• Stillingsutlysning: Nestleder til Studio Jackson

    100% stilling, fast.

    Studio Jackson er et lite, men mektig firma i vekst. Grunnlagt av forfatter og Internett-heks, Ida Jackson, (det er meg) holder vi annerledes og transformative digitale kurs og lager masse knallbra gratis greier på Internett. Vi er stedet der kunst og næringsliv møtes, og vi er spesialister på kreativ prosess. Åndelig? YES. Politisk radikale? SELVFØLGELIG! Lønnsomme? ALLTID! 

    Som nestleder, vil du bli daglig leder Ida Jacksons høyre hånd, og ta selskapet fra “hu hei hvor det går” til “stabil drift, samme prosedyre til neste år.” Det betyr at jobben din vil være å videreutvikle allerede gode og bærekraftige strukturer for drift og vekst. Du trenger ikke å være en innovativ idé-maskin. Du trenger å være skikkelig grepa. 

    Ansvarsområder:

    • Lansering og gjennomføring av alle Studio Jacksons digitale kurs.
    • Kundekontakt og kundetilfredshet.
    • Systemer for vekst og drift.
    • Utvikle Studio Jackson til Norges beste heldigitale arbeidsplass.

    Eksempler på arbeidsoppgaver:

    • Opprette, justere og perfeksjonere kurs i Kajabi.
    • Videreutvikle gode systemer for kundekontakt, e-post og DM.
    • Drifte, optimalisere og justere nettsider.
    • Budsjett, forcasting og oppfølging av regnskap og faktura (men ikke selve regnskapet, det har vi knallbra folk til.)
    • Videreutvikle gammelt innhold til nytt og bedre innhold.
    • Evaluering av tidligere lanseringer.
    • Evaluering og justering av planer for sosiale medier.
    • Finne, ansette og lede nyansatte i Studio Jackson etter som vi vokser.

    Hvem er du?

    Du er rolig, pålitelig, organisert, effektiv, kunnskapstørst, en real gjennomfører og en skikkelig nerd. 

    Du MÅ være skikkelig god i ExCeL, og ha erfaring med budsjett og forecasting. 

    Du synes at orden i sysakene er det mest sexy i hele verden.

    Du må ikke ha telefonskrekk: Når vi jobber remote, er det ekstra viktig å kunne ringes. 

    Du må være så god i norsk at du kan korrekturlese, og du må like å skrive. 
    Du må være klar for å jobbe med plattformer du ikke kjenner fra før av, og ha en «YES! Mer å lære!»-innstilling til ny teknologi.

    Det er flott hvis du…

    • Har erfaring fra HR og personalledelse.
    • Skjønner hva jeg mener når jeg sier “opt-in, freebie, funnel, pixel”.
    • Er interessert i grafisk design, fontbruk og klar for å herje litt med Figma, Canva og Adobe-programmene. 
    • Er keen på å lære deg enkel video og lyd-redigering. (Nei, dette er ikke en stilling som designer eller videoprodusent, men i en liten sjappe gjør alle litt av alt mens vi vokser.)

    Ting du ikke trenger:

    • Bo i samme by som meg. Du må bo i Norge, ellers blir det mye papirarbeid, men du kan godt bo alene i Ytre Gokk, så lenge du har Internett.
    • Relevant utdanning. Jeg driter i hva slags papirer du har. Jeg kommer til å teste deg gjennom praktiske oppgaver når du søker. En halv bachelorgrad? Et hovedfag i idéhistorie du ikke aner om er relevant? Søk likevel. Det finnes ingen god utdannelse i hvordan være Internett-superstjerne uansett.

    Fordeler med denne jobben:


    Du jobber hjemmefra, på tidspunktene som passer deg best. 

    Du må aldri jobbe helg eller kveld – med mindre det er dine favoritt-tidspunkter å jobbe på. 


    Vi fokuserer på resultater, ikke på nøyaktige timer brukt, så her er det helt innafor å gjøre det du skal og gå en tur i skogen selv om arbeidsdagen “bare” ble fem timer.

    Du får bra pensjonsordning og privat helseforsikring, så du kan få psykolog eller fysioterapi dekket hvis du skulle få angst eller musearm. 

    Du kommer til å lære de mest oppdaterte og moderne teknikkene innen markedsføring, sosiale medier, brukervennlighet, UX-design, digital innholdsproduksjon og selvutvikling.

    Du får dekket fancy Internett, fancy datamaskin, gode øretelefoner og annet utstyr til hjemmekontoret – siden det blir det eneste kontoret ditt.

    8 uker betalt ferie (alle uker skolen er stengt, i tilfelle du lurte. Sees aldri i romjula.) 

    Denne jobben passer for deg hvis…

    Du er en real organi-satan og er ekspert på å fange opp løse tråder.

    Du synes at en bra arbeidsdag var en der du fikk nerdet på regnskap, excelformler, Canban og automatiserte bort manuelle oppgaver. 

    Du elsker å se tutorials på YouTube mens du drikker kaffe og lærer enda smartere måter å installere WP-plug-ins på. 

    Du er en asosial jævel som hater unødvendige møter, men elsker å lage bra greier på Internett. 

    Du har lyst til å være med å skape verdens beste heldigitale arbeidsplass for smarte og utålmodige introverter som elsker selvstendighet og driter i fest og moro. 

    Denne jobben passer IKKE for deg hvis du…

    Har lyst til å være en del av et sosialt, dynamisk og hektisk miljø med stress og press og deadlines. Dette er en heldigital arbeidsplass der vi bestemmer alle tidsfrister selv.

    Ikke gjør det du sier at du skal. Når vi jobber helt digitalt, må vi kunne stole på hverandre. Du har frihet til å jobbe hvor som helst og når som helst. Da mister du retten til å prokrastinere og håpe at noen andre redder deg. 

    Aktivt nekter å bruke Facebook, Google Drive eller andre suboptimale turbokapitalistiske dataprogrammer. Vi lager enkle og effektive verktøy for vanlige mennesker, og da må du tåle å jobbe med proprietær hyllevare.

    Trenger å snakke med folk ved en kaffemaskin på et faktisk kontor. Dette er en jobb for folk som elsker følelsen av at alle jobber asynkront og leser en god bok etterpå uten å måtte ha et eneste møte i løpet av dagen. 

    Digger teambuilding, jobbfinansiert vin-drikking og artige julebord. Vi drikker ikke alkohol på denne arbeidsplassen, feste kan du gjøre på fritiden. Vi jobber på jobb, og feirer med å utbetale bonus + sende en fin gif. 

    Slik søker du:

    1. Send en e-post til hei@idajackson.no med en kort beskrivelse av hvorfor du tror du hadde vært perfekt for denne jobben. 
    2. Bruk tittelfelt: “Lille pusekatt, hvor har du vært?” Alle e-poster som IKKE har dette tittelfeltet, vil bli slettet uåpnet. 
    3. Legg ved en CV + fødselsdato, fødested og nøyaktig fødselsøyeblikk. Vi kommer til å ta en Human Design-kikk på alle kandidater. 
    4. Frist for søknad: 6.januar, men søk FØR siste frist! Dette er en jobb for folk som er ute i god tid, og ikke venter til siste øyeblikk. 

  • Brev til alle som har sendt meg en hatmelding: Et mannedag-innlegg

    I fjor hadde jeg et blogginnlegg om rasisme som ble delt 800 ganger.
    Innboksen kokte.
    Det tikket inn en SMS fra en fremmed mann.
    Det stod:

    «Du gjør meg kvalm.»

    Min første innskytelse var å ta et skjermskudd dele på Twitter. «Se! Enda en dust! Med fullt telefonnummer! Share and enjoy!»

    Jeg har fått mange hatmeldinger i min tid på nett.
    Vanligvis har jeg en klassisk stress-respons (fight/flight/freeze/fawn) når en sånn melding tikker inn.

    Fight: Å gå til motangrep ved å dele den, eller skrive et rasende svar.

    Flight: Skru av telefonen for alltid og aldri sjekke melding igjen.

    Freeze: Døyve noiaen med en uendelig loop av ostepop og Netflix.

    Fawn: Forsvare meg ved å prøve å få den som har skrevet meldingen til å like meg: «Åh, du har helt rett, jeg ER en dust! Kanskje vi bør bli venner?»

    Men denne gangen stoppet jeg opp og lurte på om ikke også den som skrev meldingen var i en tilsvarende respons. Fyren hadde jo lett opp tlf-nummeret til en blogger og sendt sinna-melding til en fremmed.

