Hei, Internett!

Jeg gjør skumle ting om dagen!

Jeg eier en (liten) del av en oppstartsbedrift innen det bransjen kaller FinTech, men som vi lekfolk gjerne kaller «noe innen bank».

Den heter Folio.  Vi har slagordet Bankkontoen som gjør regnskapet for deg.

Dette innlegget er et PROMOTERINGSINNLEGG, folkens! Jeg tjener penger på at det går bra med Folio. Jeg skriver dette med selger-hatten på.

Så la oss få unna reklamen:

Ille fine ting som kommer til å skje når firmaet ditt får Folio-konto:

• Du kommer til å bruke 80% mindre tid på regnskap
• Du til å halvere utgiftene dine til regnskapsfører (minst). (Rekk opp hånda alle som har regnskapsfører som største utgift! Jupp. For mange.)
• Det er mye mindre sjanse for at du går konk av teite grunner (som å bruke penger du ikke har. Jeg snakker av dyrekjøpt erfaring. Du kan lese om mine eventyr med kemneren her.)
• Det kommer til å bli så enkelt å drive et lite firma at brutto nasjonalprodukt går opp (Tilgi meg for at jeg høres ut som en Høyrepolitiker, men det er mange gode og sære grunner til at folk starter for seg sjøl.)

Fristende, ikke sant? Meld deg på e-postlisten vår. Det er ikke så lenge til du kan få en.

Puh! Reklame unnagjort!

La oss snakke om neste steg i den digitale revolusjonen. Bank & regnskap er neste par ut.

Det er egentlig opplagt.

Vet du hva som er mye mindre populært enn papiraviser og papirbøker?

Papirpenger. 

Tenk så mye bank har endret seg i vår levetid.

Jeg pleide å få mynter som barn (Hei, tannfeen!), putte dem i sparebøssa mi, for deretter å ta med den med i min lokale sparebank når den ble full.

De tømte den og tok tikroningene og femtilappene og femtiøringene mine. Så oppdaterte de beløpet som stod i bankboken min med kulepenn.

Jeg hadde bankboken min på hedersplass hjemme, sammen med dagboken med lås.

Mellom hvert besøk i banken fikk jeg tegneserieblader i posten om sparing! Jeg var et av veldig mange medlemmer i Knax-klubben.

Jeg hadde altså analoge penger i en boks, informasjonen om de analoge pengene på en lapp og fikk papir-produkter i posten om de samme, analoge pengene. Gamle dager, dere.

(Advarsel: Bildet under kan føre til produktivitetsdrepende, nostalgisk surfing. Velbekomme.)

Mye av dramatikken i KNAX handlet om stjeling av pengesekker fulle av sedler og mynter. Og bankran. Mye bankran.

Jeg visste at jeg ikke skulle putte mynter i munnen, fordi «ingen visste hvor de hadde vært». 

Pengene i nettbanken, derimot, er informasjon. De vet hvor de er og de vet hvor de skal.

Men måten vi fører regnskap på, bærer preg av at vi tenker på penger som kontanter fremdeles. At pengene i banken er én ting og at dokumentasjonen av hvor de pengene helt annen ting.

Regnskap er en god idé. Velferdsstaten er bygget på at skattemyndighetene vet hvem som betaler hvem for hva. Og siden velferdsstaten er eldre enn nettbankene, er det ikke så rart at bank og regnskap har fortsatt å være to separate systemer.

Men det neste logiske skrittet er å slå sammen bank og regnskap til en ny ting.

Der du kan:

• Sende faktura fra samme sted du betaler faktura.
• Lage lønnsslipp på det samme stedet som du trykker «legg til betaling».
• Ha en bankkonto som gjøre grovjobben med regnskapet.

Har du lest så langt? Da har du kanskje lyst på en Folio-konto? Meld deg på e-postlisten vår, så sier vi fra når du kan få en!

