Dette innlegget er den av en serie om Feminist og kapitalist – en digital bootcamp som gjør at du får stiftet sjappa di + satt riktig pris & ansatt hjelp.

Tidligere innlegg:

1. Derfor Feminist og kapitalist – et manifest
2. Feil folk gjør når de starter konsulentfirma
3. Feil folk gjør i start-up-bedrifter som skal ha investor
4. Derfor har du satt feil pris
5. Gründerfrihet er jug

I 2020 oppdaget jeg at Norge hadde masse kvinnelige gründere som tjente masse penger – innenfor en bransje som var helt hemmelig.

Jeg snakker selvfølgelig om det bransjen selv kaller for «onlinebusiness.»

Hva er det?
Jo:

En heldigital bedrift der både produkt, markedsføring og kundeopplevelse er digitalisert, slik at du ikke må ha et kontor, et lager eller noen som pakker og sender varer.

Det kan høres (til forveksling likt) ut som SaaS, men forskjellen er at en online-business er bygget med 100% hyllevare på programvare-fronten.

Det betyr at produktet ikke er koden eller designet, men innholdet.

Jeg kaller online-business for innholdsbedrifter (bedre norsk), men mange kaller det for nettkurs, onlinekurs, medlemsskap og online coaching.

Innholdsbedrifter er fremtidens forretningsmodell.
Og med fremtiden mener jeg nå, siden det internasjonale markedet løper foran det norske (vi er litt trege.)

Det første 10-året på nettet tilhørte utviklerne, fordi du måtte kunne FTP-e og SSH-e for å kunne publisere på nett.

Det andre 10-året tilhørte brukervennlighets-designerne, fordi 99% av nettet var umulig å navigere hvis du ikke var KANONFLINK til å gjøre ting lett å forstå.

Det tredje tiåret tilhørte grafikerne, fordi du måtte være proff designer for å ikke lage ting som var stygt. Dette var Instagram sitt tiår, der det vakre vant oppmerksomheten.

Nå er vi inne i innholdets tiår. Det (aller meste) av kode er skrevet. Det trengs (nesten ikke) brukervennlighets-tips lenger, fordi sjangeren «nettside», «app» og «nettbutikk» er etablert. Nå rydder UX-gjengen staten isteden.

Grafisk design? Det er uendelig med templates. Word Art kommer aldri tilbake.

Spørsmålet er ikke lenger: «Kan du bruke disse verktøyene riktig?»
Spørsmålet er: «Hvem kan lage de beste greiene med dem?»

I en tid der AI kan skrive grei kode, lage forståelig menystruktur, velge greie fonter og farger, tegne grei grafikk og skrive grei tekst, er det åpenbart at det å lage noe overraskende, dypt, lærerikt og annerledes innhold, er det mest verdifulle i den digitale økonomien.

Derfor er det åpenbart at fremtiden er innholdsbedrifter.

Siden 2020 har jeg brukt tid, krefter og penger på å studere og lære av de beste i dette feltet.

Noen navn hvis du er ny:

– Marie Forleo
– Simone Grace Seol
– Sabrina Philpp
– Bossbabe

Prinsippene i innholdsbedrifter, er enkelt:

Tiden for å ta betalt for å gjenta seg selv, er forbi.

99% av all konsulentvirksomhet, kursvirksomhet og foredragsvirksomhet, handler om å si det samme til forskjellige mennesker i ulik kontekst.

Men vi har video og lydopptak nå.
Ja, live har en verdi, men å si at live foredrag ikke kan erstattes av nettkurs, er som å si at konsert er så essensielt at det ikke finnes et marked for MP3.

Innholdsbedrifter driver ikke med «markedsføring» i tradisjonell forstand, fordi innholdet som går ut gratis og innholdet som er produktet, produseres av det samme teamet.

Nesten alle firmaer jeg har jobbet med, har et skille mellom «salg og marked» og «de som gjør den ekte jobben.»

Dette skillet hviskes ut i innholdsbransjen. Marie Forleo har en YouTube-serie med TV-kvalitet på produksjonen, som selger produktene hennes -mer TV-kvalitetsinnhold med Marie der hun lærer deg strategi, prosjektledelse og copy-writing.

Dette er en enorm revolusjon i hvordan teamet blir skrudd sammen. Det er som om bilmekanikeren kunne selge bil gjennom å skru.

Til nå har onlinebedrifter blitt beskrevet som løsningen på å slutte med 1-1-konsulent-timer. Altså at du som ernæringsfysiolog kan lage et kurs der du sier det samme som du ville sagt i en rådgivningstime.

Men jeg ser på innholdsbedriftene som noe mye større enn dette:

Jeg ser på det som en ny sjanger som river i stykker fortellingen om hva TV-serier skal være, hva lydbøker og podcaster skal være, på hva bøker skal være, og ikke minst: På hva læring og undervisning er.

Jeg ser på det som det viktigste stedet for kunstnerisk utvikling de siste 5 årene. Det er her den internasjonale eksperimenteringen skjer, det er her profesjonaliseringen skjer, og det er her folk tjener penger.

Til nå har denne bransjen gått under radaren i Norge, fordi det ikke er noen store teknologiinvesteringer her + alle de store aktørene er damer. Men også fordi det meste som har skjedd innen onlinebusiness i Norge til nå, er veldig folkelig og ikke ser ut som «business» i tradisjonell forstand.

Det gjør at bedrifter som omsetter for mange millioner ikke blir lagt merket til av Dagens Næringsliv, E24 og andre som skriver om sånt, fordi gründerne ikke viser seg frem på NHOs årskonferanse.

Det handler også om at de første aktørene i denne bransjen i Norge, har vært redde for oppmerksomhet, redde for profesjonalisering og redde for å bli hengt ut som skurker pga teknikker de har brukt for å selge – eller bare generell jantelov-noia.

Dette har resultert i en estetikk der man later som man er en helt vanlig, liten influenser, mens man egentlig er et firma som omsetter for 5-10 millioner i året.

For meg var det magisk å oppdage norsk online-gründermiljø! Å komme fra Saas – der det bare var menn som ikke tjente penger, til en verden der det bare var damer som tjente masse penger?

Halleluja!

Men hvem er de, Ida?

Hvis du er journalist fra DN eller E24 og vil dekke denne bransjen, anbefaler jeg å sjekke ut:

– Helene Ragnhild
– Improving lives
– Tina Holt
– Julie Winge

Dette er fire av de mest bunnsolide, lønnsomme og største kvinnelige gründerne i Norge – betraktelig større enn noen av dem du ser posere i Shifter. Det er nemlig ikke sånn at vi må VENTE på at de kvinnelige gründerne skal materialisere seg. De finnes. Vi må bare gi dem oppmerksomhet.

«Ida, jeg har hørt det er mye snusk hos den nettkurs-gjengen, altså. Mye useriøse greier!»

«Ja, som i håndverker-bransjen. Helt utrolig at folk kan starte rørleggerfirma når det er så mye juks!»

«Altså…»

«Sjanger og forretningsmodell har ingenting å si for om noe blir snuskete eller ikke. Det finnes seriøse aktører, det finnes useriøse aktører. Ferdig snakka.»

Når det er sagt, blir det mye useriøst når en bransje er i oppstart der alle som starter bedrift, ikke har gjort det før. Det blir drama, det blir baksnakking, det blir hemmelighold og det blir intrige. Men dette er sånn alle ting begynner. Jeg husker da norsk blogging var bittesmått og ingen hadde hørt om Fotballfrue, og hvor mye drama vi hadde da. Og så plutselig var blogging en diger industri, og ingen husket de første årene.

Sånn blir det også i innholdsbransjen. Det er faktisk en profesjonalisering jeg vil gå i bresjen for.

Løsningen er enkel:

Å sette innholdsbedriftene på agendaen.

Å feire at det siste tiårets mest lønnsomme forretningsmodell, ikke ble utviklet av noen med «innovasjon» i tittelen, men av (primært damer) på sosiale medier.

Noen måter «vanlige» bedrifter lære av innholdsbedrifter:

• Kan du lage en digital gruppe-time og lære bort de tingene du vanligvis forklarer folk en og en?
• Kan du lage en startpakke med ferdiginnspilte videoer kunder kan kjøpe når firmaet ditt er fullbooket?
• Kan du ta den uendelige FAQ-en til produktet ditt og gjøre det til et nettkurs dere selger som tilleggsprodukt?
• Kan du ta sceneshowet ditt og gjøre det til en digital opplevelse uten at du må dra på turné?
• Kan du ta boken din og lage et kurs i dybden som folk kan kjøpe hvis de vil lære (enda) mer?
• Kan du tilby digitale coaching-timer for å lære å bruke produktene dine bedre? Når du kjøper klær fra Anine Bing sin internasjonale nettside, tilbyr de en styling-prat. Burde du tatt en gartnerprat med dem som har kjøpt frø?

Alt dette er bare idémyldring. Studer aktørene jeg nevnte over: Hva gjør de du kan lære av?

Jeg vil at du skal skjønne følgende:

Fremtiden tilhører bedriftene med de største publikummene i sosiale medier.
Fremtiden tilhører dem som lager det beste innholdet og tar betalt for det.

For oss som allerede er kunstere, har vi en enorm fordel her.

Vil du lære mer om dette?

I Feminist og kapitalist, bruker vi verktøykassa fra innholdsbedriftene til å øke lønnsomheten på mer klassiske forretningsmodeller (som å selge sko eller fysioterapi.) Vi lærer innholdsbedrift-gjengen å profesjonalisere.

Klikk her for å bli med.

Hvis du er et stort firma og vil ha noe skreddersydd på innholdsrevolusjonen? Da må du maile kundeservice@studiojackson.no – så fikser vi noe kanonbra.

Dette innlegget er en serie om Feminist og kapitalist – en betalt, digital bootcamp om alt du trenger for å slutte i jobben, prise deg riktig og bygge en ekte arbeidsplass for deg selv og andre.

Tidligere innlegg du vil få mye ut av å lese:

1. Derfor Feminist og kapitalist – et manifest
2. Feil folk gjør når de starter konsulentselskap
3. Feil folk gjør når de blir med på en start up
4. Prisen din er feil. Lær å sette riktig pris.

«Ida, jeg drømmer om å starte et eget firma! Jeg skal stå opp kl 11 hver dag, gjøre yoga, gi penger til veldedighet, trene på ettermiddagen, skrive poesi og reise jorden rundt!»

«Ehh, du vil ha ferie?»

«Neinei, jeg vil ha gründerfrihet! Jeg har sett det på instagram, folk som poserer i Thailand med laptopen og forteller man kan tjene millioner fra hvor som helst! Dét vil jeg!»

(Sett inn lyden av meg som mumler mens jeg grubler på hvordan forklare hvor mye jobb det er å planlegge en god fotoshoot i Thailand – for ikke å snakke om å bygge opp en hashtag og et budskap som slår an slik #gründerfrihet har gjort. Det skjedde nok ikke mens du gjorde yoga.)

Jeg treffer to typer gründerspirer som begge tar helt feil:

De som tror de må jobbe kjempehardt og kjempelenge uten å ta ut lønn fordi de skal «satse», men som i realiteten har en bedriftsidé som ikke er liv laga. Hvis du har jobbet fulltid med bedriften din i tre måneder og ikke klart å selge for 50 000kr, så har du feil forretningsmodell/feil produkt/feil markedsføring og må prøve et ny innfallsvinkel. Det er krever ikke et år med beinhard innsats for å tjene litt penger. Det krever masse justering raskt. For hardt arbeid dekker over at du forsøker å få liv i en død fisk.

Men jeg ser også en god del som har kjøpt den motsatte fortellingen:

At å være egen sjef, er å ha permanent ferie.

Jeg sier ikke dette for å gi deg skyldfølelse – eller fortelle deg at du er en lat slask som ikke vil jobbe.

Jeg sier at vi lever i en kultur der det er mer sosialt akseptabelt å drømme om egen bedrift enn å drømme om en middagshvil.

Ergo er det en åpenbar forretningsmodell å late som at det er to sider av samme sak.

Argumentet går som følger:

«Når jeg bestemmer over egen tid, kan jeg hvile meg mer og hente tidlig i barnehagen. Når jeg har en bedrift, tjener jeg mer penger enn hvis jeg er ansatt. Mer selvbestemmelse over egen tid + mer penger = flere muligheter til å hvile seg.»

Problemet med denne fortellingen er at det hopper helt bukk over hvorfor bedrifter finnes.

Bedrifter er pengemaskiner. Jo mer penger de tjener, jo mer jobb blir det. Den jobben må gjøres av noen. En vellykket bedrift fører ikke til mer frihet, men til økt sysselsetting. Dette er grunnen til at vi har et næringsdepartement.

Den eneste reelle friheten som finnes i en oppstartsbedrift, er før du begynner å tjene skikkelige penger. Altså i den kaotiske og rotløse oppstartsfasen der du er usikker på om du bruker tiden din riktig.

Her er greia: Stresset som følger med å ikke hvor pengene skal komme fra, er ingen ferie. Du må gjerne være stresset for penga på stranden i Thailand, men du kan ikke bare «gjøre som du vil»: Du må finne en måte få å penger i kassa på.

