Mobbetekst fra fortiden

I 2009 skrev jeg en tekst om mobbingen jeg var utsatt for på barne og ungdomsskolen. Den teksten startet en bloggstafett som endte opp som boken Fordi jeg fortjener det, redigert av Kristin Oudmayer. Erlik Oslo fikk lov til å trykke teksten. For en uke siden la de den ut på nett, seks år etter at den først ble publisert. Å hjelp, tenkte jeg. Håper at ingen legger merke til den.

Den gang ei. Den blir delt og likt og kommentert. Innboksen min er full av meldinger og telefonsvareren min full av triste stemmer.

Og jeg føler meg ukomfortabel. Jeg føler meg kvalm, flau og blottstilt, og ikke minst sur på Ida, 22, som skrev teksten folk deler og leser nå.

Misforstå meg rett: Teksten er sann. Alle hendelsene som står der skjedde. Da jeg skrev den, kjentes det ut som om jeg tømte ut sjela mi. Jeg var 120% meg selv.

Men jeg leser den og tenker: Ida da. Ida da. Ida da.

Kjære Ida, 22 år

Ja, vi ble mobbet som barn. Ja, grufulle ting skjedde. Og jeg skjønner at du hadde lyst til å gi den følelsen videre: Skrive en tekst som ga alle leserne den samme vonde følelsen du hadde.

Men Ida, 22: Hvilke fortellinger forteller vi oss selv om mobbing? Du fokuserte på at du fikk julegavene dine i retur, selv om du vet at det aller vondeste var ensomheten: Den kjedelige og udramatiske tiden du var helt usynlig, der du snakket så lite at når du åpnet munnen kjente du ikke stemmen din igjen.

Du klarer ikke formidle hva den stillheten gjorde med deg. Du føler at du må peke på den tingen som objektivt sett var hårreisende for å gjøre deg fortjent til den vonde følelsen. Selv om det er mange flere som har slitt med de samme stille redsel-dagene enn som har fått julegavene sine i retur. Du har skrevet teksten din for max effekt.

Så flinkt, så flinkt et barn

Kjære Ida, 22, du vil så gjerne at leseren skal se hvor flink du var. Som om mobbingen ville vært noe mer spiselig om du hadde vært dum og talentløs. Som om det at du lærte å lese tidlig gjør det ekstra synd på deg. Gjenta etter meg: Ja, du var en flink unge. Det gjør ikke de fæle tingene fælere.

Skulle jeg skrevet mobbeteksten på nytt, skulle jeg fortalt en annen historie. Jeg skulle fortalt om en jentunge som ikke vasket seg ordentlig, som snakket rart, som skrøt av ting de andre ikke syntes var noe å skryte av, som gjorde de andre ukomfortable.

Jeg fortalte om hvordan de nektet å henge jakka si siden av min. Jeg utelot å fortelle om hvor sjelden jeg skiftet klær. Jeg fortalte om hvordan de sa jeg var ekkel og ødela alt jeg tok på. Jeg fortalte ikke om hvordan de hadde sett meg pelle meg i nesa og spise busene. Jeg fortalte om hvordan jeg var skoleflink og ikke fikk skryt for det. Jeg fortalte ikke hvordan jeg lo av de andre når de ikke fikk til ting jeg syntes var lett.

Historien du skrev, Ida, 22 år, forvandler deg til Oliver Twist. Stakkars lille Oliver, så klok og dydig, og alle er slemme med ham. Men barnet du var var mye nærmere Hannah i Girls: Vanskelig å like og alle var slemme med henne.

Den verdige trengende

Jeg er streng med deg, Ida, 22, fordi jeg vet at fortellinger har makt. Nå har du skrevet noe som griper folk og det former dem. Men du har skrevet en gripende historie om den verdige trengende. Om en uskyldig jente alle får behov for å beskytte, som noen burde ha reddet.

Men du vet at en av grunnene til at ingen voksne grep inn var at de forstod godt hvorfor barna deres ikke ville leke med deg. Vi var ikke verdige, Ida, 22. Vi var bare veldig, veldig trengende.

Og likevel skriver du en gripende fortelling om et flinkt og uskyldig barn som trenger beskyttelse, ikke om en ubehagelig unge det er vanskelig å like og lett å skjønne hvorfor ingen vil ha på bursdagfesten sin. Selv om det er den ungen du var, og det er den ungen som trenger deg, Ida, 22. Hun trenger at du forteller en historie om henne.

Et eksempel:

Alle de ansatte i en barnehage fikk i oppgave å skrive ned det barnet de likte best og det barnet de likte dårligst. Alle skrev forskjellige favorittbarn, men alle likte det samme barnet dårligst. Det var det barnet som trengte dem mest.

Du gjør ingen barn noen tjeneste ved å fremstille deg selv som et likandes mobbeoffer, Ida, 22. Skriv deg som den illeluktende, pinlige, busespisende ungen du var, selv om du skammer deg over henne.

Kanskje det gir de voksne leserne mer empati med det vanskelige barnet ungen deres ikke vil sitte siden av på bussen.

Sjefsmobberen

Og så er det den siste og vanskeligste tingen, Ida, 22. Den vi må snakke alvorlig om.

Det var mange mobbere i skoletiden din. Du navngir én i teksten: Sjefsmobberen.

Du beskriver hvordan han ringte hjem til deg og ba deg ta livet av deg. Jeg skjønner hvorfor henger ham ut. Jeg gjør virkelig det. Mobbingen var fremdeles et ubearbeidet traume. Du ville slippe de vonde følelsene ut i verden. Du ville at mobberen skulle kunne finne teksten og angre.

Den mobberen døde samme år som du skrev denne teksten. Han tok en overdose.

Er du sikker på at du vil fortelle historien hans som et drama der han er skurken og du er den det er synd på? Vil du skrive en så ukomplisert fortelling? Jeg tror ikke det, Ida, 22. Jeg tror du vil mer enn det. Jeg kjenner deg.

