"Hei, Ida, jeg skriver til deg fordi jeg vil skrive tryggere og friere, men jeg vet ikke hvordan jeg skal gjøre det. Jeg vet jeg har uendelig mye å komme med, alle sier jeg er god til det, men jeg er livredd for å bli sett på som useriøst, for å bli misforstått, særlig på sosiale medier. Kan du hjelpe meg?"

<--- Innboksen min er fulle av e-poster som denne. 

Hvis du er god på grammatikk og har en overdose selvkritikk, trenger du ikke flere tips til hvordan formattere teksten din bedre. 

Du trenger å skrive tryggere. 

Her er mine fire beste tips for å puste ut i teksten - også tekster du skal dele på LinkedIn om 20 minutter. 

1. Ikke gå på audition i hodet

La meg lære deg et essensielt fagbegrep fra sakprosa-forskningen: Modelleser. 

Det betyr at alle tekster er bygget for en spesiell leser forfatteren har sett for seg i hodet (eksplisitt eller implisitt.) 

Noen ganger er det overtydelig hvem den leseren er (f.eks er alle lovtekster skrevet for å leses av jurister), andre ganger etablerer forfatteren en modelleser underbevisst. 

Da jeg jobbet i Store norske leksikon, var en av de viktigste arbeidene vi gjorde å endre modelleser. 

Alle leksikonforfatterne så alltid for seg en smart fagfelle og en slags opplyst almue (muligens en eldre herremann med lorgnett) når de skrev i leksikonet. 

Men er det noe som er sikkert, så er det at det ikke er eksperter på hest som slår opp ordet "hest" i leksikon. 

(Nettopp, du ser også for deg en 10 år gammel jente nå.)

Nervøse skribenter har nesten alltid en sensor, en eksamensoppgave, en audition eller en case-oppgave på et jobbintervju som underbevisst modelleser når de skriver. 

De skal poste på LinkedIn, skrive et blogginnlegg eller dele noe på Instagram i en kort video og tenker: "Ulp, gulp, hva ville sensor sagt?"

De fleste smarte, overutdannede og uerfarne skribenter har nesten bare levert oppgaver i et utdanningsløp. 

Det viktigste du kan gjøre for å bli tryggere i teksten, er å bevisst skrive til noen andre enn den underbevisste sensoren. 

Da jeg skrev "Morfar, Hitler og jeg", het manuset "Til Kari" i over et år, fordi jeg skrev det som et ømt brev til min elskede redaktør. 

Hvis du skal skrive en kjapp oppdatering på sosiale medier, kan du late som om du skriver det til en god venn - eller en ung kollega du gjerne vil muntre opp med ditt beste tips. 

Du kan til og med spørre en god venn om du kan få sende henne en SMS med det du vil skrive på sosiale medier. 

Så kan du ta skjermskudd av SMS-en og dele den som et bilde-innlegg på Instagram. 
Legg merke til hvor annerledes du skriver når du tror du sender SMS til bestevenninnen din. 

2. Fagpersoner leser aldri basic-tekstene. 

"Min dypeste frykt er at kollegaer vil tenke at jeg er useriøs og ufaglig når jeg skyter fra hofta på sosiale medier."

"Min største frykt er at folk vil dømme meg for å ikke kunne faglig belegge alt jeg mener."

<--- To vanlige bekymringer fra innboksen min. 

Vet du hva jeg gjorde for å rekruttere akademikere til å skrive i Store norske leksikon? 
Jeg fikk dem til å google det vanligste fagbegrepene, teoretikerne og problemstillingene de jobbet med. 

Nei, ikke på Google Scholar. 

Helt vanlig søk på "kritisk diskursanalyse", "Durkheim" eller "fattigdom". 

Alle fikk seg et realt sjokk, fordi: 
Fagpersoner leser aldri introduksjons-stoffet. 

Det sitter INGEN eksperter på gammelgresk og finleser Wikipedia-artikkelen om Hellas. 

Det betyr at du kan ta det helt med ro når du begynner å poste om et tema du kan godt i sosiale medier. 

Det er ingen eksperter som kommer til å bry seg om hva du deler. 

3. Skriv et kjærlighetsbrev

Jeg skriver aldri til folk jeg vil oppdra, kjefte på, eller få til å skjerpe seg. 

