Skeptikerskolen, del 1: Spådomskunst og sjarlataner.

Dette innlegget startet med en prat mellom Mr. Jackson og meg som gikk følgende:

Virrvarr: Hahah, uffameg! Les denne fryktelige artikkelen om tarot og horoskoper! Jeg fatter ikke at folk tror på sånt!

Mr. Jackson: Vel, du har jo spådd folk så lenge jeg har kjent deg?

Virrvarr: Jo, men jeg vet jo at det bare er tull!

Mr. Jackson: Så da…lurer du folk? Er ikke det litt hyklerisk?

Virrvarr: Hmjooo. Sannelig.

Enden på visen ble at jeg satt meg ned og grublet på hva slags triks jeg bruker når jeg har spådd folk i hånden, analysert dem nummerologisk, lagt tarotkort for dem, kastet runer og tolket dem astrologisk. Som du sikkert skjønner har jeg et bredt reportoar og solide spådame-skillz. Jeg mener selv jeg går «Klarsynte Kassandra» og venninnene hennes i Dagbladet en høy gang, jeg en troverdig spådame. Og likevel, jeg er fullstendig klar over at jeg hverken har overnaturlige evner eller at spådommsverktøyene mer spesielle redskaper enn en fillete kortstokk, trebrikker med tusj-tegninger og en del opplysninger jeg har lært utenatt.

«Hvordan kan jeg spå folk om jeg bare er en ateist med en kortstokk?» spurte jeg meg selv. For å finne svaret måtte jeg gå gjennom mine egne ritualer i hodet og tegne et kart over ting jeg sier og gjør uten å tenke lenger. Folk har hørt om meg, og jeg møter sjelden venners venner uten at de sier «Spå meg!» og rekker meg puselanken. «Kan du ikke ta med tarotstokken?» klynker venninnene. «Det er noe jeg bare måååå vite svar på!» Jeg spår folk på autopilot, følger strategier jeg lærte meg intuitivt for mange år siden.

Hvordan begynte jeg å spå folk om jeg ikke trodde på det selv? Ganske enkelt. Jeg trodde på det selv i mange år. Den senere tid har jeg kommet frem til at det er min tolkning alene som er «spådomskunsten». Linjene i hånden, kortene på bordet og tallene på arket er bare knagger jeg snakker ut fra når jeg setter i gang. Forståelsen skjer mellom den jeg spår og meg, kortene er bare noe som tar oppmerksomheten bort fra at jeg faktisk sitter tvers ovenfor et annet menneske og forteller dem hva de bør gjøre med livet sitt og hvordan det vil gå med dem. Ved enkelte anledninger har folk betalt meg mange penger for at jeg skal fortelle dem hva de skal gjøre med livet sitt. Hadde jeg vært sleipere, hadde jeg vært rikere.

Vel, det er ikke ofte en tryllekunstner avslører knepene sine: Dette er hvordan jeg spår deg så du tror at jeg er klarsynt.

Regel 1: Les alt, lær alt. Skal du være overbevisende, må du ha lest det meste som finnes av tilgjengelig matriell om området du vil bli sjarlatan innenfor. Dette har to funksjoner. Det første er å ikke bli fersket av folk som også har peiling på tarot-symbolikk og astrologi. Det andre er å virke esoterisk og opphøyd. Folk tror automatisk at alle som bruker fremmedord og faguttrykk snakker sant. Hva høres mest imponerende ut? «Ser du den streken her? Den handler om hvorvidt du har en sjette sans» eller «Ah- du har en intuisjonslinje på Lunaberget! Du har en uvanlig sjette sans!»? Snakk om kardinalegenskaper, bruk de latinske navnene på stjernetegnene og lær alle tarotkortene utenatt. Ren pugging er veien til troverdig løgn. At Narren er Merkurs kort har ikke noen betydning for om venninnen din bør bytte skole, men AKK så troverdig det høres ut.

