Bonusspor til Morfar, Hitler og jeg

Denne uken kommer Morfar, Hitler og jeg i bokhandlene. Det har vært en del presse, men det er mye kjedeligere å bli intervjuet enn å skrive selv. Derfor har vi blogger, gudskjelov! Derfor har jeg laget et bonusspor til boken som bare er til deg, kjære leser.

Wikipedia og Virrvarr.net

Jeg fant ut at morfar hadde vært nazist julen 2008. Det hadde vært det rareste året i mitt liv: Det var året jeg var på psykiatrisk hele sommeren. Det var året den første boken min kom ut. Det var året Virrvarr-bloggen vant priser og levde sitt eget liv. Det var året jeg gikk ned ti kilo og la på meg femten. Jeg var 21 år og selvlysende selvopptatt og høy på verden og sint på alle og glad i alle. Så jeg googlet meg selv igjen igjen igjen igjen på alle tenkelige og utenkelige måter. Til jeg prøvde ut en versjon med pikenavnet mitt: «Ida Sofie Tjøstland Søland». Da dukket det opp en bitteliten stubb av en Wikipeda-artikkel. Den så sånn ut:

 Per Asbjørn Pedersen Tjøstland (født 27. februar 1918 til gården Tjøstheim på Fister i Rogaland, død 14. desember 2004 i Stavanger) var siste redaktør av Germanske-SS Norges avis Germaneren under andre verdenskrig.  Han var gift med Gerd Ingebjørg Essen og hadde seks barn.

Den første artikkelen

Først trodde jeg artikkelen var jug. Eller hvertfall overdrevet. Men Wikipedia er magisk: Spør etter kilder, og du skal få dem – innen få timer. (Nå har artikkelen gått hele veien rundt og henviser til boken min som henviser til artikkelen. Veldig meta.)

Uansett: Artikkelen fikk meg til å frike ut. Hva var Germanske SS Norge? Hva var Germaneren? Jeg begynte å spørre rundt i familien, på nettet, på bilbioteket, men først? Først skrev jeg om det på bloggen, selvfølgelig. For sånn var livet mitt da jeg var 21: Bloggen først, alt annet siden. Og i det lille blogginnlegget ligger kimen til boken:

Du kan ikke nyansere historiske fakta. Det finnes ingen formildende omstendigheter rundt deltagelse i Germanske SS. Jeg kan ikke legge til i wikipediaartikkelen at han alltid smilte og broderte verdens vakreste julekalender til barnebarna sine selv om han var organisert nazist en gang i tiden. Det fine er at jeg kan skrive det her. (Virrvarr.net, 2008)

Du kan se hvor like tekstene er hvis du leser første kapittel av boken verdens beste Wilhelm har lagt ut på nett for meg. Jeg siterer:

Du skjønner – jeg elsket besteforeldrene mine. Hvis noen dagen før det skjebnesvangre Google-søket hadde bedt meg om å lage en liste over verdens snilleste mennesker, ville jeg ha plas­sert morfar og mormor øverst. Når jeg henter frem de lykkeligste minnene fra oppveksten min, er morfar alltid hovedpersonen. Etter at jeg fikk vite at morfar hadde vært nasjonalsosialist, ble disse minnene grumset til av en visjon av en ung mann som hevet høyrearmen til Sieg Heil. Jeg ble fysisk dårlig. (Morfar, Hitler og jeg, 2014)

Disse to utdragene er svaret på hvorfor jeg har skrevet denne boken, sånn egentlig: Jeg har prøvd å få SS-mannen og bestefaren til å sameksistere i bevisstheten min. Det har vært skikkelig vanskelig. Jeg har ikke skrevet denne boken fordi jeg hadde lyst. Jeg har skrevet denne boken fordi stoffet tvang meg. Jeg har vært rasende på teksten 80% av tiden, men jeg har våknet midt på natten og måttet skrive åkke som.

Men nok om meg. Det er på tide at du får møte Per, er det ikke?

Per Pedersen, forfatter og soldat

Sort hvitt bilde av en ung mann i SS-uniform som leser en avis i solveggen

Det eneste bildet jeg har av morfar på Østfronten

 

Kom og hils på Per Pedersen, 23 år, SS-mann, frontkjemper og en av de aller første norske frivillige på Østfronten. Han var med på angrepet på Sovjetunionen fra 1941 til 1943. Da han kom hjem fra krigen som var kaldere og skitnere enn dette bildet gir inntrykk av, ble han først journalist, så redaktør i ukeavisen til SS i Norge, Germaneren. Dette bildet er det eneste morfar tok vare på av seg selv fra tiden på Østfronten. Du ser for deg at det kunne vært et profilbilde på Facebook, ikke sant? Det sier liksom alt: Her er den intellektuelle SS-mannen, bokorm og soldat, nybarbert, vannkjemmet – i solsiden av verdenshistoriens mest morderiske krig.

 

Gruppebilde av regiment Nordland

Gruppebilde av Regiment Nordland før de angrep Sovjetunionen

Han var en av mange og en av få på samme tid, en av 120 som meldte seg frivillig til regiment Nordland fra Norge vinteren 1941. Han ble sverget inn i SS av Heinrich Himmler personlig da Himmler var på norgesbesøk for å ta en kikk på de ekstra übernordiske rekruttene sine. Han vervet seg før det var snakk om å slåss mot Sovjet. Quisling oppfordret til kamp mot «krigshisseren England» da han stakk ned på vervekontoret.

Himmler og de norske rekruttene

Himmler hilser på hirden, Quisling i bakgrunnen.

Men det er ikke primært Himmler og Østfronten som har holdt meg våken om natten: Det er det Per Pedersen skrev om Himmler og Østfronten. Her er en faksimile av den aller, aller første teksten morfar hadde på trykk som journalist. Den er både en introduksjon av Per Pedersen, nasjonalsosialist og Per Pedersen, ambisiøs forfatter. Han har skrevet et intervju med seg selv.

