En gang var jeg leder i Fredrikstad Natur og Ungdom og gikk i gatene med et digert laken der det var malt: «Bilen er i veien». Jeg var en stolt kollektivbruker, selv om jeg bodde på et sted der det gikk tre busser i døgnet i helgene: En på morgenen, en klokken 19 og en klokken 22. Jeg ville ikke ta sertifikat. Jeg hatet biler. Jeg bodde på et sted der alle begynte å kjøre moped til sekstenårsdagen, kjørte opp til attenårsdagen, der samtaletemaet alltid var: Hvor få kjøretimer fikk du lappen på?
Vi levde i bilen da jeg var barn, skumpet i baksetet, vinduene rullet ned, rullingsene til moren min hvilende på dashboardet, biler som alltid måtte repareres, biler med eksospotter som smalt, biler som måtte parkeres i oppoverbakke og trille ned for å komme i gang igjen. Jo eldre jeg ble, jo reddere ble jeg for bilene rundt meg.
Et minne: Å stå der døren skulle vært i en russebuss som kjører i seksti. Å være fjorten år og ikke vite bedre.
Et minne: Å være seksten år og sitte i baksetet på en ræggebil i Skjeberg, se at sjåføren legger femtegir ved skiltet «Fare, barn leker», smellet når hele bilen treffer den første farsthumpen i nesten åtti, vissheten om at motorveien ligger foran oss, at sjåføren ikke er edru, at han hadde vært våken hele natten, at jeg ikke hadde noen annen måte å komme meg hjem på. Å akkurat ha blitt kalt «pingle» av venninnene mine fordi jeg ikke ville kjøre med noen som var litt pussa. Vi som skulle vi kose oss. Vi som skulle kjøre sprekt. Og jeg foldet hendene og ba for livet mitt hele veien til Sarpsborg. Jeg ble bønnhørt av kø-gudene.
Et annet minne: Å gå på videregående og stadig vekk høre om folk som døde på veien, om fyllekjøring. Å ta bussen, toget, gå.
Å flytte til Oslo, å se skiltet lyse: Tre minutter til nr. 17. Magien i velfungerende kollektivtrafikk. Å tenke: Jeg greide det. Jeg må aldri forholde meg til biler igjen. Jeg skal aldri flytte herfra, fra dette vidunderlige stedet der det er kort å gå til alt, og t-banene går hele natten.
Men så kom yrkeslivet, og det viste seg at å jobbe er å dra på seminarer og teambuildingsturer og plutselig må du sitte på med kollegaer som også er fra bygda og tok lappen da du nektet å ta lappen.
Og så er den samme dødsangsten der, den som sier: 140 i forbikjøringsfeltet, det er fartsgrense 90, hva om noe skjer, bremselengde, akselerasjon, et lite uhell nå, i denne farten, og vi er døde på et sekund, alle blodkarene bare sprekker, det er slutt, dette er det siste jeg gjør, nei, ikke se på telefonen din, jeg friker ut, sett meg av! Jeg hater dere alle sammen, hater hele E18, hater alle steder utenom Oslo sentrum der du må kjøre, der det ikke finnes annen mulighet, vet dere ikke at kloden smelter? Nei, jeg bryr meg ikke om når vi kommer frem, kjør saktere, din lystmorder, din co2-banditt, slutt å ligge i rumpa på bilen foran! Jeg hater alle yrkessjåfører, all tungtransport, alle med drosjeløyve, alle som kjører Uber, jeg hater at jeg må være i denne dødsfellen på vei til et sted i Drammen vi ikke kan kjøre t-bane til. Hvorfor må noe være utenfor Ring 1?
Og du reiser og du må kjøre drosje i et land der alle har en hånd på rattet og en hånd ut av vinduet. Og alt du kan tenke på er at du ikke kan puste, og når du får tvunget inn litt oksygen, tenker du på døden.
Og du skjønner at du kan ikke planlegge livet ditt rundt at du aldri skal sette deg i en bil. Ihvertfall ikke når du har tenkt å få barn, og du vet at hvis ikke du kan kjøre ungen din på innebandykamp, så kommer en eller annen innebandypappa til å gjøre det, og han kommer til å kjøre sprekt selv om bilen hans er full av åtteåringer. Så du bestemmer deg for å gjøre det du har aller minst lyst til i hele verden, sånn utenom å adoptere en tarantell: Du skal ta lappen.
Det er ti år siden jeg leverte fra meg mitt første bokmanus til språkvask. Jeg skal ikke si at det var enkelt, men én ting var helt sikkert: Å skrive bok var det jeg hadde mest lyst til i hele verden. Å kjøre bil var ikke drømmen min. Det var gjenganger-marerittet mitt. Den eneste grunnen til at jeg ville lære å kjøre, var for å slippe et enda større onde: Tilstanden «permanent passasjer».
