Ni ting jeg tok feil om i sosiale medier

Hei. Jeg heter Ida. Jeg pleide å leve av å blogge.

(Hei, Ida)

Derfor ble jeg en «sosiale medier»-ekspert.

Jeg skrev til og med en bok.

Fordi jeg var ekspert, fikk jeg en årtnli jobb: kommunikasjonssjef i Store norske leksikon.

Det betydde at jeg måtte sette mine egne teorier ut i praksis som…vel, noen voksne og ansvarlige med en egen merkevare. Noen andre enn meg selv.

I teorien virket det smart: Ida er flink til å twitre. Da må hun være flink til å twitre som Store norske leksikon, også.

I realiteten? Jeg tror jeg var dårligere egnet til å drive med sosiale medier på vegne av en organisasjon enn noen som ikke hadde noe særlig erfaring. Jeg begikk den ene brøleren etter den andre. Fordi jeg var vant til å tenke at målet med å være i sosiale medier var å være i sosiale medier. Punktum.

Så jeg måtte lære meg å se sosiale medier på nytt. Og en av hovedgrunnene mine til å bli konsulent i Netlife Research er å finne måter å la andre lære av mine feil.

Huge mistake

Ni feil du kan lære av, hepp hepp

1. Målet med mitt med å være i sosiale medier? LIKES!

Svar på kommentarer! Svar på kommentarer! Retweet! Retweet! Få følger, få følger!

Svar på kommentarer! Svar på kommentarer! Retweet! Retweet! LIKE LIKE LIKE LIKE!

2. Jeg brukte masse tid på å lage profiler alle steder

Google Plus! Jeg velger... DEG!

Google Plus! Jeg velger… DEG!

3. Jeg brukte alle kreftene på den ene, tverre personen på Twitter

Draco Malfoy

Kom igjen, @surkverulant! Hva sier du nå?

Draco Malfoy punch

4. Jeg dokumenterte kollegaenes vanlige arbeidsdag i detalj

Se så fine vi er når vi poserer med årsrapporten ingen bryr seg om. Sharing is caring!

Vi er på #jobb og det er #best

5. Jeg visste at det viktigste å være i sosiale medier var «aktiv»

Batmanrunning

6. Publiseringsplan? Jeg bare slang ut innlegg når jeg kom på noe

Donna twitter

7. Jeg laget jobbens kontoer på min e-post og skrev ikke ned passordet noe sted

Passord

8. Jeg tenkte at jeg kunne skrive som «meg selv» – selv om alle så meg som et 100 år gammelt leksikon

Cool mom

9. Jeg prioriterte sosiale medier selv om 99,9 % av all trafikken til leksikonet kom via Google uansett

Kjeder du deg? Er internett tomt for lolz?

Heldigvis deler vi tilfeldige faktatekster om rognebær! Nå har du det vel gøy?

Brukerbehov ingen har og en løsning ingen trenger.

Idas løsning til seg selv

Det siste året har jeg prøvd å lage noen verktøy for å jobbe med sosiale medier på som faktisk er egnet for deg som jobber med dette, ikke bare koser deg på Instagram som privatperson. En verktøykasse til Ida, 23, så hun kan gjøre jobben sin bedre. Og erfaringen er at hvis jeg har gjort en feil, har sikker mange andre gjort den, óg. Jeg har samarbeidet med kollega og forfatter Ida Aalen og kollega Målfrid Jordet Ågotnes, som blant annet har jobbet med NAV Foreldrepenger på Facebook.

Måter jeg får verktøykassa ut i verden på:

  1. Ida og jeg har gratis frokostseminar om sosiale medier. Det kommer et i Bergen, også.
  2. Ida og jeg har skrevet en artikkel om sosiale medier for A list Apart (!!) som kommer i løpet av høsten.
  3. Målfrid og jeg skal ha kurs/bootcamp om sosiale medier 21. oktober i forbindelse med Webdagene. Det koster en del penger, men jeg lover at om du blir med, så kommer du hjem med helt nye løsninger for deg og jobben din på slutten av dagen.
  4. Ida og jeg skal holde foredrag om sosiale medier på Webdagene, også.
  5. Jeg kommer til å skrive mer om sosiale medier for å dele kunnskapen der andre kan finne den.

Men viktigst av alt: Hvis du driver med sosiale medier som noen andre enn deg selv – hva er dine tabber og løsninger?

Om Francis Sejersted og Store norske leksikon

Francis Sejersted gikk bort i dag, 25. august. Det vil komme mange nekrologer, og de kommer til å handle om Nobelkomiteen, Fritt Ord, ytringsfrihet og norsk historie. Men jeg kjente ham som mannen som gav meg troen på prosjekt Store norske leksikon. Derfor tenkte jeg å skrive noen ord om ham og leksikonet her.

Du vet det sikkert: Store norske leksikon ville vært nedlagt om det ikke hadde vært for penger fra Fritt Ord og Sparebankstiftelsen DnB. Dagbladets Jan Omdahl kalte Francis Sejersted arkitekten bak prosjektet, men Francis var så mye mer: Første dagen min på jobb i SNL var han den eneste personen i rommet som virkelig trodde på leksikonet. Det var en idealisme, entusiasme og kjærlighet til prosjektet jeg ikke forstod, men den smittet over på meg etterhvert.

Bilde av Francis etter at han hadde gitt støtte til den siste utgivelsen av Store norske leksikon på papir. Vi er fremdeles usikker på hvordan han greide å holde alle bøkene eller om det er en modell.

Bilde av Francis etter at Fritt Ord hadde gitt støtte til den siste utgivelsen av Store norske leksikon på papir. Vi er fremdeles usikker på hvordan han greide å holde alle bøkene eller om det er en modell i papp.

Etter to uker i den nye jobben satt den sure, venstreradikale jentungen og hjalp den blide, konservative eldre herren med å opprette en bruker i Store norske leksikon på nett. Det gikk ikke så bra.

