Så geek er Virrvarr

83% Geek

OnePlusYou Quizzes and Widgets

Grunnen til at jeg ikke kom høyere er fordi jeg aldri har sett Firefly. Jaja. Sammenlign med den forrige nerdetesten, der jeg skåret kvalmt høyt. Også bare fordi jeg kan det periodiske systemet utenat.
Denne fant jeg via Audun Wangen og ble tagget av Kristin Wangen. I det hele tatt har Kristin tatt geek-pulsen på hele nerdeblogger-land, snart.

Oppdatert: Jeg ble tægget om den nye, oppdaterte nerdetesten også. Som dere kan se, er jeg verst på litteratur og tegneserier. Ingen overaskelser, altså.


NerdTests.com says I'm a Slightly Dorky Nerd God.  What are you?  Click here!

Grunnen til at jeg ble så asosial? Jeg ville heller hatt T-skjorter enn øl og TV. Også via Kristin W.

På filosof-fylla med Kant, Rand og bartesam

Det var en gang jeg endte opp på bar sammen med Nietzsche, Kant og Ayn Rand. Jeg innrømmer det; jeg går for sjelden ut, og når jeg først gjør det, er det gjerne på små, suspekte, brune puber sammen med avdøde filosofer. Jeg er jo avholds appåtill, og døde filosofer, folkens- de er drevne i drekker’n.

Det vil si- Hume er den mest drikkfeldige jeg har vært på pub med. Rand sjekket vinkartet, sutret over dårlig utvalg, kranglet med bartenderen og smakte på et utall varer før hun bestemte seg for en tørr hvitvin.

Kant diskuterte frem om tilbake om det var pliktetisk forsvalig å drikke seg sørpe full til Nietzsche sparket ham på leggen og ba ham bestemme seg. Enden på visa var at Kant ble påtvunget en Bloody Mary av filosofen med den schvære barten som mumlet noe om «herremoral». Selv skulle Nietzsche ha kakao med krem og bananlikør; han nektet seg ingenting, selvfølgelig.

Jeg fikk karret til meg en Pepsi Max før vi fant bordet vår. Dette er «irc-loggen» fra selskapet, her gjengitt spesielt for Roteloftets lesere.

Virrvarr: Såh. Det er jo ikke ofte vi går ut sånn. Noen forslag til hva vi skal snakke om?

Kant: Menneskets plikt til det gode?

Rand: Åhværsåsnilla. Vi har ingen «plikt» ovenfor andre enn oss selv!

Nietzsche: Vi har ikke noen plikt der en gang! De svake har plikter ovenfor de sterke fordi de svake er for feige til å leve uten! Flytt deg, Kant! Rumpa mi og jeg trenger litt lebensraum!

Kant: Selskapet har TYDELIGVIS ingen forståelse for det gode.

Virrvarr: Jeg tror dere har en filosofisk uenighet her, jeg. Et skritt tilbake: Hva er en god handling, for eksempel?

Kant: Det er en uegoistisk, rasjonell handling. Du kan beregne deg frem til det selv: Kan din handling bli en lov som gjelder alle? Da er den god. Kan den ikke? Da er den ikke god.

Rand: Vås. Den gode handlingen er en rasjonell, egoistisk handling.

Kant: Jaha, kjære Ayn? Det er rasjonelt egoistisk å snike på trikken, for eksempel. Hva ville skjedd om alle gjorde det?

Nietzsche: Jeg sniker på trikken så mye jeg vil!

Rand: Individet er det viktigste. Den viktigste personen i verden er deg. Du skal ikke bekymre deg for hva slags dumme valg eventuelle andre individer foretar seg når du sitter på trikken. Ditt liv er ditt ansvar. Deres liv er deres ansvar. Hvis alle passer på seg selv og er rasjonelle individer, blir alle passet på. Det er en enkel formel.

Kant: Vel, alle passer ikke på seg selv.

Rand: Så synd for dem.

Nietzsche: Skål, jenta mi!

Rand: Jeg foretrekker å være idealistisk på menneskehetens vegne. Jeg vil ikke ha svake, irrasjonelle, religøse tapere. Jeg vil ha helter og heltedyrkning. Rasjonelt egoistiske helter. Helter som bruker fornuften til å forme verden etter sin vilje.

Kant: Vel, du er motbydelig.

Nietzsche: Amen i kjærka.

Rand: Unnskyld, men var ikke du nettopp enig med meg her?

Nietzsche: Delvis. Ja til egoisme. Føkk fornuft.