Hvis du slutter i jobben for å bygge en bedrift du håper skal bli en hvilepause, tar du det gamle jobbstresset ditt og gjør det 50 000 ganger verre.

Dessuten er det mange grunner til at du er stresset og ulykkelig på jobb, som ikke handler om den spesifikke jobben din.

Jeg kan love deg at hvis du slutter i jobben fordi du er stresset og trist, kommer du til å bli enda mer stresset og trist i bedriften, fordi du tar med deg nissen på lasset.

Som er her quiet quitting kommer inn.

Quiet quitting er et trend-begrep blant ungdommen som handler om å gjøre en minimumsinnsats på jobb og skulke mest mulig.

Jeg er varm tilhenger.

La meg forklare hvorfor:

Jeg har over 800 folk på kurs hos meg.
De har én ting til felles:

De er voksne, smarte folk som har brukt tiden sin på feil ting.
Altså på ting de ikke hadde lyst til å gjøre/følte at de burde gjøre/følte at de måtte gjøre/følte seg tvunget til å gjøre/følte seg sosialt presset til å gjøre.

De har (i snitt) ventet 38 år med å gjøre noe de egentlig liker.

Ikke fordi de er dumme eller skada, men fordi det er en (relativt) vanlig måte å leve livet sitt på.

Du lærte på ungdomsskolen at det viktigste du var å få gode nok karakterer til å komme inn på riktig videregående.

På videregående ble fokus å få gode nok karakterer til å komme inn på prestisjetungt studie X.

Du valgte studie X fordi det skulle gi deg trygg, godt betalt jobb du kunne ha til du gikk av med pensjon.

Innimellom der skulle du få et visst antall barn, men være kjapt tilbake i den trygge og godt betalte jobben din.

Noen hadde det gøy på skolen, gøy på studiet og likete den trygge og godt betalte jobben sin, koste seg med å være gravid, hadde en fin fødsel og digget å ta en passelig kort perm. Hvis dette var deg, bra for deg.
Men!

For mange var skolesystemet og veien ut i jobb en stor og stressende påkjenning der det føles som vinn eller forsvinn. At du måtte gjøre alt riktig, prestere og sikre deg en trygg jobb så du ikke gikk til grunne.

Det å gå gravid, føde og ha baby, var et digert, omveltende traume du ble helt slått i bakken av, og det føltes som et stort meningstap å karre seg tilbake til den trygge jobben du aldri egentlig hadde hatt lyst på.

Hvis du har tatt fag du ikke var interessert i, men «måtte» ta, studert noe du ikke likte særlig godt, men som «måtte» studeres og fått en jobb du aldri sjekket om du passet til fordi det var «målet», er resultatet at du fort kan bli 35 år og ikke ane hva du ville bli når du ble stor.

Det tar tid å finne det ut, og det er dyrt å finne det ut mens du starter bedrift.

De som har kjempet stille gjennom skoletid og studier, er ofte kronisk stresset. De gyver løs på den trygge jobben sin med den samme «jeg må bevise at jeg er god nok»-forpliktelsen som de har gjort alt annet i livet, og sliter seg ut på jobb.

Jeg synes ikke det er rart at denne gjengen drømmer om yoga på stranden i Thailand. Jeg tror det er kroppens rop om hvile forkledd som en sosialt akseptabel ambisjon (bedrift.)

Og kroppen trenger hvile når den er kronisk stresset.

Du vet nemlig ikke hva du egentlig vil før du har hvilt deg. Kreativitet, personlighet, alt blir temmet og gjemt og skjult bak prestasjons-stresset.

Som vi feirer, som gjør det til den mest sosialt akseptable og populære folkesykdommen vi har.

Men det hjelper ikke å slutte i jobben, få dagpenger under etablering og utdanne deg til EQ-terapaut, hvis du egentlig helst ville hvile deg.

Du tar avgjørelsen om å slutte i jobben fra et stresset sted, som gjør at det kan være at du ikke vil bli EQ-terapaut i det hele tatt, det bare virket som den eneste tilgjengelige idéen der og da.

Du vet ikke hva du vil før du har hvilt deg.
Og oppstart er ikke hvile.

Når du er kronisk stresset, er tre ting ekstremt vanskelig:

Synlighet.
Sosial avvisning.
Usikkerhet.

En bedrift er en doktorgrad i disse tre tingene.

Hvis du er en av dem som drømmer om en bedrift så du endelig kan få hvilt deg, er dette en oppfordring til å quiet quitting isteden.

La meg lære deg noen kjipe mantraer jeg har som har redda rævva mi:

Nybakte foreldre stjeler alltid fra noen, fordi energi-regnestykket deres går ikke opp.

Hvis du har valget mellom å stjele tid fra deg selv eller tid fra jobben: Stjel fra jobben.

Hvil deg som en del av jobben din.
Gjem deg og les bok.
Lag juksemøter der du er eneste deltaker.
Ikke ta sosialt ansvar, sosialt initiativ eller foreslå forbedringer.
Sov på hjemmekontoret.
Skriv din egen roman og før timer på kunden.
Hvil deg før du finner en ny jobb fra et stresset sted.
Hvil deg før du starter en ny bedrift fra et stresset sted.

«Men burde ikke så slitne folk bli sykmeldt, Ida?»

«Dønn ærlig: Du kan ikke kurere kronisk stress med NAV. Å forholde seg til NAV er det mest stressende som finnes. Det er verre enn å ha egen bedrift. Jeg anbefaler ikke å bli sykmeldt med mindre du faktisk trenger spesialisthelsetjenesten og hjelpemidler til noe. Det å ha sovet 4 timer om natta fordi den ene ungen får tenner og den andre ungen ikke har noen venner, er ikke en sykdom. Det er bare jævlig slitsomt. Hvis du lurer på om du burde jobbe 80% for å få tatt deg en lur: Se om du kan stjele 20% tid fra jobben din gjennom å kutte ut noe bullshit du ikke trenger å gjøre.»

«Det høres forferdelig uetisk ut? Vi vil jo alle jobbe hardt og være produktive, det er jo sånn vi blir verdifulle mennesker?»

«Det abelist verdisynet der er nettopp det som gjør NAV så jævlig å forholde seg til. Mener du at jo mindre man jobber, jo mindre verdifull blir man?»

«Eh…nei…det vil si…jo? Litt? Jeg blir mindre verdifull av å ikke jobbe mye?»

«Gjelder det også multihandicappede barn som aldri kan jobbe? Er de minst verdifulle av alle?»

«Neineinei, nå overdriver du!»

«Nei, arbeidslinja er dødelig. Dessuten er det bare mulig å «quiet quit» hvis du har en bullshit-jobb – eller mange bullshit-oppgaver.»

Definisjonen på en bullshit-jobb

En bullshit-jobb er en jobb som ikke egentlig trengs å gjøres, eller som vi later som er viktig, men som ingen merker at ikke blir gjort.

Dette må ikke forveksles med drittjobber, som må gjøres, men som du ofte får dårlig betalt for og blir dårlig behandlet mens du gjør.

Drittjobb: Vaske dasser (tenk litt på hvor takknemlig du er for at dassen på jobb er vasket av noen andre enn deg!)

Bullshit-jobb: Seniorrådgiver for et statlig tiltak som er juridisk umulig å gjennomføre, eller direktør for sosiale medier og ekstern kommunikasjon i en bedrift der all inntjening kommer gjennom store, statlige kontrakter.

Du kan ikke quiet quit i en drittjobb, fordi den må gjøres. I en bullshit-jobb, er sjangsen stor for at du kan få gjort alt du må gjøre på én times fokusert jobb.

De fleste sukessrike menn jeg kjenner, har stjålet tid fra arbeidsgiver for å gjøre greia si. De har bygget bedrift i arbeidstid, skrevet kronikk i arbeidstid, klippet håret i arbeidstid, stått på ski i arbeidstid og tatt seg lang lunsj med god samvittighet. Mens kvinnelige kollegaer overjobbet.

Da jeg jobbet i konsulentfirma, var det interessant å se hvordan vellykkede menn førte 8 timer på kunder hver dag, selv om de hadde surret og sett på YouTube, mens de flinke jentene førte et detaljert regnskap kvarter for kvarter, der de tok ut alle pauser og prokrastinering, så det ikke gikk på den stakkars kundens faktura.

Hvis du synes det høres hårreisende ut å «quiet quit» littegranne på jobben din mens du grubler på hva du skal bli: Legg merke til hvordan kollegaene dine jobber.

Er din forventning til egen innsats basert på din indre selvpisker, eller på reelt arbeidspress?

Oppsummert:

Å starte en bedrift, er verdens verste måte å hvile seg på.
Å bli sykmeldt fordi du er sliten, fører til mer NAV-stress, ikke til hvile.
Hvis du uansett sitter og lurer på om du skal slutte i jobben du hater, er den beste måten å slutte litt før du slutter helt.
Altså gjøre en (litt) dårligere jobb.
Dette er en essensiell del av å helbrede flink-pike-syndromet, som du uansett må fikse før du blir bedriftseier.

For helt ærlig: Hvis du er intens perfeksjonist og ikke aner hva som er «god nok jobb», kan du ikke være noen andres sjef. Det er sånn du får micromanaging mareritt-sjefer.

Min tommelfingerregel er:

Er du flinkere enn alle andre, kan du alltid levere 70% på jobb og fremdeles være den flinkeste der.

Det er ikke juks, det er Gauss-kurven.

Vil du fremdeles ha en bedrift, selv om det ikke blir ferie?

Da skal du melde deg på Feminist og kapitalist.

Gleder meg til å se deg!

Vil du snakke om å skulke (litt) på jobben?

Prat med meg på LinkedIn.

Dette innlegget er en del av Feminist og Kapitalist – en ukes digital workshop der jeg lærer deg hva prisen din skal være, hvordan tjene ekte penger + bygge en arbeidsplass for flere ansatte enn deg. Jeg har skrevet tre andre innlegg i samme serie:

1. Derfor vil jeg ha flere kvinnelige gründere
2. Alt folk gjør feil når de starter konsulent-selskap
3. Alt som er galt med klassiske SaaS-start-up-firmaer

Prisfeil nr 1:

Du hadde ingen forretningsplan, du ble bare spurt om hva du kostet.
Da ble du svimmel og kvalm, og så sa du det høyeste tallet du greide å si uten å kaste opp.

I 99% av alle tilfeller, er det tallet altfor lavt. Selv om du følte deg som en kriminell kapitalist-krøsus da du sa det. Så nå har du både underpriset deg OG føler deg slem.

Løsning: Gjør øvelsene under til neste gang du blir spurt. Ja, du skal sette opp prisen din i løpet av dette innlegget.

Prisfeil nr 2:

Du spurte deg selv: «Hva er folk villig til å betale for dette?!» og med «folk», mente du: Deg selv, kjæresten din og en tilfeldig person på Facebook som sa at grafisk design er for dyrt.

Det er to problemer med spørsmålet ditt:

Som nyslått næringsdrivende, er du helt ny på størrelsen på tallene bedriftsmarkedet opererer med. Det betyr at alt føles helt unaturlig dyrt, fordi du er vant til å sjekke prisene på dagligvarer på Rema. Som betyr at du er den dårligst kvalifiserte til å føle deg frem til pris.

Men den andre, og viktigste grunnen – er at det er feil spørsmål.

Du må spørre deg selv:
«Hva må jeg tjene for å kunne lønne meg selv fullt i denne bedriften? Hva er må jeg selge for å kunne omsette nok til det?»

Du er den viktigste sukessfaktoren i firmaet ditt når du er eneste ansatt og eier.

Alt står på deg, ergo må du legge grunnlaget for god lønn og pensjon til deg som et minimum.

Å ta ut ekte lønn (du vet – sånn du får lønnslipp på), koster mer enn å tømme nærings-kontoen til ENKet.

Når jeg skal hoderegnet, tar jeg summen noen skal tjene i året og legger på 200 000. Det er ikke helt nøyaktig, men det er lettere å huske.

Ergo må du ha ca 800 000kr for å kunne lønne deg ca 600 000kr.

Her er en kalkulator for å regne ut nøyaktig.

Hvis produktet ditt koster så lite at det blir umulig å oppnå én årslønn, har du ikke laget en bedrift, men en fattigdomsfelle. Tilbake til tegnebordet!

Prisfeil nr 3:

Du tror det er lettere å selge noe billig til mange enn noe dyrt til få.

Jeg skjønner at det høres enklere ut å selge et drops til 1 kr enn en grafisk design-pakke til 100 000kr.

Du sløser jo vekk 1 kr hver dag, mens å betale 100 000kr for noe føles som rotfylling og eksamen på samme tid.

Men det er dyrt å ha mange kunder, og det krever en stor organisasjon.
Hvis målet ditt er å omsette for 1 million i året mens du er eneste ansatt, så kan ikke planen din vær å selge 1 million mennesker en app til 1 kr stk.

En av de største utfordringene da jeg startet firmaet mitt, var at jeg hadde et så stort publikum på sosiale medier. Du skulle tro det var en fordel (mange som ville kjøpe!), men det betydde også at jeg hadde masse jobb med å få meldinger, få e-poster, bli tagget og delt.

