Jeg så meg selv i en superstjerne i 70-åra.

Vi satt ute på et av de stedene du bare får i California:

Like deler vegansk indisk og klassisk fransk på samme meny, en vinkjeller så stor som Napa, fire typer chai.

Superstjernen forsøkte å få med seg venninnene sine på et nytt og galskapens ambisiøst prosjekt, men venninnene var bare…daffe.

“Dere er de kuleste, de dyktigste, de beste, vi kan få til det utroligste, se for dere hvor fantastisk det blir når vi alle reiser sammen til…” messet dronninga.

Men de andre smilte høflig og avventende som for å si: “Du, det er hyggelig at du tenker på oss, men vi er ferdige nå. De neste fem årene tilhører barnebarn og stauder og jeg orker ikke å skrive søknader og jobbe sent og fly jorda rundt.”

Jeg så meg i henne, sulten, krevende, irritert på venninnene, alltid klar for mer og jeg tenkte:

Den er så ensom, den følelsen. Den av å ville mer, ville dypere, lenger, ville vekst, ville vekk, og samtidig: Å ville ha med seg gjengen sin til neste nivå, neste stadium, å ville vokse sammen, ikke vokse fra hverandre.

Som jeg kjenner den følelsen.

Som å oppdage at forventingen var at man skulle gi seg når man ble mamma.

Noen sa til meg: “Jeg så du hadde kronikk i Dagbladet på trykk bare noen få uker etter fødselen og jeg tenkte stakkars Ida, hun må frilanse når hun skulle vært i mammaperm, jeg ante ikke at du hadde det så trangt økonomisk?”

Jeg klarte ikke svare:

“Den kronikken? Oksygen-kronikken min? Som fikk meg til å føle meg som meg igjen? En vill seier av en kronikk som fikk meg til å føle meg voksen og relevant? Hvordan kunne du lese den og tenke stakkars?!”

Jeg sa ikke det.

Jeg oppdaget at folk hadde jobbet hardt for å komme dit de var for å være der.

“Nå er jeg blitt lektor, da er det lektor jeg er, fast jobb, og så kan jeg få barna mine! Yes, endelig fremme!”

Deres drømmeliv gav meg klaustrofobi.
Min drøm var deres mareritt.

Den ambisiøse, insisterende vekst-sangen er ikke så lett å selge inn.
Jeg skjønner jo det.

“Vil du ikke være vettskremt hver dag resten av livet? Stå opp 05 og dytte enda hardere? Ikke fordi du må, men fordi du KAN?! Vil du ikke ha et yrkesliv som føles som et permanent fallskjermhopp uten bukse?! Er du sikker? Men utsikten! Farten! Fres, fres, fres!”

Er det jeg roper når jeg forsøker å få med meg andre som sitter der avventende.
Er det jeg hørte superstjerna rope til venninnene.

“Kom, vi skal frese sammen igjen! Du har det i deg!”

Og jeg så min egen ensomhet:

Vissheten om at neste spurt må du ta alene.
De andre er ferdige.
Du er fortsatt sulten, og du vet ikke hvorfor.

Jeg vet ikke hvorfor jeg er så sulten, men så sulten er jeg faktisk.

Det er en av de dypeste delene av meg selv, en kraft jeg kan stole på.

Jeg så superstjerna forsøke å mobilisere de andre før hun lente seg irritert tilbake.
Jeg tok hånda hennes og sa: “Yes, it’s happening.”
Og hun så på meg og kløp til, blikket vårt møtes og det føltes som bedre enn flørting.
“Yes.”
Sult møter sult.

Hvis du går rundt og er redd for at “de kule” ikke vil henge med deg:
Du aner ikke hvor ensomt det er å være hun ene gærne ride or die-dama.
Sultne folk er alltid velkomne.
Vil du være med, så fres.