Slik vil jeg leses

Bza har beskrevet hvordan han vil leses, og hva «den perfekte leseren» gjør. Han oppfordrer oss andre til å gjøre det samme. Jeg tenkte jeg skulle skrive en liten brukerveiledning til Revolusjonært Roteloft på hans oppfordring.

Den perfekte leser- en oversikt i prioritert rekkefølge:

  1. Koser seg med tekstene mine. Dette er første og viktigste punkt i hvordan jeg gjerne vil leses. Om du synes RSS er noe knot, at blogger er skummelt og har nerver for å kommentere er det viktigste at du faktisk leser.
  2. Introduserer seg. Ikke alle føler seg komfortable med å kommentere, men en liten hilsen i introduksjonstråden gir meg et lite vink om hvem du er og at du finnes. Skriv noen ord. Du er velkommen og i godt selskap.
  3. Kommenterer anstendig. Alle kommentarer er kjærkomne, men jeg setter pris på at du fyller ut en reell epostadresse og ikke bare nei@nix.net og kaller deg noe annet enn Blbblb for å få skrive «Dø, din dust!». Du skjønner sikkert hvorfor (c; Ellers er jeg en feedback-junkie som bloggere flest, og blir lykkelig for hver kommentar jeg får. Ikke føl deg sjenert, du gjør meg glad og lykkelig når du kommenterer.
  4. Tilgir skribenten. Jeg vet at det er god bloggerskikk å svare på kommentarer og meme-er, men jeg håper du tilgir den gale damen at hun periodevis ikke greier å følge opp. Hvis noe er veldig viktig: Send meg en mail.
  5. Kommer tilbake. Legg til Revolusjonært Roteloft som bokmerke, legg meg til i RSS-leseren din, husk at jeg heter Virrvarr og google meg neste gang du vil lese. Kort sagt: Jeg oppdaterer og det er alltid noe nytt å lese her.
  6. Lenker til meg. Hvis du liker det du leser og har din egen blogg, er det hyggelig å få bo i bloggrullen din. Hvis du vil debatere det du leser her et annet sted, er det høflig å lenke til meg, så jeg kan lese hva du skriver. Hvis du liker det du leser og ikke har din egen blogg, er du hjertelig velkommen til å spre lenker til meg via forum, msn, irc og alle andre kanaler du bruker. Sharing is caring, ikke sant?

Om du bare oppfyller punkt 1, er det helt greit. Resten er bonus. Hvordan vil du leses?

Stripping = seksuell frigjøring?

Mange har vært ute og kritisert burlesk-showet på Slottsfjellfestivalen, og Sigrun og Arachne har blogget om det med litt ulike innfallsvinkler. Påstandene hagler i avisene. Er stripping porno? Er stripping frigjørende? Er stripping kvinnefientlig? Er stripping kunst? En sport? Tillat meg å komme med noen personlige erfaringer og betraktninger rundt temaet.

1. Stripping er ikke porno. Pornografi betyr, i ordets opprinnelige forstand, grafiske fremstillinger av prostituerte i «aksjon», altså grafisk fremstilling av folk som har sex for penger. Strippere har ikke sex for penger. De kler av seg for penger. Jeg håper alle er enige om forskjellen på å pule og å kle av seg.

2. Så er det spørsmålet om dette er kvinnefiendtlig eller kvinnefrigjørende. Her må vi dele inn spørsmålet delvis i «personlig opplevelse av det å strippe» og «strukturelle faktorer ved stripping». Selvfølgelig kan det føles frigjørende å kle seg naken i en setting der du er senter for oppmerksomhet, og føler deg sexy, selvsikker og hot. Jeg tror ikke at Caroline Andersen er et offer når hun kaster seg ut på scenen. Hun har det sikkert knall. Etter å ha lest litt om henne, er hun sin egen arbeidsgiver og virker ellers ressurssterk.

Samtidig har jeg kjent og snakket med en del jenter som har tatt strippekurs og har jobbet som strippere og så sluttet med det. Hvorfor? Fordi kroppsfokuset er ekstremt. En jente jeg pratet med fortalte at hun hadde hatt mye bedre opplevelser som nakenmodell enn som stripper. Grunnen var at som modell poserer du alene sammen med en fotograf, du beholder bare de beste bildene og du gjør en retusjeringsjobb i Photoshop til slutt.