    Jeg spurte meg selv: Hvor trigget var han?

    Jeg blir ofte sint når traumene mine trigges. Jeg er takknemlig for det. Det har sikret meg jobb. Rasende, traumatiserte jenter med en Twitter-konto, kan kjefte seg inn på Dagsnytt 18. Men jeg vet også hvor mye trøbbel man kan komme i, når man blir sint på feil sted til feil tid. Jeg har kjeftet på busssjåfører og Bring-leverandører, kino-billetører og mang en el-sparkesykkel-kjører. Ofte slipper jeg unna med det fordi jeg ikke er en stor mann. Men det er fremdeles et raseri ute av proposjoner som dukker opp tilsynelatende vilkårlig. Som en hund som går bananas av synet av en trillekoffert.

    «Hm,» tenkte jeg da jeg så SMS-en. «Hva slags traume kommer dette raseriet fra?»

    Nei, jeg sier ikke at vi skal ta emosjonelt ansvar for de som sender oss hatmeldinger, mine damer.

    (Har du hatt innboksen full av trusler, får du lov til å bli trigget nå. Men fortsett å lese.)

    Internett-trafikk er drevet av ukontrollerbare følelser.

    La meg forklare: De aller, aller fleste på nett holder kjeft.

    På samme måte som de færreste melder seg frivillig til å tale i et bryllup, er det bare et fåtall av oss som er komfortable med å dele offentlig.

    Satt på spissen, er Twitter er en samtale mellom to grupper: De profesjonelle kommunikatørene og raringene som ikke skjønner at det er flaut å rekke opp hånda.

    (Jeg tilhører begge grupper.)

    Storparten av landets befolkning holder alltid kjeft. Med mindre de får en så sterk følelse at de ikke klarer å styre seg. Og så ROPER DE UT gjennom å dele eller kommentere. Sånn får vi en viral hit.

    Det er det samme om det er en positiv eller negativ følelse som driver dem. Poenget er at de må miste litt kontroll.

    Det kan være noe som gir dem latterkrampe eller som er så nusselig at det gjør litt vondt. (Jeg lenker til en video av en veldig spretten geitekilling her.)

    En rasende traumerespons, er en trafikkdriver. Den kommer ikke bare fra menn. Når jeg har skrevet om moderskapsspørsmål, får jeg flust med meldinger som sier at jeg er en dårlig mamma. Eller at jeg er en drittkjerring som sier at DE er en dårlig mamma.

    Noen traume-responser slår ut kollektivt. Vi ser en stor, rasende dele-bølge. Andre ganger opplever vi at et innlegg får moderat respons fra de fleste, men trigger én person nok til at de sender rasende meldinger.

    Og så lurer vi på: «Hva gjorde jeg galt? Hvorfor kom det et nett-troll?»

    Noen ganger har JEG vært trollet.

    Jeg var på et foredrag fra NKVTS der jeg ble så trigget av bildebruken at jeg reiste meg og skjelte ut foredragsholder. Det er selvfølgelig mulig at jeg hadde et relevant innspill inni der, men traume-raseriet føler ikke at det «kommer med innspill.» Det føltes som om jeg slåss for livet og MÅTTE si noe, mens det hadde holdt å si til foredragsholder etterpå: «Jeg ville endret det bildet der.»

    Rasieriet mitt kom som lyn fra klar himmel for alle de som hørte på. Det var min skit som laget en shitstorm, foredraget var bare en katalysator. Det skjer på nett hele tiden. Du vet aldri hvem du trigger, og du er ikke ansvarlig for det, heller.

    Da jeg jobbet i Store norske leksikon, ble dette ekstra tydelig. Du skulle tro at det var artikler som «rasisme» og «feminisme» som fikk folk til å fyre seg opp, men det var vel så vanlig at noen sendte oss en en tekstvegg om hvorfor If Forsikring var overgrepsmenn og at vi var nødt til å endre artikkelen om dem i leksikonet.

    Dette er grunnen til at nett-debatter sjelden funker. Du kan ikke diskutere hvis en person slåss for livet, en person har gjemt seg og en person svarer på enhver innvending med «unnskyld at jeg fornærmet deg, skal vi ta en kaffe snart?»

    Jeg ikke skriver dette for å unnskylde de såkalte nett-trollene, men de er ikke troll.

    «Jeg er ikke noe stressa for unge gutter som vil slåss på byen» sa en stor og skjeggete kompis av meg.

    «Som regel er de bare veldig triste smågutter i mannekropper som leter etter en pappaklem.»

    Det er jo lett for deg å si, tenkte jeg, som er sterkere enn dem og kan klemme dem hardt hvis det kniper. Men jeg fikk frysninger likevel. Å se et rasende barn i all voksen aggresjon gir smertefullt mening.

    Det stor «Du gjør meg kvalm», men det kunne nesten stått: «Jeg hater deg og du får ikke komme i bursdagen min!!!!!»

    En ekstra utfordring, er å lese innlegg på nett med traume-filteret aktivert.

    «Se, jeg fikk denne kommentaren fra en jeg kjenner! Hun sier at hun hater meg!»

    Jeg viser mannen en kommentar jeg har fått på et Facebook-innlegg.

    «Ida, det står ikke det i det hele tatt.» sier mannen.

    Jeg leste innlegget igjen og igjen.
    Nei, det gjorde visst ikke det.
    Sånn er traumefilteret. Jeg hadde ikke bare lest dårlig. Jeg hadde lest helt feil.

    Hvor mange som har sendt meg hatmeldinger, har lest noe annet enn det jeg skrev?

    «Siden du hater menn, så kan du jo svare på…»

    Jeg går gjennom innboksen min og finner flere varianter av denne. Var det en hatmelding, eller var det en selvhatmelding?

    Traumer er ingen unnskyldning. At du har blitt skadet, er ingen grunn til å skade andre. Men det bor ikke noe troll under brua. Det bor en forvokst unge.

    En siste anekdote: Da jeg gav ut Morfar, Hitler og jeg , var det mange som advarte meg mot trussler fra kjente Holocaust-benektere, særlig dem som var etterkommere etter nazister. «Det kan være de møter opp på bokarrangementer for å lage kvalm.» sa andre krigsforfattere. «Det kan være lurt å ha en plan hvis det skjer.»

    Men det skjedde ikke med meg. Joda, de kom. Men ikke for å kjefte. De kom for å grine ukontrollert ned i genseren min. Fordi jeg hadde med en liten bit i boken min om hvordan morfar bare så datteren sin noen få ganger mens han satt i fengsel etter krigen. Og i den passasjen, så de seg selv.

    Jeg sier ikke at den eneste grunnen til at noen er Holocaust-benekter, er at de er lei seg. Men jeg vil feire mannsdagen med å si: Kjære rasende mann i innboksen min. Jeg ser den sinte, redde gutten i deg. Han ligner på den sinte, redde jenta i meg.


    Vil du lese mer jeg har skrevet?

    Du kan laste ned et utdrag av min nyeste bok, Fødselsdag, her.

    Vil du lære å dele innhold på nett uten å være fanget fight-flight? Uten å være redd for kjipe kommentarer?

    Da bør du bli med på Masterclassen jeg har 1. desember. Der lærer du alt om å skrive innlegg som blir delt, og hvordan dele med selvtillit.

    Hadde du en aha-opplevelse da du leste dette innlegget?

    Stikk innom og fortell meg om det på Instagram.

  • Avhengig av Facebook-annonser? Da har du ikke ytringsfrihet

    Her om dagen fikk jeg opp et sponset innlegg på Facebook.

    Fra Fritt Ord.

    Målet med innlegget var å gi dem flere følgere. Jeg forstår at noen i informasjonsavdelingen eksperimenterte inne i Business Manager, og at det ikke en stor, politisk avgjørelse, men det føltes som et spark bak til å skrive det jeg lenge har ment:

    Er du avhengig av Facebook-annonser for at folk skal få lest det du skriver?
    Da har du ikke ytringsfrihet

    «Hvorfor er det ingen som ser det jeg deler på FB-siden min?»

    Svaret på det er enkelt: Det er (nesten) ingen som ser det. 

    På tidlig 2010-tallet, skulle “alle” ha en Facebook-side.
    De sidene fikk mye synlighet.
    Det gjorde at små og mellomstore virksomehter begynte å bruke Facebook til å gi beskjeder, få besøk på bloggen sin og si fra når det var salg.