Du måtte motta et passord på SMS, og sånt drev ikke Francis med. Men i tiden vi jobbet sammen endret det seg: Han ble en av de viktigste faglige bidragsyterne til SNL og artiklene skrev han inn i editoren selv. Han logget seg inn og ut og svarte til og med på spørsmål i kommentarfeltet. Han forandret oss og vi forandret ham.

Men han bidro ikke bare med tekst: Han fulgte oss gjennom hele den politiske prosessen.

Jeg husker den første høringen jeg var med på i Stortinget: Jeg var så nervøs. Jeg hadde kjøpt nytt skjørt. Jeg hadde hørt på Staten Och Kapitalen kjempehøyt før jeg dro hjemmefra for å dekke over at jeg var gått fra å være aktivist til å bli lobbyist.

Da jeg kom på Stortinget hadde jeg ikke skjønt at jeg måtte legitimere meg og gjennom en sikkerhetssjekk, og jeg bablet rare ting til Securitas før jeg plutselig hørte vakten endre tonefall fullstendig og si: «Men er det Dem, Professor Sejersted!» og så ble vi vist inn i en fei. Francis slapp også gjennom metalldetektoren selv om det pep og pep, fordi hverken hatt, stokk eller bukseseler er særlig metalldetektorvennlig. Men noen ganger føler til og med Securitas at det blir for udannet å be folk ta av seg frakken. Tross alt.

Gammelt instagram-bilde av Francis tatt rett etter høring i Kulturdepartementet mens vi spiser napoleonskake på Halvorsens konditori.

Gammelt instagram-bilde jeg tok rett etter høring i Kulturdepartementet mens vi spiser napoleonskake på Halvorsens konditori.

Det var en intens periode. Han skrev kronikk, ble med oss på møter, tok telefoner og spiste ofte lunsj med oss på det bittelille leksikon-kontoret i Drammensveien. Vi satt klumpet sammen med tallerknene våre på knærne og hørte Francis fortelle: Om hvordan det var å være i Sovjet på 60-tallet. Om hvordan han hadde søkt forskningsmidler ved å ringe og «bare spørre» før det fantes noe forskningsråd. Om den gangen han var på åpent møte i Hordaland Høyre og det hadde dukket opp en usedvanelig dyktig ung jente og tenk nå var hun faktisk blitt statsminister.

Han lærte oss at det viktigste var at Store norske leksikon var uavhengig nok, at vi ikke bare kunne få noen penger fra hvem som helst: Hverken stat eller næringsliv skulle få påvirke hva fagpersonene skrev i artiklene. Han var opptatt av at staten skulle bidra økonomisk til SNL, men ikke på hvilket som helst grunnlag: De kunne ikke få eie kunnskapen. Den måtte være fri.

Og vi fikk penger. Dagen etter at det borgerlige budsjettet kom med 5 millioner i leksikonstøtte, hadde vi en stor fest med microbryggeri-øl og høy musikk og dansing. Francis kom. Han spurte den trivelige hipsteren som tok ham i mot i døren hvor han kunne finne hattehyllen (det var ingen). Det kan være at jeg ble brisen og forsøkte å smaske ham på truten i løpet av kvelden, fordi han var der, mest av alt. Fordi han satt og kranglet godlynt om hvorvidt Nina Karin Monsen burde fått den prisen med en masse førti år yngre web-huer.

Jeg jobbet på Store norske leksikon sammen med utvikler Wilhelm Joys Andersen. Han og jeg hadde det til felles at slutten av tenårene våre ble preget av Tron Øgrim og kjærligheten til Internett. Lite visste vi at årene etterpå ville bli preget av Francis Sejersted og kjærligheten til et redigert leksikon.

Men det var nettopp den første leksikonartikkelen Francis publiserte som fikk Wilhelm til å si: «Steke. Dette er jo bra. Kanskje det går an?»

For du skjønner: Francis Sejersted trodde på dette med fri kunnskap på nettet der alle kan lese. Og etter å ha diskutert med oss Tron Øgrim-lærlinger endte han opp med å publisere det under en Creative Commons-lisens, til og med. Jeg har laget et lite utvalg av mine favoritter under. Les dem, del dem, kopier dem og heng dem på veggen i klasserommet ditt. De handler om historie, men de tilhører fremtiden.

Francis og redaktør Marte Ericsson Ryste i samtale om artiklene hans i SNL, fra Sakprosafestivalen

Francis og redaktør Marte Ericsson Ryste i samtale om artiklene hans i SNL, fra Sakprosafestivalen

Francis Sejersteds Norgeshistorie til allmenheten

Tenk at historieprofessoren jobbet så tett sammen med oss i noe som egentlig best kan beskrives som en hektisk, super-teknisk oppstartsbedrift. Jeg kan ikke helt fatte hvor heldige vi var som fikk bli kjent med ham: Se hvor grundig og samvittighetsfullt han arbeidet med tekstene sine. Komme nær nok til å vite hvilket pålegg vi skulle kjøpe inn når han kom på besøk. Le sammen.

Mens jeg jobbet med dette blogginnlegget klarte jeg på slette det fullstendig og måtte begynne på nytt. Dette er noe som nesten aldri skjer meg, men som skjedde Francis hele tiden mens han jobbet med artikler i leksikonet. Jeg pleide å høre redaktør Marte snakke ham gjennom hva som hadde skjedd: Om at han måtte kladde, lagre ofte, ikke trykke refresh. Og mens jeg tenkte på det, begynte jeg å gråte. Så gråt jeg enda mer da jeg så at de tidligere kollegaene mine begynte å oppdatere SNL-artikkelen om ham.

Men det er så mye du ikke kan skrive i leksikon: Som SNL-redaktør Gunn Hild Lem skrev på Facebook: «Og i tillegg til alt det vakre som er sagt, kom han med boller til redaksjonen.»

