Om amming og livet som pattedyr

For tre måneder siden ble jeg mor. Siden da har jeg tilbragt dagene mine som pattedyr. Forrige uke var Verdens Ammeuke. Jeg feiret med å skrive denne teksten.

Jeg hadde store forventninger til det første møtet med barnet etter fødselen. Jeg var sikker på at jeg ville forelske meg. Jeg hadde planlagt hvordan jeg skulle plukke ham opp, hva jeg skulle si for å ønske ham velkommen.

Sånn ble det ikke. Jeg var så full av smertestillende etter hastekeisersnittet at hendene mine var numne. Jeg husker ikke hva jeg sa. Det gjorde ingenting. Det viste seg at jeg hadde satt en nyfødt dyrunge til verden, en famlete hvalp som bare ville spise og snuse.

Det fikk han lov til. Så måtte han være sammen med jordmor, fordi jeg var for ruset til å være alene med ham. Noen timer senere våknet jeg opp i ørska, ringte på sykepleier og sa: «Jeg tror jeg har en baby?» De skjønte hva jeg ville. De trillet ham inn til meg.

Nyfødte er ikke  Lano-unger. Det er så mye du ikke ser på de idylliske «Alt er bra med mor og barn»-bildene i Facebook-feeden. Du ser ikke skiten de lagrer de de sammenknyttede hendene sine. Du går glipp av de lange, skarpe neglene, den flassende huden og det svarte såret som skal bli navlen deres. «Kattunger er heller ikke så søte rett etter at de er født» sa jeg til meg selv. Så jeg la fra meg de vanskelige tankene om at jeg hadde satt et nytt menneske til verden. Jeg hadde født et pattedyr. Jeg var et pattedyr. Jeg hadde hjulpet andre pattedyr å ta vare på ungene sine, selv om de dyrene riktignok var hunder og katter. Jeg kom til å greie det.

«De sover for det meste når de er så små» hadde folk sagt. «Opp til 20 timer» stod det i babybøkene jeg hadde lest. Vel, ikke min. Han ville bare spise. Jeg lot ham få lov. Det vil si: Jeg gjorde som han gav meg beskjed om. Hvis jeg la ham i kurven sin, skrek han seg rød i løpet av et halvt minutt mens han virret med hodet og gapte etter pupp. Snart hadde begge brystvortene mine dype, blødende hakk og jeg hadde fått melk.

«Vekk den nyfødte og legg til brystet hver tredje time,» stod det i brosjyren om amming. Det stod ingenting om lysvåkne spisemaskiner. Jeg hadde lyst til å google «Ammer jeg for mye?», men jeg hadde ikke hendene fri til å gjøre det. Jeg ammet jo så mye.

«Jeg var som et dyr de første ukene» sa en venninne av meg. «Jeg tror ikke jeg tenkte, jeg bare gjorde.» Jeg skulle ønske jeg hadde hatt det sånn. Jeg klarte ikke å skru av hjernen. Jeg lengtet etter å skrive og lese mens jeg øvde på riktig sugetak. Jeg savnet nyheter og voksenprat mens jeg øvet på riktig ammestilling. «De kaller det mammaperm» sa jeg til mannen min, «men det er jo en ammeperm.»

Jeg likte ikke å amme. Hver gang jeg la ungen til brystet med hakket på, kom melken med en smerte som best kan beskrives som å stikke brystvorten i blyantspisseren. Jeg måtte gjøre pusteøvelser for å holde panikkangsten på avstand. Så hvorfor sluttet jeg ikke?

Det var hvertfall ikke fordi morsmelk er «den perfekte næringen for ditt barn». Etter to uker med intense smerter gav jeg blaffen i at amming skulle gi ungen høyere IQ og lavere diabetesrisiko. Det tok ikke mange dagene før jeg kunne se at morsmelk var den nyfødtes alkohol. Det lille dyret sugde seg fast og falt inn i en lykkelig døs.

Det er nesten umulig å kommunisere med de nyfødte, men melken min nådde gjennom. Det var mer overbevisende for meg enn allverdens snakk om helse.

Og ammingen roet meg også. Etter at den første smerten hadde gitt seg, ble jeg fylt av en mild rus, som å ta to Valium. Det prikket i armhulene mine. Det sildret og rant inne i meg og ungen svelget fornøyd. Vi ble høye sammen, dyrungen og jeg.

Mitt pre-fødsels syn på morsrollen måtte skrives om. Jeg hadde tilbragt ungdomstiden min med å snakke om kjønn som en kulturell konstruksjon, og jeg var forberedt på å dele ansvaret for babyen 50/50 med mannen min.

Selvfølgelig visste jeg at det ikke gikk an å dele på ammingen, men jeg trodde ikke at det kom til å ta så mye tid, heller. Den gang ei. En uke etter fødselen gikk det opp for meg at «arbeidsdelingen» i barseltiden bestod av at mannen min tok 100% av husarbeid og matlaging mens jeg var blitt en ku.

Så fort han var tilbake på jobb, følte jeg meg ekstremt utilstrekkelig. Den nyfødte og jeg var ikke en voksen og et barn ennå. Vi var et tohodet troll, nesten-adskilt, men ikke adskilt nok til at jeg fikk dusjet og spist. Jeg fikk i hvertfall ikke satt på en tøyvask med nedgulpede, ned-bæsjede klær.

«Jeg får bare la ham ligge og skrike litt» hadde jeg tenkt før jeg ble mor. Men så var dyret der. Når han skrek, skrek han så kroppen min svarte. Jeg fikk det ikke til å legge ham fra meg.

Så vi ba om hjelp. De første syv ukene levde den nyfødte og jeg i en seig, pre-industrialisert verden der vi fikk besøk hver dag, og alle som kom på besøk var der for å hjelpe til.