Du vet at bildene av deg vil bli kommentert og kritisert, men det er ikke hele den konkrete kroppen din som er på utstilling, og du ser ikke publikum på samme måte som når du stripper. Du er i en avsindig sårbar situasjon, siden du danser naken med hele kroppen din vurdert. Ikke bare av dem som har betalt for å se på, men av kollegaene dine og arbeidsgiveren din.

Er du slank nok til å strippe? Er puppene bra nok? Har du husket å sminke deg jevnt over HELE kroppen? Vi skal ikke se strekkmerker, en liten valk eller noen kroppshår er i gården. Pass på det utseendet. Du skal være helt avkledd i nærheten av ofte svært berusede, opphissede gjester som gjerne vil klå og kommer med forslag, og på flere av klubbene her i Oslo er det kotyme at stripperne skal drikke sammen med gjestene. Jeg sier ikke at alle jenter som stripper har denne opplevelsen, men jeg har kjent folk som har beskrevet arbeidshverdagen sånn.

«Alle vil jo føle seg sexy iblant!» sier en av jentene som blir intervjuet i forbindelse med NM i stripping. Og joda, til en viss grad vil vi alle det. Kvinneundertrykkelsen blir tydelig når du på den ene siden har drømmen om å være den deilige dama alle sikler etter og på den andre siden den umulige kravspesifikasjonen for å bli den deilige dama. På en side får du beskjed om at du skal være sexy og selvsikker, og i samme setning kommer beskjeden om at du ikke er det. Klassisk dobbeltstraffing.

Men så er spørsmålet: Hva er sexy? Er det å være pene utstillingsfigurer som gjør seg deilige for en mann? Hva er en sexy kvinne? Arachne skriver om hvordan noen feminister vil avseksualisere kvinnekroppen, og om vi ikke heller bør seksualisere mannekroppen istedet. Jeg tror det er viktig å spørre seg selv hva seksualiseringen av kvinner innebærer. Hovedproblemet er, så langt jeg ser det, ikke at pupper og runde damerumper er sexy, men at en sexy kvinne gjerne er en passiv kvinne.

Kvinner skal vise seg frem, være nakendansere, nakentilbehør, avkledde flyvertinner og forsidepiker mens menn er de handlende seksuelt sett. Se på klisjéene fra søppelerotikken: Kvinnen lager trutemunn og har trukket den hvite kjolen ned så skulderen og halvet brystet er bart. Hun blir tatt av en general/sjef for stort firma/sjørøver/helt/brannmann/. Den sexy fristerinnen stripper for den siklende forsamlingen businessmenn.

Kan du ser for deg det omvendte? At sjøkaptein Linda kommer hjem og der ligger hjemmefar Johan og gjør seg deilig på senga, klar til å tas? Han lager trutemunn og den hvite skjorta hans er trukket ned så den ene skulderen og halve brystet er bart. Jens danser en flørtende, fristende strippedans for en forsamling kvinnelige toppsjefer som stikker tusenlapper i kanten på trusa hans. Du må fnise litt av tanken, ja?

Kvinner skal være noe passivt når de er seksuelle, og passivitet + et sterk utseendefokus kombinert med et undertrykkende skjønnhetsideal blir objektivisering. Objektivisering betyr å bedømme, fremstille og betrakte kvinner som gjenstander, ikke som handlende subjekter. Problemet med stripping er både de konkrete opplevelsene jenter som stripper tidvis opplever, og den generelle beskjeden alle jenter møter bare de skrur på MTV eller åpner et moteblad: Du skal være deilig (dvs. oppfylle disse utseendemessige kravene) og du skal være passiv-seksuell: Du skal gjøre deg deilig for mannen, ikke sammen med mannen.

Jeg har en pen, gammel bok hjemme som er en guide til unge piker og vordende husmødre, skrevet i 1910. Der forklarer den hvordan unge kvinner skal pynte seg, slanke seg, tiltrekke mannen sin ved å være deilig, men ikke være klengete eller ta initiativ. Hovedproblemet mitt med seksualiseringen av kvinnen er ikke at kvinner er deilige, føler seg deilige eller er avkledd på noen måte. Hovedproblemet er at idealet om «sexy» i 2008 ikke er så langt unna «godt koneemne» i 1910 som vi skulle tro.