Derfor bør du kjøpe boka til Ida Aalen om sosiale medier

Jeg har pleid å si: «Nei, nå orker jeg ikke jobbe mer med sosiale medier.» Jeg likte å jobbe med det i 2010, fordi alt var nytt og idealistisk. Hele norsk offentlighet var i ferd med å dumpe ut på Internett for alvor og jeg kunne lære dem å hilse med hånda istedenfor med foten. Men de siste årene har jeg åpnet Twitter og kikket på hva fagmiljøet mitt har drevet med og følt meg sånn her:

ALLE ER SÅ TEITE ALLE ER SÅ TEITE ALLE ER SÅ TEITE ALLE ER SÅ TEITE

ALLE ER SÅ TEITE ALLE ER SÅ TEITE ALLE ER SÅ TEITE ALLE ER SÅ TEITE

Fordi plutselig var det masse tilfeldige hash-tagger og «lik dette, vinn en stygg trøye» og content føkkings marketing og den eneste som hadde noe lurt å si var KjellTech. Ok, det er en overdrivelse. Det er smarte folk som driver med sosiale medier. Men det er en grunn til at det er lett for Natt & Dag å lage en artikkel om den høye svadafaktoren i bransjen uten å legge til så mye, vel, tekst.

Heldigvis finnes Ida Aalen

Men heldigvis for meg jobber jeg sammen med Ida Aalen. Hun har fått meg til å skjønne at jo, jeg vil faktisk jobbe med sosiale medier. Du kan gjøre det uten å fylle Internett med konkurranser og ubrukelige kampanjer.

Ida «Jobbkone & Navnesøster» Aalen som nå har skrevet sin andre bok om temaet. Og den har jeg lyst til å fortelle deg om, men før jeg gjør det, har jeg et behov for å uttrykke kjærligheten min til Ida.

Alle vil nemlig ha en Ida i livet sitt. Som kan si:

«Dette var bra. Her skjønte jeg ikke en drit.»

Som er så ambisiøs og målretta at ingenting virker umulig:

«Kult blogginnlegg! Burde du sendt det til Aftenposten istedet?»

Og som er klar for å klemme når som helst:

Ida og Ida 4 ever

Ida og Ida 4 ever (tatt på Webdagene i fjor)

Så da skjønner du kanskje at når jeg skriver «Hei, dere, Ida har skrevet en bok!» så er ikke jeg en nøytral aktør her.

Dette er meg:

IDA HAR SKREVET EN BOK IDA HAR SKREVET EN BOK IDA HAR SKREVET EN BOK OG DEN ER SÅ BRA!

IDA HAR SKREVET EN BOK IDA HAR SKREVET EN BOK IDA HAR SKREVET EN BOK OG DEN ER SÅ BRA!

Dette er Ida:

...Ida har skrevet en bok...Ida har skrevet en bok...Ida har skrevet en bok...hvorfor husket jeg ikke hvor slitsomt det var?

…jeg har skrevet en bok…jeg har skrevet en bok…hvorfor husket jeg ikke hvor slitsomt bok-skriving var fra forrige gang?

Derfor tar jeg på meg å drive litt ekstra markedsføring. Jeg elsker boken med hele meg, og jeg vil at du skal kjøpe den og gi Ida mange, mange, mange penger så hun kan betale ned skattesmellen sin og sove godt med sparepenger på konto og reise på loffetur i Asia mens hun drikker sprudlevin. Fordi sånn er det når vennene dine gir ut bøker.

Men Idas bok er ikke bare «bra»: Den har vært nyttig og inspirerende for meg som fagperson og den har gitt meg håpet tilbake på at vi kan ha en smartere samtale om sosiale medier. Derfor tror jeg at du vil ha stor glede-nytte av å lese den, du óg.

Syv grunner til å kjøpe Ida Aalens bok, Sosiale medier:

  1. Fordi den gir deg gode svar på alle de vanlige temaene folk vil diskutere og problematisere om sosiale medier: Blir vi asosiale? Blir vi distraherte? Hvorfor deler folk så mye skrytete? Er alle virkelig så lykkelige? Og hvorfor er det så mye meningsløs småprat, <3 <3 ?
  2. Den gir deg det forskningsbaserte svaret på «Hva blir delt på Facebook?»
  3. Den vaksinerer deg mot å hele tiden lete etter  «det neste store» på nettsamfunn-fronten
  4. Den baserer seg på en masse, masse forskning Ida har systematisert, ikke på dine personlige erfaringer fra Twitterfeeden din.
  5. Den gir deg det faglige svaret på alt du lurte på om rosabloggere, men ikke klarte å finne ut ved å scrolle deg gjennom Nettavisens bloggere.
  6. Du får et fabelaktig forord, skrevet av meg. Hallo, du vet du vil.
  7. Den er en lettlest, velskrevet fagbok som greier å være både personlig og morsom, samtidig som den har en gazillion fotnoter.

Oppsummert: Hvis du jobber med sosiale medier og leser denne boka, kommer du til å bli faglig superhelt i løpet av et par lesedager. Og du kommer til å le og kose deg underveis. Best av alt: Dette er en bok som ser det store bildet og som ikke kommer til å bli utdatert neste gang Facebook endrer algoritmen sin.

Hvis du er interessert i temaer som sosiale medier og ungdom/mobbing/psykisk helse/demokrati, vil denne boka gi deg masse lett tilgjengeliggjort forskning, ikke synsing basert på folks personlige opplevelser.

Personlig har jeg brukt Idas bok til å lage et bedre opplegg for å hjelpe bedrifter og organisasjoner til å jobbe smartere med alt fra Facebook til Pinterest.

Du kan også melde deg på boklansering & frokost 10. september og høre meg prate om opplegget mitt der. Ida Aalen snakker også, selvfølgelig.

Salg, salg, salg, salg:

Siden jeg er faglig fangirl har jeg fått min egen rabattkode til deg som leser denne bloggen.

Det betyr at om du kjøper boka og skriver inn rabattkode VIRRVARR, koster boka 50 kr mindre. Dessuten spanderer Fagbokforlaget frakten.

Dette her har Ida og jeg avtalt på sleipeste vis og er gjennomtenkt og überkommersielt, så vennligst la deg manipulere, plz.

Kakle kakle ond plan kakle kakle

Kakle kakle ond plan kakle kakle

PS: Har du noen spørsmål til forfatteren? Hun svarer garantert. Jeg må bare lure henne bort fra pulten hennes osv.

