Jeg har bidratt med en tekst i antologien «Det skjer nå – fortellinger fra en feministisk revolusjon».  Det er en bok om de aller vanskeligste spørsmålene. Redaktør Helena Brodtkorb oppsummerer boken med å parafrasere Margaret Atwood:

Jeg tenkte jeg skulle dele et utdrag av teksten min med dere.

Kroppen snakker ut (utdrag)

Det begynner med at de tar av meg genseren. Det er i hvert fall det jeg husker som begynnelsen, men hvem vet hvor denne typen minner egentlig begynner. Under gen- seren har jeg en for liten push-up-bh. Den kneppes foran, ikke bak. De skjønner ikke mekanikken, vrenger den av. Så er vi avkledd, brystene mine og jeg. Jeg har ingen flat- brystede minner. De var der da jeg fikk mensen som tiå- ring. De var ømme og enorme.

Når jeg nå er avkledd, er jeg fjorten år og føler meg som en erfaren bryst-innehaver. Jeg står der på det lille hybelkjøkkenet i flombelysningen, brystvortene snurper seg og blir harde i den kalde luften. Jeg kan alltid dra til dette stedet, lukte min egen tenåringssvette, kjenne pulsen banke i tinningen. Jeg kan skru det på. Jeg kan ikke skru det av. Jeg husker det jeg antar er fjortenåringens perspektiv: hvor mye jeg skammet meg over puppene som henger lange og tunge nedover brystkassen min, over brystvortene som peker nedover. En del av meg er redd jeg støter dem som har kledd av meg, med kroppen min. Men jeg er redd for noe annet også. At de skal ta av meg buksene også. Det er delvis på grunn av trusene jeg vet vil komme for en dag, Sloggi med en blodflekk i skrevet. Men også på grunn av noe stramt, noe hardt, noe som får luften til å stå stille.

Jeg puster ikke inn. Lyden er som under vann. De andre snakker, men det når meg ikke. En klar lyd: flasken som blir ristet. Godteri-skum fra Svinesund, liksom- barberskum med solbær-smak. En metallisk banking, gassen som slippes ut, skummet som snart dekker brystene mine. En hånd med svarte hår på. Jeg vet hva skummet smaker. Jeg kan ikke ha smakt på det. Huden smaker for meg. Seigt, syntetisk, et sted mellom blått og fiolett i farge, en snurpende følelse der hår og porer møter kliss. Jeg ser ned på dem. De ser meg inn i øynene og gliser, tungene lange og kjøttfargede, de lager slimspor i skummet.

Tre ansikter ser opp på meg: To gutter som for meg er menn, kanskje tjue år, og en jente på min egen alder. Jenta er initiativtager, men ser ut som om hun er i fritt fall. Jeg ser inn i øynene på den ene mannen i det han lukker munnen sin om brystvorten min. En aggressiv utfordring: Ikke vær prippen nå. Så avbrytes vi av stemmen til den tredje gutten, den eneste i rommet som ikke slikker overkroppen min, stemmen til tilskueren utenfor. Jeg husker ikke hva han sier, men jeg skjønner at han har sett hvor ukomfortabel jeg er, at han vet at jeg ikke vil dette. Lyden av stemmen hans gjør at jeg forstår at jeg har lov til å stritte imot, lov til å redde meg selv, og jeg husker ikke mer før jeg vet at jeg er innelåst på do med mobiltelefonen og ringer alle jeg kjenner for at noen skal komme og hente meg.

La oss bremse her, ved dette øyeblikket, et jeg alltid kan påkalle, men som ofte kommer ubedt. Alle tekster blir først levende når noen leser dem, så jeg vet at du er der, og at det er svært sannsynlig at du ikke har lyst til å være her med meg. Jeg har skrevet inn entrehaker om noe du ikke vil høre om, men ikke klarer å rive deg løs fra.