La oss gå til det ubehagelige stedet

Tenk deg om. Gå dit skammen bor. Du var forelsket i han som mobbet deg mest. Du spurte om han ville bli kjæresten din. Han sa nei. Du hørte ikke på ham. Du fulgte etter ham overalt. Du klådde på ham. Du skriver om hvor tidlig du kom i puberteten i teksten din. Vel, en konsekvens av dette var at du var dobbelt så høy som mobberen din.

Du var en klønete, kåt 11 åring som forsøkte å komme i buksene på en unge som var ganske redd for deg. Og så ringte han hjem til deg og ba deg ta livet av deg.

Det gjør ikke mobbingen mindre ille. Men det er en annen fortelling, Ida, 22. Det er en vanskeligere fortelling.

Du har skrevet en tekst som gir alle lyst til å hjelpe deg, Ida, 22. Ingen får lyst til å hjelpe mobberen din, og nå er han død.

Ubehandlede følelser

Da du skrev teksten, Ida, 22, var du ute av stand til å lese den høyt. Du gråt for mye.

Jeg gråter ikke lenger nå. Ja, jeg er preget av alle tingene som har skjedd med meg. Vi er alle summen av alt som har skjedd med oss. Men de siste fem årene har jeg hatt det godt. Da jeg skrev den teksten hadde jeg det ikke godt. Derfor er det ekstra ubehagelig når folk leser den. De møter en yngre og mer skadet meg.

Jeg er forberedt på at disse gamle tekstene vil bli lest. Neste år har jeg skrevet på nett i ti år. Og flere år skal det bli. For hvert år jeg skriver, vil det dukke opp tekster som vil få meg til å angre på at jeg skrev dem. Jeg tåler det. Men jeg forbeholder meg retten til å kritisere mitt yngre «jeg», å gå i dialog med henne.

Du fortjente det ikke

Kjære Ida, 22. Jeg vet at du fortsatt følte at du kanskje hadde fortjent mobbingen da du skrev den teksten. At du ville være sikker på at leserne forstod at jo, det var et overgrep, nei, du fortjente det ikke. Du ville hamre det inn.

Men vi ofre har ikke ansvar for å være ofre på «riktig» måte. Det er en skadelig tankegang. Alle ofre er likestilte, uansett om de hadde på seg miniskjørt eller kjeledress, uansett om de var Oliver Twist-elskelige eller Hannah Horvath-ekle.

Og vi må fortelle andre historier om de som skader oss. Hvil i fred, kjære mobberen min. Jeg skulle ønske vi hadde hatt mulighet til å bli voksne sammen, til å kunne snakke sammen ordentlig.

Det er én ting jeg liker i den gamle teksten, dog: Den avslutter med å legge ansvaret hos de voksne, hos lærerne og foreldrene. Det mener jeg fortsatt. Det er en god avslutning.

Men derfor er det desto viktigere å fokusere på de vanskelige historiene. Ellers kjenner ikke vi ikke igjen tragediene når skjer med barn vi har mulighet til å hjelpe.

Artikkel om sosiale medier i A list Apart

Jeg har mange drømmer jeg forsøker å sette ut i live. Noen drømmer er det mange som deler med meg:

  • Hoppe i fallskjerm (Check!)
  • Gi ut en bok (Check, check, check, check, check, check!)
  • Ta dykkersertifikat (Si fra om du vil være med!)

Noen av dem er mer idiosynkratiske og handler om veldig Ida-spesifikke drømmer: 

  • Skrive hørespill for Radioteateret på NRK
  • Lage en sufflé som ikke faller sammen
  • Skrive en artikkel for web-tidsskriftet A list Apart

Nå har jeg fått realisert det siste punktet sammen med Ida Aalen:

Vi har skrevet en artikkel om sosiale medier til A list Apart.

Det er så stas at jeg er skamrødmer og har sommerfugler i magen på en gang. Men realiteten er at med mindre du tilhører et Spesielt Nerdete Fagmiljø har du mest sannsynlig ikke hørt om tidsskriftet overhodet, og da skjønner du ikke hvorfor jeg er halvt i svime over å få noe publisert der.

Så jeg tenkte: La meg forklare hvorfor A list Apart betyr så mye for meg.

Hvorfor jeg er så gira og glad

Fordi en god redaktør er det beste som kan skje teksten din

A list Apart er et sted der det tar lang tid å bli publisert. Det er fordi de bruker masse tid på redigering, polering og faglige innspill på alle tekstene de velger å ta inn. Er det noe jeg har lært av å skrive noen bøker, så er det at tekster blir ikke egentlig noe å skryte av før redaktører har harvet over dem noen ganger. To write is human, to edit is divine - Stephen King

A list apart er ikke «smidige» eller «innovative» i hvordan de behandler tekstene. De er så grundige og tradisjonelle at de minner mer om et akademisk tidsskrift enn en blogg. De mente Ida Aalen og min sin artikkel hadde hatt «få redigeringer». Det betydde åtte runder frem og tilbake med innspill. Og siden alt skjedde i Google Docs, kunne vi se redaktøren vår gyve løs på teksten vår i sanntid. Guddommelig.

(Til alle redaktørene mine i Aschehoug: Dette komplimentet er til dere også. Kjærleik kjærleik.)

Fordi å bli publisert på engelsk er dritskummelt og fantastisk i seg selv

Kjære engelsklærer jeg hadde på VGS: SE HER! Tenk på det!