Regel 2: Vær sær. Om du har rare ritualer rundt hvordan folk skal stokke Tarotkortene dine eller aldri spår folk når du har mensen fordi energiene blir forkludret, tror folk at det skjer noe spesielt de ikke er innvidd i når du spår dem. Altså må alt være sant.

Regel 3: Kroppsspråk. Du trodde jeg kunne se på linjene i hånden din at du var en åpen og selvsikker person? Hah- selv om jeg aldri har møtt deg før, sier måten du gir meg hånden din på om du er tøff eller sjenert. Slapper du av i armen, sier jeg at du er en avslappet person. Det er ikke magi, men menneskekunnskap.

Regel 4: Spioner på folk. Jo mer kunnskap du har om personen du skal spå før du spår dem, jo bedre effekt. Heldigvis har de aller fleste venninner som elsker å prate om sine venners privatliv, og siden en god sjarlatan har klisterhukommelse, vet du mer om offeret ditt enn offeret vet at du vet. Kan du komme med én spektakulær avsløring under en kortlesing eller håndanalyse, sluker vedkommende resten rått. «Du er hemmelig forelsket, er du ikke?» etterfulgt av en subtil hinting til hvem den utvalgte er, kan få hvem som helst til å dette av stolen. Andre slagere er å vite alles fødselsdato uten at de tror du vet det. En settning som «Du er Løve, det kan jeg se.» gjør alt du sier av svada etterpå til forgyllet sannhet.

Regel 5: Si opplagte ting. Påpek ting i dine venners liv dere begge vet, med utgangspunkt i kortenene eller linjer i hånden. «Du har vært langvarig syk» er jo en tragisk ting å si til Esquil, men jeg så det i hånden hans, dermed var det ingen generell observasjon. Har du ingen hemmelighet om offeret ditt du kan avsløre, kan to-tre opplagtheter veie opp. «Joda, det stemmer!» sier folk fornøyd.

Regel 6: Folk tror pene ting. Så lenge du sier rosende ting, kan du kjøre på. Ingen er kritiske til komplimenter.

Slik takler du skeptikere:

Det hender at sjarlataner møter folk som vil teste dem. Ikke bli sint, smil sukkersøtt og si: «Du er skeptisk, du!» når du snur det første kortet deres. Følg nøye med på hva du forteller vedkommende, og gjengi alt så ordrett du kan når hun stiller kontrollspørsmål til deg. Som regel gir skeptikeren seg med å bli spurt om å bli spådd to ganger for å se om du bare finner på. Vil vedkommende diskutere tarotkort som fenomen, så vis til historikk og svadaopplysninger. Si at du bare tolker kortene slik folk har gjort i generasjoner, og at det er opp til personen som blir spådd om det stemmer.

Vær så snill, folkens: Ikke tro på spådamer. Enten de tror på det de gjør selv eller ei, lar du faktisk en person som sitter og ser på bilder på pappbiter gi deg råd om hva du bør gjøre med livet ditt. Du finner ingen løsninger i kortene du ikke hadde allerede. Jeg har lurt nok folk ved å gi ukvalifiserte råd med linjer i hånden og papp-bilder som unnskyldning. Jeg kunne spådd folk i knapper og glansbilder om de hadde trodd på det, og kategorisert personlighetene deres etter ulike iskremtyper, ikke stjernetegn. Det er ingen sammenheng mellom stjernene på himmelen og ditt liv. Ingen sammenheng mellom linjene i hånden din og hvor mange barn du får. Og det er hverfall ingen fasit på hvordan du bør løse de økonomiske problemene dine i bilder av keisere og sverd i tarotstokken min.

Så- det vet du både hvordan sjarlataner tjener til mat på bordet og hvordan du skal avsløre dem. Bruk kunnskapen fornuftig. Ellers håper jeg ingen jeg har spådd blir sure. Alle spådamer er like mye lureri som meg (c;

Tekniske problemer

Oppdatert: Ting bør fungere nå. Vennligst mail meg om du ikke får tilgang til bloggen, eller finner linker som er i stykker…

Roteloftet flytter denne helgen, og fordi Mr. Jackson er en dust og ikke forberedte det skikkelig så vil det ta ca. et døgn før alt er stabilt (DNS-ting). Ting vil funke litt av og på frem til mandag.