Virrvarr: Ah. Her har vi funnet en sentral motsetning, folkens.

Nietzsche: Fornuft er for dem som er for feige til å våge det umulige, skal jeg si deg! Fornuft er en illusjon! Fornuften er suttekluten slavemennesket klamrer seg til om kvelden! Overmennesket lever av instinkt, av vilje, av å følge impulsen i øyeblikket. En rasjonell egoisme er ingen reell egoisme. Det er ingen narssisistisk overgivelse til lyst og perversjon! Det er…

Kant: Du har barten full av krem.

Nietzsche: Det er fordi jeg er hevet over dere. Nam nam.

Rand: Uten fornuft er mennesket bare et dyr. Det er fornuften som har bygget den sivilisasjonen vi har i dag.

Kant: Nåh. Fornuften er ikke det eneste som skiller oss. Vi har også følelser, og det er minst like viktig. Vi har tro. Tro på Gud, på det gode, på samfunnet, på plikten…

Rand: Vel, det føleriet har heldigvis ikke fått lov til å styre så mye av samfunnet etter din tid, Immanuel. Dagens opplyste informasjonssamfunn er styrt av fornufstmennesker, som forsker, fatter rasjonelle avgjørelser og ikke «tror», men vet.

Kant: Det vil jeg ikke si! Verdispørsmål er viktige!

Rand: Ble denne vinen laget fordi noen følte rundt? Nei. Fordi noen brukte fornuften sin og laget et… et greit produkt. Er jernbanen et produkt av tro og følelser? Nix. Når du sitter og lurer på om du kan snike på trikken, burde du heller spørre deg selv hva slags filosfi det var som gjorde den trikken mulig!

Nietzsche: Dere er noen slavetapere, begge to! Du av fornuft og lille Kant av tro. Hva er så galt med å være dyr? Vi bør bestrebe oss på å finne det dionysiske, kollegaer! Vinguden er veien, sannheten og livet! Det er en grunn til at vi møtes over et glass og ikke på en byggeplass eller i et bedehus: Vi trenger rus. Vi lengter etter rus, etter oppheving av det rasjonelle!

Kant: Alt med måte.

Nietzsche: Ti stille og DRIKK, slave!

Kant:

Rand: Jeg tror vi bare får bli enige om at vi ikke er enige i noen spørsmål.

Virrvarr: Nja. Her er jeg uenig.

Rand: Jaha?

Virrvarr: For eksempel er du og Kant på parti når det kommer til spørsmålet om hvorvidt mennesket har fri vilje. Godeste Immanuel her er den første som forsvarer dét i filosofihistorien.

Kant: Fri vilje, ja!

Nietzsche: Muahahahhahha! Viljen er ikke fri. Viljen går dit viljen vil!

Rand: Du snakker om viljen som om den var en slags seig naturmakt som festet seg i større posjoner hos noen individer enn andre, og at det var like vilkårlig som at noen har mer hår?

Niezche: Jeg har masse vilje OG masse hår. Den som har størst bart er best!

Rand: Eh. Fordi?

Nietzsche: Fordi jeg sier det!

Kant: Poeng til deg, Ayn.

Virrvarr: Men Rand: På den andre siden deler du og Nietzsche kritikken av kristendommen, og av religion som sådan, selv om dere er uenige i hva som er alternativet.

Nietzsche: Kristendommen er en sykdom, Gud er død og Jesus er en pingle!

Kant: Jeg føler meg ikke helt bra, jeg heller.

Rand: Herlig, Bartesam! Skål på det!

Virrvarr: Jeg tror også dere er på langt nær enige i fordømmelsen i dumme mennesker som ikke tar ansvar for eget liv, at svakhet rett og slett er..uetisk?

Rand: Ja, er vi ikke egentlig det? Mennesket skal være noe bedre enn en svak, altruistisk svekling!

Nietzsche: Jeg driter i hva «mennesket skal». Jeg bare er noe annet enn en svak, altruistisk svekling!

Kant: Dette begynner å bli litt mye for meg. Du finner ikke noen fellestrekk mellom MEG og den gale tyskeren med barten?

Virrvarr: Ehm. Altså. Hm. Veel…Dere er tyske, begge to?

Kant: Bah! Jeg er da fra Øst-Preussen!

Virrvarr: Nei, da så.

Nietzsche: Skal vi snakke sånn, er jeg strengt tatt fra Weimar. Alle tyskere er fra en rar, liten tysk delstat, dummen.

Rand: Detaljer, detaljer.

