Har du sittet og skrevet og hørt disse tankene suse gjennom hodet?

• Fyttirakkern, denne teksten ble forskrekkelig dårlig. Det er ikke vits!
• Alle forlag er snobbete og slipper bare inn folk som er berømte fra før og jeg er bare lilla jag og slipper neppe gjennom nåløyet. Det er ikke vits!
• Jeg fikk ikke skrevet i går. Jeg er lat og tiltaksløs og udisiplinert og det er like greit å spyle hele prosjektet i do. Det er ikke vits!
• Jeg har ingen originale idéer, jeg skriver bare banale og kjedelige ting om følelser og et vanlig middelklasseliv, det er ikke vits!
• Jeg har en idé som er så original at ingen kommer til å skjønne den, Norge er et kjedelig pottitland og ingen vil forstå meg. Det er ikke vits!
• Jeg vet ikke hvordan jeg skal skrive den scenen, jeg kan like godt gi opp hele greia.
• Jeg har hatt en idé, men i går hørte jeg om en bok som har nesten samme idé, da er den allerede tatt og jeg blir nødt til å gi opp. Det er ikke vits!
• Tenk om jeg skriver ned idéen min og noen på forlaget stjeler den? Best å ikke skrive den ned i det hele tatt! Det er ikke vits!
• Ingen leser bøker lenger og ingen anmelder bøker lenger og ingen kjøper bøker lenger og det er ikke vits i å skrive en!
• Hvis jeg skriver dette, kommer mora mi, bestemora mi, eksen min og dem jeg gikk på ungdomsskolen med til å bli provosert. Best å slutte nå!
• Jeg vet ikke om dette skal være sak eller skjønn eller lyrikk eller blogg, best å stoppe teksten her og ikke spørre hvorfor den tvang seg på.
• Nesten ingen lever av å være forfatter, så det er vel ikke vits i å bruke tid på en drøm når jeg ikke kan garantere at det blir en bestselger så jeg kan slutte i jobben?
• Tenk om jeg får masse oppmerksomhet og alle blir sure? Best å gi seg nå!
• Tenk om ingen legger merke til boken min og den går helt under radaren? Best å gi seg nå!

Det alle disse tankene har til felles, er at de er showstopper-tanker som prøver å få deg til å gi opp. Alle profesjonelle skribenter kjenner dem.

De går ikke over når du blir utgitt. En av mine store sjokk da jeg ble utgitt forfatter, var at alle forfatter-treff var fulle av showstopper-tanker.

Det var særs få samtaler av typen «Åh, jeg leser Brönte-støstrene på nytt, det er så mye jeg hadde glemt om fortellerposisjonen til Nelly Dean!»

Nei, folk sa: «Det jo helt umulig å bli anmeldt i VG lenger, de skriver jo nesten ikke bokomtaler, er det vits?» «Så du den siste royalty-utbetalingen? Knøttliten! Forlaget gjør ingenting for å selge boken min, er det vits, spør jeg deg?»

Alle showstopper-tankene er relevante bekymringer. Det finnes en tid for dem. Tid for å finne ut hvordan du løser den scenen. Tid for å snakke med forlaget om markedsføringsstrategi. Tid for å stille spørsmål om hvordan du skriver om eksen din. Men det er aldri tid for å gi opp håndverket ditt, idéen din, det som presser seg på, det som driver deg. Det er aldri tid for å si at det ikke er vits.

Alle har en hjerne som forsøker å snakke oss ut av det vi forsøker å gjøre. Jo mer ambisiøs plan, jo mer intense showstopper-tanker. De er en beskyttelse, så du ikke skal bli skuffet, såret, avvist, de passer på deg.

Du blir ikke kvitt showstopper-tankene av å pushe deg. Du må bli venn med dem, og kjenne dem igjen som forfatter-hjernens greatest hits. «Oi! En sånn! Det betyr at jeg gjør noe riktig!»

Det viktigste jeg lærer bort på skrivekurset mitt, Heksesirkel, er ikke å jobbe jevnt.

Det er å plukke opp tråden etter å ha rømt fra ditt eget prosjekt , kastet alle gode forsetter i «fuck-it»-bøtta og fullstendig ignorert planen din i fire uker.

Og så komme tilbake likevel.

Det er den eneste superkraften du trenger.

Påmeldingen til Heksesirkel stenger mandag 7. november. Der jobber vi sammen for å ikke la oss stoppe av showstopper-tankene. Men nå har du fått en jukselapp fra meg, så du kan kjenne dem igjen, uansett. Lykke til med å ikke gi deg på tørre møkka.

Følelser og det indre arbeidet er krevende.

Jeg skrev min første roman da jeg var 11 år.

Jeg skrev den i en kladdebok, og teksten kom raskt og lett, fordi jeg underholdt meg selv. Jeg skrev for å se hva som kom til å skje.

Når jeg leser boken (jeg har den fortsatt, på et hemmelig sted på kontoret, skrivepapiret sprøtt og sprukkent, sporene etter bic-pennen dype i arket), kan jeg se på teksten hvor mye jeg hadde lest.

Hovedgrunnen til at jeg ble god til å skrive tidlig, var at jeg begynte å lese tidlig. Og jeg leste sultent og mye. Jeg kan se Ian Flemming i boken til elleveåringen jeg var. Jeg kan se Mark Twain og Enid Blyton. Jeg kan se Nancy Drew og Charles Dickens. Jeg leste mye, jeg skrev mye, jeg skrev på en sånn måte at jeg hadde det gøy mens jeg gjorde det.

Det er ikke egentlig vanskeligere enn det. Resten er et spørsmål om redigering og teknikk.

Jeg hadde ikke «tid» til å skrive en roman da jeg var elleve, men jeg behøvde det ikke heller. Jeg skrev boken i kladdeboken min, fordi da kunne jeg gjøre skoleoppgaven (som gikk fort), og skrive et nytt kapittel men klassen var stille rundt meg. Det ble omtrent et kapittel hver skoledag.