Jeg har lang erfaring med paralyserende angst. Jeg har gått i ulike former for terapi hele mitt voksne liv. Problemet er at all behandling av angst tar utgangspunkt i at du er redd for noe som ikke er farlig.
Som da jeg sa til psykologen at jeg var redd for å gå til tannlegen:
Psykologen: «Men hva er det verste som kan skje?»
Jeg: «Jeg får vondt!»
Psykologen: «Og hva er det verste som kan skje da?»
Jeg: «Jeg besvimer!»
Psykologen: «Og hva er det verste som kan skje da?»
Jeg: «Jeg…våkner og…er…skikkelig flau?»
Dette er en utmerket øvelse hvis du er redd for å snakke i forsamlinger, redd for blodprøver, redd for mørket og redd for torden. Men du kan ikke sette deg inn i bilen og spørre deg selv «Hva er det verste som kan skje?» uten å ende opp et grufullt sted. Hele kjøreopplæringen vår handler om å fortelle fartskåte 18-åringer hva som er det verste som kan skje. Det finnes ikke et separat opplegg for kvinner på 30 med permanent panikk.
Prosjekt «Ida blir sjåfør» bestod dermed i at jeg investerte tid, krefter og penger i noe jeg absolutt ikke ville i en setting der angstanfallene kom som perler på en snor. For å komplisere prosjektet ytterligere hadde jeg ikke det de fleste attenåringer har: Noen å øvelseskjøre jevnlig med. Jeg kom meg på et titalls antall turer med venner og kollegaer (tusen takk til alle), men mengdetreningen min måtte skje via kjøretimer. Det gjorde at jeg måtte ha mange og hyppige timer, og hadde lite progresjon mellom timene. Spørsmålet «Hvor mange timer brukte du?» fikk svaret: «Alle. Og alle pengene. Takk som spør.»
Jeg gjorde én lur ting: Jeg dro ikke ut til bygda for å kjøre opp, slik svært mange anbefalte meg å gjøre. Jeg lærte meg å kjøre i Oslo samtidig som jeg lærte å kjøre. Min andre kjøretime navigerte jeg rundkjøringen på Carl Berner for første gang. Og jeg fant ut at jeg likte det. Jeg var primært redd for å kjøre fort. Det var det svært få muligheter til i Oslo. Oslokjøring er å holde oversikten på fotgjengerne, syklistene, lyskryssene, rundkjøringene, de enveiskjørte gatene, om å ha is i magen og ta seg nok tid. Det gav meg en stolthet i møte med mine sambygdinger som bedyret at de kjørte hver dag, men aldri i Oslo. De torde ikke. «Jeg liker Oslokjøring» kunne jeg si. «Majorstuakrysset er ikke så ille når du blir vant til det.»
Jeg gjorde en annen lur ting: Jeg sa fra at jeg var redd for å kjøre bil da jeg bestilte meg min første kjøretime. Jeg sa at jeg ville ha en kjørelærer som var god til å håndtere folk med angst. Og det fikk jeg. (Jeg kjørte opp med denne gjengen her, kan ikke få anbefalt dem nok.)
Kjørelæreren min er den beste psykologen jeg har hatt, og godt var det, for det er ingen utenom mannen min som har sett meg kjefte, hyle, frike ut, grine, smelte sammen og fryse til som han gjorde. Du skjønner: Når du går til vanlig psykolog, er du opptatt av å oppføre deg bra. Du vil virke som en som har ting på stell. Men på motorveien, i en liten bil, med noen som tvinger deg til å gasse på i akselerasjonsfeltet når du egentlig vil luske deg ut i 60, da kommer guffa ut enten du vil eller ei. Det andre psykologer hørte meg beskrive etter at det hadde skjedd, så kjørelæreren min skje live.
Å ta lappen er den mest intense terapiformen jeg har vært borti. La meg gi et par eksempler: Jeg slipper ikke taket i dumme ting jeg har sagt eller gjort. Jeg hater å gjøre feil. Nye sjåfører gjør feil hele tiden. «Jeg burde ha tatt den luken der, jeg burde ha blinket der, jeg så ikke…» sa jeg til kjørelæreren min og han sa: «Hysj. Gjort er gjort. Neste kryss. Neste rundkjøring. Glem det. En gang til.» Og jeg ble sint og sa: «Men jeg gjorde EN FEIL!» og han sa: «Og flere blir det.»
«JEG KOMMER ALDRI TILBAKE!» sa jeg. Hver uke.
Og kom tilbake likevel.