    Rundt 2015 begynte Facebook å skjule sidene fra feeden for å oppfordre de profesjonelle aktørene til å betale for synlighet.

    Samtidig gjorde de Facebook-annonsene billige og særdeles effektive.

    To typer kommunikasjonsavdelinger:


    1. De som er lei seg for at ingen liker det de deler på Facebook lenger (de har ikke skjønt at de deler usynlig innhold.)

    2. De som har godt fra å «drive med sosiale medier» til å «drive med annonser i sosiale medier.»

    Gruppe 1 får ingen resultater, men gjør det likevel (fordi det er viktig å være “aktiv” i sosiale medier.)

    Gruppe 2 har fått masse – relativt rimelige – resultater, men er enormt sårbare hvis prisen på FB-annonser går opp. Siden kompetanse på FB-annonser er ferskvare (Business Manager endres hele tiden), er de kanskje også avhengig av et dyrt mellomledd i form av byrå. Byråene diskuterer ikke rollen FB-annonsene har fått, fordi det kan gå ut over levebrødet deres.

    Det skal veldig lite til å få stengt annonsekontoen sin hos Facebook

    Og mange annonser avvises fordi de ikke er tekkelige/politisk korrekte nok – og du kan i alle fall ikke skrive en Facebook-kritisk sak og sponse den på Facebook.

    Dette er ikke et så stort problem hvis du er Fjordland rømmegrøt, som uansett var vant til å kjøpe annonser på TV og radio og hengende på t-banen, og det er jo ikke sånn at det var lov med stor systemkritikk av TV2 i reklamenfilmene som gikk på TV2 heller.

    Men hvis du er en organsasjon eller en avis eller et forlag eller Bufdir eller Fritt Ord (som eksempelet over), bruker du ikke annonser for at folk skal huske å slenge Fjordland grøt i handlekurven. Du bruker annonser for å få laget oppmerksomhet rundt et blogginnlegg om bistand eller en viktig sak om klima.

    Hvor går disse annonsekronene nå?

    Og annonsekronene pleide å gå til å finansiere steder du kunne ytre deg.

    Eller i hvert fall til finansiering av norsk infrastruktur og næringsliv.

    Avisene er avhengige av annonsører.
    Clear Channel kan man si mye stygt om, men de finansierer Bysyklene i Oslo. 

    I fjor fikk kollektivtransporten i Oslo 107 millioner kroner ekstra fra Sporveien media, som selger annonser på banen.

    Facebook betaler knapper og glansbilder i skatt til Norge, så storparten av annonsekronene går ut av landet.

    Jeg lurer på:

    Jeg skulle likt å vite hvor mye av støtten vi gir til kulturlivet som forsvinner i lomma på Facebook.
    Jeg lurer på hvor mye Fritt Ord-støtte som går til å sikre seg at det man deler blir sett der “alle” er. 

    Flott og prinsipielt, Ida. Men hva skal man gjøre? Vi må jo ha trafikk til disse greiene?

    Hvorfor skjønner vi ikke at alle sosiale medier-plattformer er helt avhengig av at det blir delt innhold der?

    Det er ingen som logger inn på Facebook/Twitter/Instagram/LinkedIn for å se en sprek annonse.

    Folk kommer for det innholdet vennene deres deler.
    Folk kommer for å se sin favoritt-influenser i aksjon.
    Folk kommer for å lese gode artikler som ikke er sponset. 

    Uten at noen deler bra greier, har ingen sosiale medier-plattform en forretningsmodell.

    Det betyr at det alltid vil være mulig å få synlighet på plattformene uten å betale for det.

    Du må bare lage bra nok greier. 

    Grunnen til at du ikke vet hvordan du gjør det, er at Facebook gav masse synlighet til de dritkjedelige greiene dine i 2012.

    Du må ha nettside og e-postliste du kontrollerer selv.

    Og du må lære deg mer enn én plattform på sosiale medier.

    Helst noen plattformer med ulike eiere.

    Men du kan helt fint bruke de store plattformene der alle er uten å annonsere der. La meg gi et eksempel:

    Å starte en debatt på Facebook, er å sørge for at Facebook tjener penger, fordi folk blir eksponert til masse annonser mens de trykker refresh for å se om noen har sagt noe mer i debatten.

    Å sponse et innlegg på Facebook om et debattmøte du skal ha, er å gi giga-plattformen mulighet til å ha meninger om hvordan du ordlegger deg. 

    Trikset er å skjønne hvilken rolle du spiller i forretningsmodellen til plattformen du publiserer på.
    Fordi du er ikke ute «i offentligheten»: Du er inne i noen andres bedrift.

    Vil du lære å lage innhold folk deler av seg selv?

    Vil du slutte å være avhengig av å betale for synlighet?

    Jeg har laget et skriveverksted der jeg lærer bort alt jeg kan om viralt innhold.
    Innhold du ikke trenger å sponse, fordi Internett gjør jobben for deg.

    Jepp, dette her er et betalt arrangement. Du befinner deg nå i gratis-delen av det jeg lager.
    Fant du noe her du vil bruke til å ta en diskusjon om FB-annonser der du jobber?
    Dette innlegget er lisensiert med CC-BY-SA.40.
    Det betyr at du kan lage din egen variant av denne og bruke den sånn som du vil, så lenge du sier at du har basert det på meg og gir alle andre samme rettigheter til gjenbruk.

  • 9 brannfakler om å ha en livmor (og gro babyer i den)

    Jeg har skrevet en bok som heter Fødselsdag.
    Det er en bok om å ha en kropp med en livmor. 

    Jeg vet vi kaller det “kvinnespørsmål”, men dønn ærlig:

    “Kvinne” er en eufemisme for ulempen ved å være stedet der det nye livet gror. 

    Den ulempen kalles ofte mor.

    Når jeg skal skrive om denne ulempen, så kommer det tusen millioner brannfakler.
    Det er som om tastaturet mitt har tatt fyr.
    Her er ni av dem til deg, i litt tilfeldig rekkefølge.

    Bruk dem til å varme deg på.
    Eller til å brenne noe ned. 

    1.Normaliser abort og spontanabort

    Hvorfor lærer vi ikke alle at spontanaborter skjer hele tiden? Hvorfor er provoserte aborter tabu? Hvorfor er det den kvalme kroppens jobb å skjule kvalmen? Hvorfor er det eneste rådet Helsenorge har å by på når du spontanaborterer at de fleste er klare for jobb med en gang? Hvorfor er det usynlige arbeidet med reproduksjonen alltid den kvalme kroppens ansvar? Hvorfor lærer ikke alle at avbrutte svangerskap er vanlige? Hvorfor finnes det ikke fridager, ritualer, kort, presanger, etablerte, sosiale samtaleformer rundt dette? Jeg skjønner at vi har brukt mye feministisk energi på å fortelle unge jenter at rumpa deres ikke er for stor, men vi har ingen livmorfrigjøring før alle har like mye kjennskap til avbrutte svangerskap som de har om prevensjon.

    2.Nei til abelist/funkistisk/kapabelistisk feminisme

    Hva faen er greia med at du må være en sterk gravid? Hva faen er greia med at du må være selvstendig og stå i jobb lenge og være aktiv og være slank og komme raskt tilbake? Feminister, hvorfor svelget vi denne nyliberalistiske abelist-gørra? Det er ingen som bestemmer hvem som skal få svangerskapsforgiftning eller hvem som mister litervis med blod i fødsel. Men for å være en vellykket, moderne feminist, må du være en vellykket arbeidstaker. Derfor går tusenvis av fødekropper rundt og skammer seg over sin kroppslige utilstrekkelighet. Den kroppsskammen er femti tusen ganger sterkere enn skammen over å være en stygg tenåring, fordi den handler om å være svak og trenge hjelp. 

    3.Til helvete med likestilling. Gi meg frigjøring isteden. 