Sånn skrev jeg to romaner og en diktsamling, og det var en rømningsaksjon for meg, en måte å ikke merke at jeg var den minst populære og mest mobbede ungen på skolen, jeg skrev en ny verden i kladdeboka, og jeg husker den bedre enn jeg husker syvende klasse: Husker hva slags rom Danielle Giovanni, tenåring og mestertyv, var fanget i, og hvordan hun brøt seg ut (det var en spile i bh-en hennes hun brukte som dirk, og bh-en var i et grønt silkestoff, jeg ser det ennå for meg.)

Alt jeg trengte å vite om skriving, lærte jeg i syvende klasse. At du må skrive ofte. At du må like det. Og at du skaper levende tekst ved å lese mye – og like å lese. At du skaper dramatikk ved å la karakterene gjøre det du har lyst til at de skal gjøre, det som overrasker deg og gir deg gåsehud.

Det vanskelige er det indre arbeidet. Det begynte å dukke opp i tekstene mine fra jeg var 14-15 år. Jeg kunne se det svart på hvitt, hvordan min egen depresjon og ønske om å dø dukket opp i alle tekstene mine, ble umulig å ikke se. Hvordan den forskrekkelige oppveksten min tøt ut i teksten, selv om jeg ville at den skulle forbli skjult. Hvordan den forskrekkelige seksualiteten min tøt ut, umulig å skjule. Hvordan mitt monstrøse jeg ble synlig på arket når jeg skrev.

Det indre arbeidet er kjernen i mitt skrivekurs, og i alt jeg underviser, fordi det hjelper ikke å vite hva som gjør en «god» tekst, når hovedgrunnen du skriver en redd tekst, en forknytt tekst, en tekst som prøver så godt den kan å ikke finnes. Eller du bare ikke skriver. Fordi du er redd for hva som vil være konsekvensene av å begynne å sette ord på det du har inni deg, enten det er en konkret hendelse – eller rett og slett en mening du føler er overveldende farlig og upopulær, en kritikk du helst ikke vil at skal slippe ut av deg.

Skrivekurset mitt har to spor: Det ene er taktisk og strategisk og handler om å sette mål, finne tid og skrive den hersens boken.

Det andre sporet er dypere og handler om all motstanden du må møte når du har satt deg mål, funnet tid og begynner å skrive den hersens boken.

Målet er å finne igjen den elleveåringen som skriver for å underholde seg selv, rød på ørene av sin egen oppfinnsomhet.

Skrivekurset Heksesirkel har en påmelding som stenger mandag 7. november. Det er det stedet jeg har laget for å gjøre det indre arbeidet du må gjøre for å ikke stoppe deg selv fra å skrive som en elleveåring i kladdeboka.

Jeg selger ting.

Det er fordi jeg har et firma, og det er det firmaer gjør.

Akkurat nå selger jeg skrivekurset til firmaet mitt, Heksesirkel. Det er (relativt) dyrt, men ikke så dyrt som en veske fra Chanel eller en stor smart-tv, og mye, mye billigere enn å pusse opp badet. Men samtalene mine om pris har ikke forandret seg stort siden Heksesirkel var i beta og kostet 499kr.

Fordi pengenoia ikke handler om sum eller budsjett, men om hva du bruker penger på. Her er noiaene jeg ser gå igjen:

Derfor har du penge-noia:

• Du har usynlige penge-regler i hodet ditt. Som: «Jeg tar aldri taxi, fordi det er sløsing.» Realiteten er at det finnes dager hvor taxi er et magisk teppe. Og at du bruker penger på tusen ting som er like lite «lurt» som taxi (som neglelakk), men hvor du ikke har gitt deg selv et indre forbud. Ofte når vi tenker at «det kan jeg aldri bruke penger på», handler det ikke om budsjett, men om hva du ser på som «sløsete og slemt» å kjøpe.
• Du er redd for å bruke penger på ting som er avhengig av din egeninnsats, fordi du ikke stoler på om du kommer til å levere. Hva om du kjøper PT og ikke tør trene? Hva om du melder deg på kveldsskole og ikke gjør leksa? Hva om du blir medlem i Klatreklubben og aldri drar og klatrer? Igjen er ikke spørsmålet om sum, men om din tillit til deg selv.
• Du er redd for å måtte snakke med kjæresten din om penger. Det er forstemmende for meg hvor mange kvinner som ikke har egne penger. Som har 100% fellesøkonomi, og aldri kan bruke penger uten å ta det opp med partneren sin først. Men uavhengig av temaet «alle burde ha et fuck you-fond», så handler ikke «Hva vil kjæresten si?!» om sum eller budsjett. Det handler heller ikke om kjærestens usynlige penge-regler. Det handler om at du er redd for å snakke om økonomi.
• Du har fullstendig frys på penge-spørsmål, som betyr at du ikke har vært i nettbanken, ikke har oversikt over hva som skal betales og ikke aner hva som blir trukket fra kortet ditt. Dermed er du vettskremt for å ta en avgjørelse rundt penger, fordi du vet at du egentlig burde få oversikt og ikke har det. Men dette er ikke et spørsmål om du har råd. Det handler om at du har en konkret frysrespons rundt selve nettbanken og tema penger, og den kommer ikke til å endre seg om du får en jobb med dobbelt så høy lønn.
• Du har en regel om at det er galt å bruke penger på deg. Fordi du ikke fortjener det, siden du er en dårlig person, og drømmene dine er egoistiske. Problemet er dermed ikke summen, men at den går til noe du vil.

Jeg driver bedrift og har gjort det i mange år. Det er – for å sitere et innlegg jeg har skrevet tidligere – en øvelse i å tåle å gjøre risikable ting med penger.

Les blogginnlegget mitt om erfaringer fra næringslivet her.

Det gjør også at jeg ser annerledes på penger enn de fleste som får lønn. Samtidig har jeg også vokst opp veldig fattig, og vet at økonomi er utrolig urettferdig og ujevnt fordelt.

Når jeg får spørsmål av typen: «Jeg vil melde meg på kurset ditt, men er usikker på om jeg har penger til det», så kan ikke jeg si: «Klart du har penger! Alle har penger hvis de vil!»

Fordi dét er jug.