Jennifer-Lawrence-Oh-My-God

Fordi ingenting er så fantastisk som å få bidra til utviklingen av fagmiljøet ditt

Å skrive noe faglig er skumle greier. Du gjør noe lurt. Du spør deg selv: Har noen andre i fagmiljøet mitt skrevet om det samme? Som regel har de det. Men av og til ser du at du gjør noe lurt fagmiljøet ditt ikke har skrevet om ennå. Så da skjønner du at «Okei, det er min jobb å prøve å tette det hullet.» Du forsøker å formulere det lure du gjør så tydelig og ryddig som mulig og så lusker du bort til de lure folka med den fulle oversikten og sier «Hallo-hallo? Er dette relevant nok til å være med i oversikten vår? Er dette en bitteliten bit som mangler?» Og hvis de faktisk sier: «Ja, denne mangler, takk skal du ha», så er det helt sinnsykt stas. Det betyr ikke at den lille biten du bidrar med er ny eller din unike idé, men at du var den som tok ansvar for å få den med i ditt fagmiljø, i ditt kunnskapsfjell. Det er sånn alle fag utvikler seg. For meg er det et enormt skritt å gå fra «Noen som bruker andres fagkunnskap» til å «Bidra med min fagkunnskap». Kanskje enda mer stas enn å skrive bok.

Fordi A list Apart har formet synet mitt på Internett siden 2007

Alle de store, faglige aha-opplevelsene mine da jeg lærte meg å bli en internett-arbeider kom fra A list Apart.

Det var her jeg lærte at det jeg gjorde på nett hadde et navn: Innholdsstrategi og innholdsforvaltning.

Det var her jeg leste artikkelen som ble mantraet vi jobbet etter i Store norske leksikon: Det er leseren som er hovedpersonen på denne siden.

Her leste jeg den første sjekklisten for å skrive virkelig godt nettinnhold og ta vare på det.

Fordi artikler på A list Apart er skrevet for å vare lenge

Du ser artiklene jeg henviser til over? De begynner å dra på åra. Men det gjør ingenting. De er like relevante i dag. Det kan du ikke si om så mange av blogginnleggene om «Ny funksjonalitet på Facebook» fra samme år. Gode fagtekster må tåle tidens tann. Jeg tror og håper at Ida Aalen og jeg har greid å si noe overordnet om å jobbe med sosiale medier.

Du kan lese og bedømme selv: Artikkelen vår i A list Apart.

Seriøst, har du lest helt hit?

Da er du mer interessert enn de fleste. Kanskje du jobber med det samme som meg? Kanskje du er min helt spesielle venn? Da har du kanskje lyst til å høre Ida Aalen og meg snakke om sosiale medier på Webdagene 21 – 23. oktober? Du vet, neste uke?

Ja, det er en næringslivskonferanse om internett. Det betyr at den er dyr.

Ja, det er jobben min som arrangerer den. Det betyr at jeg er det kjipe reklame-dyret når jeg skriver om det.

Men mellom deg og meg: Om du har lyst til å komme, så send meg en epost  og si «Hei, Ida. Jeg er din hemmelige internettvenn, kan jeg få en rabatt?» Og så får du det.

Om du er blakk: En av de aller viktigste grunnene til å skrive fagartikler er at det skal være en gratis gave til verden. (Dyre, lukkede, akademiske tidsskrift: Jeg skuler stygt på dere nå.)

Så artikkelen er ekstra mye til deg. Værsågod!

Den er din for alltid, darling.

Ni ting jeg tok feil om i sosiale medier

Hei. Jeg heter Ida. Jeg pleide å leve av å blogge.

(Hei, Ida)

Derfor ble jeg en «sosiale medier»-ekspert.

Jeg skrev til og med en bok.

Fordi jeg var ekspert, fikk jeg en årtnli jobb: kommunikasjonssjef i Store norske leksikon.

Det betydde at jeg måtte sette mine egne teorier ut i praksis som…vel, noen voksne og ansvarlige med en egen merkevare. Noen andre enn meg selv.

I teorien virket det smart: Ida er flink til å twitre. Da må hun være flink til å twitre som Store norske leksikon, også.

I realiteten? Jeg tror jeg var dårligere egnet til å drive med sosiale medier på vegne av en organisasjon enn noen som ikke hadde noe særlig erfaring. Jeg begikk den ene brøleren etter den andre. Fordi jeg var vant til å tenke at målet med å være i sosiale medier var å være i sosiale medier. Punktum.

Så jeg måtte lære meg å se sosiale medier på nytt. Og en av hovedgrunnene mine til å bli konsulent i Netlife Research er å finne måter å la andre lære av mine feil.

Huge mistake

Ni feil du kan lære av, hepp hepp

1. Målet med mitt med å være i sosiale medier? LIKES!

Svar på kommentarer! Svar på kommentarer! Retweet! Retweet! Få følger, få følger!

Svar på kommentarer! Svar på kommentarer! Retweet! Retweet! LIKE LIKE LIKE LIKE!

2. Jeg brukte masse tid på å lage profiler alle steder

Google Plus! Jeg velger... DEG!

Google Plus! Jeg velger… DEG!

3. Jeg brukte alle kreftene på den ene, tverre personen på Twitter

Draco Malfoy

Kom igjen, @surkverulant! Hva sier du nå?

Draco Malfoy punch

4. Jeg dokumenterte kollegaenes vanlige arbeidsdag i detalj

Se så fine vi er når vi poserer med årsrapporten ingen bryr seg om. Sharing is caring!

Vi er på #jobb og det er #best

5. Jeg visste at det viktigste å være i sosiale medier var «aktiv»

Batmanrunning

6. Publiseringsplan? Jeg bare slang ut innlegg når jeg kom på noe

Donna twitter

7. Jeg laget jobbens kontoer på min e-post og skrev ikke ned passordet noe sted

Passord

8. Jeg tenkte at jeg kunne skrive som «meg selv» – selv om alle så meg som et 100 år gammelt leksikon

Cool mom

9. Jeg prioriterte sosiale medier selv om 99,9 % av all trafikken til leksikonet kom via Google uansett

Kjeder du deg? Er internett tomt for lolz?

Heldigvis deler vi tilfeldige faktatekster om rognebær! Nå har du det vel gøy?

Brukerbehov ingen har og en løsning ingen trenger.