Brev fra asylet, del 5. Barnehagen for voksne

Det tar tid å bli utskrevet fra psykiatrisk. Det er ikke sånn at du sover på hvitt rom den ene natten og står på gaten med tannbørsten din og ryggsekken med skitten pysjamas den andre. Du får en stund i voksenbarnehagen- eller dagavdelingen, som det også kalles. Her kommer du tidlig på morgenen og går tidlig på ettermiddagen. Et tilbud til voksne som ikke fikser hverdagen helt, hvor du får gratis mat, samtale og adspredelse. Du får leke på hobbyrommet, prate med presten og spise fruktsuppe med rosiner til dessert. Hver tirsdag er det trim og hver torsdag er det tur.

De ansatte spiser sammen med de innsatte, ingen har sykehusklær og alt er veldig «likeverdig» og «egalitært». Det betyr at den eneste måten du kan skille pasient fra pleier er hvorvidt de smiler eller ei. Pleiere er glade og pasienter er triste. Enkel regel. Dette fører til at jeg blir tatt for å være pleier rett som det er. Så mye for godt humør.

Barnehagefaktoren kommer tydeligst frem når vi går på tur. Tolv voksne mennesker beveger seg langsomt på vei mot Sagene Lunsjbar en formiddag, tolv voksne mennesker forkledd som en normal turgruppe sniker seg langs Akerselven. «Ingen gale her!» kunne vi sagt uskyldig om noen spurte. Ved hvert gatekryss stopper bestyreren og teller over. «En-to-tre-fire-fem-hvor er Anders?-seks-syv…Vi er her alle sammen! Da venter vi på grønn mann, dere!» Det eneste vi mangler er et tau vi kan holde mellom oss, så ingen går seg bort de seks hundre meterne til Sagene.

Jeg har innsett et par ting om Mannen og Mannsrollen på psykiatrisk. Det er nemlig ikke greit å være mann og deprimert. Vi sitter ute på café, og de fire andre jentene er snart inne i en lang samtale om problemene de har i hverdagen. «Det er vanskelig nå.» sier en, og de andre nikker. «Jeg lurer på hvordan det blir med jobben, dere.» De klapper hverandre på skulderen, nipper kaffe latte og snakker om Angsten. Angsten med stor A.

Dumme meg satt meg på mannebordet. Der sitter jeg med fem menn som alle glor ned i kaffen og ser ut som om sidemannen nylig myrdet mormoren deres og derfor er uaktuell som samtalepartner. Av og til skotter de redde fra side til side. Kommer det noen de kjenner? Hva om noen ser dem her, sammen med andre som er syke? En prøver seg med en «….fint vær idag?» og de andre nikker. «Joda. Det er fint vær.» I tillegg til vekten av selvmordsforsøket eller hva de nå er innlagt for, er de tynget av vekten av å være innlagt, av skammen om å være syk. De har alle det ene til felles: De er sammen med meg fordi de er for triste og for redde til å mestre hverdagen. Skikkelige menn er ikke redde og triste, de forsørger familien sin og er streke. Menn viser ikke følelser, de får ikke panikkangst.

«Jeg blir hentet av en venn etterpå,» sier jeg til barnehagetante nr.1. «Han fant plutselig ut at jeg var her og ville ta meg med på kafé.» «Åh!» sier barnehagetanten. «Var det mannen din som fortalte ham det?» «Nei,» sier jeg. «Det stod på bloggen.» «Åh, han leste mellom linjene, da?» spør hun. Jeg ler. «Neinei, jeg har jo blogget hele oppholdet! Det er ingen hemmelighet at jeg er innlagt!»

Alle blir stille rundt bordet, og samtlige pasienter grøsser. Du sier ikke høyt at du er mentalsykehusmateriale. Alle de andre er superhemmelige deltagere i barnehagen for voksne, og jeg er Utskudd med stor U.