Kanskje er du som meg. Kanskje kjenner du at det knyter seg i magen, at pulsen øker, at kjeven strammer seg. Kanskje mitt ubedte minne påkaller et minne hos deg som ligner. Kanskje er du sint på meg nå, fordi fortellingen om det yppige, avkledde barnet vekker et raseri du ikke kan rette noe sted. Jeg viser deg urett du ikke kan gjøre godt igjen. Ingen av oss kan reise tilbake i tid og ta på meg genseren. Kanskje kjenner du på ubehaget ved å bli med meg til et så privat sted. Kanskje er du bekymret for de etiske og estetiske konsekvensene av at jeg har skrevet en slik tekst. Kanskje lurer du på hvordan de anonymiserte avklederne ville forsvart seg om jeg ga dem muligheten. Kanskje lurer du på om det jeg skriver, er sant.

Velkommen til #metoo. Siden den første kampanjen vellet over sosiale medier, har vi vært i dette rommet sammen. La oss bli her og utforske det. Denne teksten er en bevisstgjøringsgruppe for aktivister og skeptikere, et kreativt verksted og en svart messe i morens, datterens og den ufrivillig avkledde kroppens navn.

Det er lov ikke å orke. Du kan legge boken fra deg. Men kom tilbake senere. For minnene du har i kroppen din, kommer til overflaten uansett, om og om igjen. Når du er klar, vil jeg at du skal ta med deg alle tekstene du nesten skrev, alle statusoppdateringene som ble liggende i kladd, alle historiene du hadde lyst til å sette #metoo på, men måtte holde inne i deg siden de bodde på sam- me sted i kroppen din som en ukontrollerbar kvalme. Jeg bygger en smeltedigel til dem her. Kom og sleng dem oppi når du er klar.

Det er lov å være bekymret på den dannede offentlighetens vegne. Men ikke snu i døren. Jeg befaler deg å bli med inn. Jeg vet at det var mange tilskuere som leste med en blanding av forundring, bekymring, avsky og sjenanse. Hvis du er en av dem som skrev – eller var fristet til å skrive – «#NotMe», som får behov for å sitere Habermas og snakke om grenser, vil jeg at du skal ta med deg hele ambivalensen og skepsisen og putte det i gryta. Vi trenger deg.

Vi bygger ingen bevegelse hvis den ene delen av offentligheten holder pusten fordi temaet er for tett på deres eget liv, mens den andre delen av offentligheten tier stille fordi de synes tematikken er for intim til at de har lov til å ytre seg.

Jeg vil ikke at du skal «like» denne teksten.
Jeg driter i om du er «enig» med meg.
Jeg vil at du skal sette fyr på den.
Jeg vil at du skal injisere den og la den drive deg til å løpe, til å knuse.
Jeg vil at du skal ringe meg midt på natta og fortelle meg hvor feil jeg tar, og si det til meg så høyt du kan med de styggeste ordene du har brukt.

Jeg vil at du skal tvinges til tastaturet for å pepre internett med utsagn som får deg til å skamrødme.

Jeg vil at du skal bli så sint at vi kan bruke raseriet ditt som drivstoff.

Vi skal videre, skjønner du. Vi kan ikke stoppe her. Luften er full av fragmenterte fortellinger. Som offentlighet rykket vi til, kremtet «men dette er uakseptabelt», satte ned en komité for å forhindre seksuell trakassering der vi jobber og håpet at fortellingene skulle forsvinne. Men den nødvendige konsekvensen av #metoo er ikke at partiledere og toppsjefer kommer med symbolske utspill om at kvinner ikke burde oppleve dette. De er godt ment, men de fungerer som en oppfordring til å holde kjeft. «Takk for at du sa fra, sånn skal det ikke være, vi har tatt affære, håper vi slipper å høre denne historien igjen.»

Det er nemlig ikke sånn at hvis ingen blir voldtatt i 2019, er kvinnefrigjøringen et faktum. Det er ikke sånn at hvis ingen blir kløpet i rumpa på julebordet 2018, trenger vi ikke et 8. mars-tog neste år. Det er ikke sånn at hvis ingen kvinner i Norge mottar meldinger av typen «Kjør meg inn i din røv», så er vi endelig i mål. Målet med #metoo er ikke at alle cis-kjønnede menn skal heve hvitt flagg i grisepratkrigen. Det er derfor jeg kaller inn til dette verkstedet.