Aktive damer som kler av seg på egne premisser? Ja takk. Passive damer som forsøker å tilfredstille et kjipt skjønnhetsideal? Nei takk.

Heia Blondinbella!

Jeg skal innrømme at jeg ikke har brydd meg om Isabella Lövengrip før. Moteblogg? Fint for dem som liker klær. Politisk? Djiz, hun er medlem i svenske svaret på Unge Høyre. Ikke Virrvarrs kopp med te (c: Men nå har damen gjort noe det står enormt respekt av, og som jeg oppfatter som banebrytende. La meg utdype:

Isabella ble utsatt for overgrep mens hun var på ferie i Italia. Dette har hun blogget, og som hun har blogget det! Hun har skrevet liketil, uten for mange intime detaljer om hvor sint, redd og skamfull hun har vært, hvordan italiensk politi har oppført seg og om opplevelsen generelt.

I två dygn har jag gråtit men nu är jag bara arg, arg över händelsen som jag fick gå igenom men mest arg över mitt bemötande av den italenska polisen, eller respekten som killar saknar mot svenska tjejer i Italien.

Jeg blir på gråten når jeg leser dette her, jeg. Hvorfor? Fordi jeg selv har vært utsatt for overgrep og ikke snakket om det, ikke blitt sint, bare gjemt det innvending og ikke sagt det til noen før lenge etter at det skjedde. Og jeg vet at mange jenter har hatt samme opplevelsen som meg. I følge Williy Pedersens undersøkelse fra 2007 regner man med at 1 av 10 jenter blir voldtatt i løpet av livet.

Det er ganske mange flere enn det du hører om til vanlig. De fleste av oss sier det ikke høyt fordi det er så mye skyld og skam innebefattet med det. Men Isabella her sier det høyt og plasserer skylden der den hører hjemme; ikke på seg, men på overgriperen. Isabella er arg. Det er så himla deilig å lese.

Desverre får hun mye pepper for å gjøre det. Noen mener hun bare flasher overgrepet for å få oppmerksomhet, og en norsk blogger har stilt spørsmålet: Er dette egentlig for drøyt å blogge om? En del i kommentarfeltet mener at ja, det er det.

Jeg synes det er provoserende at kriminelle handlinger som rammer en så stor del av den kvinnelige befolkningen skal ties i hjel, og nesten være noe ufint og suspekt å si at har skjedd med en. Jeg blogget overgrepet mitt seks år etter at det skjedde. Først da var jeg i stand til å si det høyt.

Å si denne type ting høyt er en påkjenning, og det er ikke uten grunn at når amerikanske feminister lagde kampanjen «I was raped- wear your voice out», laget de t-skjorter med et motiv der du ser et stort, åpent pengeskap med en bitteliten «I was raped»-lapp inni.
I was raped- bildet

Å si det høyt er utrolig viktig for alle andre som blir utsatt for overgrep senere, som dermed skjønner at de ikke er alene, at det ikke behøver å være en skamfull hemmelighet og at det ikke var deres feil. Jeg får håp for jentegenerasjonen som kommer etter meg når det blir en naturlig ting å «wear your voice out» rett etter at noen har gjort noe forferdelig mot deg. Jeg skulle ønske at det hadde fantes sånne jenter da jeg var en liten fjortis med verdens vondeste hemmelighet jeg ikke måtte la noen få vite.

Kort sagt: Jeg heier på deg, Blondinbella. Du har gjort noe riktig og kjempemodig, ikke bare for deg selv, men for mange, mange andre synlige og usynlige lesere. You made my day.

Watchmen- hvem vokter vokterne?

Alan Moores monumentale verk blir film i disse dager. Du kan se traileren her. Tegneserien endret amerikanske tegneserier for godt, både ved å tvinge frem betegnelsen «graphic novel» og ved å tvinge frem hva slags rettigheter serieskapere hadde ovenfor forlaget sitt. Tidligere var det slik at serietegnere og serieforfattere ikke ble navngitt i utgivelsen, og de fikk ikke betalt for å være noe annet enn arbeidere i en «tegneseriefabrikk». Bilde av "heltene" i Watchmen

Da Watchmen kom, var den rett og slett for bra til at DC Comics ikke kunne gi forfatteren og tegneren av den kreden de fortjente som forfatter og tegner. Alan Moore tvang frem oppfattelsen av tegneserier som kunst i USA ved å lage banebrytende bra serier. Til sammenligning vil du ikke se hvem som har skrevet eller tegnet en Disneyhistorie i en hvilken som helst Disney-utgivelse idag.