Jeg kan bare si: «Du må ta din egen avgjørelse om hva du bruker penger på. Alt jeg underviser handler om at DU skal bestemme. Jeg kan ikke fortelle deg hva du skal gjøre i teksten din. Jeg kan ikke fortelle deg hva du skal gjøre i livet ditt. Jeg kan bare peke deg tilbake til deg selv. Men så mange av oss kjøper ting av vane, på autopilot, av noia, av sosialt press, av dårlig samvittighet. Jeg vil at du skal kjøpe med hele deg, som en full sjefsavgjørelse, at du skal komme og si: Jeg har bestemt meg for å bruke tid og penger på det jeg vil.»

Og si nei med samme energi. Ikke på grunn av en usynlig regel, ikke på grunn av noia for å snakke med noen, ikke på grunn av at du føler deg egoistisk. Men fordi du har fattet et ekte vedtak.

De fem grunnene jeg ser gå igjen:

1. Du tenker mens du skriver, derfor lurer du deg selv til å tro at du skriver mens du tenker. At du kan tenke teksten ferdig før du skriver den ned. Men teksten har sitt eget liv og du kan ikke vite hvor den skal før du har eltet den med tastaturet. Tanke-tekstene finnes ikke, de stanger i hodet, sett dem fri med bokstaver.
2. Du har arvet den vestlige kanons fortelling om litteraturen: At litteraturen er noe nobelt du konsumerer med din ånd og ditt sinn, og at kroppen er noe banalt, nedrig og uregjerlig som ikke hører hjemme der. At du har mer ånd og sinn hvis du er en hvit, sterk, rik ciss-mann, og at alle som ikke er en sånn, er mer kropp, og dermed mer banale og nedrige, og hører mindre hjemme i litteraturen. Men du kan ikke skille sinnet fra sentralnervesystemet, ånden fra den dårlige ånden, alle leser og skriver mens de er mer tarmbakterier enn de er nobel rasjonalitet. Gi opp en litteraturhistorie der biologiske faktum er synd, og skriv.
3. Du lever et liv du egentlig hater, og når du setter deg ned for å skrive, må du skrive fra sannheten din, og da vet du at du også må høre den sannheten du unngår. Sannheten om korsryggen, sannheten om rusproblemene i familien, sannheten om jobben du synes er prestisjetung og helt forskrekkelig på samme tid.
4. Du lever i en gammel medievirkelighet der du tror du trenger forlag, aviser og kulørt ukepresse til å godkjenne deg før du slipper ut i offentligheten på ordentlig. Men du har ubegrenset med Internett. Det betyr ikke at du skal gi opp å komme på trykk gjennom kanaler som er full av dyktige folk og århundrer med erfaring i skriftkultur, men du må ikke skrive som om den eneste veien til å bli hørt, var å bli godkjent. Skriv fra den overfloden av oppmerksomhet du allerede har billett til.
5. Du er vokst opp med at fasiten finnes alle andre steder enn i deg selv: Hos sensor, hos Helsenorge.no, hos vennene dine, hos kritiske fagfeller, hos Klassekampens bokmagasin, du leter etter en perfekt oppskrift som vil gjøre deg helt trygt og helt klart hva du skal gjøre, så du kan være sikker på at du kan skrive uten å skrive feil. Men kunst handler om å lage nye og bedre feil, feil bare du kan lage, og fasiten finnes utelukkende når du lytter inn.

Jeg har hatt over 500 folk på Heksesirkel, skrivekurset som gjør skriving lettere. Nå er påmeldingen åpen frem til 7. november. Du finner påmelding på: http://sjefsheks.no/heksesirkel

«Ida, hva er den heksegreia di?»

«Det er et skrivekurs!»

«Åh, er det lekser og tilbakemeldinger på tekst?»

«Nei, det er et kurs som handler om å klare å skrive lang tekst alene uten å gi seg på tørre møkka.»

«Åkei, men er ikke det bare å…gjøre det? Tast, knast, ord, liksom?»

«Jo, men det å bare gjøre det er den vanskeligste oppgaven i verden. Dessuten er det umulig å disiplinere seg til kreativ skriving. Du må ha tilgang på rest & digest-delen av sentralnervesystemet for å finne på noe nytt, ellers er kroppen bare i overlevelsesmodus. Da er den dummere enn vanlig, mer sensitiv for kritikk enn vanlig og har færre idéer enn vanlig. Den kan ikke leke, heller. Det er fordi den tror det er sultenød eller verdenskrig, så kroppen er ikke dum. Kroppen er flink. Det er bare at vi er i en tid der vi har mer tid til å skrive, mer Internett å publisere på og bedre redskaper for å lage tekst enn noen sinne. Men vi har ikke tryggheten i kroppen til å gjøre det. Så vi kan ikke bare pushe oss. Det er umulig. Fordi da øker du stressresponsen, og kreativiteten uteblir.»

«Men kan du lage noe bra hvis du bare skal slappe av og leke, da?»

«Hellyes.»

«Men det føles veldig…utrygt for meg å skulle ta en pause? Så jeg føler meg utrygg av det du sier skal gjøre meg trygg! *nervøs latter*»

«Ja, det er kjernen i Heksesirkel. Ikke lekser. Ikke innleveringer. Men støtte og system for å gjøre DEN jobben. Med å finne veien tilbake ut av overlevelsesmodus og tilbake til lek, hvile og hele hjernen din, ikke bare den som jobber for å overleve.»

«Men hvis jeg må kjenne på alle grunnene til at jeg er stresset, så blir jeg jo lei meg! Og sint! Og redd! Og må kanskje endre veldig mange ting i livet mitt!»

«Ja, det er derfor det heter Heksesirkel. Fordi du begynner med den tingen du vet du vil (skrive en bok), og så begynner du å trekke i den tråden (jeg vil skrive), og derfra finner du ut alle de andre tingene du vil, også.»

«Jeg vet ikke helt om jeg tør når du beskriver det på den måten…»

«Nei, det er ikke for alle. Men vi har over 500 fantastiske folk inne i sirkelen som skriver og skriver og føler og våger, leker og heier. Jeg fikk en melding i dag fra en som meldte seg på i mars med en bok hun har utsatt i ti år. Nå finnes den, og forlaget er gira. Så du er – i prinsippet – åtte måneder fra å snu skuta fullstendig.»