Idas løsning til seg selv

Det siste året har jeg prøvd å lage noen verktøy for å jobbe med sosiale medier på som faktisk er egnet for deg som jobber med dette, ikke bare koser deg på Instagram som privatperson. En verktøykasse til Ida, 23, så hun kan gjøre jobben sin bedre. Og erfaringen er at hvis jeg har gjort en feil, har sikker mange andre gjort den, óg. Jeg har samarbeidet med kollega og forfatter Ida Aalen og kollega Målfrid Jordet Ågotnes, som blant annet har jobbet med NAV Foreldrepenger på Facebook.

Måter jeg får verktøykassa ut i verden på:

  1. Ida og jeg har gratis frokostseminar om sosiale medier. Det kommer et i Bergen, også.
  2. Ida og jeg har skrevet en artikkel om sosiale medier for A list Apart (!!) som kommer i løpet av høsten.
  3. Målfrid og jeg skal ha kurs/bootcamp om sosiale medier 21. oktober i forbindelse med Webdagene. Det koster en del penger, men jeg lover at om du blir med, så kommer du hjem med helt nye løsninger for deg og jobben din på slutten av dagen.
  4. Ida og jeg skal holde foredrag om sosiale medier på Webdagene, også.
  5. Jeg kommer til å skrive mer om sosiale medier for å dele kunnskapen der andre kan finne den.

Men viktigst av alt: Hvis du driver med sosiale medier som noen andre enn deg selv – hva er dine tabber og løsninger?

Om Francis Sejersted og Store norske leksikon

Francis Sejersted gikk bort i dag, 25. august. Det vil komme mange nekrologer, og de kommer til å handle om Nobelkomiteen, Fritt Ord, ytringsfrihet og norsk historie. Men jeg kjente ham som mannen som gav meg troen på prosjekt Store norske leksikon. Derfor tenkte jeg å skrive noen ord om ham og leksikonet her.

Du vet det sikkert: Store norske leksikon ville vært nedlagt om det ikke hadde vært for penger fra Fritt Ord og Sparebankstiftelsen DnB. Dagbladets Jan Omdahl kalte Francis Sejersted arkitekten bak prosjektet, men Francis var så mye mer: Første dagen min på jobb i SNL var han den eneste personen i rommet som virkelig trodde på leksikonet. Det var en idealisme, entusiasme og kjærlighet til prosjektet jeg ikke forstod, men den smittet over på meg etterhvert.

Bilde av Francis etter at han hadde gitt støtte til den siste utgivelsen av Store norske leksikon på papir. Vi er fremdeles usikker på hvordan han greide å holde alle bøkene eller om det er en modell.

Bilde av Francis etter at Fritt Ord hadde gitt støtte til den siste utgivelsen av Store norske leksikon på papir. Vi er fremdeles usikker på hvordan han greide å holde alle bøkene eller om det er en modell i papp.

Etter to uker i den nye jobben satt den sure, venstreradikale jentungen og hjalp den blide, konservative eldre herren med å opprette en bruker i Store norske leksikon på nett. Det gikk ikke så bra.

Du måtte motta et passord på SMS, og sånt drev ikke Francis med. Men i tiden vi jobbet sammen endret det seg: Han ble en av de viktigste faglige bidragsyterne til SNL og artiklene skrev han inn i editoren selv. Han logget seg inn og ut og svarte til og med på spørsmål i kommentarfeltet. Han forandret oss og vi forandret ham.

Men han bidro ikke bare med tekst: Han fulgte oss gjennom hele den politiske prosessen.

Jeg husker den første høringen jeg var med på i Stortinget: Jeg var så nervøs. Jeg hadde kjøpt nytt skjørt. Jeg hadde hørt på Staten Och Kapitalen kjempehøyt før jeg dro hjemmefra for å dekke over at jeg var gått fra å være aktivist til å bli lobbyist.

Da jeg kom på Stortinget hadde jeg ikke skjønt at jeg måtte legitimere meg og gjennom en sikkerhetssjekk, og jeg bablet rare ting til Securitas før jeg plutselig hørte vakten endre tonefall fullstendig og si: «Men er det Dem, Professor Sejersted!» og så ble vi vist inn i en fei. Francis slapp også gjennom metalldetektoren selv om det pep og pep, fordi hverken hatt, stokk eller bukseseler er særlig metalldetektorvennlig. Men noen ganger føler til og med Securitas at det blir for udannet å be folk ta av seg frakken. Tross alt.

Gammelt instagram-bilde av Francis tatt rett etter høring i Kulturdepartementet mens vi spiser napoleonskake på Halvorsens konditori.

Gammelt instagram-bilde jeg tok rett etter høring i Kulturdepartementet mens vi spiser napoleonskake på Halvorsens konditori.

Det var en intens periode. Han skrev kronikk, ble med oss på møter, tok telefoner og spiste ofte lunsj med oss på det bittelille leksikon-kontoret i Drammensveien. Vi satt klumpet sammen med tallerknene våre på knærne og hørte Francis fortelle: Om hvordan det var å være i Sovjet på 60-tallet. Om hvordan han hadde søkt forskningsmidler ved å ringe og «bare spørre» før det fantes noe forskningsråd. Om den gangen han var på åpent møte i Hordaland Høyre og det hadde dukket opp en usedvanelig dyktig ung jente og tenk nå var hun faktisk blitt statsminister.

Han lærte oss at det viktigste var at Store norske leksikon var uavhengig nok, at vi ikke bare kunne få noen penger fra hvem som helst: Hverken stat eller næringsliv skulle få påvirke hva fagpersonene skrev i artiklene. Han var opptatt av at staten skulle bidra økonomisk til SNL, men ikke på hvilket som helst grunnlag: De kunne ikke få eie kunnskapen. Den måtte være fri.