    Hvordan i all verden ble vi lurt med på illusjonen om at forskjellen på kjønnsorgan ikke spiller noen rolle? “Dette er Line, hun har donert egg til søsteren sin. Hun gikk på en skikkelig heftig hormonkur, og har hatt senvirknigner etterpå, men hun synes det var verdt det.” “Dette er Roar, han donerer sperm. Det betyr at han runker i en kopp. Det er null stress for Roar, han har vært Das Runkemeister siden han var 12 år.” Når vi snakker om likedeling av permisjon, så snakker vi som om begge kropper var likt berørt av det å reprodusere seg, ikke som om den ene parten tisser i buksa to år etter at ungen ble tatt med vakuum, mens den andre parten synes det er viktig å “slippe til”. Det blir aldri likestilling mellom den fødende og den ikke-fødende kroppen, på samme måte som det aldri blir likestilling mellom meg som kan gå en mil og min rullestolbrukende mann. Jeg vil ha radikal omfordeling. Det er det som er frigjøring. Å late som at man kan gi like rettigheter uten å ta hensyn til de biologiske urettferdighetene, er å be den kroppen med mest ulempe påta seg en ekstra arbeidsbyrde i likestillingens navn, mens den kroppen med flest privilegier kan fortsette livet som før.

    4.Foreldreskap er ikke en konkurranse

    Kjære, husk at ditt indre mammapoliti er patriarkatet som snakker. Det blir særlig tydelig når vi importerer amerikansk foreldrekultur. Da jeg bodde i USA, måtte jeg søke amerikansk barnehageplass. Da fylte jeg ut en universitetssøknad for en fireåring, og måtte dokumentere hvor mange typer mat han likte, hvor lenge han hadde sovet gjennom natten, om han hadde fast leggetid, hvor lenge jeg hadde ammet ham og en serie med andre foreldremilepæler. Da jeg fikk plassen, ble jeg fortalt at jeg hadde kommet foran to hundre som stod i kø. Men det var greit, fordi jeg var “en mye bedre mor enn de andre.” Det var en satans vekker, fordi HØR HER, dette er ikke en humble-brag: Vi leser importert innhold om å oppdra barn fra et samfunn der å få barnehageplass er en HARD KONKURRANSE! Mens du har en velferdsstat som gjør at du slipper å bruke all den mentale kapasiteten din på å være verdensmester i mamma.

    5.Verden er designet for hvite, arbeidsføre og barnløse menn

    Det er ikke noe galt med deg, du var bare ikke den man tenkte på da “jobb” ble funnet opp.

    6. Omsorg er viktigere enn alt annet.

    Kan du lese denne teksten? Gratulerer, du har blitt en fungerende voksen! Den eneste grunnen til at du kunne bli en sånn flott voksen, er at noen gjorde ubetalt og betalt omsorgsarbeid for deg fram til du kunne klare deg sjøl. Det er den viktigste jobben i verden. Uten omsorg finnes vi ikke som art. Det betyr ikke at omsorg er gøy eller lett eller givende eller at du må like det, men å late som at å flytte penger, lage Facebook-annonser eller være stortingspolitiker er viktigere enn å tørke rumper er føkkings jug. Og slutt å snakke om dem som er hjemme med barn som et likestillingsproblem: Det er faen meg ikke rart at den som har trøkka ut tre unger og drevet masse ubetalt omsorg for dem OG har en jobb med å drive betalt omsorg i barnehage, skole eller eldreomsorg vil være lenger hjemme enn oss bortskjemte tullebukker som lager Instagram-strategier og har satt bort omsorgsarbeidet mens vi drikker kaffe i rumpetørke-frie omgivelser. Jeg sier ikke at du må slutte å ha en kul jobb. Jeg sier ikke at du er en dårlig mor som vil ha en kul jobb. Vi må bare være klar over at noen av oss er livets vann og noen av oss er livets konditor. 

    7. DU ER BRA NOK DU ER BRA NOK DU ER BRA NOK DU ER BRA NOK!

    Jeg bare tenkte jeg skulle si det en ekstra gang. Og en viktig beskjed:
    Hver gang du føler deg som en dritt, er du i kontakt med en undertrykkende struktur, ikke med din egen iboende dritt-het. Dette gjelder ikke bare svangerskap, det gjelder all dritthet. Værsågod. 

    8. La oss snakke mindre politisk korrekt om pupp.

    Du skylder ingen en forklaring på hvor lenge eller hvor kort du har matet noen med puppen din. Amming er ikke ekkelt. Amming er ikke enkelt. Amming er knallhardt og amming gjør vondt og amming er erotisk og amming er digg og amming er en superkraft og amming er misforstått og FY FADER som jeg vil banke opp alle som later som at min amming av en treåring var mer imponerende enn alle som ammet tre dager med intens brystbetennelse uten hjelp og måtte gi seg. Jeg vil at vi skal ha minst like mange ammehistorier som vi skal ha aborthistorier. Fun Fact: Jeg prøvde å bli ammehjelper, men gav meg, fordi jeg måtte forplikte meg til å følge folkehelsas råd når jeg skulle hjelpe folk. Men jeg ville gi radikale og drøye og provoserende råd som staten ikke kunne gi. Fordi det er jo de rådene du trenger som ensom enkeltperson med vondt i puppen, ikke rådene som sømmer seg for en hel nasjon. Så her er noen av mine minst PK-råd: Den beste måten å få ut en smørklump fra puppen din på, er å få en voksen til å suge den ut for deg. Den beste måten å få melkeproduksjonen din i gang, er å få låne en skikkelig sugesterk baby i barselgruppa, og la den gjeste-die på puppen din. Og går pumpinga tregt, så kan du faktisk onanere og få samme effekt som en oxcytocin-spray (det er samme hormon i orgasme som i sprayen.)

    PS: Hvis du synes morsmelk er motbydelig, så er det internalisert patriarkalsk guff. Jeg ble lært at en bra dame alltid suger kuk og svelger sperm uten å åkke seg. Det synes jeg er interessant å tenke på når noen forteller meg at de heller ville dødd enn å be partner fikse brystbetennelsen deres med kjeften. 

    9. Hvis du sier…

    At dagens gravide klager for mye. 

    At alt var verre før, og folk burde være takknemlig. 

    At du ikke orker å høre mer sutring fra småbarnsforeldre, folk uten barn har det også vanskelig. 

    At du ikke orker enda mer av disse mammagreiene og at du er så drittlei. 

    Så husk følgende:

    Det er en traumerespons å bli sint for at folk som ikke har hatt det like jævlig som deg, fremdeles vil slåss for en ENDA bedre verden. 

    ALLE kan være takknemlig for at vi ikke lever da menn var menn og polio var polio, samtidig som vi kan drømme større og villere. 

    Når vi krangler om hvem som hadde det verst, så vinner alltid de som har hatt det så bra at de ikke trenger å bry seg om krangelen. 

    Tok du fyr?

    Vil du ha mer brennstoff?

    Jeg har laget en presang til deg.
    Det er et utdrag av min siste bok, Fødselsdag, som du kan laste ned.
    Les for å føle deg mindre alene.
    Les for å åpne deg for en annen verden.
    Les for å komme hjem.

    Klikk her for å laste ned et helt kapittel fra Fødselsdag.


  • Jeg blir gæren av Verdensdagen for psykisk helse

    Pun intended.

    (Jeg driver ikke med trigger warnings, fordi du kan bli trigget av plastposer som blåser og fargen gusjegrønn, men SØTNOS, denne teksten er full av henvisninger til alt som er fælt, så les på eget ansvar.)

    Hver Verdensdag burde jeg skrive noe, siden jeg har vært tvangsinnlagt og frivillig innlagt og tvangsmedisinert og frivillig medisinert, har hatt privatpraktiserende psykolog og gått på DPSen og blitt diagnostisert og blitt diagnostisert på nytt og hatt ambulerende team og hatt vedtak og tiltak og utgang med følge og utgang uten følge og INGEN UTGANG BARE SKJERMING og blitt tjukk av medisiner og fått for høye leververdier av medisiner og sluttet på medisiner og fått høre at det var uansvarlig å slutte på medisiner og vært på inntakssamtale og blitt hentet i ambulanse og hatt møte med vakthavende psykiater og prøvd å forklare blåmerkene og bitemerkene og så var jeg inne på nettsiden til Verdensdagen og lurte på hva jeg skulle si om mine erfaringer.

    Og. Vent. Slagordet er:

    «Vær oppmerksom. Vær tilstede. Følg opp.»