Vi er i flo. Kroppene til alle kvinnene som har lignende opplevelser som meg, flør. Vi har oppmerksomheten nå, jernet er skikkelig varmt, og du vet hva vi må gjøre da?

Vi må dælje til.

Et begrep til bålet: «Sjokkerende». Som i «#metoo er sjokkerende». Å ha vært utsatt for et seksuelt overgrep er ikke unormalt. Det er ikke et marginalt fenomen. Det gjør det ikke til en hverdagslig sak, men sjokkerende er det ikke. Vi har forskningsbelegg for at vold og voldtekt er et folkehelseproblem.

Nasjonalt kunnskapssenter for vold og traumatisk stress utførte en livsløpsundersøkelse om forekomsten av vold og voldtekt i befolkningen i 2013–2014. De intervjuet ca. 5000 mennesker om erfaringene deres, halvparten menn og halvparten kvinner. De sikret seg et bredt utvalg av befolkningen.

Tallenes tale er klar. 9,4 prosent av alle kvinnene sier at de har blitt voldtatt. 55 prosent av dem sier at det skjedde før de fylte 18 år. 45 prosent av dem sier at de fryktet for liv og helse da det skjedde. Vi snakker ikke om «gråsone- voldtekter». Vi snakker svartsonevoldtekter, rødsonevold- tekter, dør-jeg-nå-voldtekter. Vi snakker om opplevelser du mest sannsynlig ikke delte på Facebook eller Twitter under #metoo fordi de er for drøye, for personlige, for voldsomme. Men opplevelsene finnes, og de sitter i kroppene til en stor del av Norges befolkning. Det rare er ikke at mange delte under #metoo. Det rare er hvor lite vi snakker om voldtekt i førsteperson.

9,4 prosent er mange. Det er litt flere enn dem som får brystkreft. Jeg tviler på at vi får en sløyfe å putte på jakka, en voldtekts-måned der Lindex selger rapeawareness-truser i en artig farge. Litt avhengig av hva slags demografiske data du bruker, overlapper den i størrelse med gruppen «annen seksuell legning enn heterofil» og «funksjonshemmede». Men vi snakker ikke om tilrettelegging og politisk frigjøring for oss som har vært utsatt for overgrep. Vi snakker bare om hvordan vi skal forhindre at det skjer igjen.

Å ha vært utsatt for overgrep er å ha to jobber: å håndtere konsekvensene av ditt eget traume, og å håndtere hvor- dan du viser eller forteller verden om det. Samfunnet er ikke rettferdig. Mannen min har mye ekstra arbeid knyt- tet til det å bruke rullestol. Han kan ikke ta bussen i Oslo slik jeg kan. Han kan ikke gå på Nasjonalgalleriet slik jeg kan. Han kan ikke hente post i butikk slik jeg kan. Jeg ville gjerne nullet ut alle trappene i Oslo i morgen, men det er et politisk tiårsprosjekt. Men det jeg kan gjøre, er å anerkjenne at han gjør arbeid jeg slipper, fordi jeg har privilegier han ikke har.

Han er ikke den eneste. Alle som skraper mot patriarkatets harde kanter kompenserer for det kroppslig. Jeg opplever likestillingsideologien som en «suck it up, buttercup»-ideologi. Vi sier: «Flere damer/skeive/ funkis/ikke-hvite inn i styrerommet, det er for få!» Og så later vi som om at det å passe inn i et rom tilrettelagt for den hvite, mannlige normalen ikke er en ekstra arbeids- oppgave.

Jeg var utsatt for seksuell vold før jeg visste hva sex var. Det gav meg en ekstra arbeidsoppgave. Jeg har måttet bruke mye lengre tid på å bli komfortabel i min egen hud, på å finne ut hvordan jeg skal være meg med et traume i kroppen. Derfor hadde det vært fint å kunne stryke «administrere egen sjokkerende og gruoppvekkende fortelling» fra to-do-listen og bare kunne eksistere som en relativt vanlig dame som det har skjedd noe relativt vanlig (og fælt) med.