Faksimile fra Per Pedersen TJøstlands tekst i Germaneren

Faksimile fra Germaneren, scan fra Bjørn Westlie

Første gang jeg leste denne teksten, fikk jeg sjokk. For Per og jeg skriver veldig likt. Intervjuene mine med meg selv var den viktigste «sjangeren» på Virrvarr.net. La meg sitere litt fra Pers intervju med Per:

SS-Rottenführer Pedersen satt bak skrivemaskinen sin heime i sin leilighet i Welhavensgate og så forbauset opp på oss da vi trådte inn i det aller helligste uten å banke på døren.

– Hva i all verden?

Vi gjøv like på:

– Når meldte De Dem til fronttjeneste?

– Takk som spør. Den trettende januar, nitten en og førr.

– Snakker De alltid på rim?

– Nei.

[…]

– Kan De fortelle noe om denne tiden?

– Nei.

– Nei?

– Jeg skriver her en bok om livet ved fronten. Derfor skrivemaskinen og alt papiret.

– De vil debutere altså?

– Noe liknende, ja.

SS-Rottenführer Pedersen vilde ikke røpe noe mer angående boken.

– Dere får finne på noe, sa han.

 

Midtpartiet av intervjuet er sitater fra Per Pedersens kommende bok om «tiden ved fronten», På Wikingtokt. Den gikk som en føljetong i Germaneren og var planlagt utgitt i 1946. Selv om ikke morfar hadde snakket til oss i familien om tiden hans som SS-mann, hadde han skrevet nok til at kunne lese meg tett, tett innpå.

Så tett innpå at krigen begynte å se helt annerledes ut. Ikke bedre: Skitnere, kaldere, verre. Men jeg leste også så tett at jeg begynte å forstå hvordan nasjonalsosialismen så ut hvis du faktisk trodde på den. For morfar var en forkynnende SS-mann: Tekstene hans er skrevet til alle oss som ennå ikke har gjennomgått «revolusjonen i sitt indre» som han mener må til. Morfars debuttekster i Germaneren handler om to ting: At Per Pedersen er en forfatter og at NS er fullt av dvaske, late, sedate nasjonalsosialister som ikke er nasjonalsosialistiske nok. Han er ikke en fremmed James Bond-skurk. Han er en politisk aktivist i 20-årene. Han ligner så mye på den Rød Ungdom-jenta jeg var, hun som elsket utsagn av typen «Hva begynner på SV og slutter på IKER? SV-POLITIKER!»

Jeg kom til morfars nazi-tekster på leting etter en fremmed, men det føltes som å se seg selv i speilet – minus innholdet i ideologien, selvfølgelig. Den er så forferdelig at den fortjener et eget blogginnlegg.

Poenget mitt er å si at denne boken handler ikke om «en familiehemmelighet», primært: Den handler om ekstremisme, arv, traumer og om å tenke krigen på nytt. Og så handler den om familiebånd, politisk raseri og privat kjærlighet.

Nå passer det med et bilde av morfar, søstrene mine og meg.

Familiebilde av ung Ida, Per og Idas to søstre

Morfar, søstrene mine og meg.

 

Det er vanskelig å vite hvor jeg skal slutte. Jeg kunne skrevet hundre sider til.

Åh, vent! Jeg har skrevet et par hundre sider til! Du kan, som nevnt, lese de første 15 sidene her. Du kan forhåndskjøpe boken eller vente til den kommer i slutten av denne uken. Er du i Oslo og har tid og lyst, kan du stikke innom lanseringsarrangementet på Oslo Bokfestival på lørdag. Da kan du få den signert, også.

Presse-lenker

Har du lyst til å lese noen av avisoppslagene? På lørdag var jeg på forsiden av VG etter å ha blitt intervjuet av en så flink journalist at han fortjener at du kjøper VG + for å lese teksten hans. Jeg var på Søndagsåpent  og God helg i P1 og snakket om boken. Og jeg var på forsiden av Dagsavisen i forrige uke, hagefestbrisen og pressekonferanse-loka. Jeg var også på litteraturfestival i Fredrikstad i helgen, og Fredriksstad blad dekket det.

 

Lena blir prinsesse (kanskje)

Jeg har skrevet to bøker i høst. Jeg skal være dønn ærlig: Den ene var mye morsommere å skrive enn den andre. Det er fordi den var mye kortere og mye mer tøysete. Problemet med å skrive om krigen er at det blir så lite tid til å sitte og fnise for seg selv.

Så jeg tenkte jeg skulle introdusere deg for boken jeg har sittet og fnist av mens jeg skrev: Lena blir prinsesse. 

Den rosa forsiden til Lena blir prinsesse, en lettlestbok fra Aschehoug. På forsiden står Lena med grønn makaronikrone på hodet og blå ullkjole og ser misfornøyd ut.

Veldig Rosa Forside

 

Smaksprøve

Her er en smaksprøve på Lena-boka. Illustrert av Hilde Hodnefjeld.

Dette er Lena. Hun er syv år. Når Lena blir stor, skal hun bli prinsesse. Prinsesser er veldig pene. Lena er veldig pen. Det har Lena bestemt. På bildet holder Lena en bok som heter fakta om prinsesser tett intill seg.

Dette er Anne Marthe. Hun er bestevenninnen til Lena. Når Lena er prinsesse, er Anne Marthe hest. Prinsesse Lenas hest. Anne Marthe sier: Vrinsk.

Dette er Hege Susann. Hun er åtte år. Hun er IKKE bestevenninnen til Lena. Hege Susan liker også å bestemme. Like godt som Lena.

Lena, Anne Marthe og Hege Susan er på aktivitetsskolen. De sitter rundt bordet og tegner. De har funnet alle de fineste tusjene: Den rosa, den knallrosa, den lyserosa, den røde. Bilde av tusjer og tegning av rosa prinsesser.