    Og skjønner jeg at det er «Verdensdagen for å minne majoritetssamfunnet om at følelser ikke er vissvass», ikke Verdensdagen for psykiatri. Det er en Verdensdag de foreslår at kan markeres på rusletur sammen med gode kollegaer. Der kanskje praten sitter «litt løsere». Min erfaring er at den aldri sitter løst nok til å fortelle gode kollegaer om den gangen du ble tvangsinnlagt for å ha bitt en ambulansesjåfør. «Oi! Jammen bra du ikke biter folk nå lenger!» Særlig ikke når du er BLITT SJEFEN til dine gode kollegaer, som jeg har blitt. Og jeg føler meg så ensom og utenfor at jeg får lyst til å lage stygge vitser om Verdensdagen. Som:

    «Tenk om vi hadde EN verdensdag for SOMATISK HELSE! En FELLES markering der vi slår sammen folk som nesten har dødd av kreft og folk som har hatt en kjip operasjon av inngrodd tånegl! Der du kunne ta en prat med dine gode kollegaer om at det må være lov å si au! Der vi minner om at du må huske å gå til legen hvis du brekker beinet og ikke være barsk og late som ingenting!»

    Verdensdagen markeres jo gjerne med slagordet «Alle har en psykisk helse.»

    «Tenk om vi satte prostatakreft på agendaen ved å minne folk om at ALLE HAR EN RÆV!»

    «Alle har en psykisk helse» høres ut som et slagord ingen kan være uenig i.
    Alle har en psykisk helse.

    Men har de det?

    1. Helse defineres av WHO som «ein tilstand av fullstendig fysisk, mentalt og sosialt velvære og ikkje berre fråvær av sjukdom og lyte», som betyr at jeg bare har psykisk uhelse. Men jeg snakker ikke sånn om meg sjøl. Ut fra WHOs definisjon det umulig å ha helse i psyken, siden å være menneske er å ha masse vanskelige følelser og utfordringer.
    2. Som bringer meg over til HVA FAEN ER PSYKE? Store medisinske leksikon sier at det er et annet ord for sjelen eller det mentale, også kjent som: Alt som ikke er somatisk. Men det er jo ikke noe som skjer med et menneske som IKKE skjer i det somatiske. Følelser er somatiske. Tanker er somatiske. Adrenalin løses opp i leveren, du kan måle kortisolnivå med en spyttprøve og 80-90% av serotoninet vårt produseres i tynntarmen. Psyke er et utdatert begrep.

    Jeg tror ikke på hverken psykisk eller helse. NEI TIL PSYKISK HELSE! Jeg har dog nesten dødd av typen problemer vi har en Verdensdag for å sette søkelys på. Jeg tror på problemet, ikke på diskursen. Å bruke språket jeg ser i sosiale medier er som å træ synål med polvotter på.

    Så jeg har laget litt nytt vokabular til deg. Forsyn deg.

    Psykisk? Du mener politisk.

    Da jeg var innlagt på psykiatrisk, forstod jeg at du kan kalle det psykotisk og personlighetsforstyrret så mye du vil, men de jeg var innlagt med, kalte det å ha vært flyktning, ha bodd på asylmottak, ha vært bostedsløs, ha vært forsøkt drept av partneren sin, ha vært voldtatt, ha vært banket opp, ha vokst opp i en menighet som hatet deg fordi du var skeiv, ha vært barnehjemsbarn, ha vokst opp med foreldre som ruset seg, ha vokst opp helt utrolig fattig, ha vært i fengsel.

    «Ida, jeg prøvde å be om hjelp og fikk vite at det ikke var alvorlig nok!»

    «Ja, og grunnen til det er at psykiatrien er det stedet der alle problemene ender opp. Vi kuttet i støtte til Krisesentere, vi strammet inn i asylpolitikken og vi stengte voldtektsmottaket i helgene, og selv om vi håper at alle skal kunne drive med selvregulering og livsmestring, er det sånn at kapasiteten er sprengt.»

    Vil du ha bedre hjelp til flere som sliter psykisk, må vi fikse andre ting enn ledige timer på DPSen. Forebygging i av psykisk uhelse er forebygging av undertrykkelse og faenskap. Det krever sterkere lut enn å «være tilstede.»

    Ned med skillet mellom psyke og soma

    Min siste bok Fødselsdag handler om hvordan alle voldtektstraumene mine OG psykiatri-traumene mine føkka fødselen min.

    Målet med boken er å fjerne det farligste skillet i vår tid: Skillet mellom «kropp» og «sjel», mellom «kjød» og «sinn».

    Du er ikke en personlighet som har en kropp. Du er en kropp, og den kroppen inkluderer det du liker å tenke på som sinn. Grunnen til at jeg har valgt å gjøre dette i en bok, er fordi det er i språket og at dette skillet oppstår. Magen din vet ikke forskjell på angst eller norovirus. Det driter den i.

    Når du sier: «Jeg liker ikke kroppen min så godt, jeg øver meg på å like den bedre», så er problemet i selve språket. Kroppen din er ikke en ting du kan like, den er DEG og LIVET DITT.

    Da jeg skulle føde, oppførte sykehuset seg som om fødselen var noe som skjedde i livmoren. Men min «psyke» fikk livmoren til å slutte å åpne seg. Jeg bruker fødselen min, fordi det er ingenting som er så somatisk som en baby som vrir seg ned et bekken, og det er ingenting som er så «psykisk» som hormondusjen som lar det skje.

    Har du lest helt hit, er jeg 100% sikker på at du vil kjøpe og lese boken. Kjøp den her, riv ned gjerdene i hodet ditt med språket mitt.

    Følelser er ekte. Irrasjonelt er fortsatt reelt.

    Vet du hva som er det mest syntetiske, konstruerte og lite til å stole på av ALT? Rasjonalitet.

    Latterkrampe, noia, skuffelse, fnatt, sorg, forelskelse, raseri, gledestårer, plutselig dødsangst: Det er ekte. Det er ikke noe du har innbilt deg. Det er naturkrefter du kan regne med.

    Og likevel treffer jeg folk som skammer seg for følelsene sine, som avskriver dem som irrasjonelle, uviktige, noe de ikke burde ha. Det er en fortelling som gjør folk sprø. Jeg vil gjerne ha en verdensdag for følelser. Men aller helst vil jeg bare at fortellingen om at du er et sivilisert sinn i et syndig kjød dør en ideologisk død. Det er ikke «dårlig psykisk helse» at du føler at det du føler ikke er noe du må ta på alvor. Det er en grunnleggende brist i hvordan vi ser på oss selv.

    Vil du snakke med meg om dette innlegget?
    Jeg er i kommentarfeltet, men jeg er også på Instagram og Twitter. Tagg meg.

  • Mandagsmedisin 4. oktober

    Kjære deg.

    Det er mandag, og det betyr tid for Mandagsmedisin.

    Hver mandag trekker jeg et tarotkort for uken foran oss, stiller horoskopet og skriver fra hjertet.

    Ukens kort er fem beger.

    Five of Cups, fra tarotstokken Rider Waite Smith, skapt av Edvard Artur Waite, illustrert og designet av Pamela Coleman Smith. Waite døde i 1942, Smith fikk knapt betalt for jobben. Du finner kortene på Wikimedia Commons.

    Du får lov til å grine.
    Du får lov til å grine selv om det er lenge siden nå.
    Du får lov til å grine nå selv om du ikke skjønner hvorfor.
    Du får lov til å grine selv om ingen andre skjønner hvorfor.
    Jeg driter i om det er «lenge siden».
    Jeg driter i om du burde ha «kommet over det.»

    Tiden leger ikke alle sår.
    Det er jug.
    Tiden er en illusjon.
    Når det triste kommer, er det alltid nåtid.
    Sorgen bryr seg ikke om det er ti år siden 22. juli.
    Sorgen bryr seg ikke om at du var et barn den gangen han slo deg, at du burde ha «integrert denne erfaringen» gjennom så mange år i terapi.
    Sorgen bryr seg ikke om at du er en stilig mann, at store gutter gråter ikke.
    Sorgen gir beng.
    Den er nå.

    Fem beger er her for å si:
    Når tårene kommer, la dem komme.
    Jeg pleier å si til meg selv:
    «If it’s coming, it’s going.»
    Og:
    «You gotta feel it to heal it.»

    Men selv disse utsagnene er for resultatorienterte for fem beger.
    Det handler ikke om at gråten er en oppgave du må påta deg.
    Det er å anerkjenne at gråten kommer til å gå et sted selv om du ikke slipper den ut.
    Den kommer til å scrolle rastløst.
    Den kommer til å starte krangler.
    Den kommer til å romstere i fryseren på jakt etter rester av tressis du egentlig ikke synes er appetittvekkende, men som du er klar for å trøkke i deg nå.
    Kort sagt: Den går et annet sted om den ikke får renne ut som saltvann.