Jeg tror at den store samfunnsmessige endringen begynner med at vi øver oss på å tåle historiene, tåle at det ikke finnes noen magisk oppreisning som gjør det «godt igjen», og at det – i beste fall – er en svært lang politisk vei mellom nå og det at problemet forsvinner.

La oss flytte inn i en verden der alle disse historiene er sanne, der statistikken over seksuelle overgrep i Norge er sann, der vi tåler at forferdelige ting har skjedd uten at de det skjedde med, «ble ødelagt» av den grunn. By oss noe mer enn et blaff i offentligheten. By oss ikke noe smått.

Vil du lese hele? Da kan du kjøpe boka her. Jeg har kuttet ut en god del for å kjøre den Internettvennlig.

PS: Vi fikk terningkast 5 i VG og og terningkast 4 i Dagbladet.

Hvis du har lest denne bloggen ille lenge, husker du kanskje at jeg lovet dyrt og hellig at jeg aldri mer skulle jobbe for meg selv. Vel, nå har jeg brutt det løftet, gitt. Jeg sa opp jobben min i Netlife og stiftet mitt eget AS.

Sist gang jeg jobbet for meg selv, var i 2011. Det er mye som har endret seg siden da.

Noe har blitt Sykt Mye Bedre. Jeg kan logge meg inn i Altinn med Bank-ID på mobil, ikke med et ByPass-kort jeg kjøpte på Tippekiosken. Jeg trengte «bare» 30 000 kr i oppstartskapital denne gangen, ikke 100 000 kr slik det var da jeg var ung og dum, og samordnet registermelding er faktisk blitt litt mindre forferdelig siden sist jeg leverte den.

(En dag skal jeg kjøpe en stor kake til alle som jobber med brukervennlighet i Skatteetaten. Dere har gjort mer for livskvaliteten min enn dere aner.)

Men noen ting har også blitt mer irriterende. For eksempel er det å starte firma blitt en ettertraktet livsstil. Det er fullt mulig å bestemme seg for å bli gründer-start-up-maker-entrepenør og ikke gjøre noe annet enn å gå på artige pitche-mingle-inspirasjons-greier på lekre labs/co-working/inkubator-steder og drikke kaffe istedenfor å jobbe.

Ok, de jobber sikkert også, men det er overraskende mange jeg møter som har sluttet i jobben på grunn av en idé de brenner for, og dette å brenne er liksom kjernen av det de driver med. De har ikke noe produkt eller kunder som kjøper produktet ennå, men de har logo og nettside og nedskrevne planer, samt denne draumen de ber på.

Ta DNBs oppstartslos. (Advarsel, fancy video og lyd-nettside!) Åpningssetningen deres er: Alle bedrifter starter som en idé. 

Jeg føler meg helt dust når jeg ser den videoen. Jeg kjenner meg ikke igjen i det hele tatt.

Alle firmaer jeg har vært med å starte, hadde utgangspunkt i at vi fikk så mye oppdrag at det var uansvarlig å ta betalt svart eller ta alle fakturaene via noen sitt enkeltpersonsforetank, og jeg kan ikke huske at vi pitchet noe som helst, vi bare jobbet altfor mye og fikk musearm og ryggproblemer, og tjente en helt vanlig inntekt. Det var mye angst og sammenkrøllede kvitteringer og veldig lite idémyldring. Ingen spurte oss om idéen vår hadde «livets rett», for vi tjente jo penger.

Men det er tydelig at alle politikere til høyre for SV håper at det skal komme klimakrise-reddende økonomisk Viagra ut av dette mystiske oppstartslandet jeg har blitt en del av. Og den etablerte delen av næringslivet vil også være med på leken. «Her skal vi vise frem gründerene våre!» står det på storskjermen utenfor DNB på Karl Johan.

Jeg har ennå ikke sett et eneste bilde av en gründer der, så det kan jo være at etterspørselen etter kule gründere er større enn tilbudet, rett og slett.