Jeg har bedriftskonto til Jackson AS i DNB. Jeg aner ikke hvem de designet den for, men det var hvert fall ikke «en person som driver et firma, men ikke er økonom» (en som meg).

Folio er derimot skreddersydd for denne målgruppa.

Jeg har snakket med mange som er som meg.

Det vi urer på når vi logger oss inn i bedriftsbanken, er følgende:

Hvor mye av disse pengene kan jeg bruke, egentlig? 

Vi vet at noe er MVA og noe er skatt, men vi vet ikke hvor mye. Så derfor spør vi regnskapsfører, så de kan regne ut for oss (og det er dyrt).

Det slipper du med Folio.

Vi lar datamaskinen regne ut hvor mye penger du kan bruke. Det er nøyaktig nok til at du ikke går på en smell, men ikke like nøyaktig som regnskapet ditt for fjor.

Smugkikk fra Folio. Dette skjønner til og med jeg. Og jeg skjønner ikke prosentregning.

Folio sørger for at staten får det staten trenger (at du har et ryddig regnskap og betaler det du skylder), men sørger også for at du får det du trenger: Nemlig fortløpende oversikt.

Nå trenger vi å teste programvaren vår på ordentlige kunder. Og med teste mener jeg ikke «brukertest», men «stappe alle de rotete dataene dine fra regnskap og bank inn og se om du skjønner det vi får ut.»

Derfor kommer jeg til å avslutte innlegget med å anbefale deg å melde deg på e-postlisten enda en gang. Fordi vi trenger ekte selskaper med rotete regnskap for at dette skal bli så bra som jeg vil at det skal bli.

 

Godtfolk! Jeg skal snakke på Webdagene den 19. oktober. Jeg skal snakke om noe jeg er veldig opptatt av: Kreativitet. Eller som jeg liker å kalle det: Å lage ting.

Vi lever i en rar tid. Jeg har tilbragt ti år av yrkeslivet i web-bransjen, som er veldig opptatt av å «være kreativ». Samtidig har jeg skrevet bøker. Det betyr å tilbringe mye tid i et miljø der det er viktig å «være kunstnerisk». Men å lage nettsider og skrive bøker handlinger, ikke personlighetstrekk. Bok eller app: Du lager noe. Så hvorfor alt dette dramaet om å «være» kreativ?

Jeg har skrevet om dette fra webutviklingsperspektivet i Dagens Næringsliv i dag. Kort oppsummering: Vi lever i et forbrukersamfunn. Det gjør at vi er mye mer komfortable med å kjøpe ting enn å lage ting. Det gjør også at vi er mye mer nervøse når vi først skal lage noe.

Å lage foredrag og skjønne at det er en bok

Men! Jeg skal snakke på Webdagene i 17 minutter. Mens jeg har jobbet med foredraget, har jeg skjønt at jeg har mye, mye, mye mer å si om temaet. Det er sånn jeg vet at jeg er i ferd med å begynne på en ny bok. Men dette er en annerledes bok enn det jeg har jobbet med før. Det er en gjøre-bok, en arbeidsbok, en serie med øvelser du kan ta med ut i skriveprosessen eller på kontoret ditt. En praktisk bok om praktiske ting.

Og siden det er en bok, kommer jeg til å bruke mer tid på den enn jeg gjør på et «vanlig» blogginnlegg. Det betyr at jeg kommer til å ta meg litt betalt for den. Men siden jeg gir den ut selv og legger den under en Creative Commons-lisens, betyr det at alle pengene går til meg og at du kan bruke innholdet til mye mer enn du kan md en «vanlig» bok.

Her kan du forhåndsbestille boken.

En bok uten forlag

Det er flere grunner til at jeg tror denne boken har det fint uten forlag.

Siden denne boken blir funksjonell sakprosa, tenker jeg at jeg bør oppdatere den og endre den oftere enn jeg ville en rent litterær tekst. Og siden den er en bok med praktiske øvelser jeg bare har prøvd ut på meg selv og noen få andre, tenker jeg at den bør endre seg etter hvert som flere prøver den ut og forteller om det virket eller ikke. Det er ikke noe tradisjonelle forlag er rigget for å håndtere. Men om du kjøper en ebok direkte fra meg, kan jeg oppdatere den så ofte jeg har lyst til gjennom de neste årene.