Kjærlighetsbrev til Store norske leksikon

Kjære Store norske leksikon!

Jeg har ligget våken på natten og tenkt på deg og grått littegrann, fordi det er trist at vi skal dra fra hverandre. Fire år er lang tid, og selv om jeg skal begynne i en ny og morsom jobb, (Hei, Netlife Research!), kan jeg ikke slutte uten å si noen ord til deg.

Du leksikon, du leksikon, jeg likte deg ikke til å begynne med.

Jeg tok jobben fordi jeg var blakk, fordi det var vinter, fordi jeg var 23 år og hadde ødelagt ryggen ved å sitte krumbøyd over laptopen 20 timer i døgnet, fordi jeg hadde tidenes skattesmell å betale tilbake. Jeg trengte penger og jeg trengte kollegaer og jeg trengte å slutte å være frilanser.

I-need-help-gif1

Meg da jeg ble tilbudt en «ordentlig» jobb i SNL

Jeg syntes «fiks Store norske leksikon» var et absurd prosjekt. Jeg hadde ikke et romantisk forhold til hvordan du hadde vært på papir. Jeg elsket Wikipedia. Jeg ble ansatt for å gjøre deg bra nok til at du kunne få statsstøtte. Personlig ville jeg ikke gitt deg en hundrings.

Da jeg ble spurt om hva jeg forventet av den nye jobben sa jeg: «90% bæsj.»

Amy synger: Lower your expectations

Meg da jeg begynte i jobben på SNL

Jeg hadde litt rett.

Jeg tok veldig feil, og.

Bestefar i Buffalosko

«En 100 år gammel kunnskapsbase» sa de. Jeg skjønte ikke hva det betydde. Jeg visste ikke at 100 år med langsomt, nøyaktig og pirkete tekstarbeid hadde resultert i en byplan for norsk kunnskap: en bunnsolid infrastruktur vi kunne hente frem.

Det var bare så vanskelig å se.

Du kom til meg som en bestefar i Buffalosko:

Eldgammel, pynta med trender som alt hadde rukket å bli umoderne.

Det var pengemangel ved oppdateringen til 2005-utgaven på papir, og du var ikke blitt oppdatert ordentlig på over ti år.

Du var mer et kald krig-leksikon enn et post-11/09-leksikon.

Det var mer spionasje enn om terror, mer om nedrustning enn om Afghanistan.

Du var skrevet av gamle, konservative menn som ikke hadde brydd seg med å oppdatere vokabularet sitt selv om tidene hadde forandret seg (Opp alle jordens åndssvake, moroner og mongoloide!)

Du hadde vært utsatt for det mest traumatiske av alt: En markedsavdeling.

De hadde trodd at løsningen på leksikon-krisa var å få kjendiser til å skrive artikler om fotballklubben de likte best.

De trodde at hovedforskjellen på et papirleksikon og Wikipedia var deleknapper og artige youtubevideoer.

Vi måtte ta noen drastiske, livreddende grep.

(Det var sånn jeg møtte min nåværende arbeidsgiver: Jeg trengte noen til å hjelpe meg med deg. Du kan høre mer om den jobben i dette foredraget.)

Jeg sa til alle at jobben min var å «sminke en gris».

For utenforstående kan jobben med å fikse en nettside se litt sånn ut:

askepott

Se, så pen den grisen ble!

Men det var mer sletting enn sminking, mer slåssing enn pynting.

slåss

Klar, ferdig SLETT!!!!!

Klar, ferdig SLETT!

Jeg slettet femti tusen av artiklene dine i løpet av det første året.

(To tredjedeler av dem var tomme og lå i en kategori som het «diverse».)

Vi slettet artige pressemeldinger.

Vi slettet webapper.

Vi slettet en skoleportal, femti skjønnlitterære kåserier skrevet av ymse kjendiser, vi slettet kolofon og register og tomme artikler og umotiverte bilder av William Nygaard så folk skulle kunne finne det de faktisk lette etter: Jødedommen. Den kalde krigen. Henrik Wergeland.

Jeg satt sammen med Wilhelm datanerd og slettet kode.

Slettet rare kvakksalver-script som lovet bedre søkemotoroptimalisering og flere klikk på annonsene, men hvis eneste funksjon var å gjøre nettsidene trege som sirup.

Slettet 300 delebokser til sosiale medier som ingen bruker lenger (Hei, Stumble Upon!) Slettet Stockphoto-helvete.

Slettet spam. Slettet brukere som het hengekuk og rottegutt og følgmegforflerefølgere.

Og du steg frem.

Du så ikke ut som om jeg hadde forventet.

udyret

Vel, se på det leksikonet…

belle

Det ser jo litt annerledes ut, gjør det ikke?

Litt om Wikipedia

Jeg likte det jeg så.

Så begynte den ordentlige jobben: Den som krevde forfattere.

Og du utfordret synet mitt på selve Internettet, lille leksikon.

Jeg pleide å tenke at Wikipedia hadde poenget med nettskriving: Å skrive anonymt for ingen penger var nettets natur.

Ingen ville skrive hos oss hvis det måtte godkjennes av en redaktør, det var jeg viss på.

Men det er faktisk bare er Wikipedia som fungerer som Wikipedia.

99% av alle skikkelig gode tekster blir til under følgende forhold:

Flink forfatter skriver for penger.

Flink forfatter får teksten bearbeidet av redaktør.

Flink forfatter får navnet sitt på teksten og heder og ære og alt det der.

Det er sånn jeg vil ha det når jeg skriver, for pokker!

Så leksikonet sa:

Feil

Jupp.

Det jeg trodde var helt umulig arbeidsforhold for leksikonproduksjon viste seg å være standardoppskriften for skikkelig gode tekster.

Da vi fikk de første tekstene produsert på denne måten, ble jeg høy på dem.

rusa

Men dette er jo…bra!

Jeg husker første gangen jeg leste Francis Sejersteds nyskrevne historieartikler og tenkte: «Vent nå litt. Dette er jo bra på ordentlig! Det er noe ingen andre har!»