«Jeg kan jo ikke være innlagt for tredje gang uten å ha muligheten til å fortelle galehus-vitser!» ler jeg. «Alle gode ting er tre, jeg er ferdig med å være flau!»

«….så bra, da…» sier barnehagetanten stille. Alle andre ser bort.

Jeg diskuterer det med en venn av meg etterpå.

«Jeg synes ikke du burde snakke så høyt om det.» sier han. «Det er pinlig.»

«Hvorfor det?» spør jeg.

«Vel…» han drar på det. «Jeg synes det er veldig pinlig å ha psykiske problemer, derfor synes jeg at alle andre skal være anstendige nok til å synes det er pinlig, også.»

Der har vi nok mye av grunnen til at det er så tabubelagt.

Når politikk blir religion

Jeg burde ikke skrive om interne Rødt-saker på bloggen. Jeg har som prinsipp å la være, selv om jeg ofte har tenkt at «Topp ti absurde diskusjonstemaer på Rødt-debatt» hadde vært en festlig post, med utvalgte overskrifter som «Mao og Havfruene» og «Er Rødt moden for en UFO-diskusjon?» som høydepunkter. Jeg har klart å la være hittil. Denne posten er et unntak.

DOK sier at hun stemmer Arbeiderpartiet for å i ikke bli flau hele tiden. Nå er ikke Torstein Dahle mye å skamme seg over når du ser ham på TV-skjermen, og da jeg sov sammen Erling Folkvord og masse andre RV/AKP-folk under sultestreiken til de afghanske flykningene var jeg stolt av partiet mitt. Jeg ser Ungdom for AFP, homoaktivister, bystyrerepresentanter og Radiorakelredaktører smile til meg fra mediaoppslag og jeg tenker «Yay! Der er partikameratene! De er så bra folk!»

Og likevel. Bra folk kan mene skrudde ting noen ganger. Eller- enda verre: Gjøre skrudde ting. Da jeg ble med i RV, fantes det mange bittesmå tøysegrupper der som alle lo av. Den største tøysegruppen het Tjen Folket, og Tron Øgrim kalte dem et taxiparti- et parti som var så lite at alle fikk plass i en maxitaxi hjem fra byen.

De ble kastet ut av RU og AKP en gang på nittitallet og sutret og klaget over hvor dårlige kommunister alle var, alle innleggene deres på RV-debatt sluttet med lange Mao-sitater. Vi lo mye av dem, jeg skal innrømme det. Communistkickback gikk på julebordet deres og skrev innlegget «På tur i dyrehagen» om opplevelsen.

Det er noe komisk med tyve, røde ranke unge menn som er bedre revolusjonære enn alle andre. De minnet om en liten Life of Brian-sekt og var bare litt artig adspredelse i et ellers snodig parti som het RV.

Problemet ble da RV og AKP slo seg sammen. Mange argumenterte for at det var fint med et nytt parti, siden AKP var et stigmatisert navn man laget skumle NRK-dokumentarer om og som ble forbundet med Pol Pot og nifse-ML-merkelapper. På den andre siden er det sånn at noen liker å være litt skumle.

En lur AKP-dame sa dette på et av de siste AKP-møtene jeg var på:

«Mye av AKP sine problemer de siste årene har vært at vi har trukket til oss unge menn som er forelsket i et AKP som bare eksisterer som et skremmebilde. «Fysj for et totalitært, fryktelig parti!» sier de i media.Mange vil ikke bli med i AKP på grunn av den merkelappen, men noen blir med nettopp fordi de vil være med i det totalitære, udemokratiske kommunistpartiet. Det er trist når vi som staret opp aldri har jobbet for noe sånt parti.»