Første gang jeg leste Watchmen var siste året på videregående. Jeg skulle begynne å skrive årsoppgaven min om tegneserier- for uinvidde er det steinerskolens svar på eksamen; et år du bruker på å fordype deg i et bestemt emne. Jeg kjente Alan Moores verker fra før av. Rekk opp hånden de som har gått glipp av klassikere som V for Vendetta og From Hell? Nettopp. Etter at den ble film har mange fått med seg The League of Extraordinary Gentlemen, også.

Jeg hadde grøsset meg gjennom Swamp Thing, slukt A Disease of Language og ledd av Tom Strong. Da min gamle, gale kunstlærer dumpet Watchmen i fanget mitt sammen med en haug av eksprimentelle klassikere innen sjangeren og sa: «LES!» kjente jeg at jeg grøsset bare ved synet av Moores navn. Ikke bare var han mannen som endret amerikanske tegneserier, som skapte den postmoderne superhelten, han var også Neil Gaimans læremester. Moore og Gaiman er like viktige for graphic novels som Barks og Rosa var og er for Donald, til sammenligning.

Men Watchmen: Du må lese den. Det er en ordre fra bloggende hold. Ikke les den fort. Ta deg tid til å sluke de langsomme detaljene.

Legg merke til hvordan Moore kjører tre-fire fortellinger parallellt over noen sider, og hvordan teksten fra den ene fortellingen står i ruten med bildet fra den andre fortellingen, og hvordan tekst og bilde «svarer» hverandre og utfyller hverandre perfekt.

Dvs: Envher kommentar i én fortelling er også en perfekt svarkommentar til enhver hendelse i den parallelle fortellingen. Uten å ødelegge flyten, selvsagt. Se eksempelet fra åpningen av serien under:

ekempel fra tegneserien

La deg bli forvirret. Det er meningen at du skal føle deg sliten, nedbrutt og redd. Husk at vi er under den kalde krigen. Alle helter er døde. Alle superhelter og superskurker er pensjonert. Batman-klonen har fått vom og angstanfall. Superskurken du alltid jaget sitter tannløs og ensom i trygdeboligen sin.

Vær klar over at den avdøde i mordet du skal etterforske er en drittsekk som voldtok moren din. At du skal hevne en krigsforbryter fra Vietnam, og ingen andre.At den du elsker mest er kreftfremkallende. La deg trollbinde over tre hundre sider av noe du tror er en klassisk kamp mellom godt og ondt, før superskurken lager verdensfred før han skyter alle vitner og helten du har fulgt og fått sympati med viser seg å være nazist.

Sorg, bitterhet, og en endelig løsning der du ikke lager omelett uten å knuse noen tusen egg, fortalt på en måte som får deg til å bli engasjert, fortvilet og føle deg liten. Alan Moore har tatt essensen av postmodernismen og den kalde krigen, mixet det med eksistensiell angst og latt Dave Gibbons gi det et svært tradisjonelt, stilrent superheltformspråk. Farvene er techicolor-grelle med vilje, og rutenettet er likt oppstilt på hver eneste side. Du må forresten ikke glemme den sorte, burleske humoren, som når den maskerte «helten» Rorschach blir sendt til psykiater og må ta Rorschach-testen.

Jeg vet ikke hvordan det vil gjøre seg som film. Helt ærlig. Jeg har sett 300 og sammenlignet med tegneserien, hvilket gjør at jeg har tro på regissøren når det kommer til å beholde stemningen og autensiteten. Men fortellerteknikken? De parallelle historiene? Måten du blir lurt, rundlurt og lurt igjen av forfatteren? Nei, bare les den. Den finnes til og med i en anstendig, norsk oversettelse i disse dager. Gå på Outland, kjøp den og les den.

Forsiden på tegneserien

Så geek er Virrvarr

83% Geek

OnePlusYou Quizzes and Widgets

Grunnen til at jeg ikke kom høyere er fordi jeg aldri har sett Firefly. Jaja. Sammenlign med den forrige nerdetesten, der jeg skåret kvalmt høyt. Også bare fordi jeg kan det periodiske systemet utenat.
Denne fant jeg via Audun Wangen og ble tagget av Kristin Wangen. I det hele tatt har Kristin tatt geek-pulsen på hele nerdeblogger-land, snart.

