• Om kvinnelige gründere og livmorens forbannelser

    For years, I’ve considered it an established fact that the female body is a pain in the ass.

    Karen Havelin

    “Før du møter abortnemden, trenger jeg å sjekke om du har behov for å snakke med en sosionom. Når du skal ta en senabort, er det viktig at du har blitt orientert om løsninger for eventuelle økonomiske vansker du er i. Vi skal være sikre på at ingen tar abort fordi de ikke har råd til barnet sitt.” sier legen som fyller ut søknaden om senabort for meg på Riksen.

    Jeg er gravid med et barn jeg har ønsket meg, men testene er tatt, og resultatet er ikke liv laga. Nå er vi over abortlovens grense, og jeg går nå gjennom alle ritualene på den andre siden av det selvbestemte.

    “Har sosionomen noe kompetanse på å være eier og daglig leder i en bedrift med ansatte? Kan de eventuelt rådgi om støtteordninger som finnes for bedrifter i vekst der daglig leder blir sykemeldt på grunn av noe svangerskapsrelatert? Eller et avbrutt svangerskap?” spør jeg.

    Det korte svaret på det er “nei.” Systemet tar utgangspunkt i at alle som tar en senabort, er arbeidstakere eller uføre. Å være kvinnelig gründer er å tyte ut. Jeg har på meg en mannedrakt, historisk og sosioøkonomisk. Nå sitter jeg her i uløkka og må klare meg selv som en hvilken som helst annen næringslivsmann, bare med en liten forskjell som egentlig er temmelig stor. Så stor at det ikke er merkelig for meg at vi har så få kvinnelige gründere som vi har. De snakker om kvinner som “risiko-averse”, men realiteten er at det er mer risikabelt å ha livmor.

    “Det er viktig med likestilling på hjemmebane! Kvinnelige gründere trenger å finne en støttende partner!”

    Men det er ingen likestilling i livmoren. Senaborten jeg skal ta (stigmatisert og debattert som den er), er et mødrehelsetiltak. Det handler i liten grad om retten til å velge om du vil være gravid eller ei. Nesten alle som ikke vil ha en baby, tar abort så raskt som mulig. Når du tar abort etter uke 12, velger du ofte mellom senabort i uke 14 eller potensiell dødfødsel i uke 26. Du velger mellom jævlig og jævligere, mellom sykmeldt og mer sykmeldt.

    Jeg har snakket med kvinnelige gründere om selskapsutvikling og selskapsvekst siden 2017. Fordi det finnes ingen guide til “ha en livmor og et firma i vekst” på noen av veksthusene som er dedikert til kvinnelige gründere. Den informasjonen må du ut og finne selv, og den er som det meste i kvinnehelse – særs erfaringsbasert og litt hemmelig.

    Google Veksthus skal skape flere kvinnelige gründere ved å lære dem “validering av forretningsidé, personlig branding, salgsstrategi, hvordan du kan kommunisere med og nå dine første kunder, markedsføring, finansiering og mye mer.”

    Men spørsmålene jeg har lett etter svar på er: “Hvordan bygge en bedrift som ikke går konk hvis jeg får en baby til?” “Hvordan være selvstendig næringsdrivende når du stadig spontanaborterer på grunn av IVF-behandling?” “Hvordan få betalt for et oppdrag du ikke kunne levere som planlagt fordi barnet ditt ble alvorlig sykt?”

    Alle ambisiøse livmor-havere snakker om dette på bakrommet. En anonymisert venninne med en ambisiøs jobb, forteller om å sitte hemmelig gravid på en prestisjetung konferanse og kjenne spontanabortblødningen begynne. Om ti minutter var det hennes tur til å innta podiet. “Vel” sa hun til seg selv. “Dette hadde faktisk ikke skjedd hvis jeg hadde en penis.”

    “Jeg trenger å tjene nok penger på firmaet til å legge det brakk mens jeg får barnet mitt” sa en kvinnelig gründer jeg kjenner. “Jeg tør ikke ansette vikar, fordi jeg jo ikke vet hvordan svangerskapet vil gå, og jeg er ikke sikker på om jeg vil kunne tjene penger igjen på lenge.”

    Samtidig tar mannlige gründere jeg kjenner lån til pipa “for å satse” og argumenterer seg ut av pappaperm, fordi de bygger selskap og ikke har mulighet til å være hjemme. Sistnevnte gjør dem til “dårlige feminister”, men uansett hvor lite mammaperm Tårnfrid tar, kan du ikke dele etterbyrden og fremfallet. Du kan ikke likestille deg ut av fem spontanaborter på rad.

    Det er vel derfor vi har en fortelling om at aborter og spontanaborter er noe småplukk som ikke påvirker noe særlig. Det er så vanlig og folk er så gode til å holde det hemmelig (det er kulturen vår). Det henger sammen med alt som hører livmoren til, skal skje i smug. Blø i smug. Abortere i smug. Føde i smug. Raskt tilbake.

    “Men det er jo ingen som starte firmaer! Eller få barn!” hører jeg en stemme si. Kanskje det er den kommentarfeltstemmen, som alltid bor i hodet også, mens du skriver.

    Kanskje ikke. Men jeg startet firmaet mitt for å lage en arbeidsplass der det var fysisk mulig å hente tidlig i barnehagen og ha så mange sykt barn-dager som en ettåring faktisk har, ikke som du har fått tildelt fra jobben. Visjonen min for Studio Jackson, er å lage en arbeidsplass der vi er best i verden på goder for småbarnsforeldre. Der du ikke trenger å ta ubetalt perm eller jobbe deltid for å få ting til å gå opp.

    Derfor var 2022 året jeg fikk mine første fast ansatte. En risiko. Og daglig leders livmor måtte også inn i risiko-analysen.

    En risiko for de ansatte. For leveranser. For kunder. Kan du skrive det inn i kontraktene? Du kjøper noe av en person med livmor, ergo er det en større sjanse for at hun må ha vikar? Er det diskriminerende? Er det god forventningsstyring?

    Jeg var ikke raskt tilbake etter aborten min.

    Det stod på Helsenorge.no at vanlig tid å blø og være kvalm etter en abort er to uker. Noen ganger varer det tre uker, umulig å si. (Hei, kvinnehelse.) Da det kom en styrtblødning på fjerde uka og jeg segnet om på badet, ringte mannen ambulanse. Jeg hørte ambulansesjåføren (en mann) krangle meg inn på sykehuset. Han snakket høyt i telefonen mens jeg så pulsmåleren blinke på pengefingeren min.

    “Ja, jeg skjønner at du har sett verre blødning. Dere har alltid sett verre, det er helt normalt å blø litervis fra tissen, det er normalt at tissen detter ut, det er ikke fødsel før vi ser hodet og alle disse jentegreiene må de bare finne seg i liksom, men altså, nå har jeg kjørt ambulanse et halvt liv og jeg vet at dere vet ikke en dritt om livmor før dere tar en skikkelig kikk, legevakten har ikke kompetansen, hun må inn på kvinneklinikken for at dere skal finne ut av det, nå kommer vi! Ja, jeg vet dere er underbemannet men vi kommer likevel!”

    Inne i gynekologstolen ser jeg livmoren min som en grå, sammenhengende vegg. Den er helt full fremdeles. “Ja, her må vi operere” sier gynekologen.

    “De sa på riksen at alt kom ut, at placenta var hel” sier jeg.

    “Helt ærlig aner vi ikke hvor stor placenta er underveis i svangerskapet” sier gynekologen. “Det er så mye vi ikke vet.”

    “Hva var de andre tingene dere måtte sjekke for?” spør jeg.

    “Vel, første menstruasjon etter en senabort kan være temmelig sjokkerende, den er ikke som den vanlige menstruasjonen din, og heller ikke som en etter en fødsel. Så folk kan få seg en støkk. Vi måtte sjekke om det “bare” var mensen.”

    “Det stod ikke noe om det på Helsenorge.” sier jeg.

    “Vi har ikke forskning på det, det er mer en erfaring vi har her. Så ikke noe man får lov til å putte i pasientinformasjon.”

    Jeg får et skriv der det står at jeg ikke må spise eller drikke noe som helst før operasjonen, ellers kan jeg bli kvalt av væsken i magesekken under narkosen. I det samme skrivet står det at de aller fleste ikke trenger sykmelding og kan dra på jobb dagen etter.

    “Slapp av, klart vi sykmelder deg” sier legen. “Alle vet det er en kjempe-påkjenning.”

    Men sykmelding er ikke bare-bare i en liten bedrift.