Lena tegner Prinsesse Lena. Hun har krone på hodet. HUn har kjole med sløyfe på. Lena skriver: PRINSESSE LENA. ANne MArthe tegner en hest. Hun skriver: HESTEN ANNE MARTHE. HEge Susan tegner Prinsesse Hege Susan. MEd diger krone og diamanter. Og en stor kjole med tusen sløyfer. Hun skriver: PRINSESSE HEGE SUSAN.

Bildet viser Lena, Anne Marthe og Hege Susan som tegner sammen. Hege Susan smiler lurt.

 

 

Lena blir prinsesse er en lettlestbok skrevet for at barn mellom 5-7 år skal kunne lese den alene, men den er fin å lese høyt, også. Du kan kjøpe den her.  

Dette er den tredje boken i serien om Lena. I de to forrige har hun laget parfyme (som luktet vondt) og farget håret (som hun måtte klippe av). Jeg tror ikke jeg avslører noe ved å si at hun kanskje ikke blir prinsesse, heller? Jeg har skrevet om tankene mine bak Lena-bøkene før. Jeg skrev den første boken fordi jeg hadde lyst til å skrive en jente-karakter som kunne være en motvekt til passive barnebok-jenter der ute. Etterhvert som jeg har jobbet med bøkene har jeg kommet frem til noen flere prinsipper jeg skriver etter. Nå har jeg samlet dem i noe så pompøst som en barnebok-poetikk (et fancy ord for refleksjon rundt egen skriving.)

Barnebok-poetikk

  1. Barn er aldri smartere enn voksne. Selv den smarteste 5-åringen jeg kjenner, som kan legge sammen store tall i hodet og lærer nye dataspill i racerfart forstår mindre enn den dummeste voksne jeg kjenner. Barn har, naturlig nok, veldig lite erfaring. Eksempel: Den supersmarte ungen bygget verdens mest kompliserte byggeklosstårn, så på det med et fornøyd blikk og sa: «Sånn! Sånn skal det være for alltid!» og var knust da tårnet raste tre minutter senere. Absolutt alle voksne forstod at det kom til å skje. Smarte barn som lurer voksne er et realismebrudd som ikke tar barn på alvor. Derfor er det viktig for meg å skrive Lena inn i en verden der de voksne faktisk vet best.
  2. Barn er sjelden snille eller uskyldige. Min tese er at de fleste barn er selvsentrerte, hensynsløse og mest opptatt av seg selv. Og det er helt greit: Når du er en liten unge, er det jobben din. Det er koselig for oss voksne med historier om søte og omtenksomme barn, men snille barn er fabeldyr. Derfor er Lena sjefete og ikke særlig snill mot bestevenninnen sin, Anne Marthe, bortsett fra når hun får tydelig beskjed om å være det. Lena er opptatt av å bestemme og å få viljen sin, av å være best, og av å vinne. Det betyr at hun lyver og jukser og lager hemmelige planer som går galt. Sånn sett har Lena overraskende mange personlighetstrekk til felles med Egon i Olsenbanden, utenom at Egon faktisk lurer noen av og til.
  3. Det skal ikke skje ting med hovedpersonen: Hovedpersonen skal få ting til å skje. Dette er spesielt viktig i bøker med jenter i hovedrollen. Det er så lett å skrive en bok om hva Lise følte da katten ble borte/familien flyttet/bestevenninnen flyttet/det flyttet en ny gutt inn i nabohuset, men det fører til skikkelig kjedelige hovedpersoner, og du er med på å forsterke noen enda kjedeligere historier om kjønn.
  4. Du trenger ikke å dikte opp en «guttejente» som liker «gutteting» for at hun skal være en aktiv hovedperson. For meg er det viktig at Lena er skikkelig opptatt av jenteting, som parfyme, hårfarge, lebestift og kjoler, og likevel er en aktiv, overskridende og bøllete jente. Jeg elsket rosa, prinsessekjoler og Barbie-dukker da jeg var barn, og jeg blir skikkelig glad av å se hvor rosa den nye boken har blitt.

Enig? Uenig? Har du ting som irriterer deg i barnebøker?

Bok, tittel, forside, smaksprøve

Jeg har jobbet med en bok i litt over fem år og nå kommer den ut hvert øyeblikk. I forrige uke la Haugenbok den ut på forsiden sin som anbefalt bok og sa at folk kunne forhåndsbestille den nå og jeg fikk kaffen i halsen og var sånn «Tusen takk, tusen takk, angst, angst, tusen takk». Foreløpig kan du forhåndsbestille som innbundet, minnekort og CD – (hvem i allverden kjøper bøker på CD? Og minnekort vet jeg ikke hva er en gang), men det skal komme ebok og lydbok til lanseringsdagen 10. september og da blir det epub og «send til Kindle» og mp3-filer til alle som vil ha.

Så altså: Morfar, Hitler og jeg. Boka som har fått meg til å slutte å blogge fordi den krevde så mye energi. Og skrivetid. Og våkenetter. Og sånn ser den ut.

Forsidebildet viser en mann i trenchcoat og en liten jente som står med ryggen til kameraet. Mannen holder et jernkors på ryggen.

Forsiden. Jupp.


 Boktitler og søkemotoroptimalisering

Jeg tenkte jeg skulle dele noen av tankene mine rundt tittel og forside-design. På de to forestående bøkene har jeg jo brukt dere blogg-lesere til å hjelpe meg med tittelen. Det var Hanne Jahren som kom opp med tittelen Jenter som kommer og Dan-Raoul Husebø Miranda som ga Sosiale medier undertittelen Hvordan ta over verden uten å gå ut av huset? Det var ekstremt nyttig begge gangene jeg spurte dere. Men på denne boken har jeg liksom jobbet i hemmelighet og i smug, og jeg tenkte jeg skulle dele litt, sånn i etterkant.

