tomat og rå gulrot. Alle sier at kosthold er så komplisert, men det synes ikke jeg. Det er ikke 5 gram sukker på grøten som gjør deg feit. Det er ikke 5 gram smør på toasten som gir deg hjerteinfarkt. Det viktigste er å få kaloribudsjettet i minus, og at storparten av kaloriene du får i deg kommer fra ordentlig mat. Resten handler om preferanser.

Og så må vi bare lære å leve med at vi alltid vil ha et kjærlighetsforhold til mat som ikke er bra for oss i store mengder.

Som meg og sjokolade. Og meg og meierismør.

Trening + Ida = sant

Jeg vet, jeg har ikke skrevet på evigheter.

Dere skjønner: Blogging er drevet av misnøye og frustrasjon. Det er mye lettere å blogge når noe er skummelt, vanskelig og teit enn når noe går skikkelig bra. Og siden i sommer har prosjekt «Slutt å være feit, for fanden!» gått bedre enn jeg noensinne hadde håpet på.

Først noen tall:

Jeg veide 100 kilo da jeg begynte å slanke meg. Jeg veide 94 kilo da jeg begynte å måle resultatene av slankingen min. Nå veier jeg 77 kilo. Litt avhengig av hvordan jeg måler har jeg gått ned a) 23 kilo eller b)17 kilo. Jeg har gått fra å være over en meter rundt livet til å være under 80 cm i livet. Altså under det som regnes som farlig, hilsen Folkehelseinstituttet.

Applaus! Applaus!

Så er det dette med trening:

Denne bloggen begynte jo egentlig som en blogg om treningsangst. Jeg kastet opp litt i munnen min da jeg meldte meg inn på SATS. Jeg har løpt gråtende ut av flere gruppetimer enn jeg har oversikt over. Men jeg beit meg fast. Jeg har faktisk spisskompetanse på disse noia-greiene. Du går ikke åtte år til psykolog uten å lære noen ting.

Jeg pushet meg gjennom panikken og fullførte mitt første mål: Å trene tre ganger i uka uten å slutte med det. Jeg tvang meg til dette fra januar til august. Og så, i august, skjedde det noe rart. Du skjønner: Jeg likte ikke å trene selv om jeg gjorde det jevnlig. Ja, jeg likte å bli sterkere. Ja, jeg likte å sove godt om natten. Og jeg likte at jeg faktisk var blitt en sånn person som trente.

Sånn var det. Utenom Adam i underbuksa.

Men jeg hadde ikke likt å trene. Helt til august. Jeg kom hjem fra jobb, kikket ut på det fine været og tenkte «I dag hadde det vært digg med en løpetur.» Nå har det klikka for meg, tenkte jeg. Men jeg tok på meg skoa. Jeg småløp ut døra. Og jeg løp og løp og løp. Og løp litt til. Jeg løp, og alt stresset mitt fordampet i små skyer langs Akerselva. Jeg løp, og jeg var rett i ryggen. Jeg løp, og sola skinte bare for meg. Jeg løp, og himmelen åpnet seg og englene kikket ned og sang ordløse Bach-fuger og kroppen min var selvlysende og hodet mitt var helt tomt. Jeg løp og jeg gliste som en idiot. Da jeg kom hjem var jeg solbrent og dehyderert og kjæresten påstod at jeg hadde små kokainpupiller.

Sånn var det. Utenom hoppinga.

Fra den løpeturen har trening blitt noe jeg vil, ikke noe jeg tvinger meg til. Jeg har trent fem ganger i uka siden august fordi kroppen lengter etter det. Og jeg er ikke redd lenger.

Trening som hobby?

«Er trening blitt den nye hobbyen din, da?» spurte en dame jeg kjenner.

Sannelig om jeg vet. Jeg kjøper dyrt utstyr og leser bøker og blogger om det, så sånn sett er det en hobby. Samtidig føles det som om damen spurte meg om dusjing var den nye hobbyen min. For å ikke trene på tre dager føles som å ikke dusje på tre dager: Kroppen lengter etter det. Å oppdage trening har vært som å oppdage en form for dusjing jeg ikke visste at fantes; noe vidunderlig kroppslig jeg trengte hele tiden uten å vite det.

Midt oppe i dette falt bloggingen ut. Jeg har ikke skrevet om å trene. Jeg har bare trent.

(Og telt kalorier. Selvfølgelig. Jeg har faktisk skrevet opp alt jeg har spist fra april til nå. Det er den kjedeligste dagboka i verden. Men jeg ville ikke gått ned så mye om jeg ikke hadde redusert energi-inntaket. Viktig, viktig.)

Å faktisk løpe fra kaka:

Det beste med treningsgleden er at det har hjulpet mot overspisingen min.

