Ida Jackson

Dette innlegget er del 4 i en serie om norsk bokbransje.

Les del 1 om hva som IKKE er problemet.

Les del 2 om den teknologiske forhistorien til problemet.

Les del 3 om hvorfor min opprinnelige plan for å løse problemet ikke fungerte.

Julen 2020 sa jeg til Gyldendal: Jeg har skrevet min siste Brillebjørnbok.

La meg fortelle om hendelsene som ledet til den avgjørelsen:

Januar 2020 sa jeg til meg selv:

«Jeg vil tjene mer penger, så jeg kan selv-finansiere den ebok-startupen min. Brillebjørn er den tingen i firmaet mitt som tjener mest penger. Da putter jeg fokuset mitt der.»

(Regel: Det er enklere å få det som allerede går bra til å bli bedre, enn der å utvikle noe helt nytt.)

2020 skulle være «year of Brillebjørn».
Det endte med at jeg la ned serien.
Hva skjedde?

Jo, 2019 var året jeg forsøkte å få ebok-programvaren min realisert.
Et av de kjipe funnene, var at forlag ikke kunne selge bøker direkte fra sosiale medier fordi kontoene deres var for dårlige.

«Åkei,» tenkte jeg. «Jeg er jo kanonbra på sosiale medier. La meg se om jeg kan bygge en ny kanal for Brillebjørn og øke salget på den måten.»

Brillebjørn-historikk: I 2020 hadde vi 11 Brillebjørn-bøker i salg og det var planlagt 4 Brillebjørn-bøker utgitt det året.

Å ha så mange bøker ute i året, gjør at du ikke føler deg som en forfatter lenger når du er på forlaget. Det føles kollegialt, fordi det er så mye logistikk når du skal gjøre klar såpass mange titler. Det betyr også at du er i en «lavere kategori» enn de høylitterære forfatterne (som min eminente husbond), fordi «barnebok» + «mange titler i året» + «selge som hakka møkk» = «nødvendig onde» i manges forståelse av litteratur.

En stor del av det å være forfatter hos et forlag, er å ofte bli fortalt – på ulike og subtile måter: «jo, bøkene er så bra at vi vil ha flere fra deg selv om vi ikke tjener så mye penger på deg, vi har deg på grunn av ditt geni.»

En stor del av prosessen med å være Brillebjørn-forfatteren, var å navigere angsten for det kommersielle hos forlags-ansatte.

En overdreven og iscenesatt samtale jeg har hatt flere ganger:

«Bare så du vet det, så er ikke en jeg en sånn forlagsperson så opptatt av å tjene penger, det er vanskelig for meg at disse bøkene er så fokusert på å selge godt…»

«Så du vil heller at norske småbarn skal vokse opp på utelukkende Peppa Gris og Ninjago?»

«Nei, men jeg trenger at jeg jobber med bøker som har en ordentlig…kunstnerisk prosess? At vi snakker nok om litterær kvalitet?!»

«Hvis du vil høre hvordan jeg bruker Steinerpedagogikk, best of Maria Montesorri og en god dæsj design-metodikk i skriveprosessen min, så er det bare å si fra.»

«Men er du litterært inspirert når du skriver???»

«Nei, jeg har en liste over ting som er for dyrt å filme til TV-serien, derfor skal vi ha fly i bildeboken, mye billigere å tegne enn å låne et fly av Bjørn Kjos.»

*sett inn noia hos forlagsansatte her*

Jeg skammer meg ikke over å ha laget en kommersiell serie med Brillebjørn. Det er en sentral del av mitt kunsteriske prosjekt.

Bøker blir ikke lest med mindre noen kjøper dem.
Jo flere bøker solgte, jo flere lesere.

Jo flere barnebøker for de yngste solgte, jo flere nye lesere vokser opp.

Jeg har skrevet Brillebjørn for å lage et best mulig «gateway drug» til litteraturen.

Den er nemlig i hard konkurranse.

Da jeg var barn, konkurrerte en billedbok men en pinne og en Donald-pocket. Barne-TV gikk kl 18 og varte en halvtime.

Brillebjørn-bøkene konkurrerer med YouTube, et hav av importerte TV-programmer og egne strømmetjenester rettet mot barn.

Jeg hadde tatt denne konkurransesituasjonen innover meg, da jeg laget de første 11 bøkene. Jeg hadde intervjuet foreldre, brukertestet tekstene mine og brukt innsiktsarbeidet til TV-serien når jeg skulle lage bøkene mine. Jeg gjorde markedsanalyse. Jeg undersøkte.

Men alt dette skjedde før den redaksjonelle prosessen kom i gang. Det er fordi forlag ikke brukertester produktene sine. De samler ikke inn data på hva som skjer med en bok et år etter, to år etter og tre år etter at den ble kjøpt. Målet mitt i 2020, var å samle inn data om hva som hadde skjedd etter at folk hadde kjøpt en bok, så jeg kunne bruke det til å skrive enda bedre bøker.

Siden jeg visste det fantes mange tusen Brillebjørn-lesere der ute, var min eneste jobb å finne en måte å komme i kontakt med dem på. Jeg brukte denne bloggen og laget en presang til dem.

Jeg laget en gratis Brillebjørn-lydbok jeg delte ut da Norge stengte ned. Den heter «Brillebjørn er hjemme fra barnehagen selv om han ikke er syk» og handler om en dag med hjemmekontor og stengt barnehage.

Jeg delte den ut gratis på én betingelse: Du måtte melde deg på Brillebjørn-epostlista for å få den tilsendt. To døgn senere hadde jeg 20 000 folk på lista. Det var et supert selv-selekteringsssystem, fordi majoriteten av dem som meldte seg på, ville ha en bok, fordi de hadde en bok fra før av og ville ha en til.

Jeg brukte lista til å kjøre spørreundersøkelser, brukerintervjuer og rett og slett skrive med lesere om bøkene mine. Jeg brukte klassisk designmetodikk (kvalitative intervjuer og kvantitative brukerundersøkelser) for å sjekke hypoteser jeg hadde.

Men viktigst av alt, sendte jeg dem en liten fortelling i uka gratis gjennom lockdown for å teste idéer jeg hadde til fremtidige bøker.

«Denne elsket hun!»
«Denne har vi lært utenatt!»
«Denne skjønte hun ikke noe av!»
«Denne ble for skummel!»
«Denne synes JEG var kul! Bra samtalestarter!»

Det var litterært stimulerende for meg (jeg kladdet kanskje 100 barnebok-idéer i perioden) og det var utrolig lærerikt for å sjekke hva som unger FAKTISK liker.

Men det førte også til innsikt som var stikk motsatt av alt jeg hadde lært i min tid som forfatter.

Det er påfallende hvor lite forlagsbransjen vet om leserne sine.

Hver gang du besøker nettsiden til en kommune, spør de: «Fikk du gjort det du kom for?» «Fant du det du lette etter?»

Vi stiller ingen oppfølgingsspørsmål til leserne. Vi kan ikke vite om noen har lest en bok 0 ganger eller 597 ganger etter at de kjøpte den. Ark nettbhokandel behandler deg likt om du kjøper din første, fjerde eller fjortende Brillebjørnbok.

En stor del av maktrelasjonen forlag og forfatter, er at forlaget «vet best» om «hva som selger» og «hva leseren vil ha.»

Det er forfatterens jobb å være så «litterær» så mulig.
Det er forleggers jobb å si «du må tåle disse justeringene, så noen vil kjøpe greia di.»

Men de tingene jeg hadde blitt bedt om å justere i Brillebjørn, hang ikke sammen med resultatene jeg fikk fra min egen research.

Eksempel: Jeg ville at Brillebjørn teller skulle ha et vers der vi rimte «tolv» på «nattasang i moll», men redaktøren mente at «moll» var et for vanskelig ord for de voksne leserne og kunne få dem til å føle seg fremmedgjort. Brillebjørn var en «folkelig» serie, og da var det viktig å ikke ha for elitistiske ord.

Kompromisset ble at «tolv» rimte på «nattasang om troll».

Men var Brillebjørn-leserne et bredt utvalg av befolkningen som kunne føle seg fremmedgjort av Ida Jacksons eklektiske ordvalg og tunge innslag av foreldede riksmålsformer?

Det korte svaret var: HELLNO!

Undersøkelsen min viste at Brillebjørn-leserne er en liten gjeng med snålinger. Og at de er færre enn man kunne tro hvis man «bare» ser på salgstallene.

Det er klart, vi visste alle at Brillebjørnbøkene var «smalere» enn TV-serien.

Det var over 800 000 digitale enheter som så den første Brillebjørn-serien på NRK-super. Dette er altså datamaskiner og mobiler som har spilt av serien, ikke antall avspillinger samlet (viktig forskjell, siden de fleste barn ser den samme serien igjen og igjen.)

Det betyr nesten alle familier i Norge med småbarn så Brillebjørn på TV.

Vi har i skrivende stundt over 150 000 Brillebjørn-bøker solgte.
Hvis du «bare» ser på salgstallene, ser det ut som det er sammenlignbare størrelser.

Brillebjørnboka koster penger (du må kjøpe og hente den.)
NRK-super er gratis på telefonen (du må bare søke opp og trykke på play.)

Det kan se ut som at det er tilsynelatende 18% av de som så serien på TV, som også kjøpte bok.

Men da jeg kjørte min første spørreundersøkelse på 20 000-lista, viste det seg at 3000 av dem hadde samtlige bøker. Når jeg tok systematiske stikkprøver på lista, virket det sannsynlig at de hadde – i gjennomsitt – 7,5 bøker pr abonnent.

150 000 solgte bøker betydde ikke 150 000 husstander.
Det kunne se ut som at de 20 000 som sikret seg en gratis Brillebjørnbok, var, grovt sett, de 20 000 menneskene i Norge som kjøpte og leste Brillebjørn.