Boktittelen er ikke bare navnet på boken. Det er et verktøy leseren bruker for å finne igjen boken, enten det er på nett eller i butikk eller bibliotek. Jenter som kommer skulle egentlig hete Jentesex, fordi vi tenkte at det var dét folk ville lete etter: «Jenter» og «sex». Men vi fikk beskjed om at Notabene ikke ville ta inn boken hvis vi hadde sex i tittelen, og at det ville være vanskelig å få boken til å stå fremme i bokhandlere på Sørlandet. Vi måtte dempe presisjonsnivået i tittelen på den utgivelsen. Med Sosiale medier var det annerledes. Forlaget overbeviste meg om at jo, skulle jeg skrive sakprosa om sosiale medier, så var boken helt nødt til å ha den kjedeligste og mest opplagte hovedtittelen. Fordi det er det folk søker etter. Etter at jeg begynte å jobbe i Store norske leksikon, har jeg blitt mye mer klar over hvor viktig søkemotoroptimalisering faktisk er. Jobben min har vært å løse mysterier av typen: Hvorfor finner ingen artikkelen om Charlie Chaplin? Åja, det er fordi smartingene har brukt det korrekte navnet i tittelen og kalt ham Charles Chaplin. Og det er det jo ingen som søker på, uansett hvor korrekt det er. Søket er det viktigste verktøyet vårt på nettet. Og det er jo på nettet flere og flere finner bøker. Som på bildet under:

Skjermskudd av nettbokhandelen Haugenbok, der Morfar, Hitler og jeg ligger som en aktuell bok

Crazypants anbefalt bok OMG OMG so much anbefalt much amaze


På Wikingtokt? 

Derfor har jeg utarbeidet tittelen på Morfar, Hitler og jeg med Chaplin-opplevelsen friskt i minnet. Mitt kunsteriske, superlitterære forfatter-ego ville jo helst at boken skulle hete På Wikingtokt – en historie om blod og jord fordi det er den tittelen som gir mest mening for meg, men realiteten er at det er ingen som vet så mye om denne boken som nettopp meg. Boken og jeg har vært så mye alene på rommet at vi har internvitser. Det betyr at den tittelen som er mest presis for meg ikke er den mest forståelige tittelen for alle andre.

Og så er det dette med hvordan du hører om en bok: Når folk søker på Charlie Chaplin i SNL, så vet de hvertfall at de er på jakt etter denne Chaplin-typen. Men folk leter gjerne etter bøker de har hørt om i et radioinnslag som varte i to minutter, eller sett et intervju om der tittelen var «Skriver bok om morfar» og tittelen på boken stod med liten skrift i en faktaboks. De vet enda mindre enn de som googler etter leksikonartikler. Da er det viktig at tittelen er så nærme det folk kunne finne på å søke på, ellers så glemmer de kanskje boken og kjøper den ikke i det hele tatt. Og det har jeg jo ikke lyst til. Ingen skriver bøker for å bli rike – for det blir du ikke med mindre du er Jo Nesbø. Men de aller fleste av oss (med unntak av et par kryptiske professorer) skriver bøker fordi vi har lyst til å bli lest. Og da må noen finne boka, enten det er i nettbokhandelen eller i Bibsys. Jeg tipper at folk kommer til å søke på varianter av «Ida Jackson morfar hitler» eller bare «morfar hitler» og da har tittelen gjort jobben sin.

Sånn. Nå er du også markedsførings-reklame-SEO-ekspert. Ikke vanskelig. (Her kan du lese mer om søkemotoroptimalisering om du er interessert.)

Forside og kontekst

Så er det forsiden. Igjen har jeg prøvd å se for meg boken min i kontekst. I min ideelle verden skulle alle bøkene jeg skrev hatt rent typografiske forsider med fin skrift – gjerne med favorittfargen min, turkis. Men realiteten er at boken min kommer til å stå sammen med veldig, veldig mange andre krigsbøker når den er i bokhandelen. Og da er det viktig at den 1. ser ut som en krigsbok, men 2. ikke ser såå mye ut som en krigsbok at den forsvinner i mengden. Derfor var jeg i Eldorado bokhandel og tok bilder av krigsbøker.

 

En bokylle med masse sorte og røde bøker med dystre bilder og knyttede never med titler som Hitler, Eichmann og 9. april. Doom and gloom.

Dette er halve hylla, til opplysning. Det er mange bøker der ute om Krigen. 

Krigsbøker er påfallende homogene. De er sorte og røde og har alvorlige menn og knyttede never på forsiden. Sammen med denne gjengen vil boken min se lysere og klarere og mer menneske-orientert ut, og de mørkeblå elementene vil friske opp i en ellers veldig dyster hylle. Ikke at forsiden min er noen solstråle i seg selv, men sammen med denne gjengen her, så er den en liten fiol. En saklig og alvorlig fiol. Legg merke til at forsiden min nesten ikke har noe sort, utenom jernkorset. Mens resten av krigsbøkene har titler av typen Menn i mørket og nok sort til en goth-kongress.

Smaksprøve på tekst

Men det viktigste i boken er jo hverken tittel eller omslag: Det er teksten. Og teksten er jo den egentlige babyen min. Alt det andre er pynt og navigasjon. Jeg forsøkte å skrive om morfar og krigen første gang i 2008, på Virrvarr.net. Det er rart å lese den teksten på nytt, mest fordi jeg egentlig visste ganske lite om alle de forferdelige tingene morfar faktisk hadde vært med på under krigen da jeg skrev den første teksten. Men den er på mange måter den viktigste introduksjonen til hele prosjektet – der boken begynte, før jeg hadde gjort noe særlig research.

Du kan også lese et utdrag fra dagens manus (med forbehold om små endringer) i årets forlagskatalog. Der kan du se hvordan skrivestilen har endret seg fra det første blogginnlegget. Jeg er blitt mindre sentimental siden 2008. Jeg har mer kunnskap om den faktiske historien. Men jeg tror de to tekstene er fine å lese i sammenheng, sånn tross alt.
Så da er det bare å begynne å lese. I hvertfall litt.