De sinte, unge mennene som var forelsket i Kommunistpartiet som elsket Pol Pot ville ikke lage partiet Rødt. Selv om de syntes AKP var for langt til høyre, hadde AKP et skummelt navn de kunne forbinde seg med. Det stod «kommunisme» mange steder i programmet og alle andre syntes partiet deres var skummelt og suspekt nok. Rødt, derimot, ble for veikt for dem. Hvilket førte til at Tjen Folket rekruterte.

Som gammelt AKP-medlem, fortoner alt Tjen Folket foretar seg som et ekkelt vrengebilde. Det kjennes litt ut som om da jeg så Passion of the Christ og fremdeles var kristen- det var en historie jeg kjente og likte, men utføringen var så grotesk at jeg måtte gå midtveis.

Ja, jeg er kommunist. Ja, jeg er revolusjonær. Ja, jeg tror man kan få ting ut av å studere gamle, marxistiske klassikere. (Ja, jeg synes vi skal spare DEN debatten til et annet innlegg og et annet kommentarfelt.) Men jeg tror ikke at organisasjonslivet er en stor konkurranse om «hvem er mest kommunistisk?????!!!1111one»

Skremmebildet av kommunisten er at han heier på Stalin, Nord-Korea, Pol Pot og er mot demokrati. Han synes det er nødvendig å bruke vold og er passelig voldsromantisk. Det er ikke bare borgerskapet som sosial klasse som skal utslettes, men de konkrete personene i borgerskapet. «Gjett hvem som skal opp mot veggen under revolusjonen, Reitan!» Det er viktig å sitere mange marxistiske teoretikere, ofte viktigere enn å gjøre egne erfaringer.

De aller fleste av oss på venstresiden har avskrevet vrengebildet over for lenge siden, men Tjen Folket synes det er en romantisk idé. Nei, ikke romantisk en gang. En riktig idé. «Sosialisme er IKKE demokratisk! Folk sulter IKKE i Nord-Korea! Alt annet er sosialdemokratiets spøkelse og borgerlig propaganda!» sier Tjen Folket.

Likevel- hovedproblemet med Tjen Folket er at de har et religiøst forhold til marxismen. De har slitsomme, uviktige kjepphester i alle sammenhenger. La meg gi et par utdrag:

Vi sitter i en uformell diskusjon på en RU-konferanse. En ung jente noen har vervet fra Natur og Ungdom sier:

«Jeg synes Rød Ungdom er dårlig på miljøpolitikk.»

«Jeg synes Rød Ungdom er dårlig på STALIN!» sier TF-fyren.

Hvordan drepe en diskusjon fullstendig og skremme bort nye folk, sier jeg.

Jeg har prøvd å si det til dem. Jeg prøvde å si på TF-språket at de skremte bort folk med å si «STALIN!» i tide og utide. Face it, folkens. De færreste digger Stalin, og det er greit å innse det først som sist. Stalin blir gjerne nevnt i samme settning som «Hitler!» og «Massemord!» og det er ingen måte å få nye venner på uansett om du er hemmelig forelsket i ham eller ei.

«Husker du Maos tekst «Om praksis?»» spør jeg TF-gutten. «Det du gjorde nå var vel ikke særlig god praksis, var det vel?»

Gutten ser uforstående på meg og sier:

«Men jeg SITERTE «Om praksis» helt riktig!»

Og sånn er Tjen Folket på det meste. De er mer opptatt av å sitere riktig enn å gjøre riktig. De følger samme logikken som de fleste konservative kristne gjør. «Bibelen sa» er forbausende likt «Mao sa» om ting til syvende og sist slutter å handle om virkerligheten og begynner å handle om hvilken tekst der profeten/teoretikeren sier hva hvor. Det er deilig å være med i en sekt bestående av siste dagers hellige/rene og ranke kommunister.

Det tristeste med Tjen Folket er at mange av medlemmene deres synes jeg er på deres parti. Jeg sier jeg er kommunist, de sier de er kommunister, ergo må vi være venner.

La meg vise noen pene utdrag fra førsteutgaven av en klin kokos blogg de laget seg for å spre det glade, politiske budskap. Her er litt om hvem de er og hva de mener. Merk deg hvordan alt rusk og rask må ut av partiet.