At forhåndstallet mellom «mengden folk som har sett bjørnen på TV» og «har kjøpt bjørnebøker» ikke var 18%, men 2,5%.

20 000 husstander er ca antall abonnenter på Morgenbladet. Det høres mye ut, men det er ikke bredt.

Det er mer enn 250 diktsamlinger solgte. Men det er ikke «folk flest.»

Når jeg intervjuet leserne mine, var det én ting som gikk igjen:

De var mer enn gjennomsnittlig opptatt av litteratur.

Det er skikkelig slitsomt å lese høyt for små barn. Det betyr at de som gidder å gjøre det ofte og jevnlig («En gang til! En gang til!»), er LIDENSKAPELIGE bokelskere. Det er ingen grunn til å lese Brillebjørn på butikken til du kan den utenatt når du kan kjøre Netflix Barn på repeat.

Du leser høyt fordi du synes at litteratur er livsviktig.

De 20 000 Brillebjørn-leserne var ikke bare «høyt utdannet», de var folk som drømte om å skrive selv. Som jobbet som norsklærere, barnehagelærere, bokhandlere og i bibliotek. Jeg satt med ryggraden i kultur-norge på listen min.

De var også skeive og rare og snurrige. De kjøpte ikke Brillebjørn «på tross av» at karakteren hadde to mødre. Det var grunn til at de elsket serien. Men det var ikke bare rengbue-familier på lista.

Alle som var annerledes, elsket Brillebjørn. Familier med fosterbarn, barn med spesielle behov, selvvalgte alenemødre – alle var på listen min. De elsket ikke Brillebjørn fordi han var folkelig, lett gjenkjennelig eller bredt anlagt, men fordi han var snål. Og det eneste de ønsket seg fra meg, var snålere tekster.

De var et skikkelig lesende publikum, og de var klare for å bli utfordret. «Moll» hadde ikke vært noe problem, for å si det forsiktig.

Sommeren 2020 skjønte jeg at jeg hadde direkte kontakt med alle kundene til den bestselgende barneboken min. Jeg hadde en varm og effektiv direktesalgskanal og jeg hadde dyp, dyp innsikt i hva de ville ha.

Dette drepte fortellingen om hvordan bøker selges én gang for alle.

Du vet hvilke fortellinger jeg mener, alle i bokbransjen kan dem:

«Smal litteratur er vanskelig å selge.»

«Det er bredden i bokhandelen som sikrer at det selges noe smal litteratur overhode.»

«God litteratur er smal, bred litteratur er et nødvendig onde for å finansiere produksjonen av smal litteratur.»

«Du må sikte bredt for å få mange lesere. Folk flest har en litt konservativ smak, ikke skrem dem bort! Vann ut boka, så selger den godt!»

Under disse fortellingene, ligger det et annet premiss:

At «alle» kjøper seg en bok i ny og ne.
At «alle» leser bøker, siden de kan lese.
At «alle» bruker biblioteket, siden det er gratis.
At «alle» er interessert i bøker.
At det finnes en borgerlig, litterær offentlighet som alle mennesker i Norge forholder seg til.
At når noen vinner Nobelprisen, så er det noe «alle» får med seg.

At litteraturen er noe samfunnsbærende og relevant, ikke et smalt nisjefenomen som under 50 000 folk egentlig bryr seg om.

Det er denne fortellingen som gjør at bokbransjen får masse støtte, at vi arrangerer bokår, har en kulturell skolesekk, finansierer litteraturhus – fordi det er «for alle.»

Mine funn fra Brillebjørn-undersøkelsen, var helt motsatt:

Folk flest er ikke veldig opptatt av bøker.
En (relativt) liten gjeng ELSKER bøker.
Det de likte best med Brillebjørn, var ikke at den var «bredt» anlagt.
De likte at bøkene slo an hos barna (resultatet av min brukertesting)
De smaleste delene av Brillebjørn (rare referanser, skeive karakterer, internhumor) var grunnen til at de kjøpte igjen og igjen.

De ville kjøpt enda mer Brillebjørn, hvis Brillebjørn var smalere og mer edgy.

Måten å selge enda mer Brillebjørn på, var ikke å «gå bredere ut», men å dypere ned.

Litteratur, i dagens medieoffentlighet, var i seg selv et nisjeprodukt.
Å like å lese, var å være den rare personen som likte leksa.

«Åkei» tenkte jeg. «Dette er jo enkelt, denne gjengen kjenner jeg. Hei, nerder, hvor mange her sov i kø for å sikre seg den siste Harry Potterboken da den kom ut?»

Kort svar: alle.

Av den lille, rare gjengen som leste den «brede og bestselgende barneboka.»

Jeg skrev til gjengen min:
«Dere er de viktigste folka i kulturnorge. Det er dere som lager nye lesere.»

Men jeg skjønte også at det jeg hadde oppdaget slutten på Brillebjørn.

Fordi det jeg hadde funnet ut gjennom å lage lista, krevde en så stor omstilling fra forlagets side, at selve spørreundersøkelsen var de ikke interessert i å se på en gang.

Kan du la dette synke inn:

Tenk deg at du hadde laget en diger undersøkelse om hvem som kjøper datamaskin hos Elkjøp. Og så ringer du dem en dag og sier: «jeg har så lyst til å hjelpe dere å selge datamaskin at jeg ikke bare skal gi deg undersøkelsen gratis, jeg vil sitte sammen med deg og gå gjennom resultatene, jeg har 15 års erfaring med denne typen brukerundersøkelser, vanligvis koster jeg 1500kr timen + mva, men du får det gratis, vil du gjøre det?»

Men forlaget ville ikke. Det var ikke nyttig informasjon. Det var skummel og stressende informasjon de ikke visste hva de skulle gjøre med.

Jeg fortalte om lista og følte jeg meg som en upopulær endringsleder i offentlig sektor.

Derfor bestemte jeg meg for å slutte å skrive Brillebjørn-bøker: Jeg kunne ikke se hvordan jeg kunne videreutvikle serien innenfor rammene jeg hadde.

Julen 2020 la jeg ned den hyggelige Brillebjørn-lista jeg hadde laget meg og sa: «Nå er det slutt! Men du er jo så opptatt av bøker at du kanskje har en forfatter i magen? Lyst til å bli med på skrivekurs?»

Det hadde 3000 av dem, som er min nåværende e-postliste.

Fordi jeg skjønte at hvis jeg skal lage en litterær offentlighet som overlever Netflix, må jeg ha følgende ting på plass:

En ny fortelling om hva markedsføring er (det er ikke vanskelig å selge smale ting.)

Ny teknologi som gjør at du kan lese bok i nettleseren (så du kan kjøpe boka rett fra Insta-stories.)

En ny type forfattere som er klare for å teste tekstene sine på leseren før boken blir trykket på papir, vs en hel bransje som tror at du må trykke over 1000 eks for å «sjekke om det selger.»

Sistnevnte har jeg begynt å lære opp gjennom skrivekursene mine.
Nå skriver jeg disse innleggene for å lære opp deg.

Hvis du er forlegger eller jobber i bokhandel: Ikke ta dette som et angrep. Ta det som en gratis konsulenttime.
Vi har alle samme mål: Mer lesning og mer litteratur, også 100 år fra nå.

Jeg diskuterer disse innleggene på LinkedIn. Bli med!

Et innlegg om markedsføring, pengenoia og kulturell kapital.

Jeg har skrevet om hvorfor forlagsbransjen sliter med manglende kundeorientering i dette innlegget, og hvorfor historien om www førte til at lang tekst ble glemt når Internett fikk formen det har i dag.

Nå er det på tide å snakke om markedsføring.

Da jeg testet e-bok-prototypene mine i 2019, fant jeg ut en forskrekkelig ting: De fleste norske kulturinstitusjoner er helt avhengige av Facebook-annonser og sponsing av Facebook/Instagram-innlegg for å være synlige. De annonsene blir dyrere og dyrere for hvert år som går + begrenser ytringsfriheten din dramatisk.

(Les mer om det i dette blogginnlegget om FB-annonsenes problem.)

Grunnen til at jeg fant ut av dette, var at jeg tenkte det ville være veldig lurt for forlag og tidsskrift å selge greiene sine direkte på sosiale medier.

Du skjønner: Vi snakker mye om hvor «lite» forfatteren sitter igjen med etter et boksalg, men realiteten er at forfatterens prosenter ligger fast (det er bestemt gjennom normalkontrakten, og ikke noe du som enkeltforfatter kan forhandle opp eller ned.)

Resten av summen vi ofte kaller «bokkrona» er et spørsmål om forhandling mellom forlag og bokhandel.

La oss si at jeg har en sakprosabok ute som koster 349 kr. Av dem går 13% til meg, ca 45 kr. De resterende 304 kr fordeles mellom bokhandel og forlag, men fordelingsnøkkelen ligger ikke fast. Det er her det blir relevant om forlaget du utgis på, eier en bokhandel eller ei. Når jeg gir ut en bok på Gyldendal og du kjøper den hos Ark, går hele bokkrona til Gyldendal-konsernet, selv om ikke alt går til «Gyldendal-Gyldendal» eller alt går til Ark-delen.

(Jeg anbefaler forøvrig alle Gyldendalforfattere å bli aksjonærer i Gyldendal. De er et børsnotert selskap, og det burde være åpenbart at alle forfattere følger forlaget sitt på børsen og leser historien om konsernet fra dét perspektivet. Følg penga, som vi marxister liker å si. Ikke fordi selskapet er så stort og skurkete, men fordi det gir et bilde av hvor de faktisk tjener penger + hvor små marginene deres egentlig er – sammenlignet med andre selskaper på samme størrelse.)