Oppdatert: Jeg ble tægget om den nye, oppdaterte nerdetesten også. Som dere kan se, er jeg verst på litteratur og tegneserier. Ingen overaskelser, altså.


NerdTests.com says I'm a Slightly Dorky Nerd God.  What are you?  Click here!

Grunnen til at jeg ble så asosial? Jeg ville heller hatt T-skjorter enn øl og TV. Også via Kristin W.

På filosof-fylla med Kant, Rand og bartesam

Det var en gang jeg endte opp på bar sammen med Nietzsche, Kant og Ayn Rand. Jeg innrømmer det; jeg går for sjelden ut, og når jeg først gjør det, er det gjerne på små, suspekte, brune puber sammen med avdøde filosofer. Jeg er jo avholds appåtill, og døde filosofer, folkens- de er drevne i drekker’n.

Det vil si- Hume er den mest drikkfeldige jeg har vært på pub med. Rand sjekket vinkartet, sutret over dårlig utvalg, kranglet med bartenderen og smakte på et utall varer før hun bestemte seg for en tørr hvitvin.

Kant diskuterte frem om tilbake om det var pliktetisk forsvalig å drikke seg sørpe full til Nietzsche sparket ham på leggen og ba ham bestemme seg. Enden på visa var at Kant ble påtvunget en Bloody Mary av filosofen med den schvære barten som mumlet noe om «herremoral». Selv skulle Nietzsche ha kakao med krem og bananlikør; han nektet seg ingenting, selvfølgelig.

Jeg fikk karret til meg en Pepsi Max før vi fant bordet vår. Dette er «irc-loggen» fra selskapet, her gjengitt spesielt for Roteloftets lesere.

Virrvarr: Såh. Det er jo ikke ofte vi går ut sånn. Noen forslag til hva vi skal snakke om?

Kant: Menneskets plikt til det gode?

Rand: Åhværsåsnilla. Vi har ingen «plikt» ovenfor andre enn oss selv!

Nietzsche: Vi har ikke noen plikt der en gang! De svake har plikter ovenfor de sterke fordi de svake er for feige til å leve uten! Flytt deg, Kant! Rumpa mi og jeg trenger litt lebensraum!

Kant: Selskapet har TYDELIGVIS ingen forståelse for det gode.

Virrvarr: Jeg tror dere har en filosofisk uenighet her, jeg. Et skritt tilbake: Hva er en god handling, for eksempel?

Kant: Det er en uegoistisk, rasjonell handling. Du kan beregne deg frem til det selv: Kan din handling bli en lov som gjelder alle? Da er den god. Kan den ikke? Da er den ikke god.

Rand: Vås. Den gode handlingen er en rasjonell, egoistisk handling.

Kant: Jaha, kjære Ayn? Det er rasjonelt egoistisk å snike på trikken, for eksempel. Hva ville skjedd om alle gjorde det?

Nietzsche: Jeg sniker på trikken så mye jeg vil!

Rand: Individet er det viktigste. Den viktigste personen i verden er deg. Du skal ikke bekymre deg for hva slags dumme valg eventuelle andre individer foretar seg når du sitter på trikken. Ditt liv er ditt ansvar. Deres liv er deres ansvar. Hvis alle passer på seg selv og er rasjonelle individer, blir alle passet på. Det er en enkel formel.

Kant: Vel, alle passer ikke på seg selv.

Rand: Så synd for dem.

Nietzsche: Skål, jenta mi!

Rand: Jeg foretrekker å være idealistisk på menneskehetens vegne. Jeg vil ikke ha svake, irrasjonelle, religøse tapere. Jeg vil ha helter og heltedyrkning. Rasjonelt egoistiske helter. Helter som bruker fornuften til å forme verden etter sin vilje.

Kant: Vel, du er motbydelig.

Nietzsche: Amen i kjærka.

Rand: Unnskyld, men var ikke du nettopp enig med meg her?

Nietzsche: Delvis. Ja til egoisme. Føkk fornuft.

Virrvarr: Ah. Her har vi funnet en sentral motsetning, folkens.