Selv er jeg en veldig ukul oppstartsbedrift. Jeg vil jobbe for meg selv fordi jeg liker å gjøre ting på min måte. Målet er ikke å bli millionær. Målet er å få det sånn som jeg vil ha det. Jeg mistenker at bedrifter som har dette som utgangspunkt, overlever lenger enn de som gjør hele «utvikle din geniale idé på start-up-konferanser»-greia. Det er jo mye enklere å nå målet «Tjene helt OK med penger på å jobbe sånn som jeg liker best, kanskje sammen med noen jeg liker» enn «Lage Den Feteste Appen og tjene seg griserik».

Jeg har lært utrolig mye av å jobbe i Netlife. Den aller, aller viktigste tingen jeg lærte var at hvis du lurer på hvordan noe fungerer, ikke spør Google. Undersøk livene til folk rundt deg. Finn noen du er nysgjerrig på og be dem beskrive dagen sin. Spør om du kan få bli med dem på jobb. Se hva de gjør. Lytt mer enn du snakker.

Da jeg vurderte å stifte AS, tok jeg kontakt med 12-15 damer med unger som hadde egne firmaer eller hadde pleid å ha det. Alle gjorde ting som minnet litt om det jeg hadde lyst til å gjøre. Alle hadde liv som lignet litt på mine.

Og når jeg snakket med dem, viste det seg at de hadde mye mer til felles. De var effektive og utåmodige og hatet å sitte i møter. Mange var misfornøyde med hvor lite tid de fikk med ungene sine hvis de jobbet en hel stilling. Når de jobbet for seg selv, kunne de ta mer kontroll over egen arbeidsvherdag.

«Jeg har strukturert arbeidsuken min slik at jeg kan ta en dupp til lunsj hvis jeg har lyst» sa en.

«Jeg skal aldri mer sitte i et personalmøte og irritere meg over at en kollega ikke kan Excel» sa en annen.

«Jeg måtte si fra til noen at jeg går for å hente tidlig i barnehagen. Jeg bare gjør det.» sa en tredje.

«Jeg jobber aldri med noen jeg ikke liker.» sa en fjerde.

Ingen sa at livet som sjef i en liten bedrift var en dans på roser. Det var drit å ikke få betalt når barna var syke, det var stress med økonomistyring og enda mer stress med regnskap og papirarbeide. Ingen hadde egentlig ferier. En del som hadde hatt firmaer og gått tilbake til fast jobb sa: «Aldri mer egen bedrift. Det var helt jævlig.» Andre sa: «Ja, det er helt jævlig. Men det er jo det eneste som er verdt å gjøre.»

Det jeg lurer på er: Har du jobbet for deg selv? Har du et firma? Begynte det som en idé du brant for? Begynte det som penger du plutselig tjente utenom jobb eller studier? Begynte det som frustrasjon over å sitte i åpent landskap? Over å måtte gjøre jobben din på en bestemt måte? Føler du deg oppglødd og inspirert av hvordan det snakkes om start-up og innovasjon om dagen? Eller føler du deg gammel og grinete, sånn som meg?

 

Og plutselig hadde jeg ikke oppdatert bloggen siden feberuar. De siste månedene har gått til leksikon og skriving, skriving og leksikon. Og på å forsøke å lære å stå på hodet i et yoga-shala sammen med folk som er svettere og sprekere enn meg. Jeg drepte ikke bloggen med vilje. Jeg drepte den med tekst. Jeg drepte den med downward-facing dog. Men så kommer det bøker, også. Opptil flere.

Bøker som kommer

1. Lettlestboka «Lena lager parfyme», om Lena som lager parfyme. Den kommer til høsten, på et skolebibliotek og en Appstore nære deg.
2. En sakprosabok om bestefaren min og 2. verdenskrig. Den kommer (bank i bordet) til neste år.
3. En diktsamling med arbeidstittelen «Dyr jeg har drept». Den handler om dyr jeg har drept. Det er litt usikkert når den kommer. Dikt er treg materie.