Jeg hadde en coach som sa: «Det dyreste i sjappa di, er alle menneskene som skriver til deg og forventer et personlig tusen takk. Når det er over 1000 av dem om dagen, er det et helt årsverk i å svare på skryt.»

Jeg er uendelig takknemlig for overfloden av følgere jeg har og har hatt, men det er en uhåndterbar størrelse alene. Derfor er den eneste grunnen til at bedriften min finnes i dag, at jeg har betalt for hjelp med sosiale medier og e-post siden sjappa mi omsatte for 70 000kr.

Jeg sier ikke dette som en humble brag, men som realitetsorientering:

Det er fysisk umulig å ha 1000, 10 000 eller 1 million kunder når du er én person.

Det er mye mer realistisk å selge et prosjekt på 1 million kr til én kunde.

Alt du trenger er et godt produkt, en kunde som er veldig klar for å jobbe med deg, og en telefonsamtale der dere blir enige.

Hvis forretningsplanen din er basert på at du skal ha et digert publikum og selge masse billige greier alene, består den ikke sunn fornuft-testen.

Det er mer jobb å ha mange kunder enn få kunder.

Ergo: Selg færre enheter til høyere pris når du begynner.

Prisfeil nr 4:

Du tar ikke sunn fornuft-testen fordi du så veldig gjerne vil jobbe med akkurat denne kunden. (Og fordi du er redd for å takke nei til oppdrag, fordi tenk om penga tar slutt?)

Dette er kulturliv-feil nr 1.

Veldig mange vil jobbe med kulturlivet.
Det føles renere, mer etisk og snillere enn det «skurkete» næringslivet, og det gir en status – eller kulturell kapital, om du vil.

Men dette vet kulturlivet, og de spekulerer i det.
(De fleste av dem er kommersielle virksomheter, selv om de blir provosert av å bli omtalt som det.)

La oss si at målet ditt er å leve av å være fulltids illustratør.
Du blir bedt om å gjøre et prestisjetungt illustratøroppdrag til et stor aktør.
Du regner med å bruke en måned på jobben.
«Du får 5000kr» sier oppdragsgiver.

Da er det på tide å ta sunn fornuft-testen:
Hvis du klarer å få et sånt oppdrag i måneden, blir det 60 000kr i året.
Du må koste minimum 50 000kr (altså en 0 mer) for at det skal begynne å ligne en årslønn, og selv da blir lønna lav (bruk kalkulatoren!).

Ergo: Det prestisjetunge oppdraget består ikke sunn fornuft-testen.
Det er ikke liv laga, selv om «alle» i kulturlivet priser seg så lavt.
Du må si nei til oppdraget, selv om prisen er for lav.
JA, du må si nei til penger.
Hvis du bruker all arbeidstiden din på å levere til altfor lav pris, har du ikke tid til å selge deg inn andre steder til riktig pris.

Prisfeil nr 5:

Du priser ikke inn hjelpen du kommer til å trenge.

Ok, så målet ditt er én full lønn til deg. Men når du jobber alt du klarer, så kommer du ikke over 200-300 000kr i omsetning. Hva skal du gjøre da?

Jo, mange bedrifter møter et inntjeningsplatå når én person gjør alt. Det er fordi mange typer bedrifter ikke kan vokse solo.

La oss si du er keramiker som selger kopper og skåler på nett.

Du selger gjennom å ta bilde av ting du lager (som tar tid).
Markedsføringen i sosiale medier tar tid.
Å pakke og sende tar enda mer tid.

Hvis du skal gjøre alt selv, får du ikke laget mer keramikk eller solgt på sosiale medier mens du pakker og sender den. Ergo er måten du øker omsetningen på, å betale noen å hjelpe deg til pakking før du har nådd målet ditt.

Det er dette som heter å ta risiko.

Mange som vil lage nettkurs eller andre digitale produkter, har kjøpt en rar løgn om at du kan gjøre alt selv hvis du har et digitalt produkt, fordi mye mer går automatisk enn hvis du f.eks må pakke.

Men jeg lover deg: Også digitale kunder krever mer oppfølging enn du kan gjøre alene. Hvis du møter på et platå:

Løsningen er å slutte å gjøre alle jobbene som ikke fører til inntjening, men som må gjøres likevel.

Vil du regne ut riktig pris sammen med meg?

Da må du bli med på Feminist og kapitalist neste uke.
Der får du både renget ut riktig pris, får et konkret forslag til hvilket omsetningsmål firmaet ditt burde ha (jepp, jeg har regnet for deg), og du får konkrete råd på hvordan lage produkter som du kan ta en høyere pris for.

Du får også alle verktøyene for å finne hjelp til det du taper penger på å gjøre selv, så du kan nå målet om full ansettelse til deg selv.

Du får også lære veien til å ansette flere, fordi jeg tror ikke på et næringsliv fullt av ensomme helter.

Kom og bygg fremtidens arbeidsplass.
Kom og slutt å underprise deg.
Kom og få et felleskap mens du regner ut riktig pris.

Meld deg på her.

Spørsmål?

Send meg en melding på Instagram.

Du leser en serie som heter Feminist og kapitalist, og er min kritikk av en serie småbedrift-bransjer. Målet med serien er flere kvinnelige gründere + at de som finnes, skal ansette flere årsverk. Den er også en promotering av kurset Feminist og kapitalist, som er en digital bootcamp.

Les om grunnen til at jeg har laget Feminist og kapitalist.

Les min kritikk av konsulentbransjen og nyoppstartede konsulentselskaper. (Jurist, arkitekt, revisor – dette gjelder dere, også.)

Åkei, er du klar for litt SaaS-start-up-kritikk?

Men først: Hva ER en SaaS-start-up?

Sånn hvis du ikke er en del av den temmelig lille klubben som leser Shifter.no som Se & Hør.

Jo, SaaS står for software as a service. Du bruker antageligvis 50 forskjellige i løpet av en dag. Slack. Dropbox. Kajabi. ConvertKit. Stripe. Folio.

SaaS er programmer som utfører en tjeneste for deg der du ikke trenger å snakke med et menneske for å bli kunde. SaaS er betalte tjenester. (Altså ikke Facebook, der du betaler med brukerdata.)

Denne typen tjenester har vært gullstandareden av hva de største investeringsselskapene har putta penger i de siste 15 årene. Idéen er at disse firmaene kan få (nesten) uendelig med kunder uten at kostnaden ved å produsere tjenesten går opp, siden det er programvare som gjør (storparten) av jobben.

«Dette må jo være verdens mest lønnsomme forretningsmodell!» har vært mantraet. «Folk betaler månedlig abonnement! De bruker det resten av livet! Du kan få uendelig med kunder!»

Hvis du drar på startup-arrangementer, er det SaaS de lærer deg å dikte opp. Dette er også det primære fokuset til Innovasjon Norge.

Når det dukker opp artikler av typen «98% av alle investormidler gikk til mannlige gründere i år igjen», så er ikke dette bare fordi menn investerer i menn. Det er fordi det er nesten bare menn som lager SaaS-startuper, og det er denne typen virksomheter som får investormidler.

Det betyr ikke at det er kvinnefritt i denne sjangeren, men det er langt færre kvinner som lager en SaaS enn kvinner som lager nettbutikk med tøybleier, sosiale medier-byrå eller alternativt kvinnemagasin – eksempler på tre lønnsomme, men ikke spesielt innovative bedriftstyper. (En innovasjon er noe som kanskje ikke virker. Salg av sko er ikke en innovasjon, selv om du selger en ny type sko, eller sko på en annen måte.)

Hvis SaaS-en i tillegg bruker en ny teknologi, som en bestemt kryptering, blokk-kjede eller AI, har vi et objekt som føles både uendelig lønnsomt (i fremtiden) og veldig verdifullt å eie (i fremtiden.)

Nesten alt innhold der ute om å starte for seg selv, er egentlig er laget for SaaS-bedrifter. Fordi grunnen til at investorer lager oppstartsprogrammer og inkubatorer og faderullan, er for å ha muligheten til å eie minst én vellykket SaaS som blir verdsatt til en milliard. Ergo har de råd til å la en gjeng med engasjerte arbeidsjern tryne på deres regning.

Åkei, la oss ta SaaS-kritikken:

Det første er åpenbart og sagt av mange før meg:

SaaS-er tjener ikke penger. De bruker penger. Uansett hvilken tjeneste du kommer på? Den har røde tall. Ja, også de store internasjonale du bruker hver dag, som Slack.

Grunnen til dette handler om hva en SaaS egentlig er:

Veldig teknologi-tung og overdesignet samtidskunst for en bestemt type næringslivsmann. Fredriksenjentene kjøper tonnevis med fargerike garnnøster og må få seg et eget rom på Nasjonalmuseet for å oppbevare dem riktig, mens mange menn med tilsvarende formuer putter pengene i «spennende» teknologiprosjekter med samme håp om avkastning – og status.

Jeg har vært med på flere SaaS-prosjekter.Jeg er uendelig takknemlig for erfaringen, fordi det lærte meg SÅ mye du bare ser hvis du er på innsiden av galskapen.

Du skjønner: Alle små bedrifter drømmer om en investor. Om at det skal komme noen med en stor pengesekk og fikse ting. Jeg har sett kanskje femti små selskaper med rotete aksjebok fordi gründer har trodd at hennes jobb har vært å få inn investeringer så de kan vokse, istedenfor å tjene penger så de kan vokse.(Aldri, aldri, aldri finn deg en engleinvestor i Gründerklubben på Facebook. Just say no!)

Men å ha vært med på bedrifter der investor blar opp og man har vellykkede runder med å hente penger igjen og igjen, lærte meg noe jeg ikke ville lært ellers:

SaaS-problem nr 1: Investor er den (egentlige) kundenNår du har investor, har du kunde & toppsjef & styreleder i ett. Det betyr at produktene dine alltid blir dårligere, fordi du ikke kan tenke «kunden først». Kundene dine betaler ikke for festen. Dette er klin likt hvordan det har vært å få statstøtte til kulturprosjekter jeg har jobbet med. Alt du har av publikumskontakt handler utelukkende om å tilfredstille departement X eller direktorat Y, siden de tar regninga. Forskjellen på et departement og en investor er dog at investoren ikke er like redd for innsyn og riksrevisjon, som betyr at de kan være mer emosjonelle, egomane og paranoide enn staten kan. Samtidig som innovasjon er en egen ideologi med et eget stammespråk, så en god del av det å få investor – og tilfredstille investor – er å late som du er «kundeorientert», opptatt av å løse «ekte problemer» og snakke om hvor mange «varme leads» dere har. Men all ledelse handler om å velge. Og hvis du må velge mellom «bra for kunden» eller «bra for investor», må du alltid velge det siste når du har en stor investor med på laget.

For meg, som alltid har jobbet med markedsføring og oppmerksomhet, blir det å ha investorer/politikere som den skjulte målgruppen ekstremt krevende. «Vi må få et oppslag i Dagens Næringsliv der investor X ser fantastisk ut, men hvor ingen av deres dårlige sider må i søkelyset og det ikke stilles noen vanskelige spørsmål og du må ha fire forankringssamtaler med dem så de ikke friker ut på forhånd!» er mer vanskelig enn «Vi må få omtale i Dagens Næringsliv så potensielle kunder får lyst til å kjøpe et par ski.»

SaaS-problem nr 2: Utviklere = avguder

De fleste som investerer i SaaS-programvare, har tjent formuene sine på ulike Internett-greier. Det betyr at fokuset hos investorene – som regel – er hos teknologene. En parodi på en typisk SaaS-pitch til en investor: «Vi skal lage verdens mest innovative programvare som vil være uendelig lønnsomt å eie en bit av! Derfor har vi fått med oss de beste utviklerne i hele verden, og de har investert sine egne penger i akkurat VÅR oppfinnelse! De er så flinke at de ikke trenger å lete etter jobb, vi måtte tilby dem en formue per hode for å få dem ut av Samsung og Google! Alle som jobber for oss, er genier med eikeløv og sløyfe og svart belte i Vim! De snakker utelukkende i pull requests og kan kode hvilken som helst Evry-taper under bordet! Invester i vårt vanvittige utvikler-team, de er ikke med på møtet, fordi de er så langt ut på spekteret at de må sitte i mørket og ha det kjølig sammen med server-parken! Du vet det er sånn du får kvalitet! Invester NÅ!»

Det er ingen som sier: Vi har verdens beste designer, verdens beste markedsfører, verdens beste prosjektleder eller – grøss og gru – verdens beste HR-sjef. Fordi dét er jo mindre viktig enn koden.

«Men Ida, det ér forskjell på utviklere! Det vet du jo! Du har jobbet masse med kode!»

«Jada, jada. Hvis du tror du skal finne opp noe nytt, og planen din er å sende en spekk til billige utviklere i Sri Lanka, så får du sponplate, ikke mahogni. Du kan lage en stygg logo i Word uten at ytelsen på serveren går i dass eller datasikkerheten din dør. Utviklere er essensielt. MEN! God kode er ikke det samme som en bra bedrift! Og utvikler-dyrkelse på bekostning av alle andre fagområder, gjør at du gror mannlige incel-bedrifter.»