Jeg pleide å ha det sånn:

  1. Jeg ble stressa.
  2. Følelsen av å være stressa var ubehagelig.
  3. Den ubehagelige følelsen ga meg lyst til å spise.
  4. Den fikk meg til å lengte etter en pose ostepops, en pakke kjeks, en boks med Ben & Jerry’s og en bolle eller fem.
  5. Den fikk meg til å fantasere om å spise all maten langsomt og rituelt.
  6. Til slutt ga jeg opp og kjøpte meg rundt 4000 kalorier jeg stappet i meg.
  7. Ja, det er derfor ble jeg tjukk.
Sååå mye mat spiste jeg.
Og sånn hadde jeg det mens jeg spiste den.

De første seks månedene slåss jeg med overspise-beistet hver eneste gang jeg ble stressa. Jeg knasket gulrøtter og stangselleri og drømte om ostepop. Men etter trenings-revolusjonen min har alt dette blitt snudd på hodet. Jeg blir stressa, som før. Jeg får en kjip følelse, som før. Men hjernen sier ikke «Spis!» Den sier «Løp!»

Jeg har byttet ut 4000 kalorier inn mot 500 kalorier ut. Det har gjort en enorm forskjell i livet mitt.

Jeg kan ikke kalle meg tjukk lenger. Jeg kan heller ikke påstå at jeg er i dårlig form. Jeg er ikke helt i mål ennå, men folk som kjøper klær i størrelse M og som kan løpe 60 minutter i strekk får ikke være med i «feit og utrent»-klubben. Det har jeg bestemt i solidaritet med mitt forhenværende feite og utrente jeg.

Så målet mitt er ikke å slanke meg lenger. Det er å få litt mindre kroppsfett og bli enda sprekere. Og å ikke bli tjukk igjen, selvfølgelig. Jeg er over i luksusproblem-territoriet. Dette er ikke lenger et «pass på at du ikke dør tidlig»-prosjekt. Det er et deilig jåleprosjekt. EDIT! Som May sa det: Det er også et prosjekt for helsa og livet og sånn, selvsagt!

Og ja, jeg er sinnsykt vanvittig megafornøyd. Duh.

Gladdansen! Alle sammen!

Jeg er ikke feit. Jeg er bare overvektig.

Nå har jeg slanket meg i snart tre måneder, og vekta  har bikket 85 kilo. Det er en merkedag. Nå har ikke BMI-skalaen lov å kalle meg fet lenger. Jeg er bare overvektig. Det er fint. På det tyngste veide jeg litt over 100 kilo. Da hadde jeg en BMI på 35, og var i det WHO kaller «fedmeklasse 2»; det flatterende severe obesity. Ille feit, som jeg liker å kalle det. De siste 10 kiloene har jeg «bare» vært moderatly obese, og nå er jeg endelig  overvektig. (Disclaimer: Jeg vet at BMI ikke er et verktøy for å måle vekt på individnivå, at det ikke funker på folk som er veldig spreke eller veldig lave eller har veldig mye muskler og bla bla. Men for folk som er tjukke, har normal høyde og ikke er særlig spreke er det en helt grei rettesnor. Og det er fint å ikke bli fornærmet av BMI-kalkulatoren når du legger inn tallene dine.) Hurra! Og likevel…

Jeg ser at tallet på vekta er lavere. Jeg må bruke belte i buksa nå. Det siste plagget jeg prøvde i XL var for stort. Jeg har snart gått ned 10 cm i livet. Men jeg føler ingen forskjellJeg føler meg like tjukk som da jeg veite 100+ kilo. Hadde jeg ikke veid meg ville jeg ikke forstått at jeg har gått ned i vekt. Derfor bruker jeg bilder for å tvinge hjernen min til å forstå forandringen.

Her er et bilde som ble tatt av meg til et intervju fra noen måneder før den første boken min kom ut. Det er et fint bilde av meg. Men det er også et bilde av meg da jeg var på mitt tjukkeste.

bilde-10

Bildet er tatt i 2008. Jeg var 21 år. Jeg hadde tilbragt våren innlagt på psykiatrisk. Jeg tok kjipe medisiner. Jeg satt stille. Og jeg spiste og spiste og spiste. Det tristeste med dette bildet er at jeg ikke ser glad ut, selv om jeg smiler.