Jeg skal slippe dere for hvordan diskusjonen gikk da de begynte å diskutere sex, kunst, kjærlighet og fotball. Hvis du hang med så langt, er du kanskje intressert i at jeg ble insiprert til filosofiblogging av dette innlegget hos Onar Åm av alle mennesker. Hvis du hang med OG likte det, har du kanskje idéer til hvilke avdøde filosofer jeg burde gå på pub med neste gang?

Hvordan overleve legevaktbesøk

Ah, Oslo Legevakt. Du skyndter deg ned med taxi siden du har utrolig vondt, og ender opp med å sitte tre timer i kø for å få komme inn i samme gang som legen , for deretter å få sitte en time i kø før legen tar deg inn, en time i kø for å ta røntgenbilde og en time i kø for at legen skulle se på røngenbilde.

Noen er mer drevne ventere enn andre. Min favoritt var en gammel mann som hadde klok av skade pakket picknick-kurv, termos, pledd, lesestoff, smertestillende og en pute til å ha i nakken. «Det hender det tar litt tid, og kan man jo ha det koselig mens man venter», sa han og delte ut varme vafler og ballerinakjeks til småjenter med øreverk og joggere med forstuede ankler.

Dette gav meg idéen til et slags «legevakt- survival kit», som består av en del du har stående ferdig pakket til enhver tid. Jeg deler det geniale systemet mitt med dere, kjære lesere, slik at dere enklest mulig kan få en mer behagelig venteromsopplevelse. Følg med:

Legevakt-overlevelsesutstyr:

Det er bare å innse det: Vi blir syke av og til. Vi snubler i trapper, får rare hevelser og utslett, akkutte smerter og skumle symptomer på rare tidspunkter du ikke kan ringe fastlegen på. Her er tingene du trenger å ha liggende klart i ditt «førstehjelpsskrin for å overleve helsevesenet».

  1. Pledd. Drar du på legevakten når du føler deg pigg og opplagt? Nei. Du drar dit en sen vinternatt når du har 40 i feber og hoster som styggen sjøl. Den lungebetennelsen blir ikke bedre av at du hutrer på et venterom i fem timer.
  2. Pute(r). Du kommer garantert til å ville sove eller legge deg ned.
  3. Smertestillende. Sykepleierne har ikke tid til å hjelpe deg, og kommer til å mistenke at du er en narkoman skrulling som vil selge pillene langs Akerselva om du ber om noe sterkere en Paracet. Ta med ditt eget dop så du holder deg gående til legen får se deg.
  4. Nesespray. Hvis du er forkjølet når du drar ned, vil opplevelsen garantert bli bedre av å få puste.
  5. Ispose. Du kommer til å måtte vente hundre år på å ta røntgen av den armen.
  6. Varmeflaske. Varme virker stressdempende og smertelindrende, og du kan fylle på nytt varmtvann på sykehusdassen. Lindrer alt fra ryggplager til øreverk mens du venter.
  7. Lesestoff. Fordi Oslo Legevakt ikke har så mye som et gammelt Se og Hør-blad på bordene sine. Er du heldig, har noen glemt et VG alle slåss om. Fyll skrinet med tegneserieblader, pocketbøker, og kjedelige papirer du vet du burde lese, men ikke har ork til å se på ennå. Etter sju timer i den sofaen leser du telefonkatalogen med stor interesse.
  8. Spyposer. Nei, pasientene som kaster opp kommer ikke foran i køen. Du konkurrerer med folk som har sprukket blindtarmen og stukket ut øyet.
  9. Godis. Du kommer til å synes så synd på deg selv. Pakk kjeks, løsvektgodis, snacks, pottis og sjokolade nok til å fore en barnebursdag.
  10. Vannflaske. Nei, det er ikke drikkeautmat der. Nei, ikke en gang en av de vanndispenserne med minikopper til. Du må sørge for ditt eget væskeinntak.
  11. Elektronisk underholdning. Ta med deg mp3-spiller, DS’en, den gamle Gameboy’en, og en gammeldags kortstokk hvis du vil ha nye venteværelse-venner.

Bitter? Hvem? Jeg? Neinei, jeg hadde det utmerket på legevakten mellom halv syv og halv ett i går natt. Ohyess.

ACEO-kort, kunst du kan ha i lommen!

Første gang jeg var hjemme hos Natasha, sa hun til meg:
«Du må lage ACEO-kort!» Svaret mitt lød vel noe i rettning av:
«Huh?»