Nietzsche: Fornuft er for dem som er for feige til å våge det umulige, skal jeg si deg! Fornuft er en illusjon! Fornuften er suttekluten slavemennesket klamrer seg til om kvelden! Overmennesket lever av instinkt, av vilje, av å følge impulsen i øyeblikket. En rasjonell egoisme er ingen reell egoisme. Det er ingen narssisistisk overgivelse til lyst og perversjon! Det er…

Kant: Du har barten full av krem.

Nietzsche: Det er fordi jeg er hevet over dere. Nam nam.

Rand: Uten fornuft er mennesket bare et dyr. Det er fornuften som har bygget den sivilisasjonen vi har i dag.

Kant: Nåh. Fornuften er ikke det eneste som skiller oss. Vi har også følelser, og det er minst like viktig. Vi har tro. Tro på Gud, på det gode, på samfunnet, på plikten…

Rand: Vel, det føleriet har heldigvis ikke fått lov til å styre så mye av samfunnet etter din tid, Immanuel. Dagens opplyste informasjonssamfunn er styrt av fornufstmennesker, som forsker, fatter rasjonelle avgjørelser og ikke «tror», men vet.

Kant: Det vil jeg ikke si! Verdispørsmål er viktige!

Rand: Ble denne vinen laget fordi noen følte rundt? Nei. Fordi noen brukte fornuften sin og laget et… et greit produkt. Er jernbanen et produkt av tro og følelser? Nix. Når du sitter og lurer på om du kan snike på trikken, burde du heller spørre deg selv hva slags filosfi det var som gjorde den trikken mulig!

Nietzsche: Dere er noen slavetapere, begge to! Du av fornuft og lille Kant av tro. Hva er så galt med å være dyr? Vi bør bestrebe oss på å finne det dionysiske, kollegaer! Vinguden er veien, sannheten og livet! Det er en grunn til at vi møtes over et glass og ikke på en byggeplass eller i et bedehus: Vi trenger rus. Vi lengter etter rus, etter oppheving av det rasjonelle!

Kant: Alt med måte.

Nietzsche: Ti stille og DRIKK, slave!

Kant:

Rand: Jeg tror vi bare får bli enige om at vi ikke er enige i noen spørsmål.

Virrvarr: Nja. Her er jeg uenig.

Rand: Jaha?

Virrvarr: For eksempel er du og Kant på parti når det kommer til spørsmålet om hvorvidt mennesket har fri vilje. Godeste Immanuel her er den første som forsvarer dét i filosofihistorien.

Kant: Fri vilje, ja!

Nietzsche: Muahahahhahha! Viljen er ikke fri. Viljen går dit viljen vil!

Rand: Du snakker om viljen som om den var en slags seig naturmakt som festet seg i større posjoner hos noen individer enn andre, og at det var like vilkårlig som at noen har mer hår?

Niezche: Jeg har masse vilje OG masse hår. Den som har størst bart er best!

Rand: Eh. Fordi?

Nietzsche: Fordi jeg sier det!

Kant: Poeng til deg, Ayn.

Virrvarr: Men Rand: På den andre siden deler du og Nietzsche kritikken av kristendommen, og av religion som sådan, selv om dere er uenige i hva som er alternativet.

Nietzsche: Kristendommen er en sykdom, Gud er død og Jesus er en pingle!

Kant: Jeg føler meg ikke helt bra, jeg heller.

Rand: Herlig, Bartesam! Skål på det!

Virrvarr: Jeg tror også dere er på langt nær enige i fordømmelsen i dumme mennesker som ikke tar ansvar for eget liv, at svakhet rett og slett er..uetisk?

Rand: Ja, er vi ikke egentlig det? Mennesket skal være noe bedre enn en svak, altruistisk svekling!

Nietzsche: Jeg driter i hva «mennesket skal». Jeg bare er noe annet enn en svak, altruistisk svekling!

Kant: Dette begynner å bli litt mye for meg. Du finner ikke noen fellestrekk mellom MEG og den gale tyskeren med barten?

Virrvarr: Ehm. Altså. Hm. Veel…Dere er tyske, begge to?

Kant: Bah! Jeg er da fra Øst-Preussen!

Virrvarr: Nei, da så.

Nietzsche: Skal vi snakke sånn, er jeg strengt tatt fra Weimar. Alle tyskere er fra en rar, liten tysk delstat, dummen.