Når jeg sammenligner med tilfeldige bilder av meg på mobilen ser jeg at mye har skjedd. Jeg trenger ikke sammenligne bilder av vommen min i profil for å se forandringen. Forandringen i formen på fjeset mitt er dramatisk nok. Her er et bilde jeg tok av meg selv rett etter trening mens jeg var sånn «Jeg er barsk.»

bilde-12

Så. Jeg ser hvor tjukk jeg faktisk har vært. Jeg ser hvor mye jeg har krympet. Men hodet mitt er overbevist om at jeg har vært tjukk hele livet og alltid vil være det. Og det er ikke sant. Ja, jeg gikk opp 30 kilo mellom høsten 2006 og våren 2007. Men i følge dagboka mi var jeg rundt 70 kilo våren 2006. Ja, jeg var i episk dårlig form. Ja, jeg burde spist mer grønnsaker og mindre potetgull. Men jeg var ikke severely obese.

Jeg har brukt lang tid på å skjønne akkurat denne biten. Jeg hadde jo alltid følt meg tjukk og stygg. Da var det jo ett fett om jeg ble litt tjukkere eller litt styggere? Hvordan kunne det ha seg at jeg hadde vært hverken eller? Igjen tar jeg gamle bilder til hjelp.

Her er et bilde av meg fra da jeg var 14 år. Takk til Thea som sendte det til meg.

bilde-11

Her er det. Tjukke, feite, ekle meg. Eller – det jeg trodde var tjukke, feite, ekle meg. Ja, jeg har svart lebestift. Ja, jeg har nettingstrømper. Ja, jeg har fjærboa og fire ulike former for naglesmykker. Ja, jeg har skrevet RIP i pannen min med kajal. (Jeg var 14 år, alt jeg ville var å sette fyr på RIMI-butikker og skrive FUCK på dovegger med sprittusj. Hallo, lzzm. Dessuten var det Halloween.)

Men bortsett fra det overdådige antrekket og det triste blikket er fjortis-Ida påfallende lik hva jeg tror at en normalvektig utgave av meg vil se ut. Hun er like høy som meg. Hun har nesten like store pupper som meg. Og hun har de samme brede hoftene som jeg. Det fjortis-meg opplevde som tegn på at hun var den «tjukkeste feiteste ekleste i verden» var puberteten. Det var de plutselige D-cup-puppene. Det var å gå fra klær i barneavdelingen til bukser i størrelse 40. Jeg var overbevist om at det var noe veldig galt med meg da jeg vokste opp, men jeg ser på bildet og husker hva farfar pleide å si til legen: «Kan det ha noe med aldern å gjøre, tru´ru?»

En ny identitet, takk!

Jeg må slutte å tenke på meg selv «hun som alltid har vært tjukk». Det er mobbing av fjortis-meg (på bakgrunn av andre ting enn min forkjærlighet for fløyel.) Jeg forsøker å endre identiteten min. I hodet mitt er jo fedmen min en slags konstant. Litt som når de roper i Terkel i knipe: «Er du feit i dag, Dorris? Haha, Dorris er alltid feit!»

«Når du blir tynn kommer alt til å føles annerledes» sier hjernen min til meg. Men den føler seg aldri tynnere. Sleipe hjernen. Denne kognitive dissonansen gjør at det føles tryggere å være tjukk. Da henger «indre meg» og «ytre meg» mer sammen, og verden er ikke et forvirrende sted.

Det er derfor jeg må fokusere på trening, ikke bare på å «veie mindre». For hjernen forstår at  jeg blir sterkere og sprekere. Hjernen merker at jeg får til ting jeg ikke fikk til før. Hjernen fryder seg over nye muskler på innsiden av låret. Hjernen blir skikkelig glad av å løpe litt lenger.

Og på treningsfronten har jeg jobbet med identiteten min en stund. Hver eneste gang jeg skal kjøpe en ny treningsbukse eller en drikkeflaske må jeg slåss med delen av hodet mitt som sier: «Nei, den er for folk som trener på ordentlig.» Jeg øver meg på å tenke at treningstimer for «tøffe jenter og spreke gutter» kan være for meg, selv om jeg føler at jeg burde gå på treningstimer for «reddharer, pingler og slappfisker».

Jeg har en mistanke om at kimen til en eventuell spiseforstyrrelse bor i følelsen av å alltid være feit. At mange problemer begynner med følelsen  som sier: «Nei, du er ikke tynn ennå. Kjenn etter. Akkurat ja! Like tjukk.» uansett hvor tynn du blir. (Jeg er ikke helsepersonell, så det kan være jeg tar feil. 100% synsing.)

Derfor er BMI-skalaen et verktøy for realitetsorientering for meg akkurat nå. Jeg er ikke feit lenger. Jeg er overvektig. Målet er å bli normalvektig. Etter det skal jeg fokusere på å bli mer badass. Og prøve å føle meg som, vel, meg.

Nå skal jeg feire min nye status som overvektig med en løpetur. Og med en bitteliten sjokoladebit.