Hun forklarte meg konseptet. En sveitsisk kunster ble inspirert av fotballkort, pokemon-kort og andre byttekort barn gikk rundt med i lommen. Han begynte å lage bittesmå miniatyrbilder og overtalte andre kunstervenner til å gjøre det samme så de kunne bytte seg i mellom. Reglene var at folk enten kunne bytte seg inn med selvlagede kort, eller kjøpe kort av andre kunstere som laget ACEO. Spesielt forseggjorte kort var selvsagt verdt flere kort enn enklere utgaver, originaler mer verdifulle enn opptrykk og kjente kunsteres ACEO-kort var selvsagt mer ettertraktede. Likevel er reglene for å lage kort svært enkle:

  1. Du kan lage i hva slags materiale du vil. Lær, papp, papir, utskåret tre- valget er ditt.
  2. Det må være 6,5 cm ganger 9 cm stort.

Fenomenet er ikke særlig utbredt i Norge, men jeg forelsket meg i konseptet likevel. Her er ni av de siste kortene jeg har laget. De er litt emo, litt tegneserie og litt papirklipp.

aceo-kort
mer aceokort

Ulempen er at jeg ikke har så mange å bytte med, selvsagt. Og hva er bedre enn å sette ut et lite håndarbeids-meme i juli? Jeg utfordrer Binka, Streck, Spillliv-Tomas, Avil og Engeline til å lage sine egne. Det trenger ikke være noe fancy, og du kan godt bruke foto eller gjøre det digitalt. Kom igjen! Kunstbevegelse!

Du kan lese mer om ACEO her og her.

Hår under armene og andre provokasjoner

Ok, jeg skjønner at jeg er en stereotyp om dagen. Det barberte hodet mitt har fått halvannen cm hår, jeg er sliten og syk og jeg nyter å være den korthårede damen med gutteshorts og t-skjorte. Jeg har kastet alle g-streng-trusene mine. Jeg småløper rundt i diger hettegenser og joggebukser og ser ut som en litt lubben, glisende unisex-person. Eller – som en bekjent av meg påpekte: Panserlesbe. Butch. Boygirl.

Mr. Jackson er kjempefornøyd med utviklingen, siden han mener at traktorlesbe er det høyeste estetiske idealet for jenter og har sutret fælt over mangelen på sæggebukser, store hettejakker og caps i kleskapet mitt. Kort hår, ingen sminke, ingen parfyme og bare herreklær i skapet gjør Mr. Jackson forelsket.

Jeg ser den feministiske ironien i at når jeg ser ut som parodien på «den stygge, lesbiske, korthårede kvinnesakskvinnen» er det at mannen min føler at jeg tilfredstiller skjønnhetsidealet hans mest.

Likevel er det én ting som gjør at folk ser på meg som spedalsk om dagen: Jeg har ikke barbert meg under armene. Vel, strengt tatt har jeg ikke barbert meg der siden starten av vgs, jeg har bare ungått stroppekjoler og bikinioverdeler som ville avslørt min hårete tilstand. Nå gir jeg eff og sprader hårete og lykkelig rundt på oslos badestrender.

Jeg har tidligere skrevet om hvor provoserende folk synes det er at jeg er avholds i sosiale settinger. De tar det at jeg drikker brus mens de drikker øl som en personlig anklage, som om brusen min skulle bety: «Jeg demonstrerer mot all øldrikking på festen med denne Pepsi Max’en!»

Og sånn er det faktisk med hårete armhuler, også. Enhver dame jeg møter begynner automatisk å forsvare sin rett til å shave seg både her og der, bare fordi jeg sitter der og lar håret gro. «Vel, jeg hater å ha hår under armene!» kan noen begynne å si. Hva svarer man til sånt? «Eh. Ok. Så kjipt for deg, da»?

Hårete armhuler på damer er sosialt stigmatisert. Det trekkes frem som kjennetegnet på den farlige feministen. Unge jenter jeg treffer i RU-sammenheng kan plutselig gå i fistel og si at «de er feminister, men de barberer seg under armhulene likevel, for tenk!» Det er uhygienisk, sier andre. Ekkelt. Stygt. Flaut. Maskulint. Gutter har hår under armene, jenter skal ikke ha det.

På mange måter er armhulehår et veldig tydelig symbol på avstanden mellom Kvinnen med stor K og hver enkelt menneske av type hunkjønn. Kvinnen med stor K har ikke hårvekst andre steder enn på hodet, i øyenbrynet og i de lange øyenvippene. Hun er glatt som en sel, skinnende silkemyk og uten skjeggstubb.