Vil du lese boken før den er ferdig?

Tingen er: Jeg har brukt ti år på å snakke om hvordan digitale verktøy endrer hvordan vi skriver og leser. Men det er ikke så mange forfattere som eksperimenterer med dette i bøkene sine – meg selv inkludert. Derfor blir dette det Første Store Eksperimentet Mitt. Velkommen skal du være!

Jeg vil demystifisere den kreative prosessen. Så hva er bedre enn å invitere deg som leser inn i selve skriveprosessen? Forhåndskjøper du boken nå, får du tilgang til et Google Doc med en tekst som kommer til å endre seg litt hver dag (og du får muligheten til å komme med spørsmål og innspill underveis). Du vil selvfølgelig få en e-bok etter hvert, også – i det formatet du foretrekker e-bøker på. Er det etterspørsel nok, lager vi en papirbok, også.

(Jeg skrev så langt nå, at her er lenken til forhåndskjøp en gang til.)

Bok + brevkurs

Noen av de mest transformative opplevelsene jeg har hatt på Internett, har vært gjennom kombinasjonen av noens ebok + brevkurs (åkei, egentlig e-post, men du skjønner hva jeg mener). Jeg hadde ikke kunnet skrive Danielle hvis jeg ikke hadde fått inspirerende e-poster gjennom NaNoWriMo, for eksempel. Å lese en bok samtidig som jeg får oppfølging i andre kanaler, gjør en sakprosabok enklere å omsette i handling. Derfor lager jeg et brevkurs det går an å melde seg på også. Altså bok med bonus-materiale. Og overraskelser. Kanskje til og med i form av et faktisk, analogt brev?

Ja, dette er skummelt

Å gi ut bøker på tradisjonelle forlag gir etos. Eller autoritet, om du vil. Jeg kjenner meg veldig naken når jeg legger ut denne boken, siden jeg gjør det uten en redaksjon i ryggen. Men det at noe er skummelt, gjør det også litt ekstra spennende. Vi skal ut på eventyr sammen. Jeg vet ikke hvor vi skal ennå. Men jeg blir veldig, veldig glad om du vil bli med meg!

Enda en lenke til der du kan forhåndskjøpe, så du slipper å scrolle opp. 

Jeg har bidratt med en tekst i antologien «Det skjer nå – fortellinger fra en feministisk revolusjon».  Det er en bok om de aller vanskeligste spørsmålene. Redaktør Helena Brodtkorb oppsummerer boken med å parafrasere Margaret Atwood:

Jeg tenkte jeg skulle dele et utdrag av teksten min med dere.

Kroppen snakker ut (utdrag)

Det begynner med at de tar av meg genseren. Det er i hvert fall det jeg husker som begynnelsen, men hvem vet hvor denne typen minner egentlig begynner. Under gen- seren har jeg en for liten push-up-bh. Den kneppes foran, ikke bak. De skjønner ikke mekanikken, vrenger den av. Så er vi avkledd, brystene mine og jeg. Jeg har ingen flat- brystede minner. De var der da jeg fikk mensen som tiå- ring. De var ømme og enorme.

Når jeg nå er avkledd, er jeg fjorten år og føler meg som en erfaren bryst-innehaver. Jeg står der på det lille hybelkjøkkenet i flombelysningen, brystvortene snurper seg og blir harde i den kalde luften. Jeg kan alltid dra til dette stedet, lukte min egen tenåringssvette, kjenne pulsen banke i tinningen. Jeg kan skru det på. Jeg kan ikke skru det av. Jeg husker det jeg antar er fjortenåringens perspektiv: hvor mye jeg skammet meg over puppene som henger lange og tunge nedover brystkassen min, over brystvortene som peker nedover. En del av meg er redd jeg støter dem som har kledd av meg, med kroppen min. Men jeg er redd for noe annet også. At de skal ta av meg buksene også. Det er delvis på grunn av trusene jeg vet vil komme for en dag, Sloggi med en blodflekk i skrevet. Men også på grunn av noe stramt, noe hardt, noe som får luften til å stå stille.