    Fem beger er her for å si:
    Du får lov til å grine.
    Jeg vet du kan si til deg selv at tross alt, det er tre beger igjen her, hva jeg har å grine for, jeg burde være takknemlig, det kunne vært verre.
    Men du får lov til å grine likevel.

    Stjernene denne uken

    Å stille horoskop = å følge med på hva lyset på himmelen driver med.
    Denne uken har vi nymåne i Vekten på onsdag, som betyr at månen blir helt borte fra himmelen.
    Det er stjernekikker-uke.
    Er det klarvær? Kom deg ut.
    Venus er synlig på kveldene nå.
    Hun hersker over denne nymånen, siden Vekten er hennes tegn.
    Gå ut og se hvor fin hun er.

    Alle nymåner er nye begynnelser.
    Denne her er ikke en enkel.
    Den er full av energi, friksjon, opprydding.
    Som Marie Kondo i krigerkostyme, høy på koffein, brasende inn for å gi livet ditt en make-over.

    (Og her er trikset med horoskop: Du trenger ikke TRO på det. Du kan bruke beskrivelsen min av Kriger-Marie og gjøre noe med det.)

    Og jeg tenker – med fem beger her, at alle begynnelser blir best når du kjenner etter.
    Når du ikke holder igjen.
    Når du lar sorgen velle ut og være med.
    Du trenger ikke være effektiv og kald når du begynner noe nytt.
    Du kan være frynsete, rød-grått, du kan hulke mens du rydder ut av boden/innboksen/kvitteringene.

    Finner du ikke tårene?
    Trenger du – som Aristotelens ville sagt det – litt hjelp av tragedien til å oppnå katarsis?

    Les denne novellen av Margo Laganan.
    (Men ikke skyld på meg når du har grått mer enn du trodde var mulig.)

  • Fødselsopprør nå:

    Slutt å ta fitta for gitt.

    Dette blogginnlegget har en skikkelig drøy tittel for at du ikke skal bli sjokkert over innholdet. Her blir det livmorhals, etterbyrd, bæsj, voldtekt og død. Share and enjoy.

    Du finnes.

    Ergo har noen født deg. 

    Ida Jackson, Fritt etter Descartes.

    Det finnes bare én vei til livet: Gjennom livmoren.

    Hadde du en fraværende far, kan det være du aldri traff ham.
    Men selv om du ble oppdratt av noen helt andre enn den du grodde inne i kroppen til, delte du oksygen, næringsstoffer og blod med dem i ni måneder.

    Uansett hvilken relasjon dere hadde, kostet du strekkmerker, steinharde pupper, preventiv klipping, plutselige rifter, blod og bæsj og etterbyrd. 

    Dette er «den lille forskjellen.» Den er er temmelig stor.

    Likestilling er en løgn.
    Det er forskjell på opphavet.
    Det var bare én person som risikerte livet sitt for at du skulle få livet ditt.

    Du må ikke føde for å bli forelder.
    «Forelder» er en arbeidsbeskrivelse.
    Er du dekket av gulp? Koker du flasker? Er du våken om natten? Bærer du?
    Lytter du etter barnelyder når du er på do?
    Da har vi samme jobb.
    Hvordan du fikk den, er irrelevant.  

    Men har du livmor, er reproduksjon noe helt annet enn det er for alle andre.
    Har du livmor, kan reproduksjon skje med deg.

    I moderne, feministisk diskurs er voldtekten “det verste som kan skje.”
    Det var ikke sånn før abortloven.
    Før var det verste som kunne skje, at du måtte føde og ikke ville det.

    Det er derfor det heter uløkka.

    Når vi snakker om fødsel, må vi alltid huske på at uønsket svangerskap, fødsel og barsel er vold. 

    Jeg tror at å hjelpe hverandre i fødsel, var en av hovedgrunnene til at menneskeapene fant sammen.

    Vi har store hoder.
    Vi kan ikke gjøre som kattemor og gjemme oss for å føde i fred.

    Likevel er fødsel tabu.

    Adrienne Rich skriver at kjernen i patriarkatet, er forakten for mors kropp: Det er ingenting som er så ekkelt og skittent og tabubelagt som at vi alle kommer fra fitta. Vi vil helst glemme det.

    Jeg skriver dette, fordi jeg vil at du skal bry deg om fødsel.
    Uansett hvor barnløs og livmorløs du er.
    Du kommer herfra.
    Og fødselsomsorgen trenger din oppmerksomhet.

    Pandemi-tiltakene er snart et år.
    Fremdeles lar vi det være opp til hvert enkelt helseforetak hvem som får være med når ungen skal ut.

    Får partner være med?
    Vi får se!
    Får venn eller doula være med?
    Sjelden. 

    Mens WHO anbefaler at alle som føder får ha med minst én støttespiller som ikke er helsepersonell, har Norge gått et år med dårligere retningslinjer for fødsel under pandemi.

    Kostnaden bæres av den som dytter babyen ut.

    Sterke innlegg har blitt delt under hashtaggen #jegføderikkealene.

    Men ikke sterke nok.

    Jeg får lyst til å rope:

    Du er livets opprinnelse! Ikke unnskyld deg når du ber om hjelp!

    Naturlig, naturlig, farlig, farlig

    Jeg hadde en traumatisk fødsel. Jeg klarte meg fordi jeg hadde med nok hjelp.

    Min mann og min beste venninne holdt meg flytende gjennom en komplisert forløsning og dramatisk hastekeisersnitt. Sykehuset var fullstendig utilstrekkelig.

    Hver gang jeg sier dette, får noen et behov for å forsvare sosialdemokratiet.
    Å fortelle meg at deres fødsel gikk bra.
    At de fikk god hjelp.

    «Det er mange fødsler som går bra, det er jo en naturlig prosess» sier de.

    “Åja” sier jeg. “Skal du føde hjemme neste gang, da?”

    “Ånei, det er jo KJEMPEFARLIG, Ida! Tenk om noe gikk galt?”

    Der har du fødsel i et nøtteskall.
    Helt naturlig og ikke noe å snakke om, og noe kjempefarlig som MÅ skje på sykehus. 

    På en gang. 

    Er fødsel farligere enn fallskjerm?

    Det har ikke vært noen ulykker med tandemhopp i Norge siden 70-tallet.
    Likevel får jeg høre at jeg er modig som hoppet tandem.
    Det døde 4 kvinner med komplikasjoner knyttet til fødsel og keisersnitt i 2015.
    Men det er ingen som sier at du er modig når du slutter på p-piller. 

    “Men er det nødvendig å ha ekstra hjelp? Når du får jordmødre og gynekologer og barnepleiere?”

    Folkens, vi har nedbemannet og redusert tilbudet under unnskyldningen at vi skal “slippe til far”. 

    Hele den moderne fødselsomsorgen er basert på partners ubetalte arbeidskraft. 

    Å føde alene, er å føde med redusert tilbud.

    Uunnværelig, ubetalt arbeidskraft

    Jeg hadde med armer som holdt meg mens jeg gikk på do da jeg fødte.
    Jeg hadde med armer som gav meg noe å drikke da jeg fødte.
    Jeg hadde mer armer som holdt meg mens anestesilegen satt epiduralen.

    Legen klarte det ikke alene.
    Jordmor hadde ikke kapasitet.
    Det var ikke tid til to stikk, han måtte videre.

    Det var den samme epiduralen som ble skrudd opp under hastekeisersnittet.
    Hadde jeg ikke hatt den, hadde det blitt narkose.
    Større sjanse for komplikasjoner.
    (et annet ord for “død”)
    Ingen ammestart, fordi oppvåkningen ville tatt lengre tid. 

    Og en stor sannsynlighet for at min barselsdepresjon ville blitt en barselpsykose. 

    Det er dyrt, det. 

    Men vi slapp den kostanden som samfunn. 

    Jeg hadde med ekstra hjelp til sykehuset.
    Når vi lukker den døra, kommer kostnadene til å tyte ut andre steder.

    Jeg er annerledes enn mange.
    Men jeg er ikke spesiell.
    Jeg ble utsatt for seksuelle overgrep da jeg var ung.
    NKVTS sin undersøkelse fra 2015 tyder på at 10% av alle med livmor har samme erfaring som meg.
    Og mørketallene er store.
    Det kan hende vi er flere.

