Sjekkliste mot selvkritikk, selvpisking og selvhat

Jeg pleide å bli sint på alle som sa - smilende og full av "high vibes only"-energi - at jeg bare måtte elske meg selv. 

Lett for deg å si, dumma, var det ærlige svaret mitt. 

Jeg har aldri slitt med dårlig selvtillit. 
Jeg har aldri vært sjenert. 
Jeg har aldri vært redd for at jeg ikke er noe tess.

Jeg har hatt akutte anfall av intens frykt for at jeg kanskje ikke er et menneske. 

At en eller annen kosmisk entitet skulle stige ned fra skyen og avskilte meg som person. 

At en psykolog skulle avbryte meg og si: "Ah, du er faktisk et monster, du! Det var godt vi fikk diagnostisert dét!"

Når selvhatet vellet opp, føltes det ikke som en følelse. 

Det føltes som å brekke seg, som et fullkropps-gufs som gikk fra ankel til isse. 

Jeg husker å stå i dusjen og lure på om huden min hadde tatt fyr. 

På om det gikk an å flå seg selv for å slutte å være så avsindig vemmelig. 

Jeg husker å være redd for å forgifte folk på t-banen med forskrekkeligheten min under et av de verste anfallene. 

Elske seg selv? Tenkte jeg. Jeg kommer langt hvis jeg bare tåler meg selv gjennom et sånt anfall. 

Vet du hva hjernen min sa til meg når de anfallene stod på? 

"Ingen har det like ille som deg."
"Du kan ikke fortelle NOEN om denne følelsen."
"Ingen kan forstå nøyaktig hvor forskrekkelig du er."
"Ikke del denne følelsen med noen."

I etterkant har det vist seg at nesten alle jeg har delt denne følelsen med, har kjent seg igjen. 
Det er ikke uvanlig å ha anfall av "hjelp, gulp, jeg er verdens verste menneske" etter å ha...

...sagt noe dumt
...sagt noe sint
...glemt noe viktig
...kjeftet på noen
...misforstått noe
...misforstått noe noen sa, så du trodde noen var sint på deg - osv

En av grunnene til at det er så vanlig, er at jeg omgås ambisiøse folk som prøver å få til ting. 
Og jo mer nifse og usikre ting folk prøver seg på, jo sterkere kan de indre protestene bli. 

"Komfortsonen" er ofte et synonym for "ting du kan gjøre uten at hjernen forteller deg at du suger, er en komplett idiot og muligens verdens slemmeste."

Hvis du setter deg et mål om å søke stipend, skrive doktorgrad, skrive bok, bli en synlig fagperson på LinkedIn eller pitche firmaet ditt i en konkurranse - så er sjansen stor for at du støter på denne overveldende følelsen av å være verre enn verst. 

Muligens ikke SÅ ille som jeg hadde det da jeg var hyper-ambisiøs, ung og psykisk syk...

(jeg minnes ennå den gangen jeg var så stressa at jeg spurte mannen om det var helt sikkert at jeg ikke hadde drept noen og bare glemt det etterpå, fordi det var Raskolknikov-nivå på skyldfølelsen min, hadde han sett meg løpe rundt meg øks forleden?!)

...men ille nok til at du slipper alt du har i hendene, sletter innlegget du nettopp delte eller ghoster drømmen din i et år. 

Derfor har jeg laget en sjekkliste for selvhatet: 

1. Hvor selvhøytidelig er det på en skala fra en til megaloman? 

Selvhatet tåler ikke å være bare litt teit. Det må være Verdens Teiteste og mest monstrøse for at det skal funke. Før du forsøker å si til deg selv at du er et godt menneske: 

Kan du skru ned dramaet ved å sjekke om du ikke er LITT mindre morderisk enn Djenghis Kahn? 

2. Er du egentlig forbanna og redd for å føle på raseriet? 

90% av selvhatet mitt er raseri som går feil vei. Spør deg selv: "Er jeg sint?" når følelsen flammer opp. 

3. Var noen egentlig en drittsekk mot deg nå? 

Ofte retter vi overtramp som er så kjipe at vi ikke kan deale med dem innover for å bekskytte oss selv. 

4. Koser jeg meg litt med denne forskrekkelige følelsen? 

Jeg vet, ingen kan kose seg med å føle seg som verdens minste lort i verdens største potte. Men realiteten er at hele kjernen i BDSM er at noen sier til deg at du er slem, slem, slem og burde skamme deg, skamme deg, skamme deg. Forsøk å gi selvhat-pratet et dominatrix-tonefall. Hvordan føles det? Kan du le, i det minste? Se punkt én.