Manneben er hårete. Dameben skal ikke være det. Bindeleddet mellom Kvinnen Du Skal Være og den stakkars jenta du faktisk er ligger i barberhøvelen, voksen, ladyshaven og hårfjerningskremen.

Jeg har aldri giddet å etterstrebe det idealet, foruten ved annledninger det har vært svært kjedelig å vekke negativ oppmerksomhet. Jeg barberte armhulene før jeg tok på meg brudekjolen, jeg skal innrømme det. Det hørte liksom sammen med de lakkerte tåneglene og det fancy undertøyet jeg hadde under silkekjolen. Barbie for en kveld.

«Men det er et personlig valg!» sier noen. «Du kan ikke tvinge folk til å la være å barbere seg! Det handler om velvære og trivsel!» Og nei – ingen vil tvinge noen til å slutte å barbere seg. Likevel synes jeg at de som klynker om at de velger å være hårløse, bør lese Toril Mois essay om reelle valg.

Hun påpeker at du ikke har et fritt valg om du står mellom to muligheter, hvorav det ene medfører en mengde sosiale sanksjoner, reaksjoner og negativ oppmerksomhet og det andre vil belønnes. Brunost eller gulost er et typisk fritt valg. I lang tid har abort eller ikke abort ikke vært et fritt valg, selv etter at det ble gjort selvbestemt.

Å gå fra at noe slutter å være forbudt til at det blir et fritt valg handler om åndskamp. Selv om det ble lov å være åpent homofil fra 1972, var det ikke uproblematisk å være det. På en klassefest nær deg er ikke øl vs brus et fritt valg. Det er et valg med ganske klare sosiale føringer. Så lenge hårete armhuler vs barberte armhuler handler om å være ekkel eller ei, er det ikke et fritt og personlig valg. Vi har sosialt skapt barberingstvang, og det er slitsomt å bryte normen.

Jeg hadde denne diskusjonen med en venninne av meg som har vært kvinnepolitisk aktiv i mange år. «Jeg har begynt å barbere meg under armene» sa hun. «Jeg orker ikke stigmaet mer, det er ikke en kamp jeg gidder å stå på barrikadene for.» Jeg skjønner henne godt.

Hvorfor har jeg ikke barbert meg der, egentlig? Av samme grunn som at jeg aldri har vært nær leggen med høvel: Ren og skjær latskap. Og rettferdighetsprinispp: Jeg nekter for at jeg er så ekkel å se på når Oslo tyter over av hårete mannfolk i bar overkropp hele sommeren. Jeg nekter å gå med på at naturlig er bra når det kommer til amming, babyer og det såkaldte morsinnstinktet, men ikke når det kommer til hårvekst.

Nå skal det sies at jeg faktisk har skrevet en guide til intimbarbering til «Jenter som kommer». En kompis spurte meg om hvorfor jeg skrev om det når jeg er så motstander av barbering ellers. Grunnen? Fordi folk gjør mye dumme feil når de prøver å barbere tissen, og da er det greit at de kan slå opp istedenfor å få utslett.

I tillegg: Jeg kan annerkjenne at et barbert kjønnsorgan har en funksjon hvis det gjør det lettere for partneren din å gi deg oralsex. Mer oralsex er en fin ting. Kanskje jeg ville barbert armhulen min om jeg hadde fått masse nytelse ut av å bli kysset og slikket der?

Inntill noen kan bestikke meg med orgasme eller noe tilsvarende fantastisk kommer jeg til å fortsette å være hårete skremselspropaganda. Det er så fint å kunne være provoserende uten å måtte jobbe for det.

Burde jeg vært for syk til å blogge?

Vi har undervisning på galehuset idag. En ung, ivrig psykolog snakker om angst, angstlidelser og hvordan mestre angst. Han har en lang, skjematisk oversikt over utløsende faktorer. «Det kan være mobbing, seksuelt misbruk, vold, rus, omsorgssvikt og ekstreme oppvekstvilkår, for å nevne noe.» «Alle sammen?» spør en av jentene. «Bevares, nei! Det holder lenge med én for å få angst!» lyder svaret.

Så sitter jeg der og føler meg som han som svarte på samtlige eksamensoppgaver på tiden de andre svarte på de to som var meningen at skulle løses. Jeg kan krysse av samtlige traumer på listen over. Ittno knussel. Jeg hører livet mitt passere i en revy av VG-overskrifter. De tyve årene jeg har levd hadde gjort seg best i fete typer, som tungt tabloidfyll.