Men hvis jeg gir ut den samme boka på et forlag som ikke eier noen bokhandel, er spørsmålet om direktesalg mye mer relevant, fordi hvis du kjøper noe direkte fra forlagets nettside, kan det være forskjellen på å tjene 100kr på en bok og 304 kr på en bok. Hvis et vanlig antall bøker solgte er 1500 bøker, er det en forskjell på mange hundre tusen kroner.

Min tese i 2019 var altså at forlag som ikke eier bokhandel gjerne vil tjene noen hundre tusen ekstra pr bok ved å selge en e-bok direkte i sine sosiale medier-kanaler. Der tok jeg grundig feil.

Penger er ikke den primære motivasjonen i kulturbransjen. Kulturfolk flest vil ha penger nok til å overleve. Ellers vil de helst lønnes i kulturell kapital (altså prestisje.)

«Se, hvis vi gjør dette eksperimentet med min bok, kan vi tjene 600 000kr istedenfor 200 000kr! Det er 400 000kr mer!» var min pitch. Jeg kom fra næringslivet, så jeg tenkte at mer penger = alltid bedre.

«Nei, det kan vi ikke gjøre! E-boksalg teller jo ikke på bestselgerlista! Og hvis vi ikke går via bokhandel, kommer vi heller ikke på bestselgerlista!»

«Hvem bryr seg om bestselgerlista?»

«Bokhandel! De velger plassering i dem på bakgrunn av hva som selger bra!»

«Men hvis vi allerede selger bra, så er det vel ikke så farlig med plassering i analog bokhandel? Og du får jo mindre penger pr bok solgt på grunn av at bokhandel skal ha sin del av kaka? Mens hvis du selger direkte, får du hele summen som ikke går til meg?»

«Men da legger jo ikke folk merke til at det går bra! Det er veldig viktig!»

«Viktigere enn 400 000kr ekstra?»

«Ja! Vi er ikke så motivert av penger her, Ida. Det er en litt rar ting å være.»

«Vel, det blir jo mer penger til meg når du som forlag tjener mer, da.»

«Men det er vel viktigere for deg å få masse presse og oppmerksomhet? Og kanskje vinne en pris?»

«Nei, jeg vil helst ha penger.»

«…»

Å tjene penger på bekostning av prestisje var dermed ikke interessant.
Og prestisje var synonymt med å bli lagt merke til i den etablerte bok-økologien.

Et større problem var dog at ved nærmere ettersyn var direktesalgskanalene…elendige? Det var ingen organisk synlighet i sosiale medier å snakke om. Det er et enormt demokratisk problem for en aktør som jobber med offentlige ytringer. Du kan lese om hvorfor i dette blogginnlegget.

Dette var grunnen til at jeg gikk tilbake til tegnebrettet i 2019.

«Ok,» tenkte jeg. «Det ser ut at det ikke er noen synlighet for forlagene i sosiale medier uten å betale Mark Zuckerberg. Da må jeg finne ut hvordan folk selger ting uten å annonsere seg ihjæl.»

Denne researchen resulterte i et eget firma, Studio Jackson, som driver med direktesalg av nettkurs over e-post. Vi har fire ansatte og har doblet omsetning hvert år siden 2020.

E-post har nemlig solgt best siden 1992. Og de fleste lønnsomme firmaer er fremdeles (primært) e-postbasert.

Å være lønnsom er ikke det samme som å være synlig. Presse, omtaler, virak og blest fører ikke til salg. Å jobbe dedikert med salg, derimot. Det selger.

E-post er også en av de beste kanalene for å bygge synlighet i sosiale medier. Å lenke til et blogginnlegg eller et FB-innlegg i en varm og aktiv e-postliste, er billigere og mer effektivt enn sponsing av innlegg, fordi du bare sender varme og ivrige besøkende til innholdet ditt. Og du slipper å være bekymret for hva alle gærningene i Silicon Valley finner på neste uke (hei, Elon.)

Ja, jeg startet et annet firma for å finne ut hvordan jeg skulle løse utfordringen jeg støtte på i det første firmaet. Det er så besatt jeg har vært av å finne ut av hvordan selge bøker. Det er fordi jeg tror at bøker er veldig, veldig, veldig viktig.

Og fordi jeg er som Solan Gundersen: Det vanskelige er en bagatell, et umulige tar bare litt lenger tid.

Disse innleggene er altså mitt ebok-manifest-høyttekning-verksted-here we go-startkabel. Jeg snakker også om disse temaene på Linkedin.

Fortsett diskusjonen i tråden til innlegget.

En historietime basert på muntlig overlevering og dårlig hukommelse.

Har du ikke lest del 1? Gjør det før du leser denne.

Romanen, boktrykkerkunsten, forlaget og bokhandelen vokste frem samlet. De som hadde en trykkpresse, laget og solgte bøker. Sjangerutvikling og teknologiutvikling var to sider av samme sak. Sånn er det også i norsk mediehistorie:

«Du var med på oppstarten av Klassekampen?»

«»»Ja, husker at vi skrapte sammen til en trykkpresse og byttet på å sove ved siden av den på natten så ingen skulle stjele den.»»»Ja, husker at vi skrapte sammen til en trykkpresse og byttet på å sove ved siden av den på natten så ingen skulle stjele den.»»»»Ja, husker at vi skrapte sammen til en trykkpresse og byttet på å sove ved siden av den på natten så ingen skulle stjele den.»»»Ja, husker at vi skrapte sammen til en trykkpresse og byttet på å sove ved siden av den på natten så ingen skulle stjele den.»

Når vi spør: «Hvorfor hang ikke bokbransjen med i utviklingen da Internetten kom?», er svaret enkelt: Webben kommer fra et annet sted enn trykkpressa. Www er den største revolusjonen i tekst siden Gutenberg, men det var ikke noen forfattere, journalister eller redaktører med på utviklingen.

Www (altså teknologien som gjør at du kan finne denne nettsiden gjennom en nettleser), var et akademisk prosjekt, og det opprinnelige målet var ikke å lage en nettleser, men en nettlese-skriver. Et program der du skrive og lese web på lik linje. Impulsen til å lage dette, kom ikke fra en tekstkultur som var opptatt av åndsverk, opphavsrett og boksalg. Det kom fra en tekstkultur som var opptatt av peer review, altså gratis slakt av dine nærmeste fagfellers tekster.

(Hver gang folk snakker om at nettdebatten er for hard og krass, tenker jeg på www ikke har utspring i dannede samtaler i salonger ala Habermas, men i den mest ondsinnede teksten i universet: Tilbakemeldingene fra reviewer 2.)

Fordi www oppstod i akademia (det var jo det eneste stedet du hadde kabel og kunne koble deg opp i starten), og det å lage en nett-lese OG skriver var mye vanskeligere å lage en nettleser, var det noen som laget en variant som kunne vise tekst & bilde. Nakenbilde. Kattebilde. Og vipps, begynte www slik vi kjenner det. Med krasse, krasse kommentarer og bilder folk sendte til alle vennene sine.

Alle som har jobbet med tekst, vet at settere og grafikere er en essensiell del av bokhistorien. Lesbarhet er et fag. Derfor er det en norsk oppfinnelse fra 1994 (selv om all webhistorie er et akademisk lappeteppe av påvirkning, så bruk «oppfinnelse» i den videste forstand), som har preget www mest etter det første nakenbildet. Jeg snakker selvfølgelig om CSS, foreslått av Håkon Wium Lie i 1994. CSS gjorde det mulig å designe webtekstene, og kontrollerte font, farge, posisjonering og avstand mellom ord.

CSS ble konstruert da Wium Lie jobbet på Cern, der også WWW oppstod, så poenget om at utviklingen skjer i en faglig kladeis henger sammen. På samme måte som Charles Dickens ofte får æren for å ha funnet opp clifhangeren da han skrev følgjetong, oppstod dette fenomenet ikke løsrevet fra avisen og trykkeren som betalte Dickens for teksten.

I slutten av CSS-spesifikasjonen fra 1994 (som jeg mener at alle bokhistorikere og litteraturhistorikere burde ha lest) skriver Wium Lie at han har primært fokusert på fremstilling av kort tekst. Lengre tekster, skriver han (parafrasert), må noen andre løse. Blir teksten for lang i nettleseren, blir scrollbaren uendelig og navigasjonen fungerer ikke. Han har noen skisser på hvordan man kunne scrolle fra høyre mot venstre, som i en bok, men han regner med at fremtiden vil løse problemet «lang tekst i nettleser.»

Det var det ingen som gjorde.

For meg, som har brukt 15 år på spørsmålet «hvorfor er eboka så upopulær?», handler det – dypest sett – om at www i sin opprinnelse ikke hadde noen som jobbet med å løse problemet «lang tekst i nettleser.»

Det andre problemet hele web-verdenen har jobbet med å løse de siste 20 årene, er også en essensiell del av å ha en bokbransje: Nemlig å kunne ta betalt for innhold. Virginia Woolf sier at hun ble forfatter for å kunne få sine egne penger, Dickens beskriver det samme. Men de første 15 årene av webhistorien, ble tekst primært betalt med oppmerksomhet.

Hovedgrunnen til at dette var tilfelle, var at det var skikkelig vanskelig å lage digitale betalingsløsninger som fungerte mellom land.

Problemene er fremdeles ikke løst, selv om Stripe er magisk. Som noen som har en bedrift som har omsatt for over 7 millioner kroner gjennom Stripe siden 2020, er det umulig å ikke være takknemlig for at betalingsløsningen finnes. Men jeg vet også at bak hver gledens «ping» i Stripe-appen (noen har kjøpt noe fra ditt ubemannede kassa-apparat), kommer alle problemene med bokføring, MVA, ufullstendige kvitteringer og – når du har internasjonale transaksjoner – hårballen det er å ha kunder i land hvis lovverk ikke snakker sammen overhodet.