Og sånn ble jeg forelsket i deg, lille gris.

Leksikongrisen jeg bare skulle sminke, viste seg å være penest naturell.

Den trengte bare litt kjærleik.

allyouneedislove

Og redaksjonell bearbeiding. Kjærleik og redaktører, jævler!

Verden trenger redaktører

Vi oppdaget et magisk verktøy: Det heter redaksjonell kontroll. 

Redaksjonell kontroll betyr at du kan si:

«Nei, du får ikke skrive 4oo artikler om lokalkjendiser fra Bærum. Du får skrive én artikkel: Om Bærum. Og den skal være skitbra, ellers kan vi bytte deg ut og så får du ingen penger.»

Wikipedia er demokratisk. Det betyr at du må vinne diskusjonen hvis du er uenig i at handlingsreferater fra samtlige Dr. Who-episoder er leksikonrelevante.

Redaktører kan bare si:

what__

(Hei, Georg, denne giffen er til deg.)

Redaksjonell kontroll gir deg, vel, kontroll.

På tittel, språkvalg, tone, oppsett, prioritering.

Det er slitsomt. Det tar lang tid. Men det blir høy kvalitet om du gjør det ordentlig. Og det visste du, lille leksikon. Det var redaksjonell kontroll som gjorde at du overlevde i 100 år.

Nei, du hadde ikke artikkel om World of Warcraft. Nei, ikke om Hanne Nabintu Herland, heller. Men du hadde en om Patrick Modiano fordi fagpersonene hadde prioritert de viktigste franske forfatterne for mange år siden og sørget for å skrive dem inn.

Og jeg så på deg og jeg skjønte: Du har noe ingen andre på norskspråklig Internett har. Du konkurererer ikke med Wikipedia. Du har noe helt annet.

Du trenger ikke flere artikler. Du skal ikke utvide med alle filmer, alle dataspill, alle lokalkjendiser, alle karakterene i Harry Potter, alle funksjoner i et programmeringsspråk, alle arter i hele verden. Du skal være stedet der filosofer skriver om Kant med fullt navn. Ingen skrivefest.

Du trengte ikke en make-over. Du trengte bare plass til å være deg selv.

wholeass

Bare vær leksikon. Det holder i massevis.

Du har forandret meg, Store norske leksikon. Du har smittet meg med elitismen din. Du har lært meg at tekster blir best om vi håndplukker skribentene våre og velger de flinkeste. Du har lært meg at tekstarbeid er tekstarbeid, uansett medium.

Vi har kjent hverandre en stund nå. Jeg har fulgt deg gjennom stortingsvalg, skoleferier, stemmerettsjubileum og 1814-fest, jeg har sett deg gå fra å være en tung og majestetisk bok til å bli et offentlig sted folk fyker gjennom i tusentall.

Statstøtte, OMG!

I begynnelsen friket jeg ut når jeg at besøkene økte. Åneiånei, det er ikke ryddet her, det er ikke bra nok, finner de det de leter etter, vil folk klage på Twitter nå, får vi sinte e-poster?

11

Ågudnåleserdeartiklene!!!!111one

Det har gått over.

Det er snart to år siden vi sluttet å si «beklager, vi er under ombygging, vettu!» til vi begynte å ta 100% ansvar for rotet selv. Og det blir færre og færre sinte e-poster for hver måned som går.

Sist, men ikke minst:

Du fikk statstøtte. Det hadde jeg ikke trodd. 5 millioner på fast budsjettpost, pluss bidrag fra universitetene på toppen av kaka. Det er helt sykt.

Du har gått fra å være den mest kommersielle av alle utgivelsene i norsk bokbransje (Husk at det pleide å være leksikonselgere overalt, omg) til å bli 100% gratis til folket.

Det er din fortjeneste.

Du hadde det som trengtes, Store norske.

Vi måtte bare hjelpe deg tilbake i rett spor.

Og nå skal du klare deg uten meg.

Det er så rart. Det er så trist. Og det er fint, og.

Sippete avskjed

I 2016 blir du 110 år gammel. Og du skal leve i 100 år til.

Du skal bli eldre enn meg. Jeg skal dø som eldgammel dame (hei, farmor, 93, still dancing), men du skal bli mye, mye eldre.

Jeg vet at du er robust nok til at tekstene dine kan flyttes sømløst til hva enn som blir fremtidens plattform, at du skal kunne gjøres flytende og brukes intravenøst om det trengs, at du skal være eldgammel og evigung på samme tid, så slitesterk at du varer mer enn en menneskekropp eller ti. Jeg trodde du var døden nær da jeg traff deg, men du spratt tilbake, seigere enn noen hadde forutsett.

Jeg reiser fra deg og vet at jeg tok feil.

Du var klokere enn meg.

Kjære lille, store leksikon.

Kjære lille gris som ser best ut uten sminke.

Takk for at jeg fikk være hos deg og jobbe med deg og se deg vokse og herdes og vinne priser og forme deg og forme alle oss som jobbet med deg.

Jeg skal videre nå. Jeg skal ta alt du har lært meg og bruke det til å hjelpe andre.

giphy5

Men du vet at jeg liker deg best, ikke sant? Ohyes, you do.

Ok, det er ikke bare dansing.

feels

SNUFS!

NaNoWriMo, uke 1

nanowrimo Jeg er ferdig med en uke av NaNoWriMo.

For dere som ikke kjenner til fenomenet: Det betyr at jeg er én uke inn i galskapsprosjektet «Skriv en roman på en måned! NUH!»

Eller: Skriv et førsteutkast til en roman på 50 000 ord på en måned, for å være presis.

For å komme i mål til 30. november, bør du ha skrevet 11666 ord før uken er omme. Det betyr å ha skrevet ca. 1667 ord per dag. Og hvordan har det gått med meg? Jotakk, bare bra: Jeg har 13,482 ord til slutten av uke 1. Det betyr at jeg ligger litt over et skrivedøgn i forkant, som betyr at jeg har slingringsmonn til å ikke skrive en dag.

