Da jenta med edderkopp-skrekk traff en tarantella

Advarsel:

Dette blogginnlegget inneholder triggende materiale.
Jeg kommer til å bruke et ord mange blir kvalme og frastøtt av. 
Jeg snakker selvfølgelig om edderkopper.

Ting jeg har pleid å være redd for: 

1. At noen gjorde edderkopp-aktige bevegelser med fingrene langs armen min
2. Ordet edderkopp
3. Bilder av edderkopper, inkludert 🕷️- emojien
4. Ordet "spider"
5. Lo-dotter, hårtuster og sammenkrøllede trå-nøster fra tørketrommelen som kunne se ut som edderkopper
6. Edderkopper så små som knappenålshoder
7. Den gnagende følelsen av at det kanskje var en edderkopp i rommet jeg var i ("my spider sense", dessverre utelukkende i stand til å "sense spiders")
8. Og åpenbart alle edderkopper, uansett størrelse, men jo større, jo verre.

Så hvordan i all verden kunne det ha seg at jeg befant meg på tarantell-tur i fjellheimen i California? 
Med formål om å se så mange taranteller som mulig? 

For å forklare hvorfor jeg overhodet takket ja til en sånn invitasjon, er jeg nødt til å fortelle om hvordan jeg har jobbet med å slutte å være redd for edderkopper gjennom en periode på snart ti år. 

Min opprinnelige plan var å ikke bli kvitt fobien. 
Det var å leve i en verden der alle bygg var helt nye, gullende rene og kjemisk frie for småkryp. 

Det fungerte svært dårlig. 

Min første arbeidsplass hadde kontor i et verneverdig hus.
Toalettet var i en gammel kjeller.
Jeg var en sjenert nyansatt som satt på toalettet og fikk øye på den.
En kjeller-edderkopp.
Rett foran skotuppen min.

Jeg spratt resolutt opp på dosetet og ringte en kollega jeg knapt kjente. 
"Du må komme og redde meg!" hikstet jeg. "Det er en edderkopp foran doen, jeg kommer meg ikke ut!"

Hadde jeg husket å ta på buksene?
Kort svar: Nei. 

En annen gang kastet jeg en bok i hodet på sjefen min, fordi jeg forsøkte å treffe en edderkopp som satt rett bak hodet hans.

Jeg var så redd at jeg ikke en gang hadde kapasitet til å hikste "edderkopp!"
Jeg slang en bok i fjeset hans og løp min vei.

Folk som er litt redd for en ting, skjønner ikke hva en fobi er.

En venninne av meg dro på safari, og guiden sa: Dette er en fin tur for å se noen slanger!

“Jeg har en alvorlig slangefobi” sa en dame. “Jeg vil IKKE se en slange.”

"Her vil det hjelpe med litt eksponerings-terapi" tenkte en artig type som var med på samme tur. 

Da de kom til slange-stedet, slang (pun intended) han en slange over skuldrene på damen som hadde fortalt om fobien sin.

Damen skrek ikke.
Hun bæsjet på seg, akutt, momentant.
Fordi å ha en fobi er ikke å være engestelig.
Det er at kroppen faktisk tror at døden skal du lide, tøm tarmen, gi opp, eller slåss for livet.

“Det var selvfølgelig grusomt pinlig å bæsje på seg foran alle de fremmede” sa damen etterpå.
“Men ikke like grusomt som slanger.”

En fobi er redsel som er så sterk at den overvinner frykten for å bryte sosiale normer. 

En gang samlet noen gutter jeg kjenner en håndfull edderkopper og slapp dem ned i ryggen på kjolen min.

De visste hvor redd jeg var.

De så meg rive av meg alle klærne mine på offentlig sted.
Jeg husker ingen sjenanse eller følelse av nakenhet, bare den enorme lettelsen da det sluttet å kravle i nakken.

Jeg bestemte meg for å gjøre noe med fobien da jeg ble mor. 
Det var fordi det var første gang jeg skjønte hvor himmelropende ute av proposjoner frykten min var. 

Å være nybakt mamma, er å være badet i plutselig frykt. 
Puster babyen? 
Puster babyen? 
Puster babyen? 
Gjør jeg dette feil? 

Derfor var det absurd å få øye på min første edderkopp etter fødselen og tenke: 
"Jeg er mer redd for det lille krypet enn jeg var da de sa at fosterlyden var for lav. Jeg må gjøre noe med disse greiene."

Min første, store edderkopp-konfrontasjon skjedde da sønnen min var liten. 