Jeg puster ikke inn. Lyden er som under vann. De andre snakker, men det når meg ikke. En klar lyd: flasken som blir ristet. Godteri-skum fra Svinesund, liksom- barberskum med solbær-smak. En metallisk banking, gassen som slippes ut, skummet som snart dekker brystene mine. En hånd med svarte hår på. Jeg vet hva skummet smaker. Jeg kan ikke ha smakt på det. Huden smaker for meg. Seigt, syntetisk, et sted mellom blått og fiolett i farge, en snurpende følelse der hår og porer møter kliss. Jeg ser ned på dem. De ser meg inn i øynene og gliser, tungene lange og kjøttfargede, de lager slimspor i skummet.

Tre ansikter ser opp på meg: To gutter som for meg er menn, kanskje tjue år, og en jente på min egen alder. Jenta er initiativtager, men ser ut som om hun er i fritt fall. Jeg ser inn i øynene på den ene mannen i det han lukker munnen sin om brystvorten min. En aggressiv utfordring: Ikke vær prippen nå. Så avbrytes vi av stemmen til den tredje gutten, den eneste i rommet som ikke slikker overkroppen min, stemmen til tilskueren utenfor. Jeg husker ikke hva han sier, men jeg skjønner at han har sett hvor ukomfortabel jeg er, at han vet at jeg ikke vil dette. Lyden av stemmen hans gjør at jeg forstår at jeg har lov til å stritte imot, lov til å redde meg selv, og jeg husker ikke mer før jeg vet at jeg er innelåst på do med mobiltelefonen og ringer alle jeg kjenner for at noen skal komme og hente meg.

La oss bremse her, ved dette øyeblikket, et jeg alltid kan påkalle, men som ofte kommer ubedt. Alle tekster blir først levende når noen leser dem, så jeg vet at du er der, og at det er svært sannsynlig at du ikke har lyst til å være her med meg. Jeg har skrevet inn entrehaker om noe du ikke vil høre om, men ikke klarer å rive deg løs fra.

Kanskje er du som meg. Kanskje kjenner du at det knyter seg i magen, at pulsen øker, at kjeven strammer seg. Kanskje mitt ubedte minne påkaller et minne hos deg som ligner. Kanskje er du sint på meg nå, fordi fortellingen om det yppige, avkledde barnet vekker et raseri du ikke kan rette noe sted. Jeg viser deg urett du ikke kan gjøre godt igjen. Ingen av oss kan reise tilbake i tid og ta på meg genseren. Kanskje kjenner du på ubehaget ved å bli med meg til et så privat sted. Kanskje er du bekymret for de etiske og estetiske konsekvensene av at jeg har skrevet en slik tekst. Kanskje lurer du på hvordan de anonymiserte avklederne ville forsvart seg om jeg ga dem muligheten. Kanskje lurer du på om det jeg skriver, er sant.

Velkommen til #metoo. Siden den første kampanjen vellet over sosiale medier, har vi vært i dette rommet sammen. La oss bli her og utforske det. Denne teksten er en bevisstgjøringsgruppe for aktivister og skeptikere, et kreativt verksted og en svart messe i morens, datterens og den ufrivillig avkledde kroppens navn.

Det er lov ikke å orke. Du kan legge boken fra deg. Men kom tilbake senere. For minnene du har i kroppen din, kommer til overflaten uansett, om og om igjen. Når du er klar, vil jeg at du skal ta med deg alle tekstene du nesten skrev, alle statusoppdateringene som ble liggende i kladd, alle historiene du hadde lyst til å sette #metoo på, men måtte holde inne i deg siden de bodde på sam- me sted i kroppen din som en ukontrollerbar kvalme. Jeg bygger en smeltedigel til dem her. Kom og sleng dem oppi når du er klar.