    Jeg har skalert firmaet mitt til en bedrift med flere ansatte for å ha muligheten til å kunne bli sykmeldt. “Vi trenger at noen andre enn deg selv dokumenterer at du faktisk har jobbet.” sa NAV til en annen gründer som var alene i selskapet og ble sykmeldt. Dokumentasjonsjobben var ikke lett å ta midt i en periode som krevde sykmelding.

    Så jeg tok risikoen ved å ansette en kontorsjef med NAV-ferdigheter for å unngå å havne i en sykemeldingsskvis der jeg måtte jobbe med NAV-drama mens jeg lå i narkose.

    Som en kvinnelig gründer med en influenser-status på sosiale medier, har sykmelding og NAV flere utfordringer. Når det publiseres bilder av meg med tekst skrevet av meg fra før jeg ble sykmeldt, kan NAV kreve grundig dokumentasjon på at det faktisk var noen andre enn meg som trykket publiser. Det ser jo ut som jeg poster på sosiale medier mens jeg er syk?

    Sosiale medier er en velsignelse og en forbannelse for kvinnelige gründere. Det gir en mulighet til å bygge firmaet ditt med få verktøy og lite kapital, men det knytter også din personlige stemme inn i virksomheten på en måte som gjør det vrient å ha vikar.

    Da jeg skjønte at jeg måtte ta en senabort, holdt firmaet mitt et skrivekurs for sosiale medier der en del av leveransen var at jeg skulle holde live-coaching og gi løpende tilbakemeldinger. Det hadde stått på salgssiden at det var meg eller gjestelærere som skulle gjøre det, men for noen av kundene var vikar uakseptabelt. Den første avgjørelsen jeg måtte ta etter at morfinen var ute av kroppen, var hvordan vi skulle håndtere kunder som ville ha pengene igjen fordi “det hadde vært noen andre enn Ida.”

    Siden jeg var indisponert og rusa, måtte min nestleder ta avgjørelsen om hvor mye av min private helseinformasjon hun delte. Og med aborten kom det mer skam enn jeg var forberedt på. Jeg følte meg helt klissete av skam, jeg klarte ikke ta telefonen når vennene mine ringte, jeg følte at det digre bindet i underbuksa med klumpene fulle av hinner og sener var atomavfall. Jeg klarte ikke at nyansatte skulle vite om det, langt mindre kundene. Så selv om vi hadde vikar, og jeg jobbet før jeg “burde”, var kundene misfornøyd med hvor lite av min tid de fikk i den (graderte) sykemeldingsperioden.

    “Kanskje vi bare skal sørge for at vi gir alle kundene som er sure absolutt alt vi kan, og lar være å lansere andre kurs?” spurte en ansatt. “At vi venter med å gjøre noe mer før vi er 100% sikker på at du er helt frisk og at dette ikke skjer igjen?”

    “Nei” sa jeg. “Vi er et firma, vi kan ikke slutte å promotere produktene. Og til skrivekurset har vi masse, masse ferdiglaget innhold som er mindre avhengig av at jeg fungerer, vi må videre.”

    Jeg sa ikke: “Jeg tok avgjørelsen om å gå fra frilansere til ansatte. Det betyr at jeg er ansvarlig for at du har lønn hver måned. Ergo kan vi ikke sette alt på vent fordi daglig leder er indisponert eller redusert.”

    En kvinnelig gründer jeg intervjuet, viste meg en kontrakt der det stod (parafrasert fra juss:)

    “Du kjøper nå et produkt av en bedrift som bare har en ansatt, daglig leder. Hvis noe skjer med meg eller mitt barn under leveransen, kommer jeg fremdeles til å fakturere hele beløpet for å ikke gå konkurs.” Hun fortalte at det var den kvinnelige bedriftseierens lodd her i livet: Å måtte være dyrere og en mer risikabel leverandør enn en mann, fordi hun måtte prise inn risikoen ved å prøve å bli gravid mens hun jobbet. “Jeg får kunder likevel” sa hun. “Fordi jeg er bedre enn alle andre på det jeg gjør. Men det er jeg også nødt til å være.”

    “Jeg fikk ikke personlig svar fra Camilla Phil!” klager en venninne av meg som har sendt influenser-gründeren en melding. “Jeg vil ha en personlig relasjon til den jeg kjøper fra, og jeg vil ikke at den jeg kjøper fra skal bli overlegen og innbilsk mens de vokser seg store.”

    “Da må de enten skuffe deg eller juge til deg.” sa jeg.

    Jeg hadde vikar under aborten. Jeg skulle vært live på kamera, men vikaren steppet inn. Det føltes som en seier å kunne forsvinne ned i morfinen og gi slipp. Samtidig måtte jeg tåle at jeg skuffet folk. Kvinner er ikke sosialisert til å skuffe folk. Vi er sosialiser til å gi alt, på bekostning av oss selv.

    Å ha penger til vikar, krever solide marginer, høy pris på produktene, å selge ofte og oppføre seg på måter som kvinner blir mer sosialt straffet for enn menn.

    “Du kan ikke kalle deg feminist og radikal” skrev noen i sosiale medier. “Da hadde du hatt billigere produkter og ikke vært så opptatt av å tjene penger.”

    Men realiteten er at det er dyrere og mer risikabelt å være kvinne. En gammel feminist jeg kjenner sa:

    “Kvinner må tjene mer enn menn. Særlig hvis de er sammen med en mann og lager barn. Hvis han viser seg å være en voldelig jævel, så er det hun som må ta den økonomiske kostnaden av å rømme på krisesenter, det er hun som må ha penger til advokat. Det er hun som må ha råd til å kjøpe hus alene om hun blir skilt. Det er hun som risikerer å bli ufør på grunn av senplager etter svangerskapet, etter en tung omsorgsjobb, etter psykiske vansker etter voldtekten. Det er hun som må budsjettere inn barnevakt og vaskehjelp hvis hun skal ha en jobb som krever mer kveldsjobb og helgejobb. Kvinner må snakke mer om penger, tenke mer på penger, fordi det er mer risikabelt å være kvinne. Og likevel har vi lært å gjøre det motsatte: Å aldri tenke på det, å unngå det, å tenke at vi ikke er egnet.”

    Jeg tror på en fremtid der flere personer med livmor er arbeidsgivere. Der vi har plass til kroppene som lekker og blør og ungene som har flere sykt barn-dager enn det er sykt barn-dager å få. Det er derfor jeg er arbeidsgiver. Det er derfor jeg bygger en bedrift som rommer flere enn meg, der alle kan ta ferie, alle kan ha sykt barn, alle kan ha vikar. Også daglig leder. Fordi du kan ikke jobbe fra laptopen mens du er i narkose.

    Jeg vet at det krever at vi endrer arbeidsmiljøloven, endrer NAV, endrer helsevesenet og endrer fortellingen vår om hva aborter og spontanaborter er. Det krever at vi endrer kulturen vår, fortellingene våre. Og at vi ikke bare har gründerkurs hvor vi sier: “Det er viktig å teste markedsaksept!” Vi må spørre:

    “Har du en plan for den uberegnelige livmoren din, daglig leder? Det må inn i SWOT-analysen.”


    Er du kvinnelig gründer, skeiv start-up-eier, en som ønsker å jobbe for seg selv eller bare en som tyter ut av vanlig arbeidsliv og vil ha flere dønn ærlige tekster som dette? Meld deg på e-postlista:

  • Fem enkle skriveregler

    1. Skriv nok. Skriving krever mengdetrening, på samme måte som skissing og øving i tegning og musikk. Den vanligste skrivesperren er å skrive såpass lite at du føler at hver tekst må “lykkes.” Skriv nok til at det ikke er så farlig. Det er mer der den kom fra.
    2. Publiser nok. Du har ubegrenset med Internett. Bruk det. Få teksten din ut i verden og skriv en til, ikke sett barnevakt for den for å se hvordan det går.
    3. Jobb med trygghet og følelseshåndtering: Det er nøkkelen til å skrive modigere, ikke å lære seg en ny teknikk. Alle tekster er sosiale, og å jobbe med å skrive modigere, er å jobbe med å håndtere mer sosialt ubehag. Det er en grunn til at noen av de “største” forfatterne er menn som gir beng om noen synes de er kjipe og amoralske. Jeg sier ikke at du skal bli en Mr. Metoo-apologet med alkoholproblemer, men å jobbe med behovet for å “bli likt” er nøkkelen til “Mer tekst skrevet, mer tekst publisert.”
    4. Boken er toppen av isfjellet. Å gå fra “Jeg har skrevet mitt livs lengste tekst” til “dette må bli en bok” er å undervurdere mengdetreningen. Ikke all spilling er konsert. Ikke all jogging er maratonløpet med nummerskilt. Ikke all tekst blir bok, selv fra etablerte forfattere. Ikke ta avslag som en “du får ikke skrive mer”, men som en påminnelse om å skrive enda mer.
    5. Les mer. Les som du var 11 år igjen. Ikke les det du “burde”, les Jules Verne, les så du blir rød på øra, les som du var 18 år igjen, les Kant og Cixous, krangle med dem i teksten din, les Ibsen høyt og vær Ekdahl, gå på badet som en kvinnelig Dr. Stockmann, skriv din egen kanon: Richard Dawkins, Elizabeth Gilbert, Flannery O’Connor, Hunger Games, Hunger Games, Hunger Games.
    6. Bryt reglene, skriv dine egne regler (som å inkludere et sjette punkt på en tekst som heter fem enkle regler.)