Og vi fikk penger. Dagen etter at det borgerlige budsjettet kom med 5 millioner i leksikonstøtte, hadde vi en stor fest med microbryggeri-øl og høy musikk og dansing. Francis kom. Han spurte den trivelige hipsteren som tok ham i mot i døren hvor han kunne finne hattehyllen (det var ingen). Det kan være at jeg ble brisen og forsøkte å smaske ham på truten i løpet av kvelden, fordi han var der, mest av alt. Fordi han satt og kranglet godlynt om hvorvidt Nina Karin Monsen burde fått den prisen med en masse førti år yngre web-huer.

Jeg jobbet på Store norske leksikon sammen med utvikler Wilhelm Joys Andersen. Han og jeg hadde det til felles at slutten av tenårene våre ble preget av Tron Øgrim og kjærligheten til Internett. Lite visste vi at årene etterpå ville bli preget av Francis Sejersted og kjærligheten til et redigert leksikon.

Men det var nettopp den første leksikonartikkelen Francis publiserte som fikk Wilhelm til å si: «Steke. Dette er jo bra. Kanskje det går an?»

For du skjønner: Francis Sejersted trodde på dette med fri kunnskap på nettet der alle kan lese. Og etter å ha diskutert med oss Tron Øgrim-lærlinger endte han opp med å publisere det under en Creative Commons-lisens, til og med. Jeg har laget et lite utvalg av mine favoritter under. Les dem, del dem, kopier dem og heng dem på veggen i klasserommet ditt. De handler om historie, men de tilhører fremtiden.

Francis og redaktør Marte Ericsson Ryste i samtale om artiklene hans i SNL, fra Sakprosafestivalen

Francis og redaktør Marte Ericsson Ryste i samtale om artiklene hans i SNL, fra Sakprosafestivalen

Francis Sejersteds Norgeshistorie til allmenheten

Tenk at historieprofessoren jobbet så tett sammen med oss i noe som egentlig best kan beskrives som en hektisk, super-teknisk oppstartsbedrift. Jeg kan ikke helt fatte hvor heldige vi var som fikk bli kjent med ham: Se hvor grundig og samvittighetsfullt han arbeidet med tekstene sine. Komme nær nok til å vite hvilket pålegg vi skulle kjøpe inn når han kom på besøk. Le sammen.

Mens jeg jobbet med dette blogginnlegget klarte jeg på slette det fullstendig og måtte begynne på nytt. Dette er noe som nesten aldri skjer meg, men som skjedde Francis hele tiden mens han jobbet med artikler i leksikonet. Jeg pleide å høre redaktør Marte snakke ham gjennom hva som hadde skjedd: Om at han måtte kladde, lagre ofte, ikke trykke refresh. Og mens jeg tenkte på det, begynte jeg å gråte. Så gråt jeg enda mer da jeg så at de tidligere kollegaene mine begynte å oppdatere SNL-artikkelen om ham.

Men det er så mye du ikke kan skrive i leksikon: Som SNL-redaktør Gunn Hild Lem skrev på Facebook: «Og i tillegg til alt det vakre som er sagt, kom han med boller til redaksjonen.»

Derfor bør du kjøpe boka til Ida Aalen om sosiale medier

Jeg har pleid å si: «Nei, nå orker jeg ikke jobbe mer med sosiale medier.» Jeg likte å jobbe med det i 2010, fordi alt var nytt og idealistisk. Hele norsk offentlighet var i ferd med å dumpe ut på Internett for alvor og jeg kunne lære dem å hilse med hånda istedenfor med foten. Men de siste årene har jeg åpnet Twitter og kikket på hva fagmiljøet mitt har drevet med og følt meg sånn her:

ALLE ER SÅ TEITE ALLE ER SÅ TEITE ALLE ER SÅ TEITE ALLE ER SÅ TEITE

ALLE ER SÅ TEITE ALLE ER SÅ TEITE ALLE ER SÅ TEITE ALLE ER SÅ TEITE

Fordi plutselig var det masse tilfeldige hash-tagger og «lik dette, vinn en stygg trøye» og content føkkings marketing og den eneste som hadde noe lurt å si var KjellTech. Ok, det er en overdrivelse. Det er smarte folk som driver med sosiale medier. Men det er en grunn til at det er lett for Natt & Dag å lage en artikkel om den høye svadafaktoren i bransjen uten å legge til så mye, vel, tekst.

Heldigvis finnes Ida Aalen

Men heldigvis for meg jobber jeg sammen med Ida Aalen. Hun har fått meg til å skjønne at jo, jeg vil faktisk jobbe med sosiale medier. Du kan gjøre det uten å fylle Internett med konkurranser og ubrukelige kampanjer.

Ida «Jobbkone & Navnesøster» Aalen som nå har skrevet sin andre bok om temaet. Og den har jeg lyst til å fortelle deg om, men før jeg gjør det, har jeg et behov for å uttrykke kjærligheten min til Ida.

Alle vil nemlig ha en Ida i livet sitt. Som kan si:

«Dette var bra. Her skjønte jeg ikke en drit.»

Som er så ambisiøs og målretta at ingenting virker umulig:

«Kult blogginnlegg! Burde du sendt det til Aftenposten istedet?»

Og som er klar for å klemme når som helst:

Ida og Ida 4 ever

Ida og Ida 4 ever (tatt på Webdagene i fjor)

Så da skjønner du kanskje at når jeg skriver «Hei, dere, Ida har skrevet en bok!» så er ikke jeg en nøytral aktør her.

Dette er meg:

IDA HAR SKREVET EN BOK IDA HAR SKREVET EN BOK IDA HAR SKREVET EN BOK OG DEN ER SÅ BRA!

IDA HAR SKREVET EN BOK IDA HAR SKREVET EN BOK IDA HAR SKREVET EN BOK OG DEN ER SÅ BRA!

Dette er Ida:

...Ida har skrevet en bok...Ida har skrevet en bok...Ida har skrevet en bok...hvorfor husket jeg ikke hvor slitsomt det var?

…jeg har skrevet en bok…jeg har skrevet en bok…hvorfor husket jeg ikke hvor slitsomt bok-skriving var fra forrige gang?