Vi leide et sommerhus. 
Jeg forstod at det kom til å være edderkopper der. 
Det lå i skogen. 
Det var døde fluer i vinduskarmen. 
Det var bare et spørsmål om tid. 

En dag ropte sønnen min til meg: 
"Mamma! Si hei til vennen min!"

Han satt på huk foran den største kjeller-edderkoppen jeg hadde sett i hele mitt liv.
Så stor at du kunne se hårene på bena.
Så stor at du kunne skimte de åtte øynene. 

“Okei” tenkte jeg.

“Jeg knuser den med en bok, grabber guttungen, hiver ham i bilen, råkjører til Oslo og lever resten av livet vårt i omgivelser som er 100% stål og betong."

Mens jeg hadde den innskytelsen, dukket det opp et barndomsminne av å bli revet vekk av en vettskremt mor. 

Var det sånn fobien min hadde oppstått?
Hadde den gått i arv? 
Var jeg i ferd med å reprodusere den nå?
Ved å fortelle smårollingen at dette er det farligste han har opplevd i hele sitt liv?
Farligere enn biler? 
Farligere enn åpen ild?
Farligere enn bratte stup?

Nei, tenkte jeg. 
Så farlig er det ikke. 

Jeg satte meg ned på huk og sa (med bevrende røst):

“Fin venn. Heihei venn.”

Jeg så på edderkoppen og jeg følte frykten min. 
Jeg lot den vaske over meg. 
Lot kaldsvetten piple ned langs baksiden av lårene. 
Lot hendene skjelve.

Jeg mer redd for edderkopper enn for Donald Trump, tenkte jeg. 
Jeg er mer redd for edderkopper enn for atomkrig.
Jeg er mer redd for edderkopper enn for hetebølger og ekstremvær. 
Jeg er mer redd for edderkopper enn for å få en plutselig hjernekreft-diagnose.
Jeg er mer redd for edderkopper enn for ALS. 
Jeg er mer redd for edderkopper enn for alvorlige bilulykker.
Jeg er mer redd for edderkopper enn at mannen min skal dø.
Jeg er mer redd for edderkopper enn for at sønnen min skal dø. 

Jeg så på det lille dyret og jeg tenkte: 

“Det er ingenting i universet som får meg til å føle så sterkt som deg. Du må ha noe viktig å si til meg.”

Og så krabbet edderkoppen ned i en sprekk, heldigvis, ellers hadde jeg nok bæsjet i buksa.

Etter denne opplevelsen, bestemte jeg meg for at edderkoppen er lykkedyret mitt. 

Jeg tenkte at jeg kunne velge å tolke den overveldende frykten som noe positivt. 
Som på at det var veldig sterk energi mellom oss. 

Jeg leste om myten om bestemor edderkopp som vevet verden.
Jeg leste om edderkopper som symboler på det mørke feminine, fordi hunnene lever mye lenger enn hannene.
Jeg leste om Arache, trickster-gudinnen.
Jeg leste om edderkoppens betyding spirituelt og lærte at den er koblet til tekst og historiefortelling, som jo er det jeg driver med, historiefortelling på verdensveven. 

Jeg pleide å ha gjenganger-mareritt om edderkopper. 
Mareritt der jeg er i et rom og skjønner gradvis at det er flust av dem der. 
De sitter i hjørnene og i krokene. 
Jo mer jeg ser, jo flere ser jeg. 

Jeg hadde alltid pleid å tenke på disse drømmene som dårlige tegn. 
Nå bestemte jeg meg for at de var gode tegn. 
At edderkoppene var der for å beskytte meg. 
At de betydde lykke. 

Da sluttet jeg å drømme edderkoppdrømmer. 

Men jeg var fremdeles livredd for dem. 
Ingen tvil. 
Jeg kaldsvettet mens jeg klippet edderkopp-figurer i papp. 

Sønnen min fortsatte å like dem og være vennene deres. 
En gang reddet han en fra å drukne i et svømmebasseng. 
Jeg trodde først det var en frosk, men det viste seg å være en ulve-edderkopp. 
(Ikke giftig, bare diger.) 

Så da naboen i California inviterte sønnen og meg på tarantell-tur, visste jeg at det var noe han ville like. 

Og det hastet. 

“Det er nå de parrer seg!” forklarte hun. “Vanligvis sitter de i hullene sine! Men når hannene er på jakt etter hunner, da går de ute i solnedgangen og man kan se dem! De er bare mulig å få øye på noen få uker i året!”