«Åh, det høres både lenge og kort ut. Når og hvor?»

«Påmeldingen stenger 7. november. Du finner all info her: http://sjefsheks.no/heksesirkel – men uansett: slutt å tvinge deg selv. Begynn å finne igjen den delen av kroppen som vet hva kreativitet er. Alle har den, men det kan være lenge siden du var der på besøk sist.»

For years, I’ve considered it an established fact that the female body is a pain in the ass.

Karen Havelin

«Før du møter abortnemden, trenger jeg å sjekke om du har behov for å snakke med en sosionom. Når du skal ta en senabort, er det viktig at du har blitt orientert om løsninger for eventuelle økonomiske vansker du er i. Vi skal være sikre på at ingen tar abort fordi de ikke har råd til barnet sitt.» sier legen som fyller ut søknaden om senabort for meg på Riksen.

Jeg er gravid med et barn jeg har ønsket meg, men testene er tatt, og resultatet er ikke liv laga. Nå er vi over abortlovens grense, og jeg går nå gjennom alle ritualene på den andre siden av det selvbestemte.

«Har sosionomen noe kompetanse på å være eier og daglig leder i en bedrift med ansatte? Kan de eventuelt rådgi om støtteordninger som finnes for bedrifter i vekst der daglig leder blir sykemeldt på grunn av noe svangerskapsrelatert? Eller et avbrutt svangerskap?» spør jeg.

Det korte svaret på det er «nei.» Systemet tar utgangspunkt i at alle som tar en senabort, er arbeidstakere eller uføre. Å være kvinnelig gründer er å tyte ut. Jeg har på meg en mannedrakt, historisk og sosioøkonomisk. Nå sitter jeg her i uløkka og må klare meg selv som en hvilken som helst annen næringslivsmann, bare med en liten forskjell som egentlig er temmelig stor. Så stor at det ikke er merkelig for meg at vi har så få kvinnelige gründere som vi har. De snakker om kvinner som «risiko-averse», men realiteten er at det er mer risikabelt å ha livmor.

«Det er viktig med likestilling på hjemmebane! Kvinnelige gründere trenger å finne en støttende partner!»

Men det er ingen likestilling i livmoren. Senaborten jeg skal ta (stigmatisert og debattert som den er), er et mødrehelsetiltak. Det handler i liten grad om retten til å velge om du vil være gravid eller ei. Nesten alle som ikke vil ha en baby, tar abort så raskt som mulig. Når du tar abort etter uke 12, velger du ofte mellom senabort i uke 14 eller potensiell dødfødsel i uke 26. Du velger mellom jævlig og jævligere, mellom sykmeldt og mer sykmeldt.

Jeg har snakket med kvinnelige gründere om selskapsutvikling og selskapsvekst siden 2017. Fordi det finnes ingen guide til «ha en livmor og et firma i vekst» på noen av veksthusene som er dedikert til kvinnelige gründere. Den informasjonen må du ut og finne selv, og den er som det meste i kvinnehelse – særs erfaringsbasert og litt hemmelig.

Google Veksthus skal skape flere kvinnelige gründere ved å lære dem «validering av forretningsidé, personlig branding, salgsstrategi, hvordan du kan kommunisere med og nå dine første kunder, markedsføring, finansiering og mye mer.»

Men spørsmålene jeg har lett etter svar på er: «Hvordan bygge en bedrift som ikke går konk hvis jeg får en baby til?» «Hvordan være selvstendig næringsdrivende når du stadig spontanaborterer på grunn av IVF-behandling?» «Hvordan få betalt for et oppdrag du ikke kunne levere som planlagt fordi barnet ditt ble alvorlig sykt?»

Alle ambisiøse livmor-havere snakker om dette på bakrommet. En anonymisert venninne med en ambisiøs jobb, forteller om å sitte hemmelig gravid på en prestisjetung konferanse og kjenne spontanabortblødningen begynne. Om ti minutter var det hennes tur til å innta podiet. «Vel» sa hun til seg selv. «Dette hadde faktisk ikke skjedd hvis jeg hadde en penis.»

«Jeg trenger å tjene nok penger på firmaet til å legge det brakk mens jeg får barnet mitt» sa en kvinnelig gründer jeg kjenner. «Jeg tør ikke ansette vikar, fordi jeg jo ikke vet hvordan svangerskapet vil gå, og jeg er ikke sikker på om jeg vil kunne tjene penger igjen på lenge.»

Samtidig tar mannlige gründere jeg kjenner lån til pipa «for å satse» og argumenterer seg ut av pappaperm, fordi de bygger selskap og ikke har mulighet til å være hjemme. Sistnevnte gjør dem til «dårlige feminister», men uansett hvor lite mammaperm Tårnfrid tar, kan du ikke dele etterbyrden og fremfallet. Du kan ikke likestille deg ut av fem spontanaborter på rad.

Det er vel derfor vi har en fortelling om at aborter og spontanaborter er noe småplukk som ikke påvirker noe særlig. Det er så vanlig og folk er så gode til å holde det hemmelig (det er kulturen vår). Det henger sammen med alt som hører livmoren til, skal skje i smug. Blø i smug. Abortere i smug. Føde i smug. Raskt tilbake.

«Men det er jo ingen som må starte firmaer! Eller få barn!» hører jeg en stemme si. Kanskje det er den kommentarfeltstemmen, som alltid bor i hodet også, mens du skriver.

Kanskje ikke. Men jeg startet firmaet mitt for å lage en arbeidsplass der det var fysisk mulig å hente tidlig i barnehagen og ha så mange sykt barn-dager som en ettåring faktisk har, ikke som du har fått tildelt fra jobben. Visjonen min for Studio Jackson, er å lage en arbeidsplass der vi er best i verden på goder for småbarnsforeldre. Der du ikke trenger å ta ubetalt perm eller jobbe deltid for å få ting til å gå opp.