Derfor tar jeg på meg å drive litt ekstra markedsføring. Jeg elsker boken med hele meg, og jeg vil at du skal kjøpe den og gi Ida mange, mange, mange penger så hun kan betale ned skattesmellen sin og sove godt med sparepenger på konto og reise på loffetur i Asia mens hun drikker sprudlevin. Fordi sånn er det når vennene dine gir ut bøker.

Men Idas bok er ikke bare «bra»: Den har vært nyttig og inspirerende for meg som fagperson og den har gitt meg håpet tilbake på at vi kan ha en smartere samtale om sosiale medier. Derfor tror jeg at du vil ha stor glede-nytte av å lese den, du óg.

Syv grunner til å kjøpe Ida Aalens bok, Sosiale medier:

  1. Fordi den gir deg gode svar på alle de vanlige temaene folk vil diskutere og problematisere om sosiale medier: Blir vi asosiale? Blir vi distraherte? Hvorfor deler folk så mye skrytete? Er alle virkelig så lykkelige? Og hvorfor er det så mye meningsløs småprat, <3 <3 ?
  2. Den gir deg det forskningsbaserte svaret på «Hva blir delt på Facebook?»
  3. Den vaksinerer deg mot å hele tiden lete etter  «det neste store» på nettsamfunn-fronten
  4. Den baserer seg på en masse, masse forskning Ida har systematisert, ikke på dine personlige erfaringer fra Twitterfeeden din.
  5. Den gir deg det faglige svaret på alt du lurte på om rosabloggere, men ikke klarte å finne ut ved å scrolle deg gjennom Nettavisens bloggere.
  6. Du får et fabelaktig forord, skrevet av meg. Hallo, du vet du vil.
  7. Den er en lettlest, velskrevet fagbok som greier å være både personlig og morsom, samtidig som den har en gazillion fotnoter.

Oppsummert: Hvis du jobber med sosiale medier og leser denne boka, kommer du til å bli faglig superhelt i løpet av et par lesedager. Og du kommer til å le og kose deg underveis. Best av alt: Dette er en bok som ser det store bildet og som ikke kommer til å bli utdatert neste gang Facebook endrer algoritmen sin.

Hvis du er interessert i temaer som sosiale medier og ungdom/mobbing/psykisk helse/demokrati, vil denne boka gi deg masse lett tilgjengeliggjort forskning, ikke synsing basert på folks personlige opplevelser.

Personlig har jeg brukt Idas bok til å lage et bedre opplegg for å hjelpe bedrifter og organisasjoner til å jobbe smartere med alt fra Facebook til Pinterest.

Du kan også melde deg på boklansering & frokost 10. september og høre meg prate om opplegget mitt der. Ida Aalen snakker også, selvfølgelig.

Salg, salg, salg, salg:

Siden jeg er faglig fangirl har jeg fått min egen rabattkode til deg som leser denne bloggen.

Det betyr at om du kjøper boka og skriver inn rabattkode VIRRVARR, koster boka 50 kr mindre. Dessuten spanderer Fagbokforlaget frakten.

Dette her har Ida og jeg avtalt på sleipeste vis og er gjennomtenkt og überkommersielt, så vennligst la deg manipulere, plz.

Kakle kakle ond plan kakle kakle

Kakle kakle ond plan kakle kakle

PS: Har du noen spørsmål til forfatteren? Hun svarer garantert. Jeg må bare lure henne bort fra pulten hennes osv.

Kjærlighetsbrev til Store norske leksikon

Kjære Store norske leksikon!

Jeg har ligget våken på natten og tenkt på deg og grått littegrann, fordi det er trist at vi skal dra fra hverandre. Fire år er lang tid, og selv om jeg skal begynne i en ny og morsom jobb, (Hei, Netlife Research!), kan jeg ikke slutte uten å si noen ord til deg.

Du leksikon, du leksikon, jeg likte deg ikke til å begynne med.

Jeg tok jobben fordi jeg var blakk, fordi det var vinter, fordi jeg var 23 år og hadde ødelagt ryggen ved å sitte krumbøyd over laptopen 20 timer i døgnet, fordi jeg hadde tidenes skattesmell å betale tilbake. Jeg trengte penger og jeg trengte kollegaer og jeg trengte å slutte å være frilanser.

I-need-help-gif1

Meg da jeg ble tilbudt en «ordentlig» jobb i SNL

Jeg syntes «fiks Store norske leksikon» var et absurd prosjekt. Jeg hadde ikke et romantisk forhold til hvordan du hadde vært på papir. Jeg elsket Wikipedia. Jeg ble ansatt for å gjøre deg bra nok til at du kunne få statsstøtte. Personlig ville jeg ikke gitt deg en hundrings.

Da jeg ble spurt om hva jeg forventet av den nye jobben sa jeg: «90% bæsj.»

Amy synger: Lower your expectations

Meg da jeg begynte i jobben på SNL

Jeg hadde litt rett.

Jeg tok veldig feil, og.

Bestefar i Buffalosko

«En 100 år gammel kunnskapsbase» sa de. Jeg skjønte ikke hva det betydde. Jeg visste ikke at 100 år med langsomt, nøyaktig og pirkete tekstarbeid hadde resultert i en byplan for norsk kunnskap: en bunnsolid infrastruktur vi kunne hente frem.

Det var bare så vanskelig å se.

Du kom til meg som en bestefar i Buffalosko:

Eldgammel, pynta med trender som alt hadde rukket å bli umoderne.

Det var pengemangel ved oppdateringen til 2005-utgaven på papir, og du var ikke blitt oppdatert ordentlig på over ti år.

Du var mer et kald krig-leksikon enn et post-11/09-leksikon.

Det var mer spionasje enn om terror, mer om nedrustning enn om Afghanistan.