Dette gjør at Internettøkonomien er full av rare lovbrudd og regnskapsnoia, og det gjør besettelsen rundt crypto så mye mindre rar. Klart noen ville utvikle et besynderlig byttemiddel de kunne kjøpe og selge i uten å betale skatt.

Det er ikke rart at vi endte opp med firmaer som har innsamling av brukerdata og visning av annonser som viktigste inntektskilde: Å ta betalt for tekst var mye, mye lettere når du var avistrykker i 1800-tallets London: Du kunne få en mynt i hånda, ferdig med det.

Lang tekst i nettleser + betale for tekst i nettleser = to av de viktigste hindringene for å få til effektiv boksalg på nett.

De siste årene har vi skandinaver fått noen av de beste betalingsløsningene i verden på nett. Vi er i en posisjon til å kunne forenkle kjøpsprosessen mer enn i noen andre land. Dette gjelder ikke bare bøker, da jeg bodde i USA, testet jeg alle Odas konkurrenter som opererte i Silicon Valley. Utvalget av varer var bedre, leveringen var billig (fordi slavearbeid = the american way), men teknologien var håpløs sammenlignet med måten vi kjøper dagligvare på nett i Norge.

Det er åpenbart at det også vil bli vi som løser lang tekst i nettleser. CSS er norsk, og vi trenger ikke «se til Silicon Valley» for å lære om innovasjon. Storparten av nyvinningene i markup og nettleser ble utviklet på Alexander Kiellands plass.

En av mine største næringspolitiske sorger, er at vi bare tenkte på «olje, olje, olje» da Opera ledet an på mobil nettleser-teknologi, mens vi nå har næringsministere som tar selfie med enhver surrekopp som har laget «en slags app», mens alt fra CSS-animasjon til implementeringen av HTML5 hadde sentrale fagpersoner i Oslo på tidlig 2000-tall. Internetthistorien etter 2008 kunne hatt en større Oslo-dominans hvis næringsdepartementet hadde tenkt på andre ting enn petroleum og fisk. Men kompetansen finnes fremdeles i landet. De ledende fagpersonene på feltet husker fremdeles hvordan nettleserspråkene ble skrudd sammen. De bygget Internett som vi kjenner det. Her. I Norge.

Og det er denne kompetansen jeg har benyttet meg av når jeg har fomlet de første løsningene mine.

Første gang jeg laget en prototype på «bok i nettleser» sammen med en tidligere Opera-ansatt, var i 2012. Vi hadde laget et system for å kjøpe boken med tellerskritt (det var i en verden før Vipps), og jeg husker jeg satt og pitchet prototypen min til forlag som alle takket nei.

(Grunnene til at de takket nei, kommer i neste innlegg!)

I 2014 laget vi en variant av Morfar, Hitler og jeg uten lov fra forlaget. Første kapittel hadde masse, masse lesere og solgte over 500 bøker direkte.

I 2019 kjørte vi prototype og gjorde en dyp research-runde på alle de ikke-teknologiske hindringene. De sistnevnte hindringene fikk meg til å legge prosjektet på is, fordi de var større enn de tekniske.

Underveis mens jeg har jobbet med prosjektet «lang tekst i nettleser du kan betale for», har alle bedriftsfolka i mitt liv bedt meg om å ikke dele idéen åpent. «Noen kan jo stjele den!»

Men jeg har villet at noen skulle stjele den. Banna bein, kode blir best om flere jobber på den, grunnen til at CSS virker, er at det ble delt åpent.

(Når jeg har delt dette med utviklere i livet mitt, sier de bare: «Åh, den gamle drømmen der? Ja, død over epub, møkkaformatet fullt av usaklig tullekode. Men vanlige mennesker bryr seg ikke om markup, Ida.»)

Jeg mener at grunnen til at bøker som sjanger er blitt så akterutseilt, handler om den lange tekstens rolle i den post-gutenbergske revolusjonen www har vært. Og grunnen til at det er viktig å løse dét, er at vi skal kunne selge bøker sømløst, uten at du må lære deg å bruke ebokleser.

At du skal kunne følge noen på Instagram og spontant kjøpe deg en bok, på samme måte som du følger noen på Instagram og spontant kjøper deg en hårspenne. Vi er nærmere denne tekniske muligheten enn vi noen sinne har vært. Men kulturelt har vi fremdeles masse, masse hindringer. Det er der for jeg gjør dette for egen maskin nå.

Dette innlegget er del 2 av en serie om bokas og bokbransjens fremtid + hva jeg skal gjøre med dét.

Du kan lese neste del i serien her.

Jeg kjører samtale og diskusjon om dette på LinkedIn, følg meg der og ta praten videre.

Dette innlegget blir enda bedre om du har lest del 1.

Hint: Det er IKKE det du tror er galt.

Jeg har utgitt over 30 bøker hos de største forlagene i Norge siden 2008. Jeg har vært frustrert og bekymret like lenge.

Jeg holdt mitt første «derfor må dere tenke annerledes om Internett»-foredrag for velvillige bransjefolk i 2009, og jeg har holdt tilsvarende hvert år siden. Men som forfatter er jeg ikke i posisjon til å endre forlagsbransjen.

Derfor gjør jeg som mange forfattere har gjort før meg: Tar en bok ut av det etablerte forlagssystemet for å eksperimentere.

Jeg har kviet meg for det, fordi det er lett å bli klumpet sammen med et hylekor av slapp og lite hjelpsom bransjekritikk. De fleste forfattere som kritiserer bokbransjen tar nemlig feil.

Tre påstander om bokbransjen som ikke stemmer

La meg gå gjennom de vanligste, kritiske påstandene jeg har hørt og avkrefte dem.

• «Det er vanskelig å få gitt ut en bok i Norge, nåløyet er for trangt. For mange gode bøker kommer ikke ut.«

Kort svar: «Nei.»

Norge har fantastiske støtteordninger for litteratur, mange solide forlag, vi gir ut masse bøker i (sammenlignet med andre land) store opplag, vi har et godt utbygget biblioteksvesen og en unik innkjøpsordning. Vi har så kort avstand mellom forlagsredaktør og forfatter at vi ikke trenger et agent-system, som betyr at du faktisk kan invitere de fleste redaktører i de store forlagene ut på kaffe og pitche boken din direkte. Norge er et av de enkleste landene i verden å få utgitt en bok på et godt forlag. Hvis du har en tekst som er avvist av alle landets forlag, er det 1. fordi den ikke er bra nok eller 2. fordi den faller mellom stoler i innkjøpsordningen og dermed har en så usikker økonomi at forlaget ikke kan satse (hei, sakprosa for barn og unge.)

Hvis du tenker: «Men min bok var et mesterverk og jeg ble nektet oppmerksomhet for min sterke stemme!», så FLYTT INN I FREMTIDEN, skriver jeg dette i en bok, kanskje? Få deg en blogg, for pokker. Din sterke stemme har ubegrenset plass i offentligheten. Kjøp et domene.

• «Forlaget tar for mye av inntektene per bok! Forfattere tjener nesten ingen ting på sitt dyrebare åndsverk!»

Hahahaha, NEI! Dette er min personlige favoritt å myteknuse.

Folk: «Hvor mye får du pr Brillebjørn-bok?»
Jeg: «Eh, når du kjøper på tilbud til 99kr? Jeg vil anslå ca 2,5kr»
Folk: «Det er jo hårreisende! Jeg burde kjøpe alle bøker direkte fra deg for å støtte ditt forfatterskap!!!!!!11»
Jeg: «Eh, vil du kjøpe en rotete Wordfil med stavefeil? Fordi det er dét som er mitt forfatterskap. Resten av jobben er gjort av andre.»
Folk: «Jammen du er jo FORFATTEREN!»
Jeg: «Har du lest Brechts «Spørsmål fra en lesende arbeider»? Fordi jeg lover at når vi har solgt 150 000 Brillebjørn-bøker, så var det ikke meg som kjørte gaffeltruck med dem på Forlagssentralens lager…»

Greia er: Jeg er en forretningskvinne. Jeg er god til å beregne antall årsverk som går inn i et produkt. De fleste forfattere er DÅRLIGERE på business og arbeidsliv enn den jevne tillitsvalgte. De er redde for selvangivelsen, de kan ikke lese budsjetter og de skjønner ikke at prosjektledelse er en jobb. Forlaget underbygger denne hjelpeløsheten hos forfatterne. Jeg vil påstå at det å massere forfatterens ego og skape opplevelsen av å «være forfatter» er en viktig del av produktet forlaget leverer når de antar en forfatter. Følelsen av «ekte forfatter» er forretningskritisk også for forlaget. Ikke fordi forfatterne sitter igjen med så lite av bokpenga at de blir snytt (det er ikke tilfelle.) Men det er andre og usynlige hjelpere i selvsamme forlag som både får dårligere betalt og ikke får navnet sitt på boka. Grunnen til at folk vil jobbe i bokhandel og med språkvask og korrektur på bokmanus, vs i klesbutikk og med språkvask og korrektur på reklametekster, handler om kulturell kapital og å få være nær en EKTE FORFATTER. Det betyr at jobber i bokbransjen er utrolig populære og med lav turn-over, samtidig som de er langt fra lønnsledene.

Jo større en bok blir, jo mer jobb fører den med seg. Ta Brillebjørn: Antall usynlige mennesker som sjekker lagerbeholdning, regner på backlist, ringer bokhandler, skriver beskrivelser av bøkene, husker tidsfrister, arrangerer interne møter med bokhandlere, sørger for at alle forsider foreligger, koordinerer mellom trykkeri og siste satskorrektur – som forfatter jeg er en liten aktør i et stort maskineri. 2,5 kr pr bok solgt på Mammut er riktig kompensasjon, og jeg har aldri drømt om å kunne selvpublisere til like godt resultat. Det er heller ikke det jeg skal gjøre når jeg tester noe selv nå.