Derfor var 2022 året jeg fikk mine første fast ansatte. En risiko. Og daglig leders livmor måtte også inn i risiko-analysen.

En risiko for de ansatte. For leveranser. For kunder. Kan du skrive det inn i kontraktene? Du kjøper noe av en person med livmor, ergo er det en større sjanse for at hun må ha vikar? Er det diskriminerende? Er det god forventningsstyring?

Jeg var ikke raskt tilbake etter aborten min.

Det stod på Helsenorge.no at vanlig tid å blø og være kvalm etter en abort er to uker. Noen ganger varer det tre uker, umulig å si. (Hei, kvinnehelse.) Da det kom en styrtblødning på fjerde uka og jeg segnet om på badet, ringte mannen ambulanse. Jeg hørte ambulansesjåføren (en mann) krangle meg inn på sykehuset. Han snakket høyt i telefonen mens jeg så pulsmåleren blinke på pengefingeren min.

«Ja, jeg skjønner at du har sett verre blødning. Dere har alltid sett verre, det er helt normalt å blø litervis fra tissen, det er normalt at tissen detter ut, det er ikke fødsel før vi ser hodet og alle disse jentegreiene må de bare finne seg i liksom, men altså, nå har jeg kjørt ambulanse et halvt liv og jeg vet at dere vet ikke en dritt om livmor før dere tar en skikkelig kikk, legevakten har ikke kompetansen, hun må inn på kvinneklinikken for at dere skal finne ut av det, nå kommer vi! Ja, jeg vet dere er underbemannet men vi kommer likevel!»

Inne i gynekologstolen ser jeg livmoren min som en grå, sammenhengende vegg. Den er helt full fremdeles. «Ja, her må vi operere» sier gynekologen.

«De sa på riksen at alt kom ut, at placenta var hel» sier jeg.

«Helt ærlig aner vi ikke hvor stor placenta er underveis i svangerskapet» sier gynekologen. «Det er så mye vi ikke vet.»

«Hva var de andre tingene dere måtte sjekke for?» spør jeg.

«Vel, første menstruasjon etter en senabort kan være temmelig sjokkerende, den er ikke som den vanlige menstruasjonen din, og heller ikke som en etter en fødsel. Så folk kan få seg en støkk. Vi måtte sjekke om det «bare» var mensen.»

«Det stod ikke noe om det på Helsenorge.» sier jeg.

«Vi har ikke forskning på det, det er mer en erfaring vi har her. Så ikke noe man får lov til å putte i pasientinformasjon.»

Jeg får et skriv der det står at jeg ikke må spise eller drikke noe som helst før operasjonen, ellers kan jeg bli kvalt av væsken i magesekken under narkosen. I det samme skrivet står det at de aller fleste ikke trenger sykmelding og kan dra på jobb dagen etter.

«Slapp av, klart vi sykmelder deg» sier legen. «Alle vet det er en kjempe-påkjenning.»

Men sykmelding er ikke bare-bare i en liten bedrift.

Jeg har skalert firmaet mitt til en bedrift med flere ansatte for å ha muligheten til å kunne bli sykmeldt. «Vi trenger at noen andre enn deg selv dokumenterer at du faktisk har jobbet.» sa NAV til en annen gründer som var alene i selskapet og ble sykmeldt. Dokumentasjonsjobben var ikke lett å ta midt i en periode som krevde sykmelding.

Så jeg tok risikoen ved å ansette en kontorsjef med NAV-ferdigheter for å unngå å havne i en sykemeldingsskvis der jeg måtte jobbe med NAV-drama mens jeg lå i narkose.

Som en kvinnelig gründer med en influenser-status på sosiale medier, har sykmelding og NAV flere utfordringer. Når det publiseres bilder av meg med tekst skrevet av meg fra før jeg ble sykmeldt, kan NAV kreve grundig dokumentasjon på at det faktisk var noen andre enn meg som trykket publiser. Det ser jo ut som jeg poster på sosiale medier mens jeg er syk?

Sosiale medier er en velsignelse og en forbannelse for kvinnelige gründere. Det gir en mulighet til å bygge firmaet ditt med få verktøy og lite kapital, men det knytter også din personlige stemme inn i virksomheten på en måte som gjør det vrient å ha vikar.

Da jeg skjønte at jeg måtte ta en senabort, holdt firmaet mitt et skrivekurs for sosiale medier der en del av leveransen var at jeg skulle holde live-coaching og gi løpende tilbakemeldinger. Det hadde stått på salgssiden at det var meg eller gjestelærere som skulle gjøre det, men for noen av kundene var vikar uakseptabelt. Den første avgjørelsen jeg måtte ta etter at morfinen var ute av kroppen, var hvordan vi skulle håndtere kunder som ville ha pengene igjen fordi «det hadde vært noen andre enn Ida.»

Siden jeg var indisponert og rusa, måtte min nestleder ta avgjørelsen om hvor mye av min private helseinformasjon hun delte. Og med aborten kom det mer skam enn jeg var forberedt på. Jeg følte meg helt klissete av skam, jeg klarte ikke ta telefonen når vennene mine ringte, jeg følte at det digre bindet i underbuksa med klumpene fulle av hinner og sener var atomavfall. Jeg klarte ikke at nyansatte skulle vite om det, langt mindre kundene. Så selv om vi hadde vikar, og jeg jobbet før jeg «burde», var kundene misfornøyd med hvor lite av min tid de fikk i den (graderte) sykemeldingsperioden.

«Kanskje vi bare skal sørge for at vi gir alle kundene som er sure absolutt alt vi kan, og lar være å lansere andre kurs?» spurte en ansatt. «At vi venter med å gjøre noe mer før vi er 100% sikker på at du er helt frisk og at dette ikke skjer igjen?»

«Nei» sa jeg. «Vi er et firma, vi kan ikke slutte å promotere produktene. Og til skrivekurset har vi masse, masse ferdiglaget innhold som er mindre avhengig av at jeg fungerer, vi må videre.»

Jeg sa ikke: «Jeg tok avgjørelsen om å gå fra frilansere til ansatte. Det betyr at jeg er ansvarlig for at du har lønn hver måned. Ergo kan vi ikke sette alt på vent fordi daglig leder er indisponert eller redusert.»