    Traumene mine flammet opp i fødselen.
    De fikk meg til å forsvinne inn i meg selv.
    De fikk meg til å miste kontakten med virkeligheten.
    Hver gang legens fingre møtte livmorhalsen, var flashbackene der. 

    Underlivet mitt er mange ting. 
    Et av dem er åsted.

    Puppene skulle bli mat, men de har også vært kløpet og herjet med før.

    Sentralnervesystemet skiller ikke mellom hore og madonna, mellom gutter som tvinger seg på og jordmødre som skal sjekke åpning. 

    Å insistere på at alle fødende skal være “spreke” og “sterke” og at de tåler det, er å late som om alle de andre fanene i 8. Mars-toget nulles ut det øyeblikket du blir gravid.

    Du er ikke sterk og naturlig fødeku: Du er en kropp som har levd med den patriarkalske volden hele veien før du skal føde.

    Jeg var ikke i stand til å føde alene, uavhengig av smittevern.

    Jeg tok med ekstra hjelp, men det var fortsatt ikke nok.

    Sykehuset var fullstendig utilstrekkelig i 2016.

    Jeg har brukt fem år på å bearbeide opplevelsen. 

    Og nå er det verre.

    Jeg er kvalm og rasende.
    Så la oss bruke det raseriet til noe.
    Jeg begynner:

    • Hvis DU hadde en traumatisk fødsel, så sitter du nok hjemme og har skyldfølelse nå. Jeg hadde skyldfølelse for keisersnittet mitt i to år, jeg kjente meg som en feilet fødeku. Dette innlegget er en invitasjon til å forvandle skyldfølelsen din til politisk handling. Feminismen stopper ikke ved retusjering av rumper. Meld deg inn i Landsforeningen 1001 dager som jobber politisk for støtte i fødsel og barsel. Og fortsett å lese her.
    • Hvis DU er gravid og skal føde i siste innspurten av pandemien: Bli vrang og kravstor og insisterende og breial. Vær til bry. Insister på å få med deg alt og alle du har bruk og behov for. Jeg vil ha et nasjonalt fødselsopprør, men DU må være din egen fødepirat og ta mer plass enn du synes du får lov til. Særlig hvis du er en politisk korrekt, snill, SV-fødeku som så gjerne vil vise at de offentlige løsningene er gode nok. Få en individuell løsning på ditt politiske problem, du kan slåss for de andre senere.
    • La oss alle – NÅ – bestemme oss for at vi skal endre retningslinjene så Ingen Må Føde Alene, OK? La oss lage lyd. La oss skrive tekst.

    Ava, min største litterære muse, tegnet denne tegningen til meg mens hun hørte meg snakke sint om dette blogginnlegget.

    En nydelig barnetegning av en pirat med store alveøyne.
    Dette er en fødepirat. Hen får den fødselen hen vil, pandemi eller ikke pandemi. La hen være til inspirasjon, o fruktsommelige.

    Vil du lese fødselshistorien min?

    Jeg kommer med en bok på Gyldendal til høsten.
    Den heter Fødselsdag og handler om mitt svangerskap, fødsel og barsel.

    Vil du lese et (ikke korrekturlest) utdrag?

    Jeg deler ikke hvilket som helst utdrag. Jeg deler den biten jeg tror vil hjelpe deg mest å skrive din historie.

    Ja, jeg vil at du skal skrive om fødselen din. En om hvorfor det var essensielt at du fikk hjelpen du fikk. Om hva du ikke fikk. Om hva du trengte.

    Send den til Bent Høie og inkluder noen saftige kroppsvæske-skildringer.

    Det er på tide at norske helsemyndigheter slutter å ta fitta for gitt.

    Leste du helt hit?

    Les litt mer, da. (Og meld deg på lista mi.)

    Følg meg på Instagram.

    Følg meg på Twitter.

    Er Facebook favoritten?

    Bruk denne lenken når du deler, så samler vi den gode samtalen i en tråd!

  • På tide å skrive den hersens boka

    «Jeg pleide å skrive mye. Jeg var faktisk redaktør på Dikt.no! Men nå er det tretten år siden sist!»

    «Jeg vil bare være en ekte forfatter. Det er alt jeg vil i hele verden.»

    «Jeg har hatt mer tid i lockdown enn noen gang før. Men jeg har ikke greid å skrive. Nå får jeg vondt i magen bare noen sier ordet skriving.»

    «Jeg har skrevet flere bøker, men jeg blir fremdeles sjenert når jeg skal skrive en statusoppdatering på Facebook. Jeg føler at jeg tar for mye plass.»

    «Jeg har skrevet reklametekster, avisartikler, årsrapporter, bokanmeldelser, men jeg klarer ikke å skrive den teksten som brenner inne i meg.»

    «Jeg begynner og begynner, men det blir så dårlig, jeg bare gir opp.»

    «Jeg skulle gjerne skrevet, men jeg har ikke tid. Jeg må vente til det blir mer tid.»

    «Jeg skulle gjerne skrevet, men jeg har ikke råd til å ta meg fri fra jobb.»

    «Å skrive er det jeg drømmer mest om, men hver gang jeg begynner, så kjennes det ut som det åpner seg et digert mørke, og jeg tør ikke mer.»

    «Jeg har fått avvist flere bøker fra forlaget, jeg orker ikke mer avvisning.»

    «Jeg er redd for å bli kritisert.»

    «Jeg har skrevet flere bøker, og de er blitt gitt ut. De har nesten ikke blitt anmeldt, de solgte dårlig og det føles håpløst å gyve løs på en til.»

    «Jeg viste manuset mitt til en venn og han sa det var dritkjedelig.»

    «Jeg vil, men jeg er vettskremt.»

    Hei, kjære. Kjenner du deg igjen?

    Jeg kjenner meg igjen.

    Jeg har alltid bare villet bli én ting: Forfatter.

    Da jeg fikk sønnen min, skjønte jeg at «skrivetid» var like viktig for meg som «bæsje alene» og «søvn».

    hvorfor er skriving så vanskelig når vi vil det så mye?

    Det er jo ikke vanskelig å skrive ord i Word etter hverandre.

    Det er ikke som fjellklatring.
    Fallhøyden er faktisk veldig lav.

    «Jeg har ikke vonde følelser som hindrer meg,» sier du kanskje.
    «Det er bare at jeg må gjøre alle de viktige oppgavene først. Jeg må jobbe helt perfekt og ferdig, jeg må gi alt til kundene/studentene/elevene og ungene mine, og så er det ikke noe tid igjen til meg i år igjen.»

    Men du kan ta tid.
    Du kan ta plass.
    Dette er ikke personlighetstrekk.
    Det er en ferdighet du kan lære deg.

    Kreativitet er et håndverk.
    Forfatterskap er en jobb.

    Det handler ikke om å «skrive bra».

    Det handler om å våge å skrive dårlig.
    Det handler om å endre fortellingen vår om hva en forfatter er.
    Det handler om å skjønne at «din» skrivekrise egentlig er et større, strukturelt problem.

    Kulturen vår oppdrar ikke skapende mennesker.
    Den oppdrar kjøpende mennesker.
    Vi har mer tid og mer frihet til å publisere og uttrykke oss enn noensinne.
    Så hvorfor bruker vi ikke plassen vår bedre?

    «Jammen Ida, det er egoistisk å bruke tid på selvutvikling og kunst når pol-isen smelter og verden trenger blodgivere!»

    Vrøvl.
    Demokratiet vårt er bygget på tekst.
    Kunsten vår skaper fortellingene om samfunnet vårt.

    Og dønn ærlig:
    Jeg tror ikke du bruker masse tid på å redde verden du ville måttet gi opp for å skrive.
    Jeg tror du sitter og doom-scroller og trykker «like» og mater reklame-alegoritmene på sosiale medier med persondata.

    Jeg er livredd for å leve i en tid der de høyreekstreme dundrer frem.
    Og vite at storparten av de gode kreftene er redd for å se teite ut hvis de deler noe på Facebook.

    Hva jeg lærte av å holde kurs i kreativ frigjøring

    Jeg har holdt to kurs det siste året.
    Et kurs der vi fant ut hvorfor folk ikke skrev.
    Og et der de skrev boka si.

    Nysgjerrig?

    «Jeg har aldri hatt en så lang word-fil før» sa en deltaker.
    «Det er femten år siden sist» sa en annen.