Maoistene forteller hvem de er

Her er en fin tekst om Nord Korea som skremmer livsskiten ut av meg. For noen skylapper, folkens!

TF sier at Nord Korea har det fint

Og sist- men ikke minst: En vakker linke til Revolusjonært Roteloft under «Revolusjonære krefter»! Takk for at dere tok den bort, folkens!

 

TF linker til bloggen min

Det blir ikke bra politikk av å si «Kommunist-kommunist-super-panser-blodkommunist!» mange ganger. Du får ikke bedre praksis av å sitere «Om praksis» riktig ofte. Og du gjør ikke Rødt til et bedre parti av å henge på debattlisten og syte over hvor dårlig det er og irritere på deg meg nattestid.

Ting du ikke visste om te

Jeg hadde to nyttårsforsetter for 2008. Det første var å ikke komme på galehus igjen. Det andre var å drikke mere te. En av to er ikke så verst (c;

Det var Engeline sin idé at jeg burde drikke mer te. Hun stilte på nyttårsaften med et imponerende utvalg, og fjetret et hel forsamling fulle mennesker ved å lage sjasminblomst-te foran øynene deres. Virrvarr ble hektet, og te kom i flere festlige farver en kaffe. Et logisk valg!

Jeg begynte med å kjøpe litt Twingings Chai og sveitsisk urtete på nærbutikken min («nærbutikk er et relativt begrep her, siden jeg bor på beste sentrum/vestkant og alle butikker har blåskjell, parmaskinke og trøffelolje til enhver tid), og drakk pliktskyldig chai-latte istedenfor kaffe når jeg var ute.

Likevel- som med det meste annet jeg driver med, klarte jeg ikke å gjøre et enkelt bytte av varme drikker uten at autisten i meg begynte å reagere.

«Hm.» sa en liten stemme inne i hodet mitt. «Det er jammen mye jeg ikke vet om te, gitt!»
Dermed begynte en intens lesing, prøvesmaking og innkjøp av mer lukseriøse te-typer (takk til Palais del thes) som resulterte i at jeg brukte 800 kr på tekanne.

Jeg hadde lest og grublet på hva slags kanne jeg skulle kjøpe, og kom frem til at jeg måtte ha det som jeg trodde het «Japansk sjøstjernekanne». Så jeg ruslet til tepallasset og spurte damen om hun kunne finne en sjøstjernekanne til meg.

«Jaha?» sa hun. «En hva da?» «En sjøstjernekanne!» Hun så rart på meg. «Er det  stjøpejernskanne du mener?»

Det var det selvfølgelig. Det virket jo også betraktelig mer logisk, siden kannen var stor, sort og tung, den minnet ikke det spor om noe stjerneformet dyr fra havet. En monsterkanne i jern, for ekstra fantastisk teopplevelse.

«800 kr for en tekanne?» spør venninnen min vantro.
«Den er i støpejern!» sier jeg.
«Wow. Du er Iron Woman, bare at du ikke har noe mektig våpen, men en tekanne. Jeg er imponert.»

Uansett- denne posten skulle ikke handle om hvor nerdete jeg er blitt når det kommer til te. Den skulle handle om alt jeg vet om te som ikke du vet om te, fun-facts alle som bare drikker Lipton Yellow Lable ikke får med seg. Jeg skulle spre det glade budskap, ikke henge ut meg selv.