En kvinnelig gründer jeg intervjuet, viste meg en kontrakt der det stod (parafrasert fra juss:)

«Du kjøper nå et produkt av en bedrift som bare har en ansatt, daglig leder. Hvis noe skjer med meg eller mitt barn under leveransen, kommer jeg fremdeles til å fakturere hele beløpet for å ikke gå konkurs.» Hun fortalte at det var den kvinnelige bedriftseierens lodd her i livet: Å måtte være dyrere og en mer risikabel leverandør enn en mann, fordi hun måtte prise inn risikoen ved å prøve å bli gravid mens hun jobbet. «Jeg får kunder likevel» sa hun. «Fordi jeg er bedre enn alle andre på det jeg gjør. Men det er jeg også nødt til å være.»

«Jeg fikk ikke personlig svar fra Camilla Phil!» klager en venninne av meg som har sendt influenser-gründeren en melding. «Jeg vil ha en personlig relasjon til den jeg kjøper fra, og jeg vil ikke at den jeg kjøper fra skal bli overlegen og innbilsk mens de vokser seg store.»

«Da må de enten skuffe deg eller juge til deg.» sa jeg.

Jeg hadde vikar under aborten. Jeg skulle vært live på kamera, men vikaren steppet inn. Det føltes som en seier å kunne forsvinne ned i morfinen og gi slipp. Samtidig måtte jeg tåle at jeg skuffet folk. Kvinner er ikke sosialisert til å skuffe folk. Vi er sosialiser til å gi alt, på bekostning av oss selv.

Å ha penger til vikar, krever solide marginer, høy pris på produktene, å selge ofte og oppføre seg på måter som kvinner blir mer sosialt straffet for enn menn.

«Du kan ikke kalle deg feminist og radikal» skrev noen i sosiale medier. «Da hadde du hatt billigere produkter og ikke vært så opptatt av å tjene penger.»

Men realiteten er at det er dyrere og mer risikabelt å være kvinne. En gammel feminist jeg kjenner sa:

«Kvinner må tjene mer enn menn. Særlig hvis de er sammen med en mann og lager barn. Hvis han viser seg å være en voldelig jævel, så er det hun som må ta den økonomiske kostnaden av å rømme på krisesenter, det er hun som må ha penger til advokat. Det er hun som må ha råd til å kjøpe hus alene om hun blir skilt. Det er hun som risikerer å bli ufør på grunn av senplager etter svangerskapet, etter en tung omsorgsjobb, etter psykiske vansker etter voldtekten. Det er hun som må budsjettere inn barnevakt og vaskehjelp hvis hun skal ha en jobb som krever mer kveldsjobb og helgejobb. Kvinner må snakke mer om penger, tenke mer på penger, fordi det er mer risikabelt å være kvinne. Og likevel har vi lært å gjøre det motsatte: Å aldri tenke på det, å unngå det, å tenke at vi ikke er egnet.»

Jeg tror på en fremtid der flere personer med livmor er arbeidsgivere. Der vi har plass til kroppene som lekker og blør og ungene som har flere sykt barn-dager enn det er sykt barn-dager å få. Det er derfor jeg er arbeidsgiver. Det er derfor jeg bygger en bedrift som rommer flere enn meg, der alle kan ta ferie, alle kan ha sykt barn, alle kan ha vikar. Også daglig leder. Fordi du kan ikke jobbe fra laptopen mens du er i narkose.

Jeg vet at det krever at vi endrer arbeidsmiljøloven, endrer NAV, endrer helsevesenet og endrer fortellingen vår om hva aborter og spontanaborter er. Det krever at vi endrer kulturen vår, fortellingene våre. Og at vi ikke bare har gründerkurs hvor vi sier: «Det er viktig å teste markedsaksept!» Vi må spørre:

«Har du en plan for den uberegnelige livmoren din, daglig leder? Det må inn i SWOT-analysen.»

---

Er du kvinnelig gründer, skeiv start-up-eier, en som ønsker å jobbe for seg selv eller bare en som tyter ut av vanlig arbeidsliv og vil ha flere dønn ærlige tekster som dette? Meld deg på e-postlista:

1. Skriv nok. Skriving krever mengdetrening, på samme måte som skissing og øving i tegning og musikk. Den vanligste skrivesperren er å skrive såpass lite at du føler at hver tekst må «lykkes.» Skriv nok til at det ikke er så farlig. Det er mer der den kom fra.
2. Publiser nok. Du har ubegrenset med Internett. Bruk det. Få teksten din ut i verden og skriv en til, ikke sett barnevakt for den for å se hvordan det går.
3. Jobb med trygghet og følelseshåndtering: Det er nøkkelen til å skrive modigere, ikke å lære seg en ny teknikk. Alle tekster er sosiale, og å jobbe med å skrive modigere, er å jobbe med å håndtere mer sosialt ubehag. Det er en grunn til at noen av de «største» forfatterne er menn som gir beng om noen synes de er kjipe og amoralske. Jeg sier ikke at du skal bli en Mr. Metoo-apologet med alkoholproblemer, men å jobbe med behovet for å «bli likt» er nøkkelen til «Mer tekst skrevet, mer tekst publisert.»
4. Boken er toppen av isfjellet. Å gå fra «Jeg har skrevet mitt livs lengste tekst» til «dette må bli en bok» er å undervurdere mengdetreningen. Ikke all spilling er konsert. Ikke all jogging er maratonløpet med nummerskilt. Ikke all tekst blir bok, selv fra etablerte forfattere. Ikke ta avslag som en «du får ikke skrive mer», men som en påminnelse om å skrive enda mer.
5. Les mer. Les som du var 11 år igjen. Ikke les det du «burde», les Jules Verne, les så du blir rød på øra, les som du var 18 år igjen, les Kant og Cixous, krangle med dem i teksten din, les Ibsen høyt og vær Ekdahl, gå på badet som en kvinnelig Dr. Stockmann, skriv din egen kanon: Richard Dawkins, Elizabeth Gilbert, Flannery O’Connor, Hunger Games, Hunger Games, Hunger Games.
6. Bryt reglene, skriv dine egne regler (som å inkludere et sjette punkt på en tekst som heter fem enkle regler.)