Det er lov å være bekymret på den dannede offentlighetens vegne. Men ikke snu i døren. Jeg befaler deg å bli med inn. Jeg vet at det var mange tilskuere som leste med en blanding av forundring, bekymring, avsky og sjenanse. Hvis du er en av dem som skrev – eller var fristet til å skrive – «#NotMe», som får behov for å sitere Habermas og snakke om grenser, vil jeg at du skal ta med deg hele ambivalensen og skepsisen og putte det i gryta. Vi trenger deg.

Vi bygger ingen bevegelse hvis den ene delen av offentligheten holder pusten fordi temaet er for tett på deres eget liv, mens den andre delen av offentligheten tier stille fordi de synes tematikken er for intim til at de har lov til å ytre seg.

Jeg vil ikke at du skal «like» denne teksten.
Jeg driter i om du er «enig» med meg.
Jeg vil at du skal sette fyr på den.
Jeg vil at du skal injisere den og la den drive deg til å løpe, til å knuse.
Jeg vil at du skal ringe meg midt på natta og fortelle meg hvor feil jeg tar, og si det til meg så høyt du kan med de styggeste ordene du har brukt.

Jeg vil at du skal tvinges til tastaturet for å pepre internett med utsagn som får deg til å skamrødme.

Jeg vil at du skal bli så sint at vi kan bruke raseriet ditt som drivstoff.

Vi skal videre, skjønner du. Vi kan ikke stoppe her. Luften er full av fragmenterte fortellinger. Som offentlighet rykket vi til, kremtet «men dette er uakseptabelt», satte ned en komité for å forhindre seksuell trakassering der vi jobber og håpet at fortellingene skulle forsvinne. Men den nødvendige konsekvensen av #metoo er ikke at partiledere og toppsjefer kommer med symbolske utspill om at kvinner ikke burde oppleve dette. De er godt ment, men de fungerer som en oppfordring til å holde kjeft. «Takk for at du sa fra, sånn skal det ikke være, vi har tatt affære, håper vi slipper å høre denne historien igjen.»

Det er nemlig ikke sånn at hvis ingen blir voldtatt i 2019, er kvinnefrigjøringen et faktum. Det er ikke sånn at hvis ingen blir kløpet i rumpa på julebordet 2018, trenger vi ikke et 8. mars-tog neste år. Det er ikke sånn at hvis ingen kvinner i Norge mottar meldinger av typen «Kjør meg inn i din røv», så er vi endelig i mål. Målet med #metoo er ikke at alle cis-kjønnede menn skal heve hvitt flagg i grisepratkrigen. Det er derfor jeg kaller inn til dette verkstedet.

Vi er i flo. Kroppene til alle kvinnene som har lignende opplevelser som meg, flør. Vi har oppmerksomheten nå, jernet er skikkelig varmt, og du vet hva vi må gjøre da?

Vi må dælje til.

Et begrep til bålet: «Sjokkerende». Som i «#metoo er sjokkerende». Å ha vært utsatt for et seksuelt overgrep er ikke unormalt. Det er ikke et marginalt fenomen. Det gjør det ikke til en hverdagslig sak, men sjokkerende er det ikke. Vi har forskningsbelegg for at vold og voldtekt er et folkehelseproblem.

Nasjonalt kunnskapssenter for vold og traumatisk stress utførte en livsløpsundersøkelse om forekomsten av vold og voldtekt i befolkningen i 2013–2014. De intervjuet ca. 5000 mennesker om erfaringene deres, halvparten menn og halvparten kvinner. De sikret seg et bredt utvalg av befolkningen.