Te-fakta:

  • All te kommer fra én plante, Camellia sinensis. All appelsin, nype, sitron og urtesmak er tilsatt tebladene i etterkant. Roiboosh er ikke egentlig te, men en afikansk plante som trekkes som teplanten.
  • Hva slags farve og smak teen har, kommer av om den har blitt fermentert og hvor og når den er plukket. Det finnes fire typer fermentering: Du har sort te, som har gjæret lenge, Wu-long-te, som er halvfermentert, grønn te, som ikke er fermentert og hvit te, som knapt er tørket. På mange måter kan du sammenligne ulike te-årganger og te-typer med vin. Smakssatte teer blir på denne måten teposens svar på Peach Canei.
  • Tevann skal ikke koke, og grønn og hvit te skal ha nede i 60-70 graders vann.
  • Klassisk kinesisk og japansk te skal drikkes bar, mens i den engelske tradisjonen kan man ha i melk og sukker. Dette gjelder likevel bare sorte teer.
  • Russland er verdens største importør av te, og drikkepenger heter «tepenger» på russisk.
  • I mange land er te regnet som en livsnødvendighet, og følger med i Røde Kors sine matforsyninger til sultrammede områder.
  • Selv om tetradisjonen i Kina er nesten 3000 år gammel, var det britene som begynte tedyriking i India og Afrika, og den indiske tekulturen er ikke eldre enn den britiske okkupasjonen.
  • Lukkede tesiler og teposer er som regel for trange til at tebladene kan folde seg skikkelig ut. Det beste er en stor og romslig tesil.
  • Til vanlig skiller man mellom hele, tørkede teblader, biter av tørkede teblader og te-rusk. I Lipton teposer er det rusk og støv.
  • Det er like ofte koffein i grønn te som i sort, og til og med hvit te kan ha et høyt koffeinnivå. Farven har ikke så mye å si om det er koffein i teen.
  • En kopp te inneholder halvparten så mye koffein som en vanlig kopp kaffe. Koffeinen siver langsommere ut i blodet, og gir ikke et kick, men en følelse av klarhet og konsentrasjon, som er en av grunnene til at te drikkes av tibetanske munker før de mediterer.

Tolvskillingsoperaen- ekskluderende teater

Hva gjør man med snille piker så de kan slappe av? Man tar dem med på noe festlig, som en teaterforestilling. Det er bare at jeg er ikke noen snill pike, jeg er en litteraturautist. Alle andre koser seg med musikk, liv og leven på scenen.

Virrvarr tenker følgende: «Hm, Tolvskillingsoperaen på Det Norske Teater…. Det betyr Hjaldis Moren Vesaas sin oversettelse, det. Skal bli spennende. Den avviker jo fra Bjørneboe sin oversettelse på den og den måten. Arg, jeg burde kunnet tysk, da kunne jeg sammenlignet opp mot orginalteksten til Brecht. Ah, bryllupsscenen! Nå kommer han til å si det og det, og hun kommer til å si sånn og slik. Dér var det en replikk som manglet! Hvorfor har de strøket den, mon tro?»

Ja, jeg skjønner at ikke alle ser på teater som jeg ser på teater. Selv profesjonelle anmeldere husker ikke teksten eksakt og merker når småord og formuleringer er gjort om. De fleste nøyer seg med å si at hovedrolleinnehaveren ikke var bra nok, eller at noen sang surt.

Jeg hadde lyst til å skrike: «Ut med dramaturgen!» For deg som ikke vet det: En dramaturg er personen som leser teaterstykket, bestemmer hva som skal strykes og hva som skal tolkes hvordan. Typisk eksempel på hva slags jobb dramaturgen gjør (fra Tolvskillingsoperaen):

Lucy: Kom hit, så skal du få noe godt!
Polly: Ja!

Det står ikke i teksten hva det er hun får. Er det en karamell? En dram? Eller- som i Det Norske Teaters oppsetning- en stripe kokain? Her må dramaturgen tolke utfra hele stykket og gi regissøren beskjed om hva skuespillerne skal gjøre. Kort sagt har dramaturgen en del definisjonsmakt på hvordan stykket leves ut på scenen.

For det var den slags dramaturgiske valg som var problemet med stykket. Folk sang fint, det var artige dansenummer og fine kostymer, scenebildet var utmerket, skuespillerne dyktige, alt var gjennomført og fengende. Problemet lå i hvordan historien ble fortalt.