Jeg har alltid vært dum og overlegen og sagt at jeg ikke brukte så mye tid på bloggingen. Jeg løy. Internett tar masse, masse tid. Selve teksten tar ikke så lang tid å skrive. Å trykke refresh og vente på respons, derimot. Det tar nesten hele dagen.

Å blogge er å skrive

Men blogging er ikke bare «interaktivitet». Blogging er en måte å skrive på. Og i den siste tiden har blogginnleggene begynt å komme krypende. De har forstyrret meg i dusjen. De har poppet opp mens jeg har prøvd å vrenge meg selv som en kringle. De har vekket meg i femtiden på morgenen. Det er fint.

Det fineste er å skjønne at selv om det kommer nye og fancy tjenester på nettet hele tiden, så er det morsomste faktisk å formulere seg. Det morsomste er også den mest antikke nettformen av dem alle. Så hei bloggen. Hei Internett. Slutt å vekke meg på morgenen. Jeg har ikke glemt deg. Jeg må bare finne en måte å balansere dette på, så du ikke spiser alt.

Dette er en bokanmeldelse som kommer altfor sent. Jeg var en av de aller første som fikk anmeldereksemplar av boka (fordi jeg skulle til USA i mars), og jeg leste den så fort jeg fikk dem på PDF, jeg tror det var samme dag. Så måtte jeg vente på at boka skulle komme ut, og så skulle jeg skrive om den. Jeg kladdet en anmeldelse, og så stoppet der.

Mest av alt fordi: Det var så spennende å lese andres anmeldelser av boka, og ofte føltes det som om vi ikke hadde lest samme boka i det hele tatt. Nå ligger Det glade vannvidd på Tanums bestselgerliste og så langt jeg har skjønt, er den i andre opplag allerede. Vel, bedre sent enn aldri, tenkte jeg. Så her er den.

Om min første gjennomlesning

Jeg leste den fort, på godt og vondt. Mest på godt. Elin (ja, for kan jeg kalle deg Elin, Elin?) skriver nemlig svært godt. Språket flyter lett, og jeg rutsjet nedover sidene i full fart. Dessuten er det noe med tonen hennes som får meg til å senke skuldrene og bli med. Hun skriver på en måte som får meg til å like henne, og det er godt gjort: Som gammel venstreside-aktivist er jeg alltid ekstra kritisk og ekstra kritisk når jeg leser noe jeg oppfatter som høyrevridd. Sånn er det ikke med Ørjasæter: Hun får meg på gli, og jeg tåler å lese argumenter om velferdsstaten som ville fått meg til å legge fra meg teksten og snøfte litt for meg selv.

Her er grunnen til at det funker:

• Ambivalensen. På dette punktet kan Det glade vannvidd sammenlignes med Hannah Helseths Generasjon Sex. Selv om Helseth og Ørjasæter står på hver sin side av det politiske spekteret, har de felles skribentstrategi: Istedenfor å heve pekefingeren og male ut de bastante uttalelsene, går de inn i sin egen motstridende oppførsel. Elin skriver om kravet om å være pen dame, om sine egne kosmetiske inngrep og setter ikke noen streker under svaret. Det er det samme Hannah gjør (selv om hun ikke har noen inngrep å vise til.) Bokmerker-Julie skriver i sin anmeldelse at Ørjasæter skifter mening hele tiden, og holder det frem som en av bokens mange svakheter. Jeg opplevde det som en av bokens største styrker.
• Den personlige tonen. Elin er med inn i teksten, og bruker sitt eget yrkesliv, familieliv og opplevelser fra arbeidslivet for å illustrere poengene sine. Prosa avskriver boka av nettopp denne grunnen, i en av de tynneste anmeldelsene jeg har lest i Prosas historie. (Kjære Prosa, hva har skjedd med deg? Du er jo blitt helt uleselig! Ok, digresjon.)
• Varmen. Dette er en forlengelse av punktet over, men det er viktig: Jeg hadde ikke tålt å lese så mye om Elins familieliv, om det ikke hadde vært en så tydelig kjærlighetserklæring. Jeg er en sentimentalist, men det gjør meg glad å lese det. Jeg liker at folk er glade i hverandre. Jeg er enkel sånn. Og den varmen smitter over på resten av boka, og gjør at jeg tilga den dens svakere sider da jeg var ferdig med å lese den.