• «Forlaget gjorde utrolig lite for å selge boken min! Det er jo forskrekkelig! Og har du lagt merke til hvor lite bokanmeldelser det er i avisene? Schibsted ødelegger for norske forfattere, vi blir usynliggjort!»

Det er sant at bøker selger for lite. Det handler dog ikke om forlagenes manglende innsats. Du kan heller ikke skylde på at VG skriver færre anmeldelser enn før.

De fleste forlag jobber jevnt og proft med presse og bokanmeldelser, og de er nøye på at alle forfattere får «lik» mengde tid. De jobber også med å selge inn boken til bokhandel. Grunnen til at boken selger dårligere enn du ønsker, handler ikke om forlagets innsats, men om at presse og anmeldelser ikke fører til salg. Det fører «bare» til en bedre plassering i analog bokhandel. Den analoge bokhandelen kan dog ikke kompensere for den ubehjelpelige digitalsatsningen til både forlag og bokhandel. Men dårlig distribusjonskanal er ikke det samme som at forlaget ikke gjør en innsats.

Så hva ER problemet?

Det er todelt:

1. Forlag har en forretningsmodell som fokuserer på å selge bøker til bokhandel, ikke (direkte) til leserne. Det betyr at du har en bransje som har alt fokuset på distributøren, ikke på kunden. All produktutvikling de siste 30 årene har handlet om å lære mer om de som faktisk kjøper og bruker det du selger. Altså leseren.
2. Bokhandel (altså forlagets hovedfokus), ligger langt bakpå digitalt. Ikke bare i Norge, men på verdensbasis. Selv Amazon, som vi holder frem som en av de store i tech, har ikke endret mye etter at de lanserte Kindle i 2008. Deres «innovasjon» har primært bestått av å betale lagerarbeiderne sine helt elendig, så de kan presse prisene. Mens resten av næringslivet og kulturlivet har ikke stått stille siden 2008. Vi trenger ikke sammenligne bokhandel med Netflix. Akkurat nå har små nettbutikker som selger sokker og underbukser mer info om hvordan produktene brukes og bedre systemer for å selge disse greiene på sosiale medier enn bokbransjen har for bok.

Kombinasjonen av manglende fokus på sluttbruker + ingen (konkurransedyktig) utvikling av distribusjonsleddet = færre salg og dermed færre lesere. Samtidig går evnen til dybdelesning ned i befolkningen som helhet, fordi vi scroller så mye på skjerm.

Dette er ikke bare et bransjeproblem, det er et demokratisk problem. Grunnen til at vi har et skolesystem, er for å få en lesende og skrivende befolkning. Her spiller boken en essensiell rolle.

Det mangler ikke på forsøk på å løse lese-krisa. Men den kulturpolitiske løsningen er alltid «mer formidling», ikke «mer salg av bøker.» Det viktigste er å «inspirere til lesning.» Yeah right.

Brukervennlighet vinner over «inspirasjon» hver dag.

Snart er enklere å levere selvangivelsen for ENK enn det er å kjøpe en ebok, fordi Skattetaten jobber mye mer systematisk med å forenkle for sluttbruker enn bokbransjen gjør.

Heldigvis har forlag og bokhandel en stor mengde dedikerte kunder som kjøper bøker på tross av disse hindringene.

Men det holder ikke.

Du skal ikke klage over noe du selv kan forandre. Så jeg må teste mine egne teorier på meg selv.

Punkt 1 er å produktutvikle en bok og selge den selv.

Ikke «utgi», fordi jeg kommer ikke til å melde meg inn i Forleggerforeningen eller skaffe meg ISBN eller pliktavlevere noe, jeg kommer ikke til å laste opp info i Bokbasen eller følge fastprisavtalen.

Og før du begynner å hyle om viktigheten av alle disse ordningene: Visste du at Finanstilsynet har en regulatorisk sandkasse der du kan få lov til å bryte reglene mens du finner opp ny finansteknologi?

Dette er fordi selv de strengeste aktørene i Norge vet at du må fokusere på sluttbruker først hvis du skal klare å lage noe nytt. Hvis du skal holde deg innenfor regelverket hele veien, kommer du ikke av flekken.

Det er færre ting som kan gå alvorlig galt med en bok enn en bank. Ergo tar jeg meg den frihet å lage min egen sandkasse her på Internett.

Jeg kommer til å dele åpent fra utviklingsprosessen, så alle norske forlag og bokhandler kan bruke det og implementere det. Jeg vil «make reading great again», for å stjele en suspekt frase, og da må jeg ha med meg flest mulig.

Hvis du vil være med, er steg 1 å følge med på denne bloggen.

Jeg kommer også til å dele om denne prosessen på LinkedIn.
Fortsett diskusjonen der.

Har du sittet og skrevet og hørt disse tankene suse gjennom hodet?

• Fyttirakkern, denne teksten ble forskrekkelig dårlig. Det er ikke vits!
• Alle forlag er snobbete og slipper bare inn folk som er berømte fra før og jeg er bare lilla jag og slipper neppe gjennom nåløyet. Det er ikke vits!
• Jeg fikk ikke skrevet i går. Jeg er lat og tiltaksløs og udisiplinert og det er like greit å spyle hele prosjektet i do. Det er ikke vits!
• Jeg har ingen originale idéer, jeg skriver bare banale og kjedelige ting om følelser og et vanlig middelklasseliv, det er ikke vits!
• Jeg har en idé som er så original at ingen kommer til å skjønne den, Norge er et kjedelig pottitland og ingen vil forstå meg. Det er ikke vits!
• Jeg vet ikke hvordan jeg skal skrive den scenen, jeg kan like godt gi opp hele greia.
• Jeg har hatt en idé, men i går hørte jeg om en bok som har nesten samme idé, da er den allerede tatt og jeg blir nødt til å gi opp. Det er ikke vits!
• Tenk om jeg skriver ned idéen min og noen på forlaget stjeler den? Best å ikke skrive den ned i det hele tatt! Det er ikke vits!
• Ingen leser bøker lenger og ingen anmelder bøker lenger og ingen kjøper bøker lenger og det er ikke vits i å skrive en!
• Hvis jeg skriver dette, kommer mora mi, bestemora mi, eksen min og dem jeg gikk på ungdomsskolen med til å bli provosert. Best å slutte nå!
• Jeg vet ikke om dette skal være sak eller skjønn eller lyrikk eller blogg, best å stoppe teksten her og ikke spørre hvorfor den tvang seg på.
• Nesten ingen lever av å være forfatter, så det er vel ikke vits i å bruke tid på en drøm når jeg ikke kan garantere at det blir en bestselger så jeg kan slutte i jobben?
• Tenk om jeg får masse oppmerksomhet og alle blir sure? Best å gi seg nå!
• Tenk om ingen legger merke til boken min og den går helt under radaren? Best å gi seg nå!

Det alle disse tankene har til felles, er at de er showstopper-tanker som prøver å få deg til å gi opp. Alle profesjonelle skribenter kjenner dem.

De går ikke over når du blir utgitt. En av mine store sjokk da jeg ble utgitt forfatter, var at alle forfatter-treff var fulle av showstopper-tanker.

Det var særs få samtaler av typen «Åh, jeg leser Brönte-støstrene på nytt, det er så mye jeg hadde glemt om fortellerposisjonen til Nelly Dean!»

Nei, folk sa: «Det jo helt umulig å bli anmeldt i VG lenger, de skriver jo nesten ikke bokomtaler, er det vits?» «Så du den siste royalty-utbetalingen? Knøttliten! Forlaget gjør ingenting for å selge boken min, er det vits, spør jeg deg?»

Alle showstopper-tankene er relevante bekymringer. Det finnes en tid for dem. Tid for å finne ut hvordan du løser den scenen. Tid for å snakke med forlaget om markedsføringsstrategi. Tid for å stille spørsmål om hvordan du skriver om eksen din. Men det er aldri tid for å gi opp håndverket ditt, idéen din, det som presser seg på, det som driver deg. Det er aldri tid for å si at det ikke er vits.

Alle har en hjerne som forsøker å snakke oss ut av det vi forsøker å gjøre. Jo mer ambisiøs plan, jo mer intense showstopper-tanker. De er en beskyttelse, så du ikke skal bli skuffet, såret, avvist, de passer på deg.

Du blir ikke kvitt showstopper-tankene av å pushe deg. Du må bli venn med dem, og kjenne dem igjen som forfatter-hjernens greatest hits. «Oi! En sånn! Det betyr at jeg gjør noe riktig!»

Det viktigste jeg lærer bort på skrivekurset mitt, Heksesirkel, er ikke å jobbe jevnt.

Det er å plukke opp tråden etter å ha rømt fra ditt eget prosjekt , kastet alle gode forsetter i «fuck-it»-bøtta og fullstendig ignorert planen din i fire uker.

Og så komme tilbake likevel.

Det er den eneste superkraften du trenger.

Påmeldingen til Heksesirkel stenger mandag 7. november. Der jobber vi sammen for å ikke la oss stoppe av showstopper-tankene. Men nå har du fått en jukselapp fra meg, så du kan kjenne dem igjen, uansett. Lykke til med å ikke gi deg på tørre møkka.

Følelser og det indre arbeidet er krevende.

Jeg skrev min første roman da jeg var 11 år.

Jeg skrev den i en kladdebok, og teksten kom raskt og lett, fordi jeg underholdt meg selv. Jeg skrev for å se hva som kom til å skje.

Når jeg leser boken (jeg har den fortsatt, på et hemmelig sted på kontoret, skrivepapiret sprøtt og sprukkent, sporene etter bic-pennen dype i arket), kan jeg se på teksten hvor mye jeg hadde lest.