Det betyr ikke at alle de ordene er kjempebra eller at skrivingen har gått kjempelett.

Erfaringer fra uke 1:

  1. Det funker overraskende bra å ha et såpass tilfeldig mål som hvor mange ord du skal skrive for å få skrevet hver dag.
  2. Det er skikkelig grusomt å ikke stoppe for å redigere. Jeg trodde jeg skrev ganske jevnt og flytende, men NaNo har vist meg at jeg egentlig skriver hver setning fire ganger før jeg går videre. Å gi slipp har vært ekkelt, befriende, morsomt, skrekkelig.
  3. Jeg er lettlurt. «Skriv ferdig, så får du en pose ostepop» sier jeg til hjernen. Etterpå, når jeg har skrevet ferdig sier jeg: «TULLA!» og så får jeg kopp te istedet. Fordi du kan ikke motivere deg med godteri hver dag.
  4. Jeg har blitt helt avhengig av skrivespurter, altså å sette stoppeklokka på 5/10/15 minutter og så SKRIVE FOR LIVET! Det er veldig produktivt, og supert når du bare har noen få minutter skrivetid mellom frokost og jobb.
  5. Jeg har blitt en rå jævel på backup. Det er helt nødvendig når teksten vokser hver dag.
  6. Gruppepress hjelper. Det sitter flust med NaNo-forfattere rundt om på kaféene i landet denne måneden, og det er mulig å finne en skrivevenn i Oslo på få min varsel ved hjelp av Facebook og forum. Og selv om du ikke egentlig snakker med skrivevennen din, er det veldig effektivt å sitte konsentrert sammen med noen andre som er konsentrert. Det smitter.
  7. NaNo er som all annen utholdenhetstrening. Noen ganger går løping fort og greit. Andre ganger varer minuttene tjue minutter og gjør vondt. Jeg tror at prosjekt NaNo egentlig er en bootcamp der du blir mer vant til å lide – og får gode vaner som resultat.
  8. Når alt annet feiler: Kjøp en sjokkis. Legg den på kjøkkenet. Ingen smaking før du har skrevet ferdig.
  9. Og skru av Internett. For pokker.
    Picard

Og nå? Alle sier at den første uken er den letteste. Så det er bare å glede seg.

Post-Morfar, Hitler og jeg

Det er på tide å legge krigen bak seg. Nå lever Morfar, Hitler og jeg i verden og klarer seg selv. Den er ikke min mer. Den er din.

I helgen har jeg ryddet på skrivebordet mitt og fjernet fire år med notatbøker og ruteark og historiebøker fulle av post-it-lapper. Det ble en hel flyttekasse full. Nå står den på loftet. Jeg måtte rydde i rommet for å få plass i hodet.

Det er så mye av arbeidsmetodene jeg har brukt mens jeg har jobbet med boken som ikke er eksplisitt synlig i teksten som står på trykk nå.
Metoden var derimot svært synlig i alt rotet på pulten min. Jeg tenkte jeg skulle ta deg med inn i en liten skrivemetode-prat her på bloggen, og vise frem litt rot underveis. Men først må vi snakke om Merete Morken Andersen.

Merete Morken Andersens muser

Jeg utviklet et symbiotisk forhold til Merete Morken Andersens tanker om skriving da jeg kjøpte Skriveboka i 2009. (Du kan lese Virrvarr-anmeldelsen av den her.) Morken Andersen er opptatt av skrivingen som en prosess med fem ulike muser du kan påkalle. De musene har hjulpet meg gjennom noe som ellers ville vært en særdeles uoversiktlig skriveprosess. La meg introdusere deg for dem, så kan de komme og bo på skriveloftet ditt, også.

  • Først er det Samleren, den ukritiske trålen i hjernen som gjør at du har noe å skrive om. Samleren elsker å bokmerke alle nettsidene i hele verden og bruker opp alle pengene mine på Amazon. Jeg ser Samleren i stabelen med rare bøker om rasisme, antisemittisme, Oslo-severdigheter med krigshistorisk bakteppe, PDFer lastet ned fra skumle nynazist-nettsider, en Kindle full av masteroppgaver i alt fra statsvitenskap til religionshistorie. Jeg endte opp med å bruke omtrent en tiendedel, men sånn er Samleren: Han samler alt og stiller ingen spørsmål.
  • Så er det Skaperen, den gnisten som plutselig kobler sammen noen rare ting Samleren samlet og SVUPP så har du en idé som føles som om den kom fra ingensteder, men som egentlig er et produkt av mange ukers arbeide. Skaperen gjør seg gjeldende som en prikking, en plutselig aha-opplevelse. Det er Skaperens som insisterer på at du må notere noe på mobilen selv om trikken er her om ett minutt.
  • Neste muse er Ordneren. Det er han jeg er dårligst til å påkalle. Det er han som rydder kildelister, fikser stavefeil og sørger for å ha et godt mappesystem i Dropbox så du ikke mister noen versjoner av teksten. Ordneren forvandler Samlerens rot og Skaperens råtekst til en ordentlig tekst. Min erfaring er når jeg sitter fast i selve skriveprosessen, helper det å påkalle Ordneren. Det er forbausende hvor mye lettere skrivingen går etter å ha ryddet litt i manus. Det er som å skifte gir.
  • Min favoritt-muse? Jeg trodde aldri du skulle spørre! Det er Danseren, selvfølgelig. Du tenker aldri at du skal påkalle Danseren. Danseren dukker opp. Danseren er den rare følelsen av å være i flyt og bare skrive skrive skrive skrive ikke stoppe ikke tenke bare få ut flere hundre sider i word kom igjen du klarer det bare vær her vær og her er et rim, som ost og prim, kjenner du versene? Danseren må være med og spille på lag med Ordneren og Skaperen hvis du skal lage et ordentlig manus. Det er den kroppslige fornemmelsen av å skrive. Det er Danseren som stryker i teksten uten at du skjønner hvorfor, det bare stemte ikke, rytmen var feil, det klang ikke. Hvis Danseren uteblir må du gå en tur, trene, tøye ut, påkalle nervesystemet, flytte ut av hjernen.
  • Sist, men ikke minst er det Analytikeren. Det er den vanskeligste av musene å få øye på. Det er så lett å tenke at å skrive er, vel, å skrive. Men Analytikeren dukker ikke opp før etter at manuset ditt foreligger i sin helhet. Han dukker opp etter at du har latt det ligge i skuffen en måned og leser det på en armlengdes avstand. Det er han som stiller spørsmålet: Hva er poenget med denne teksten? Hvorfor må dette være en bok? Hva er det du vil si?