Det høres så dramatisk ut å snakke det om rundt kaffebordet og i gruppeterapien, det virker så ute av dimensjoner når jeg prøver å sette ord på det. Jeg tror det er derfor psykiatrien først og fremst er et jævla skjemavelde: Fordi noen ting er så ekstreme at du ikke får formulert det som noe annet enn en punktliste. Du kan ikke sitte og koseprate psykose. «Ser du rare ting? Ja eller nei. Nikk eller rist på hodet.»

«Du virker jo frisk på bloggen» er det mange som sier. «Hvordan klarer du å skrive bok hvis alt er så vanskelig?»

Til dere som var i tvil: Denne bloggen har blitt til i de mest deprimerte, suicidale periodene mine. At jeg har hatt det vanskelig, betyr ikke at hjernen min har skrudd seg av.

Sånn sett er jeg glad at jeg krangler med Lånekassen og ikke med NAV når det kommer til økonomisk understøtting av den gale damen. Dette innlegget fra en svensk blogger, som jeg fant via Hildring, gjorde meg både svett og sint. De truer med å frata kvinnen uførepensjon fordi hun blogger og skriver bok; ergo kan hun ikke være syk. Ergo burde hun kunne tatt seg sammen og hatt en ordentlig jobb.

«Heh,» tenkte jeg. «Godt at Lånekassen bare ser på antall eksamener jeg har tatt, og ikke snoker rundt på internett, da.» Hvem andre enn Virrvarr er det som er sykmeldt og frenetisk produktiv skriftlig? Jeg ser dobbeltstraffingen alle psykisk syke, usynlig syke og uvanlig syke blir utsatt for: Du burde jo egentlig komme deg opp om morgenen, siden sykdommen din er noe du har funnet på.

Vi kommer til å tolke et hvert overskudd og et hvert lysglimt du har som det endelige tegnet på at du har lurt folk og bare spiller syk fordi du er så lat. Kort sagt: Du skal ikke bare slite med å være syk, men du skal slite med å være flinkest mulig til å være syk, ha tydelige anfall og problemer som kan vises frem på et byråkratkontor. De positive prestasjonene skal brukes mot deg når sykdommen din er usynlig.

Greia er at om kreftsyke, migrenepasienter, epileptikere, folk med utlagt tarm og bevegelseshemmede gjør noe bra, er det rørende, imponerende og store bragder på tross av smerte og sykdom. Når mitt anonyme bekjentskap endte opp hos NAV, lød pipa: «Du kan jo ikke være schizofren? Du studerer jo medisin og har bare A’er! Psykiateren din har nok gjort en feil her.» Samtidig møtte hun reaksjonen: «Hvis du er schizofren, kan du jo ikke jobbe med mennesker. Vi kommer bare til å støtte videreutdannelse innen it, arkiv og lignende fag.»

Eller- for å oppsummere noe en skolepsykolog sa til meg en gang: «Du har vel ikke så store problemer? Jeg mener- du har jo kjempegode karakterer!» Sykdom reduserer ikke hele personligheten og kapasiteten vår, selv om den er lokalisert i hodet, i følelseslivet, i immunforsvaret, i energireservene. Jeg kan skjelve, hyperventilere, gråte og bite meg selv til blods mens jeg skriver en munter, argumenterende tekst.

Sykdommen sitter ikke i språkfølelsen, i kreativiteten, retorikken eller evnen til å strukturere en tekst. Den gjør seg gjeldende når vaskekjelleren og jeg er permanente fiender og jeg lurer på om jeg kan kjøpe nye truser istedenfor å vaske de gamle, bare fordi jeg vil unngå de mørke gangene der vaskerommet ligger.

Dessuten: Blogging er ikke jobb. Å skrive nøyaktig hva du har lyst til hver eneste dag, uten hensyn til lesertall, skrivestil, innhold og en redaksjon er ikke jobb. At noen liker å lese nettrantingen din er en hyggelig bonus.

Egentlig skulle dette innlegget handle om hvor mye friskere jeg har blitt i det siste. Istedenfor ble det en lang rant. Sånn går det når man lar seg rive med underveis. Poenget er vel at psykisk syk er ikke det samme som hjerneskade, og at hva jeg skriver i bloggen ikke nødvendigvis har så stor sammenheng med hvordan jeg har det inni meg. At du leser noens tekst, betyr ikke at du vet hvordan de hadde det da de skrev teksten. Værsåsnill.