Kvinne, 31, fikk ny hjerne av å lukke døra

I dag har jeg vært på kontoret mitt på Litteraturhuset. Jeg har fått låne det av Norske barne og ungdomsbokforfattere det siste halvåret. Alle forfatterforeningene har kontorer og munkeceller man kan få låne i fjerde etasje på Litteraturhuset, også kjent som Skriveloftet. Sitter du og skriver på kafe? Kom på Skriveloftet istedenfor. Det er best.

Bare se hvordan jeg slanger meg, lzzm.

Jeg sitter aldri i kontorstoler med mindre jeg er nødt. Og jeg vil helst ikke ha på sko. Bonus: Føttene mine. De har Vitiligo. I følge Vitiligo Norge er det et en lidelse. I følge meg er det hvite flekker.

Men altså: Kontoret mitt. Det har lukket dør. Det er det beste som har skjedd meg. Jeg har sittet i åpent landskap helt siden jeg fikk min første jobb. I forrige jobben min, Netlife Design, var det i tillegg åpent landskap & free seating (som er den pene måten å si «INGEN FAST PLASS» på.) Jeg trodde at det betydde at jeg måtte være litt fleksibel og ledig når jeg jobbet. Det viste seg å bety at man måtte snike seg unna i en krok for å få gjort litt ordentlig jobb.

Mitt eget rom! Min egen dør! Takk til NBU, verdens beste forfatterorganisasjon.

Jeg trodde jeg kom til å like å ha kontor med lukket dør, men «like» er for svakt. Det føltes som om jeg fikk en ny hjerne. En dør som ingen banker på! En dør der ingen kommer for å mase! Verdens beste dør! Jeg har til og med hengt opp noen knagger på den, favorittdøra.

«Men du er jo en sånn sosial person!» sier folk til meg. «Nei, det er bare at du liker å være sosial med meg» pleier jeg å svare. Og å skravle er ikke det samme som å jobbe. Ihvertfall ikke hvis jobben din består av å skrive tekst.

Forfattaren og alle bøkene. De i hylla over hodet leser jeg. De bak hodet har jeg skrevet. Bjørnen har hedersplassen om dagen. Ja, jeg leste nybloggen til Kristin Storrusten og konkluderte med at jeg tar for lite selvportretter.

Jeg kjenner folk som er mest effektive når de har sosialt press, at de jobber best til lyden av andre som jobber. Jeg er ikke en sånn. Det beste jeg vet er å jobbe i smug. Det verste for produktiviteten min er (basert på mange års erfaring):

  • Deadlines
  • Møter
  • Krav om å jobbe på et bestemt sted, til en bestemt tid, i rom med andre
  • Åpent landskap
  • Slack, Basecamp, Trello og andre produktivitetsverktøy
  • Todo-lister

Jeg vet at dette ikke gjelder alle. Men jeg har fått gjort Sykt Mye Mer etter at jeg skjønte at det gjelder meg. Det er noe å tenke på når du vil innføre åpent landskap som normalen, Statsbygg!

Den perfekte skrivekroken. Jeg har til og med vindu! Det hadde ingen av møterommene da jeg var konsulent. Søsteren min har malt bildet. Stolen er egentlig mer et rede. Ja, jeg har sovet i den mange ganger. Hva er vitsen med å ha kontor hvis man ikke kan sove der?

Gamle sjefen min i SNL, Anne Marit Godal, hjalp meg å bygge en fungerende møbel-hule med pilatesball, minisofa (som det gikk an å sove litt på), samt en tavle jeg både kunne tegne på og bruke som en nesten-vegg. Det fungerte bra, men ikke like bra som et eget rom.

Nesten en vegg! Kontoret mitt fra 2011-2014. Gode minner fra den gangen iPhone ikke korrigerte de uskarpe bildene til dårlige fotografer like godt som i dag.

Det er kjekt å drikke kaffe med folk. Det er fint å ha noen å diskutere hva man skal gjøre med. Men hvis jeg skal konsentrere meg, er det ingenting som fungerer så godt som å være alene. Og dét tror jeg ikke at jeg er alene om.

Hvordan jobber du best? Og hvor? Utfordrer herved Kristin Storrusten til å skrive litt om hvordan hun jobber best, men alle andre må gjerne slenge seg på.

Like litt mindre, blogge litt mer

Det siste året har jeg nesten sluttet med sosiale medier. Twitterkontoen samler støv og jeg har slettet Instagram fra telefonen. Jeg er mindre på Facebook for hver dag som går.

Jeg har ikke sluttet som del av en digital detox. Etter at babyen kom for halvannet år siden, ble jeg uvel av å se de røde varslingsikonene på telefonen. Det var ikke vanskelig å slutte. Jeg slettet en masse apper og savnet dem ikke.

Men etter noen analoge uker kjente jeg at jeg savnet noe annet, en lengsel etter noe som ikke var der nå. Plutselig skjønte jeg at det var Internett jeg savnet.

Vent litt, Ida. Er ikke sosiale medier og Internett to ord for den samme medieopplevelsen? Den glade scrollinga mens du venter på t-banen?

Ikke for meg. Å sitte på Instagram og savne Internett var like logisk som å sitte i Dyreparken i Kristiansand og savne skogen. Jeg vokste opp med et friere og villere Internett. Nå satt jeg her og liket de samme tingene som alle andre.