Jeg sa: Sett på en tørketrommel, ta ut søpla, her er en baby, jeg må dusje, kan du smøre en brødskive, hold hånden hans mens jeg legger ham til brystet, hold ham, jeg vet han skriker, men jeg må på do, og hvis du har ham, så vet han at han ikke er forlatt, det er viktig for meg.

Ting jeg ikke orket:

  • Folk som spurte om jeg var lykkelig nå.
  • Folk som sa at vi måtte ta en kaffe snart, «nå som du har fri på dagtid»
  • Folk som sa jeg måtte «Nyte denne tiden».

Ikke for det: Jeg hadde en god barseltid. Jeg dusjet og jeg spiste middag. Jeg var ute av huset flere ganger. Ingen av tingene var min fortjeneste. Jeg var ingen selvstendig kvinne. Jeg var et meieri.

Kjente jeg på ammepresset? Jeg kjente hvertfall på kravet til ammeprestasjon. De sier: Etter fødselen skal du amme barnet ditt. De sier ikke: Etter fødselen skal du lære deg en fysisk krevende fulltidsjobb på færrest mulig liggedøgn. Jeg satt med ungen i armene i sykehusnatten og følte meg lurt.

Den eneste jeg følte at ikke hadde prøvd å lure meg, var Gro Nylander. Du kan ikke lese en nyhetssak om ammepresset uten å se et bilde av henne og hun får skylden for alles vonde ammefølelser. Og likevel: Da jeg var søvnløs og nyoperert med herpa brystvorter, var det bare boken hennes, Mamma for første gang, jeg følte at virkelig handlet om meg. Hun skrev om tøffe fødsler og om å føle seg spist opp, som hadde konkrete råd mot vonde operasjonssår og tette melkeganger. Hun annerkjente innsatsen min og satte ord på angsten min.

I skrivet fra helsestasjonen stod det til sammenligning at jeg burde «legge vekk bok og mobiltelefon og nyte ammestundene.» Yeah, right.

«Gap opp for Gro Nylander» sa jeg til dyrungen mens vi øvde på riktig sugetak.

I etterkant har jeg tenkt på ukene jeg lærte å amme som tiden jeg lærte å løpe. Javisst kan alle løpe. Vi har to ben, har vi ikke? Og likevel skal det ikke mer enn litt dårlig løpeteknikk og en litt for lang tur før du får benhinnebetennelse og smerter i ukesvis.

Den viktigste løpeturen jeg har hatt, var sammen med en erfaren løpevenninne som kritiserte nybegynnerfeilene mine. «Slutt å knyte nevene som en gorilla, du kommer til å få vondt i skuldrene. Er det de gamle gymskoene dine fra videregående? På tide å kjøpe nye.» Sånn føltes det å få god ammehjelp, også.

Det statlige ammepresset føles derimot som om du skulle få en brosjyre der det står: «Det beste er å løpe en mil, men du er ikke en dårlig borger om du ikke får det til. Det er likevel viktig å huske på at de aller, aller fleste kan løpe en mil om de prøver. Om det ikke skulle gå bra med løpingen, kan du svømme, men løping er og blir best.» Hvert eneste møte med helsevesenet skulle deretter starte med spørsmål om hvor mange minutter du brukte på mila di.

Men jeg øvde. Jeg øvde og øvde på det som skulle være så «naturlig». Jeg lærte gode ammestillinger. Vi fikk godt sugetak. Jeg lærte meg å skjønne når ungen var sulten før han hadde skreket seg rød. Men det betydde ikke at jeg fikk en amme-medalje på helsestasjonen. Det kom nye krav: Kravet til å amme på en anstendig måte.

«40 minutter amming? Det er nok ikke 40 minutter effektiv spising» sa helsesøster. «Du må slutte å la ham bruke deg som smokk, han bare kosesuger», sa en annen. «Det er på tide å få mer struktur på måltidene nå» sa en tredje.

Men jeg så på dyreungen og tenkte: Du er nyfødt. Hvorfor i all verden skulle du være effektiv? Jeg tenkte: Dette er egentlig en frykt for nytelse. Bryst er best, ingen protest, men det skal være sunt og næringsrikt, ikke overskridelse. Ikke digg.

«Gå på fylla du, rare dyr» sa jeg til ungen. «Slå deg løs.»

Melkefylla.jpg

Og slik ble den brisne, lille dyrungen ble mer og mer tilstede i verden. Alt endret seg, hele tiden.

«Han hater å ligge på stellebordet» sa jeg til venninnen som skiftet bleie på ham. «Han skriker alltid sånn, det har ikke noe med deg å gjøre.»

«Han elsker å ligge på stellebordet» sa jeg til en venninne et par uker senere. «Da jakter han på tærne sine, det er den beste leken.»

«Hold hånden hans mens jeg legger ham til puppen, ellers prøver han å få den inn i munnen» sa jeg først.

Så sa jeg: «Hold meg med selskap, han spiser så lenge.»

Deretter: «Nå må du gå ut, han blir distrahert av selskap når han spiser.»

Hver uke har jeg fått en ny unge. Hver uke blir vi kjent på nytt. Jeg prøver å minne meg på det når jeg blir bekymret for at jeg ikke en bra nok mor.

Vi trenger ikke prestere. Vi trenger bare å komme oss gjennom dette sammen.

Det er ingen som kommer til å spørre om ungen min fikk morsmelk og eller NAN når han begynner på skolen. Det er ingen som kommer til å spørre om han sov godt i vogna som baby eller om han bare sovnet etter dype knebøy på kjøkkengulvet. Det som tar opp all plassen nå, og så går det over.