Analytiker-fasen var lang på Morfar, Hitler og jeg. Jeg hadde klart det første fullstendige førsteutkastet i januar 2013. Jeg printet det ut mars 2013 og leste det høyt for meg selv.

Notatbok fra Morfar, Hitler og jeg

Underveis tok jeg masse notater. Jeg tenkte jeg skulle dele noen av dem med dere.

På Wikingtokt: En strukturering av morfars bok. Temaer som må forklares: Hvorfor er Per viktig? Hva var Divisjon Wiking? Hva var operasjon Barbarossa? Hva hvar Germanske SS Norge? Hva var pangermanismen? Hva skjedde på Østfronten?

Før jeg begynte å lese manuset mitt laget jeg en oversikt over spørsmål jeg som «leser» måtte få svar på i løpet av boken. Så kunne jeg notere hvor godt de var besvart underveis.

Det er morsomt å gå tilbake i notatbøkene. I 2013 trodde jeg at boken kom til å hete På Wikingtokt. Morfars roman som var planlagt i 1946 skulle hete På Wikingtokt, og jeg likte at tittelen kunne være den samme. Jeg ombestemte meg av grunner jeg har blogget om før.

Logg: Tirsdag 5. mars: Leste og kommenterte ferdig "På Wikingtokt", laget en temaoversikt og en tidslinje over Pers liv. Har funnet språklige styrker og innholdsmessige svakheter i manus. Har et behov for å se på Bloodlands og Bogens masteroppgave igjen. Bør også lese i "Himmlers Norge". og sende e-poster til Mamma, Kari og Fritt Ord når jeg kommer hjem. I morgen: Begynn å jobbe deg gjennom manus etter egne kommentarer. Les.

En side i loggboken jeg førte under skriveoppholdet mitt i San Fransisco i 2013. Hovedpoenget med å føre loggbok: Å ha et sted å sjekke at jeg faktisk hadde jobbet masse når angsten for ikke å ha jobbet nok kom (Det gjør den alltid når du jobber alene.)

Takket være pengene jeg fikk fra NFF og Fritt ord, kunne jeg kjøpe meg fri og bare skrive i perioder. Noe av det interessante ved å lese den gamle loggboken er å se hvor ofte jeg gikk tilbake og leste i de viktigste kildene mine, som Bloodlands og Himmlers NorgeJeg hadde med meg så mange bøker til USA at jeg måtte sende dem tilbake til Norge som postpakke fordi bagasjen ble for tung…

Spørsmål til manus: Hva er opprører, oppgjøret og take away? Lær om ideologien, lær om grusomhetene, om arret i familien, noe om svakhet, traume og kroppen, SS, Pers krig, folkemord, ideologien og meg, ideologien der kroppen er alt.

Etter å ha forsikret meg om at manus besvarte de grunnleggende spørsmålene, som «hva var SS?», måtte jeg tydeliggjøre hva som var de viktigste poengene leseren skulle ha med seg fra hvert tema. Jeg tegnet dem som lag rundt temaet «Pers krig». Som du kan se, syntes jeg at det manglet noe om svakhet på et tidspunkt. Da måtte jeg jobbe det inn i sirkelen/teksten.

En av de nyttigste foredragene jeg har hørt om skriving var når Ivo de Figueiredo snakket om rytme og struktur i lange sakprosatekster på Aschehougs Sakprosaskole. Han viste hvordan ulike forfattere veksler mellom å være tett på handlingen og fordypet i mer abstrakte analyser, hvordan de zoomet inn og ut av temaet. Jeg forsøkte å tegne mønstre for min egen bok. Tegningen over skal representere boken som helhet.

Generell struktur: 1. Innerst inne, deretter pil til Wikipedia, så pil til innerst inne, så pil til Germanske SS Norge, på til "Til du vet hva boken handler om". Jeg har tegnet et venndaiagram der jeg lar sirkelen "følelser" overlappe med sirkelen "Historie" og i midten har jeg satt pilen "boken min". Deretter gyver jeg løs på kapittel to der jeg veksler mellom  andres følelser og historie. Min kommentar til meg selv (i en annen farge): "Si det i klartekst: Mofars krig var hemmelig og unnskyldningene var som alle andres jug."

Vinteren 2014 jobbet jeg meg gjennom manuset kapittel for kapittel og forsøkte å tegne vekslingen i tematikk og tempo: Tett på/historie/tett på/historie. Jeg tegnet boken min som et venndiagram der følelser og historie møttes. Jeg skrev kommentarer til meg selv om hva jeg syntes manglet, som i kapittel to der jeg ville ha KLARTEKST.

Vanskelige spørsmål om Krigsboka: 1. Hva er ondskap? 2. Hva med Utøya? 3. Hva vil jeg finne ut? Hvorfor? Er det forferdelige fremmed? Det forferdelige er alltid nær.

Jeg stilte vanskelige spørsmål til mitt eget manus og forsøkte å lete etter svar på dem. Det var veldig nyttig. Her fikk jeg også god drahjelp fra redaktør Harald, som kom på flere vanskelige spørsmål etter at han hadde lest.

Hva er narrativet? Ida + hemmeligheten, Ida + mamma, morfars historie, morfars tekst: Fordelt på spørsmål: Hva gjorde han? Hva trodde han på? Hva skjedde etter krigen? HVORFOR?!

Til slutt måtte jeg spørre meg selv: Hva er fortellingen her? Jeg fordelte det tematisk i fire kategorier og fire spørsmål. Hvis du kikker på denne notatboksiden mens du leser boken, vil du se at de overlapper svært mye. Dette er det nærmeste Morfar, Hitler og jeg hadde en slags kommandolinje/grunnoppskrift.