Tallenes tale er klar. 9,4 prosent av alle kvinnene sier at de har blitt voldtatt. 55 prosent av dem sier at det skjedde før de fylte 18 år. 45 prosent av dem sier at de fryktet for liv og helse da det skjedde. Vi snakker ikke om «gråsone- voldtekter». Vi snakker svartsonevoldtekter, rødsonevold- tekter, dør-jeg-nå-voldtekter. Vi snakker om opplevelser du mest sannsynlig ikke delte på Facebook eller Twitter under #metoo fordi de er for drøye, for personlige, for voldsomme. Men opplevelsene finnes, og de sitter i kroppene til en stor del av Norges befolkning. Det rare er ikke at mange delte under #metoo. Det rare er hvor lite vi snakker om voldtekt i førsteperson.

9,4 prosent er mange. Det er litt flere enn dem som får brystkreft. Jeg tviler på at vi får en sløyfe å putte på jakka, en voldtekts-måned der Lindex selger rapeawareness-truser i en artig farge. Litt avhengig av hva slags demografiske data du bruker, overlapper den i størrelse med gruppen «annen seksuell legning enn heterofil» og «funksjonshemmede». Men vi snakker ikke om tilrettelegging og politisk frigjøring for oss som har vært utsatt for overgrep. Vi snakker bare om hvordan vi skal forhindre at det skjer igjen.

Å ha vært utsatt for overgrep er å ha to jobber: å håndtere konsekvensene av ditt eget traume, og å håndtere hvor- dan du viser eller forteller verden om det. Samfunnet er ikke rettferdig. Mannen min har mye ekstra arbeid knyt- tet til det å bruke rullestol. Han kan ikke ta bussen i Oslo slik jeg kan. Han kan ikke gå på Nasjonalgalleriet slik jeg kan. Han kan ikke hente post i butikk slik jeg kan. Jeg ville gjerne nullet ut alle trappene i Oslo i morgen, men det er et politisk tiårsprosjekt. Men det jeg kan gjøre, er å anerkjenne at han gjør arbeid jeg slipper, fordi jeg har privilegier han ikke har.

Han er ikke den eneste. Alle som skraper mot patriarkatets harde kanter kompenserer for det kroppslig. Jeg opplever likestillingsideologien som en «suck it up, buttercup»-ideologi. Vi sier: «Flere damer/skeive/ funkis/ikke-hvite inn i styrerommet, det er for få!» Og så later vi som om at det å passe inn i et rom tilrettelagt for den hvite, mannlige normalen ikke er en ekstra arbeids- oppgave.

Jeg var utsatt for seksuell vold før jeg visste hva sex var. Det gav meg en ekstra arbeidsoppgave. Jeg har måttet bruke mye lengre tid på å bli komfortabel i min egen hud, på å finne ut hvordan jeg skal være meg med et traume i kroppen. Derfor hadde det vært fint å kunne stryke «administrere egen sjokkerende og gruoppvekkende fortelling» fra to-do-listen og bare kunne eksistere som en relativt vanlig dame som det har skjedd noe relativt vanlig (og fælt) med.

Jeg tror at den store samfunnsmessige endringen begynner med at vi øver oss på å tåle historiene, tåle at det ikke finnes noen magisk oppreisning som gjør det «godt igjen», og at det – i beste fall – er en svært lang politisk vei mellom nå og det at problemet forsvinner.

La oss flytte inn i en verden der alle disse historiene er sanne, der statistikken over seksuelle overgrep i Norge er sann, der vi tåler at forferdelige ting har skjedd uten at de det skjedde med, «ble ødelagt» av den grunn. By oss noe mer enn et blaff i offentligheten. By oss ikke noe smått.

Vil du lese hele? Da kan du kjøpe boka her. Jeg har kuttet ut en god del for å kjøre den Internettvennlig.

PS: Vi fikk terningkast 5 i VG og og terningkast 4 i Dagbladet.

Hvis du har lest denne bloggen ille lenge, husker du kanskje at jeg lovet dyrt og hellig at jeg aldri mer skulle jobbe for meg selv. Vel, nå har jeg brutt det løftet, gitt. Jeg sa opp jobben min i Netlife og stiftet mitt eget AS.