«Jaha?»

«Det er færre kvinnelige utviklere. Det er så godt som ingen kvinnelige stjerne-utviklere med 20+ års erfaring. Som betyr at når du setter sammen teamet for å vinne hjertet til en investor med magiske enhjørnings-kodere, så setter du sammen et rent gutte-team. Og å ansette kvinner til en bedrift der det allerede jobber 12 kæller som behandler alle andre fagområder enn deres eget som «less than» er en nesten umulig oppgave. Og det er ikke det eneste problemet!»

«Er det flere problemer enn et team bestående av bare menn fra én fagprofesjon?»

«Jess, fordi disse gutta er både dyre og verdifulle, og SaaS-start-ups er en verdsettelses-lek. Spørsmålet er alltid «hvor mye koster en aksje nå?», fordi dét avgjør hvor stor avkastning en fremtidig investor vil få når det vokser. Rask vekst i verdi = det som gjør deg sexy for en investor. En annen ting som gjør deg sexy for investor, er at alle ansatte tror så mye på produktet de lager, at de investerer selv. Det gjør også at de ansatte (frivillig, men akk så økonomisk) binder seg til masten, fordi det blir veldig dyrt for dem å slutte etter hvert som prisen går i været.»

«Men er det ikke bra at ansatte eier sin egen arbeidsplass? Det høres jo nesten kommunistisk ut?»

«Hhahahahaha, så ung, så idealistisk. Det er det motsatte. Det kalles «gyldne håndjern», fordi du gjør det umulig for noen å slutte i start-upen uten å sette fyr på penga de har investert/gå glipp av en utrolig fristende lottobillett. Det gjør også at arbeidsmiljøet blir helt snurrig, fordi ingen kan slutte frivillig eller sparke noen uten å føkke med aksjonæravtalen. Det gjør at den vanlige arbeidsmiljøloven slutter å virke, fordi folk har millioner på spill. Dette er grunnen til at du får overjobbing, og dette er grunnen til at du får ukultur.»

«Men jeg skjønner ikke hvordan det henger sammen med utviklerne?»

«Vel, dette er litt komplisert, men hør: For å sikre deg investor, må du ha sexy, sexy teknologer, ikke sant? Vel, det koster penger å hente dem ut av de avsindig godt betalte jobbene sine. De må du antageligvis stille med kapital selv (de fleste gründere i denne kategorien tar boliglån og forbrukslån og låner privat for å komme seg dit at en investor også vil spytte i kassa), som betyr at du har to-tre-millioner klar til å skyte inn i sjappa di for å lønne de ansatte som skal sikre deg de første investor-møtene. Men du venter med å skyte det inn til de første utviklerne har kjøpt seg inn, så de skal komme inn på så lav verdsettelse som mulig. Det fristende av å være founding member i en start-up er billige aksjer. La oss si at du får 1,5% eierskap til 35 000kr. Så fort du har signert, putter stifter kapital inn for å lønne deg, og din kompetanse + ditt eierskap + din høye lønn + stifters eget bidrag ØKER verdien på selskapet, så neste runde med ansatte må betale 200 000kr for å få 0,5% eierskap. Skjønner du hvor jeg vil hen?»

«Ikke helt, det ble mye tall?»

«Siden det vanlige er å lete etter damejobbene etter man har funnet de utviklerne, betaler kvinnelige start-up-ansatte ti ganger mer for en mindre aksjepost når de blir med.»

«Aaaah.»»Dette er også grunnen til at det er så satans vanskelig å få damer til en SaaS. «Hei, vil du være første kvinne blant 12 menn med et helt annet fagområde enn deg som har null respekt for de myke greiene dine + betale minimum 200 000kr for få en jobb?» er ikke en sexy pitch.»

«Men må damene kjøpe seg inn, da?»

«Det er mye lettere å få investor på et team du har satt gyldne håndjern på. Da kan du fortelle historien om hvor dedikerte alle er og hvor mye alle har satset for prosjektet. Og du kan være sikker på at du har folk minst de 3 årene de må jobbe før de får lov å selge (deler) av aksjene sine.»

«Men alle har ikke 200 000kr!»

«Nei, det er derfor et mangfoldig start-up-miljø er en fysisk umulighet. Uansett hvor mye du tenker på kjønn og hudfarge og høreapparat, er dette et spørsmål om klasse.»

«Men er det ikke litt fint at folk eier jobben sin, da?»

«NEI! La meg fortelle hvorfor: La oss si du går med på å være den første dama blant 12 kæller. De skjønte til slutt at de måtte ha noen som kunne drive med salg og markedsføring, så de ansatte deg, og du tok opp lån på huset og kjøpte mindre aksjer for mer penger enn alle andre i sjappa. Så jobber du der en måneds tid og har din første skikkelig #metoo-opplevelse. Men nå kan du ikke slutte uten å sette fyr på penga du har puttet i sjappa, og du kan ikke snakke høyt om opplevelsen uten å ødelegge mulighetene for å få inn (neste) investor. Det betyr at å si fra om trakassering = å dumpe alles investering i dass. Prislappen er nå stifters boliglån + verdsettelsen på 200 millioner kroner, som KAN bli ekte penger hvis noen kjøper SaaS-en. Det gjør det ENORMT vanskelig å være varsler. Du kan heller ikke snike deg ut døra, siden det betyr å måtte selge aksjene til lavere pris enn de er verdt. Der du vanligvis ville sagt fra til verneombud/fagforening, har du nå en indre konflikt mellom dine interesser som aksjonær og dine interesser som ansatt. Resultatet er enten å bli skvist ut eller utbrent eller begge deler.»

«Men hvor ille er rumpeklyping mot noen millioner?»

«Dette er spørsmålet mange kvinner i SaaS-verden har stilt seg.»»SÅ mye rumpeklypning kan det da ikke være?!»

«Vel, det er også ubetalt, emosjonelt arbeid å brenne seg ut på.»

«Hvordan brenner dét?»

«Jo, de fleste som lager SaaS, deler verden i følgende hierarki: Øverst er utviklere, økonomer og ingeniører (altså alle som jobber med de ekte og viktige tingene.) Deretter kommer designere, produktleads, grafikere og den rasjonelle delen av innholdsproduksjonen (du vet, en god og rasjonell brukerhåndbok vs en emosjonell TikTok-kampanje), men dette sees på pønt og hygienefaktor, sammenlignet med databasetruktur. Til slutt kommer de skite og ekle fagområdene man må ha, men skulle ønske man slapp unna (salg, markedsføring, sosiale medier, teambuilding og HR.) Det betyr at man i liten grad vet hva de siste fagområdene egentlig innebærer, og at den største faren med å bli rekruttert som kvinnelig produktsjef eller designer i en start-up, er at det blir forventet at du tar på deg to-tre ekstra stillinger uten at de blir definert. Særlig HR og teambulilding er typiske ting kvinner får i fanget mens de trodde de skulle prototype menystrukturer. Det er også lett å tenke at noen som kan skrive tekst, kan drive en sosiale medier-kampanje, selv om dette er to ulike fagfelt. Så i organisasjoner der du skiller hardt mellom backend, frontend og sikkerhet, skiller du ikke mellom alt det andre, men tenker på det som «Lines jobb.»

«Men ER HR så mye jobb i en liten bedrift?»

«SaaS er ikke vanlige bedrifter, de er broiler-firmaer som vokser unaturlig fort mens de går i minus for å tiltrekke seg rike menn som skal gi dem (enda) mer penger, og til slutt kjøpe dem. Det er ingenting som er mer HR-krevende enn å selge et selskap der de ansatte eier. Det krever en dreven HR-senior som har nedbemannet og oppbemannet og forventningsavklart i 15 år, ikke en kvinnelig markedsfører som gjør dette ved siden av sin «egentlige jobb», mens hun også tar ansvar for å arrangere julebord, selv om hun vet hun risikerer å bli kløpet i rumpa.»

«Så du mener at ingen burde lage en SaaS? Jeg har jo hørt at det er blitt MYE vanskeligere å få investor nå enn før krigen i Ukraina brøt ut…»

«Jeg har en SaaS jeg er i ferd med å finne penger til, jeg. Jeg skal hyre utviklere, også.»

«Åkei, så hva skal du gjøre annerledes?»

«Husk at jeg er ekspert på markedsføring, selv om jeg har kompetanse på kode og design. Det gir oss en helt annen sammensetning enn en vanlig startup. Den første jeg slipper inn på eiersiden utenom meg, noen som er ekspert på HR. Alt handler om fagmiljøene som får definere begynnelsen.»

«Men hva med investor-avhengigheten?»

«Jeg har bygget en serie med lønnsomme firmaer, så plan 1 er å være min egen investor, plan 2 er å finne betalende kunder. Kunder er uendelig mer verdifullt enn investorer. Du designer noe de trenger, ikke noe som masserer egoet deres.»

«Åkei, men hva med utviklerne? Skal du behandle dem som avguder?»

«Dønn ærlig, jeg elsker utviklere mer enn noen annen profesjon, så et lite tempel blir det sikkert. Alle som har jobbet med designbyråer som tror de kan kode, blir rørt og glad av å jobbe med en EKTE utvikler. Det er litt som å jobbe med ekte snekker når du bare har fått sponmøbler fra Ikea. De blir dog ikke de første jeg hyrer. Jeg skal skru opp verdsettelsen med damer først, så vi begynner med kvinneflertall.»

«Er du ikke redd for at dette fokuset på kvinner gjør at du diskrimminerer menn uten å vite det?!»

«Mennenes frigjøring får være mennenes egen kamp. Neida. Ikkebinære, skeive, svake, rare, annerledes menn som føler at de tyter ut av patriarkatet er alltid velkommen. Men jeg føler ikke et behov for å ta et ansvar for «likhet» eller «balanse», jeg er her for å få til «flere damer enn ingen.» Resten får noen andre fikse.»

«Åkei, men som noen med gründerdrømmer: Hva er det du egentlig anbefaler meg?»

Mine anbefalinger:

1. Ikke bruk råd fra SaaS-verden når du skal bygge den helt vanlige, kjedelige bedriften din. Du trenger ikke pitchdeck eller investor for å bli personlig trener, du trenger å ta deg betalt.
2. Ikke vær sur for at du ikke fikk investor til den kjedelige, vanlige bedriften din. Tjen penger isteden.
3. LÆR av hvordan SaaS-gutta verdsetter seg selv, låner penger og tar sinnsykt høy risiko. Jeg sier ikke at du skal låne 10 millioner på huset og ansette 30 stykker i nettbutikken din, men du kan ta 100 000kr fra boliglånet for å investere i den første lønningen til noen som pakker for deg på lageret.
4. VÆR SATANS FORSIKTIG MED Å TAKKE JA TIL JOBBER DER DU TAR PÅ GYLNE HÅNDJERN! Du vil kunne slutte i alle jobber!
5. Ikke ta jobben med å være den første mammaen/mørkhudede/ikkebinære/rullestolbrukende på en arbeidsplass der ingen gjør HR og daglig leder har skrevet opp seg selv som verneombud. Det er en oppskrift på retraumatisering. Du har ikke ansvar for mangfoldet på en arbeidsplass. Arbeidsplassen har.
6. Ikke invester i selskaper som ikke har HR og markedsføring på eiersiden.
7. Hvis du vil stifte en SaaS i en tid med færre kåte investorer: Bli med i masterminder med folk som allerede tjener masse penger på innhold og innholdsprodukter. Det er jug at det bare er kode som tjener penger. Lær å bygge andre inntektsstrømmer før koden er ferdig. Det gir ekte uavhengighet.
8. Stift selskap med HR og markedsføring på plass fra dag 1. På den måten designer du en bra arbeidsplass med gode inntektsstrømmer, ikke bare god kode.

Åkei, vil du få konkrete og kjipe råd til din virksomhet? Vil du være med å lage et gründermiljø der kvinner ikke ender opp med fire jobber & må betale mer for aksjene sine? Da må du bli med på Feminist og Kapitalist, bootcamp for deg som har – eller vil ha – en ordentlig bedrift. Det er en heldigital workshop, og du får opptak etterpå hvis du ikke kan bli med live. Kom kom!

Vil du snakke om dette innlegget med meg?

LinkedIn er stedet.

Dette er en serie om Feminist og kapitalist – en bootcamp som har som mål å få flere kvinnelige gründere (og få de som er etablert til å ansette flere).

«Jeg er jo en populær konsulent. Jeg koster 1500 kr timen når jobben min leier meg ut til kunder. Jeg har nesten 100% faktureringsgrad i gode uker, men likevel tjener jeg bare 750 000kr i året. Når jeg regner på det, tjener jeg jobben min over 2 millioner i året på mitt arbeid. Hvis jeg starter et firma og bare fortsetter som før, så må jeg jo kunne tjene det dobbelte lett?»

Dette regnestykket har jeg hørt mange gamle kollegaer fra konsulentbransjen gruble på.

Problemet er at det er helt feil.