    Men det var også andre ting som skjedde:

    «Jeg har skjønt at jeg må lage en blogg for å hjelpe andre pårørende!»
    «Jeg bygget et drivhus av blyglass!»
    «Jeg har endelig turt å vise nesa på kamera!»

    Nå slår jeg sammen disse to kursene til En Greie.
    En «Åkei, nå er livet mitt Helt Annerledes OG JEG HAR SKREVET»-happening.

    Men jeg vil ikke bare lage et kurs.
    Jeg vil lage en kreativ revolusjon.

    Du har like mye Internett som meg.
    Jeg vil at du skal bruke det, ikke bare forbruke det.

    Så ta denne teksten.
    Løp med den.
    Kjeft på den.
    Skriv et svar til den.
    Syng den.

    Og hvis du er klar for å teste ut disse greiene i praksis – så bli med på et gratis skriveverksted.

    Ta med penn og papir.
    Ta med tre venner.
    Ta med alle de kritiske spørsmålene dine.
    Ta med håpet.
    Ta med protesten.
    Ta med festen.

  • Når de slemme vinner

    Jeg inndrar herved retten din til å late som at du ikke visste at høyreekstremisme er et problem.

    Du burde spylt den ideen i dass da Breivik skjøt unger på Utøya.

    Du burde skjønt det da Donald Trump sa at det var «very fine people on both sides» da nazistene viste seg i Charlottesville.

    Men jeg skjønner at det er vanskelig å ta inn over seg at det finnes flust med nazister når du sitter på Twitter og diskuterer om ungdommen er blitt for hårsår.

    Om rasisme egentlig er et problem i disse dager.

    Om det er for mye identitetspolitikk og om folk er for lett å krenke.

    Men nå gidder jeg ikke mer.

    Jeg gidder ikke late som om jeg er vokst opp i denne velutdannede, høflige, borgerlige offentligheten.

    Jeg er ikke fra Norge.
    Jeg er fra Norges underliv.

    Jeg kommer fra kommentarfeltet, ja DET kommentarfeltet, det du tror må være på tull.

    Og som det er lett å ignorere når de kaller en norsk poet «fandens svarte avkom«.
    Fordi det jo være et rart unntak.

    Fordi de fleste her i den høflige offentligheten er hvite og cis og tross alt gikk på samme videregående skole som alle de andre som deltar i debatten.
    De har aldri fått sånne kommentarer, eller hørt sånne kommentarer, så kanskje det tross alt står greit til?

    Du lever i en boble, baby.
    Og du har for lite kunnskap.

    Nazisme er ikke en tankefeil.
    Det er en ideologi.
    Et livssyn.

    Bestefaren min kjørte over grensa til Polen i bare underbuksa sommeren 1941, og skrev at han hadde vervet seg til Germanske SS Norge fordi han elsket Hilter.

    Jeg er vokst opp med konspirasjonsteorier og rasisme som en del av verdensoppfattelsen min.
    Og jeg skal fortelle deg noen sannhetens ord om den gjengen som stormer kongressen nå.

    De ser på seg selv som heltene i denne historien.
    De bor i et samfunn der alt de ser på som godt og bra er under angrep.
    Da Biden vant, vant de slemme.

    Bestefaren min så på seg som en helt.

    (Jeg har skrevet om han før. Du kan lese om boken jeg skrev i 2014, Morfar, Hitler og jeg, her. Og kjøpe den her, de fleste sier at den lærer dem femti nye ting om nazisme.)

    Dette med å se på seg selv som helten er viktig.

    Da jeg skrev innlegget «Jeg er rasist» under Black Lives Matter, fikk jeg mange kjipe meldinger.

    En av dem lød: «Du gjør meg kvalm.»

    Jeg synes disse meldingene er interessante.

    Morgenbladet lurte på om jeg ville la meg intervjue i en «Er rasisme et problem?»-tekst.
    Det sa jeg nei til.

    Jeg nekter å være med på en offentlighet der vi later som at det høyreekstreme ikke finnes.

    Han som sendte meg meldingen om at jeg gjorde ham kvalm, hadde lett opp nummeret mitt og sendt en sint melding til en fremmed i affekt.

    Det krever mye affekt for å sende SMS-er til fremmede.
    Han lever i en verden som føles veldig farlig.
    Der alt går feil vei.
    Jeg sier ikke dette for at du skal synes synd på ham.

    Men for at du skal forstå at han lever i en annen verden enn deg.

    Han som sender sint SMS-til meg, vil beskytte noe han opplever som veldig truet.

    Jeg kjenner den verdenen, fordi jeg vokste opp i den.
    Jeg ble født inn i et Norge som var styrt av en farlig konspirasjon.
    En ond gjeng som ville ødelegge landet vårt og selge det til Europa.

    Den gjengen het Det Norske Arbeiderparti.

    Da skuddene løsnet på Utøya, skjønte jeg hvorfor.
    Fordi jeg hadde vokst opp med at Torbjørn Jagland var en skummel skikkelse som kontrollerte alt.

    Det fantes pamfletter hjemme hos meg der det stod at Bilderberggruppen styrte verden.
    At en ny verdensorden var på vei.

    Jeg var et barn, og jeg tok til meg informasjonen som et barn.
    Jeg husker å sitte på bussen med hasj-hodene i Moss og hviske om de som styrte alt, hørte alt.

    Men jeg flyttet til byen.
    Jeg flyttet til Internett.
    Jeg stilte kritiske spørsmål til verdenen jeg var vokst opp i.

    Jeg endte opp i en jobb der jeg hadde mektige Bilderberg-medlemmer i styret, og så dem glemme passord og surre med styrepapirene.

    Det virket ikke akkurat som de styrte verden, gitt.
    De hadde makt.
    De hadde privilegier.
    Men de hadde ikke total kontroll.

    «Ida, hvordan skal vi klare å ha en god debatt om dette?»

    Du kan ikke ha en debatt der en side tror at de er i en farlig krigssituasjon, og den andre delen tror de er i en forlengelse av den spennende tiden sin i Kulturutvalget på Chateu Neuf.

    På samme måte som du ikke kan forvente at en svart debattant skal orke like mye som en hvit middelklasse-debattant.

    «La oss ha en sivilisert samtale mellom Roar, som mener at Fatima er farlig, vil ødelegge Norge og må dø, og Fatima som gjerne vil gå på universitetet i Bergen i fred.»

    Det er ikke en debatt, folkens.

    Jeg er en del av problemet.
    Jeg har ikke snakket om konspirasjonsteoriene jeg har vokst opp med.
    Jeg har villet skåne slektninger og venner som har levd i det.
    Som vil benekte alt jeg sier nå, fordi det er det de gjør.

    De benekter det i Dagsnytt 18 og sender anonyme drapstrusler etterpå.
    De later som om de tulla.

    Men nå ser dere dem på TV, folkens.
    Trump har fridd til dem hele veien.

    My peeps.
    Vi har dem, vi også.

    Jeg har ingen løsning, folkens.
    Men jeg kjenner dem.

    Og første løsning på et hvert problem, er å innse at det er et problem.

    Jeg vet du liker å tro at du bor i et land der alle tror på demokratiet.
    Der alle tror at alle er like mye verdt.
    Men det gjør du ikke.

    Bestefaren min trodde at det burde bo folk med samme hudfarge som ham i det landet han bodde i, for at det landet skulle kunne fungere.

    Og at det fantes krefter som drev en blodkrig for å sørge for at landet kunne ødelegges av feil blod.

    Denne idéen lever fremdeles.

    Vi kan for lite om den.
    Vi kjenner den ikke igjen før den juler opp noen.

    Steg en er å våkne opp.
    Velkommen til virkeligheten jeg er født inn i.
    Den er ikke et trivelig sted.

    Du kan følge meg på Twitter.
    Du kan melde deg på nyhetsbrevet mitt, Mandagsmedisin, hvis du vil ha trøst & politisk oppvåkning.

  • Ny podcast-episode: Spør Ida

    Ny episode på podcasten: Spør Ida, del 1.
    Der du spør, og jeg svarer.

    Første spørsmål er fra Grethe Fatima, som driver podcasten Det store i det små, en litterær vekkelsespodcast.

    «Hvordan greier du å ta med åndeligheten inn i den hyper-rasjonelle bransjen din?»

    Klikk her for å høre hva jeg svarte i ukens podcast-episode.

    Klikk her for å lese podcasten.

    Har du spørsmål til neste podcast?

    Slå deg løs i kommentarfeltet.