Rosablogg fra skrivelivet

Det nærmer seg bokutgivelse. Det gjør at hverdagen min går litt i oppløsning. Jeg har hatt et par år med en deilig, forutsigbar jobbe-skrive-løpe-middag-jobbe-skrive-løpe-middag-balanse. Nå er det plutselig fotografering og sitatsjekk og rare kaffemøter og lydbokskuespillere som lurer på om jeg vil uttalt 20 som tyve eller tjue. (Tyve. Sånn er det å være fra riksmålsland.) Jeg tenkte jeg skulle prøve meg på litt akademisk rosablogging alá Sunniva Rose og dele litt liv oppi alt kose-kaoset. Og liv er jo gjerne synonymt med bilder.

 

Jeg kommer fra internett. Det er der jeg har skrevet meg varm, og jeg kan ikke se for meg en annen måte å være forfatter på, forklarer hun.   Hun har akkurat skrevet ferdig boka hun lanserer til høsten. Handlingen er fjern fra hennes egen virkelighet, om morfaren hennes, og det var et Google-søk som satte i gang arbeidet.

Jeg er i klassekampen og snakker om forfattere på Internett fordi jeg er en forfatter på Internett.

Jeg har vært i en ikke-snakke-med-pressen-koma mens jeg har gjort ferdig manus. Men nå er jo manus ferdig, så da snakker jeg med avisen. Om for eksempel medblogger Kristine Tofte.

Drodling i grønn tusj med tankekart til kronikk om ekstremisme.

Her kladder jeg kronikk om boka på papir. Ja, jeg kladder det meste på papir.

Boken handler om hvordan jeg ble kjent med morfar, SS-mannen og nasjonalsosialisten, gjennom tekstene han skrev i SS-ukeavisen Germaneren. Jeg har en slags idé om at jeg kan bruke den lærdommen til å si noe om ekstremisme generelt. Derav kronikk-kladding. Alle vet at man skriver bedre med farget tusj, forresten. Det er helt sant.

Interiør fra Nighthawk Diner på Grunerløkka.

Fotografering og frokost på Nighthawk. Bildene skal til Kvinner og klær.

«Du vet at mange nekter å bli fotografert til magasin hvis ikke de får styling?» sier fotografen mens han sjekker lyset. Det eneste kravet jeg hadde til fotograferingen for Kvinner og Klær var «ingen styling, ingen styling, ingen får bestemme hva jeg skal ha på meg, ingen styling.» Men jeg vil ikke se ut som en dame i et dameblad. Jeg vil se ut som meg. Og det fikk jeg lov til.

Bilde av fotografen, som har langt hår og Games of Thrones-t-skjorte

Geir fotograf var heldigivs mye mindre skummel enn jeg hadde trodd. Foto av fotograf = meta

Heldigvis var fotograf Geir en veldig lite skummel fyr. Han var så lite skummel at han var direkte hjemmekoselig. Vi snakket om film og musikk og øko-greier og han fikk meg til å le veldig masse.

Hånd, penn, blokk og cafebord

Journalist Lena tar notater

Dette er Lena journalist. Hun er også Lena Barnebokforfatter. Det synes jeg er veldig artig, siden MIN barnebokhovedperson også heter Lena. Egentlig ville vi bare snakke om barnebøker, men så snakket vi om krigen istedet. Sånn har det blitt. Fordi det var jo jobben vår mens vi var på cafe. (Cafe Libeling på Grünerløkka, som er best. Jeg synes du skal dra dit og gi dem alle pengene dine. Gratisreklame, værsågod, nabolag.) Lena var flink til å lese og enda flinkere til å notere underveis.

Bilder av sort-hvittfotografier

Familiebilder til Kvinner og klær-intervju

«Jo flere bilder, jo lengre artikkel i magasin, vet du» sa Lena. Så da tok jeg med Best of Familiealbum til artikkelen. Her kan du se hvor kjekk morfar var da han var ung. Og hvor flink han var til å brodere. Også kan du muligens se mange, mange, mange små SS-menn stilt opp for SS-klassebilde.

Lydbokhylle på Lydbokforlaget

Bokhylle? Lydbokhylle!

Morfar, Hitler og jeg er også den første av bøkene mine som blir ordentlig lydbok. Jeg var på lydbokforlaget for å testlese sjøl, men det var mye vanskeligere enn jeg trodde. Jeg tror jo jeg er flinkest til alt, men det var ikke tilfellet med lydboklesning. Lydboklesing er et fag, og heldigvis har Lydbokforlaget proffer som kan gjøre skikkelig jobb. Hvordan leser man tekst som står i hermetegn høyt? Hvordan leser man sitater på en god måte? Hvordan leser man triste ting uten å høres så trist ut at publikum blir trist på en ikke-rørende måte? Hvordan leser man fotnoter? Osv. All hail til lydbokleserne. De sikrer dere lydboklyttere et framifrå produkt.

Kontor ute på en veranda i sterk sol

Utekontoret mitt i Berkeley, California, mens jeg gjorde ferdig manus

Storparten av ny-boken er skrevet i USA, henholdsvis Berkeley utenfor San Fransisco. Det er det likaste stelle på jorda, som vi sier i Fredrikstad. Det er øko-hippie-skeiv-nerd-paradis med sol-sol-sol og eucalyptustrær. Her er bilde av Free Speech Café, uteservering med stikkontakter og WiFi.

Bilde av ferdig bokmanus, printet ut.

FERDIG MANUS OMG

Det er veldig rart å bli ferdig. Jeg har jobbet med denne boken av og på i seks år. Og jeg har tenkt ekstremt lite på utgivelse. Men plutselig en dag så jeg målstreken. Og så får den forside og sidetall og satskorrektur og så reiser den av gårde ut i verden. Det er fortsatt såpass uvirkelig at jeg føler meg…sjenert? Ja, sjenert. En skulle ikke tro det var mulig å være sjenert etter å ha skrevet en bok som Jenter som kommermen det gjør det altså. Dette er skumlere enn dildo, sånn til informasjon.

Bilde av forfatteren som skjærer grimase.

Ingen rosablogging uten selfie. Eller selvbilde, som vi sier hjemme hos oss.