For deg som ikke har jobbet som konsulent:

Faktureringsgrad = hvor stor andel av timene du er på jobb du kan fakturere kunden for. De fleste konsulenter blir målt på hvor høy faktureringsgrad de har, og de fleste byråer setter inn tiltak hvis noen ansatte ligger under 60% faktureringsgrad over lang tid. Målet er å ligge på ca 70-80%, flere har bonuser som blir utløst hvis du har en faktureringsgrad på 100%.

Problemet er at faktureringsgraden er et verktøy for å kontrollere hva ansatte bruker tiden sin på, IKKE et verktøy for å sikre omsetning i bedriften.

Hvis du slutter som konsulent og starter ditt eget konsulentbyrå (med deg selv eller noen flere), og du hele tiden følger med på at dere har høy nok faktureringsgrad, tenker du som en ansatt, ikke som en sjef.

Sjefer har skikkelig lav faktureringsgrad. Det er fordi de gjør en annen jobb enn konsulentene. Når du slutter i jobben for å starte for deg selv, blir denne jobben din – i tillegg til jobben du allerede hadde.

Dette er her overarbeidet begynner for alvor.

De fleste konsulenter, også de som rådgir på produktutvikling og markedsføring, har skikkelig dårlig forretningsforståelse.

Dette kommer av hvordan konsulentbyråer måler seg selv.
De er vant til å skille mellom «fakturerbare timer» og «interntid», altså tid brukt på mindre viktige greier.

Dette dekker over det faktum at det er fysisk umulig å fakturere en kunde uten at den kunden har kjøpt først.

Alt av salgs og markedsaktivitet havner i «interntid», som de fleste konsulenter tenker på som «less than.»

Dermed tror 99% av dem at pengene blir tjent gjennom at de fakturerer.

Men de timene er leveransen, ikke salget. Hvis en kunde har kjøpt 300 timer innholdsrådgivning, har de skrevet en kontrakt der de forplikter seg til å faktisk kjøpe de timene. Dét er salget.

En produktiv konsulent har ikke erfaring med å TJENE pengene, bare med å levere tjenesten. Men de tror de vet hvordan pengene tjenes.

Dette gjør at nesten alle selvstendige konsulenter jeg har intervjuet, har gått på en real overjobbings-smell.

De har tar med seg fortellingen om at de må ha en 80% faktureringsgrad for å «lykkes.»

De fyller kalenderen til bristepunktet.

Det gjør at planlegging, strategi, markedsføring, salg, ledelse og produktutvikling, blir laveste prioritet. Selv om dette er daglig leders jobb, ikke å sitte hos Sparebank 1 og se på Instagram-innholdet deres.

Samtidig er de fleste overjobbende konsulenter lønnsomme. Det betyr at de fleste byråene som har vokst seg til store virksomheter, begynte som et knippe overjobbende konsulenter med dårlig forretningsforståelse.

Dette gjør at (så godt som) alle konsulentbyråer, har de samme problemene.

Konsulentbyrå-sykdommer:

• Lav systemkapital. Siden all tiden brukes på å levere produktet, har du ikke tid til å skrive ned hvordan du gjør det – eller lære opp andre til å levere på samme måte som deg. Det betyr at når du skal ansette noen, må du finne et enhjørning-geni som leverer perfekt fra dag 1 uten opplæring. Disse er sjeldne, dyre og tar med seg halve sjappa når de går. Eller så brenner de ut, siden de alltid lurer på om de gjorde jobben «riktig». Det får de aldri vite, siden jobben er uklart definert. Det gjør det også vanskelig å sparke feilansettelser, siden du sjelden har en detaljert stillingsinstruks eller tid til å følge opp ansatte i prøvetiden.
• Desperat salgsinnsats. Alle byråer er elendig på selvpromotering. Delvis på grunn av at markedsføring er interntid, men mest fordi de er redde for å selge for mye. De fleste som har prøvd å gå til byrå, har opplevd at byrået er fullbooket tre kvart år frem i tid. Når byrået er fullbooket, markedsfører de ikke. Men når det mangler oppdrag? Da ringer selgerne rundt og lover ting de ikke kan holde. («Klart vi kan levere .net-kode! Drit i at vi bare har to front-end-utviklere som kan knote litt php, we’ll hire someone! Make it work!») Resultatet av den desperate salgsinnsatsen, er at de vokser med feil folk, som må dikte sin egen jobbbeskrivelse, og dermed blir umulige å kvitte seg med.
• Nedvurdering av all jobben som ikke er konsulentarbeid. Planlegging? Emosjonelt arbeide? Sørge for at kundene har kaffe? Sosiale medier? Alt man feirer, viser frem og skryter av på fagdag, er det man har gjort med en kunde. Det betyr at disse tingene blir ikke-forfrembare og usynlige – med mindre de ikke blir gjort. Ikke-forfrembart arbeid som er usynlig med mindre det ikke blir gjort? Det ender (nesten) alltid opp hos kvinnene, som brenner seg ut på dobbelt jobb (siden de også gjerne vil henge med på faktureringsgraden.)

«Åkei, Ida, men jeg vil jo starte et byrå! Alle problemene du beskriver over er grunnen til at jeg vil lage mitt eget!»

«Topp. La meg fortelle deg hvordan du skal flytte fra nissen uten å få ham med deg på lasset.»

Sånn ville jeg startet et nytt byrå:

1. Bruk din egen konsulentverktøykasse på firmaet du jobber i NÅ! Du er designer/rådgiver/ekspert – design et bedre byrå for deg! De fleste som jobber med kundeinnsikt, har nesten ingen innsikt i egne kunder, fordi skomakers barn har ingen sko.
2. Sjekk hvilke oppgaver byrået ditt selger i dag, som ChatGPT allerede klarer å gjøre. Sørg for at byrået ditt utelukkende gjør oppgaver AI ikke kan gjøre, eller bruk AI til å gjøre oppgavene jobben din gjør for lavere pris. (Her er et eksempel på et firma som gjør det innen advokat-bransjen.) De fleste dyre konsulenter som sjekker hvilke ord som er mest populære på Google, formulerer kontrakter eller skriver generisk tekst, kommer til å forsvinne i AI-revolusjonen. Future proof your self.
3. Anerkjenn at daglig leder aldri kan ha en faktureringsgrad på høyere enn 40%. Det betyr at prisene dine må opp når du starter for deg selv – eller så må du ansette noen med én gang. Tid brukt på salg og markedsføring er mer virksomhetskritisk enn tid brukt på leveranse. Ja, du må levere en god tjeneste, men du kan ikke levere noe du ikke har solgt. Er du redd for salg, kan du ikke starte for deg selv. Du kan ev bli forgylt frilans-konsulent gjennom Folq, men det er ikke det samme som å gro ditt eget byrå.
4. Digitaliser deg selv. Hva har Valen Utvik og Hva behager til felles? Jo, de har begge digitale produkter (kurs og medlemsskap), som gjør at det er mulig å kjøpe fra dem selv om byårene deres er fullbooket. De kan ta kunder som har mindre budsjetter uten å senke prisene, de får smartere kunder de har lært opp før de kommer sammen på møterommet. De kan hjelpe flere uten å ansette hals over hode.
5. Omfavn at du er et spa for store firmaer og slitne sjefer i offentlig sektor. Min vidunderlige eks-mann Daniel skrev en mastergrad som avdekket at tjenestedesign ikke blir implementert. Du kan lese oppgaven her. Han foreslår løsninger for implementering, men jeg har en kjipere tolkning av funnene hans. Jeg tror at å bli tjenestedesign er ledergruppas måte å bli massert på. «Oooh, så mye oppmerksomhet! Så mange muligheter! Så fine tegninger av oss! Dette var gøy, dere!» De fleste konsulenter er harmdirrende oppgitte over at ingen følger deres fantastiske råd, mens jeg ville omfavnet at tjenestene du leverer, er en Chanel-veske for ledergruppen i Yara. De færreste MÅ HA en ny og lekker logo, de har bare skikkelig lyst på en. Hva hadde skjedd hvis du lånte elementer fra luksus-opplevelser istedenfor å skjelle ut kunden for å ikke høre på deg?
6. Vær mer brukervennlig enn konkurrentene dine. Det er ingen ting som er så lite brukervennlig som salgsprosessen til et brukervennlighetsbyrå. Det er umulig å finne ut hva noe koster og hva som faktisk kommer til å skje etter at du tar kontakt – eller hva du burde ha funnet ut på forhånd før du tok kontakt. Her kan du virkelig skille deg ut.
7. Bygg systemkapital. De fleste byråer er en kaotisk Google Drive. Bruk tid på å gjøre leveransene deres til tydelige sjekklister, så trenger du ikke de dyreste ansatte i universet. Rema kan ansette nesten hvem som helst, fordi det er lett å lære å sitte i kassa. Å sjekke om noens nettside er universelt utformet er mer komplisert, men ikke så mye mer komplisert. Jo tydeligere instrukser og systemer du har på baksiden, jo mindre sårbar er du når en ansatt bytter jobb. Det er en grunn til at det heter systemkapital – du øker lønnsomheten i bedriften gjennom å rydde den.
8. Bonus: Selg (deler) av selskapet til jobben din istedenfor å slutte. Det koster minimum 200 000kr i hodejeger å erstatte deg. Og månedene de går med en person for lite, er dyrt. Det betyr at de har store insentiver til å investere i sjappa di, selv om den feiler fullstendig. De mister deg jo ikke! Finn din egen forretningsadvokat, lytt til erfarne selskaps-kjøpere, men ikke brenn alle broer til gamlejobben etter at du har klekket ut et nytt konsept. Se om de er klare for å la deg fortsette å være en del av kontorfelleskapet ditt i bytte mot en eierpost.

Værsågod.

Vil du ha flere råd som dette?

Da bør du bli med på Feminist og kapitalist til uka. Fokuset vårt er på å få flere kvinnelige annerledes-gründere, men alle kjønn er velkomne. Enten du vurderer å starte for deg selv, eller over-jobber i ditt eget selskap: Du vil ikke gå glipp av dette. Og er du et stort konsulentbyrå som vil endre måten du driver på – ikke bare ta med ledergruppa på spa? Ta kontakt med Studio Jackson for å finne ut hvordan vi hjelper til. Nei, det er ikke en vanlig konsulent-tjeneste (c;

Vil du snakke om dette innlegget? LinkedIn er stedet.

Et manifest

Jeg er en raddis. Så hvordan endte jeg opp med å drive et firma?

Vel, greia er:

Jeg er ikke spesielt kompatibel med et «vanlig» arbeidsliv.
Jeg hater å bli bestemt over.
Jeg liker å bestemme.
Jeg liker å kunne ta ubegrenset initiativ uten at jeg må vente på noen.
Resultatet er ikke én bedrift, men serie-gründer-virksomhet.

Lenge tenkte jeg på bedriftene mine som en litt rar, kinky hobby jeg hadde. Jeg var jo en gammel Rød Ungdom-jente, og så hadde jeg drevet næringsvirksomhet siden jeg var 18 år.

Hvordan fikk jeg dét til å henge på greip?

Men greia er:
Å være radikal, er å vite at arbeidslivet er ille viktig.
Å være feminist, er å vite at arbeidslivet slik vi kjenner det, egentlig er skreddersydd for menn med hjemmeværende koner.

(Bokstavlig talt. Det var Arbeiderpartiets 50-talls-visjon.)

Selv om vi har foreldrepermisjon, barnehage og såkalt likestilling, er arbeidslivet vårt basert på at kropper skal være jevnt fungerende.

Sykdom skal være unntaket.
Du skal ikke være mye borte.
Du skal være jevn og konsistent.

At noen har mye mer usynlig arbeid hjemme (ubetalt omsorgsarbeid for barn og gamle foreldre, eller egne helseutfordringer som krever at du følger opp hjelpemidler, spesialister etc), blir regnet som ikke burde påvirke din evne til å jobbe fullt.

Jeg er en psykisk syk person med barn, og jeg har en mann som bruker rullestol. Vi har en del ekstra, og det er jug å late som de greiene ikke påvirker min evne til å «jobbe fullt.»

Min viktigste grunn til å lage firmaer, har vært å dikte min egen arbeidsplass.
Vi er en tid som er besatt av innovasjon, men bare på produktsiden.

Jeg tror vi trenger mer innovasjon på hvordan vi produserer enn hva vi produserer.

Å jobbe i næringslivet, har vært å bli klar over hvor mange jobber som er bullshit jobs: Altså jobber som ikke trengs å finnes, men som finnes likevel. Godt betalte er de ofte, men de produserer ikke en dritt.

«Kutter vi bullshit-jobben» tenkte jeg, «så blir dette et bærekraftig arbeidsliv for meg.»

Å være på venstresiden, er å høre hvor mange som tror at staten skal fikse alt for dem. Men det ser ikke ut som at statlige arbeidsplasser er særlig bra for kronikere, småbarnsforeldre eller folk som tyter ut av A4-malen.

Næringslivet har mye større mulighet når de dikter jobber, men siden 80% av alle AS er eid av menn (fra et veldig spesifikt klassemessig sjikt), er ikke dette en gjeng som vet hvor skoen trykker i noe særlig grad.