Første feil:
Nei, det hjelper ikke at folk spiller aldri så bra og ting ser aldri så fint ut når jeg må bruke pausen til å forklare vennene mine hva som skjedde på scenen- fordi mye av historien var utilgjengelig for dem som ikke hadde lest stykket før. Og slutten var fullstendig uforståelig for dem som ikke kjente historien, et bomskudd om man vil at andre enn ihuga nerder skal like det.

Mackie med kniven, den kjente forbryteren, skal henges i siste scene, men blir benådet av dronningen av England i siste sekund. Så kommer det masse synging om revolusjon og klassekamp og sånt (siden det er Brecht og stykket er skrevet for teateret i DDR), så er stykket ferdig. I gårsdagens forestilling hoppet de glatt over hele benådningen og gikk rett på syngingen.

Nei, ingen av dem jeg var sammen med, skjønte et kvekk av hva som skjedde. «Skurk skal henges. Det blir brann og roping. De synger og så er det slutt.» Det er en veldig ekskluderende måte å sette opp et teaterstykke på.

Andre feil:

Jeg skjønner at ikke alle kan være politisk enig med forfatteren. Nei, ikke alle digger Marx og klassekamp-referanser, og ja, skuespillet er ment som agitasjon. Folk skal se sosial urettferdighet omkring seg etter å ha hørt operaen og gjøre noe med det. Nei, du kan ikke spille upolitisk Brecht, like lite som du kan spille upolitisk Dario Fo.

Her hadde dramaturg og regissør forsøkt å lage en motvekt til det røde innholdet. På starten og på slutten tar alle skuespillerne på seg fangedrakter og står i stram giv akt mens de synger. På denne måten vil de si at kommunisme blir uniformering og enhet. Hovedproblemet med dette er:

  1. Sangtekstene er ikke veldig politiske, og protesten blir mer en «Brecht var kommunist og DDR var trist»-greie enn en reell kontrast til det skuespillerne synger.
  2. For alle som ikke kjenner stykket veldig godt, er det fryktelig kjedelig å se folk i kjeledress stå rett opp og ned og synger i ti minutter. De kunne spritet opp med noen bevegelser og litt action så ingen sovnet.

Jeg skulle ønske at teaterforestillinger ikke krevde en hel lesesirkel først for å få med seg historien. Mange teateroppsettninger kjennes ut som fan-art der noen har laget sin egen versjon av favorittboken og fyllt den til randen med morsomme referanser du skjønner om du er like fan som vedkommende selv.

Roteloftet okkupert!

Okkupert blogg

Jeg har blitt okkupert mens jeg var på galehuset! Alt jeg ikke får med meg ^_^
Se, så mye penere det ble etter at Lady Keira,Betty, Anja og co grafittimalte det? Som Blitz-elsker og Hausmania-kjær tar jeg dette som et kjempekompliment, og huset jeg fikk på Esquils kart over bloggeby er virkerlig stort nok til alle som vil bo her. Finn dere et rom og gå bananas, godtfolk!

For uinvidde: Noen som føler seg som ugresset i bloggerbys botaniske hage har laget en tidvis smakløs, tidvis festlig «gateavis» der de skriver stygge ting om de bloggerne med mest trafikk. Jeg ble okkupert i nummer fem og seks, men fant det ikke ut før nå. Jeg tror konseptet er: Alle med mange lesere er slemme? Samme det. De har malt mitt virituelle hjem i alle regnbuens farver og vant hjertet mitt. Aww.

Jeg har likevel en gnagende følelse at dette ikke var pent ment. Til det kan jeg bare si at skulle man vært ekkelt rebelsk her, er det Vampus House som burde vært omgjort selvstyrt gale-og-ungdomshus. Hun er jo uttalt motstander av alle bygg som lukter skitne anarkister.

Og det er jo det eneste minuset med den fine okkupasjonen: Alle anarkistsymbolene. Når jeg er tilbake fra galehuset på fulltid, er det mulig jeg må spraye litt sigd og hammer ved siden av regnbuestripene og anarkist-a’en. For å få The Commie-touch.

Sigd og hammer