Jeg har begynt med briller. Og fått langt hår. Siden jeg pleide å lage masse selvportrett på Internett. Briller er veldig bra, fordi da ser man mye bedre. Hilsen Fru Åpenbar Innsikt.

Så sånn går dagene. I hvertfall de rare bokdagene.

Gaffateip for webredaktører

Da jeg begynte å jobbe for Store norske leksikon tenkte jeg: Jeg må lese noen bøker om hvordan være webredaktør. Folk snakket om Store norske leksikon som «kulturarven», men det egentlig en evfemisme for «så mange tekster at ingen har oversikt».

Jeg lærte mye av å lese om tekst på nett. Men storparten av de som ga oppskrifter på hvordan hanskes med så store mengder tekst tok utgangspunkt i at du hadde bedre tid og mindre tekst enn vi i SNL hadde.

Kloke hoder, som Kristina Halvorson, anbefalte å ta en vareopptelling på tekstene på nettstedet ditt: Åpne execl og systematisere hele skiten. Den metoden fungerte ikke særlig godt for meg: Å få oversikt over alt ville vært galskap.

Jomfruer i nød

Så jeg måtte finne opp mine egne «metoder»: Ikke arkitekttegninger, men gaffateip. Mitt første og viktigste gaffateip-triks er å redde jomfruer i nød. Har du en nettside med en del tekst på + et internt søk har du alt du trenger. Forresten: Det hjelper å ha en god kollega/venn/støttekontakt og mye kaffe også. Kanskje litt øl etter at dere er ferdige med teipingen og trenger å gråte litt, særlig hvis tekstene dine er gamle.

Å jakte på jomfruer i nød er enkelt:

Du spør deg selv: Hva ville vært det pinligste å finne på nettstedet mitt? Hva ville vært det verste, det kjipeste, det dummeste? 

Så søker du på det.
Du gråter eller grøsser litt når du finner noe pinlig.
Så fjerner du det.
Eller skriver det om.

Hva er pinlig for deg?

Illustrasjon av papirleksikonet som lukter vondt

Gammel, stinkende tekst med vakker skinnrygg

Store norske leksikon ligner ikke på noen andre nettsteder. En av grunnene er at mange av tekstene er gamle. Og når jeg mener gamle, så mener jeg ikke «ikke oppdatert om oss-siden etter 2003″-gamle. Førsteutgaven av Store norske leksikon kom ut i 1906. Det er mye som har endret seg siden 1906. Uttrykket «jomfruer i nød» kommer av at jeg søkte på ordet «jomfru» i leksikonet og fant det i en rekke tekster om kjønn, seksualitet og kjærlighetsliv. Det var en sterk indikasjon på at de tekstene trengte en opprydding.

Andre ord jeg søkte på

  1. Hottentott
  2. Moron
  3. Fruktsommelig
  4. Renesansse (og andre feilstavede ord)
  5. Pike
  6. Ord som knirket, som fargefjernsynsapparat

Noen ord, som ikke nødvendigvis må være en jomfru i nød, viste seg å være det når du leste det i kontekst. Det finnes artikler der det kan stå»neger» i et moderne leksikon uten at det blir rart. Det er verre med «negerslaveriets bevarelse»…

(PS: Dagbladet skrev en artikkel om letingen min etter pinlige ord i SNL! Den er gammel nå, men fortsatt verdt en kikk!)

En person sier: "Vi har en sartikkel om negerslaveriets bevarelse?" En annen sier: "Jeg slettet idiot - se åndssvak, jeg"

Let, og du skal finne. Og muligens få panikkanfall.

Jomfruer i nød hos andre

Jeg har hjulpet andre å tenke på jomfruer i nød de kan lete etter på sine nettsteder. Det kan være:

  1. Telefonnummere eller e-postadresser som ikke er i bruk lenger
  2. Navn på avdøde medarbeidere
  3. Henvisninger til sosiale medier dere definitivt ikke bruker lenger, som Google Wave
  4. Alt med ordet «invitasjon» i seg som er eldre enn arrangementet du inviterte folk til
  5. Stavefeil
  6. Gamle navn på tjenester og produkter  som ikke gjelder lenger
  7. Osv osv

Litt er bedre enn ingenting

Alle som jobber med tekst blir overveldet, uavhengig av format. Men det går ann å bare fikse littegrann, og fremdeles se at det nytter. Folk leser ikke hele nettsiden din fra perm til perm som en bok. Hvis du fikser de pinligste feilene, sparer du deg selv for sure e-poster og flaue Twitter-utvekslinger. Jeg har brukt den samme teknikken på bokmanus som skal oppdateres før de skal ut i pocket: Søke på ord jeg håper at ikke står der. Så får resten heller være. Ok, egentlig handler dette rådet om å være lat på en lur måte.

Blogginnlegg med evig liv

Å jobbe i Store norske leksikon har fått meg til å tenke annerledes om det å blogge. Jeg pleide å tenke på bloggen min som en slags en-kvinnes-radioshow: Jeg skulle lage nye ting hver dag, dele nye ting hver dag i sosiale medier og behandle arkivet mitt som en blanding av en intellektuell elefantkirkegård og en logg over det jeg hadde skrevet før. Jeg forventet at alle som leste bloggen min var som meg – sosiale medie-avhengige: Folk som fulgte med vel så mye som de «leste ting på nettet». Folk som ventet på at det skulle skje noe nytt, enten det var på Twitter eller i RSS-feeden. Men SNL har vist meg at alle de som ikke følger nøye med, deler ikke nettet inn i nye og gamle tekster: For dem er teksten alltid ny, fordi de ikke har lest den før. De finner den via Google, og forventer at den skal ha et evig liv. Blogginnlegg, derimot, er ofte skrevet med tanke på at de skal leve i en dag eller to. Det var hvertfall mine. Så jeg tenkte jeg skulle dele noen tanker om blogging, potetmos og evig liv.

Selvportrett av bloggeren der hun synger i en mikrofon på en laptop. Tekst: Ikke minst er blogging å lage show og være sin egen superstjerne.

