Om det nye livet

For et år siden pleide jeg å jobbe hele natten, sove noen timer og jobbe hele dagen igjen.
For et år siden pleide arbeidsanntrekket mitt å være en pysjamasbukse.
For et år siden pleide skulderstillingen min å være «parallellt med øreflippene».
For et år siden trodde jeg at å sjekke eposten før jeg sovnet og rett etter at jeg våknet.

Men nå.

Mr. Jackson og jeg var først og fremst et arbeidslag. Vi var lykkeligst mens vi brukte åtte timer på å skrive løpeseddel til demoen vi hadde brukt hele uka på å mobilisere folk til. Joda, vi kysset og sånn, men det var ikke med den samme energien som vi brukte på å jobbe. Leiligheten var alltid kaos, der jeg satt krokrygget over laptopen og skrev, mens Mr. Jackson forsøkte å finne opp en ny type tekanne ingen hadde hørt om før ved å trekke te i alt i huset som muligens kunne holde vann. Og så kjøpte vi en frossenpizza klokka tolv om natten når vi skjønte at vi hadde glemt å spise.

Professor X er annerledes. Han sier: «Ida. Nå er det helg.» mens jeg er i ferd med å begynne å sende dagens nittende runde med epost klokka 22 på en fredag. Og jeg stopper og skjønner at jeg ikke skjønner hva han mener. «Helg? Helg? Åh, HELG! Det som vi hadde på barneskolen! Da vi ikke hadde lekser til mandag! …Mener du å si at du ikke jobber etter klokka 17? Hva gjør du da? Du…slapper av? Jeg vet ikke om jeg har den nødvendige kompetansen.»

Nå har jeg vært i fast jobb i to uker. Og det er så mystisk. Jeg står opp og spiser frokost og tar trikken til Skarpsno og skjønner at jeg jobber på en vestkant som er så vestkant at jeg tror noen har diktet det opp. Det er så mye lær og lysekrone og gullfargede kredittkort at jeg ville følt meg konstant fremmedgjort om ikke den nye sjefen min hadde kjøpt Tjukkas og legoklossbokser til kontoret mitt. Og så har hun pyntet veggene med grafitti og Ivar Aasen og spiller Bowie på full guff og fått meg til å tenke at «Wow. Jeg trodde ikke det skulle bli så hjemmekoselig å slutte å jobbe hjemmefra.»

Jeg har fått jobbmail. Jeg har fått jobbtelefon. Og en mystisk, snikende følelse av å komme hjem klokka fem og ha fri. Så jeg har trent og bakt brød og sovet som en stein. Jeg tror jeg er i ferd med å tilegne meg en slags A4-kompetanse, en balanse jeg ikke har visste at var mulig å finne. Alle disse fine tingene man ikke visste at man ønsket seg.

Aldri mer frilanser

Jeg har gått fra å tenke «ånei, jeg har fått fast jobb, så skummelt, ånei» til å synke sammen i stolen og gråte litt av lettelse for at jeg ikke er selvstendig næringsdrivende mer.

Her er hovedgrunnene:

  1. Jeg slipper å tenke «denne omgangssyken koster 10.000kr, denne omgangssyken koster 10.000kr» fordi jeg måtte avlyse et foredrag eller et seminar. Jeg kan få sykepenger fra dag 1 og være kvalm i fred uten at det føkker økonomien min.
  2. Jeg slipper å sitte i telefonkø i tre timer til skatteetaten for å spørre om det er moms på Ubrukelig Oppgave X.
  3. Jeg slipper å søke mitt lokale kemnerkontor skriftlig om hvorvidt jeg skal momse Ubrukelig Oppgave X fordi momseksperten på skatteetaten ikke visste hvordan reglene fungerte når det gjaldt sånne rare ting på Internett.
  4. Jeg slipper å våkne midt på natten etter å ha hatt mareritt om pensjonspoeng.
  5. Jeg slipper å få brev i posten fra folk som later som om jeg har kjøpt tjenester av dem og sender meg jukseregning.
  6. Jeg slipper å alltid være på jobb. Jeg må ikke tenke «hvor mange på denne festen kan bli kontakter som vil gi meg mer penger?» Jeg kan bare tenke «Blir det gøy?»
  7. Jeg slipper å følge kjedelige folk fra bedrifter med mange penger på Twitter fordi de kan gi meg jobben som holder meg flytende de neste månedene.
  8. Jeg slipper å være ute av synk med resten av verden. «Er det ikke deilig at det endelig er helg?» spør venninnen min, mens jeg jobbet hele natt til søndag og tok meg en pausepils forrige tirsdag. Helg var sånt vi hadde på barneskolen.
  9. Jeg slipper følelsen av at «Hm, hadde jeg hatt en sjef som var så kjip som meg, ville jeg sittet gråtende på telefonen til LO for et halvt år siden.»
  10. Jeg slipper følelsen av å måtte velge mellom en kjip oppdragsgiver som bryter meg ned og lavere inntekt.
  11. Jeg slipper å føle meg som B-borger. «Ja, jeg betaler mer skatt enn deg, vettu! Og så får jeg myyye mindre igjen :D»
  12. Jeg slipper å føle meg som et snyltedyr fordi jeg trekker av hver eneste kulepenn jeg kjøper på skatten.

Og listen kunne vært lenger. Det var ingen som tvang meg til å bli selvstendig næringsdrivende, men på et visst tidspunkt var det enten det eller uføretrygd. Og jeg ville jobbe. Jeg var bare ikke i stand til å gå på jobb hver dag. Dermed laget jeg meg en jobb jeg kunne gjøre selv om jeg ikke funket. Men selv om NAV var villige til å gi meg penger for å ikke jobbe, var de ikke villig til å gi meg noen sykeforsikring som dekket problemene de var villige til å gi meg uføretrygd for.

Nå er jeg heldigvis så velfungerende at jeg kan ha en fast jobb. En fast jobb jeg ikke ville fått om jeg ikke hadde opparbeidet meg erfaringen som selvstendig næringsdrivende. Peter Andre Jensen og Elin Ørjaseter har skrevet om uføre næringsdrivende før.

Jeg unner ingen å være frilanser uten sikkerhetsnett, men det var måten jeg kom meg ut i arbeidslivet på. Og jeg er veldig, veldig lettet for at det er over.