Det betyr at deres innovasjon på hvordan man jobber, er forsvinnende liten.

Dette er grunnen til at jeg har blitt så opptatt av kvinnelige bedriftseiere:
(Og med «kvinne» her mener jeg: Alle som ikke er en hvit, sprek mann med utdannelse fra NHH.)

Den beste måten å lage et bedre arbeidsliv på, er gjennom å gro annerledes arbeidsplasser.

Utfordringen er at kvinner sysselsetter mye mindre enn menn.

De utgjør litt under 20% av bedriftseierne (når du bryter ned tallene på kvinner som eier AS, ser du at mange er minoritets-aksjonærer, så de må vi trekke fra.)

Og det skal mye til at de satser.

Da jeg var med på å utvikle Folio (bankkontoen som gjør regnskapet for deg) i 2018, intervjuet jeg mange kvinnelige gründere. Grunnen var at vi skulle studere banktransaksjoner. Da må vi ha kunder som tjente penger, og det var mer sannsynlig at vi fant penger inn hos en av de få damene, enn hos de mange entusiastiske (men akk så lite lønnsomme) mannlige gründerne i startup-land.

Noen trekk gikk igjen:

• Kvinner hadde ENK lenge, altfor lenge. Det var ikke umulig å finne kvinnelige gründere som hadde omsetning på mange millioner på et ENK, men de følte fremdeles at de ikke hadde «råd» eller «kunnskap» nok til å stifte AS.
• Kvinner ansatte ikke, og det tok uendelig lang tid før de fikk seg litt frilanshjelp. Det var fordi de var redde for at de ikke ville ha råd til å holde på de ansatte, at de var redde for å måtte sparke noen, redde for å bli «for sjefete» og redde for hva som ville skje hvis de sluttet å gjøre alt selv. Resultatet ble de såkalte «solo-entrepenørene», som jeg liker å kalle for de kronisk overarbeidede. Jeg har til gode å møte en mann som tror han kan ha 700 kunder alene. Jeg har møtt mange, mange kvinner som har 700 kunder alene og jobber natt og dag.
• Kvinner med firmaer i vekst, gjorde fremdeles mest husarbeid hjemme. Mange av mennene jeg intervjuet, hadde koner som hadde tatt all permen + tok det meste på hjemmebane (siden han var gründer.) Når damene hadde eget firma, derimot, tok de fremdeles mest på hjemmebane, også. Et fellestrekk i intervjuene, var at kvinnene hadde menn som var negative til firmaene deres. Når de tjente for bra, følte de seg dårlige som menn. Når de var i oppstartsfase og tjente dårlig, burde de ha fått seg en fast jobb.
• Kvinnene hadde – som regel – et forsvinnende lite nettverk innenfor næringslivet, og gjorde derfor elementære nybegynnerfeil – eller visste rett og slett ikke hvor bra selskapene deres gjorde det.

Åkei, tenkte jeg.
Her trengs det politisk oppvåkning.

Da jeg var rundt i startup-land, føltes det som det var uendelig få kvinner, mange færre enn 20%.

Det var fordi mange av de kvinnelige gründerne var usynlige med vilje.
De så ut som influensere eller bittesmå livsstilskontoer, men omsatte for 10 millioner på baksiden, og var livredde for å bli hengt ut som rike og grådige.

Jeg så på alle tiltakene som fantes for å «få flere kvinner til å satse.»

«Det er ikke det som trengs» tenkte jeg. «Vi må løfte frem dem som allerede lykkes, og hjelpe dem å drive proffere, så vi kan skape flere og bedre arbeidsplasser.»

Jeg lærte på marxistisk studiesirkel at eierinteressene våre gjør oss til kjipe kapitalister.

Men etter mange år som «kjip kapitalist» har jeg lært at jeg ikke glemmer hvordan det var å amme hele natten, eller at den største risikoen for å møte presis på jobb når du er rullestolbruker, er at kommunen har måkt igjen rullestolrampa di.

Jeg hadde – for å bruke et marxistisk rammeverk – andre interesser som var sterkere enn mine eier-interesser (selv om de definitivt også er der. Vi leker ikke butikk.)

I 2023 har jeg satt meg et hårete mål om å fasilitere en 25% økning i AS som er 100% av kvinner + få til 7000 nye årsverk innenfor sektoren «kvinnelige internettbedrifter.»

Jeg tror det er helt realistisk.

Steg 1 er å holde en pangstart av en bootcamp som heter Feminist og kapitalist.

Jeg underviser alt jeg har lært gjennom å intervjue over 200 norske gründere, og skal lære bort alle feilene folk gjør før de stifter, i oppstartsfasen og når de skal vokse.

Det er en heldigital fest som du kan ta i eget tempo og lytte til som podcast – eller komme live med oss og stille alle spørsmålene i universet.

Du finner påmeldingen her:

Denne festen er starten på mitt fremtidige medlemsskap for små bedrifter. Så langt jeg kan se, er det aller, aller meste som undervises om å starte selskap vås.

Ikke fordi de gir dårlige råd, men fordi de gir råd som ikke henger på grep med virkeligheten 99,9% av alle gründere står i.

Har du lyst til å prate mer med meg om dette?

Kom og heng på Instagram

Bekjennelser/brannfakler om forfatterskap, gründerskap og faenskap + en god del om psykisk helse.

Jeg har oppnådd mye i 2022, men jeg er mest stolt av det jeg har gitt opp. La meg fortelle deg om dem.

Jeg sluttet å kjøre bil i 2022

Jeg brukte lang tid på å ta lappen i voksen alder.
Mitt stolteste øyeblikk, var å kjøpe min egen bil og kjøre den.

(Du kan lese blogginnlegget om kjøre-historien min her.)

(Du kan høre en Instagram-live om hvor stolt jeg var da jeg hadde kjøpt meg bil her.)

I 2022 gav jeg opp bilen og solgte den. Det skjedde ikke uten drama.

Å gi opp bilen, var å gi opp SÅ mange fortellinger jeg hadde trodd på.

• Fortellingen om at jo vanskeligere og tyngre noe er, jo mer verdifullt er det. Kjøring var det vanskeligste – ERGO det mest verdifulle. (Det som kom lett for meg? Verdiløst!)
• Fortellingen om at jeg var føkka og måtte fikse meg selv gjennom å bli en normal middelklasse-person. F.eks en som kjørte bil.
• Fortellingen om at jeg måtte overvinne svakhetene mine.
• Fortellingen om at jeg måtte gjøre ting jeg hater for å vise dem.

Jeg gruet meg til hver kjøretur, friket ut bak rattet, og måtte beregne et helt dagsverk til å roe meg etter hver kjøretur. Likevel kjørte jeg.

2022 var året jeg gikk i gang med traumehelbredelse for alvor. Det gjorde meg veldig klar over hvor DYRT det var å kjøre bil for meg. Energimessig.

«Når du forteller meg om kjøringen din» sa coachen min, «høres det ut som det ville vært enklere for deg å stifte et drosjeselskap enn å ha en egen bil.»

Au.

Jeg synes jo det er flaut at det er lett for meg å starte selskaper. Veldig lett. Mye enklere enn å gire, som jeg brukte over et år på å lære meg.

«Men selvstendighet! Leiebiler! Reise!»

«Kan du ikke finne en sjåfør? Du er flink til å finne folk. Du er dårlig til å være stressa.»

Så jeg kvittet meg med bilen.

Det krevde å være ærlig om at jeg ikke er en «vanlig» person, jeg er noen med komplekse traumer som tåler stress veldig dårlig, særlig bak rattet i en bil.

Jaja, tenkte jeg. Så jeg kan tvinge meg på ski over Grønland, men hva faen skal jeg på ski over Grønland for? Jeg vil mye heller lese en bok i fred.

Og likevel satt det SÅ langt inne å gi opp selvforbedringen/selvpisikingen.

Våren 2021, skrev jeg «kjøre mer» på listen over ting jeg skulle «fikse» for å bli «min beste versjon.» Å gi opp, føltes som å oppdage et vidåpent vindu i et låst rom der jeg hadde revet i døra i fem år.

Jeg kunne bare gi opp.
Jeg kunne frigi all energien jeg hadde brukt på å tvinge meg selv.
Jeg deler dette for å si:
Hvor er det du går i motbakke dagen lang?

Hva skjer hvis du bare ruller ned isteden?
Hva skjer hvis du gir opp den fjelltoppen du har satt deg som mål?
Hva skjer hvis du blir hjemme?

Kjære Oslo Kommune.

I dag falt jeg på isen på St. Hanshaugen. Det gikk heldigvis bra, fordi jeg ble fanget i luften av en kjekk herremann i frakk.

«Går det bra?» sa min reddningsmann. «Vi har akkurat ringt etter taxi for han her! Han falt og brakk armen på den samme flekken du falt på for et minutt siden! Vi ringte 113, men de rykker ikke ut på beinbrudd, så nå står vi i taxikø! Det er mye pågang, fordi det er så glatt – og ikke strødd!»

Mannen med armbruddet var ung og sprek, skjelven og blek.

Han kjente ikke de som hjalp ham den morgenen, alle som hjalp ham hadde bare sklidd på den samme issvullen.

Nå stod vi her i et impro-teaterstykke om vinterbyen Oslo.

Raseriet var til å ta og føle på.
Derfor bestemte jeg meg for å skrive det ut.

Kjære Oslo kommune, kan vi ta en alvorsprat?

1. Når dere utelukkende måker bilvei og sykkefelt og lar fortauene være en blanding av holke og forsteinet brøytekant, må intensjonen være at de snøfrie sykkelfeltene skal være = gangsti, barnevogn-trillefelt, rullestol-kjørebane og rullator-felt på vinterstid. Jeg kommer herved til å spasere langsomt i sykkelfeltet med rullestolbrukende mann, handleposer og svinsende unge uansett hvor mye det plager de (særs få) vintersyklistene. Og der dere brøyter hverken sykkelfelt eller fortau, regner jeg med at vi alle skal rusle på lang, lang rekke foran 33-bussen?
2. La oss være ærlige på at dere er en abelist, pensjonisthatende, funksjonshemmingsfientlig, provinsiell småby. Vi kan kjøre bussen i Paris, ta taxi i London og bade på stranden i Barcelona med rullestol, men vi kan ikke komme oss ut på fortauet i Oslo, på grunn av store og frosne brøytekanter. Dere fjerner flere stopp langs trikkelinjene så folk skal «gå lenger av folkehelsegrunner» og harver opp det lille og stusselige rullestol-taxisystemet vi hadde gjennom å gi det til Ruter. Hersens Ruter om ennå ikke har gjort det mulig å ta bussen som rullestolbruker i Oslo. Men vi kommer oss jo ikke trygt av bussen som gående heller, jamfør store og glatte brøytekanter. Jeg driter i hva dere har sagt om grønn sykkelsatsning: Det er flust av folk som aldri kan sykle noen steder. Ja, også på elsykkel. Det krever balanse, syn og ikke minst: Evnen til å håndtere den ekstreme kulden som oppstår når du kjører liksom-moped i nedoverbakke. Det krever også fysisk styrke til å manøvrere parkering og trilling av en kjempesykkel med batteri. Jeg er absolutt tilhenger av en by som ikke er utelukkende basert på biltrafikk, men dagens satsning er basert på at alle er spreke – eller at de ikke-spreke skal være inne hele vinteren og ikke ha en jobb.
3. Jeg har en elsykkel av den mest fancy sorten og jeg bruker den ikke om vinteren, for det er for skummelt for meg. Kall meg gjerne en dårlig miljøverner og en real pingle, men jeg synes at å gå til jobb burde være fysisk mulig året når det er snakk om en kilometer og man er 35 år. Uten å brekke armen. Det er klart, fortsetter dere med så dårlig snørydding og salting, antar jeg at det åpner seg et marked for el-sparkstøttingen. Du hørte det her først, Voi: Jeg spår et tonn av blinkende og ulende skrapmetall langs Akerselva før smeltingen kommer i april.
4. Jeg er fascinert over å være forelder i en tid der du nesten blir truet med barnevernet hvis du putter ungen i forovervendt bilsete for tidlig. Samtidig er Oslo kommunes definisjon på godt foreldreskap å suse i 40 kilometer i timen langs Ringveien med tre smårollinger i en åpen kasse. Det er bare et spørsmål om tid før elsykler kommer til å se HELT annerledes ut og at dagens barnehage-transport i Oslo blir sett på som 70-tallets bilbelte-frie bakseter. Jeg spår at det kommer til å bli ENDA vanskeligere å rekruttere til vintersykling med kids når du faktisk må spenne dem fast som i bil. Hadde det ikke vært greit å prioritere trygg buss-transport av unger og trygge fortau for alle barnevogner vinterstid? Det virker mer fremtidsrettet – og sosialt utjevnende. Elsykkel er dyrt, vinterklære som er gode nok til å håndtere turen uten at ungene får frostbitt = svindyrt.
5. Mens vi er i gang: Kan dere vennligst brøyte og strø adkomst til kommunale skoler og barnehager? Jeg skjønner jo at abelist-fortellingen er at en god Oslo-forelder er en friluftsperson som sykler overalt, «bruker Marka året rundt» og ELSKER høy snø. Men det er altså sånn at Oslo er den best universelt utformede byen i Norge, og at de fleste kronikere og funksjonshemmede som er avhengige av spesialisthjelp må FLYTTE HIT for å kunne kombinere jobb og helseutfordringer. Vi er også den eneste byen du egentlig kan bo i som arbeidende pensjonist som ikke kjører bil lenger, siden vi faktisk har busser som går oftere enn aldri. Mange besteforeldre henter og leverer i de holkebefengte barnehagene, og lårhalsbrudd = dyrere enn veisalt sist jeg sjekket.
6. I fjor på denne tiden ble mannen min kåret til Årets Osloborger på grunn av sin synliggjøring av diskrimmeringen funksjonshemmede i Oslo blir utsatt for. Da var Ruter & kommunen ute og sa: «Åh, vi vet det er for dårlig, det skal bli bedre!» 2022 oppsummert er at det ble ikke det, Oslo kommune. Det ble verre. Og når vi sammenligner med alle andre storbyer i Europa og USA, begynner dette faktisk å bli skikkelig pinlig. Oslo, du er ingen europeisk hovedstad. Du er en dårlig drevet og holke-befengt bygd. At resten av landet er verre, gjør deg ikke bra.