Hadde jeg ikke gått i Analytiker-modus med boken, hadde jeg gått meg bort i den. Bøker er så lange, og vi trenger fugleperspektivet for å se helheten i det vi driver med. Å stille masse spørsmål til egen tekst og se om teksten besvarer dem er en metode jeg anbefaler varmt. Jeg skjønner kanskje at det å tegne den narrative strukturen sin ikke fungerer for alle, men jeg fikk mye ut av det. Det hjalp også å ha tegninger av boken jeg kunne se på mens jeg skrev, for å minne meg på hva jeg faktisk var der for å jobbe med.

Analytikerspørsmål du kan stille din egen tekst:

  • Hvilke spørsmål vil jeg at denne teksten skal besvare?
  • Hva vil jeg at leseren skal sitte igjen med? Gjør de det etter å ha lest den?
  • Veksler jeg mellom ulike temaer/stemninger her? Eller er det monotont?
  • Hva er kjernen i denne teksten? Kan den bli én idé?

Gratis bøker OMG!

Jeg ble utrolig glad og skrullete av alle kommentarene som kom på forrige innlegg, og egentlig har jeg lyst til å gi dere bøker alle sammen (men det har jeg ikke budsjett til). Derfor har jeg prøvd å gjøre et utvalg:

  1. En til Livet leker, så hun kan gi den til en av elevene hennes (hun er lærer).
  2. En til Undreverset, fordi hun lenket inn Janelle Monae og fordi hun faktisk er en av innbyggerne i Gode, gamle Bloggerby som holder stand.
  3. En bok/stykk lydbokfil til Malin (så hun kan lytte videre når lesinga går trått, det hjelper meg når hjernen min er grøt) og dele med alle som lurer på om de skal ha bok eller middag (jeg forsøker å sørge for at de kan få begge deler).
  4. En bok til mannen i Marthes liv som snart er ferdig med masteroppgave (fordi masteroppgave og bok er mye samme greia og alle som har skrevet bøker fortjener uendelig med premie, kos og sjokolade. *kremt* *host*)
  5. En til Beate Sørum fordi hun sier at jeg er kul og fordi jeg er litt avstandsforelska i henne. (Jeg er enkel sånn.)

Send meg en e-post med adressen deres, så sender jeg så fort jeg kan! Skriv på hva dere ønsker at jeg skal skrive av ev. hilsner. Værsågod!
Alle andre: Jeg ville egentlig gitt dere bøker alle i hop! Men jeg har ikke så mange. Vi får se om det blir flere muligheter! Kanskje vi har Lena Give Away-neste gang?

Brageprisen? BRAGEPRISEN!!!!!!11one

I går ble jeg nominert til Brageprisen for sakprosaboken Morfar, Hitler og jeg  og det er så ekstremt ekstatisk sinnsykt skrullete stas at jeg har mistet ordforrådet. Greia er: Å bli nominert til Brageprisen er stort. Juryene velger ut fire titler fra alle årets bøker. At min bok var en av de fire som ble valgt ut er…ja.

La meg sitere retningslinjene til sakprosajuryen:

Prisen tildeles en sakprosabok for voksne. Prisen tildeles på grunnlag av litterære kvaliteter, respekt for stoffets egenart, nyskapning, originalitet eller kunnskapsformidling.

SHIT BANDITT DET ER SÅ SYKT BRA!!!! JEG HAR SÅ MANGE FØLELSER AT JEG ER STUCK I CAPS LOCK!

Meg da forlaget fortalte meg om nominasjonen:
lokeomg

Meg som hadde masse følelser etterpå:
robertomgcharliecryingronomg

Meg på pressekonferansen etter at Pål Nordheim (også Brageprisnominert) sa til meg at det viktigste i sånne situasjoner var «å ikke sjenere seg»:

tinafeyomg

Godt råd. Feil publikum.

Dønn ærlig: Jeg er ikke en sånn reservert forfatter med bluse og god oppdragelse. Jeg er en av de yngste damene som har vært nominert til en sakprosapris som har vært dominert av gamle menn. Jeg er så gira at jeg ikke klarer å være dannet, smakfull og fattet. Jeg vil ikke, heller. Det er tre uker til vinneren blir offentliggjort. Jeg har selvfølgelig lyst til at det skal være meg. Det har alle de nominerte: Alt annet er å gjøre seg til. Men å bli nominert er en pris i seg sjøl, og jeg har tenkt å feire nominasjonen som nettopp det.

Jeg klarer ikke være kul når jeg føler meg som denne hunden her:

excited-dog-o
Og jeg skriver dette blogginnlegget for å slikke deg i ansiktet. Hvis du har lest noe som helst jeg har skrevet mellom nå og da jeg begynte å blogge i 2006, så elsker jeg deg. Jupp, akkurat deg. Jeg elsker at du har lest og delt og kommentert og kritisert og anbefalt og kjøpt og lånt og lastet ned. Jeg elsker alle dere som har gitt meg følelsen av at det er verdt å bruke skikkelig lang tid på en tekst. Jeg hadde ikke orket å begi meg ut på et sånt prosjekt som Morfar, Hitler og jeg hvis jeg ikke visste at det fantes Veldig Bra Folk på andre siden av ethernettkabelen min jeg kunne skrive den til.

Derfor feirer jeg nominasjonen ved å gi bort et par bøker til de av dere som ikke har lest den ennå. Hvis du har lyst på bok, kan du legge igjen en «Jeg vil ha bok hurra hurra»-skål i kommentarfeltet. Det er også lov å ønske seg en bok til noen andre enn seg sjøl (som tanter og besteforeldre og veldig veslevoksne nieser). Jeg kommer til å velge ut et par og ta kontakt med dere om du vil ha ebok eller papirbok osv.

(Advarsel: Det er ikke en veldig glad bok, selv om jeg er en veldig glad forfatter akkurat nå. Du kan lese første kapittel her, så vet du hva du går til.)

Kort oppsummert: Hurra!