Når jeg vil oppdra noen, er jeg også redd for at de skal smelle tilbake, som gjør teksten stram og full av nåler. 

Nei, jeg skriver alle tekstene mine som om de var kjærlighetsbrev til noen jeg virkelig liker. 
Trikset er å se for seg noen du virkelig elsker. 
Skriv teksten din som en gave. 

Jeg har skrevet Brillebjørn-bøkene mens jeg har sett for meg slitne mammaer jeg kjenner som jeg synes er de beste folka i hele verden. 

Jeg har skrevet Lena-bøkene mens jeg ser for meg breiale 7-årgamle jenter jeg elsker høyere enn himmelen. 

Jeg har skrevet Fødselsdag til meg selv slik jeg var rett etter fødsel, rasende og full av selvhat, så jeg kunne gi meg selv en klem. 

Jeg skriver dette blogginnlegget mens jeg ser for meg noen damer som har skrevet uendelig modige tekster om vold og omsorgssvikt i et religiøst miljø, som har gått årevis i traumebehandling, som har tatt utdannelse i psykologi og sosialt arbeid, som har tekster verden trenger, men som også ble mobbet på skolen, som vet at familiene deres føler at de bedrar dem når de snakker om hemmelighetene og traumene, dette blogginnlegget er en klem til dem, det beste jeg kan gi. 

Skriv til barna dine. 
Skriv til tantebarna dine. 
Skriv til barnebarna dine. 
Skriv til jenta du var. 

4. Skriv en tur på fylla. 

Har du hatt den dagen derpå der du våknet og skjønte du hadde snakket over deg? 

Når du snakker over deg, sier du gjerne den rå og ufiltrerte, slemme og hårreisende varianten av det du tenker. 

La oss si at du skal skrive en tekst om ytringsklima på arbeidsplassen (fagområdet ditt, som du har skrevet en avsindig god masteroppgave om og gjort masse research på + nerder på ukentlig.) 

Du skal poste den på LinkedIn og du sitter fast i en skvis mellom å se for deg noen i en kjip jobb som trenger å lese innlegget (kjærlighet) + redsel for at veileder fra master skulle snuble over teksten og tenke sitt (du er jo ikke professor akkurat) + at arbeidsgiver eller en gammel kollega skal lese den. 

Resultatet er at teksten din blir full av kremting og knoting, den er stram som skuldrene til en kontorarbeider. 

Se nå for deg at du sitter på en uteservering. Du har drukket for mange øl, du er blid og høylydt.

En gammel kollega kommer bort til deg og sier: "De derre ytringsgreiene du holder på med, hva faen er greia?"

Og du sier verst tenkelige svar. 
Det sanneste, mest ufiltrerte svaret alá:

"Vel, det hele begynte med at Andersen skulle endringslede oss, eller nedbemanne, som det egentlig heter, og alle visste at noen skulle få fyken, men ingen visste hvem. Og SÅ!"

Eller at nabo-mammaen spør deg: "Synes du at jeg gir jentene for mye sukker?"

Og det er den bitchy ernæringsfysiologen i deg som svarer. 

Slapp av, du skal ikke publisere fylleranten din på sosiale medier. 
MEN! Når vi strammer oss som verst mens vi skriver, er det fordi en del av oss er redd for at denne varianten skal glippe ut av oss!

"Ja, hvis alle bare kunne skjerpe seg, så hadde vi fiksa klimakrisa i 2005 og vært ferdig med det, men neida, du MÅ til Syden og spise biff fire ganger i uka, FTW er galt med deg?"

Når du skriver med kjærlighet til noen som er i ferd med å bli nedbemannet, eller skriver om sukker til din bestevenninne alenemoren som VIRKELIG gjør så godt hun kan, eller snakker om klima til en 14 åring som er desperat og livredd, så drar du ikke fylleranten din. 

Men det er gull i den ranten, det er der sannheten bor. 

Vil du lære å skrive - og poste med trygghet sammen med meg? 

Da MÅ du melde deg på mitt gratis skrivekurs for sosiale medier - "Hvordan ta over verden uten å gå ut av huset!"

Der lærer jeg deg å bli din egen Internett-heks. 
Altså en sterk, selvstendig drittkjerring som gjør godt uten å bli selvutslettende snill. 

Du finner påmeldingssiden her.