Etter at jeg hadde tenkt på den en stund:

Men nå har jeg hatt en del tid til å tenke over boka mens jeg har latt være å skrive noe, og lest andres anmeldelser istedet. Og jeg er ikke så ukritisk til boka som jeg var da jeg nettopp hadde lest den. Jeg har gått tilbake til den og stilt den litt hardere spørsmål enn første kvelden jeg leste den og var litt rusa på Elin. Her er det jeg kom frem til da:

1. Ørjasæter har en slepphent kildebruk. Det er en vanlig debattant-vane, men du har mer plass og mer tid i bokform, og jeg hadde ønsket meg referanser til påstandene som var litt mer solide enn korthus. Født sånn eller blitt sånn er ingen skikkelig kilde, sorry. Den er superpopularisert, og basert på noen få Stephen Pinker-bøker og en og annen obskur forskningsartikkel, og andre har gjort den dekonstruksjonsjobben bedre enn meg. Jeg har så mange motargumenter mot Frich-senterets rapport om innvandrere og arbeidsliv at jeg må ha flere tall for å la meg overbevise. Osv.
2. Det slutter alltid når det begynner å bli mest interessant. Betraktninger rundt uføretrygd, morsrolle, tenåringers alkoholbruk, psykiatriske diagnoser – de er bare litt lengre enn en kommentarartikkel, og jeg skulle gjerne sett Ørjasæter «ta dem helt ut» istedenfor å avslutte kapittelet med en spenstig formulering. Det er jo plass i bokformatet, og jeg – leseren – hadde orket å lese noen sider til.
3. Jeg har lest et par av poengene og kommentarene her før. Jeg er ikke mot gjennbruk, men jeg hadde ønsket meg en mer omarbeidet form av noen av tekstene. Jeg leser boka som et forsøk på en essayssamling for et bredt publikum, og da hadde noen av de mest «kommentar»-aktige passasjene tålt å bli enda litt mer omskrevet. Svein Thore Martinsen har skrevet lengre om dette i sin anmeldelse. Om gjenbruk, altså, ikke essayformen.

Og likevel: Det viktigste med denne dobbeltlesningen av boka, er at jeg har skjønt én ting: At Elins eksempler er seige og vanskelige å få ut av hodet. Jeg kniper meg i å henvise til mange av de små «fortellingene» underveis i teksten, enten det er den lange sykemeldingstiden etter en plastisk operasjon (så ingen skal se hvor fæl du ser ut mens det gror) eller damene som blir tatt ekstra alvorlig i konflikt på arbeidsplassen fordi de tyr til tårene. Det har fått meg til å konkludere med at disse eksemplene er tekstens virkelige styrke: De påvirker hvordan vi snakker om ulike temaer etter å ha lest dem. Det må jo være målet med enhver debattbok?

Om psykiatri, eller: Det jeg ble bedt om å kommentere

Sånn som jeg skriver om boka til Elin, skulle man nesten trodd at den bare handlet om livet og ambivalensen. Det gjør den selvsagt ikke. Den er en brannfakkelmaskin, og hadde hun blogget istedenfor å skrive bok, ville hun ha satt fyr på bloggsfæren ukentlig. For når hun skriver at anti-mobbe-kampanjer ikke funker og at foreldre må oppdra barna sine, ikke sette sin lit til kurs og opplysningspamfletter, så sparker hun jo rett inn i prosjekt Fordi jeg fortjener det? og den delen av bloggsfæren som roper på mobbetiltak. Og når hun skriver om det å ha en diagnose som «inngangsbilletten til økonomisk trygghet for alle dem som sliter i arbeidslivet», er det både en stafettpinne til meg og alle «gærningbloggerne» så mye som det er et spark til ME-bloggerne. Du vet: Vi som skriver om diagnosene våre her på nettet. Og som har skrevet stygge ting om NAV i en forlengelse av det.