Jeg strøk på første oppkjøring. Jeg trodde jeg skulle dø av skam. Jeg bestemte meg for å aldri kjøre bil igjen. Jeg svelget stoltheten. Jeg tok flere kjøretimer. Angsten var blitt verre av å kjøre opp og stryke.
«Du vet» sa kjørelæreren min «Jeg kjenner ingen som har så lite lyst til å være her som deg. De fleste liker å kjøre bil. Det er lov å gi opp.»
«Føkk ju, du blir ikke kvitt meg» sa jeg.
Et problem: Gir.
Oslokjøring krever mye giring opp og ned. Gir krever mengdetrening. Angst gir plutselige, ukontrollerbare muskelbevegelser. Jo reddere jeg ble i bil, jo oftere kvelte jeg motoren med gal bruk av clutch. Gjerne på vei inn i en rundkjøring, omringet av biler på alle kanter, i ferd med å ta en luke. Tutingen var overdøvende. Motoren ble umulig å få i gang. Jeg kom hjem og måtte dusje, seig av kaldsvette.
Og så skjønte jeg at jeg kunne kjøre opp med automatgir. Og stod.
Jeg kjørte opp tre uker fra termin. Jeg var enorm. Jeg måtte stille inn rattet så jeg fikk plass til magen.
Sertifikatet kom i posten omtrent samtidig med babyen. På en måte slutter historien her. Og samtidig gjør den ikke det.
Det viste seg at venninner som hadde hatt lappen siden de var 18, men var permanente passasjerer likevel. «Det er så lenge siden jeg har kjørt», «Jeg fikk ikke kjørt så mye etter at ungen ble født», «Jeg var så trøtt da jeg var gravid, jeg følte meg ikke som en trygg sjåfør», «Jeg er ikke komfortabel med å kjøre i Oslo», «Jeg er ute av trening».
Det gikk et år fra jeg fikk lappen til jeg fikk muligheten til å sette meg bak rattet igjen. Jeg forstod hvorfor de ikke kjørte.
For å unngå å være noen som bare hadde et symbolsk sertifikat, måtte jeg ut i bil og kjøre.
Jeg meldte meg inn i Bilkollektivet. Jeg bestilte meg en bil. Jeg har aldri vært så nervøs som da jeg kjørte ut fra parkeringsplassen. Men jeg kjørte en tur. Og så kjørte jeg en tur til IKEA. Og en tur til Tjøme. Og en tur for å hente noe jeg hadde kjøpt på Finn. Og et eller annet sted, det må ha vært i sommer, på motorveien, i lyset, trær på alle kanter, merket jeg at jeg ikke hadde tenkt på over en time. Jeg hadde bare vært fokusert og gjort, fulgt med og tatt avgjørelser. Jeg var ikke i angst. Jeg var i flyt. Jeg kunne kjøre bil og verden min var større enn noensinne. Jeg hadde overvunnet noe jeg ikke trodde jeg var i stand til å overvinne.
Og så lot jeg en edderkopp klatre på armen min. En liten en. Men en edderkopp, tross alt, min andre nemesis. Fordi jeg kunne kjøre bil, så kunne jeg alt.
Jeg ble påkjørt bakfra da jeg stod på rødt i et lyskryss på Ring 2. Bilen kjørte sin vei med en gang. Det gikk bra. Jeg bare kjente adrenalinet rushe over meg, raseriet, angsten. Men jeg gjorde som jeg hadde gjort under en av mine mangfoldige kjøretimer/angstmestrings-sessjoner: Jeg parkerte og tok en pustepause.
Jeg rygget inn i en annen bil da jeg prøvde meg på en lukeparkering. Jeg la igjen en lapp. Jeg hyperventilerte. Jeg kjørte inn i et parkeringshus og parkerte to dusin ganger på rare steder til angsten slapp taket. Videre, videre, nye feil.
«Tenk at du hoppet i fallskjerm!» sier en venninne. Men fallskjerm var ikke et stort gjennombrudd for meg. Det har ikke vært noen ulykker med tandemhopp i Norge siden syttitallet. Jeg var spent da jeg hoppet i fallskjerm. Jeg var ikke redd.
«Tenk at du snakket for 900 mennesker i Oslo spektrum!» sier en annen venninne. Men det var ikke skummelt. Jeg elsker publikum. Det var krevende, men det var innenfor komfortsonen min.
«Tenk at jeg kjører bil» sier jeg til meg selv. Og øver meg selv på å huske at det som ser mest imponerende ut fra utsiden ikke nødvendigvis var det som var det vanskeligste å gjennomføre. Mitt Mount Everest var Risløkka Trafikkstasjon.