Vi avslutter med et bilde av Oslos fremtid. Sett inn Voi-sjefen som Bøgenæs-heltinne her.

PS: Dette innlegget er skrevet med sinne, pathos og overdrivelse som retoriske virkemidler. Jeg er ikke tilgjengelig for å diskutere at jeg «ordlegger meg for sterkt» eller «overdriver», ei heller lytte til sykkel-entusiaster som føler seg som de mest diskriminerte og forfulgte i universet. Hvis du ikke kan skille mellom ditt selvvalgte transportmiddel (sykkel) og et hjelpemiddel en person MÅ ha (rullestol), så finnes det plenty av videoer på NRK-super som lærer bort basic empati. Kos deg med å ta barneskolen på nytt, ungene skjønner nemlig dette av seg selv.

Velkommen til litteraturens fremtid, dette er en test.

Et av mine slagord er: Du skal ikke klage over noe du selv kan forandre.

Nå har jeg klaget over bokbransjen i fem lange blogginnlegg.

(Du kan lese alle innleggene om bokbransjen her.)

Da er det på tide å brette opp ermene og gjøre noe selv.

Utfordringen er at jeg vil forandre mange ting:

ALT JEG VIL SNU PÅ HODET:

1. Hvordan bøker skrives.
2. Hvordan bøker redigeres.
3. Hvordan bøker trykkes.
4. Hvordan bøker selges.
5. Hvordan bøker leses.
6. Hvordan bøker snakkes om.
7. Hvor lenge bøker selges etter at de er utgitt.
8. Hvordan forfattere betales.
9. Hvordan boksalg regnskapsføres.

Jeg kan ikke forandre alt dette i én test.

Da må jeg velge.
Jeg velger på bakgrunn av:

• Hva er lettest å lage
• Hva gir flest svar på spørsmålene jeg lurer på
• Hva blir et faktisk produkt for deg som skal lese

Dette kalles en MVP – altså Minimum Viable Product.

Det er sånn vi utvikler alt fra store datasystemer til refleksvester.
Det står i skarp kontrast til den vanligste fortellingen om God Kunst:

Der et ensomt geni sitter og ruger på mesterverket sitt i 10 år, slik at Verket med stor V kan bli stående i mange hundre år etterpå.

Idéen om det perfekte, fullendte og varige verket, kommer av boktrykkerkunsten begrensninger:

Det er helsikes vanskelig å endre en trykt utgave. Derfor må du være super-nøye før du trykker et stort opplag, som gjør at skillet mellom «kladd» og «verk» blir veldig skarpt.

Dette vil jeg løse med MVPen min:

Målet med MVP-en er:

• Slutten på det Gutenbergske paradigmet i litteraturen (altså at det bare er ferdige og uforanderlige tekster som er verdt å lese og betale for.) Jeg tror denne fortellingen gir særlig sakprosabøker en kort levetid + skaper en en aura av mystikk rundt skriving som gir forfattere blankosjekk til å oppføre seg som dramatiske emo-kids. Tekst er ikke så himla farlig. Trykk er. Men trykk er ikke den eneste måten å lage tekst på lenger.
• Å avromantisere skriveprosessen for å rekruttere flere skribenter fra ulike fagfelt. Dette er kjernen i alt jeg gjør på Heksesirkel, skrivekurset der skrivesperrer går for å dø. I kurset forteller jeg deg hvordan avromantisere. I MVP-en min skal jeg vise deg.
• Sjekke markedet før vi trykker. Jeg kommer til å forhåndsselge e-boken i MVP-en. Forhåndssalg gir økonomisk trygghet for små produsenter (noe de fleste forlag og forfattere er). Alle de mest miljøvennlige produsentene driver med forhåndssalg. Klesmerket AWAN selger nye kolleksjoner på forhånd, så de unngår overproduksjon, IOMAT selger pølse på forhånd, så de unngår matsvinn. Å forhåndsselge er også en tydelig og ubarmhjertig test på hvor sterk markedsføringskanalen din er. Hvis ingen vil kjøpe på forhånd, så har du ikke et marked. Da må du ikke lage et «bedre produkt», du må bygge en bedre markedskanal.
• Få skikkelig tilbakemelding fra leserne. Fordi boken er ikke i mål når den er kjøpt. Boken er i mål når den er lest. Hvis bokhandler har kunder som kjøper stabler med bøker de aldri åpner, er det en stor risiko, fordi før eller siden kommer den ivrige bokkjøper til å si: «Føkk, jeg kaster bort pengene mine, på tide å slutte å impulsshoppe.» Dette er den samme frykten SATS har rundt medlemmer som aldri trener. Støttemedlemmer trekker seg til slutt. Vi må vite om boken fører til lesing. Å holde (nok) kontakt med kundene som har kjøpt en bok og få vite om de leste den, er virksomhetskritisk.
• Demonstrere at hypotesen «smalt selger bedre enn bredt» stemmer. Det er fem forlag som har kontaktet meg om å lage en bok-variant av Heksesirkel. Alle har sagt: «Men vi er nødt til å gjøre boken mindre rar, mindre åndelig, mindre heksete og mindre krass enn måten du snakker om disse greiene på sosiale medier. Vi får ikke seriøse bokanmeldelser på en bok med horoskop, og vi kan ikke putte en bok med så mye raseri siden av Eat, Pray, Love.» Men jeg vet at når folk melder seg på Heksesirkel, så er det nettopp på GRUNN AV, ikke PÅ TROSS AV, denne rare kombinasjonen av «smale» temaer. Målet med MVP-en er å vise at jo rarere innhold, jo mer populært blir det. Jeg tror ikke på «folk flest», de finnes ikke.

Åkei, Ida, så hva ER MVP-en din?

Enkelt:

Du skal forhåndsbestille en Heksesirkel-ebok av meg.
Jeg kaller det for et (digitalt) prøvetrykk!

(Heksesirkel er skrivekurset mitt. Vi har hatt over 700 folk på kurs til nå, og å drifte kurset er hovedvirksomheten til Studio Jackson, firmaet mitt.)

Jeg begynner med Heksesirkel fordi jeg har et etablert marked for kurset. Da slipper vi unna det vanligste problemet når du skal selge en bok: At ingen vil lese den.

Vi har over 3000 folk på e-postlisten til Heksesirkel som venter på neste kurs. Sist lansering hadde vi 1200 påmeldte på salgs-arrangementene til Heksesirkel.

(Ja, vi har salgs-arrangementer folk prioriterer å gå på, fordi de er forestillinger og verdt tiden din. Til alle som sier at reklame er tull: Think again.)

Hovedgrunnen til at ikke alle 1200 kjøpte, er at Heksesirkel-kurset er dyrt og tidskrevende.

En ebok, derimot, er billig og du kan lese den i ditt eget tempo.

Den andre grunnen til at jeg lager en Heksesirkel-bok, er at Heksesirkel handler om skriving.

Denne eboken handler om å eksperimentere med selve SKRIVEPROSESSEN!

Ergo trenger jeg lesere som er interessert i skriving, fordi de skal skrive selv.

(Det er ikke noe vits i å dele masse nerdete informasjon om barnebokskriving med BARN. De vil bare ha en bjørn som sier bomp.)

Det er også kunsteriske grunner til at jeg vil eksperimentere for åpen scene.

Seriøst, når ble du skikkelig provosert eller overrasket over en norsk bokutgivelse sist?

Nettopp.

De største debattene innen norsk litteratur de siste 20 årene, har handlet om virkelighetslitteratur, som egentlig koker ned til: Selvbiografier gitt ut som romaner for å game innkjøpsordningen for skjønnlitteratur.

Det er så dølt, det. «Se, jeg kan maxe utbetalingene og prestisjen gjennom å kalle en sakprosabok for roman!»

Men kunst kan ikke handle om å gjøre staten, bokanmelderne og forlagene fornøyd.

Kunsten er vill.
Kunsten går til tabuene.
Og jeg vil insistere på at det største tabuet i norsk kulturliv, er det kommersielle.

Hva er poenget med kunsten hvis den ikke legger torpedo under arken?

Mens jeg skrev disse innleggene om bokbransjen, ble det nye OpenIA offentliggjort. Vet du hva den kan?

Skrive døll fiksjon basert på alt som finnes i verden fra før.
Vet du hva roboter ikke kan?

Finne på noe helt nytt.
Kunsten ble akkurat enda viktigere.
Da må vi pushe grenser.
Da må vi føkke med formatene.
Da må føkke med institusjonene.
Billedkunsten har gjort dette lenge.
Litteraturen er en sinke.

Derfor kommer denne MVP-en med et eksperimentelt rom, der du får være med på fest og faenskap.

Sånn funker det:

1. Du forhåndskjøper en ebok om Heksesirkel.
2. Du får tilgang på alle kladder og utkast + redaksjonsmøter mens alfa-versjonen av boken blir til.
3. Du får alfa-versjonen av boken som epub og mubi (de to vanligste ebokformatene.)
4. Du leser, gjør oppgavene og kommer med tilbakemelding på hvordan boken fungerte for deg.
5. Vi bruker tilbakemeldingene for å skrive beta-versjon av boken.
6. Du får beta-versjonen av boken som epub og mubi.
7. Vi inviterer på slipp-fest!
8. Underveis mens vi jobber med alfa og beta-versjonen, jobber utviklerne med det nye ebokformatet.
9. Vi lager lydbok og papirbok av boken basert på tilbakemeldinger på betaen. Disse må du kjøpe separat, fordi de har andre kostnadsrammer, men tipper du får en rabatt (du er jo vår første og viktigste kunde.)

Hvem passer boken for?

1. Alle som har hatt lyst til å ta Heksesirkel, men ikke hatt tid – eller råd.
2. Alle som har tatt Heksesirkel (det blir NYTT INNHOLD i boken!)
3. Alle som vil skrive en bok.
4. Alle som jobber med litteratur, bokhandel, forlag, journalistikk – you name it.
5. Alle som skriver profesjonelt, du får masse nyttige verktøy her.
6. Alle som er nysgjerrige på The Ida Jackson Way of Doing Weird Shit.
7. Alle som er interessert i produktutvikling, markedsføring og innovasjon.
8. Alle som synes det høres gøy ut, det heter leselyst av en grunn.
9. SAMTLIGE KULTURPOLITIKERE, NÆRINGSPOLITIKERE OG KULTURBYRÅKRATER MÅ KJØPE. Det er en ordre. Det er plikt og tvang. Jeg driter i om du ikke har lyst. Du er den største påvirkningskraften i norsk litteratur, kjenn din besøkelsestid.

Åkei, er du klar?

Hvis du forhåndskjøper Heksesirkel-boken som ebok, får du TO utgaver (alfa og beta) + tilgang på førsteutkast, prosessdokumenter, redaksjonsmøter og invitasjoner til fest og faenskap. Disse blir tilsendt på e-post under skriveprosessen.

Pris: 299kr.

Alle tekster – inkludert bokmanusene – vil være lisensiert under CC-BY-SA.4.0. Det betyr at du får lov til å gjenbruke og bygge videre på innholdet mitt så lenge du sier du har det fra meg + gir alle andre de samme rettighetene til det DU lager med mitt stæsj.

Hvis du er lærer, bibliotekar eller jobber med noe rart i kommunen: Dette er bøker du kan printe ut, oversette til samisk og lage musikal av. Uten å spørre meg. Kjøp og bruk! (Jeg synes norske forfatteres opphavsretts-besettelse er småborgerlig og gammeldags.)


Bestillingsfrist: Du må forhåndsbestille innen 15. desember kl 23:00 for å få være med på moroa.

Grunnen til at vi stenger påmeldingen, er at du skal få rumpa i gir (de fleste venter to år med å kjøpe en bok de skal lese en dag). Dessuten må vi vite hvor mange vi skal invitere på fest. Ergo: Rapp deg.