Sist gang jeg jobbet for meg selv, var i 2011. Det er mye som har endret seg siden da.

Noe har blitt Sykt Mye Bedre. Jeg kan logge meg inn i Altinn med Bank-ID på mobil, ikke med et ByPass-kort jeg kjøpte på Tippekiosken. Jeg trengte «bare» 30 000 kr i oppstartskapital denne gangen, ikke 100 000 kr slik det var da jeg var ung og dum, og samordnet registermelding er faktisk blitt litt mindre forferdelig siden sist jeg leverte den.

(En dag skal jeg kjøpe en stor kake til alle som jobber med brukervennlighet i Skatteetaten. Dere har gjort mer for livskvaliteten min enn dere aner.)

Men noen ting har også blitt mer irriterende. For eksempel er det å starte firma blitt en ettertraktet livsstil. Det er fullt mulig å bestemme seg for å bli gründer-start-up-maker-entrepenør og ikke gjøre noe annet enn å gå på artige pitche-mingle-inspirasjons-greier på lekre labs/co-working/inkubator-steder og drikke kaffe istedenfor å jobbe.

Ok, de jobber sikkert også, men det er overraskende mange jeg møter som har sluttet i jobben på grunn av en idé de brenner for, og dette å brenne er liksom kjernen av det de driver med. De har ikke noe produkt eller kunder som kjøper produktet ennå, men de har logo og nettside og nedskrevne planer, samt denne draumen de ber på.

Ta DNBs oppstartslos. (Advarsel, fancy video og lyd-nettside!) Åpningssetningen deres er: Alle bedrifter starter som en idé. 

Jeg føler meg helt dust når jeg ser den videoen. Jeg kjenner meg ikke igjen i det hele tatt.

Alle firmaer jeg har vært med å starte, hadde utgangspunkt i at vi fikk så mye oppdrag at det var uansvarlig å ta betalt svart eller ta alle fakturaene via noen sitt enkeltpersonsforetank, og jeg kan ikke huske at vi pitchet noe som helst, vi bare jobbet altfor mye og fikk musearm og ryggproblemer, og tjente en helt vanlig inntekt. Det var mye angst og sammenkrøllede kvitteringer og veldig lite idémyldring. Ingen spurte oss om idéen vår hadde «livets rett», for vi tjente jo penger.

Men det er tydelig at alle politikere til høyre for SV håper at det skal komme klimakrise-reddende økonomisk Viagra ut av dette mystiske oppstartslandet jeg har blitt en del av. Og den etablerte delen av næringslivet vil også være med på leken. «Her skal vi vise frem gründerene våre!» står det på storskjermen utenfor DNB på Karl Johan.

Jeg har ennå ikke sett et eneste bilde av en gründer der, så det kan jo være at etterspørselen etter kule gründere er større enn tilbudet, rett og slett.

Selv er jeg en veldig ukul oppstartsbedrift. Jeg vil jobbe for meg selv fordi jeg liker å gjøre ting på min måte. Målet er ikke å bli millionær. Målet er å få det sånn som jeg vil ha det. Jeg mistenker at bedrifter som har dette som utgangspunkt, overlever lenger enn de som gjør hele «utvikle din geniale idé på start-up-konferanser»-greia. Det er jo mye enklere å nå målet «Tjene helt OK med penger på å jobbe sånn som jeg liker best, kanskje sammen med noen jeg liker» enn «Lage Den Feteste Appen og tjene seg griserik».

Jeg har lært utrolig mye av å jobbe i Netlife. Den aller, aller viktigste tingen jeg lærte var at hvis du lurer på hvordan noe fungerer, ikke spør Google. Undersøk livene til folk rundt deg. Finn noen du er nysgjerrig på og be dem beskrive dagen sin. Spør om du kan få bli med dem på jobb. Se hva de gjør. Lytt mer enn du snakker.