Plutselig merket jeg at jeg hadde tilbragt masse tid i en veldig kommersiell og veldig masete sfære.

Jo mindre jeg brukte kontoene mine i sosiale medier, jo mer desperate ble de etter å få meg tilbake.

Hver gang jeg logget meg på Facebook, forsøkte Facebook å flørte med meg.

Hei, Ida! HEI IDA! Se på dette minnet fra fire år siden!

Ida! Så godt å se deg igjen! Se, du har vennejubileum med en fjern bekjent i dag!

Ida! Vi savner deg! Du har lagt igjen data her i 10 år, og vi vil så gjerne ha 10 år til! Kom igjen!

Jo mer Facebook flørtet, jo mer fristet var jeg til å slette kontoen min.

Det er klart, Messenger var en annen grunn.

Messenger, mammapermens evige mas.

Ja, jeg hater Messenger:

  1. Det er så lav terskel på å sende folk meldinger på Messenger at jeg får flere meldinger enn jeg klarer å lese, langt mindre svare på.
  2. Folk bruker Messenger-trådene som chatt. Det gjør at samtalene blir uendelige og det er umulig å bli «ferdig» med en utveksling uten å forlate tråden, som folk ofte kan bli stressa og såre av at du gjør.
  3. Alle kan se om du har lest hva de har skrevet, og mange blir stresset om du ikke svarer umiddelbart. Som jeg ikke får til, fordi punkt 1.
  4. Som fører til at du får ENDA FLERE MELDINGER PÅ MESSENGER fra folk som er redde for at de har sagt noe galt og så må jeg si «Nei, jeg hadde bare ikke tid til å svare deg fordi ungen min akkurat kastet en sko i do/en banan i bh-en min/en ball i stekepanna»
  5. Selv om jeg har lyst til å si: «Kjære deg. Pust rolig. Den angsten du føler på akkurat nå er designet av noen, den er ikke naturlig forekommende. Det er bare et stort, multinasjonalt selskap som synes at jeg sjekker mobilen min litt for sjelden, og bruker dine følelser til å presse meg til å gjøre det oftere. Snedig, ikke sant?»

Per i dag er både Facebook og Messenger en så stor del av infrastrukturen i livet mitt at det ikke bare er å hoppe av. Det er her jeg kjøper brukte barneklær og får med meg når ting skjer på det lokale biblioteket mitt. Så istedenfor å slette fullstendig, har jeg bare tatt en storrengjøring der.

For det er ikke så mange år siden at Facebook var en privat bakhage der du delte ting du ville delt i en konfirmasjonstale eller et julebord med jobben. Nå er ting som deles like offentlig som en artikkel i Aftenposten. Så jeg har gått gjennom profilen min og slettet med dette som utgangspunkt. Ville jeg latt en avis publisere dette bildet? Ikke? Da hører det ikke hjemme på Facebook heller.

Målet er å frigjøre tid brukt på sosiale medier for å være mer ute i Internett-skogen jeg savner. Jeg begynte å blogge i 2006 fordi jeg likte tanken på å kunne skrive fritt, uten å måtte spørre noen om lov. Og bloggen er her fortsatt, vi har bare blitt så vant til å tenke på blogger som inntektskilder eller reklame i disse dager. Det er mindre allmenning og mer Aker Brygge her nå. Å skrive gratis på norsk, på et sted folk kan lese uten å logge inn og uten å måtte legge igjen noe personinformasjon, er en radikal ting.

Så: Velkommen tilbake til bloggen min. Jeg har savnet den. Og her kan du lese så mye du vil. Vi trenger ikke være venner på noe sosialt nettverk for at du skal gjøre det. Du trenger ikke å følge meg. Og setter du pris på det du leser, kan du gjøre mer enn å bare dele teksten, du kan gjenbruke den. Den er Creative Commons-lisensiert. Vel bekomme.

 

Feber

Jeg skulle ha en ukes skrivefri. Det er sånt jeg har, fordi jeg har verdens beste jobb. Jeg jobber 80%, og de resterende 20% får jeg samle opp og ta ut som en hel uke hvor jeg får skrevet i fred.

Og så kom feberen. Den jævla feberen, som insisterte på å krype opp over 39 grader. Deretter kom hosten, hosten som kjentes ut som den kom fra langt nede i magen og som slynget meg opp i senga så fort jeg hadde lagt meg til å sove. Og så kom penicilinen og morfinmixturen og noen hvisket: «lungebetennelse

Jeg prøvde å skrive, jeg. Men når jeg leser tekstene på nytt, mangler det ord som «det» og «hvem» og punktum og stor bokstav. Dessuten er det enkelte ord som ser litt halvveis ut. Som «dete» og «lyer» (som jeg tror skulle være «lyder»).
Nå har penicilien begynt å virke nok til at jeg har hjernen min i et og annet velsignet blaff. (Jeg er fremdeles litt usikker på rettskrivningen min her.)

Jeg skriver egentlig dette blogginnlegget mest for å prøve å skrive noe. Jeg har fremdeles et litt desperat håp om å få produsert noe tekst når jeg ikke hoster eller snyter meg eller tar meg en lur.
Og helt ærlig – jeg skriver nok dette blogginnlegget for å klage, også.

Kjære pneumokokker: Føkk ju.

Bilde av min nemesis:

(Hentet fra Wikipedia, public domaine. Tatt av CED.)