Du var skrevet av gamle, konservative menn som ikke hadde brydd seg med å oppdatere vokabularet sitt selv om tidene hadde forandret seg (Opp alle jordens åndssvake, moroner og mongoloide!)

Du hadde vært utsatt for det mest traumatiske av alt: En markedsavdeling.

De hadde trodd at løsningen på leksikon-krisa var å få kjendiser til å skrive artikler om fotballklubben de likte best.

De trodde at hovedforskjellen på et papirleksikon og Wikipedia var deleknapper og artige youtubevideoer.

Vi måtte ta noen drastiske, livreddende grep.

(Det var sånn jeg møtte min nåværende arbeidsgiver: Jeg trengte noen til å hjelpe meg med deg. Du kan høre mer om den jobben i dette foredraget.)

Jeg sa til alle at jobben min var å «sminke en gris».

For utenforstående kan jobben med å fikse en nettside se litt sånn ut:

askepott

Se, så pen den grisen ble!

Men det var mer sletting enn sminking, mer slåssing enn pynting.

slåss

Klar, ferdig SLETT!!!!!

Klar, ferdig SLETT!

Jeg slettet femti tusen av artiklene dine i løpet av det første året.

(To tredjedeler av dem var tomme og lå i en kategori som het «diverse».)

Vi slettet artige pressemeldinger.

Vi slettet webapper.

Vi slettet en skoleportal, femti skjønnlitterære kåserier skrevet av ymse kjendiser, vi slettet kolofon og register og tomme artikler og umotiverte bilder av William Nygaard så folk skulle kunne finne det de faktisk lette etter: Jødedommen. Den kalde krigen. Henrik Wergeland.

Jeg satt sammen med Wilhelm datanerd og slettet kode.

Slettet rare kvakksalver-script som lovet bedre søkemotoroptimalisering og flere klikk på annonsene, men hvis eneste funksjon var å gjøre nettsidene trege som sirup.

Slettet 300 delebokser til sosiale medier som ingen bruker lenger (Hei, Stumble Upon!) Slettet Stockphoto-helvete.

Slettet spam. Slettet brukere som het hengekuk og rottegutt og følgmegforflerefølgere.

Og du steg frem.

Du så ikke ut som om jeg hadde forventet.

udyret

Vel, se på det leksikonet…

belle

Det ser jo litt annerledes ut, gjør det ikke?

Litt om Wikipedia

Jeg likte det jeg så.

Så begynte den ordentlige jobben: Den som krevde forfattere.

Og du utfordret synet mitt på selve Internettet, lille leksikon.

Jeg pleide å tenke at Wikipedia hadde poenget med nettskriving: Å skrive anonymt for ingen penger var nettets natur.

Ingen ville skrive hos oss hvis det måtte godkjennes av en redaktør, det var jeg viss på.

Men det er faktisk bare er Wikipedia som fungerer som Wikipedia.

99% av alle skikkelig gode tekster blir til under følgende forhold:

Flink forfatter skriver for penger.

Flink forfatter får teksten bearbeidet av redaktør.

Flink forfatter får navnet sitt på teksten og heder og ære og alt det der.

Det er sånn jeg vil ha det når jeg skriver, for pokker!

Så leksikonet sa:

Feil

Jupp.

Det jeg trodde var helt umulig arbeidsforhold for leksikonproduksjon viste seg å være standardoppskriften for skikkelig gode tekster.

Da vi fikk de første tekstene produsert på denne måten, ble jeg høy på dem.

rusa

Men dette er jo…bra!

Jeg husker første gangen jeg leste Francis Sejersteds nyskrevne historieartikler og tenkte: «Vent nå litt. Dette er jo bra på ordentlig! Det er noe ingen andre har!»

Og sånn ble jeg forelsket i deg, lille gris.

Leksikongrisen jeg bare skulle sminke, viste seg å være penest naturell.

Den trengte bare litt kjærleik.

allyouneedislove

Og redaksjonell bearbeiding. Kjærleik og redaktører, jævler!

Verden trenger redaktører

Vi oppdaget et magisk verktøy: Det heter redaksjonell kontroll. 

Redaksjonell kontroll betyr at du kan si:

«Nei, du får ikke skrive 4oo artikler om lokalkjendiser fra Bærum. Du får skrive én artikkel: Om Bærum. Og den skal være skitbra, ellers kan vi bytte deg ut og så får du ingen penger.»

Wikipedia er demokratisk. Det betyr at du må vinne diskusjonen hvis du er uenig i at handlingsreferater fra samtlige Dr. Who-episoder er leksikonrelevante.

Redaktører kan bare si:

what__

(Hei, Georg, denne giffen er til deg.)

Redaksjonell kontroll gir deg, vel, kontroll.

På tittel, språkvalg, tone, oppsett, prioritering.

Det er slitsomt. Det tar lang tid. Men det blir høy kvalitet om du gjør det ordentlig. Og det visste du, lille leksikon. Det var redaksjonell kontroll som gjorde at du overlevde i 100 år.

Nei, du hadde ikke artikkel om World of Warcraft. Nei, ikke om Hanne Nabintu Herland, heller. Men du hadde en om Patrick Modiano fordi fagpersonene hadde prioritert de viktigste franske forfatterne for mange år siden og sørget for å skrive dem inn.

Og jeg så på deg og jeg skjønte: Du har noe ingen andre på norskspråklig Internett har. Du konkurererer ikke med Wikipedia. Du har noe helt annet.

Du trenger ikke flere artikler. Du skal ikke utvide med alle filmer, alle dataspill, alle lokalkjendiser, alle karakterene i Harry Potter, alle funksjoner i et programmeringsspråk, alle arter i hele verden. Du skal være stedet der filosofer skriver om Kant med fullt navn. Ingen skrivefest.

Du trengte ikke en make-over. Du trengte bare plass til å være deg selv.

wholeass

Bare vær leksikon. Det holder i massevis.