---

Vil du bli med på et gratis skriveverksted og sette disse tingene ut i praksis sammen med meg og Team Jackson? Bli med på Sort messe:

«Vi jobber iterativt» sa jeg.

«Åh, så bra» sa han. «Det er jo det beste.»

«Ser du disse tallene her?» sa jeg. «Det vi gjør nå funker ikke. Så da endrer vi strategi. Nå. Klar-ferdig-gå!»

«Eh» sa han. «Vi har jobbet i tre måneder med denne endringen og vi har valgt farge og vi har bestemt oss for navn og vi har forankret og det kommer til å se rart ut hvis vi sier noe annet nå?»

«Så du vil ikke jobbe iterativt likevel?»

«Eh, bare langsommere og med flere møter og tid til å gjøre alt klart, da. Så det ser bra ut!»

Dette er en (nesten) sann historie om hvordan det funker å snu på flisa. Alle vil jobbe innovativt og fremoverlent og iterativt og teste og være klar for å endre og eksperimentere, de vil bare gjøre det på en måte hvor de har helt kontroll, ingenting kan gå galt og ingenting kan bli misforstått. Og hvor de alltid ser bra ut.

Som betyr at de ikke egentlig vil eksperimentere i det hele tatt. Dette ser jeg i kunst og litteratur, også. Du vil gjøre noe nytt og rart, men du vil også være 100% sikker på at det går bra. Og de to tingene er ikke fysisk mulig. Når du bestemmer deg for å gjøre noe nytt og rart, bestemmer du deg også for at det kan gå på rattata. Det er å male bilen i fart, og det blir alltid søl.

I går skiftet jeg navn på Instagram-kontoen min fra Sjefsheks til idajackson.no. Fordi jeg oppdaget at veldig mange ikke skjønte at Sjefsheks var Ida Jackson sin kurs og coaching-bedrift. Jeg syntes jeg hadde sagt det en million ganger, men jeg tok feil. Så da ventet jeg ikke to måneder på å ha noia. Jeg spurte ikke alle jeg kjente hva jeg «burde» gjøre. Jeg informerte nestleder i firmaet mitt, og så bare endret jeg.

Å lage ting som ikke finnes fra før, handler om å stole på deg selv og elske deg selv. Fordi det er ingen som vet best når ting er nytt. Du må prøve noe, og så må du faktisk endre på det hvis det er feil vei. Og du må la være å fortelle deg selv at er et dårlig menneske fordi du eksperimenterte.

---

Fra 19.-31. oktober, har vi gratis skriveverksted der jeg lærer deg å finne ut hva du vil skrive, skrive og dele den teksten med noen. Ja, du lærer å stole (mer) på deg selv og elske deg selv (mer.) Vi går dypt og grundig til verks. Derfor heter skriveverkstedet Sort messe.

En veldig privilegert liste. Stjel den, lagre den til du trenger den, bruk den som inspirasjon.

• Svare på «Ja, men…»-kommentarer. Det er ikke min jobb å overbevise deg . Det er min jobb å skrive teksten og publisere den. Hvis forventningen er at for å få skrive og publisere, må jeg også forklare og forsvare, kommer jeg til å skrive og publisere mindre. Jeg kommer til å holde igjen de rareste, mest radikale idéene og konseptene jeg ikke har tenkt ferdig. Å starte en debatt, er å skrive med en annen intensjon enn å teste en ny idé. Hvis du promoterer en fotografi-utstilling, er det ikke din jobb å svare alle som sier «ja, men kan ikke alle ta bilder med kameraet sitt på mobilen nå?» Skriv til dem som allerede skjønner at fotojournalistikk er noe annet enn iClouds bildearkiv. Ignorer alle andre. Ikke alle tekster er debattinnlegg selv om alle kan debattere dem.
• Bruke tid på presse-oppslag som ikke burde finnes. Verden trenger ikke flere nyheter. Verden trenger å forstå gammelhetene våre bedre. Alle har fått med seg klimaendringene nå, men vi har fremdeles for lite forståelse. Vi trenger ikke å vente på en kontrovers eller spennende vinkel for å skrive om det. Jeg har alltid tid til å snakke med en dyktig journalist som skriver en tekst som trengs. Jeg er ferdig med å være snakkede hode. Ja, #metoo har jubileum. Intervju en historiker, en fagperson, finn ekte tall. Ikke spør meg og ti andre som delte under hashtaggen om vi «synes at ting har blitt bedre.» Når du stiller opp i pressen, gjør du ubetalt arbeid. Vi gjør det fordi vi synes det er en god idé at vi har en fri presse. Du får fortsatt gjøre et redaksjonelt utvalg av hvilke saker du velger å stille opp på.
• Lese anmeldelser og debatt-tråder om deg og ditt virke. Du skrev boken. Du trenger ikke lese anmeldelsen. Du laget podcasten. Du trenger ikke lese Twitter-tråden om at dialekten din er plagsom.
• Føle deg forpliktet til å kommentere en sak «alle» snakker om. Du må ikke ha en mening om alt. Du må ikke dele alle meningene du har. Skriv om det du vil skrive om.
• Svare på skryt. I 2020 fikk jeg utrolig mye skryt på Internett. Det var veldig hyggelig. Men jeg følte at jeg måtte takke for alt sammen, og plutselig hadde jeg brukt all arbeidstid på å trykke hjerte. Energi brukt på å følge opp skryt , er like dårlig brukt tid som på å svare på alle «ja, men…» og «men mener du virkelig at?»
• Krympe deg selv for at andre skal føle seg bedre. «Jeg skulle ønske du ikke delte bøkene du leser» sa noen til meg. «Det får meg til å føle meg dårlig fordi jeg leser så lite.» En annen syntes at jeg hadde for ryddig kjøkkenbenk til å være feminist på Instagram. Jeg burde hatt mer rot, så hun kunne føle seg bedre. Men det er ikke din jobb å få andre til å føle seg bra gjennom å holde inne magen. De kan slutte å følge deg. Som bringer meg over til:
• Følge folk som får deg til å føle deg dårlig. Jamfør punktet over. Du trenger ikke følge noen. Nei, ikke en gang vennene dine.
• Forklare hvorfor du gjør ting annerledes nå. Nei, du trenger ikke forklare hvorfor du ikke har postet på en stund. Hvis hver endring krever ti innlegg og masse kremting, får du aldri snudd på flisa.