Og likevel: Jeg likte delen om psykiatriske diagnoser. Eller: Den fikk meg til å føle meg hyklerisk. Jeg har skrevet lite om gærningreier siden 2009 generelt, og svært lite om bipolar lidelse spesielt. Og likevel har tekstene mine om dette blitt lest, henvist til og brukt rundt omkring. Mens jeg har sluttet å tenke om meg selv som bipolar i det hele tatt.

Ørjasæter skriver om diagnoseintervjuet de vil kjøre henne gjennom for å finne ut om hun har ADHD. Hun blir frustrert og sint for at noen tror de skal finne ut noe vettugt om henne ved å få henne til å fylle ut skjemaer om hvordan hun har det. Hun er forvirra og ukonsentrert og husker ikke så godt. Hvordan skal hun kunne svare på om hun føler seg slik hver uke? Hver måned? Noen få ganger i året? Hun vet jo ikke det. Hun konkluderer med at hun enkelt kan få den diagnosen hun vil ha i intervjusettingen, siden hun må «gjette» uansett. Og sammen med den diagnosen kunne hun fått alle rettighetene som hører sammen med den.

Da jeg ble diagnostisert i 2008, hadde jeg en tilsvarende opplevelse. Jeg gjettet mye, og forsikret meg om at jeg svarte på en måte som gjorde det vanskelig å putte meg i en bås jeg ikke ville ha (som personlighetsforstyrret). Jeg leste masse om DSM-intervjuene parallellt med at jeg tok dem. Jeg jukset altså. Bipolar var greit, og med så mange innleggelser på en toårsperiode måtte det jo måtte være noe galt med meg. Og det var fint å få en diagnose der det fulgte med en stødig oppskrift på det å bli bedre. Jeg kunne gå fra å være forvirra til å notere meg humørsvigninger og planlegge for oppturer og nedturer.

Det skumle med å få diagnosen, var den kvitrende, overstrømmende beskjeden fra sykehussosionomen om alle trygderettighetene jeg hadde fått og ikke ville ha. Jeg får høre den samme visa hver gang jeg har noe å gjøre med psykiatrien: Hvorfor jobber jeg, egentlig?

Etter at jeg brukete opp de tilmålte timene mine på DPS’en, fant jeg en psykolog som ikke har vært særlig opptatt av diagnosen eller diagnostiseringen i det hele tatt. Og bipolar, shmi-polar. Jeg hadde vært gjennom så mye skit fra tidlig barndom av, at å putte fingeren på om en type adferd var en krise, et traume, en stressreaksjon eller en depressiv episode var ikke så veldig farlig. Det viktigste var hvordan vi håndterte det. Dessuten var det påfallende hvor mye kortere en «depressiv episode» ble av at jeg ikke tenkte på den som en sånn.

I etterkant har jeg tenkt at diagnosen jeg fikk, var en praktisk metafor for hvordan jeg hadde det da ting var som verst, og at den hjalp meg med å skjønne alvoret i problemene mine og hjalp meg til å ta tak i dem. Men i tiden etterpå har den nesten vært i veien for videre terapi, og for øyeblikket fungerer den utelukkende som en merkelapp for resten av helsevesenet slik at de skal ha noe tydelig å forholde seg til når jeg trenger dem på kort varsel. Det er lett å fortsette å «være» bipolar når du først har vent deg til at det er det du «er».

Så egentlig fikk Elins psykiatribrannfakkel meg til å føle at jeg måtte skrive noe om mitt nye forhold til diagnosen min, en tekst jeg har kviet meg for å skrive. Her er den. Hadde boka vært på nett, hadde den delen av teksten fått et ping-back under seg.

Oppsummert:

Jeg har brukt mye mer tid på denne boka enn jeg egentlig hadde trodd. Det har vært gøy. Jeg regner med at Elin fortsetter å skrive – og ønsker meg noe lengre i bokform neste gang.

Virrvarr er på sykehus, med feber og infeksjon – så det vil gå litt tid før neste oppdatering.

Vh.

Dad in Law