Hovedgrunnen til at jeg ble god til å skrive tidlig, var at jeg begynte å lese tidlig. Og jeg leste sultent og mye. Jeg kan se Ian Flemming i boken til elleveåringen jeg var. Jeg kan se Mark Twain og Enid Blyton. Jeg kan se Nancy Drew og Charles Dickens. Jeg leste mye, jeg skrev mye, jeg skrev på en sånn måte at jeg hadde det gøy mens jeg gjorde det.

Det er ikke egentlig vanskeligere enn det. Resten er et spørsmål om redigering og teknikk.

Jeg hadde ikke «tid» til å skrive en roman da jeg var elleve, men jeg behøvde det ikke heller. Jeg skrev boken i kladdeboken min, fordi da kunne jeg gjøre skoleoppgaven (som gikk fort), og skrive et nytt kapittel men klassen var stille rundt meg. Det ble omtrent et kapittel hver skoledag.

Sånn skrev jeg to romaner og en diktsamling, og det var en rømningsaksjon for meg, en måte å ikke merke at jeg var den minst populære og mest mobbede ungen på skolen, jeg skrev en ny verden i kladdeboka, og jeg husker den bedre enn jeg husker syvende klasse: Husker hva slags rom Danielle Giovanni, tenåring og mestertyv, var fanget i, og hvordan hun brøt seg ut (det var en spile i bh-en hennes hun brukte som dirk, og bh-en var i et grønt silkestoff, jeg ser det ennå for meg.)

Alt jeg trengte å vite om skriving, lærte jeg i syvende klasse. At du må skrive ofte. At du må like det. Og at du skaper levende tekst ved å lese mye – og like å lese. At du skaper dramatikk ved å la karakterene gjøre det du har lyst til at de skal gjøre, det som overrasker deg og gir deg gåsehud.

Det vanskelige er det indre arbeidet. Det begynte å dukke opp i tekstene mine fra jeg var 14-15 år. Jeg kunne se det svart på hvitt, hvordan min egen depresjon og ønske om å dø dukket opp i alle tekstene mine, ble umulig å ikke se. Hvordan den forskrekkelige oppveksten min tøt ut i teksten, selv om jeg ville at den skulle forbli skjult. Hvordan den forskrekkelige seksualiteten min tøt ut, umulig å skjule. Hvordan mitt monstrøse jeg ble synlig på arket når jeg skrev.

Det indre arbeidet er kjernen i mitt skrivekurs, og i alt jeg underviser, fordi det hjelper ikke å vite hva som gjør en «god» tekst, når hovedgrunnen du skriver en redd tekst, en forknytt tekst, en tekst som prøver så godt den kan å ikke finnes. Eller du bare ikke skriver. Fordi du er redd for hva som vil være konsekvensene av å begynne å sette ord på det du har inni deg, enten det er en konkret hendelse – eller rett og slett en mening du føler er overveldende farlig og upopulær, en kritikk du helst ikke vil at skal slippe ut av deg.

Skrivekurset mitt har to spor: Det ene er taktisk og strategisk og handler om å sette mål, finne tid og skrive den hersens boken.

Det andre sporet er dypere og handler om all motstanden du må møte når du har satt deg mål, funnet tid og begynner å skrive den hersens boken.

Målet er å finne igjen den elleveåringen som skriver for å underholde seg selv, rød på ørene av sin egen oppfinnsomhet.

Skrivekurset Heksesirkel har en påmelding som stenger mandag 7. november. Det er det stedet jeg har laget for å gjøre det indre arbeidet du må gjøre for å ikke stoppe deg selv fra å skrive som en elleveåring i kladdeboka.

Jeg selger ting.

Det er fordi jeg har et firma, og det er det firmaer gjør.

Akkurat nå selger jeg skrivekurset til firmaet mitt, Heksesirkel. Det er (relativt) dyrt, men ikke så dyrt som en veske fra Chanel eller en stor smart-tv, og mye, mye billigere enn å pusse opp badet. Men samtalene mine om pris har ikke forandret seg stort siden Heksesirkel var i beta og kostet 499kr.

Fordi pengenoia ikke handler om sum eller budsjett, men om hva du bruker penger på. Her er noiaene jeg ser gå igjen:

Derfor har du penge-noia:

• Du har usynlige penge-regler i hodet ditt. Som: «Jeg tar aldri taxi, fordi det er sløsing.» Realiteten er at det finnes dager hvor taxi er et magisk teppe. Og at du bruker penger på tusen ting som er like lite «lurt» som taxi (som neglelakk), men hvor du ikke har gitt deg selv et indre forbud. Ofte når vi tenker at «det kan jeg aldri bruke penger på», handler det ikke om budsjett, men om hva du ser på som «sløsete og slemt» å kjøpe.
• Du er redd for å bruke penger på ting som er avhengig av din egeninnsats, fordi du ikke stoler på om du kommer til å levere. Hva om du kjøper PT og ikke tør trene? Hva om du melder deg på kveldsskole og ikke gjør leksa? Hva om du blir medlem i Klatreklubben og aldri drar og klatrer? Igjen er ikke spørsmålet om sum, men om din tillit til deg selv.
• Du er redd for å måtte snakke med kjæresten din om penger. Det er forstemmende for meg hvor mange kvinner som ikke har egne penger. Som har 100% fellesøkonomi, og aldri kan bruke penger uten å ta det opp med partneren sin først. Men uavhengig av temaet «alle burde ha et fuck you-fond», så handler ikke «Hva vil kjæresten si?!» om sum eller budsjett. Det handler heller ikke om kjærestens usynlige penge-regler. Det handler om at du er redd for å snakke om økonomi.
• Du har fullstendig frys på penge-spørsmål, som betyr at du ikke har vært i nettbanken, ikke har oversikt over hva som skal betales og ikke aner hva som blir trukket fra kortet ditt. Dermed er du vettskremt for å ta en avgjørelse rundt penger, fordi du vet at du egentlig burde få oversikt og ikke har det. Men dette er ikke et spørsmål om du har råd. Det handler om at du har en konkret frysrespons rundt selve nettbanken og tema penger, og den kommer ikke til å endre seg om du får en jobb med dobbelt så høy lønn.
• Du har en regel om at det er galt å bruke penger på deg. Fordi du ikke fortjener det, siden du er en dårlig person, og drømmene dine er egoistiske. Problemet er dermed ikke summen, men at den går til noe du vil.

Jeg driver bedrift og har gjort det i mange år. Det er – for å sitere et innlegg jeg har skrevet tidligere – en øvelse i å tåle å gjøre risikable ting med penger.

Les blogginnlegget mitt om erfaringer fra næringslivet her.

Det gjør også at jeg ser annerledes på penger enn de fleste som får lønn. Samtidig har jeg også vokst opp veldig fattig, og vet at økonomi er utrolig urettferdig og ujevnt fordelt.

Når jeg får spørsmål av typen: «Jeg vil melde meg på kurset ditt, men er usikker på om jeg har penger til det», så kan ikke jeg si: «Klart du har penger! Alle har penger hvis de vil!»

Fordi dét er jug.

Jeg kan bare si: «Du må ta din egen avgjørelse om hva du bruker penger på. Alt jeg underviser handler om at DU skal bestemme. Jeg kan ikke fortelle deg hva du skal gjøre i teksten din. Jeg kan ikke fortelle deg hva du skal gjøre i livet ditt. Jeg kan bare peke deg tilbake til deg selv. Men så mange av oss kjøper ting av vane, på autopilot, av noia, av sosialt press, av dårlig samvittighet. Jeg vil at du skal kjøpe med hele deg, som en full sjefsavgjørelse, at du skal komme og si: Jeg har bestemt meg for å bruke tid og penger på det jeg vil.»

Og si nei med samme energi. Ikke på grunn av en usynlig regel, ikke på grunn av noia for å snakke med noen, ikke på grunn av at du føler deg egoistisk. Men fordi du har fattet et ekte vedtak.

De fem grunnene jeg ser gå igjen:

1. Du tenker mens du skriver, derfor lurer du deg selv til å tro at du skriver mens du tenker. At du kan tenke teksten ferdig før du skriver den ned. Men teksten har sitt eget liv og du kan ikke vite hvor den skal før du har eltet den med tastaturet. Tanke-tekstene finnes ikke, de stanger i hodet, sett dem fri med bokstaver.
2. Du har arvet den vestlige kanons fortelling om litteraturen: At litteraturen er noe nobelt du konsumerer med din ånd og ditt sinn, og at kroppen er noe banalt, nedrig og uregjerlig som ikke hører hjemme der. At du har mer ånd og sinn hvis du er en hvit, sterk, rik ciss-mann, og at alle som ikke er en sånn, er mer kropp, og dermed mer banale og nedrige, og hører mindre hjemme i litteraturen. Men du kan ikke skille sinnet fra sentralnervesystemet, ånden fra den dårlige ånden, alle leser og skriver mens de er mer tarmbakterier enn de er nobel rasjonalitet. Gi opp en litteraturhistorie der biologiske faktum er synd, og skriv.
3. Du lever et liv du egentlig hater, og når du setter deg ned for å skrive, må du skrive fra sannheten din, og da vet du at du også må høre den sannheten du unngår. Sannheten om korsryggen, sannheten om rusproblemene i familien, sannheten om jobben du synes er prestisjetung og helt forskrekkelig på samme tid.
4. Du lever i en gammel medievirkelighet der du tror du trenger forlag, aviser og kulørt ukepresse til å godkjenne deg før du slipper ut i offentligheten på ordentlig. Men du har ubegrenset med Internett. Det betyr ikke at du skal gi opp å komme på trykk gjennom kanaler som er full av dyktige folk og århundrer med erfaring i skriftkultur, men du må ikke skrive som om den eneste veien til å bli hørt, var å bli godkjent. Skriv fra den overfloden av oppmerksomhet du allerede har billett til.
5. Du er vokst opp med at fasiten finnes alle andre steder enn i deg selv: Hos sensor, hos Helsenorge.no, hos vennene dine, hos kritiske fagfeller, hos Klassekampens bokmagasin, du leter etter en perfekt oppskrift som vil gjøre deg helt trygt og helt klart hva du skal gjøre, så du kan være sikker på at du kan skrive uten å skrive feil. Men kunst handler om å lage nye og bedre feil, feil bare du kan lage, og fasiten finnes utelukkende når du lytter inn.