Det finnes en tid for alt. En tid for å svare på alle kommentarene, både de sure og de søte. En tid for å takke ja til absolutt alle presseoppslag. En tid for å Google seg selv. En tid for å kommentere hver eneste dumme ting noen sier på Dagsnytt 18 live på Twitter. Fordi det er sånn du begynner.

Det finnes en tid for alt. En tid for å krympe seg, følge folk som får deg til å føle deg liten og dum og overforklare absolutt alt du gjør, fordi det er sånn du finner ut at det ikke er bra ting å drive med. Men det finnes også en tid for å slutte.

---

Denne uken har jeg et gratis skriveverksted i firmaet mitt, Sjefsheks. Det er digitalt og du kan bli med. En viktig del av å finne plass til å skrive, er å si opp jobber knyttet til teksten din du ikke må gjøre, sånn som i innlegget over. Sjekk ut skriveverkstedet:

I 2020 laget jeg et kurs som heter Heksesirkel. Siden da har over 500 folk tatt kurset. (Litt avhengig av hvordan du teller kan det være opp mot 700 som har tatt det.)

Du kan kalle Heksesirkel for et skrivekurs, men i motsetning til alle andre skrivekurs, handler det ikke om skriving. Det handler om gjøring. Eller, det handler om hvorfor du venter femten år på å gjøre den tingen du elsker å gjøre, alltid har lengtet etter å gjøre og som likevel viser seg å være uendelig vanskelig å gjøre – selv når du setter av tid og krefter til å gjøre det.

Jeg kaller det Heksesirkel, fordi kjernen i programmet er å gjøre alene-ting sammen. Å skrive kunsterisk er en ensom gesjeft. Det ligger i sakens natur. Men problemene som oppstår når man skal ta kreativ risiko, løses best i flokk. Så en sirkel av super-selvstendige, sinna stabeiser som rører i den kreative gryta føltes som den riktige beskrivelsen.

Heksesirkel er basert på min personlige, kunsteriske metode. Men den er ikke «min» metode lenger, fordi innholdet har blitt formet av menneskene som har vært gjennom programmet, og jeg har gjort justeringer som handler om å finne teknikker som virker hvis du IKKE er som meg.

Heksesirkel er mitt svar på spørsmålet: Hvordan få gjort det du lengter etter å gjøre, men unngår. Hvordan våge mer?

Da jeg jobbet som konsulent, var jeg fascinert over hvor mange planer som aldri blir satt ut i livet. Du betaler en million kroner til et selskap fullt av IT-spesialister som kommer inn og analyserer alt som er galt, og spesialistene gir deg en fullstendig oversikt og konkrete forslag til løsninger. «Bra jobba!» sier de som har kjøpt designet/rapporten/konseptet. «Dette var akkurat det vi ønsket oss!»

Og så skjer det ingenting. Nix. Nada. Min eks-mann, Daniel Jackson, skrev masteroppgaven sin om temaet, der han så på 9 store designprosjekter som ble kjøpt, betalt og ikke gjort noe med. Det er normalen heller enn unntaket.

Da jeg gikk på forfatterskole, så jeg samme fenomen: Folk søkte opptak, fikk forlagskontrakt og leverte ikke. De kunne skrive. De hadde gode idéer. Og så ble det ikke noe av. Jeg gjentar: Alle forholdene lå til rette, og så ble det ikke noe av.

Kanskje hadde de (litt) dårlig tid, men det var ikke sånn at de som leverte, hadde kjempegod tid og optimale forhold.

Jeg er en sånn person som vil ha med meg folk. Jeg blir hoppende gal av uforløst potensiale. Da jeg begynte å blogge, opprettet jeg blogger til alle jeg kjente. Jeg vil at ting skal bli noe av, jeg vil at vi skal videre. Og samtidig var det få ting jeg kunne skjønne så godt som at folk gav seg.

Fordi de tingene du baler med når du sitter alene og forsøker å lage noen ingen har hørt om før, har vi dårlig språk for. Vi har mye språk for hva som er en god tekst/en god nettside/en bra doktorgrad, men vi har lite språk for den seige alenetiden du fomler og famler og finner ut hvordan komme dit. Og det er i den tiden du er mest deg selv.

Det hjelper ikke å spørre: «Hvordan presterer folk best?», fordi du er ikke «folk». Du er datapoint of 1, n=1, det hjelper ikke hva som får naboen i mål, for han er ikke deg.

Mange snakker om selvhjelp, om mental trening, om målsetning, og alt dette kan være vel og bra, men de hjelper ikke mot den Bøygen du møter inne i deg selv når du lager ting. Jeg sier ikke at skrivesperre er den verste tingen i verden (det er det virkelig ikke), men hør: Kan du lese dette innlegget, er du noen som kan norsk og har tilgang på Internett. Det putter deg på toppen av universets kransekake, og når vi sitter her, på toppen av behovspyramiden, hva pokker er poenget med å sitte fast i egen gørr?

For meg er forfatterskapet mitt det stedet jeg jobber dypest med meg selv. Lag etter lag skreller jeg av. Og siden jeg er en systematisk person, hadde jeg laget meg et system for den prosessen. Det systemet ble til Heksesirkel, og det er ikke en oppskrift på hvordan skrive en bok. Det er en oppskrift på hvordan finne ut hva det var du alltid hadde hatt lyst til å gjøre og hvorfor du lar være å gjøre det.

Steg 1 er å anerkjenne at du vil noe og unngår det.

---

Heksesirkel åpner snart for påmelding igjen. Vil du ha en massiv smaksprøve + være den første som får vite når vi åpner? Da bør du bli med på det store, gratis skriveverkstedet til Sjefsheks, Sort messe.