Kjøpsvilkår: Vi gjør så godt vi kan med juridisk avdeling, men realiteten er at angreretten ikke er superflink til å romme eksperimentelle kunstprodukter der du ikke vet helt hva du får. Så kjøp som en voksen, ikke som kidsa som bestiller et plagg i hver størrelse på Zalando og returnerer alt innen 14 dager. Du skal få bøker, hvis ikke får du penga igjen. Men siden du får tilgang på alle digitale filer av bøkene OG du får dem under CC-lisens, så kan du ikke si at du angrer deg når du har åpnet filene, fordi du har alle rettigheter til å stjæle manus.

Har du spørsmål? Vil du kjøpe mange bøker på en gang? Skriv en mail til kundeservice@studiojackson.no

Vil du diskutere litteraturens (kommersielle) fremtid? Bli med i samtalene på LinkedIn.

Dette innlegget er del 5 i en serie. Les gjerne hele rekka:

• Del 1: Hvorfor all «vanlig» forlagskritikk er feil. (Nei, det er ikke fordi for få blir utgitt.)
• Del 2: De historiske grunnene til at bokbransjen ikke fikk til Internett. (Det handler om historien til CSS som språk.)
• Del 3: Hvorfor jeg skjønte at ebok-prototypen min ikke var liv laga. (Næringslivs-Ida trodde at forlag ville tjene penger. Den gang ei.)
• Del 4: Hvorfor jeg aldri skal skrive flere Brillebjørn-bøker. (En gjennomgang av hva som skjedde da jeg bestemte meg for å selge enda flere Brillebjørn-bøker.)

Jeg har aldri hatt en «vanlig» jobb.

Fra jeg var 19 år, ble jeg betalt for å komme inn og sitte hos toppledere og si min ærlige mening.

Pris: 1500kr timen + mva.

Når bedrifter bestilte det, het det «ekspertevaluering.»

Her er min (gratis) ekspert-evaluering av norsk bokbransje. Jeg skriver det (selvfølgelig) som en skjønnlitterær tekst:

(Vi befinner oss i oppdiktet forlagshus. Ida Jackson og en oppdiktet forlagsdirektør snakker sammen i et rom fullt av mørke tremøbler og bokhyller.)

Ida:

«Velkommen til digital ekspertevaluering! La oss gå gjennom virksomheten med verktøy jeg bruker når jeg investerer i selskaper og sitter i styrer.»

Forlaget:

«Husk at vi er noe eget. Vi er ikke så kommersielle, fordi vi jobber med noe som er vanskelig å definere eller kvantifisere, og vi…»

Ida:

«Jada, jada, merkevaren deres en del av mystikken. Dere produserer ikke bare bøker, men også forfatterfunksjonen, for å sitere den gamle pedoen Focault. Folk utgir bøkene sine her fordi det forvandler dem til forfattere.«

Forlaget:

«Vi er ikke er som resten av næringslivet.»

Ida:

«Det får vi se på. Dere selger altså produkter laget av papir?»

Forlaget:

«Produkt og produkt. Vi gir ut bøker. Vi forvalter, foredler og formidler åndsverk.»

Ida:

«Jeg vil si at dere velger ut, produserer og distribuerer produkter av papir. Disse produktene – er det én type kunder som kjøper dem?»

Forlaget:

«Nei, vi lager bøker for en stor bredde av ulike kunder!»

Ida:

«Så da har hver bok en spesifikk målgruppe? Altså at hver gang dere gir ut en ny bok, så er den til en litt annerledes kundegruppe?»

Forlaget:

«Ja, det stemmer. Med unntak av serier.»

Ida:

«Hvordan er produktutviklings-prosessen deres?»

Forlaget:

«Hva behager?»

Ida:

«Hvordan finner dere ut om dere skal gi ut en ny bok?»

Forlaget:

«Vi venter på at forfatterne skal komme med forslag.»

Ida:

«Hvordan vet dere om noen vil kjøpe de bøkene som blir foreslått? Siden alle bøker har ulik målgruppe?»

Forlaget:

«Vi har jo erfaring. Men vi sjekker egentlig bare om manuset har høy nok kvalitet. Vi melder boken på den automatiske innkjøpsordningen for ny, norsk skjønnlitteratur, og så blir den kjøpt inn til bibliotekene.»

Ida:

«Så dere sjekker ikke om det finnes et marked, fordi staten kjøper automatisk?»

Forlaget:

«Ja, det sikrer et mangfold i bransjen! Alle kan få gitt ut en roman så lenge den har høy nok litterær kvalitet!»

Ida:

«Så forretningsmodellen deres er at bøkene skal lånes ut på biblioteket?»

Forlaget:

«Nei, de skal jo selges i bokhandel, også! Det er veldig viktig for oss!»

Ida:

«Men hvordan vet dere hva som vil selge godt i bokhandel? Hvor fort får dere rapporter på salgstall etter at en bok er gitt ut?»

Forlaget:

«Det er vanskelig med salgstall, siden bokhandel kan returnere bøker som ikke blir solgt. Så vi vet sjelden nøyaktige tall før det er tid for å regne ut royalty. Det blir mye excel-ark og manuell telling.»

Ida:

«Så dere har ikke oppdaterte tall å styre markedsaktiviteten etter? Å vite hvem som kjøper i sanntid, er ryggraden i all moderne butikkvirksomhet.»

Forlaget:

«Vi har felles systemer for hele bokbransjen. Alle bruker Bokbasen og FS. Det er klart, vi er ikke enig i Konkurransetilsynets vurdering av at dette er prissamarbeid...»

Ida:

«Glem Konkurransetilsynet: Dere har investert i en felles løsning alle i bransjen har tilgang til, men den gir dere ikke automatisk, fortløpende markedsinformasjon?»

Forlaget:

«Nei, men Bokbasen leverer tjenester til bibliotekene!»

Ida:

«Så nok en gang er staten den største kunden.»

Forlaget:

«Vi er veldig stolte over å ha en felles løsning.»

Ida:

«Dere gir ut produkter dere ikke tester om vil selge, fordi staten kjøper. Dere gjør det via teknologi som gir dere begrenset markedsinformasjon, fordi den selger infrastruktur til staten. Dere sier at salg i bokhandel er viktig, men umulig å spå. Men før eller senere må dere ha nok salgstall til å kunne drive mer målrettet markedsføring av eksisterende bøker. Hvordan jobber dere med salg av bøker som er mer enn et år gamle?»

Forlaget:

«Hør, det er en grunn til at det heter bokhøst. Vi må gi ut nye bøker hvert år. Du får ikke anmeldelser på gamle bøker, gamle bøker nomineres ikke til priser og bokhandelen etterspør alltid nye titler, så det er sjelden vi markedsfører bøker som er mer enn et år gamle. Med mindre det er Kardemommeby.»

Ida:

«Men da må det jo være masse bøker som bare er feil produkt? Som aldri skulle vært produsert? Som støver ned på et lager?»

Forlaget:

«Nei, de støver ikke ned. Vi makulerer. I 2018 brant vi over 2 millioner bøker.»

Ida:

«WTF? Hva med miljøet? Hva med grønn sirkulær-økonomi? Dere har varer som ikke går ut på dato?!?!?!?»

Forlaget:

«Vi jobber mot å bruke mer og mer miljøvennlig papir.»

Ida:

«Dette er jo bevisst overproduksjon!»

Forlaget:

«Det er viktig å gi nye stemmer en sjanse til å bli utgitt.»

Ida:

«Hvorfor gir dere ikke ut ebok først? Så kan vi vente med å kutte ned trær til vi vet det selger?»

Forlaget:

«E-bøker er usynlige i bokhandel og kommer ikke på bestselger-listen, dessuten kan du ikke lage lyrikk. Og ebokproduksjon er kostbart!

Ida:

«Kostbart? Jeg kan lage en epub-fil på tre minutter. Hva er problemet?»

Forlaget:

«Redaktørene våre er vant til å sette opp manus for trykk, så de har trøbbel med å lære seg å bruke H1 for overskrift, de bruker «b»-knappen, så vi må betale noen for å vaske manusene annerledes.»

Ida:

«Du kan jo bare lære opp redaktørene?»

Forlaget:

«Det blir dårlig stemning. En forlagsjobb er en trygg jobb der alle forventer at du kan følge samme prosedyre som i fjor.»

Ida:

«Si det til resten av mediebransjen.»

Forlaget:

«Vi har veldig lav turn-over. Folk jobber gjerne her til pensjonsalder. Vi er veldig stolte av det.»

Ida:

«TURN-OVER ER IKKE DÅRLIG! Det er sånn du får nye krefter inn! Det er sånn du får endring!»

Forlaget:

«Vi synes vi lager fantastiske produkter. Vi trenger bare bedre statlige støtteordninger for sakprosa og tegneserier, så blir det perfekt.»

Ida:

«Men antall folk som leser går ned! Aldersgruppa 18-25 kjøper ikke bøker! Utlånstallene på biblioteket går ned! Vi har en lese-krise!»

Forlaget:

«Lydboktallene peker oppover!»

Ida:

«Nei! Vi bare har bedre tall på det etter at strømmetjenestene kom. Det er ikke flere lyttere, vi har bare en ny datakilde. Tallene peker oppover, fordi tjenesten er ny!»

Forlaget:

«Å snakke om en leser-krise er sterkt overdrevet.»

Ida:

«Å planlegge for best case er ikke smart. Det er bedre å ha en plan for en leserkrise, enn å mikke rundt med tallene og si at du ikke tror på en.»

Forlaget:

«Vi er sikre på at de statlige støtteordningene vil sørge for en litterær offentlighet.»

Ida:

«For meg ser det ut som innkjøpsordningen fører til overproduksjon av bøker som ikke selger, men blir makulert.»

Forlaget:

«Ingen må kritisere innkjøpsordningen! Den sikrer forfatternes økonomi!»

Ida:

«What? De fleste forfattere tjener knapper og glansbilder på bøkene sine.»

Forlaget:

«Ja, men hadde vi ikke hatt innkjøpsordningen, kunne vi ikke gitt dem ut i det hele tatt.»

Ida:

«Det er ikke en menneskerett å være forfatter. Alle har like muligheter til å bygge et publikum på Internett og sikre at det er et marked for tekstene deres på den måten.»

Forlaget:

«Vår jobb er å hjelpe introverte, lite kommersielle forfattere å få stemmen sin ut – uten at de må tenke på markedsføring.»

Ida:

«Det er en infantil måte å tenke på kompetente kulturfolk på. Forfattere er voksne mennesker som er på jobb. Behandle dem deretter.»

Forlaget:

«Jobben vår består i å trøste berusede og melankolske forfattere når de kommer hit på fest.»

Ida:

«Dere trenger bedre grenser som bransje. Få alkisene ut. Få rumpeklyperne ut. Det finnes nok av stødige, voksne folk som kan skrive.»

Forlaget:

«Men du blir jo en kjip person av å være et litterært geni?»

Ida:

«Det er en barnslig Colderidge-myte.»

Forlaget:

«Det er lett for deg å si, som ikke er så litterær.»

Ida:

«Seriøst, ETTER at jeg kom med en Colderidge-referanse? Hva må jeg gjøre for å bli litterær nok for dere? Sitere Kubla Kahn utenatt?»

Forlaget:

«Det er ingen tvil om at du leser mye, men denne besettelsen med det kommersielle og merkantile er….»

Ida:

«Det er min føkkings kunsteriske metode. Bare fordi du ikke gjenkjenner lean UX som en kunst-metodikk, så bruker jeg det sånn. Jeg er for avantgard for denne spissborgelige middelbrow-suppa dere driver med. Marinetti drev med reklame! Akkurat nå skjer all den kule, kunsteriske utviklingen på Instagram og TikTok, og dere henger ikke med i timen.»

Forlaget:

«Det er nesten ingen forfattere som kan gjøre det du gjør, Ida.»

Ida:

«I min generasjon, nei. De som er yngre er MYE flinkere enn meg på sosiale medier. Spørsmålet er om de vil skrive bøker? De leser dem jo ikke. Jamfør lesekrisen…»

Forlaget:

«Det er derfor det er så viktig med skolebibliotek og DKS og gode innkjøpsordninger for barn og unge…»

Ida:

«Staten kan ikke redde litteraturen. Det er det bare ekte lesere som kan. Jeg vet dere har krefter internt som ser problemene og vil forandre. En konsulent sin jobb er å si det de ansatte allerede vet. Det finnes ingen vei ut av dette enn turn-over, forandring og dårlig stemning. Omfavn det.»

Forlaget:

«Hva skal du gjøre, da?»

Ida:

«Jeg skal lage ebokprogramvare. Og baksystemer som fokuserer på boksalg i sanntid + månedlig utbetaling av royalty.»

Forlaget:

«Men skal du lage forlag?»

Ida:

«Akkurat nå skal jeg lage én bok. En MPV. En test.»

Forlaget:

«Er det overhodet litteratur hvis du kaller det MVP?»

Ida:

«Vent og se.»

---

Vil du fortsette dialogen?

Kom og diskuter på LinkedIn.