“Og de er ikke giftige?”

“Ikke veldig! De kan bare skade en gekko eller en mus eller noe sånt, du må være virkelig ondsinnet mot dem for å få dem til å forsvare seg, de biter bare det de skal spise! Grunnen til at du ser taranteller så mye i skrekkfilm, er at de er sosiale og lette å trene!"

En del av meg hadde lyst til å si: "Er du helt gal? Hvorfor i allverden vil noen gå frivillig dit det er digre edderkopper?"

En annen del av meg tenkte: "Så dette er neste kapittel i historien om ditt forhold til edderkopper. Timen er kommet."

Så jeg sa ja. 

Jeg drømte om edderkopp-turen alle nettene før vi skulle dra.

Frykten bygget seg i kroppen som fantom-følelsen av åtte bein som kravlet på skulderen min.

Jeg grublet på hva slags innsikt jeg ville få.
Jeg grublet på hvilken mektig kraft som lå bak skrekken. 
Jeg grublet på hva som var edderkoppenes budskap til meg.

Og så gikk turen så annerledes enn jeg hadde sett for meg.

Men først - noen faktaopplysninger om taranteller og turen jeg dro på!

Tarantellene er omtrent så store som en knytteneve.

Hunnen blir over 20 år.
Hannen blir ca 5 år.

Edderkoppene lever alene i hull i bakken.
De klemmer seg sammen og spinner et nett over åpningen, og så spiser de insektene som faller i nettet.

Helt frem til det er parringstid for hannen.
Det skjer når han er 5 år. 
Da blir han kjønnsmoden. 

Han kryper opp av hullet sitt og går den langsomme, ensomme og farefulle ferden opp fjellet - for å finne et hull der det bor en hunn. 

Der han har tenkt å banke på, parre seg - og dø.

De Californiske tarantellene er sorte, ikke brune, som de mexicanske du gjerne ser på film er.

Vi gikk opp langs fjellsiden på en støvete sti, langsomt, mens vi skuet etter edderkopper. 
De synes godt mot den brun-røde bakken. 
De synes godt mot det vissne gresset. 

Det tok lang tid før vi så en. 
Det vil si - vi så den ikke - vi hørte ropingen og skrikingen av at noen andre hadde sett den. 

Vi var ikke alene på stien. 
Det var en speider-gruppe på tur som løp opp og ned langs fjellet. 
Alle ville være den første til å se en tarantell. 

Guttene hadde dårlig voksen-oppsyn. 
De beinfløy og trampet rundt og hadde stokker med seg - muligens for å forsvare seg mot edderkoppene. 

"De burde ikke trampe sånn" sa hun som hadde invitert oss. "De skremmer dem bort."

Men det var guttene som fant den første tarantellen. 
Vi kunne høre ropet over hele fjellsiden. 
"Tarantula! We found a TARANTULA!"

Sønnen og jeg småløp opp for å se, og synet som møtte oss var det stikk motsatte av marerittene jeg hadde hatt. 

Midt på stien satt en liten, sammekrøket bylt. 
Den var omringet av gutter som hoiet, trampet og forsøkte å stikke den med stokkene sine. 

"Go away!" kjeftet guiden vår. 

Hun jaget guttene lenger unna. 
Hadde ikke speider-lederen dem lært dem noen ting? 
Visste de ikke at edderkopper lytter gjennom vibrasjoner og at all trampingen gjorde dem vettskremt? 
Og stokker? 
Visste de ikke at selv forsiktig håndtering eller flytting ville kunne knekke et av de sensitive bena på edderkoppen, at de var utrolig lett å skade?

"Den er i frys!" sa hun. "Det er derfor den ikke rører seg. Den har panikk. Gå deres vei, la den være i fred!"

Jeg ble stående som hypnotisert og se edderkoppen ha samme panikk-reaksjonen jeg trodde jeg skulle ha. 

Jeg så på den lille, lodne krypet og jeg var ikke redd. 
Jeg var full av en stor, vond, ømhet. 

Jovisst var den stor (til en edderkopp å være), men den var fremdeles uendelig liten.
Uendelig sårbar.

Da jeg gikk ned fjellet, kom tårene.

Min dypeste frykt var noe uendelig lite og skjørt og hjelpeløst.
Min dypeste frykt kunne knuses med en finger. 
Min dypeste frykt kunne aldri skade meg. 
Min dypeste frykt kunne ikke fatte den enorme meningen jeg hadde tvunget på den lille, lodne kroppen. 
Den visste ikke at den spilte hovedrollen i marerittene mine. 
Den visste ikke at jeg, dens visse død, det sanne monsteret, var så redd for den at jeg egentlig ville se den myrdet på stedet. 