Ida leker bloggsuperstjerne, fra en tegneserie på gamlebloggen.

Å skrive potetmos

Første gang jeg ble oppmerksom på blogginnlegg med evig liv, var da min forhenværende svigermor, Lene, laget seg en oppskriftsblogg. På dette tidspunktet, i 2008, var jeg selvutnevnt blogg-ekspert og visste hvordan alt burde gjøres. Men Lene  fulgte ikke noen av de smarte rådene jeg kom med. Jeg ble frustrert. Jeg syntes hun gjorde alt feil. Her er det hun gjorde:

  1. Hun publiserte veldig mange innlegg i løpet av en dag
  2. Hun lot det gå en måned eller tre uten oppdateringer.
  3. Når hun oppdaterte, la hun ikke nødvendigvis inn en ny oppskrift: Hun gikk inn og rettet på oppskriftene hun allerede hadde publisert.

«Jaja, sånn går det, hun får bare ha en hemmelig blogg med null lesere», tenkte Ida, 21 år og besserwisser.

Men det viste seg at svigermor fikk en god del lesere. Ikke Fotballfrue-tall, men en jevn strøm av besøk gjennom hele uka og en topp på søndag formiddag, fordi da var det mange som lette etter oppskrifter. På et tidspunkt da det var færre matblogger enn det som finnes på norsk i dag, lå hun nesten øverst på Google på «potetmos», fordi hun hadde en god potetmos-oppskrift. Det viste seg også at folk som har laget en oppskrift en gang og vært fornøyd, kommer tilbake for å sjekke oppskriften igjen. Hun hadde tilbakevendende besøkende som leste brødoppskriftene hver gang de skulle bake brød, og som kom med rettinger og forslag i kommentarfeltet. Ellers var det minimalt med sosial interaksjon på bloggen. Ikke noe deling. Ikke noe viral-super-hashtag-hype. Bare folk som lette etter «surdeig rugbrød» og fant det de lette etter. (Seriøst, jeg tror fremdeles at dette surdeigsbrødet er verdens beste brød. Har du en surdeig og gode bakeferdigheter, må du prøve å lage det.)

21-år gamle meg var ganske forvirret over at bloggen til Lene ikke oppførte seg sånn som jeg hadde forutsett. Jeg undersøkte min egen blogg og skjønte jeg at jeg hadde flere potetmos-innlegg, også. Det var plenty av blogginnlegg folk kom tilbake til og leste flere ganger uten å dele dem eller ta kontakt med meg. Som innlegget om hvordan søke privatpraktiserende psykolog i Oslo. Og innlegget om ulike typer vibratorer. Disse tekstene levde sitt eget liv, på sidelinjen av de «vanlige» leserne mine, som kommenterte like ivrig på lange essays og tekster av typen «Jeg har det bra og her er et bilde av en katt».  Lærte jeg noe av potetmosopplevelsen? Nope. Forskjellen på Lene og meg, var at Lene tok redaksjonelt ansvar for tekstene sine i et livsløpsperspektiv: Hun oppdaterte brødoppskriftene med mer nøyaktige mål og testet dem ut på nytt. Jeg gadd ikke så mye som å korrekturlese blogginnlegg jeg skrev i fjor. Egentlig ble jeg litt sur over at de leste gamle innlegg. En del av bloggkontrakten var jo å lese siste innlegg først?

Store norske infrastruktur

Da jeg begynte å jobbe i Store norske leksikon, forstod jeg imidlertid at jeg hadde overtatt et nettside som bestod av 99,9% potetmos. Tekster folk leste og brukte, men hadde et asosialt forhold til. De var ikke særlig virale. Fordi du ikke trenger å fortelle Twitter-vennene dine at du fant ut hva Norges største fylke var. Det er som å skrive på Facebook at 13-trikken kom i dag, også. Det er fordi nettsider som Lenes oppskriftsblogg og Store norske leksikon er mer infrastruktur enn underholdning, og du forventer at infrastruktur skal fungere uavhengig av deg. Den eneste grunnen til å dele noe på Facebook om 13-trikken er hvis du er skikkelig misfornøyd. Den eneste virkelige grunnen til å legge igjen en kommentar på en artikkel i Store norske leksikon er for å fortelle redaksjonen sånt som dette:

29. MAI 2011 SKREV GUTTORM KITTELSEN BEHANDLET Hei,  Engelsk horn eller cor ingles/corno inglese har ingenting med England å gjøre. Cor anglé betyr vinklet horn. Anglé har i tidens løp blitt misoppfattet som inglese, altså engelsk, så det har ingen mening å påstå at navnet kommer av at instrumentet var mye brukt i England på slutten av 1700-tallet. Jeg er overrasket over å finne en så upresis beskrivelse i et leksikon.  Et raskt søk av corno inglese på Wikipedia ga følgende resultat som underbygger min forklaring (andre setning):  Il corno inglese è uno strumento musicale a fiato ad ancia doppia e canna conica, usato non solo in ambito orchestrale ma anche come strumento bandistico. Molto probabilmente deve il suo nome all'espressione francese corne d'angle o cor anglé, quindi "angolato", per l'angolo che presentava al centro della canna, successivamente tradotta erroneamente "inglese" ("anglais", dalla pronuncia analoga ad "anglé"). (Questo è erroneo; vedi l'articolo inglese corrispondente.)  Med vennlig hilsen

En kritisk kommentar til SNL-artikkelen om engelsk horn, som hverken er et horn eller fra England.

 

Mens jeg kom fra et Internett der du hele tiden skulle bidra med noe nytt og fristende, flyttet jeg inn i et Internett der den viktigste arbeidsoppgaven var å rydde i sitt eget rot. Teksten trengte ikke innovasjon: Den trengte forvaltning. Realiteten er at store deler av nettet nettopp er infrastruktur. Jeg går ikke til Skatteetaten.no for å bli underholdt. Jeg trenger ikke at Oslo kommune har spennende nettsider. Jeg skal kaste et juletre. Men HVOR?!? Mange blogger befinner seg i skjæringspunktet mellom underholding og nyttig tjeneste: Jeg liker å kikke rundt på Trines matblogg, men ni av ti ganger skal jeg bake den samme biscottioppskriften jeg alltid bruker, og da leser jeg på et nettbrett som er klissete av mel og sukker.