Rand: Detaljer, detaljer.

Jeg skal slippe dere for hvordan diskusjonen gikk da de begynte å diskutere sex, kunst, kjærlighet og fotball. Hvis du hang med så langt, er du kanskje intressert i at jeg ble insiprert til filosofiblogging av dette innlegget hos Onar Åm av alle mennesker. Hvis du hang med OG likte det, har du kanskje idéer til hvilke avdøde filosofer jeg burde gå på pub med neste gang?

Hvordan overleve legevaktbesøk

Ah, Oslo Legevakt. Du skyndter deg ned med taxi siden du har utrolig vondt, og ender opp med å sitte tre timer i kø for å få komme inn i samme gang som legen , for deretter å få sitte en time i kø før legen tar deg inn, en time i kø for å ta røntgenbilde og en time i kø for at legen skulle se på røngenbilde.

Noen er mer drevne ventere enn andre. Min favoritt var en gammel mann som hadde klok av skade pakket picknick-kurv, termos, pledd, lesestoff, smertestillende og en pute til å ha i nakken. «Det hender det tar litt tid, og kan man jo ha det koselig mens man venter», sa han og delte ut varme vafler og ballerinakjeks til småjenter med øreverk og joggere med forstuede ankler.

Dette gav meg idéen til et slags «legevakt- survival kit», som består av en del du har stående ferdig pakket til enhver tid. Jeg deler det geniale systemet mitt med dere, kjære lesere, slik at dere enklest mulig kan få en mer behagelig venteromsopplevelse. Følg med:

Legevakt-overlevelsesutstyr:

Det er bare å innse det: Vi blir syke av og til. Vi snubler i trapper, får rare hevelser og utslett, akkutte smerter og skumle symptomer på rare tidspunkter du ikke kan ringe fastlegen på. Her er tingene du trenger å ha liggende klart i ditt «førstehjelpsskrin for å overleve helsevesenet».

  1. Pledd. Drar du på legevakten når du føler deg pigg og opplagt? Nei. Du drar dit en sen vinternatt når du har 40 i feber og hoster som styggen sjøl. Den lungebetennelsen blir ikke bedre av at du hutrer på et venterom i fem timer.
  2. Pute(r). Du kommer garantert til å ville sove eller legge deg ned.
  3. Smertestillende. Sykepleierne har ikke tid til å hjelpe deg, og kommer til å mistenke at du er en narkoman skrulling som vil selge pillene langs Akerselva om du ber om noe sterkere en Paracet. Ta med ditt eget dop så du holder deg gående til legen får se deg.
  4. Nesespray. Hvis du er forkjølet når du drar ned, vil opplevelsen garantert bli bedre av å få puste.
  5. Ispose. Du kommer til å måtte vente hundre år på å ta røntgen av den armen.
  6. Varmeflaske. Varme virker stressdempende og smertelindrende, og du kan fylle på nytt varmtvann på sykehusdassen. Lindrer alt fra ryggplager til øreverk mens du venter.
  7. Lesestoff. Fordi Oslo Legevakt ikke har så mye som et gammelt Se og Hør-blad på bordene sine. Er du heldig, har noen glemt et VG alle slåss om. Fyll skrinet med tegneserieblader, pocketbøker, og kjedelige papirer du vet du burde lese, men ikke har ork til å se på ennå. Etter sju timer i den sofaen leser du telefonkatalogen med stor interesse.
  8. Spyposer. Nei, pasientene som kaster opp kommer ikke foran i køen. Du konkurrerer med folk som har sprukket blindtarmen og stukket ut øyet.
  9. Godis. Du kommer til å synes så synd på deg selv. Pakk kjeks, løsvektgodis, snacks, pottis og sjokolade nok til å fore en barnebursdag.
  10. Vannflaske. Nei, det er ikke drikkeautmat der. Nei, ikke en gang en av de vanndispenserne med minikopper til. Du må sørge for ditt eget væskeinntak.
  11. Elektronisk underholdning. Ta med deg mp3-spiller, DS’en, den gamle Gameboy’en, og en gammeldags kortstokk hvis du vil ha nye venteværelse-venner.

Bitter? Hvem? Jeg? Neinei, jeg hadde det utmerket på legevakten mellom halv syv og halv ett i går natt. Ohyess.