"Så dette er min dypeste frykt" sa jeg til meg selv. 

"Min dypeste frykt er det svake, det livredde, det misforståtte mørket i meg. Jeg er mest redd for den delen av meg selv som en gang var så sårbar og språkløs som et bittelite dyr du kan knuse med en hånd. Jeg er så redd for den delen av meg selv at jeg forvandlet det til et monster, til noe tabu, til noe horribelt. Mens den egentlig bare er et bittelite dyr som er uendelig lett å drepe, skremme og plage."

Jeg gikk ned fjellet og hørte volden i min egen frykt. 

At jeg - hver gang jeg hadde sett et sånt lite dyr - hadde hørt en stemme som sa: 

“Drep drep drep det lille dyret, drep det, jeg tåler ikke å se det, drep, drep, drep det som er mindre enn meg!”

Og jeg hadde drept mange av dem. 
Uten dårlig samvittighet, fordi det var jo edderkopper!
Det må jo være greit, alle hater edderkopper!

Jeg hadde hørt den stemmen som ropte "Drep! Drep! Få dem bort!" og hatt en fortelling som gikk som følger: 

"Edderkopper er forferdelig skumle!", mens i realiteten var det jeg som var den skumle. 

Bak edderkopp-frykten var det ingen hemmeligheter om tekstens natur, eller om det feminine. 
Bak edderkopp-frykten var ondskapen min. 

En ondskap som sa: "Stakkars meg! Jeg er så redd! Jeg er så redd for dette vesle og svake! Jeg er så redd og frastøtt av edderkopper at jeg glemmer helt at jeg er enorm og kjempesterk og morderisk, alle må synes synd på meg fordi jeg hadde en SÅ forferdelig opplevelse at jeg MØTTE en edderkopp, drep dem, drep dem!"

Jeg tenkte på alle gangene jeg har sett vold og overgrep. 
Ute i verden via nyhetene. 
I mitt eget liv. 

"Jeg kan ikke fatte at de ikke ser at de er skurken når de gyver løs på dem som er svakere enn dem" hadde jeg tenkt. "Ser de ikke hvor sterke de er? Hvor farlige de er?"

Nå skjønte jeg at min vold, min farlighet, bodde skjult bak min største, villeste frykt. 
En frykt jeg ville at alle skulle ta hensyn til. 

"Ikke bare hiv den ut, DREP DEN!" hadde jeg hylt til kollegaen som reddet meg fra do. "Er du helt sikker på at du har DREPT DEN?!"

Edderkoppen som ikke hadde gjort noe annet enn å finnes nær mine tær. 

"Er det sånn det føles å beordre tusenvis av mennesker du ikke ser på som mennesker drept?" grublet jeg. 

"Er det den samme reaksjonen?"

I Morfar, Hitler og jeg skriver jeg om den vanskeligste av tekstene bestefaren min skrev som nazistisk journalist. Det er en tekst fra et russisk barnehjem, der han beskriver de utsultede barna med en så dyp forakt at jeg trodde jeg aldri ville kunne forstå impulsen. 

Jeg visste også - historisk sett - at de tyske soldatene mest sannsynlig drepte barna de hadde sett på barnehjemmet før de dro videre. 

"Hvor var empatien med de syke og skadede barna?" spurte jeg i teksten da jeg skrev den. 
"Hva får noen til å hate noen fordi de er små og svake? Hva gjør folk i stand til å drepe de små og svake?"

Og så gråt jeg over den lille, vettskremte tarantellen jeg hadde gjort til et diger, forskrekkelig symbol i hodet mitt, et helt liv med å lage skremselspropaganda om edderkopper, og så var de bare småkryp som kunne drepes av et barn som veivet med en pinne. 

Nazistene sammenlignet dem de utryddet med utøy som måtte utryddes. 
Lite ante jeg at jeg skulle møte min egen voldsomhet i møte med det som - tradisjonelt sett - blir sett på som utøy. 

Jeg vet ikke hva som bor bak din dypeste frykt, kjære leser. 

Men det kan være at det er din egen vold, din egen voldsomhet. 
Den bor i oss alle. 

Har du lyst til å snakke mer om dette innlegget? 

Jeg har laget en dedikert tråd på Instagram der du kan kommentere og snakke med andre som har lest det!

Lenke til innlegg på Instagram.