Siden å være blogger er å produsere store mengder med tekst år ut og år inn, er det ikke rart å at vi slumper til å lage litt infrastruktur, også. Men jeg var ikke opptatt av å forvalte min del av infrastrukturen når jeg blogget. Jeg bygget veier og lot dem gro igjen. Alle de rare folka som bare leste ett innlegg og forsvant igjen var liksom annenrangs besøkende: Jeg trengte ikke ta så mye hensyn til dem. Realiteten var nok imidlertid at det var de som trengte teksten min mest. Hvem vil jeg ta mest hensyn til – hun som leter etter psykolog og lurer på hvordan, eller venninnen min som bare liker å lese alt jeg skriver? De som leser om «matforgiftning» i Store medisinske leksikon klokka 2 på natta fra mobilen har et mer akkutt behov for leksikonet enn de som leser alle artiklene våre om blimerker en søndag formiddag. Førstnevnte er på på do og er redde for at de har fått salmonella. Sistnevnte slår ihjel litt tid.

Bloggforvaltning 101

Så hvordan kan du ta bedre vare på infrastrukturen på bloggen din? Først må du vite hvilke innlegg som faktisk blir lest mer enn den første uka. Du kan enten bruke statistikkverktøyet i WordPress, eller Google Analtyics-kontoen din om du har det. Mest lest-listen gjennom et år kan være en god indikator, men ta en kikk på hvor mange lesere innlegget har hatt gjennom et år, ikke bare til sammen. Noen innlegg er rett og slett mest lest fordi de var på Lesernes VG. Siden har ingen lett etter dem.

Så kommer den kjipe jobben: Å lese tekstene på nytt. Jeg vet, det gjør vondt, gjør det ikke? Det føltes som en sånn fantastisk tekst da du publiserte den for to år siden. Nå lukter den litt rart. Kanskje har den noen brukne lenker. Kanskje har bildet du lenket inn dødd. Kanskje du er blitt uenig med deg selv. Kanskje du finner masse stavefeil du ikke la merke til sist. Men det er verdt å lide litt for å gjøre den gamle teksten god som ny igjen: Fordi folk bruker den til noe.

Alle de gamle blogginnleggene mine er så tydelig preget av dagen de ble skrevet på. «Kjære bloggen, i det siste har jeg vært sløv til å skrive, men nå kom jeg på at du sikkert vil lære noen smarte Photoshop-triks jeg har hatt mye nytte av…» Det ser så fint ut når det ligger øverst i feeden, men det er helt irrelevant informasjon hvis nesten alle som leser innlegget søker på «Photoshop layers hjelp hjelp jeg dør».

Potetmos fra Virrvarr.net med ødelagt bilde, brukne lenker og formuleringer av typen "grunnen til at jeg skriver om vibratorer idag..."

Potetmos fra Virrvarr.net med ødelagt bilde, brukne lenker og formuleringer av typen «grunnen til at jeg skriver om vibratorer idag…»

Det er ikke bare how-to-blogginnlegg som det kan være smart å flikke på ved jevne mellomrom. Jeg hadde mye semi-litterære tekster på Virrvarr.net og det hendte at noen spurte om de kunne trykke et par av tekstene på papir. Jeg sa ja, men jeg var også litt sånn «Men jeg har ikke LEST DEN PÅ FIRE ÅR HALLO??? GI MEG EN TIME!!!!»   Tekster skrevet på nett kan i prinsippet redigeres hele tiden, men realiteten er at hvertfall jeg bare brukte redigeringsmulighetene mine de to-tre første dagene etter publisering. Så var teksten «ferdig».

Hva slags infrastruktur har du skrevet?

Etter hvert som jeg har begynt å tenke på nett-tekst som infrastruktur, har jeg lagt merke til flere blogginnlegg som folk bruker mye – selv om de ikke følger bloggen fast. Hagesenteret mitt anbefalte meg innlegg på Moseplassen, og Martin Bekkelund ser jeg stadig vekk henvist til, som dette innlegget med tips til konferansearrangører. Jeg har sett Sigve Indregaards blogginnlegg om tran og IQ  bli sitert av mange småbarnsforeldre som ellers ikke har lest stort på bloggen hans – eller noe av det han har skrevet i Morgenbladet. Noen drevne bloggere, som Beates rasteplass, har tatt hensyn til at mye av arkivet hennes leses kontinuerlig og har lagt inn disclaimere i en del gamle innlegg. Jeg har vurdert å gjøre noe tilsvarende på Virrvarr.net, men har ikke orket ennå. Nå er målet mitt å fiske opp flere eldre innlegg og inkludere dem blant det «nye» jeg skriver: Redigere, ikke bare publisere. Fordi de gamle tekstene mine eksisterer på nett uansett. Men nå er målet mitt å gi dem et videre liv. 

Skrivebobla

Jeg er på vei ut av skrivebobla. Den siste måneden har jeg vært i Berkeley, USA, og ikke gjort noe annet enn å skrive, være i solen og å løpe når jeg ikke skrev. Stakkars Internett, stakkars leksikonet. De har blitt helt neglisjert.

Berkeley er muligens verdens beste sted å jobbe. Uansett hvilken café du går inn på sitter det tett i tett med laptop-folk og skriver konsentrert. Klokka 12 på kvelden? Klart det. Klokka sju på morgenen? Selvfølgelig. Det er som om hele byen er fanget i konstant konsentrasjon. Det er lett å la seg smitte. Siden nesten alle du ser er studenter eller ansatte ved universitetet er det ikke så rart.

Nå er jeg tilbake, til jetlag og e-post og restene av den norske vinteren. Og 100 boksider rikere. Jeg har ingen hjerne. Mer siden.