Jeg har hatt over 500 folk på Heksesirkel, skrivekurset som gjør skriving lettere. Nå er påmeldingen åpen frem til 7. november. Du finner påmelding på: http://sjefsheks.no/heksesirkel

«Ida, hva er den heksegreia di?»

«Det er et skrivekurs!»

«Åh, er det lekser og tilbakemeldinger på tekst?»

«Nei, det er et kurs som handler om å klare å skrive lang tekst alene uten å gi seg på tørre møkka.»

«Åkei, men er ikke det bare å…gjøre det? Tast, knast, ord, liksom?»

«Jo, men det å bare gjøre det er den vanskeligste oppgaven i verden. Dessuten er det umulig å disiplinere seg til kreativ skriving. Du må ha tilgang på rest & digest-delen av sentralnervesystemet for å finne på noe nytt, ellers er kroppen bare i overlevelsesmodus. Da er den dummere enn vanlig, mer sensitiv for kritikk enn vanlig og har færre idéer enn vanlig. Den kan ikke leke, heller. Det er fordi den tror det er sultenød eller verdenskrig, så kroppen er ikke dum. Kroppen er flink. Det er bare at vi er i en tid der vi har mer tid til å skrive, mer Internett å publisere på og bedre redskaper for å lage tekst enn noen sinne. Men vi har ikke tryggheten i kroppen til å gjøre det. Så vi kan ikke bare pushe oss. Det er umulig. Fordi da øker du stressresponsen, og kreativiteten uteblir.»

«Men kan du lage noe bra hvis du bare skal slappe av og leke, da?»

«Hellyes.»

«Men det føles veldig…utrygt for meg å skulle ta en pause? Så jeg føler meg utrygg av det du sier skal gjøre meg trygg! *nervøs latter*»

«Ja, det er kjernen i Heksesirkel. Ikke lekser. Ikke innleveringer. Men støtte og system for å gjøre DEN jobben. Med å finne veien tilbake ut av overlevelsesmodus og tilbake til lek, hvile og hele hjernen din, ikke bare den som jobber for å overleve.»

«Men hvis jeg må kjenne på alle grunnene til at jeg er stresset, så blir jeg jo lei meg! Og sint! Og redd! Og må kanskje endre veldig mange ting i livet mitt!»

«Ja, det er derfor det heter Heksesirkel. Fordi du begynner med den tingen du vet du vil (skrive en bok), og så begynner du å trekke i den tråden (jeg vil skrive), og derfra finner du ut alle de andre tingene du vil, også.»

«Jeg vet ikke helt om jeg tør når du beskriver det på den måten…»

«Nei, det er ikke for alle. Men vi har over 500 fantastiske folk inne i sirkelen som skriver og skriver og føler og våger, leker og heier. Jeg fikk en melding i dag fra en som meldte seg på i mars med en bok hun har utsatt i ti år. Nå finnes den, og forlaget er gira. Så du er – i prinsippet – åtte måneder fra å snu skuta fullstendig.»

«Åh, det høres både lenge og kort ut. Når og hvor?»

«Påmeldingen stenger 7. november. Du finner all info her: http://sjefsheks.no/heksesirkel – men uansett: slutt å tvinge deg selv. Begynn å finne igjen den delen av kroppen som vet hva kreativitet er. Alle har den, men det kan være lenge siden du var der på besøk sist.»

For years, I’ve considered it an established fact that the female body is a pain in the ass.

Karen Havelin

«Før du møter abortnemden, trenger jeg å sjekke om du har behov for å snakke med en sosionom. Når du skal ta en senabort, er det viktig at du har blitt orientert om løsninger for eventuelle økonomiske vansker du er i. Vi skal være sikre på at ingen tar abort fordi de ikke har råd til barnet sitt.» sier legen som fyller ut søknaden om senabort for meg på Riksen.

Jeg er gravid med et barn jeg har ønsket meg, men testene er tatt, og resultatet er ikke liv laga. Nå er vi over abortlovens grense, og jeg går nå gjennom alle ritualene på den andre siden av det selvbestemte.

«Har sosionomen noe kompetanse på å være eier og daglig leder i en bedrift med ansatte? Kan de eventuelt rådgi om støtteordninger som finnes for bedrifter i vekst der daglig leder blir sykemeldt på grunn av noe svangerskapsrelatert? Eller et avbrutt svangerskap?» spør jeg.

Det korte svaret på det er «nei.» Systemet tar utgangspunkt i at alle som tar en senabort, er arbeidstakere eller uføre. Å være kvinnelig gründer er å tyte ut. Jeg har på meg en mannedrakt, historisk og sosioøkonomisk. Nå sitter jeg her i uløkka og må klare meg selv som en hvilken som helst annen næringslivsmann, bare med en liten forskjell som egentlig er temmelig stor. Så stor at det ikke er merkelig for meg at vi har så få kvinnelige gründere som vi har. De snakker om kvinner som «risiko-averse», men realiteten er at det er mer risikabelt å ha livmor.

«Det er viktig med likestilling på hjemmebane! Kvinnelige gründere trenger å finne en støttende partner!»

Men det er ingen likestilling i livmoren. Senaborten jeg skal ta (stigmatisert og debattert som den er), er et mødrehelsetiltak. Det handler i liten grad om retten til å velge om du vil være gravid eller ei. Nesten alle som ikke vil ha en baby, tar abort så raskt som mulig. Når du tar abort etter uke 12, velger du ofte mellom senabort i uke 14 eller potensiell dødfødsel i uke 26. Du velger mellom jævlig og jævligere, mellom sykmeldt og mer sykmeldt.

Jeg har snakket med kvinnelige gründere om selskapsutvikling og selskapsvekst siden 2017. Fordi det finnes ingen guide til «ha en livmor og et firma i vekst» på noen av veksthusene som er dedikert til kvinnelige gründere. Den informasjonen må du ut og finne selv, og den er som det meste i kvinnehelse – særs erfaringsbasert og litt hemmelig.

Google Veksthus skal skape flere kvinnelige gründere ved å lære dem «validering av forretningsidé, personlig branding, salgsstrategi, hvordan du kan kommunisere med og nå dine første kunder, markedsføring, finansiering og mye mer.»

Men spørsmålene jeg har lett etter svar på er: «Hvordan bygge en bedrift som ikke går konk hvis jeg får en baby til?» «Hvordan være selvstendig næringsdrivende når du stadig spontanaborterer på grunn av IVF-behandling?» «Hvordan få betalt for et oppdrag du ikke kunne levere som planlagt fordi barnet ditt ble alvorlig sykt?»

Alle ambisiøse livmor-havere snakker om dette på bakrommet. En anonymisert venninne med en ambisiøs jobb, forteller om å sitte hemmelig gravid på en prestisjetung konferanse og kjenne spontanabortblødningen begynne. Om ti minutter var det hennes tur til å innta podiet. «Vel» sa hun til seg selv. «Dette hadde faktisk ikke skjedd hvis jeg hadde en penis.»

«Jeg trenger å tjene nok penger på firmaet til å legge det brakk mens jeg får barnet mitt» sa en kvinnelig gründer jeg kjenner. «Jeg tør ikke ansette vikar, fordi jeg jo ikke vet hvordan svangerskapet vil gå, og jeg er ikke sikker på om jeg vil kunne tjene penger igjen på lenge.»

Samtidig tar mannlige gründere jeg kjenner lån til pipa «for å satse» og argumenterer seg ut av pappaperm, fordi de bygger selskap og ikke har mulighet til å være hjemme. Sistnevnte gjør dem til «dårlige feminister», men uansett hvor lite mammaperm Tårnfrid tar, kan du ikke dele etterbyrden og fremfallet. Du kan ikke likestille deg ut av fem spontanaborter på rad.

Det er vel derfor vi har en fortelling om at aborter og spontanaborter er noe småplukk som ikke påvirker noe særlig. Det er så vanlig og folk er så gode til å holde det hemmelig (det er kulturen vår). Det henger sammen med alt som hører livmoren til, skal skje i smug. Blø i smug. Abortere i smug. Føde i smug. Raskt tilbake.

«Men det er jo ingen som må starte firmaer! Eller få barn!» hører jeg en stemme si. Kanskje det er den kommentarfeltstemmen, som alltid bor i hodet også, mens du skriver.

Kanskje ikke. Men jeg startet firmaet mitt for å lage en arbeidsplass der det var fysisk mulig å hente tidlig i barnehagen og ha så mange sykt barn-dager som en ettåring faktisk har, ikke som du har fått tildelt fra jobben. Visjonen min for Studio Jackson, er å lage en arbeidsplass der vi er best i verden på goder for småbarnsforeldre. Der du ikke trenger å ta ubetalt perm eller jobbe deltid for å få ting til å gå opp.

Derfor var 2022 året jeg fikk mine første fast ansatte. En risiko. Og daglig leders livmor måtte også inn i risiko-analysen.

En risiko for de ansatte. For leveranser. For kunder. Kan du skrive det inn i kontraktene? Du kjøper noe av en person med livmor, ergo er det en større sjanse for at hun må ha vikar? Er det diskriminerende? Er det god forventningsstyring?

Jeg var ikke raskt tilbake etter aborten min.