Da jeg vurderte å stifte AS, tok jeg kontakt med 12-15 damer med unger som hadde egne firmaer eller hadde pleid å ha det. Alle gjorde ting som minnet litt om det jeg hadde lyst til å gjøre. Alle hadde liv som lignet litt på mine.

Og når jeg snakket med dem, viste det seg at de hadde mye mer til felles. De var effektive og utåmodige og hatet å sitte i møter. Mange var misfornøyde med hvor lite tid de fikk med ungene sine hvis de jobbet en hel stilling. Når de jobbet for seg selv, kunne de ta mer kontroll over egen arbeidsvherdag.

«Jeg har strukturert arbeidsuken min slik at jeg kan ta en dupp til lunsj hvis jeg har lyst» sa en.

«Jeg skal aldri mer sitte i et personalmøte og irritere meg over at en kollega ikke kan Excel» sa en annen.

«Jeg måtte si fra til noen at jeg går for å hente tidlig i barnehagen. Jeg bare gjør det.» sa en tredje.

«Jeg jobber aldri med noen jeg ikke liker.» sa en fjerde.

Ingen sa at livet som sjef i en liten bedrift var en dans på roser. Det var drit å ikke få betalt når barna var syke, det var stress med økonomistyring og enda mer stress med regnskap og papirarbeide. Ingen hadde egentlig ferier. En del som hadde hatt firmaer og gått tilbake til fast jobb sa: «Aldri mer egen bedrift. Det var helt jævlig.» Andre sa: «Ja, det er helt jævlig. Men det er jo det eneste som er verdt å gjøre.»

Det jeg lurer på er: Har du jobbet for deg selv? Har du et firma? Begynte det som en idé du brant for? Begynte det som penger du plutselig tjente utenom jobb eller studier? Begynte det som frustrasjon over å sitte i åpent landskap? Over å måtte gjøre jobben din på en bestemt måte? Føler du deg oppglødd og inspirert av hvordan det snakkes om start-up og innovasjon om dagen? Eller føler du deg gammel og grinete, sånn som meg?

 

Og plutselig hadde jeg ikke oppdatert bloggen siden feberuar. De siste månedene har gått til leksikon og skriving, skriving og leksikon. Og på å forsøke å lære å stå på hodet i et yoga-shala sammen med folk som er svettere og sprekere enn meg. Jeg drepte ikke bloggen med vilje. Jeg drepte den med tekst. Jeg drepte den med downward-facing dog. Men så kommer det bøker, også. Opptil flere.

Bøker som kommer

1. Lettlestboka «Lena lager parfyme», om Lena som lager parfyme. Den kommer til høsten, på et skolebibliotek og en Appstore nære deg.
2. En sakprosabok om bestefaren min og 2. verdenskrig. Den kommer (bank i bordet) til neste år.
3. En diktsamling med arbeidstittelen «Dyr jeg har drept». Den handler om dyr jeg har drept. Det er litt usikkert når den kommer. Dikt er treg materie.

Jeg har alltid vært dum og overlegen og sagt at jeg ikke brukte så mye tid på bloggingen. Jeg løy. Internett tar masse, masse tid. Selve teksten tar ikke så lang tid å skrive. Å trykke refresh og vente på respons, derimot. Det tar nesten hele dagen.

Å blogge er å skrive

Men blogging er ikke bare «interaktivitet». Blogging er en måte å skrive på. Og i den siste tiden har blogginnleggene begynt å komme krypende. De har forstyrret meg i dusjen. De har poppet opp mens jeg har prøvd å vrenge meg selv som en kringle. De har vekket meg i femtiden på morgenen. Det er fint.

Det fineste er å skjønne at selv om det kommer nye og fancy tjenester på nettet hele tiden, så er det morsomste faktisk å formulere seg. Det morsomste er også den mest antikke nettformen av dem alle. Så hei bloggen. Hei Internett. Slutt å vekke meg på morgenen. Jeg har ikke glemt deg. Jeg må bare finne en måte å balansere dette på, så du ikke spiser alt.