Du har forandret meg, Store norske leksikon. Du har smittet meg med elitismen din. Du har lært meg at tekster blir best om vi håndplukker skribentene våre og velger de flinkeste. Du har lært meg at tekstarbeid er tekstarbeid, uansett medium.

Vi har kjent hverandre en stund nå. Jeg har fulgt deg gjennom stortingsvalg, skoleferier, stemmerettsjubileum og 1814-fest, jeg har sett deg gå fra å være en tung og majestetisk bok til å bli et offentlig sted folk fyker gjennom i tusentall.

Statstøtte, OMG!

I begynnelsen friket jeg ut når jeg at besøkene økte. Åneiånei, det er ikke ryddet her, det er ikke bra nok, finner de det de leter etter, vil folk klage på Twitter nå, får vi sinte e-poster?

11

Ågudnåleserdeartiklene!!!!111one

Det har gått over.

Det er snart to år siden vi sluttet å si «beklager, vi er under ombygging, vettu!» til vi begynte å ta 100% ansvar for rotet selv. Og det blir færre og færre sinte e-poster for hver måned som går.

Sist, men ikke minst:

Du fikk statstøtte. Det hadde jeg ikke trodd. 5 millioner på fast budsjettpost, pluss bidrag fra universitetene på toppen av kaka. Det er helt sykt.

Du har gått fra å være den mest kommersielle av alle utgivelsene i norsk bokbransje (Husk at det pleide å være leksikonselgere overalt, omg) til å bli 100% gratis til folket.

Det er din fortjeneste.

Du hadde det som trengtes, Store norske.

Vi måtte bare hjelpe deg tilbake i rett spor.

Og nå skal du klare deg uten meg.

Det er så rart. Det er så trist. Og det er fint, og.

Sippete avskjed

I 2016 blir du 110 år gammel. Og du skal leve i 100 år til.

Du skal bli eldre enn meg. Jeg skal dø som eldgammel dame (hei, farmor, 93, still dancing), men du skal bli mye, mye eldre.

Jeg vet at du er robust nok til at tekstene dine kan flyttes sømløst til hva enn som blir fremtidens plattform, at du skal kunne gjøres flytende og brukes intravenøst om det trengs, at du skal være eldgammel og evigung på samme tid, så slitesterk at du varer mer enn en menneskekropp eller ti. Jeg trodde du var døden nær da jeg traff deg, men du spratt tilbake, seigere enn noen hadde forutsett.

Jeg reiser fra deg og vet at jeg tok feil.

Du var klokere enn meg.

Kjære lille, store leksikon.

Kjære lille gris som ser best ut uten sminke.

Takk for at jeg fikk være hos deg og jobbe med deg og se deg vokse og herdes og vinne priser og forme deg og forme alle oss som jobbet med deg.

Jeg skal videre nå. Jeg skal ta alt du har lært meg og bruke det til å hjelpe andre.

giphy5

Men du vet at jeg liker deg best, ikke sant? Ohyes, you do.

Ok, det er ikke bare dansing.

feels

SNUFS!

NaNoWriMo, uke 1

nanowrimo Jeg er ferdig med en uke av NaNoWriMo.

For dere som ikke kjenner til fenomenet: Det betyr at jeg er én uke inn i galskapsprosjektet «Skriv en roman på en måned! NUH!»

Eller: Skriv et førsteutkast til en roman på 50 000 ord på en måned, for å være presis.

For å komme i mål til 30. november, bør du ha skrevet 11666 ord før uken er omme. Det betyr å ha skrevet ca. 1667 ord per dag. Og hvordan har det gått med meg? Jotakk, bare bra: Jeg har 13,482 ord til slutten av uke 1. Det betyr at jeg ligger litt over et skrivedøgn i forkant, som betyr at jeg har slingringsmonn til å ikke skrive en dag.

Det betyr ikke at alle de ordene er kjempebra eller at skrivingen har gått kjempelett.

Erfaringer fra uke 1:

  1. Det funker overraskende bra å ha et såpass tilfeldig mål som hvor mange ord du skal skrive for å få skrevet hver dag.
  2. Det er skikkelig grusomt å ikke stoppe for å redigere. Jeg trodde jeg skrev ganske jevnt og flytende, men NaNo har vist meg at jeg egentlig skriver hver setning fire ganger før jeg går videre. Å gi slipp har vært ekkelt, befriende, morsomt, skrekkelig.
  3. Jeg er lettlurt. «Skriv ferdig, så får du en pose ostepop» sier jeg til hjernen. Etterpå, når jeg har skrevet ferdig sier jeg: «TULLA!» og så får jeg kopp te istedet. Fordi du kan ikke motivere deg med godteri hver dag.
  4. Jeg har blitt helt avhengig av skrivespurter, altså å sette stoppeklokka på 5/10/15 minutter og så SKRIVE FOR LIVET! Det er veldig produktivt, og supert når du bare har noen få minutter skrivetid mellom frokost og jobb.
  5. Jeg har blitt en rå jævel på backup. Det er helt nødvendig når teksten vokser hver dag.
  6. Gruppepress hjelper. Det sitter flust med NaNo-forfattere rundt om på kaféene i landet denne måneden, og det er mulig å finne en skrivevenn i Oslo på få min varsel ved hjelp av Facebook og forum. Og selv om du ikke egentlig snakker med skrivevennen din, er det veldig effektivt å sitte konsentrert sammen med noen andre som er konsentrert. Det smitter.
  7. NaNo er som all annen utholdenhetstrening. Noen ganger går løping fort og greit. Andre ganger varer minuttene tjue minutter og gjør vondt. Jeg tror at prosjekt NaNo egentlig er en bootcamp der du blir mer vant til å lide – og får gode vaner som resultat.
  8. Når alt annet feiler: Kjøp en sjokkis. Legg den på kjøkkenet. Ingen smaking før du har skrevet ferdig.
  9. Og skru av Internett. For pokker.
    Picard

Og nå? Alle sier at den første uken er den letteste. Så det er bare å glede seg.