    Vil du bli med på et gratis skriveverksted og sette disse tingene ut i praksis sammen med meg og Team Jackson? Bli med på Sort messe:

  • Male bilen i fart

    “Vi jobber iterativt” sa jeg.

    “Åh, så bra” sa han. “Det er jo det beste.”

    “Ser du disse tallene her?” sa jeg. “Det vi gjør nå funker ikke. Så da endrer vi strategi. Nå. Klar-ferdig-gå!”

    “Eh” sa han. “Vi har jobbet i tre måneder med denne endringen og vi har valgt farge og vi har bestemt oss for navn og vi har forankret og det kommer til å se rart ut hvis vi sier noe annet nå?”

    “Så du vil ikke jobbe iterativt likevel?”

    “Eh, bare langsommere og med flere møter og tid til å gjøre alt klart, da. Så det ser bra ut!”

    Dette er en (nesten) sann historie om hvordan det funker å snu på flisa. Alle vil jobbe innovativt og fremoverlent og iterativt og teste og være klar for å endre og eksperimentere, de vil bare gjøre det på en måte hvor de har helt kontroll, ingenting kan gå galt og ingenting kan bli misforstått. Og hvor de alltid ser bra ut.

    Som betyr at de ikke egentlig vil eksperimentere i det hele tatt. Dette ser jeg i kunst og litteratur, også. Du vil gjøre noe nytt og rart, men du vil også være 100% sikker på at det går bra. Og de to tingene er ikke fysisk mulig. Når du bestemmer deg for å gjøre noe nytt og rart, bestemmer du deg også for at det kan gå på rattata. Det er å male bilen i fart, og det blir alltid søl.

    I går skiftet jeg navn på Instagram-kontoen min fra Sjefsheks til idajackson.no. Fordi jeg oppdaget at veldig mange ikke skjønte at Sjefsheks var Ida Jackson sin kurs og coaching-bedrift. Jeg syntes jeg hadde sagt det en million ganger, men jeg tok feil. Så da ventet jeg ikke to måneder på å ha noia. Jeg spurte ikke alle jeg kjente hva jeg “burde” gjøre. Jeg informerte nestleder i firmaet mitt, og så bare endret jeg.

    Å lage ting som ikke finnes fra før, handler om å stole på deg selv og elske deg selv. Fordi det er ingen som vet best når ting er nytt. Du må prøve noe, og så må du faktisk endre på det hvis det er feil vei. Og du må la være å fortelle deg selv at er et dårlig menneske fordi du eksperimenterte.


    Fra 19.-31. oktober, har vi gratis skriveverksted der jeg lærer deg å finne ut hva du vil skrive, skrive og dele den teksten med noen. Ja, du lærer å stole (mer) på deg selv og elske deg selv (mer.) Vi går dypt og grundig til verks. Derfor heter skriveverkstedet Sort messe.

  • Ting jeg har sluttet å gjøre

    En veldig privilegert liste. Stjel den, lagre den til du trenger den, bruk den som inspirasjon.

    • Svare på “Ja, men…”-kommentarer. Det er ikke min jobb å overbevise deg . Det er min jobb å skrive teksten og publisere den. Hvis forventningen er at for å få skrive og publisere, må jeg også forklare og forsvare, kommer jeg til å skrive og publisere mindre. Jeg kommer til å holde igjen de rareste, mest radikale idéene og konseptene jeg ikke har tenkt ferdig. Å starte en debatt, er å skrive med en annen intensjon enn å teste en ny idé. Hvis du promoterer en fotografi-utstilling, er det ikke din jobb å svare alle som sier “ja, men kan ikke alle ta bilder med kameraet sitt på mobilen nå?” Skriv til dem som allerede skjønner at fotojournalistikk er noe annet enn iClouds bildearkiv. Ignorer alle andre. Ikke alle tekster er debattinnlegg selv om alle kan debattere dem.
    • Bruke tid på presse-oppslag som ikke burde finnes. Verden trenger ikke flere nyheter. Verden trenger å forstå gammelhetene våre bedre. Alle har fått med seg klimaendringene nå, men vi har fremdeles for lite forståelse. Vi trenger ikke å vente på en kontrovers eller spennende vinkel for å skrive om det. Jeg har alltid tid til å snakke med en dyktig journalist som skriver en tekst som trengs. Jeg er ferdig med å være snakkede hode. Ja, #metoo har jubileum. Intervju en historiker, en fagperson, finn ekte tall. Ikke spør meg og ti andre som delte under hashtaggen om vi “synes at ting har blitt bedre.” Når du stiller opp i pressen, gjør du ubetalt arbeid. Vi gjør det fordi vi synes det er en god idé at vi har en fri presse. Du får fortsatt gjøre et redaksjonelt utvalg av hvilke saker du velger å stille opp på.
    • Lese anmeldelser og debatt-tråder om deg og ditt virke. Du skrev boken. Du trenger ikke lese anmeldelsen. Du laget podcasten. Du trenger ikke lese Twitter-tråden om at dialekten din er plagsom.
    • Føle deg forpliktet til å kommentere en sak “alle” snakker om. Du må ikke ha en mening om alt. Du må ikke dele alle meningene du har. Skriv om det du vil skrive om.
    • Svare på skryt. I 2020 fikk jeg utrolig mye skryt på Internett. Det var veldig hyggelig. Men jeg følte at jeg måtte takke for alt sammen, og plutselig hadde jeg brukt all arbeidstid på å trykke hjerte. Energi brukt på å følge opp skryt , er like dårlig brukt tid som på å svare på alle “ja, men…” og “men mener du virkelig at?”
    • Krympe deg selv for at andre skal føle seg bedre. “Jeg skulle ønske du ikke delte bøkene du leser” sa noen til meg. “Det får meg til å føle meg dårlig fordi jeg leser så lite.” En annen syntes at jeg hadde for ryddig kjøkkenbenk til å være feminist på Instagram. Jeg burde hatt mer rot, så hun kunne føle seg bedre. Men det er ikke din jobb å få andre til å føle seg bra gjennom å holde inne magen. De kan slutte å følge deg. Som bringer meg over til:
    • Følge folk som får deg til å føle deg dårlig. Jamfør punktet over. Du trenger ikke følge noen. Nei, ikke en gang vennene dine.
    • Forklare hvorfor du gjør ting annerledes nå. Nei, du trenger ikke forklare hvorfor du ikke har postet på en stund. Hvis hver endring krever ti innlegg og masse kremting, får du aldri snudd på flisa.

    Det finnes en tid for alt. En tid for å svare på alle kommentarene, både de sure og de søte. En tid for å takke ja til absolutt alle presseoppslag. En tid for å Google seg selv. En tid for å kommentere hver eneste dumme ting noen sier på Dagsnytt 18 live på Twitter. Fordi det er sånn du begynner.

    Det finnes en tid for alt. En tid for å krympe seg, følge folk som får deg til å føle deg liten og dum og overforklare absolutt alt du gjør, fordi det er sånn du finner ut at det ikke er bra ting å drive med. Men det finnes også en tid for å slutte.


    Denne uken har jeg et gratis skriveverksted i firmaet mitt, Sjefsheks. Det er digitalt og du kan bli med. En viktig del av å finne plass til å skrive, er å si opp jobber knyttet til teksten din du ikke må gjøre, sånn som i innlegget over. Sjekk ut skriveverkstedet:

  • Det vanskeligste er å gjøre det du vil gjøre

    I 2020 laget jeg et kurs som heter Heksesirkel. Siden da har over 500 folk tatt kurset. (Litt avhengig av hvordan du teller kan det være opp mot 700 som har tatt det.)

    Du kan kalle Heksesirkel for et skrivekurs, men i motsetning til alle andre skrivekurs, handler det ikke om skriving. Det handler om gjøring. Eller, det handler om hvorfor du venter femten år på å gjøre den tingen du elsker å gjøre, alltid har lengtet etter å gjøre og som likevel viser seg å være uendelig vanskelig å gjøre – selv når du setter av tid og krefter til å gjøre det.

    Jeg kaller det Heksesirkel, fordi kjernen i programmet er å gjøre alene-ting sammen. Å skrive kunsterisk er en ensom gesjeft. Det ligger i sakens natur. Men problemene som oppstår når man skal ta kreativ risiko, løses best i flokk. Så en sirkel av super-selvstendige, sinna stabeiser som rører i den kreative gryta føltes som den riktige beskrivelsen.

    Heksesirkel er basert på min personlige, kunsteriske metode. Men den er ikke “min” metode lenger, fordi innholdet har blitt formet av menneskene som har vært gjennom programmet, og jeg har gjort justeringer som handler om å finne teknikker som virker hvis du IKKE er som meg.

    Heksesirkel er mitt svar på spørsmålet: Hvordan få gjort det du lengter etter å gjøre, men unngår. Hvordan våge mer?

    Da jeg jobbet som konsulent, var jeg fascinert over hvor mange planer som aldri blir satt ut i livet. Du betaler en million kroner til et selskap fullt av IT-spesialister som kommer inn og analyserer alt som er galt, og spesialistene gir deg en fullstendig oversikt og konkrete forslag til løsninger. “Bra jobba!” sier de som har kjøpt designet/rapporten/konseptet. “Dette var akkurat det vi ønsket oss!”

    Da jeg gikk på forfatterskole, så jeg samme fenomen: Folk søkte opptak, fikk forlagskontrakt og leverte ikke. De kunne skrive. De hadde gode idéer. Og så ble det ikke noe av. Jeg gjentar: Alle forholdene lå til rette, og så ble det ikke noe av.

    Kanskje hadde de (litt) dårlig tid, men det var ikke sånn at de som leverte, hadde kjempegod tid og optimale forhold.

    Jeg er en sånn person som vil ha med meg folk. Jeg blir hoppende gal av uforløst potensiale. Da jeg begynte å blogge, opprettet jeg blogger til alle jeg kjente. Jeg vil at ting skal bli noe av, jeg vil at vi skal videre. Og samtidig var det få ting jeg kunne skjønne så godt som at folk gav seg.

    Fordi de tingene du baler med når du sitter alene og forsøker å lage noen ingen har hørt om før, har vi dårlig språk for. Vi har mye språk for hva som er en god tekst/en god nettside/en bra doktorgrad, men vi har lite språk for den seige alenetiden du fomler og famler og finner ut hvordan komme dit. Og det er i den tiden du er mest deg selv.

    Det hjelper ikke å spørre: “Hvordan presterer folk best?”, fordi du er ikke “folk”. Du er datapoint of 1, n=1, det hjelper ikke hva som får naboen i mål, for han er ikke deg.

    Mange snakker om selvhjelp, om mental trening, om målsetning, og alt dette kan være vel og bra, men de hjelper ikke mot den Bøygen du møter inne i deg selv når du lager ting. Jeg sier ikke at skrivesperre er den verste tingen i verden (det er det virkelig ikke), men hør: Kan du lese dette innlegget, er du noen som kan norsk og har tilgang på Internett. Det putter deg på toppen av universets kransekake, og når vi sitter her, på toppen av behovspyramiden, hva pokker er poenget med å sitte fast i egen gørr?

    For meg er forfatterskapet mitt det stedet jeg jobber dypest med meg selv. Lag etter lag skreller jeg av. Og siden jeg er en systematisk person, hadde jeg laget meg et system for den prosessen. Det systemet ble til Heksesirkel, og det er ikke en oppskrift på hvordan skrive en bok. Det er en oppskrift på hvordan finne ut hva det var du alltid hadde hatt lyst til å gjøre og hvorfor du lar være å gjøre det.

    Steg 1 er å anerkjenne at du vil noe og unngår det.


  • Synsk og skeptisk på en gang

    “Jeg har følt på et behov for å ha en IQ-test å slå i bordet med” sa hun. “Siden jeg er åpen om at jeg er åndelig, mener jeg. Ja, men jeg er ikke DUM!”

    Jeg skjønte hva hun mente. Og jeg husket faktisk en tilsvarende opplevelse ti år siden, der jeg satt sammen med en annen dame som sa det samme. Bare at hun sa ikke “åndelig”, hun sa “nakenmodell.” Jeg vet at det er kjettersk å putte disse to tingene i samme bås, men enten du har lilla skjerf eller har vist frem puppen til andre enn Ammehjelpen, føltes fellestrekket som: “Jeg er for femi på feil måte. Her IQ-testen min. Jeg er ikke dust.”

    “Hvordan kan du kombinere det å være religiøs og det å være en seriøs person?” spurte noen meg.

    “Ved å være begge deler” sa jeg. “Ved å ikke skjule at jeg er en åndelig person. Seriøsiteten er vanskelig å skjule. Mengden fremmedord og kritiske spørsmål er påtagelig.”

    “Men jeg vet om en kjent astrolog som tror at jorden er flat!” sa han til meg. Jeg var på podcastinnspilling på Deichmann for å forklare de astrologiske begrepene i Olga Tokarczuk sin Nobelprisvinnende bok. Han så på meg med en “Hva har du å si til det?” – mine. Det minnet meg om å være ung og kristen igjen, og sitte på fest med gutter som sa: “Men hva med inkvisisjonen?” når de så korset rundt halsen min.

    Og det korte svaret er, og vil alltid være: “Det har ingenting med meg å gjøre.”

    Og likevel: Jeg har vært så rasende på min egen åndelighet. Jeg brukte et tiår på å ønske at jeg kunne vaske det av meg, slutte med det, bli frelst fra idéen om frelse, jeg har blogginnlegg på blogginnlegg om det her inne:

    Og så gikk det ikke sin vei. Jeg var bare mer uærlig med meg selv om hvem jeg var og hvordan jeg fungerte. Jovisst var jeg ateist, jeg trodde jo ikke på disse greiene. Men jeg ba to ganger om dagen, trakk tarotkort og hadde ritualer for fullmåne og nymåne. Jeg sang andre salmer til jul enn til påske. Jeg levde et åndelig liv, selv om jeg satte en ateistisk merkelapp på det.

    Det fikk meg til å spille inn denne podcast-episoden der jeg tenker høyt om det. Den er fra 2020, og er spilt inn uten alt jeg vet om mikrofoner og lydkvalitet nå, så ikke skriv til meg og klag hvis du hører naboen danse samba mens jeg snakker, jeg vet det.

    Greia er: Jeg er først og fremst forfatter. Livet mitt er dedikert til å alltid gå dypere i den kunsteriske prosessen. Det betyr å bli ærligere og ærligere med seg selv. Du kan ikke skrive fra et uærlig sted, men ærlig er sjelden det samme som koherent.

    Vi lever i en tid der vi vil dele folk inn i gode overskrifter. Selma er for, Ida er mot, kjør debatt! Og alle vil være på laget til de smarte, seriøse, sofistikerte, ikke de femi, fjasete og fiolette. Men du trenger ikke slå i bordet med noen IQ-test. Du trenger ikke bevise noe. Du trenger bare gå lenger og lenger inn i den usammenhengende sannheten din og finne det du faktisk skal si.

  • Jeg tror ikke du må ta debatten, men jeg tror du må åpne kjeften

    Dette blogginnlegget inneholder tusen triggende ting, les på eget ansvar.

    “Hun hater meg” sier jeg.

    “Nei” sier han. “Du har lest den Facebook-meldingen feil.”

    “Åh” sier jeg. “Der var traumehjernen, gitt.”

    Traumehjernen blåser i virkeligheten. Den leser tekster og ser noe helt annet enn det som står.

    Og de gangene noen faktisk har skrevet at de hater meg?

    Hva sier traumehjernen da?

    Endelig sa de sannheten om meg.

    Jo mer jeg lærer om å ha en traumehjerne og et traumatisert sentralnervesystem, jo mindre tror jeg at vi har en “offentlig debatt”.

    Jeg tror vi har en traume-aktiverings-maskin som driver en klikk og annonse-maskin, og at å “ta debatten” er noe av det mest meningsløse vi kan drive med.

    Men det betyr ikke at du burde holde kjeft.

    “Jeg skulle så gjerne sagt det jeg mener” sa hun.

    “Det tar helt fyr inni meg, men jeg klarer ikke. Jeg er så redd for at noen skal misforstå, at jeg må svare på noe, og så er jeg jo uenig med meg selv! En sak har jo mange sider, og likevel, NOEN MÅ SI NOE! Jeg må skjerpe meg.”

    Men hun må ikke skjerpe seg.

    Hun har en frys-respons, som er en av tingene traumehjernen gjør.

    Skrivesperre er ikke noe annet enn å fryse til.

    Kroppen beskytter seg for konsekvensene av å si sannheten.

    Fordi det, samtidig og historisk, har vært noe av det farligste du kunne gjøre.

    Jeg mener ikke å patologisere hele offentligheten.

    Jeg er mot patologisering i alle former.

    Psykiatri er noe av det rareste som finnes.

    Det er en middelklasse-konstruksjon der vi sier:

    “Det normale er å ha en trygg oppvekst i trygge omgivelser. Når du begynner å oppføre deg som en person som IKKE har levd i en sånn verden, er det et symptom! La oss snakke om disse symptomene. Alle har en psykisk helse!”

    Men historien og verden er…full av faenskap.

    Som ikke passer i den fortellingen i det hele tatt.

    Da jeg var tvangsinnlagt på psykiatrisk, hadde storparten av mine med-innsatte nettopp fått statsborgerskap etter seks-syv år i asylmottak.

    Eller var bostedsløse som hadde vært kasteball mellom ulike fosterhjem.

    Mens alle behandlerne hadde 6-ere i alle fag på skolen og satt der med et skjema der det stod:

    Hvor ofte har du følt deg unormalt nedstemt det siste halve året?”

    Jeg tror ikke på “psykiske problemer.”

    Jeg tror på avtrykket av politiske problemer.

    Noen av de avtrykkene er GAMLE.

    Satt på spissen:

    Typiske “kvinnelige kjønnsroller” kan best beskrives som en traumerespons innlært gjennom 3000+ år med grufull undertrykkelse.

    Det er ikke rart at ryggmargen din husker at det er livsfarlig å ta plass på feil måte.

    Det er ikke rart at stemmen din svikter når noen spør deg: “Ja, hva synes du, Kathrine?”

    Da hjelper det ikke med selvtillit og personlig branding, gitt.

    Den mest skadelige idéen rundt oss, er at følelser er noe kjerringene har dikta opp og kan skjerpe seg ut av.

    Traumeresponsen min har evnen til å fordreie hvordan jeg leser meldinger jeg får på Facebook. Den kan sette hele den biologiske organismen jeg er i lockdown.

    Tarmen stopper opp.

    Jeg blir umulig å ta en blodprøve på, fordi hele glattmuskulaturen blir rar, og blodårene prøver å rømme.

    Jeg ser dårligere, hører dårligere og husker dårligere.

    Jeg får dårligere balanse og detter av sykkelen.

    Fornuften min er skjør.

    Følelsene er det umulig å vinne over når de raser.

    Denne teksten har ikke ETT poeng.

    Den har tre:

    EN:

    Vi trenger stemmene til dem som fryser til.

    Vi trenger alle sannhetene som setter seg fast i mellomgulvet og kommer ut som kaldsvette.

    Vi trenger motstridende fortellinger som er vanskelige å putte i bås.

    Vi trenger det du brenner inne med.

    TO:

    Du ikke trenger å svare, forsvare eller LESE tilbakemeldinger mens du finner stemme din.

    Å få stemmen ut er én ferdighet.

    Å klare å ta inn andres innspill er en annen ferdighet.

    Du må øve på den første først.

    TRE:

    Du ikke trenger å ha en “traumatisk barndom” for å kjenne avtrykket av patriarkatet på kroppen. Du trenger ikke la psykatriens språk få definere deg selv om barndomen din var en skrekkfilm.


    Du har lest en Ida Jackson-tirade.

    Tiradene er daglige, ufiltrerte tekster som er Jacksons signatur-mix av kunst/debatt/essay/reklametekst/krigsdans. Les på eget ansvar.


    Velkommen til promoteringshjørnet!

    Denne delen av teksten inneholder promoteringslenker til Ida Jackson-stæsj.

    19 til 31. oktober arrangerer Sjefsheks et gratis, digitalt skriveverksted som heter Sort messe.

    Målet er å få 3000 folk til å skrive så det svir.

    Spørsmål om Sort messe rettes til kundeservice@studiojackson.no

  • Utlysning: Markedssjef, Sjefsheks

    Elsker du Internett? Følelsen av nye følgere, nye abonnenter, delinger som sprer seg som ild i tørt gress, følelsen av å miste kontroll & stagedive på samme tid?

    Elsker du innhold?

    Ikke som i “Åh, jeg skulle gjerne ha skrevet en roman, men jeg lever greit med å lage inbound marketing”-innhold.

    Ikke som i “Før het det direktør for internkommunikasjon, men nå heter det strategisk innholdsproduksjon”-innhold.

    Ikke innhold som i “content”, DU VÅGER IKKE Å SKRIVE CONTENT!

    Nei, vi ser etter deg som elsker innhold på denne måten:

    Du elsker tekster som får folk til å gjøre ting.

    Du skjønner hvordan fontvalg, ordvalg, musikkvalg og valg av programvare utgjør forskjellen på “grei omsetning” og “gasellebedrift.”

    Du blir kåt av struktur.

    Det gir frihet, konvertering og søsterskap.

    Det er ikke en tvangstrøye, det er MÅLTALL, det deiligste som finnes.

    Er dette deg?

    Sjefsheks er Norges raskest voksende kursplattform for kreativ frigjøring. Våre to store programmer, Heksesirkel og Svarteboka, har hjulpet over 600 fantastiske folk å skrive boka de alltid har drømt om og bygge en lønnsom bedrift med e-postmarkedsføring.

    Hvis du vil jobbe med å lage innhold til kreative, radikale, åndelige folk som lager kunst og driver små bedrifter, er du kommet til rett sted.

    Hvis du vil lede et team der markedsføring og produktutvikling er to sider av samme sak, skal du søke jobb hos oss.

    Hvis du vil ha en jobb der du lager noe, publiserer det og sjekker hvordan det virket i løpet av én uke, skal du søke jobb hos oss.

    Sjefsheks er bygget rundt Ida Jacksons personlige merkevare, men er på vei til å bli noe større, som ikke er avhengig av Jackson på kamera.

    Din jobb vil være å ta Sjefsheks til neste nivå, i alle kanaler.

    Du skal eie VEKSTEN i selskapet.

    Hvis du er redd for ordet salg: Ikke søk.

    Hvis du blir svett av å snakke om penger: Finn en annen jobb.

    Hvis du må pakke inn det du driver med eufemismer som “formidling”, “informasjonsarbeid” og “omdømmebygging”: Bli i reklamebyrået ditt.

    Sjefsheks er direkte.

    Sjefsheks er ærlig.

    Markedssjefen er ansvarlig for at pengene i kassen klinger.

    Markedssjefen er ansvarlig for at de riktige folka inn i Heksesirkel springer.

    Så hvem er du?

    Du er en systematisk praktiker.

    JA, du må kunne skrive som et overlydsfly.

    JA, du må kunne fange stavefeil som en streng norsklærer.

    JA, du må være komfortabel med å snakke på kamera, på podcast, og på scenen.

    Du må være klar for å bli tatt bilde av – OG ta bilder.

    NEI, du trenger ikke utdannelse i en dritt.

    NEI, du trenger ikke plettfri vandel, plettfri CV, full restarbeidsevne eller et godt forhold til NAV.

    Hvis du har master i markedsføring med ekstra gullsløyfe, men ingenting du har laga sjøl på Internett, går vi videre til neste kandidat.

    DU VIL BLI DØMT PÅ DIN EVNE TIL Å INTERNETTE.

    Det er en ferdighet.

    Det er en freidighet.

    Det er en frekkhet.

    (Vi elsker frekkhet.)

    Vi leter etter deg som kan si: “Greit forslag, men jeg har en bedre idé.”

    Vi leter etter deg som kan slenge ut noen greier uten å spørre om lov, fordi du vet at du er sjefen nå.

    Vi leter etter deg som vet at for bygge noe superbra, må du si NEI til 90% av ALLES kreative forslag.

    Fordi det er forenkling og tydeliggjøring er det som skrur opp volumet.

    Vi leter etter deg som…

    …er mer teknisk enn du skjønner sjøl. Du har svart belte i YouTube-tutorials, fordi vi forventer at alle ansatte skal kunne lime inn en API-kode hvis det kniper.

    …er en initiativrik hurpe. Du trenger ikke lage god stemning ved kaffemaskinen, eller være en flink kunde-koser. Du skal jobbe med SYNLIGHET og SALG, produktsjefen og kundeservice passer på at kundene har det bra.

    …har erfaring med Facebook ADs, Google ADwords, alle typer funnels og ikke minst: E-postmarkedsføring.

    …kan filme deg selv uten å få rart motlys, ta bilder som ikke suger, stille inn ring-lighten og justere frekvensen på mikrofonen, smelle sammen en akseptabel podcast, men uten å sitte og mikke med b-roll og tusen lightroom-settinger som om du var en kunststudent. Du lager ting KJAPT.

    …elsker TODO-lister, sjekklister, SOP-er og systemer for å kunne jobbe sammen uten møter.

    …er up to date på alle sosiale medier-plattformer fordi det er lidenskapen din.

    Mest av alt leter vi etter deg som skjønner hvor digert og fenomenalt Sjefsheks kan bli.

    (Det er allerede stort og bra, men du skjønner hva vi mener: Noen med hårreisende høye mål, som helst skulle begynt i går.)

    Om arbeidsplassen:

    Vi er spredt over hele landet.

    Vi har en spektakulær nestleder som tar ansvar for alt av admin, personal og struktur. Seriøst, du kommer til å forgude henne.

    Vi har en fabelaktig produktsjef som passer på kundeopplevelsen etter at noen har kjøpt. Ja, han kan navnet på flere kunder enn det burde være fysisk mulig å huske.

    Vi har en nydelig gjeng med kundeservicefolk og kvalitetskoordinatorer som får ting gjort. De kan todolistene sine utenatt og de leverer. Ja, det betyr at jobben din ikke kommer til å være kundeservice på Instagram DM på kveldstid.

    Du kan jobbe hjemmefra så mye du vil, men denne stillingen har kontorplass i våre lokaler i Oslo.

    Det er fordi du skal jobbe minimum én dag i uken med daglig leder Ida Jackson for INNHOLDSPRODUKSJON.

    Du vil også jobbe litt kveld/helg med å bli med Ida Jackson på Sjefsheks-relevante arrangementer og dokumentere innhold underveis.

    Din stilling vil også ha en reisekomponent der du drar til Bergen og Trondheim for å jobbe med nestleder og produksjef ved behov.

    Jepp, det betyr å ta med kameraveska til Stjørdalen og FILME.

    Vi har kontorer i Oslo sentrum.

    Her har vi også et studio du skal få videreutvikle (hei, budsjett til kamera/mikrofon/lys/props.)

    Vi har færrest mulig møter, jobber mest mulig fokusert og måler deg på resultat, ikke på timer jobbet.

    Det betyr at du MÅ være en person som sier fra hvis du detter av lasset.

    Ikke søk denne jobben hvis du…

    …er et så kreativ geni at du trenger at alle andre husker avtalene dine for deg. Vi jobber MYE hver for oss, som betyr at du MÅ være en ordenskvinne. (Du må dog ikke være kvinne. Men vi liker å Brantenberge uttrykk.)

    …er selvkritisk og trenger mye bekreftelse på at det du gjør er “bra nok.” Du er helt rå. Så la oss jobba på.

    …blir lett flau. Vi kommer til å dytte deg ut på ditt livs dypeste vann, og det betyr å tåle å stille uforberedt som vikar på en livesending med 100+ deltakere.

    …har et hemmelig håp om at Ida Jackson skal bli din bestevenn. RØDT FLAGG! Huskeregel: Jo mindre fan du er av daglig leder, jo lettere er det å gjøre jobben din bra.

    Praktiske detaljer:

    Stilling: 100% fast.

    Åtte ukers ferie (alle skoleferie-ukene), pluss de beste vilkårene for egenmeldingsdager, sykt barn-dager og sykemelding du kommer til å finne i bransjen vår. Du får også privat helseforsikring.

    Lønnen vil ligge på samme nivå som daglig leder og nestleder (rundt 6 g), men det vil være en resultatbasert bonusordning, på grunn av at stillingen eier den økonomiske veksten i selskapet.

    Søknadsfrist fredag 4. november.

    Sånn søker du (les denne oppskriften nøye!)

    1. Bruk tittelfelt: “Marihøne” på e-posten der du søker.
    2. Lag en video på 2 minutter der du forteller hvorfor du vil ha jobben. Del den som unlisted YouTube.
    3. Lag CV-en din som et sosiale medier-innlegg du deler med oss. Du kan velge mellom å dele innlegget på en ekte sosiale medier-plattform og lenke det, eller lage en mockup og vise oss. (Vi skjønner at du har en eksisterende arbeidsgiver som antageligvis følger deg på sosiale medier, så vi har forståelse for at du ikke faktisk kan dele innlegget. Vi vil bare se hvordan du hadde presentert CV-en din som et Instagram/TikTok/LinkedIn/Twitter/Facebook-innlegg.)
    4. Ikke send CV. Seriøst, ingen trenger en Wordfil med en liste over deltidsjobbene dine. Noensinne.

    Søknader som ikke følger denne oppskriften, vil bli slettet og vi kommer ikke til å sende avslag.

    Søknader vi liker, kommer til å få en oppfølgings-e-post fra Team Sjefsheks med NESTE oppgave du skal gjøre.

    Ja, vi kommer til å kjøre flere små – og raske – oppgaver før vi begynner med intervjuer. Møtereduserende tiltak. Du kommer til å digge det.

    Har du lyst til å søke, men usikker på om du er kvalifisert?

    Denne utlysningen er en besvergelse der vi kaller på rett person som skal være akkurat det Sjefsheks trenger. Det kan være at det er noen andre enn den vi beskriver i utlysningen.

    Hvis du føler deg Kroppslig Kallet til å søke selv om du bare har 25% av egenskapene vi lister over:

    Søk allikevel.

    Du er blitt kallet, så kom.

    Spørsmål til stillingen rettes til kundeservice@studiojackson.no

  • Derfor Sjefsheks

    Jeg har begått et firma. Ok, jeg gjør meg til, det er ikke mitt første firma, men dette er det første jeg eier 100% og har ansatte i som bare er avhengig av meg. Så det gjør meg til en av disse ytterst sjeldne blomstene – en gründer med innovertiss som ikke har noen mannlige eiere eller investorer.

    Jeg burde sagt: Det begynte med en god idé, en solid forretningsplan og en strategi som ble justert og implementert. Men sånn var det faktisk ikke. Det begynte med en idiotisk innskytelse, denne bloggen, en e-postliste som EGENTLIG handlet om Brillebjørn og en Facebook-gruppe. Det endte med at jeg så flere millioner kroner gå inn via Stripe og ansatte visepresident og produktsjef i fast stilling.

    Nå har Sjefsheks over 600 kunder, over 10 000 følgere på Instagram og er på vei mot å bli revisjonspliktige. Så hvorfor føler jeg at jeg har…gjemt det unna likevel? At det føles som å komme ut av skapet hver gang jeg skriver om det?

    Kanskje fordi jeg er en gammal raddis og ikke hadde sett for meg at jeg skulle bli medlem i NHO. Kanskje fordi det å stå på Zoom og veive med tarotkort, lese horoskoper og snakke om patriarkatet ikke føles som den “seriøse” karrieren denne tidligere skeptikeren følte seg komfortabel med? Kanskje det rett og slett føles skikkelig rart at jeg har blitt rik (i hvert fall synes jeg selv at jeg er rik, Spetalen er neppe enig, men hvem spør ham?)

    Og at jeg har skjønt gjennom prosessen at jo, jeg ER en sånn næringslivsdame. En investor. En papirarbeids-junkie. Og at det vi har bygget i Sjefsheks til nå er bare begynnelsen: Det skal bli et realt medie-imperium. Nettmagasin. Apper. Masse sysselsetting, masse kultur.

    Men også at jeg har skjønt gjennom prosessen at jo, jeg er en sånn åndelig lilladame. I took the purple pill. Og at jeg må finne en måte å veve sammen alle disse identitetene på. Det var da jeg kom på at bloggen er det beste stedet å fortelle en historie med tusen gråsoner. Eller, regnbuesoner.

    Så her er fortellingen: Jeg laget en gratis Brillebjørn-lydbok under COVID og fikk over 20 000 ivrige lesere på en e-postliste jeg nå har lagt ned. Resultatet var at jeg fikk over 1000 e-poster om dagen fra folk jeg ikke kjente, men som hadde lest bøkene mine høyt over 500 ganger. “For noen bra folk!” tenkte jeg. “Tenk at de orker å ta bøker så alvorlig!”

    I samtalene ble det tydelig at de mest ivrige leseforeldrene gjerne ville skrive selv. Det var faktisk den store drømmen. Den de hadde gitt opp, for hvem kunne skrive noe som helst med tre småbarn og fulltidsjobb og gulp overalt?

    “Åkei” tenkte jeg. “Det er faktisk ikke noe jeg synes er mer frustrerende enn bortkastet potensiale. Verden TRENGER disse stemmene, ikke bare skjønnlitterært, men på Internett, i forskningen, på dagsnytt 18. Og jeg er 100% åndelig overbevist om at en idé banker på fordi den skal ut. At oppdemmet kreativ energi er destruktiv.”

    Så jeg tok alle metodene jeg bruker i mitt eget kunsterskap for å få fart på sakene. Og inviterte til en uformell Facebook-gruppe, inngangsbillett 499kr. Det tok to dager, så var vi 160 påmeldte. Og jeg hadde plutselig et firma. Jeg har ikke tall på hvor mange som sier til meg at de ble gründere for å få frihet. Men vellykket næringsvirksomhet fører ikke til frihet. Det fører til to ting: Omsetning og sysselsetting. I løpet av to dager hadde jeg jobb til mer enn meg, og måtte hyre hjelp. Og folk skrev. Propper løsnet. Og folk spurte: “Når blir neste gang? Kan jeg invitere kusina mi?”

    Det neste året prøvde jeg å finne en måte å være Ida Jackson, forfatter, debattant, investor, daglig leder, Heksesirkel-holder, styremedlem, kronisk oppfinnsom på én sammenhengende måte på Internett. Det gikk ikke. Så jeg la fra meg alle de andre identitetene mine og fokuserte på Heksesirkel. Det førte til (enda) mer vekst. Men også frustrasjon: Sosiale medier fører til bedrifter som best kan kalles for “personlige merkevarer.” Altså at man later som at firmaet er én person, og den personen er kjendisen, og så selger man kontakten med kjendisen. Det fører til enormt selvsentrerte OG sårbare selskaper, fordi det er umulig å bli sykmeldt fra et produkt som er deg selv. Og det passer virkelig ikke for en person som meg, som har lavere arbeidskapasitet og dårligere psykisk helse enn mange.

    Det var da jeg skjønte at Sjefsheks måtte bli sin egen ting. Sin egen merkevare. Sin egen fortelling. Så det kan bli som Fett og Klassekampen og Aschehoug og Aftenposten. Etter hvert. Akkurat nå er det blodferskt og ungt. Jeg er fortsatt daglig leder, men det er ikke sånn at det er samme avsender på kursene som på bøkene mine. Det er ikke sånn at jeg skal VÆRE disse produktene til evig tid, eller at de skal VÆRE meg.

    Og hurra for Team Sjefsheks, for Elise og Elise og Mikael og Hannah, hurra for alle som har jobbet med Heksesirkel siden vi begynte i 2020, hurra for alle som SKAL jobbe for oss fremover.

  • Alt jeg har lært om å tjene 3 millioner på bedriften i fjor + henge med hvite NHH-menn i dress

    “Ida, vi har nesten INGEN penger nå. Kan du sørge for at søstrene dine ikke maser om å få noe i butikken? “

    “Ida, det er lite pålegg igjen. Kan du la søstrene dine få det, siden du er eldst?”

    “Ida, hold øye med måleren på bensintanken! Vi skal fylle for 100 kr og ikke et øre mer!”

    “Ida, du vet at du har bursdag på mammas lønningsdag, ikke sant? Går det bra at du venter noen dager med å få presanger og kake?”

    Spol 15 år frem i tid.

    Jeg skal på et møte i næringslivet.

    Forretningspartneren min sier:

    “Ikke la den derre fattiglem-greia di dukke opp i forhandlingene, da.”

    “Hva mener du?”

    “Det er så åpenbart at du gjør HVA som helst for penger. Det er et dårlig forhandlingskort. Du blir helt vill i blikket.”

    “Jeg skal prøve” sier jeg.
    Men det føles umulig.

    Å oppdage næringslivet når man kommer fra fattigdom, er å ha funnet døra til et magisk land.

    Et land der du kan gå i et møte og si:

    “Det koster 300 000kr.”

    Og så sier de:

    “Jeg tror vi bør øke budsjettrammen til 400 000 kr, det vil kreve en del forankring i ledergruppa.”

    Det er bedre enn lotto.

    Lotto vinner man jo aldri.

    Tilbud og anbud, tenker jeg, dét er mitt lotto.

    Jeg klarer ikke å venne kroppen min til hvor BANANAS det er.

    Kroppen min bor fremdeles i en verden der jeg alltid var syk når det var skitur på skolen, fordi skitur er for dyrt.

    Spol frem til:

    “Hvis du vil være med på denne oppstartsbedriften” sier den forretningsmannen, “så investerer du først 35 000kr nå, til denne verdsettelsen, og så har du en opsjon på å kjøpe ved neste emisjon. Da kommer investeringen til å være på ca 200 000 kr.”

    “Men…det…har….jeg…ikke?!”

    “Alle kan finne 200 000kr.” sier han.

    Dette utsagnet, som først gjør meg rasende, får meg til å se høyrepolitikk i et helt nytt lys.

    Hvis du lever i et univers der penger er et kreativt byggemateriale du får lov til å leke med, hvis du har vokst opp i en verden alle alltid har penger, så er det klart at du alltid kan finne 200 000kr.

    Du finner ingen penger hvis penger får adrenalinet til å sprute og hukommelsen til å bli hakkete. Du har en annen biokjemi enn den rolige høyremannen.

    Jeg observerer menn som er trygge på penger ringe til banker.

    De lager seg en konto i hver eneste en, og henter inn konkurrerende tilbud.
    De LEKER dem, fekter og har putekrig til de får bedre renter og bedre forsikring enn jeg trodde var mulig.

    De har det GØY mens det gjør det.

    Jeg bestemmer meg for å late som at jeg er en sånn.

    Jeg ringer min bank og later som jeg er en mann.

    Det viser seg at jeg KAN finne 200 000kr. Jeg har et boliglån, så jeg kan få litt mer boliglån.

    Det er uendelig med penger til dem som har penger, og ingen til dem som er blakke.

    En del av meg synes dette er urettferdig.

    En annen del av meg er helt forvandlet av at det…gikk.

    Når jeg investerer de 200 000kr, får jeg råd av fra mennene som får leke med penger.

    “Lat som du spyler penga ned i do, hahhaha! Så blir du SÅ gledelig overrasket når du får avkastning!”

    “Jeg kjøpte mine første aksjer på forbrukslån, det betalte seg! Ikke vær redd for gjeld!”

    “Åh, gjeld er din venn! Ta gjeld til pipa, kjøp oppdrettsanlegg, hohoho!”

    Jeg snakker med en kvinnelig gründer som har jobbet med å skrape sammen nok til å få selskapet sitt opp og stå. Hun jobber og jobber og sparer og sparer, men det monner ikke. “Hvordan GJØR de det?” spør hun meg.

    “De gjør ting som alle har lært på Luksusfellen er dust og farlig.” sier jeg. “Fordi de tror så mye på seg selv. Og overraskende ofte går det bra. Selv når det ikke går bra, så bare prøver de en gang til.”

    Jeg går systematisk til verks og intervjuer småbedriftseiere som er redde for penger og pengemenn om de samme temaene.

    De har HELT ulikt syn på verden.

    La meg demonstrere:

    Småbedrift:

    “Jeg prøvde å tjene så lite jeg kunne som var MVA-pliktig” sier en til meg. “Men til slutt kom jeg over 70 000kr-grensa og da gråt jeg i to uker før jeg sendte inn sånn derre moms-registrering. Fy fader.”

    Penge-mann:

    “Sånn, da har vi et organisasjonsnummer! Da sender vi søknad om forhåndsregistrering i MVA-registrert med én gang, så vi får moms tilbake på alle utleggene våre mens vi jobber oss frem mot lønnsomhet!”

    Småbedrift:

    “Jeg får fysisk vondt hvis jeg har mindre enn 400 000kr på konto, da er jeg sikker på at jeg kommer til å gå konkurs.”

    Penge-mann:

    “Siden jeg er sikker på at vi vil få en gigantisk investor inn før året er omme, har jeg forhandlet alle fakturaer fra underleverandører til å forfalle på nyttårsaften i år. Hvis vi ikke klarer å få inn en investor, går vi konkurs da, men det gjør vi selvfølgelig ikke.”

    Småbedrift:

    “Jeg gjorde alt selv lenge, men nå har jeg fått meg en frilanser som jeg betaler så lite jeg kan, og en på Fillipinene jeg fant via Upwork, men jeg bruker mye tid på å fortelle dem hva de skal gjøre, de er ikke så veldig flinke! Og plutselig får jeg en faktura for at de har sittet ti timer i Canva og jobbet med ett innlegg til Instagram, det er så stress! Helt feil bruk av tid!”

    Penge-mann:

    “Jeg får ingen investor hvis jeg ikke har verdens beste team, så jeg ansetter minst fem superflinke folk nå, og så får de heller spille Xbox til vi har noe de kan gjøre. Det er uansett bra å ha litt burn-rate! Åh, du vet ikke hva det er? Det er pengene vi bare bruker opp hver måned uten å tjene noen ennå!”

    Småbedrift:

    “Jeg bruker min gamle laptop og tar alle bedriftssamlinger på hytta, det er digg at det ikke er så mye bilag, for da vet jeg jo at jeg er flink og bruker lite penger. Jeg får dårlig samvittighet av å bruke penger.”

    Penge-mann:

    “Aiaiai, jeg ser vi bruker for lite penger på markedsføring! Vi har kjempelav cost of aquisition akkurat nå, og det betyr at vi kunne fått MANGE flere kunder hvis vi bare tidoblet budsjettet! Bruk mer penger!”

    Småbedrift:

    “Jeg er så redd for at jeg ikke tjener nok til å ta ut lønn, det er best å bare fakturere meg selv fra ENK-et av og til. Selv om jeg har 2,5 millioner på konto nå, jeg vet liksom aldri om det er nok, ikke sant?”

    Penge-mann:

    “Jeg er lei for at vi ikke kan være lønnsledende siden vi er en oppstartsbedrift, derfor har vi dessverre bare en startlønn på 700 000kr for alle ansatte, også på dem som skal jobbe med markedsføring. Du var gammel journalist, sa du? Hva er det? Er det noe galt, du ser så grønn ut i fjeset?”

    Småbedrift:

    “Jeg tjener ingen penger ennå, så jeg har nok ikke en ekte grafisk design-bedrift, selv om jeg har jobbet med grafisk design i femten år og vunnet mange priser i den gamle jobben min.”

    Penge-mann:

    “Vi er pre-revenue!”

    Poenget er:

    Jeg skjønte at “klasseforskjeller” sitter i kroppen, og gir en serie med elektriske støt når du gjør riktig eller feil ting.

    Klasseforskjeller handler om hvor trygg du føler deg når du gjør noe – objektivt sett – risikabelt.

    Klasseforskjeller handler om hvilke handlinger som vekker skyld og skam, og hvilke som er hverdaglig sak.

    Penge-mennene jeg lærte av, var ikke skurker.

    Firmaene de startet, var ikke uetiske.

    De var ofte bedre og triveligere arbeidsplasser enn de fleste jobbene du kan få i fylkeskommunen.

    Rikdommen de skapte var ikke ødeleggende.

    For meg som hadde vært sikker på at å være god med penger, var å være Krøsus Sork og alltid planlegge for andres undergang med en sigar i kjeften, føltes det uvirkelig.

    Et lite bilde av Krøsus Sork må til her.

    Samtidig var det ikke sånn at pengemennene var overmennesker og jeg var en pingle.

    De var trygge på andre områder enn meg.
    Jeg var trygg på andre områder enn dem.

    Jeg hadde ingen klassekamerater fra Handelshøgskolen jeg kunne fornærme ved å si hva jeg mente.

    Jeg hadde ingen skam knyttet til å være synlig.

    Jeg snakket mange språk: Steinerskole-språk, IT-konsulentspråk, Rød Ungdom-språk, Aschehougs Hagefest-språk, psykiatrisk avdeling-språk, World of Warcraft-guild-sjargong, Humanistisk fakultet-språk, og jeg skjønte at det var derfor de ville snakke med meg.

    De trengte meg til å oversette mellom dem og verden, så produktene deres kunne selges.

    “Åkei” tenkte jeg. “Kan de, kan jeg.”

    I 2020 tok jeg det jeg hadde lært og laget mitt eget firma.

    Da jeg så den første millionen stå på konto, donerte jeg 100 000kr til valgkampen til Rødt.

    Fordi jeg husket den fattige jenta jeg var, og ville gi til dem som tok klasseforskjellen mest på alvor.

    Samtidig som jeg også så at ytre venstre ikke hadde noen næringspolitikk.

    Alle måtte ha jobb, men ingen hadde en plan for hvordan jobber skulle bli til.

    Eller du kunne få inntrykk av at alle arbeidsplasser burde være i stat og kommune.

    For meg, som hadde vært tvangsinnlagt og vært på NAV, trodde jeg ikke på staten i det hele tatt.

    Jeg hadde kjent på kroppen at myndighetene primært var, vel, myndige når det gjelder.

    Jeg var i ferd med å bli arbeidsgiver og jeg så at det arbeidslivet trengte aller, aller mest, var enda flere arbeidsgivere med bakgrunn som min.

    En hær av føkka raringer som bygget en ny verden med ekte penger.

    Å se firmaet mitt vokse, var å øve kroppen til å tåle større og større summer uten å frike ut.

    Da jeg så den andre millionen på konto, skjønte jeg at jeg var i ferd med å bli et helt annet dyr.

    Da jeg så den tredje millionen på konto, tenkte jeg: “Åkei, nå bygger jeg et medie-imperie.”

    Da jeg tapte mine første 400 000kr på en feilvurdering og IKKE døde av det, lyste jeg ut en fast stilling.

    Kunne jeg drite meg ut sånn og overleve det, kunne jeg gjøre hva som helst.

    En gang hadde jeg følt dyp og essensiell skam over å ha fått et betalingsvarsel med 30 kr forsinkelsesgebyr.

    Det føltes som smerteterskelen min før og etter fødsel.

    “Tenk at jeg pleide å være redd for blodprøver, det var før Ullevål brukte meg som nålepute i et døgn.”

    Jeg er en sjelden fugl.

    Nylig stod jeg på telefonen med en av førstelinjetjenestene i Oslo for overlevende etter seksuelle overgrep.

    Jeg hadde tenkt jeg skulle få meg litt mer hjelp, og fastlegen hadde foreslått jeg skulle ringe et sånt senter for å høre hva de kunne tilby.

    Damen på telefonen sa:

    “Hvordan er relasjonen din til kontaktpersonen din på NAV?”

    “Jeg er ikke i kontakt med NAV” sa jeg.

    “Har du et godt forhold til arbeidsigver, da?”

    “Det er meg som er arbeidsgiver” sa jeg. “Jeg har flere ansatte.”

    Damen på telefonen ble stille.

    “Burde du egentlig det? Med din problematikk, mener jeg?”

    “Ja” sa jeg. “Gjett om jeg burde det.”

    “Vel, vi har ikke noe opplegg for…eh…for deg.”

    “Neinei” sa jeg. “Da klarer jeg meg selv.”

    Jeg er en statistisk anomali.

    Nettopp derfor er jeg unikt posisjonert til å ha en samtale om hva penger er.
    Hva næringslivet er.
    Hvem som får høre til i arbeidslivet.
    Hva penger er.


    Vil du henge mer med meg og følge med på hva jeg deler om penger?

    De nærmeste ukene, deler jeg min rå og ufiltrerte pengehistorie på Studio Jackson sin e-postliste.

    Jeg skal blogge også, men de mest nerdete/triggende detaljene tar jeg det stedet du aktivt må melde deg på for å lese dem.

    Vil du henge og prate (enda) mer med meg?

    Jeg snakker også om disse greiene på Instagram.

    Hvis du har lest helt hit, er du min beste venn i universet og fortjener et bilde av pandababyer som tar seg en dupp:

    En liten disclaimer til slutt:

    Alle samtaler og eksempler i dette innlegget er LITT jug. Det har en direkte relasjon til virkeligheten, men det er også gjort mer lesbart og sammentrukket og hvisket litt ut og justert litt for at det skal bli lesbart for deg. Sånn er det med alt jeg skriver av sakprosa: Det er som stand-up-tekstene mine. Jeg skrur til for effekt. Du får også lov til å gjøre det i dine tekster.