Jeg kjøpte en bil, forresten

Jeg kjøpte en bil. 

Etter å ha sagt til meg selv: 

"Jeg gir opp kjøring. Jeg er for engstelig. Jeg er for redd. Jeg orker ikke å tenke på bilulykker og påkjøringsfelter og vinterdekk, nei, nei, ikke mer bil."

Jeg var passasjerprinsesse på to ferier, satt i baksete med sønnen min mens andre kjørte og planla og planla turer uten at jeg skulle kjøre selv, jeg betalte, jeg koordinerte, jeg reiste sammen med folk som kunne kjøre. 

Det skjedde over natten: 
Jeg satt på med en sjåfør vi hadde leid for en lengre tur her i USA og jeg så at han var alt for trøtt, at han hadde sovet for dårlig, tatt for mange turer, han gjespet og glippet med øynene og jeg tenkte: 

"Velvelvel, føkk dis skjit."

Jeg er så takknemlig for den turen, fordi noen ganger trenger du en idiot for å minne deg på at jo, du kan. 

Tenk tilbake på sist gang du ble skikkelig oppgitt over hvor ubrukelig noen var. 

Kan det være at den ubrukeligheten var en marsjordre? 
En beskjed fra oven om at du er mindre ubrukelig enn du tror? 

At du kan gjøra sjøl?