Det stod på Helsenorge.no at vanlig tid å blø og være kvalm etter en abort er to uker. Noen ganger varer det tre uker, umulig å si. (Hei, kvinnehelse.) Da det kom en styrtblødning på fjerde uka og jeg segnet om på badet, ringte mannen ambulanse. Jeg hørte ambulansesjåføren (en mann) krangle meg inn på sykehuset. Han snakket høyt i telefonen mens jeg så pulsmåleren blinke på pengefingeren min.

«Ja, jeg skjønner at du har sett verre blødning. Dere har alltid sett verre, det er helt normalt å blø litervis fra tissen, det er normalt at tissen detter ut, det er ikke fødsel før vi ser hodet og alle disse jentegreiene må de bare finne seg i liksom, men altså, nå har jeg kjørt ambulanse et halvt liv og jeg vet at dere vet ikke en dritt om livmor før dere tar en skikkelig kikk, legevakten har ikke kompetansen, hun må inn på kvinneklinikken for at dere skal finne ut av det, nå kommer vi! Ja, jeg vet dere er underbemannet men vi kommer likevel!»

Inne i gynekologstolen ser jeg livmoren min som en grå, sammenhengende vegg. Den er helt full fremdeles. «Ja, her må vi operere» sier gynekologen.

«De sa på riksen at alt kom ut, at placenta var hel» sier jeg.

«Helt ærlig aner vi ikke hvor stor placenta er underveis i svangerskapet» sier gynekologen. «Det er så mye vi ikke vet.»

«Hva var de andre tingene dere måtte sjekke for?» spør jeg.

«Vel, første menstruasjon etter en senabort kan være temmelig sjokkerende, den er ikke som den vanlige menstruasjonen din, og heller ikke som en etter en fødsel. Så folk kan få seg en støkk. Vi måtte sjekke om det «bare» var mensen.»

«Det stod ikke noe om det på Helsenorge.» sier jeg.

«Vi har ikke forskning på det, det er mer en erfaring vi har her. Så ikke noe man får lov til å putte i pasientinformasjon.»

Jeg får et skriv der det står at jeg ikke må spise eller drikke noe som helst før operasjonen, ellers kan jeg bli kvalt av væsken i magesekken under narkosen. I det samme skrivet står det at de aller fleste ikke trenger sykmelding og kan dra på jobb dagen etter.

«Slapp av, klart vi sykmelder deg» sier legen. «Alle vet det er en kjempe-påkjenning.»

Men sykmelding er ikke bare-bare i en liten bedrift.

Jeg har skalert firmaet mitt til en bedrift med flere ansatte for å ha muligheten til å kunne bli sykmeldt. «Vi trenger at noen andre enn deg selv dokumenterer at du faktisk har jobbet.» sa NAV til en annen gründer som var alene i selskapet og ble sykmeldt. Dokumentasjonsjobben var ikke lett å ta midt i en periode som krevde sykmelding.

Så jeg tok risikoen ved å ansette en kontorsjef med NAV-ferdigheter for å unngå å havne i en sykemeldingsskvis der jeg måtte jobbe med NAV-drama mens jeg lå i narkose.

Som en kvinnelig gründer med en influenser-status på sosiale medier, har sykmelding og NAV flere utfordringer. Når det publiseres bilder av meg med tekst skrevet av meg fra før jeg ble sykmeldt, kan NAV kreve grundig dokumentasjon på at det faktisk var noen andre enn meg som trykket publiser. Det ser jo ut som jeg poster på sosiale medier mens jeg er syk?

Sosiale medier er en velsignelse og en forbannelse for kvinnelige gründere. Det gir en mulighet til å bygge firmaet ditt med få verktøy og lite kapital, men det knytter også din personlige stemme inn i virksomheten på en måte som gjør det vrient å ha vikar.

Da jeg skjønte at jeg måtte ta en senabort, holdt firmaet mitt et skrivekurs for sosiale medier der en del av leveransen var at jeg skulle holde live-coaching og gi løpende tilbakemeldinger. Det hadde stått på salgssiden at det var meg eller gjestelærere som skulle gjøre det, men for noen av kundene var vikar uakseptabelt. Den første avgjørelsen jeg måtte ta etter at morfinen var ute av kroppen, var hvordan vi skulle håndtere kunder som ville ha pengene igjen fordi «det hadde vært noen andre enn Ida.»

Siden jeg var indisponert og rusa, måtte min nestleder ta avgjørelsen om hvor mye av min private helseinformasjon hun delte. Og med aborten kom det mer skam enn jeg var forberedt på. Jeg følte meg helt klissete av skam, jeg klarte ikke ta telefonen når vennene mine ringte, jeg følte at det digre bindet i underbuksa med klumpene fulle av hinner og sener var atomavfall. Jeg klarte ikke at nyansatte skulle vite om det, langt mindre kundene. Så selv om vi hadde vikar, og jeg jobbet før jeg «burde», var kundene misfornøyd med hvor lite av min tid de fikk i den (graderte) sykemeldingsperioden.

«Kanskje vi bare skal sørge for at vi gir alle kundene som er sure absolutt alt vi kan, og lar være å lansere andre kurs?» spurte en ansatt. «At vi venter med å gjøre noe mer før vi er 100% sikker på at du er helt frisk og at dette ikke skjer igjen?»

«Nei» sa jeg. «Vi er et firma, vi kan ikke slutte å promotere produktene. Og til skrivekurset har vi masse, masse ferdiglaget innhold som er mindre avhengig av at jeg fungerer, vi må videre.»

Jeg sa ikke: «Jeg tok avgjørelsen om å gå fra frilansere til ansatte. Det betyr at jeg er ansvarlig for at du har lønn hver måned. Ergo kan vi ikke sette alt på vent fordi daglig leder er indisponert eller redusert.»

En kvinnelig gründer jeg intervjuet, viste meg en kontrakt der det stod (parafrasert fra juss:)

«Du kjøper nå et produkt av en bedrift som bare har en ansatt, daglig leder. Hvis noe skjer med meg eller mitt barn under leveransen, kommer jeg fremdeles til å fakturere hele beløpet for å ikke gå konkurs.» Hun fortalte at det var den kvinnelige bedriftseierens lodd her i livet: Å måtte være dyrere og en mer risikabel leverandør enn en mann, fordi hun måtte prise inn risikoen ved å prøve å bli gravid mens hun jobbet. «Jeg får kunder likevel» sa hun. «Fordi jeg er bedre enn alle andre på det jeg gjør. Men det er jeg også nødt til å være.»

«Jeg fikk ikke personlig svar fra Camilla Phil!» klager en venninne av meg som har sendt influenser-gründeren en melding. «Jeg vil ha en personlig relasjon til den jeg kjøper fra, og jeg vil ikke at den jeg kjøper fra skal bli overlegen og innbilsk mens de vokser seg store.»

«Da må de enten skuffe deg eller juge til deg.» sa jeg.

Jeg hadde vikar under aborten. Jeg skulle vært live på kamera, men vikaren steppet inn. Det føltes som en seier å kunne forsvinne ned i morfinen og gi slipp. Samtidig måtte jeg tåle at jeg skuffet folk. Kvinner er ikke sosialisert til å skuffe folk. Vi er sosialiser til å gi alt, på bekostning av oss selv.

Å ha penger til vikar, krever solide marginer, høy pris på produktene, å selge ofte og oppføre seg på måter som kvinner blir mer sosialt straffet for enn menn.

«Du kan ikke kalle deg feminist og radikal» skrev noen i sosiale medier. «Da hadde du hatt billigere produkter og ikke vært så opptatt av å tjene penger.»

Men realiteten er at det er dyrere og mer risikabelt å være kvinne. En gammel feminist jeg kjenner sa:

«Kvinner må tjene mer enn menn. Særlig hvis de er sammen med en mann og lager barn. Hvis han viser seg å være en voldelig jævel, så er det hun som må ta den økonomiske kostnaden av å rømme på krisesenter, det er hun som må ha penger til advokat. Det er hun som må ha råd til å kjøpe hus alene om hun blir skilt. Det er hun som risikerer å bli ufør på grunn av senplager etter svangerskapet, etter en tung omsorgsjobb, etter psykiske vansker etter voldtekten. Det er hun som må budsjettere inn barnevakt og vaskehjelp hvis hun skal ha en jobb som krever mer kveldsjobb og helgejobb. Kvinner må snakke mer om penger, tenke mer på penger, fordi det er mer risikabelt å være kvinne. Og likevel har vi lært å gjøre det motsatte: Å aldri tenke på det, å unngå det, å tenke at vi ikke er egnet.»

Jeg tror på en fremtid der flere personer med livmor er arbeidsgivere. Der vi har plass til kroppene som lekker og blør og ungene som har flere sykt barn-dager enn det er sykt barn-dager å få. Det er derfor jeg er arbeidsgiver. Det er derfor jeg bygger en bedrift som rommer flere enn meg, der alle kan ta ferie, alle kan ha sykt barn, alle kan ha vikar. Også daglig leder. Fordi du kan ikke jobbe fra laptopen mens du er i narkose.

Jeg vet at det krever at vi endrer arbeidsmiljøloven, endrer NAV, endrer helsevesenet og endrer fortellingen vår om hva aborter og spontanaborter er. Det krever at vi endrer kulturen vår, fortellingene våre. Og at vi ikke bare har gründerkurs hvor vi sier: «Det er viktig å teste markedsaksept!» Vi må spørre:

«Har du en plan for den uberegnelige livmoren din, daglig leder? Det må inn i SWOT-analysen.»

---

Er du kvinnelig gründer, skeiv start-up-eier, en som ønsker å jobbe for seg selv eller bare en som tyter ut av vanlig arbeidsliv og vil ha flere dønn ærlige tekster som dette? Meld deg på e-postlista: